Skrevet av Tor Førde.
Kilde for dette kapitlet er
Lucien Febvre og Henri-Jean Martin:
"The Coming of the Book."
For å gjøre mekanisk reproduksjon mulig trengtes en teknikk for å lage bevegelige bokstavtyper, som kunne settes sammen for å trykke boksider. En enkelt bokstav krever et hulljern som brukes for å slå en matrise eller form med stor presisjon i en blokk av mindre hardt metall. Individuelle bokstaver blir så støpt i disse formene. De må lages av den rette legering. Alt dette forteller om hvorfor det var gullsmeder som utviklet den nye trykkekunsten.
Det hadde ikke vært mulig å utvikle trykkekunsten dersom man bare hadde hatt pergament å skrive eller trykke på, siden blekk vanskelig trykkes fast på pergament. Papiret var nødvendig for at trykkekunsten skulle kunne utvikles. Papiret hadde kommet til Europa via araberne fra China, og det var kommet i alminnelig bruk i det fjortende århundret.
Papiret
I det tolvte århundret ble en ny type "pergament" kjent i Italia. Den ble introdusert av handelsmenn som handlet med arabiske land. Papiret hadde ikke de samme overflatekvalitetene som pergament. Det var mindre solid og liknet et bomullsprodukt, og lenge trodde man at det var laget av bomull. Det ble lenge sett på som et erstatningsprodukt som bare kunne brukes dersom pergament manglet eller ble for dyrt. Men til slutt slo det gjennom som et eget produkt med egne kvaliteter og fordeler. Papiret kom først til Genova fra araberne i Spania, og der ble det tatt i bruk som kladdepapir og for midlertidige dokumenter og brev. Snart kom betydelige mengder papir til italienske havner, og papirmøller ble satt opp i Italia. Tidlig i det fjortende århundret var det flere papirmakere ved Fabriano. To faktorer gjorde Fabriano til et egnet sted for papirproduksjon. Den ene var teknisk. Så tidlig som i det ellevte århundret, om ikke tidligere, hadde det eksistert en innretning for å omgjøre den roterende bevegelsen fra et møllehjul til en heve og senke bevegelse. Denne nye tekniske muligheten revolusjonerte flere tidlige industrier. I Fabriano tillot den at klubber erstattet møllesteinene som tidligere hadde pulverisert fillene som var råstoff for papiret. Dette førte til at det kunne produsere papir av bedre kvalitet og i større mengder fra hver mølle. Den andre faktoren var at lin og hamp ble dyrket i større utstrekning i slutten av Middelalderen, og underklær av disse råstoffene erstattet underklær av ull. Dette førte til at større mengder filler av lin og hampklær ble tilgjengelig til papirproduksjonen.
Papirfabrikantene ved Fabriano arbeidet videre for å forbedre papirkvaliteten. De forbedret de adhesive egenskapene til papiret ved å tilsette gelatin og animalsk lim som erstatning for det vegetabilske limet som hadde vært brukt av araberne, og som hadde gitt papiret et bomullspreg. Det ble lagt mye arbeid og flid ned i finishen av papiret, og hver produsent stemplet det papiret han produserte med et vannmerke.
I andre halvdel av det fjortende århundret begynte papirprodusentene å spre seg til andre steder i Italia enn Fabrioni. I Liguria ved Genova og ved La Gardasjøen, som tilhørte Venezia, oppstod to nye viktige sentra for papirproduksjon. Italienske handelsmenn spredte papiret i Europa. I det trettende århundret kom papir i bruk i offisielle forretninger i Sør-Frankrike, og noe senere i Sveits, og videre i Nederlandene og Tyskland, mens det også ble offisielt akseptert og brukt i Nord-Frankrike. I det fjortende århundret begynte papir å erstatte pergament overalt.
Papirproduksjon ble etablert utenfor Italia da italienske handelsmenn oppfordret italienske papirprodusenter til å slå seg ned i andre land, siden den italienske papirproduksjonen ble for liten for eksportbehovene, og for å kunne utvide sin handel. Flere steder i Frankrike ble papirproduksjon opprettet i det fjortende århundret, og i det femtende århundret var Frankrike selvforsynt med papir. Italia fortsatte å eksportere papir til Spania, England, Østerrike, Nederlandene og Tyskland, selv om det fantes papirmøller både i Tyskland og Sveits. Da trykkekunsten ble oppfunnet var det likevel bare noen få papirmøller i Tyskland. Men varehus lagret italiensk papir i alle kommersielle senter, og det fantes ikke lenger noen fordommer mot papir. Flere hundre års bruk hadde vist at papir var et holdbart og pålitelig materiale, dersom det ble lagret på forsvarlig måte.
Forutsetninger for veksten av papirproduksjonen.
Papir ble produsert på omtrent samme måte i det attende århundret som i det fjortende århundret. Den eneste store forandringa var at i det syttende århundret ble klubbene som banket råstoffene erstattet med sylindrer. Råstoffene som ble brukt var gamle filler som ble samlet inn og omsatt av folk som spesialiserte seg på denne handelen. For å lage papir av beste trykkekvalitet var det nødvendig med løse hvite tøyfiller, som ble sortert ut fra de andre fillene. Etter at fillene var sortert og delt opp i småbiter, ble de lagt i bløt lagt på egnete steder for å gjære. I denne prosessen ble fettsubstansene skilt ut og cellulosen havnet for seg. Så ble råstoffet tatt til mølla, som vanligvis var vanndrevet, og i mølla ble råstoffet lagt i trau og hamret og banket. Klubbene som ble brukt til første gangs banking hadde nåler eller små kniver som slo inn i fillene.
Til slutt ble vannet fillene lå i tilsatt en bestemt mengde såpe for å lage en pasta med en bestemt konsistens. Denne bløte massen ble helt i et stort kar med varmt vann. I dette store karet ble det satt ei form - ei ramme av tre som inneholdt et gitter av messingtråder som tillot vannet å dryppe bort mens et lag av den myke massen ble tilbake. Forma ble ristet for å fordele massen jevnt før den tørket. Etter at massen hadde begynt å tørke ble de flakene som kom fram fjernet og lagt på et filt som absorberte mer vann. Papirflakene og filten de lå på ble gjentatte ganger presset hardt og så ble flakene tatt til et rom der de ble hengt opp for å tørke. Men papirark som var i denne tilstandene ville absorbere svært mye blekk, og for å unngå dette ble papiret smurt med et stoff som ga det ei glatt overflate. Og så ble det tørket i et annet rom, og deretter sendt til et siste behandling. Papirene ble samlet i ris på 25 ark og i bunter på 20 ris, og så var det klart til å selges.
Rent vann var nødvendig for å lage papir. Vann trengtes for å drive mølla, og for å lage papirmassen. I følge ei beregning var det nødvendig med 2.000 liter vann for å lage et kilo papir. Ikke alle elver hadde den nødvendige vannkvaliteten. Derfor ble papirmøllene ofte plassert i høytliggende strøk, eller i hvertfall høyere enn byene der fillene ble samlet inn. I Frankrike var de viktigste områdene for papirproduksjon i fjellområder, i Auvergne ved Thiers, Ambert, og Chamaliers; i Vosgesene rundt St. Dié og Epinal; og i Angoumois og på slettene i Champagne.
Enda viktigere var tilgangen på filler. Store mengder klesfiller og gammelt tauverk var nødvendig. Dette fant man i byer. Møller ble også opprettet i områder med stor produksjon av lin eller lintøy. Etter hvert som handelen vokste ble det vanskeligere å finne filler. Innsamling av filler ble god butikk fra det femtende til det attende århundret. Filler måtte samles inn i stadig større områder. Da papirmølleindustrien kom i gang i Tyskland ble det vanlig at de lokale papirmøllene fikk monopol på fillene i byene og i dens nærområde. I 1622 ble for eksempel alle filler som ble samlet inn i Bremen reservert for papirmøllene i Bremervörde og Altkloster. Tilsvarende var tilfelle i andre land.
I det attende århundret kom det et stort oppsving i produksjonen av bøker, og det ble mangel på papir siden det ikke var mulig å samle inn nok filler.
Det ble klart at nye råstoff måtte tas i bruk til papirproduksjonen. I 1719 hadde Réaumur foreslått overfor Academie des Sciences at trevirke måtte brukes til papirproduksjon. Tyskeren Bruckmann hadde mellom 1727 og 1730 kopier av sin Magnalia Dei in locis subterraneis trykt på papir laget av trevirke. I 1741 eksperimenterte Schäffer i Saksen med å lage papir av ulike materialer som ikke var brukt til papirproduksjon tidligere. Liknende eksperimenter foregikk i England og Frankrike. Dette var altsammen pionerarbeider. I 1844 fikk bokbinderen Gottlieb Keller ideen å blande tremasse og fillemasse. I 1847 patenterte Woelter denne prosessen. Og fram mot 1860 ble strå alminnelig brukt som erstatning for filler ved framstilling av avispapir.
Så lenge filler var råstoffet for papirproduksjon måtte det lages dårlig papir når etterspørselen etter papir var stor, siden filler som var lite egnet for papirproduksjon måtte brukes.
Kommersielle faktorer
Fra det fjortende til det syttende århundret ble det opprettet mange nye papirmøller på nye steder der innsamling av filler enda ikke var organisert. De nye papirmøllene ble så langt mulig plassert der kommunikasjonene var gode.
I slutten av det femtende århundret var den italienske papirproduksjonen for liten til alene å kunne forsyne det europeiske markedet. Handelsmenn i Lombardia var villige til å finansiere nye papirmøller utenfor Italia, og de oppmuntret handverkere i Italia til å lære seg å produsere papir for å starte papirmøller utenfor Italia. Lokale handelsmenn utenfor Italia kunne også invitere italienere til å opprette papirmøller. Disse nye papirmøllene var gjerne kornmøller som ble ombygd til papirmøller. I 1391 bygde Ullmann Strömer i Nürnberg ei kornmølle i Gleismühl om til papirmølle og ba tre italienere om å lære tyske handverkere opp til å drive mølla.
Trykkekunsten og utviklinga av papirindustrien
Trykkeriene var de største kundene til papirprodusentene. En av Gutenbergs partnere eide ei papirmølle. Papirprodusentene kunne være bankierer for boktrykkerne og bokselgerne, og utgiverne kunne noen ganger leie ei papirmølle. Dette var tilfelle i Strasbourg der Andreas Heilmann, Gutenbergs partner, eide ei mølle som i 1526 ble leid ut til trykkeren Kopfel, og i 1550 til en annen trykker, Wendelin.
Da trykkekunsten gikk sin seiersgang over Europa fra 1475 til 1560 ble Europa dekt med papirmøller. Velstand for trykkeriene førte til velstand for papirmøllene. I Tyskland kom den første papirmølla i gang i Gleismühl i 1391. I 1420 var det også ei papirmølle ved Lübeck, og noe senere ei ved Cleves (1428). Fra 1431 kan man lese at det er ei mølle ved Lüneburg, i 1460 ved Augsburg, i 1469 ved Ulm, og det var andre møller andre steder. Mellom 1480 og 1490 åpnet ei mølle i Leipzig, i 1482 ei mølle i Ettlingen, i 1489 et mølle ved Landshut, i 1490 ei i Breslau i 1496 ei i Reutlingen. Men det gikk seint, og Tyskland ble først selvforsynt med papir i midten av det sekstende århundret. I 1516 ba enda Nördlingen, Augsburg og Nürnberg om italiensk finansiell hjelp for å sette opp papirmøller. Men i siste del av det attende århundret var det omkring 500 papirmøller i Tyskland, og de produserte to og en halv million ris papir årlig. I 1722 ble til sammenlikning 300.000 ris papir produsert årlig i England.
Lenker:
Neste del av denne teksten
Boka kommer
Forsida til europas-historie.net
Kilde for dette kapitlet er Lucien Febvre og Henri-Jean Martin: