Oversatt av Tor Førde.
Kilde for dette kapitlet er:
Jean-Jacques Rousseau: " Den sosiale kontrakten".
Den første og viktigste konsekvensen av de prinsippene som er etablert ovenfor er at almenviljen alene kan dirigere statens krefter i henhold til formålet for dens institusjoner, som er det felles beste; for dersom motsetningen til private interesser har gjort etableringen av samfunn nødvendig så har enighet mellom disse interessene gjort det mulig. Det som er felles for disse interessene danner det sosiale bandet; og dersom det ikke var noen punkter som alle var enige om kunne ikke noe samfunn eksistere. Det er bare med hensyn til disse felles interessene at samfunnet burde styres.
Jeg sier at samfunnet som ingenting annet enn utøvelsen av almenviljen aldri kan bli avhendet, og at den suverene makt, som bare er en kollektiv væren, kan bli representert ved seg selv alene; makt kan overføres, men ikke vilje.
Dersom det ikke er umulig at en enkelt vilje skulle være enig i en sak med almenviljen, så er det i det minste umulig at denne enigheten skulle være varig og konstant, for den enkelte viljen tenderer naturlig mot begunstigelser, og almenviljen mot likhet. Det er enda mer umulig å ha en sikkerhet for denne enigheten selv om den alltid skulle eksistere. Det ville ikke være en følge av kunstferdighet, men av tilfeldighet. Suverenen kunne si: "Jeg vil nå det et bestemt menneske vil, eller i det minste det som det sier at det vil". Men han kan ikke si: "Det som det mennesket vil i morgen skal jeg også ville", siden det er absurd at viljen skulle binde seg selv med hensyn til framtida, og siden det ikke er påliggende for noen spesiell vilje å godkjenne noe som helst som er i motsetning til velferden til den som har denne viljen. Dersom da nasjonen ganske enkelt lover å adlyde, så oppløser den seg selv ved denne handlingen og mister sin karakter som et folk. Det øyeblikket det er en herre er det ikke lenger en suveren, og derved er det politiske organet ødelagt.
Dette impliserer ikke at lederens ordrer ikke kan gå som avgjørelser av almenviljen, så lenge som suverenen, fri til å motsette seg dem, avstår fra å gjøre det. I et slikt tilfelle skulle godkjennelsen til folket bli dedusert fra den universelle stillheten. Dette vil bli forklart i større lengde.
Av samme grunn som at suvereniteten er uavhendelig er den udelelig, for viljen er enten almen, eller så er den det ikke. Det er enten den til folkets organ, eller den til bare en del. I det første tilfellet er denne erklærte viljen en handling av suverenitet og oppretter lov. I det andre tilfellet er det en enkelt persons vilje, eller en embetshandling, og det er i det meste en forordning.
Våre skribenter er ikke i stand til å dele suvereniteten i dens prinsipp, men deler den i dens objekt. De deler den i kraft og vilje, i lovgivende makt og utøvende makt; i rett til å skattlegge, i domsmyndighet, og rett til å erklære krig; i innenriks administrasjon og myndighet til å forhandle med utenlandske myndigheter - og noen ganger blander de sammen alle disse delene, og noen ganger deler de dem. De gjør suverenen til et fantastisk vesen som er dannet av forbundne deler. Det er som om de satte sammen et menneske av flere kropper, en med øyne, en annen med armer, en annen igjen med føtter, og ingenting annet. Det sies at de japanske magikerne skar opp et barn foran øynene på tilskuerne, og så kastet de alle lemmene opp i lufta, og får barnet til å komme ned igjen levende og helt. Nesten som slike gjøglertriks er det som våre skribenter skriver. Etter å ha delt opp den sosiale kroppen, ved et bedrag som kunne ha vært framført på et marked, så setter de delene sammen igjen, og ingen vet hvordan.
Denne feilen oppstår ved at de ikke har dannet seg nøyaktige begrep om den suverene myndigheten, og ved at de går ut fra at det som bare springer ut fra denne myndigheten er deler av den. Slik har for eksempel erklæring av krig eller av fred blitt sett på som suverenitetshandlinger, noe som ikke er tilfelle siden ingen av dem er en lov, men bare anvendelse av loven, en særskilt handling som fastsetter lovens tilfelle.
Ved å følge de andre inndelingene på samme måte vil det bli funnet at hver gang når suvereniteten synes å være delt tar vi feil i våre antagelser, og at de rettighetene som blir tatt for å være deler av suvereniteten alle er underordnet den, og alltid går ut fra overlegne viljer som disse rettighetene bare er utøvelse av.
Det ville være umulig å beskrive den store uklarheten som denne mangelen på presisjon har ført konklusjonene til de som har skrevet om politiske rettigheter inn i når de har forsøkt å avgjøre om de respektive rettighetene til konge og folk etter de prinsippene som de har etablert. Alle kan se i kapittel III og IV i den første boka til Grotius hvordan den lærde mannen og hans oversetter Barbeyrac blir viklet inn i og satt i forlegenhet i sine sofismer, av frykt for å si for mye eller ikke å si nok i henhold til sine synspunkter, og slik fornærme de interessene som de må forsone. Grotius tok tilflukt i Frankrike siden han var misfornøyd med sitt eget land, og ønsket å innlate seg med Ludvik XIII, og dediserte boka til ham, og sparte seg ingen umak for å frata folket deres retter og på den mest kunstferdige måte å gi dem til kongen. Dette ville også tydelig nok ha vært tilbøyeligheten til Barbeyrac, som dediserte oversettelsen sin til kongen av England, George I. Men uheldigvis tvang fordrivelsen av James II, som han kaller for en abdisering, ham til å være reservert og å være tvetydig og unnvikende for at William ikke skulle virke som en tronrøver. Dersom disse to forfatterne hadde gått ut fra sanne prinsipp ville alle vanskelighetene vært borte, og de ville alltid ha vært konsistente, men de ville ha snakket sant med beklagelse, og ville bare ha vært innlatende overfor folket. Men sannheten fører imidlertid ikke til lykke, og folket utdeler verken ambassader eller professorater eller pensjoner.
Det følger av den foregående at almenviljen alltid har rett og alltid tenderer mot den offentlige fordelen. Men det følger ikke at beslutninger tatt av folket alltid har den samme rettskaffenhet. Mennesker ønsker seg alltid det som er godt for dem, men de skjønner ikke alltid hva dette er. Folket er aldri korrumpert, selv om det ofte er bedratt, og det er bare da at de synes å ville det som er ondt.
Det er ofte stor forskjell mellom viljen til alle og almenviljen. Den siste tar bare hensyn til den felles interessen, mens den første tar hensyn til private interesser, og bare er en sum av særskilte viljer. Men trekk fra disse samme viljene de plussene og minusene som kansellerer hverandre bort, og almenviljen står da igjen som summen av forskjellene.
Dersom folket kom til en beslutning når det var adekvat informert og uten noen kommunikasjon blant borgerne ville almenviljen alltid resultere fra det store antallet små forskjeller, og beslutningen ville alltid være god. Men når fraksjoner og partiske foreninger blir dannet til skade for hele samfunnet blir viljen til disse foreningene almen med referanse til medlemmene, og særskilt, partikulær, med referanse til staten. Det kan da sies at det er ikke lenger så mange stemmeberettigede som det er mennesker, men bare så mange stemmeberettigede som det er foreninger. Forskjellene blir mindre i antall og gir et mindre allment resultat. Til sist, når en av disse foreningene blir så stor at den dominerer over resten, har du ikke lenger som resultat en sum av små forskjeller, men en eneste forskjell. Det er da ikke lenger noen almenvilje, og den meningen som da råder er bare en særskilt, partikulær vilje.
For at man skal kunne ha en klar erklæring av almenviljen er det da viktig at det ikke kan være noen partiske foreninger i staten, og at hver borger skulle uttrykke bare sin egen mening. [Rousseau har en fotnote her: "'Det er sant', sier Machiavelli, 'at noen splittelser skader staten, mens noen er fordelaktige for den. De som er skadelige for den går sammen med klikker og fraksjoner, og de som er fordelaktige er opprettholdt uten klikker og fraksjoner. Siden ingen grunnlegger av en stat kan sørge for at det ikke er fiendskap i den bør han i det minste sørge for at det ikke er klikker.'] Slik var den enestående og sublime institusjonen til den store Lycurgus. Men dersom det er partiske foreninger er det nødvendig å sørge for at det er mange av dem og forhindre ulikhet, som Solon, Numa og Servius gjorde. Dette er de eneste skikkelige forholdsregler for å sikre at almenviljen alltid blir opplyst, og at folket ikke blir bedratt.
Dersom staten eller byen ikke er annet enn en moralsk person som har et liv som består av foreningen av dens medlemmer, og dersom den viktigste av dens oppgaver er selvbevarelse, trenger den en universell og tvingende makt for å bevege og bruke hver del på den måten som er mest hensiktsmessig for helheten. På samme måte som naturen gir hvert menneske en absolutt makt over alle sine lemmer gir den sosiale pakten det politiske organet en absolutt makt over alle sine medlemmer, og det er denne samme makten som når den blir dirigert av almenviljen bærer navnet suverenitet.
Men i tillegg til den offentlige personen må vi betrakte den private personen som danner den, og som har liv og frihet som er naturlig uavhengig av den. Spørsmålet er da å skille klart mellom de respektive rettighetene til borgerne og suverenen, så vel som mellom pliktene som de første har som undersåtter og de naturlige rettighetene som de bør nyte som mennesker.
Det er innrømmet at uansett hvilken del av sin makt, eiendom og frihet hver enkelt fraskriver seg ved den sosiale pakten så er dette bare den delen av helheten som har en bruk som er viktig for samfunnet, men vi må også innrømme at suverenen alene er dommer av hva som er viktig.
Alle de tjenestene som en borger kan gi til staten skylder han til den så snart suverenen krever dem, men suverenen for sin del kan ikke legge byrder på undersåttene som er unyttige for samfunnet. Den kan ikke engang ønske å gjøre det, for ved fornuftsloven, akkurat som etter naturloven, er ingenting gjort uten en årsak.
De engasjementene som binder oss til den sosiale kroppen er bare pliktige fordi de er gjensidige, og deres natur er slik at ved å utføre dem arbeider vi ikke for andre uten også å arbeide for oss selv. Hvorfor har almenviljen alltid rett, og hvorfor begjærer alle uten unntak velstanden til hver enkelt, dersom det ikke er fordi det er ingen som ikke tilegner for og om seg selv uttrykket hver enkelt, og tenker at de stemmer på vegne av alle? Dette beviser at likhet i rettigheter og det begrepet om rettferdighet som det fører til er utledet fra de preferansene som hver gir til seg selv, og følgelig fra menneskets natur, at almenviljen skulle være slik i sitt formål så vel som i sitt vesen, at den bør gå ut fra alle for å kunne anvendes av alle, og at den mister sin naturlige rettskaffenhet når den tenderer mot noe individuelt og bestemt formål siden vi i det tilfellet, der vi må dømme om noe som er ukjent for oss, ikke har noe sant prinsipp om rimelighet til å lede oss.
Så snart det er spørsmål om et særskilt faktum eller en rettighet med hensyn til et punkt som ikke allerede har blitt regulert ved en tidligere alminnelig overenskomst, blir saken omstridt. Det er en prosess der de private personene som er interessert er en av partene og offentlighet den andre, men der jeg verken bemerker hvilken lov som burde følges eller hvilken dommer som burde dømme. Det ville være latterlig i et slikt tilfelle å ønske å referere saken til en rask avgjørelse av almenviljen, som bare kan bli en avgjørelse av en av partene, og som følgelig for den andre parten bare er en fremmed og partisk vilje, og tilbøyelig ved en slik anledning til urettferdighet så vel som utsatt for feil. Derfor, akkurat som en særskilt vilje ikke kan representere almenviljen, forandrer almenviljen i sin tur sin natur når den har et særskilt formål, og kan ikke, som almen, avgjøre spørsmål om enten en person eller et faktum. Da folket i Athen, for eksempel, valgte eller avsatte sine ledere, utstedte æresbevisninger til en person, la straffer på en annen, og ved mange særskilte forordninger uten forskjell utøvde alle funksjonene til regjeringer, hadde folket ikke lenger noen almenvilje i ren forstand. De handlet ikke lenger som en suveren makt, men som et embetsverk. Dette vil synes å stå i motsetning til alminnelig tenkning, men jeg må få tid til å utdype min egen.
Fra dette må vi forstå at det som gjør viljen almen ikke så mye er antallet stemmer som den alminnelige interessen som forener dem, for under dette systemet underkastet hver enkelt seg de forholdene som han pålegger andre - en beundringsverdig forening av interesse og rettferdighet, som gir samfunnets overlegninger en ånd av rett og rimelighet som synes å forsvinne i diskusjonen om hvilken som helst privat affære, av mangel på en alminnelig interesse som kan forene og identifisere det herskende prinsippet til dommeren med den til selskapet.
Uansett hvilken vei vi tar for å vende tilbake til våre prinsipp kommer vi alltid til den samme konklusjonen, at den sosiale pakten oppretter en slik likhet blant borgerne at de alle forplikter seg under de samme forholdene og bør nyte de samme rettighetene. Slik binder og begunstiger hver suveren handling, altså hver autentisk handling av almenviljen, alle borgerne likt i følge naturen til denne pakten, slik at suverenen bare kjenner nasjonens kropp, og ikke skjelner mellom de som utgjør nasjonen.
Hva er da en suveren handling som med rette er kalt dette? Det er ikke en overenskomst mellom en overordnet og en underordnet, men en avtale mellom kroppen og hvert av dens lemmer, en lovlig avtale siden den har den sosiale kontrakten som sitt grunnlag. Den er rettferdig siden den er lik for alle, nyttig siden den ikke kan ha noe annet formål enn den felles velferden, og stabil siden den har den offentlige makten og den overlegne kraften som garantister. Så lenge undersåttene bare underkaster seg slike konvensjoner adlyder de ingen, men bare sin egen vilje, og å spørre hvor langt de respektive rettighetene til suverenen og borgerne rekker er å spørre om hvor langt de siste kan inngå avtaler seg i mellom, hver enkelt med alle og alle med hver enkelt.
Slik ser vi at den suverene makten, helt absolutt, helt hellig, og helt ukrenkelig som den er, ikke, og ikke kan, gå over grensene til generelle konvensjoner, og at hvert menneske fullt ut kan disponere det som han har tilbake av sin eiendom og frihet ved disse konvensjonene, slik at suverenen aldri har rett til å legge større byrder på en undersått enn på en annen, siden saken da blir partikulær og suverenens makt ikke lenger er kompetent.
Når disse distinksjonene en gang er innrømmet ser man at det er usant at det i den sosiale kontrakten for individets del er noen virkelig forsakelse, man ser at deres situasjon som følge av denne kontrakten i virkeligheten er å foretrekke sammenliknet med situasjonen før kontrakten ble inngått, og at istedenfor en fraskrivelse har de bare foretatt et gunstig bytte av en usikker og farlig måte å leve på mot en bedre og sikrere, av naturlig uavhengighet mot frihet, av makten til å skade andre mot egen sikkerhet, og av sin styrke, som andre kan overvinne, mot en rett som samfunnet gjør ukrenkelig. Deres liv, som de har hengitt til staten, er hele tiden beskyttet av den, og ved å utsette sine liv til dens forsvar gjør de vel ikke annet enn å gi tilbake det som de har mottatt fra den? Dette gjør de oftere og med større risiko i naturtilstanden når de må delta i uunngåelige kamper for i livsfare å forsvare midlene til overlevelsen. Alle må kjempe for landet sitt når det er i nød, men ingen trenger å kjempe for seg.
Det kan spørres om hvordan individ som ikke har rett til å disponere over sine egne liv kan overføre denne retten som de ikke eier til suverenen. Spørsmålet virker vanskelig å svare på bare siden det er dårlig stilt. Hvert menneske har rett til å risikere livet sitt for å bevare det. Har det noen gang blitt sagt at en som kaster seg selv ut av et vindu for å slippe bort fra flammene er skyldig i selvmord? Har denne forbrytelsen noen gang blitt tilskrevet noen som omkommer i en storm selv om vedkommende ikke var ukjent med faren da han la ut?
Den sosiale avtalen har som sitt mål bevarelsen av de som inngår kontrakten. Han som ønsker målet ønsker også midlene. Og noen farer, og noen tap, er uskillelige fra disse midlene. Han som er villig til å bevare sitt liv på andres bekostning bør også være villig til å gi det for dem når det er nødvendig. Nå er ikke borgeren en dommer av de farene som loven krever at han skal utsette seg for, og når fyrsten har sagt til ham at det er hensiktsmessig for staten at han skal dø, bør han dø, siden det bare er i følge denne betingelsen at han har levd i sikkerhet så lenge, og siden livet hans ikke bare er en naturens gave, men et betinget gave fra staten.
Den dødsdommen som blir påført forbrytere kan bli betraktet nesten fra det samme synspunktet. Det er for ikke å bli offer for en drapsmann at et menneske går med på å dø dersom han blir en. I denne avtalen tenker han bare på å sikre livet sitt, og det er ikke antatt at noen av partene overveier å bli hengt.
Videre blir hver illgjerningsmann som angriper sosiale rettigheter ved sine forbrytelser en opprører og en forræder mot sitt land, ved å krenke lovene slutter han å være et medlem av det, og til og med fører krig mot det. Da er bevarelsen av staten inkompatibel med hans egen - en av de to må gå til grunne, og når et skyldig menneske blir henrettet er det mindre som en borger enn som en fiende. Rettergangen og dommen gir bevisene og erklæringen om at han har brutt den sosiale avtalen, og følgelig er han ikke lenger et medlem av staten. Nå som han har erkjent å være slik bør han bli avskåret fra den, i det minste fra sitt bosted, ved eksil som en som har krenket kontrakten, eller ved døden som en offentlig fiende, for en slik fiende er ikke en moralsk person, men ganske enkelt et menneske, og dette er et tilfelle der krigens rett er å drepe den beseirede.
Men, vil det bli sagt, fordømmelsen av en forbryter er en partikulær handling. Men denne fordømmelsen tilhører ikke suverenen, det er en rett som denne makta kan overføre, selv om den selv ikke er i stand til å utøve den. Alle mine tanker henger sammen, men jeg kan ikke framstille dem på en gang.
Hyppigheten av dødsdommer er alltid et tegn på svakhet eller tiltaksløshet i regjeringa. Det er intet menneske som er så verdiløst at det ikke kan gjøres godt til noe. Vi har en rett til å drepe, selv for eksemplets skyld, bare de som ikke kan bli bevart uten fare.
Med hensyn til retten til benådning eller å unnta et menneske fra å sone den straffen som loven legger på ham og som dommeren idømmer, så tilhører den bare en makt som er over både dommeren og loven, og det er suverenen. Likevel er denne retten ikke veldig klar, og det er svært sjelden anledningen til å utøve den. I en velstyrt stat er det få straffer, ikke fordi det blir innvilget svært mange benådninger, men siden det er få forbrytere. Mengden av forbrytelser sikrer straffeløshet når staten forfaller. Under den romerske republikken prøvde verken senatet eller konsulene å gi benådninger, og selv ikke folket ga noen, selv om det noen ganger tok tilbake sine egne dommer. Hyppige benådninger bekjentgjør at forbrytelser snart ikke vil trenge dem lenger, og alle ser hvor det fører. Men jeg kjenner at hjertet mitt knurrer og holder penna mi tilbake. La oss overlate dette spørsmålet til det mennesket som aldri har gjort feil og som aldri trengte å benåde seg selv.
Ved den sosiale kontrakten har vi gitt eksistens og liv til det politiske organet. Spørsmålet nå er å gi det bevegelse og vilje gjennom lovgivning. For den opprinnelige handlingen som dannet organet og konsoliderte det bestemmer ingenting ut over det som det må gjøre for å opprettholde seg selv.
Hva som er rett og i overensstemmelse med orden er slik etter tingenes natur, og uavhengig av menneskelige konvensjoner. All rettferdighet kommer fra Gud, og han alene er kilden til den. Men dersom vi kunne motta den direkte fra en så høy kilde ville vi verken trenge regjeringer eller lover. Det strømmer uten tvil universell rettferdighet fra fornuften, men denne rettferdigheten skulle være gjensidig for å kunne få rom blant oss. Med hensyn til ting sett fra et menneskelig standpunkt er rettferdighetens lover ikke i virksomhet blant menneskene på grunn av mangel på naturlige sanksjoner. De bringer bare godt til de onde og ondt til de rettferdige når de siste iakttar dem for enhver, mens ingen iakttar dem til gjengjeld. Det er nødvendige å kople konvensjoner og lover sammen med rettigheter og plikter og anvende rettferdighet til dens formål. I naturtilstanden der alt er felles skylder jeg ingenting til de som jeg ikke har gitt noe løfte. Jeg anerkjenner bare at det som er unyttig for meg tilhører andre. Dette er ikke tilfelle i den sivile staten der alle rettigheter er fastsatt ved lov.
Men så, til slutt, hva er en lov? Så lenge som mennesker er fornøyde med å gi dette ordet bare en metafysisk forklaring vil de fortsette å argumentere uten å bli forstått, og når de har fastslått hva en naturlov er vil de ikke vite noe mer om hva en lov gitt av staten er.
Jeg har allerede sagt at det ikke er noen almenvilje med referanse til et partikulært objekt. Dette partikulære objektet er enten i staten eller utenfor den. Dersom det er utenfor staten er en vilje som er fremmed for det ikke almen i relasjon til det, og dersom det er innen staten danner det en del av den. Da er det mellom det hele og dets del dannet et forhold som gjør den til to adskilte vesen, der delen er en, og det hele uten denne delen er den andre. Men det hele uten denne delen er ikke lenger helheten, og så lenge som dette forholdet består er det ikke lenger noen helhet, men to ulike deler, hvorav det følger at viljen til den ene ikke lenger er almen i forhold til den andre.
Men når hele folket gir forordninger som angår hele folket betrakter de seg selv som alene, og om en relasjon da blir konstituert er det mellom hele objektet fra et synspunkt og hele objektet fra et annet synspunkt, uten noen splittelse i det hele tatt. Da er saken som de forordner om almen på samme måte som viljen som forordner. Det er denne akten som jeg kaller for lov.
Når jeg sier at lovenes objekt alltid er allment mener jeg at loven vurderer statsborgerne kollektivt og handlinger som abstrakte, aldri et menneske som et individ eller en partikulær handling. Slik kan loven forordne at det skal være privilegier, men kan ikke gi dem til en navngitt person. Loven kan opprette flere klasser borgere, og til og med foreskrive hvilke kvalifikasjoner som skal gi rett til å rangeres i disse klassene, men den ikke nominere slike og slike personer til å få adgang til dem. Den kan opprette en kongelig regjering og arvelig kongedømme, men kan ikke velge konge eller utnevne en kongelig familie. Med et ord, ingen funksjon som refererer til et individuelt objekt vedrører den lovgivende makt.
Fra dette standpunktet ser vi øyeblikkelig at det ikke lenger er nødvendig å spørre hvilket embete det er som skal lage lover siden de er handlinger av almenviljen, heller ikke om fyrsten er over loven siden han er et medlem av staten, heller ikke om loven kan være urettferdig siden ingen er urettferdig overfor seg selv, eller hvordan vi er frie og likevel underlagt loven, siden lovene bare er registre av våre viljer.
Vi ser videre at siden loven kombinerer viljens universalitet med objektets universalitet, hva som enn noe menneske foreskriver ut fra sin egen autoritet så er det ikke lov, og hva enn suverenen selv foreskriver angående et bestemt objekt er ikke lov, men en forordning, ikke en handling ut fra suverenitet, men en embetshandling.
Jeg kaller derfor enhver stat som er styrt av lover en republikk uansett hvilken form for administrasjon den har, for bare da dominerer den offentlige interessen og samfunnet teller som noe. Hver legitim regjering er republikansk. [Her har Rousseau ei fotnote: "Jeg mener ikke med dette ordet bare et aristokrati eller demokrati, men i alminnelighet hvilken som helst regjering som er dirigert av almenviljen, som er loven. For å være legitim må regjeringa ikke være kombinert med den suverene makta, men må være dens ministre, og da er selv monarki en republikk. Dette vil bli gjort klart i neste bok."] Jeg vil senere forklare hva regjering er.
Lover er egentlig betingelsene for borgerlige foreninger. Folket, som er underlagt lovene, skulle være forfattere av dem. Det angår bare foreningene å fastsette forholdene til foreningene. Men hvordan vil de bli fastsatt? Vil det bli ved en alminnelig overenskomst, ved en plutselig inspirasjon? Har det politiske organet et organ for å uttrykke sin vilje? Hvem vil gi det den forutseenhet som er nødvendig for at det skal kunne sette sammen sine lover og offentliggjøre dem i begynnelsen. Eller hvordan skal det erklære dem i nødens stund? Hvordan ville en blind mengde, som ofte ikke vet hva den ønsker siden den sjelden av seg selv vet hva som er godt for den, utføre en bedrift som er så stor, så vanskelig, som et lovverk? Av seg selv begjærer folket alltid det som er godt, men ser det ikke alltid. Almenviljen har alltid rett, men de dommene som leder den er ikke alltid opplyste. Man må få den til å se tingene som de er, noen ganger som de bør synes å være. Den må bli vist den gode sti som den søker, og voktet for forførelse av private interesser. Man må få den til å se tider og steder grundig, og balansere tiltrekningen til umiddelbare og smakfulle fordeler mot farene ved fjerne og skjulte onder. Individene ser det gode som de forkaster, offentligheten begjærer det gode som den ikke ser. Alle trenger like mye ledere som kan føre dem. De første må bli tvunget til å følge fornuften sin, til å ville det de ser er fornuftig. Folket må bli lært å vite hva de krever. Da vil den offentlige opplysning føre til forening av forståelse og vilje i samfunnet, og fra dette til nært samarbeid mellom alle deler, og til sist maksimal kraft til helheten. Derfra oppstår behovet for en lovgiver.
For å oppdage de reglene for forening som er mest høvelige for nasjoner ville det være nødvendig med en overlegen intelligens som kunne se alle lidenskapene til menneskene uten å erfare noen av dem, som ikke ville ha noe slektskap med vår natur og likevel kjenne den inngående, og hvis lykke ikke ville avhenge av oss, men likevel ville være ganske villig til å være interessert i oss, og til sist, en som lagret tidas framgang opp for seg selv som en fjern ære i framtida, og som kunne arbeide i en tidsalder og nyte den i en annen. Guder ville være nødvendige for å gi lover til mennesker.
Den samme påstanden som Caligula la fram som et faktum, satte Pluto fram med hensyn til retten for å gi en ide om det sivile eller kongelige mennesket som han søkte etter i sitt verk statsmannen. Men dersom det er sant at en stor fyrste er en sjelden mann, hva vil så en stor lovgiver være? Den første trenger bare å følge den modellen som den andre må sette fram. Den siste er mekanikeren som finner opp maskinen, den første er bare arbeidsmannen som gjør den ferdig og bruker den. "Ved samfunnenes fødsel", sa Montesquieu, "er det lederne i republikkene som setter opp institusjonene, og etterpå er det institusjonene som former republikkenes ledere".
Den som våger å ta på seg å gi institusjoner til en nasjon bør kjenne seg i stand til å forandre menneskenaturen, å omforme hvert individ, som i seg selv er et fullstendig og uavhengig hele, til en del av et større hele fra hvilket det på en eller annen måte mottar sitt liv og sin væren, å forandre menneskets konstitusjon for å styrke den, å erstatte den uavhengige og fysiske eksistensen som vi alle har mottatt fra naturen med en sosial og moralsk eksistens. Med et ord er det nødvendig å ta fra mennesket dets medfødte evner for å gi det noen som er fremmede for det, og som det ikke kan gjøre bruk av uten hjelp fra andre mennesker. Desto grundigere disse naturlige evnene er drept og ødelagt desto større og mer varige er de ervervede evnene, og desto mer solide og perfekte er også institusjonene, slik at om hver borger er ingenting, og kan være ingenting, utenom i kombinasjon med de andre, og dersom kraften som er ervervet av helheten er lik eller overlegen summen av de naturlige kreftene til alle individene, kan vi si at lovgivning er på det høyeste punkt av perfeksjon som den kan nå.
Lovgiveren er på alle måter et ekstraordinært menneske i staten. Dersom han bør være slik ved sitt geni er han det ikke mindre ved sitt embete. Det er verken embetsførsel eller suverenitet. Dette embetet som konstituerer republikken inngår ikke i dens konstitusjon. Det er et spesielt og overordnet embete, og har ingenting til felles med menneskelig regjering, for dersom han som regjerer mennesker ikke bør kontrollere lovgivning så bør han som kontrollerer lovgivningen ikke regjere over mennesker. Ellers ville lovene hans, som er hans lidenskapers redskaper, ofte bare tjene til å forlenge hans urettferdige handlinger. Han ville aldri være i stand til å forhindre at private interesser korrumperte verkets hellighet.
Da Lycurgos ga lover for landet sitt begynte han med å abdisere som konge. Det var praksisen til de fleste greske byene å tiltro utlendinger oppgaven med å sette opp lovene deres. De moderne republikkene i Italia imiterer ofte dette; Genève gjorde det samme og fant det fordelaktig. Roma i byens mest ærerike epoke så alle tyranniets forbrytelser i sin midte, og så seg selv på ødeleggelsens rand, ved at suveren makt og lovgivningens autoritet var blitt samlet i de samme hendene.
Likevel krevde aldri decemvirene selv retten til å gi lover ut fra egen autoritet. De sa til folket at ingenting som de foreslo for det kan bli til lov uten deres samtykke. Romere, vær selv forfattere av de lovene som skal sikre deres lykke.
Han som setter opp lovene har da ikke, eller bør ikke ha, noen lovgivende myndighet, og folket selv kan ikke, selv om det ønsket, si fra seg denne myndigheten siden den ligger hos folket på grunn av at i følge den grunnleggende pakten er det bare almenviljen som binder individene, og vi kan aldri være sikker på at en partikulær vilje er i overensstemmelse med almenviljen før den har vært underlagt den frie stemmegivning til folket. Dette har jeg allerede sagt, men det er ikke unyttig å gjenta det.
Slik finner vi samtidig i arbeidet til lovgivningen to ting som virker uforenelige - en bedrift som overgår menneskelige evner, og, for å utføre den, en autoritet som er et rent ingenting.
En annen vanskelighet fortjener oppmerksomhet. Vise menn som ønsker å snakke til vanlige folk på sitt eget språk istedenfor på en folkelig måte vil ikke bli forstått. Nå er det tusen slag ideer som det er umulig å oversette til folkets språk. Synspunkter som er svært generelle og objekt som er svært fjerne er begge utenfor rekkevidde. Og hvert eneste individ, som bare bifaller de planene til regjeringa som fremmer dets egne interesser, oppfatter ikke så raskt de fordelene som han vil få fra de kontinuerlige forsakelsene som gode lover utsetter enhver for. For at en nylig dannet nasjon må bifalle gode maksimer for politikken og iaktta de grunnleggende reglene for statens politikk, ville det være nødvendig at virkningen ble årsaken, at den sosiale ånden, som skulle være arbeidet til institusjonene, skulle presidere over institusjonene selv, og at menneskene skulle være, før lovene kom, hva de burde bli ved hjelp av dem. Siden lovgiveren da ikke kan anvende makt eller fornuft trenger han en autoritet av en annen orden, som kan tvinge uten vold og overtale uten å overbevise.
Det er dette som til alle tider har tvunget grunnleggere av nasjoner til å vende seg til himmelens intervensjon, og å gi gudene kreditt for sin egen visdom, for at nasjonen skal underkaste seg statens lover på samme måte som de underkaster seg naturlovene, og anerkjenne den samme kraften i tilblivelsen til mennesket som i tilblivelsen av staten, slik at de skal adlyde villig og bære byrdene av den offentlige velferd uten innvendinger.
Lovgiveren legger i munnen til de udødelige den sublime fornuften som ligger utenfor vanlige menneskers rekkevidde for at han kan vinne de som ikke lar seg overtale av klokskap over til seg ved guddommelig autoritet. Men det er ikke hvert menneske som kan gjøre gudene til sine orakler, eller bli trodd når han erklærer at han selv er oraklets forklarer. Den store sjelen til lovgiveren er det virkelige miraklet som kan gi bevis for hans oppdrag. Enhver mann kan rite inn inskripsjoner på steintavler, eller bestikke et orakel, eller late som om han har hemmelig omgang med en gud, eller trene en fugl til å snakke i øret sitt, eller finne et annet klumset middel for å overbevise folket. Han som er kjent med slike midler vil kanskje være i stand til å samle en mengde med dumme personer, men han vil aldri grunnlegge et imperium, og det ekstravagante arbeidet hans vil raskt forgå sammen med han selv. Tomt bedrag danner bare et forgjengelig band. Det er bare visdom som gjør det varig. Den jødiske loven, som fortsatt består, og den til barnet av Ishmael, som i ti århundrer har regjert halve verden, bærer fortsatt vitnesbyrd om de store menn som dikterte dem. Og mens stolt filosofi og blind partiånd bare ser i dem ingenting annet enn heldige bedragere, beundrer den sanne statsmannen i deres system det store og mektige geni som dirigerer varige institusjoner.
Det er ikke nødvendig fra alt dette å slutte med Warburton at politikk og religion blant oss har et felles mål, men bare at i opprinnelsen til nasjonene tjener det ene som et middel til det andre.
Som en arkitekt før han setter opp en stor bygning undersøker grunnen for å se om den kan bære bygget begynner en vis lovgiver ved å tegne opp lovene som er gode i seg selv, men vurderer først om folket som skal forholde seg til dem passer for lovene. Det er av denne grunn at Platon nektet å gi lover til arkadierne og kyrenaikerne i det han visste at disse folkene var rike og ikke tålte likhet, og det var av denne grunn at gode lover og verdiløse mennesker ble funnet på Kreta, for Minos hadde bare disiplinert et folk som var nedsyltet i laster.
Tusen nasjoner som har blomstret på jorda kunne ikke ha født gode lover, og selv de som kunne ha gjort det ville ha lyktes i bare en svært kort periode av hele sin tid. Majoriteten av nasjonene, så vel som av menneskene, er bare medgjørlige i sin ungdom, de blir uforbederlige etter hvert som de blir eldre. Når engang skikkene og vanene er etablerte og fordommene har slått rot er det fåfengt å forsøke å reformere dem, for folket kan ikke holde ut at ondskapen deres skulle bli rørt med tanke på å bli fjernet, som de dumme og feige pasientene som skjelver ved synet av en lege.
Men akkurat som noen sykdommer får menneskers sinn til å komme ut av lage og tar hukommelsen fra dem, så finner vi noen ganger i løpet av staters eksisens voldsomme epoker der revolusjoner virker inn på nasjoner på samme måte som bestemte kriser virker inn på individ, der skrekk for fortida gir glemsel, og der staten i borgerkrigens flammer springer fram så å si ut av asken, og på nytt vinner ungdommens livskraft når den kjemper seg ut av dødens favntak. Slik var Sparta i tida til Lycurgus, og slik var Roma etter Tarquinene, og slik blant oss moderne var Holland og Sveits etter utdrivelsen av deres tyranner.
Men dette er sjeldne hendelser. De er unntak, og forklaringen for det er funnet i den partikulære konstitusjonen til den forventede staten. Det kunne ikke skje to ganger i den samme nasjonen, for den kan oppnå sin frihet så lenge den bare er barbarisk, men kan ikke lenger gjøre det når statens ressurser er oppbrukte. Da kan oppstyr ødelegge den uten at en revolusjon er i stand til å gjenopprette den. Og så snart lenkene dens er brutt faller den i stykker og opphører å eksistere. Derfra trenger den en herre og ikke en frigjører. Frie nasjoner, husk denne maksimen: "Frihet kan bli ervervet men aldri gjenvunnet".
Ungdom er ikke barndom. For nasjoner som for mennesker er det en periode med ungdom, eller dersom du ønsker, av modenhet, som de må vente på før de blir underlagt loven, men det er ikke alltid mulig å skjelne når et folk er modent, og dersom denne tida blir foregrepet er arbeidet avbrutt. En nasjon kan styres allerede ved sin opprinnelse, en annen er ikke kommet så langt etter ti århundrer. Russerne vil aldri bli ordentlig siviliserte siden de ble sivilisert for tidlig. Peter hadde et geni for imitasjon. Han hadde ikke det sanne geni som skaper og produserer hva som helst fra ingenting. Noen av tiltakene hans var fordelaktige, men majoriteten var dårlig "timet". Han så at folket hans var barbarisk, men han så ikke at de ikke var modne for sivilisasjon. Han ønsket å sivilisere dem når det bare var nødvendig å disiplinere dem. Han ønsket øyeblikkelig å produsere engelskmenn eller tyskere, mens han burde ha begynt med å lage russere. Han forhindret undersåttene sine fra noen gang å bli det de kunne ha blitt, ved å overtale dem til at de var noe de ikke var. Det er på denne måten at en fransk lærer trener sine elever til å skinne for et øyeblikk i barndommen, og så for alltid være et ingenting. Det russiske imperiet vil alltid ønske å undertvinge Europa, og vil selv bli undertvunget. Tartarene, dets undersåtter eller naboer, vil bli dets herrer og våre. Denne revolusjonen synes å være uunngåelig. Alle kongene i Europa arbeider sammen for å akselerere den.
På samme måte som naturen har satt grenser for høyden til en skikkelig formet mann, og utenfor denne grensen er det bare dverger og kjemper, så er det på samme måte med hensyn til den beste konstitusjonen til stater, det er grenser for den mulige utstrekningen slik at de ikke kan være verken for store eller for små til å greie å opprettholde seg selv på egen hand. Det er i hver politisk kropp et maksimum av styrke som den ikke kan overskride, og som ofte er forminsket etter som staten blir større. Desto mer det sosiale bandet blir utvidet desto mer er det svekket, og i alminnelighet er en liten stat forholdsvis sterkere enn en stor stat.
Tusen grunner demonstrerer sannheten til denne maksimen. For det første blir administrasjon vanskeligere ved større avstander, som en vekt blir tyngre ved enden av en vektstang. Den blir også mer proporsjonalt byrdefullt etter hvert som delene blir flere, for hver by har sin egen administrasjon, som folket betaler for. Hvert distrikt har sin administrasjon, som folket fortsatt betaler for. Videre er det hver provins og den overordnede regjeringa, og visekongene, som må bli betalt enda mer etter hvert som man kommer opp på stigen, og alltid på uheldige menneskers bekostning. Til sist kommer den mest overordnede administrasjonen, som overvelder alt annet. Så mange tilleggsbyrder utmatter for evig tid undersåttene, og langt fra å bli bedre styrt ved alle disse ordenene blir de mye verre styrt enn de ville ha blitt dersom de hadde et eneste overhode. I mellomtida er det knapt noen ressurser tilbake til hjelp i nød og ulykker. Og når det blir nødvendig med slik hjelp skjelver staten på randen av ruin.
Heller ikke er dette alt. Ikke bare har regjeringa mindre kraft og tiltak for å opprettholde loven og sette en stopp for sjikane og reformere misbruk, og hindre undergravende gjerninger som kan bli satt i verk på fjerne steder, men folket har mindre følelse for lederne sine som de aldri ser, for landet deres, som i deres øye er som verden, og for deres medborgere, for de fleste av dem er som fremmede. De samme lovene kan ikke være passende for så mange ulike provinser som har ulike skikker og ulike klima, og kan ikke tolerere den samme typen regjering. Ulike lover fører bare til uro og forvirring blant nasjonene, som siden de lever under de samme lederne og i konstant kommunikasjon blander seg med hverandre og gifter seg med hverandre, og når de er tvunget til andre skikker vet de aldri om deres fedrenearv virkelig er deres. Talenter er gjemte, dyder ignorerte, laster ustraffet, i det mangfoldet av mennesker, ukjente for hverandre, som setet for offentlig administrasjon samler sammen på et sted. Lederne, overveldet av forretninger, ser selv ingenting, og kontoristene styrer staten. Med et ord, de tiltakene som må bli tatt for å opprettholde den alminnelige autoriteten, som så mange embetsmenn på avstand ønsker å unngå eller utnytte, opptar all offentlig oppmerksomhet. Ingen hensyn til folkets velferd gjenstår, og knapt noen for forsvaret deres i nødstid, og slik er staten som en kropp som er for stor for sin konstitusjon og ramler sammen og går i oppløsning, knust av sin egen vekt.
På den andre siden må staten sikre et visst grunnlag for at den har stabilitet og kan motstå de sjokkene som den uunngåelig vil bli utsatt for, så vel som opprettholde de anstrengelsene som den vil bli tvunget til å gjøre for å opprettholde seg selv, for i alle nasjoner er det sentrifugale krefter som får dem til å handle mot hverandre i forsøk på å overgå hverandre, som virvlene til Descartes. Slik står de svake i fare for å bli oppslukt, og ingen kan bevare seg selv unntatt ved å oppnå en form for likevekt med de alle, som fører til at trykket er nesten likt overalt.
Vi ser da at det er grunner til ekspansjon og grunner til sammentrekning, og det er ikke det minste av statsmannens talenter å finne det forholdet mellom de to som er mest fordelaktig for bevarelse av staten. Vi kan si i alminnelighet at det første, som bare er utvendig og relativt, bør bli underordnet til de andre, som er innvendig og absolutt. En sunn og sterk konstitusjon er det første som må søkes, og vi skulle stole mer på livskraften som springer ut av et godt styresett enn på ressursene som et utvidet territorium gir.
Stater har imidlertid blitt konstituert på en slik måte at nødvendigheten av å foreta erobringer kom inn i selve konstitusjonene deres, og for å opprettholde seg selv ble de tvunget til stadig å bli større. Kanskje var de svært lykkelige på grunn av denne nødvendigheten, som likevel avslørte for dem det uunngåelige øyeblikket for deres fall og grensene for deres storhet.
Et politisk organ kan bli målt på to måter, etter utstrekningen av dets territorium, og etter antallet personer som bor der. Og mellom disse to formene for mål er det et høvelig forhold som staten må bli tildelt sin sanne dimensjon etter. Det er menneskene som konstituerer staten, og det er jorda som ernærer menneskene. Det høvelige forholdet er da den størrelsen på landet som skulle være tilstrekkelig for å forsørge dets innbyggere, og at det bør være så mange innbyggere som landet kan forsørge. Ved denne proporsjonen er funnet den maksimale kraften til et gitt antall personer, for dersom det er for mye land er det en byrde å ta vare på det, og dyrkingen blir inadekvat og det produseres overflødige mengder, og dette er den umiddelbare grunnen til defensive kriger. Dersom det ikke er nok land er staten overgitt til sine naboers nåde for de manglende mengdene, og dette er den umiddelbare grunnen til offensive kriger. Hvilken som helst nasjon som må, ved sin posisjon, velge mellom handel og krig er svak i seg selv. Den er avhengig av naboene sine og av begivenhetene. Den har bare en kort og farlig eksistens. Den erobrer og forandrer sin situasjon, eller blir erobret og redusert til ingenting. Den kan bevare sin frihet bare ved å være liten eller stor.
Det er umulig å uttrykke numerisk et fast forhold mellom landets utstrekning og antallet mennesker som gjensidig er tilstrekkelig på grunn av de forskjellene som eksisterer med hensyn til jordas fruktbarhet og klimaet, så vel som de som vi observerer på grunn av innbyggernes konstitusjon, der noen konsumerer lite i et fruktbart land mens andre konsumerer mye i et ufruktbart land. Videre må vi være oppmerksomme på den større eller mindre fruktbarhet til kvinnene, på landets forhold, om de er mer eller mindre gunstige for befolkninga, og til det antallet som lovgiverne håper å dra til landet ved institusjonene, så meningene skulle ikke bli basert på hva man ser, men på det som er forutsett, mens det ved bedømmelse av den virkelige tilstanden til folket skulle bli lagt mindre vekt på den nåtidige situasjonen enn på den som det bør være mulig å oppnå. Kort sagt er det tusenvis av tilfeller der spesielle situasjoner krever eller tillater at større områder enn det som virker nødvendig blir tatt i bruk. Slik vil mennesker bli spredt ut en god del i fjellterreng der den naturlige produksjonen krever mindre arbeid, og der erfaringen viser at kvinnene er mer fruktbare enn på slettelandet. På den andre siden kan folk bo på et mindre område ved kysten, selv blant klipper og sand som er nesten nakent, siden fiske i stor grad kan forsyne befolkninga med det som jorda ikke kan, siden mennesker der bør leve tettere for å kunne slå tilbake pirater, og videre siden det der er lettere å minske befolkningstrykket ved hjelp av kolonier som den overflødige befolkninga kan flytte til.
For å opprette en nasjon er det nødvendig å legge til disse betingelsene en som de andre er nytteløse uten - og det er at folket må ha fred og velstand. For den tida når staten blir dannet er, som tida når soldater blir satt opp på en plass, den tida da den er minst i stand til å yte motstand og lettest å ødelegge. Motstanden ville være større i en stat som er i kaos enn i det øyeblikket da den gjærer, når hver er opptatt av sin egen posisjon og ikke med en felles fare. Dersom en krig, hungersnød eller undergraving inntreffer i denne kritiske perioden blir staten uvegerlig omkastet.
Mange regjeringer kan bli opprettet under slike stormer, men så er det disse regjeringene som ødelegger disse statene. Tronrøvere fører alltid med seg eller velger urolige tider for å innføre under dekke av offentlig agitasjon ødeleggende lover som folk aldri ville akseptere når de var klare i hodet. Valget av øyeblikk for å opprette regjering er et av de sikreste merkene for å skille verket til en lovgiver fra det til en tyrann.
Hvilken nasjon er da tilpasset for lovgivning? Den som allerede er forent ved et band av interesse, opprinnelse eller konvensjon, men som enda ikke har båret lovenes virkelige åk, og som ikke har noen frykt for å bli overveldet av en plutselig invasjon, men som uten å gå inn i uenighetene til naboene på egen hand kan motstå hvilken som helst av dem eller hjelpe en av dem i å holde tilbake de andre; den der hvert medlem kan være kjent av alle, og der det ikke er nødvendig å legge en større byrde på en mann enn han kan bære; den som kan bestå uten andre nasjoner, og som alle andre nasjoner kan bestå uten; den som verken er rik eller fattig og som greier seg selv med alt; og til sist, den som kombinerer stabiliteten til en gammel nasjon med lærevilligheten til en ny. Arbeidet med lovgivning blir gjort vanskelig på grunn av alt det som må rives ned, og ikke på grunn av alt det som må bygges opp. Og det som gjør at man så sjelden lykkes i dette arbeidet er at det er så umulig å finne naturens enkelhet sammenføyd med samfunnets nødvendigheter. Alle disse forholdene er med vanskelighet kombinert, og derfor er det få godt konstituerte stater.
Det er fortsatt et land i Europa som er i stand til lovgivning, og det er øya Corsica. Det motet og den fastheten som den tapre nasjonen har utvist ved å gjenvinne og forsvare sin frihet kunne fortjene at en vis mann skulle lære dem å bevare den. Jeg har en forutanelse om at en dag vil denne øya forbause Europa.
Dersom vi spør om hva det største gode av alle består av, det som bør bli målet for hvert system av lovgivning, skal vi finne at det er summert opp av to prinsipielle mål, frihet og likhet - frihet, siden enhver individuell avhengighet er så mye kraft som er fjernet fra staten; likhet, fordi frihet kan ikke bestå uten det.
Jeg har allerede sagt hva sivil frihet er. Med hensyn til likhet må vi ikke forstå ved dette ordet at graden av makt og rikdom skulle være absolutt den samme; men når det gjelder makt skulle den avstå fra all vold, og utøvelse av vold skulle bare kunne foregå i følge loven. For rikdom gjelder det at ingen skulle være rik nok til å kjøpe noen annen, og ingen være så fattige at vedkommende måtte bli tvunget til å selge seg selv. [Her har Rousseau ei fotnote: "Dersom du ønsker å gi stabilitet til staten, bring de to ekstremene så nær hverandre som mulig; tolerer verken rike folk eller tiggere. Disse to forholdene, naturlig umulig å skille, er like fatale for den alminnelige velferden; fra den ene klassen kommer tyranner, fra den andre de som støtter tyranner; det er alltid mellom disse at trafikken i offentlig frihet foregår; den ene kjøper, og den andre selger."] Dette forutsetter at de store er moderate i eiendom og innflytelse, og at vanlige borgere undertrykker griskhet og begjærlighet.
Det er sagt at denne kvaliteten er en spekulasjonens kimære som ikke kan eksistere i praktiske affærer. Men dersom misbruk er uunngåelig, følger det at det ikke er nødvendig å regulere det? Det er akkurat fordi omstendighetenes kraft alltid forsøker å ødelegge likhet at lovgivningens kraft skulle ha en tendens til å opprettholde den.
Men disse generelle målene til hver god institusjon bør bli modifisert i hvert land ut fra de forholdene som oppstår både fra den lokale situasjonen og fra innbyggernes karakter. Og det er med referanse til disse forholdene at vi må tilskrive hver nasjon et spesielt system av institusjoner, som skal være det beste, kanskje ikke i seg selv, men for den staten som det er lagd for. For eksempel dersom jorda er ufruktbar og naken, eller landets areal for begrenset for dets innbyggere, vend oppmerksomheten din mot kunst og handverk, og bytt deres produkter mot de forsyningene som kreves. På den andre siden dersom du bor på rike sletter og fruktbare dalsider, dersom du i en produktiv region trenger flere innbyggere, legg all din omsorg på jordbruket, som mangedobler befolkninga, og driv ut kunsten, som bare vil føre til at landet blir avfolket ved å samle sammen på noen få steder de få innbyggerne som landet har. [Her har Rousseau ei fotnote: "Enhver gren av utenlands handel, sier Marquis d'Argenson, sprer bare generelt en bedragersk nytte gjennom kongeriket; den kan berike noen få individ, til og med noen få byer, men nasjonen som helhet vinner ingenting, og folket får det ikke noe bedre."] Dersom du bebor vide og behagelige kyster, så dekk havet med fartøy og frem handel og sjøfart; du vil ha en kort og strålende eksistens. Dersom sjøen langs kysten din bare bader klipper som er nesten utilgjengelige, så forbli fiskespisende barbarer; du vil leve fredeligere, kanskje bedre, og sikkert lykkeligere liv. Med et ord, i tillegg til de maksimene som er felles for alle, inneholder hver nasjon innen seg selv en eller annen grunn som påvirker den på en særegen måte, og gjør dens lovgivning passende bare for den. Slik hadde hebreerne i gammel tid, og araberne nå, religion som sitt viktigste mål, atenerne litteraturen, Kartago og Tyr handel, Rhodos sjøfart, Sparta krig og Roma tapperhet. Forfatteren av Lovens ånd har vist i en mengde tilfeller ved hvilke kunster lovgiveren retter sine institusjoner inn mot hvert av disse formålene.
Det som gjør konstitusjonen til en stat virkelig solid og varig er iakttagelse av formålstjenlighet slik at naturlige forhold og lovene alltid støtter hverandre. Lovene tjener til å sikre, støtte og bøte på landets naturlige forhold. Men dersom lovgiveren gjør en feil og tar en prinsipiell form som er ulik den som springer ut fra tingenes natur; dersom den ene tenderer mot underdanighet og den andre mot frihet, den ene til rikdom, den andre til befolkning, den ene til fred og den andre til erobring, skal vi se at lovene blir svekket og konstitusjonen forringet, og staten vil bli endeløst oppflammet til den er ødelagt eller forandret, og den uovervinnelige naturen vil på nytt råde grunnen.
For at alt skal bli rimelig regulert og den best mulige form gitt til samfunnet er det flere forhold som må bli tatt i betraktning. For det første samfunnets handlinger overfor seg selv, det er det forholdet helheten har til helheten, eller suverenen til staten, og dette forholdet er sammensatt av de mellomliggende termene, som vi skal se.
De lovene som styrer dette forholdet kalles for politiske lover, og er også kalt for grunnleggende lover, og ikke uten grunn dersom de er vise lover, for i hver stat er det bare en god måte å regulere det på. Det folket som har oppdaget dette bør holde seg til det. Men dersom den etablerte orden er dårlig, hvorfor skulle vi betrakte lover som grunnleggende om de hindrer den fra å bli god? Videre har en nasjon alltid frihet til å forandre lovene sine.
Det andre forholdet er medlemmenes forhold til hverandre, eller til samfunnet som helhet. Og dette forholdet skulle, med hensyn til det første, være så lite som, og med hensyn til det andre, så stort som mulig, slik at hver borger kan bli fullstendig uavhengig av resten, og absolutt avhengig av staten. Og det er bestandig gjennomført med de samme midlene. For det er bare statens makt som sikrer medlemmenes frihet. Det er fra dette andre forholdet at sivile lover oppstår.
Vi kan vurdere en tredje form for forhold mellom det individuelle mennesket og loven, den om straffbar ulydighet, og dette gir opphav til opprettelse av straffelover, som i bunn og grunn ikke er så mye en spesiell type lover som sanksjoner for alle de andre.
Til disse tre typene lover er en fjerde blitt tilføyd, den viktigste av all, som verken er innskrevet på marmor eller messing, men i borgernes hjerter, en lov som skaper den virkelige konstitusjonen til staten, som erverver ny styrke hver dag, som når andre lover blir foreldet eller blir fjernet gjenoppliver dem eller erstatter dem, og bevarer et folk i ånden til dets institusjoner, og umerkelig erstatter vanens makt med autoritetens. Jeg snakker om manérer, skikker, og framfor alt om meninger - en ukjent provins for våre politikere, men en som suksessen til resten avhenger av. En provins som den store lovgiveren privat er opptatt av, mens det virker som om han begrenser seg til særskilte reguleringer, som bare er søylene som bærer hvelvingen, der manerene, som utvikles sakte, danner lengden til den ubevegelige hjørnestenen.
Av disse ulike klassene er det bare de politiske lovene, som konstituerer styresettets form, som har betydning for mitt emne.
Til Bok 3
Oversikt over alle tekstene på europas-historie.net
Kilde for dette kapitlet er: