Oversatt av Tor Førde.
Kilde for dette kapitlet er:
Jean-Jacques Rousseau: " Den sosiale kontrakten".
Så lenge som et antall mennesker sammen blir betraktet som et eneste organ har de bare en vilje som forholder seg til den felles bevarelsen og til det alminnelige velværet. I et slikt tilfelle er alle statens krefter sterke og enkle, og dens prinsipper er klare og lysende. Den har ingen forvirrede interesser som er i konflikt. Det felles beste er over alt klart manifest og det kreves bare sunn fornuft for å forstå det. Fred, enhet og likhet er fiender av politiske subtiliteter. Åpenhjertige og rettfremme mennesker er vanskelige å bedra siden de er så enkle. Fristelser og forfinede påskudd lar seg ikke bruke mot dem, de er ikke engang slue nok til å bli narret. Når vi i den lykkeligste nasjonen på jorda ser tropper av bønder som regulerer statens affærer under et eiketre og alltid handler med visdom, kan vi da holde oss fra å forakte forfinelsen til andre nasjoner som gjør seg strålende og elendige med så mye kunst og mystikk.
En stat som er styrt slik trenger svært få lover, og så langt det blir nødvendig å utstede nye er denne nødvendigheten alminnelig innsett. Det første mennesket som foreslår dem gir bare uttrykk for det alle allerede har følt, og verken fraksjoner eller veltalenhet trenges for å vedta det som alle allerede har besluttet å gjøre, så snart som han er sikker på at resten vil handle slik han gjør.
Det som bedrar tenkere er at siden de bare ser stater som allerede i utgangspunktet har dårlige konstitusjoner har de et sterkt inntrykk av at det er umulig å føre en slik politikk i disse statene. De ler over å tenke på alle dumhetene som en slu slyngel, en insinuerende taler, kan overtale folk i Paris og London til. De vet ikke at Cromwell ville ha blitt satt i jern av folket i Bern, og hertugen av Beaufort av folket i Geneve.
Men når det sosiale båndet begynner å bli slappere og staten svakere, når private interesser begynner å gjøre seg gjeldende og små foreninger å utøve innflytelse på staten er den felles interessen sårende berørt, og finner motstandere. Det er ikke lenger enighet under avstemningene, almenviljen er ikke lenger viljen til alle. Det oppstår motstand og disputter, og de beste råd blir ikke vedtatt uten strid.
Til sist, når staten er på randen av ruin og bare eksisterer i en tom og illusorisk form, når det sosiale bandet er brutt i alle hjerter, når de laveste interesser uforskammet søker ly under det hellige navnet til offentlig velferd, blir almenviljen stum. Alle, styrt av hemmelige motiv, uttrykker ikke lenger sine meninger som borgere, som om staten aldri hadde eksistert, og under navnet av lover vedtar de svikefullt urettferdige forordninger som bare har private interesser som sitt formål.
Følger det av dette at almenviljen er ødelagt eller korrumpert? Nei, den er alltid konstant, uforanderlig og ren. Men den er underordnet andre som benytter seg av den. Hver løsriver sin interesse fra den felles interessen, og ser klart at han ikke kan skille seg fullstendig fra den. Men hans del i skaden som staten er påført virker for ham som ingenting i sammenlikning med den eksklusive fordelen som han bemektiger seg. Med unntak for denne partikulære fordelen så begjærer han den alminnelige velferden for sine egne interesser like sterkt som enhver annen. Selv når han selger sin stemme for penger utsletter han ikke i seg selv almenviljen, men unnviker den. Den feilen som han begår er at han forandrer spørsmålets tilstand og svarer på noe annet enn han ble spurt om, slik at istedenfor å si med å stemme: "Det er velgjørende for staten", sier han: "Det er velgjørende for en bestemt mann eller et bestemt parti at et slikt eller slikt forslag blir vedtatt". Slik er loven om offentlig ro og orden i offentlige forsamlinger ikke så mye der for å opprettholde almenviljen i dem som å sikre at den alltid vil bli konsultert og alltid vil svare.
Jeg kunne her komme med mange refleksjoner om den enkle retten å stemme i hver suverenitetshandling - en rett som ingenting kan ta fra borgerne - og om retten til å tale, foreslå, dele og diskutere, som regjeringa alltid er veldig nøye med bare å overlate til sine medlemmer. Men denne viktige saken ville kreve en egen avhandling, og jeg kan ikke si alt i denne.
Vi ser av det foregående kapitlet at den måten som offentlige saker blir håndtert på kan gi en tilstrekkelig troverdig indikasjon på karakteren og helsetilstanden til det politiske organet. Desto mer harmonien regjerer i forsamlingene, det er desto mer avstemningene oppnår enstemmighet, desto mer vil også almenviljen dominere. Men lange diskusjoner, uenighet og oppstand erklærer at private interesser tar over og at staten forfaller.
Dette er ikke så klart og tydelig når to eller flere ordener går inn i dens konstitusjon, som i Roma patrisierne og plebeierne, der krangel ofte forstyrret comitia, selv i de mest bestikkelige dager av republikken. Men dette unntaket er mer tilsynelatende enn virkelig, for ved den tiden, ved en last som var iboende i det politiske organet, var det så og si to stater i en. Det som ikke er sant om de to sammen er sant om de to hver for seg. Og selv i de mest stormfulle dager så gjorde folket vedtak, når senatet ikke blandet seg inn, alltid fredelig og ved en stor majoritet av stemmene. Borgerne hadde bare en interesse, og folket hadde bare en vilje.
Ved den andre enden av sirkelen vender enstemmigheten tilbake. Når borgerne er blitt slaver og ikke lenger har noen frihet eller vilje. Da forandrer frykt og smiger stemmegivningen til akklamasjon. Man drøfter ikke lenger, men beundrer eller fordømmer. Slik var den skammelige måten å snakke på i senatet under keiserne. Noen ganger ble det gjort med latterlige forholdsregler. Tacitus observerte at under Otho overveldet senatorene Vitellius med forbannelser, affektert med stor støy slik at han dersom han ble herre ikke skulle vite hva hver enkelt av dem hadde sagt.
Fra disse ulike betraktningene kan utledes prinsippene ved hvilke vi skulle regulere metoden å telle stemmer og sammenlikne meninger på, i henhold til hvorvidt almenviljen er mer eller mindre lett å bringe på det rene og staten mer eller mindre degenerert.
Det er bare en lov som ut fra sin natur krever enstemmighet, og dette er den sosiale kontrakten, for sivil foreningsdannelse er den mest frivillige handling i verden. Hvert menneske er født fritt og sin egen herre. Ingen kan under noe som helst påskudd slavebinde ham uten hans tilslutning. Å avgjøre at sønnen til en slave er født som slave er å bestemme at det ikke er født som et menneske.
Dersom da, ved tiden for den sosiale kontrakten, det er motstandere til den gjør deres motstand ikke kontrakten ugyldig, men forhindrer bare dem fra å bli inkludert i den. De er fremmede blant borgerne. Når staten blir etablert ligger samtykke i bostedet, å bo i territoriet er å underordne seg suvereniteten.
Med unntak for denne opprinnelige kontrakten vil alltid en majoritetsavgjørelse binde resten, dette er en følge av selve kontrakten. Men det vil bli spurt hvordan et menneske kan være fritt og likevel tvunget til å følge viljer som ikke er dets egen. Hvordan er motstandere frie og likevel undersåtter av lover som de ikke har gitt sitt samtykke til?
Jeg svarer at dette spørsmålet er feil stilt. Borgeren gir sitt samtykke til alle lovene, selv de som er vedtatt til tross for ham og selv til de som straffer ham når han våger å bryte dem. Den faste viljen til alle medlemmene av staten er almenviljen, og det er gjennom den at de er frie og borgere. Når en lov blir foreslått i folkets forsamling er det som de forsamlede blir spurt om ikke nøyaktig om de godkjenner forslaget eller forkaster det, men om det er i samsvar eller ikke med almenviljen, som er deres egen. Hver gir sin stemme og uttrykker derved sin mening om dette, og fra opptellinga av stemmene får man erklæringen av almenviljen. Når derfor meninga som står i motsetning til min egen får flertall viser det ganske enkelt at jeg tok feil, og at det jeg mente var almenviljen ikke var det. Dersom min private mening hadde vunnet fram skulle jeg ha gjort noe annet enn jeg ønsket, og i det tilfellet ville jeg ikke ha vært fri.
Dette forutsetter at alle almenviljens tegn fortsatt er i majoriteten, og når de slutter å være det, uansett hvilken side vi tar, er det ikke lenger noen frihet.
Jeg har tidligere vist hvordan partikulære viljer ble satt inn istedenfor almene viljer i offentlige beslutninger, og med dette tilstrekkelig indikert de midlene som er praktiske for å forhindre dette misbruk, og jeg vil snakke om det på nytt. Med hensyn til det proporsjonale antallet av stemmer for å erklære denne viljen har jeg også lagt ned prinsippene som det må bli avgjort i henhold til. En eneste stemme kan føre til at det ikke blir oppnådd enstemmighet. Men mellom enstemmighet og likhet er det mange ulike inndelinger, og ved hver av dem kan dette antallet bli fastsatt i henhold til betingelsene og kravene til det politiske organet.
To generelle prinsipp kan tjene til å regulere disse proporsjonene: det ene, at desto viktigere og mer tungtveiende beslutningen er desto nærmere skulle meningen som vinner være enstemmighet. Den andre, at desto større hastverk som er nødvendig i saken som er under diskusjon desto mer skulle vi begrense den foreskrevne ulikheten i inndelingen av meninger. I beslutninger som må treffes umiddelbart skulle en majoritet på en stemme være tilstrekkelig. Det første av disse prinsippene synes å være mer passende for lover, det andre til forretninger. Det er ved deres kombinasjon at de beste proporsjonene som kan bli anvist for avgjørelse av en majoritet er etablert.
Med hensyn til valget av fyrsten og øvrighetspersonene som er, som jeg har sagt, komplekse handlinger, er det to framgangsmåter, valg og loddtrekning. Begge har blitt brukt i forskjellige republikker, og en svært komplisert blanding av de to blir nå sett i valget av doge i Venezia.
"Valg ved loddtrekning", sier Montesquieu, "er demokratiets natur". Jeg er enig, men hvorfor er det slik? "Loddet", fortsetter han, "er en valgmåte som ikke krenker noen. Den lar hver borger ha et begrunnet håp om å kunne tjene landet." Men dette er ikke grunnene.
Dersom vi er oppmerksomme på at valget av ledere er en regjeringsfunksjon og ikke en suverenitetsfunksjon skal vi se hvorfor valg ved loddtrekning er mer i demokratiets natur der administrasjonen er så mye bedre som dens handlinger er mindre mangfoldige.
I hvert sant demokrati er øvrighetsstillingene ikke en gave men et slitsomt verv som ikke kan bli greit pålagt et individ framfor et annet. Bare loven kan pålegge denne byrden på den personen som den faller på. For da forholdene er like for alle og valget ikke avhenger av menneskelig vilje er det ingen partikulær anvendelse som endrer lovens universalitet.
I et aristokrati velger fyrsten fyrste, regjeringa opprettholder seg selv, og valg er rettmessige etablert.
Eksemplet med valg av dogen i Venezia ødelegger langt fra denne distinksjonen, men bekrefter den. Denne sammensatte formen er passende i et blandet styresett. For det er en feil å gå ut fra at styresettet i Venezia er et sant aristokrati. Dersom folket ikke har noen del i regjeringa er de adelige selv tallrike. En mengde fattige Barnebotes kommer aldri nær noen øvrighetsperson, og har som sitt adelsskap bare den tomme tittelen "eksellense" og retten til å være til stede når det Store Rådet er samlet. Dette Store Rådet er så tallrikt som vårt Alminnelige Råd i Genève. Dets strålende medlemmer har ikke flere privilegier enn våre simple borgere (citoyens). Det er sikkert at når man ser bort fra de store ulikhetene mellom de to republikkene så korresponderer borgerne (la bourgeoisie) i Genève nøyaktig til de venetianske patrisierne; våre innfødte og boende representerer borgerne og folket i Venezia; våre bønder representerer undersåttene på fastlandet. Kort sagt, uansett hvordan vi ser på denne republikken bortsett fra størrelsen dens er regjeringa dens ikke mer aristokratisk enn vår. Hele forskjellen er at siden vi ikke har noen livsvarig leder har vi ikke det samme behovet for valg ved loddtrekning.
Valg ved loddtrekning ville ha få ulemper i et sant demokrati. Siden alle der er like så vel i karakter og evner som i følelser og lykke, ville valget bli nesten likegyldig. Men jeg har allerede sagt at det finnes ikke noe sant demokrati.
Når valg og loddtrekning blir kombinert skulle det første bli brukt til å fylle poster som krever spesielle talenter, som militære utnevnelser; den andre er høvelig for poster der god fornuft, rettferdighet og integritet er tilstrekkelig, som rettslige stillinger, fordi i en godt konstituert stat er disse kvalitetene vanlige for alle borgerne.
Verken loddtrekning eller valg har en plass i et monarki. Monarken er etter retten eneste fyrste og øvrighetsperson, og valget av hans underordnede ligger hos ham. Da Abbé de Saint-Pierre foreslo å mangfoldiggjøre rådene til kongen av Frankrike og å velge medlemmene ved loddtrekning så han ikke at han foreslo å forandre regjeringsform.
Det står igjen for meg å snakke om metoden for å telle opp stemmene i folkets forsamling. Men kanskje historien om den romerske politikken i det henseende vil forklare klarere alle prinsippene som jeg kunne være i stand til å etablere. Det er ikke uverdig for en klok leser å se i noen detalj hvordan offentlige affærer ble behandlet med et råd på 200.000 mann.
Vi har ingen svært pålitelige oppgaver om Romas tidlige tider: det er til og med stor sannsynlighet for at det meste av de tingene som har blitt overlevert til oss er fabler, og i alminnelighet er den mest instruktive delen av nasjonenes annaler, som er historien om deres institusjoner, mest mangelfull. Erfaring hver dag lærer oss om hvilke grunner det er for revolusjonene i imperiene, men, som nasjoner ikke lenger er i ferd med å dannes har vi knapt noe som helst annet enn gjetninger for å forklare hvordan de ble dannet.
De skikkene som er funnet etablert bevitner i det minste at disse skikkene hadde en begynnelse. Blant de tradisjonene som går tilbake til disse opprinnelsene er det de som de største autoritetene støtter, og som de sterkeste grunnene bekrefter, som bør aksepteres som utvilsomme. Disse er de prinsippene som jeg har prøvd å følge i undersøkelsen av hvordan de frieste og mektigste nasjonene i verden utøver sin overlegne makt.
Etter grunnleggelsen av Roma ble den voksende republikken, det er hæren til grunnleggeren, sammensatt av albans, sabines og fremmede, delt i tre klasser, og de tok fra denne delinga navnet stammer. Hver av disse stammene ble igjen delt i ti curiae og hver curiae ble igjen delt inn i decuriae, og som ledere for dem ble satt curiones og decurianes.
I tillegg til dette ble et hundre mann med hest, riddere, kalt centuria, satt opp fra hver stamme. Av dette ser vi at denne inndelinga, som ikke er svært nødvendig i en by, fra først av bare var militær. Men det virker som om et instinkt for storhet som var i den lille byen Roma beveget den fra det første til å ta opp en politikk som var høvelig for verdens hovedstad.
Fra denne første inndelinga fulgte det snart en ubehagelighet, stammen av albans og av sabines ble alltid værende under de samme forholdene, mens antallet fremmede alltid vokste ved stadige nye erobringer, og ble snart langt større enn de to første. Det remediet som Servius fant for denne faren var å forandre måten befolkninga var delt inn på. Og inndelinga etter rase ble avskaffet og erstattet med ei inndeling etter de distriktene som hver stamme holdt i byen. Istedenfor tre stammer opprettet han fire, og hver av dem bodde på en av de fire åsene i Roma, og fikk dens navn. Ved slik å ordne den eksisterende ulikheten forhindret han den også for framtida. Og for at dette skulle bli ei inndeling ikke bare av lokaliteter, men av mennesker, forbød han innbyggerne av et kvarter fra å flytte til et annet, og hindret at rasene ble blandet sammen.
Han fordoblet også de tre gamle kavalericenturiae og tilføyde tolv andre til dem, men fortsatt under gamle navn - en enkel og rettskaffen måte som førte til en distinksjon mellom riddernes korps og folkets, uten å få de siste til å protestere.
Servius føyde femten andre stammer til disse fire urbane stammene. De ble kalt rurale - landsbygdstammer - siden de bestod av innbyggere på landsbygda, delt inn i så mange kantoner. Etter hvert ble mange nye dannet, og det romerske imperiet ble langt om lenge delt inn i trettifem stammer, et antall som ble værende fast til slutten av republikken.
En følge av denne distinksjonen mellom de urbane og de rurale stammene som det er verdt å merke seg, siden det ikke er noe annet eksempel på den, er slik at Roma skyldte både overlevelsen av sine manérer og veksten av imperiet til denne følgen. Det kunne bli antatt at de urbane stammene raskt ville kreve makten og æren bare for seg selv, og var rede til å nedvurdere de rurale stammene. Det var det motsatte som skjedde. Vi vet at de gamle romerne hadde smaken for livet på landsbygda. Denne smaken hentet de fra sin vise grunnlegger som forente frihet med arbeid på landsbygda og militære verk, og forviste, så og si, kunst, handel, intriger, rikdom og slaveri til byen.
Slik hadde hver framstående mann i Roma vært en jordbruker på landet, og det var vanlig å hente forsvarerne av republikken på landsbygda. Denne tilstanden, som var de verdigste patrisiernes, ble æret av alle. Det enkle og arbeidsomme livet til de som bodde i landsbyene ble foretrukket framfor det avslappede og late livet til borgerne i Roma, og mange som bare ville ha vært elendige proletarer i byen ble respekterte borgere som arbeidere på markene. Det er ikke uten grunn, sa Varro, at våre høysinnede forfedre etablerte i landsbyene vuggen til de hardføre og modige mennene som forsvarte dem i krigstid og fødde dem i fredstid. Pliny sier positivt at stammene på landsbygda ble æret på grunn av de menneskene som de bestod av, mens de verdiløse som det var ønsket å bringe i unåde ble overført som et tegn på vanære til de urbane stammene. Sabineren Appius Claudius hadde kommet til Roma for å slå seg ned, og ble der overlesset med ære og innskrevet i en landsbygdstamme, som etterpå tok navn etter familien hans. Til sist gikk alle frigjorte slaver inn i de urbane stammene, aldri de rurale, og under hele republikken er det ikke et eneste eksempel på at en av disse frigjorte slavene oppnådde en øvrighetsstilling, selv om de hadde blitt borgere.
Denne maksimen var utmerket, men ble ført så langt at i det lange løp førte det til en forandring, og sikkert misbruk, i regjeringa, av det.
For det første tillot sensorene, etter lenge å ha tilrevet seg rett til å overføre borgere tilfeldig fra en stamme til en annen, majoriteten å bli innskrevet i den stammen de selv ønsket - en tillatelse som ikke på noen måte var fordelaktig, og tok bort en av de store ressursene til sensuren. Videre, siden alle de store og mektige skrev seg inn i stammer som hørte til på landsbygda, mens de frigjorte slavene som hadde blitt borgere fortsatte å være sammen med folket i de urbane stammene, hadde stammene i alminnelighet ikke lenger noe distrikt eller territorium, men alle var så sammenblandet at det var umulig å skjelne mellom medlemmene i hver utenom i registrene, slik at ideen om ordet stamme gikk over fra det virkelige til det personlige, eller heller ble nesten et fantasifoster.
Videre skjedde det at de urbane stammene, som var i nærheten, ofte var de mektigste i comitia, og solgte staten til de som nedlot seg til å kjøpe stemmer fra mobben.
Med hensyn til curiae så var det ti av dem i hver stamme, og hele det romerske folket som bodde innenfor bymurene bestod av tretti curiae. Hver av dem hadde sine templer, sine guder, sine tjenestemenn og tillitsvalgte, sine prester og sin festival som ble kalt compitalia, og som liknet på paganalia som stammene på landsbygda hadde senere.
I den nye inndelingen til Servius var tallet tretti ikke mulig å dele likt inn i fire stammer, og han var ikke villig til å røre dem. Og curiae, som var uavhengig av stammene, ble ei anna inndeling av innbyggerne i Roma. Men det var ikke spørsmål om curiae verken i de rurale stammene eller i det folket som utgjorde dem, siden stammene hadde blitt en ren sivil institusjon og det var innført en annen måte å skrive ut tropper på. Den militære inndelingen til Romulus ble funnet å være overflødig. Selv om hver borger var innskrevet i en stamme var det langt fra tilfellet at hver var innskrevet i en curiae.
Servius foretok også ei tredje inndeling som ikke hadde noe forhold til de to foregående, men som på grunn av sine virkninger ble den viktigste av dem. Han fordelte den romerske befolkninga i seks klasser som han skilte mellom, ikke ved bosted, med etter eiendom. Den første klassen bestod av rike menn, og den siste av fattige menn. Og i de mellomste klassene var personer med moderat rikdom. Disse seks klassene ble igjen inndelt i et hundre og nittitre organ som ble kalt for centuriae, og disse ble fordelt slik at alene den første klassen utgjorde mer enn halvparten, og den siste utgjorde bare en. Slik fikk den klassen der det var færrest menn flest centuriae, og den siste klassen, som bestod av mer enn halvparten av Romas befolkning, fikk bare en centuriae.
Servius ville gi denne siste formen en militær side for at folket ikke så klart skulle se konsekvensene av den. Han innførte to centuriae med rustning i den andre klassen, og to centuriae av handverkere som laget militære instrumenter i den fjerde klassen. I hver klasse, med unntak for den siste, skilte han mellom gamle og unge, altså mellom de som hadde plikt til å bære våpen og de som var for gamle til det. Dette skillet gjorde det nødvendig å foreta hyppige opptellinger av folket. Til sist krevde han at forsamlinga skulle bli holdt i Campus Martinus, og at alle som var kvalifisert for tjeneste skulle samles der med våpnene sine.
Grunnen til at han ikke fulgte opp denne inndelinga i gamle og unge i den siste klassen er at æren å bære våpen for landet ikke var garantert for befolkninga som denne klassen var sammensatt av. Det var nødvendig å ha et eget fast bosted for å få retten til å forsvare det. Og blant de utallige troppene av tiggerne som de hærene som våre dagers konger glitrer med er det kanskje ikke en som ikke ville ha blitt drevet bort med hån fra de romerske troppeoppstillingene der soldatene var forsvarere av frihet.
I den siste klassen var det en distinksjon mellom proletarii og de som ble kalt for capite censi. De første, som ikke var helt forarmet, forsynte i det minste staten med borgere, noen ganger i presserende nød til og med med soldater. For de som ikke hadde noen ting og bare kunne telles etter hoder, ble bare betraktet som ganske uviktige, og Marius var den første som nedlot seg til å innrullere dem.
Uten her å avgjøre om denne tredje fortegnelsen var god eller dårlig i seg selv tror jeg at jeg må bekrefte at ingenting annet enn de enkle manerene til de tidlige romerne - deres uegennyttighet, deres smak for jordbruk, deres forakt for handel og for den ivrige forfølgelse av vinning - kunne ha gjort det gjennomførbart. I hvilken moderne nasjon ville grådighet, rastløshet, intriger, stadig forandring av bosted og skjebnens evige revolusjoner ha tillatt en slik institusjon å vare i tjue år uten at hele staten ble omstyrtet? Det er nødvendig å observere grundig at moralitet og sensur, mektigere enn denne institusjonen, korrigerte dens mangler i Roma, og at mangen rik mann ble forvist til de fattiges klasse for å ha satt sin rikdom for mye til skue.
Av alt dette kan vi lett forstå hvorfor det knapt er nevnt mer enn fem klasser, selv om det virkelig var seks klasser. Den sjette, som verken forsynte hæren med soldater eller velgere til Campus Martinus, og som var nesten ubrukelig i republikken, tellet knapt for noe som helst.
Slik var de ulike inndelingene av det romerske folket. La oss nå se hvilken virkning de førte til i forsamlingene. Disse forsamlingene, lovlig sammenkalt, ble kalt for comitia. De ble vanligvis holdt i Forum Romanum og i Campus Martius, og skjelnet som comitia curiata, comitia centuriata og comitia tributa, i henhold til den av de tre formene som de ble regulert ved. Comitia curiata var grunnlagt av Romulus, comitia centuriata av Severius, og comitia tributa av folketribunene. Lover måtte godkjennes i comitia, og også øvrighetspersonene ble valgt der, og siden alle borgerne var innrullert i en curia, en centuriae eller en stamme, hadde de også alle stemmerett, og derfor var også det romerske folket suveren både de facto og de jure.
For at comitia skulle bli lovlig forsamlet, og for at det som ble gjort der skulle gjelde som lov, var tre betingelser nødvendige. Den første at det organet eller den øvrigheten som sammenkalte comitia skulle ha den nødvendige autoriteten som satte vedkommende i stand til å gjøre dette i følge lovene. Den andre var at forsamlinga skulle være samlet på en av de dagene som var tillatt i følge loven, og den tredje at varslene skulle være gunstige.
Årsaken til den første reguleringen trenger ikke å bli forklart. Den andre er en administrativ sak; slik var det ikke tillatt å holde comitia på festdager og markedsdager, for da hadde folket fra landsbygda som kom til Roma for å handle ikke tid til å delta i forsamlinga. Ved den tredje holdt senatet folket i sjakk siden det hendte at folket var opprørt, og at tribunene hisset det opp. Men de fant mer enn et middel til å frigjøre seg fra denne begrensningen.
Lover og valg av ledere var ikke de eneste sakene som ble avgjort i comitia. Det romerske folket hadde revet til seg de viktigste funksjonene til regjeringa. Europas skjebne kan sies å ha blitt avgjort i forsamlingene deres. De mange ulike sakene ga spillerom for de ulike formene som disse forsamlingene tok i henhold til de sakene som skulle avgjøres.
For å dømme om disse ulike formene er det nødvendig å sammenlikne dem. Romulus, da han instituerte curiae, ønsket å begrense senatets makt ved hjelp av folket, og folkets ved hjelp av senatet, mens han hersket likt over alle. Han ga derfor folket ved denne formen all den autoriteten som antallet deres medførte for å balansere senatet med dets rikdom. Men i henhold til monarkiets ånd overlot han større fordeler til patrisierne gjennom den innflytelsen de utøvde gjennom sine klienter i å sikre et flertall av stemmer. Den beundringsverdige institusjonen med patroner og klienter var et mesterverk av politikk og humanitet. Og uten den kunne ikke den patrisiske orden, som stod så sterkt i motsetning til republikkens ånd, ha overlevd. Bare Roma har hatt den ære å gi verden en så fin institusjon, som ikke førte til noe misbruk, og som aldri har blitt fulgt opp.
Siden curiae overlevde som forsamlingsform under kongene ned til Servius, og siden regimet til den siste Tarquin ikke er betraktet som legitimt, ble de kongelige lovene av den grunn vanligvis utmerket ved navnet leges curiatae.
Under republikken korresponderte forsamlinga curiae, som alltid var begrenset til de fire urbane stammene og bare ga plass til den romerske befolkninga, verken med senatet, som ledet patrisierne, eller med tribunene, som selv om de var plebeier ledet middelklasseborgerne. Den fikk derfor dårlig rykte, og dens degradering var slik at dens tretti forsamlede vakter gjorde det som comitia curiata burde ha gjort.
Comitia centuriata var så fordelaktig for aristokratiet at vi ser ikke fra først av hvorfor senatet ikke alltid vant fram i den comitia som bar det navnet, og ved hvilken konsulene, sensorene og andre øvrighetspersoner ble valgt. Av de hundre og nittitre centuriae som utgjorde de seks klassene av det romerske folket inneholdt den første klassen hele nittiåtte, og stemmene ble regnet bare ved centuriae, og dermed hadde denne første klassen flere stemmer enn alle de andre tilsammen. Når alle disse centuriae var enige ble opptellingen av stemmer avbrutt. Det minoriteten bestemte gikk for å være en majoritetsavgjørelse, og vi kan si at i comitia centuriata ble sakene regulert av majoriteten av kroner (écus) heller enn av stemmer.
Men denne eksessive makten ble moderert på to måter: for det første balanserte tribunene og et stort antall plebeier som var i de rikes klasse patrisiernes innflytelse i denne første klassen. Den andre måten bestod i dette, at istedenfor å få centuriae til å stemme i henhold til deres orden, som ville ha forårsaket at den første klassen alltid begynte, ble en av dem dratt ut ved loddtrekning og ikke alene ved valg, og etter det ble alle centuriae innkalt på en annen dag i henhold til deres rang, og de fornyet valget og bekreftet vanligvis det. Det var slik ikke rangordningen som bestemte hvem som skulle sette et eksempel ved å stemme først, men det ble fastsatt ved loddtrekning hvem som skulle sette eksemplet, i henhold til demokratiets prinsipp.
Av denne praksisen fulgte enda en fordel; borgerne fra landet hadde tid mellom de to valgene til å skaffe seg informasjon om hva den kandidaten som var blitt foreløpig valgt hadde utrettet tidligere, og så stemme med denne kunnskapen. Men under påskudd av at det hastet ble denne praksisen avskaffet og de to valgene fant sted på samme dag.
Comitia tributa var egentlig rådet til det romerske folket. Det ble bare sammenkalt av tribunene. Der ble tribunene valgt og vedtok sitt plebiscita. Ikke bare hadde senatet ingen status hos dem - det hadde ikke engang rett til å være tilstede, og det var tvunget til å følge lover som det ikke hadde vært med på å vedta, og på denne måten var senatorene mindre fri enn de mest lavtstående borgerne. Denne urettferdigheten var uklok, og var tilstrekkelig til å gjøre ugyldig forordningene til et organ som alle borgerne ikke hadde adgang til. Dersom alle patrisierne hadde deltatt i disse comitia i henhold til de rettighetene de hadde som borgere, og hadde i dette tilfellet blitt enkle individ, ville de knapt influert en form der antallet stemmer ble regnet etter hode, og der den laveste proletar hadde like stor makt som senatets leder.
Vi ser da at i tillegg til den ordenen som fulgte fra disse ulike inndelingene for samling av stemmer fra så stort et folk, ble disse inndelingene ikke redusert til former som var uvesentlige i seg selv, men at hver hadde resultat som samsvarte med det formålet som den var valgt for.
Uten å gå detaljert inn i det følger det av den foregående forklaringen at comitia tributa var mer gunstig for et folkelig styresett, og at comitia centuriata for et aristokratisk. Når det gjelder comitia curiata, der det romerske folket alene utgjorde majoriteten, men ettersom den bare tjente til å begunstige tyranni og onde hensikter så fortjente den å falle i diskreditt, så avstod de opprørske selv fra et middel som ville for enkelt avsløre deres prosjekt. Det er sikkert at den fulle majesteten til det romerske folket bare ble funnet i comitia centuriata, som alene var fullstendig siden de rurale stammene var fraværende fra comitia curiata og senatorene fra comitia tributa.
Måten stemmene ble samlet sammen på hos de tidlige romerne var like enkel som deres manerer, selv om den var mindre enkel enn i Sparta. Hver ga sin stemme med høy røst, og en tjenestemann som holdt telling på stemmene registrerte den. En majoritet av stemmene i hver stamme avgjorde hvordan stammen stemte, og en majoritet av stammenes stemmer avgjorde hvordan folket stemte. På samme måte foregikk det i curiae og centuriae. Dette var en god praksis så lenge som redeligheten dominerte blant borgerne og alle følte skam over å gi sin stemme offentlig til et urettferdig forslag eller en uverdig mann. Men da folket ble korrumpert og stemmene ble kjøpt ble det viktig at de skulle avlegges hemmelig for å holde kjøpere tilbake og gi slyngler en mulighet til ikke å være forrædere.
Jeg vet at Cicero klandret denne forandringa og tilskriver delvis republikkens fall til den. Men selv om jeg føler den vekta som Ciceros autoritet bør ha i denne saken kan jeg ikke overta hans oppfatning. Tvert i mot mener jeg at ved ikke å gjøre tilstrekkelig mange forandringer av denne typen ble statens fall forsert. Ettersom et regime for sunne mennesker ikke høver for invalide så skulle vi ikke ønske å regjere et korrupt folk etter lover som passer en god nasjon. Ingenting støtter denne maksimen bedre enn den lange levetida til republikken Venezia, selv om nå bare skinnet av den fortsatt eksisterer, siden lovene dens bare passer for verdiløse mennesker.
Det ble delt ut plater til borgerne, og ved hjelp av dem kunne hver stemme uten at stemmegivninga hans ble kjent. Det ble også opprettet nye formaliteter for innsamling av platene og for opptelling av stemmene, sammenlikning av nummer, etc. Men dette forhindret ikke mistanke til troskapen til de tjenestemennene som hadde plikt til å ta seg av dette. Langt om lenge kom det forordninger, og de fleste av disse viste seg å være nytteløse.
Fram mot de avsluttende årene ble de ofte tvunget til å ta i bruk ekstraordinære tiltak for å bøte på manglene i lovene. Noen ganger ble mirakler tatt i bruk, men denne metoden som kunne narre folket narret ikke de som styrte det. Noen ganger ble ei forsamling kalt sammen i hast før kandidatene hadde tid til å agitere for sin sak. Noen ganger gikk et helt møte med til snakk når det ble sett at folket hadde blitt vunnet over til et dårlig forslag og var rede til å stemme for det. Men til sist overgikk ambisjonene alt, og det kan virke utrolig at midt i så mange misbruk opphørte ikke denne store nasjonen, begunstiget av sine gamle institusjoner, å velge øvrighetspersoner og vedta lover og å dømme i saker og å ekspedere offentlige og private saker med nesten så mye ferdighet som senatet selv kunne gjort det med.
Når det ikke kan bli etablert et nøyaktig forhold mellom de delene av staten som konstituerer den, eller når uforgjengelige grunner uopphørlig forandrer disse forholdene, blir en spesiell øvrighet opprettet, og den er ikke inkorporert i de andre, men som erstatter hver term i dens sanne forhold, og danner en forbindelse eller et mellomledd enten mellom fyrsten og folket eller mellom fyrsten og suverenen, eller om nødvendig mellom begge to samtidig.
Dette organet, som jeg kaller for tribunatet, er vokteren av lovene og den lovgivende makt. Det tjener noen ganger til å beskytte suverenen mot regjeringa, som folketribunene gjorde i Roma, og noen ganger å støtte regjeringa mot folket, som De Tis Råd gjør nå i Venezia, og noen ganger å opprettholde likevekt blant partene, som eforene gjorde i Sparta.
Tribunatet er ikke en konstitutiv del av staten, og skulle ikke være delaktig i den lovgivende eller utøvende makt, men det er i selve denne omstendigheten at dets egen makt er størst, for mens tribunatet ikke er i stand til å gjøre noe som helst kan det forhindre hva som helst. Det er helligere og mer æret, som forsvarer av lovene, enn den fyrsten som utøver dem og den suverenen som vedtar dem. Dette ble sett svært klart i Roma da de stolte patrisierne, som alltid foraktet folket som helhet, ble tvunget til å bøye seg framfor en enkelt tjenestemann fra folket, som verken hadde varsler eller domsmyndighet.
Tribunatet, når det er moderert med visdom, er den sterkeste støtte for en god konstitusjon. Men dersom dets makt blir for stor omkaster det alt. Svakhet er ikke naturlig for det, og gitt at det har noen makt er det aldri mindre enn det skulle.
Det degenerer til tyranni når det raner til seg den utøvende makt, som det er den eneste som modererer, og når det ønsker å lage lover som det bare skulle forsvare. Den enorme makten til eforene, som var uten fare så lenge Sparta bevarte sin moral, akselererte korrupsjonen da den hadde begynt. Blodet til Agis, drept av disse tyrannene, ble hevnet av hans etterfølger. Men denne forbrytelsen og straffen til eforene satte fart på fallet av republikken, og etter Cleomenes var Sparta ikke lenger av noen betydning. Roma gikk til grunne på den samme måten. Og den overdrevne makta til tribunene, som de gradvis hadde tilranet seg, tjente til sist, med hjelp av lover som var utformet på vegne av friheten, som skjold for de keiserne som ødela henne. Om Rådet av de Ti i Venezia kan det sies at det er et tribunal av blod, forferdelig både for patrisierne og for folket, og langt fra resolutt i å forsvare lovene. Det har siden bare tjent til deres forfall ved å slå hemmelige slag som menneskene ikke tør å bemerke.
Tribunatet, som regjeringa, blir svekket av mangfoldiggjøringen av dets medlemmer. Da tribunene til det romerske folket, fra først av bare to og senere fem, ønsket å fordoble dette antallet tillot senatet at det ble gjort, for det var sikkert på at det skulle kunne kontrollere noen av dem ved hjelp av de andre, og dette lyktes også.
Den beste måten å forhindre maktran av et slikt formidabelt organ på, et middel som ikke noen regjering hittil har benyttet seg av, ville være å ikke gjøre dette organet permanent, men å fastsette intervall der det skulle være suspendert. Disse intervallene, som ikke skulle være så lange at de tillot at misbruk ble etablert, kan bli fastsatt ved lov på en slik måte at det kan være lett å forkorte dem i tilfelle det blir behov for ekstraordinære kommisjoner.
Jeg ser ingen innvendinger mot denne metoden siden, som jeg har sagt, tribunatet er ingen del av konstitusjonen, og kan fjernes uten at den blir forringet, og virker effektiv for meg siden en øvrighet som er opprettet nylig ikke begynner med den makta som dens forgjenger hadde, men med den som loven gir den.
Lovenes infleksibilitet som hindrer at de blir tilpasset unntakstilstander kan i bestemte tilfeller gjøre dem skadelige, og dermed forårsake statens ruin i krisetider. Den orden og langsomhet som formene krever forutsetter at man har tid til rådighet, og noen ganger tillater ikke omstendighetene at denne tiden er til stede. Det kan oppstå tusen saker som lovgiveren ikke har forutsett, og å være oppmerksom på at ikke alt kan være forutsett er en svært nødvendig form for forutseendehet.
Vi må derfor ikke ønske å etablere politiske institusjoner så fast at vi tar bort muligheten til å suspendere dem. Selv Sparta tillot at lovene kunne sove.
Men bare de største farene kan oppveie de som ligger i å forandre den politiske orden, og den hellige makta til lovene skulle man aldri blande seg inn i utenom når landets sikkerhet står på spill. I disse sjeldne og åpenbare tilfellene sørger en spesiell lov for den offentlige sikkerhet og tiltror omsorgen for den til den mest verdige mannen. Dette oppdraget kan bli gitt ham på to måter, i henhold til farens natur.
Dersom en økning i aktiviteten til regjeringa er tilstrekkelig til å lege dette ondet kan vi konsentrere den i et eller to av dets medlemmer. I dette tilfellet er det ikke lovens autoritet som er forandret men bare måten den blir administrert på. Men dersom faren er slik at lovens formelle prosess er en hindring for vår sikkerhet blir en overordnet leder nominert, og han kan sette alle lovene i bero og midlertidig suspendere suverenen. I et slikt tilfelle er ikke almenviljen tvilsom, og det er klart at den primære intensjonen til folket er at staten ikke skal forgå. På denne måten involverer suspensjonen av den lovgivende makt ikke dens avskaffelse, de øvrighetspersonene som stilte loven i bero kan aktivisere den på nytt; de dominerer den uten å ha makt til å representere den. De kan gjøre hva som helst med unntak for å lage lover.
Den første metoden ble brukt av det romerske senatet da det påla konsulene, med et vigslet formular, å sørge for republikkens sikkerhet. Den andre ble tatt i bruk da en av de to konsulene nominerte en diktator, en bruk som Alba sørget for hadde presedens i Roma.
Ved begynnelsen av republikken grep de svært ofte til diktaturet siden staten enda ikke hadde tilstrekkelig fast grunnlag til å være i stand til å opprettholde seg selv ved konstitusjonens vigør.
Den offentlige moraliteten gjorde en tid mange forholdsregler overflødige som ved en annen tid ville ha vært nødvendige. Det var ikke frykt for at en diktator ville misbruke sin makt eller at han ville prøve å holde på den ut over den tilmålte tida. Tvert i mot virket det som om så stor makt måtte være en byrde for ham som hadde fått den pålagt, slik hast hadde han med å bli kvitt den, som om å ta lovens sted var et embete som var for slitsomt og for farlig.
Derfor er det faren, ikke for dens misbruk, men for dens degradering, som får meg til å klandre den uhemmede bruk av denne overordnede øvrigheten i tidlige tider. For mens den ble fritt brukt ved valg og ved innsettelser og i rent formelle saker var det grunn til å frykte at den ville bli mindre formidabel i nødstilfeller, og at folket ville bli vant til å betrakte den som en tom tittel som bare ble brukt i tomme seremonier.
Mot slutten av republikken brukte romerne, som var blitt mer forsiktige, diktaturet sjeldnere med så liten fornuft som de tidligere hadde vært ødsle med det. Det var lett å se at frykten deres var dårlig fundert, at svakheten til hovedstaden da utgjorde dens sikkerhet mot den øvrigheten som den hadde innen seg, at en diktator kunne, i visse tilfeller, forsvare den offentlige friheten uten noen gang å bli i stand til å angripe den, og at lenkene som Roma ville bli lagt i ikke ville bli smidd i Roma selv, men i de romerske hærene. Den svake motstanden som Marius gjorde mot Sulla, og Pompeius mot Cæsar, viste klart hva som kunne bli ventet fra de indre myndighetene mot kraften utenfor.
Denne feilen fikk dem til å begå store feil, som for eksempel ikke å utnevne en diktator i affæren med Catilina, for det var bare et spørsmål om det indre av byen, eller i det meste en provins i Italia. En diktator med den ubegrensede makten som loven ga ham ville lett ha brutt opp den konspirasjonen som ble undertrykket bare med en kombinasjon av heldige omstendigheter som menneskelig klokskap ikke kunne ha forutsett.
Istedenfor var senatet fornøyd med å tiltro all sin makt til konsulene. Derfor hendte det at Cicero for å handle effektivt ble tvunget til å gå ut over sin autoritet i en sak, og at selv om de første gledesanfallene førte til at framferden hans ble godkjent så ble han etterpå med rette kalt til regnskap for det blodet til borgere som var blitt gytt på ulovlig vis, og det var en refselse som ikke ville ha blitt gitt til en diktator. Men konsulens veltalenhet vant alle over til hans side, og selv foretrakk han sin egen ære framfor landets beste, selv om han var en romer, og søkte ikke etter de mest legitime og sikre måtene å redde staten på men de måtene som ga han selv størst ære. Derfor ble han med rette æret som Romas redningsmann og med rette straffet som en lovbryter. Uansett hvor strålende hans tilbakekallelse kan ha vært så var den med sikkerhet en benådning.
Videre, uansett hvordan dette viktige oppdraget må bli gitt er det viktig å fastsette dets varighet til en svært kort term som aldri kan forlenges. I den krisen som forårsaker at det blir opprettet blir staten raskt ødelagt eller reddet, og når den presserende nøden har gått over blir diktaturet tyrannisk eller unyttig. I Roma holdt diktatorene sin stilling i bare seks måneder, og de første gikk av før denne tida hadde gått ut. Hadde terminen vært lenger ville de kanskje ha blitt fristet til å forlenge den enda mer, som decemvirene gjorde med sin termin på et år. Diktatoren hadde bare tid til å sørge for den nødvendigheten som hadde ført til valget hans. Han hadde ikke tid til å tenke på andre prosjekt.
Akkurat som erklæringen av almenviljen er gjort etter lov er erklæringen av den offentlige mening foretatt ved sensuren. Offentlig mening er en form for lov som sensoren er minister for, og som bare han anvender i spesielle tilfeller på samme måte som fyrsten.
Sensoratet er da langt fra dommer for den offentlige mening, men erklærer den bare, og så snart det forlater sin posisjon er dets avgjørelser ufruktbare og likegyldige.
Det er unyttig å skille mellom karakteren til en nasjon og det den ærer, for alle disse tingene avhenger av det samme prinsippet og er nødvendigvis sammenblandet. I alle verdens nasjoner er det ikke natur men mening som avgjør valget av deres gleder. Reformer menneskenes mening og deres manerer vil bli rengjort av seg selv. Folk liker alltid det som er kledelig eller hva de bedømmer som kledelig. Men det er i denne bedømmelsen at de gjør feil. Spørsmålet er da å lede deres bedømmelse. Han som bedømmer manerene dømmer om ære, og han som dømmer om ære henter sin lov fra meningen.
Meningene til en nasjon springer ut fra dens konstitusjon. Selv om loven ikke regulerer moraliteten er det lovgivningen som gir den fødsel, og når lovgivningen blir forringet degenererer moraliteten. Men da vil ikke sensorenes dommer gjøre det som lovens makt ikke lykkes i å gjøre.
Det følger av dette at sensuren kan være nyttig for å bevare moraliteten, men aldri for å gjenopprette den. Innsett sensorer mens lovene er kraftfulle, for så snart de har mistet sin kraft er alt over. Ingenting som er lovlig har noen kraft når lovene slutter å ha det.
Sensuren støtter moraliteten ved å hindre at meningene blir korrumperte, ved å bevare deres integritet gjennom vis anvendelse, noen ganger til og med ved å fastsette dem mens de enda er usikre. Bruken av sekundanter i dueller, ført helt ut til galskap i kongedømmet Frankrike, ble avskaffet ved disse enkle ordene i ei kongelig forordning: "For de som har den feighet å utnevne sekundanter". Denne bedømmelsen, som foregrep den til offentligheten, avgjorde den øyeblikkelig. Men da den samme forordninga ønsket å erklære at det også var feigt å utkjempe en duell, som er riktig sant, men står i motsetning til den alminnelige meningen, latterliggjorde offentligheten denne beslutningen, som den allerede hadde en oppfatning om.
Jeg har sagt et annet sted at etter som den offentlige mening ikke er underlagt begrensning skulle det ikke være noen rest av den i det tribunalet som er opprettet for å representere den. Vi kan ikke beundre for mye den kunsten som med denne makta, helt tapt for de moderne, ble satt i sving med blant romerne og enda mer blant lacedaemonianerne.
En mann av dårlig karakter hadde ført fram et godt tiltak i rådet i Sparta. Eforene tok ikke hensyn til ham, og fikk det samme tiltaket til å bli foreslått av en dydig borger. Hvilken ære for den ene, og hvilket stigma for den andre, uten at pris eller klander ble gitt til noen av dem! Visse drukkenbolter fra Samos forurenset eforenes tribunal. Den følgende dagen ga ei offentlig forordning folk fra Samos tillatelse til å være skitne. En virkelig straff ville ha vært mindre streng enn slik straffefrihet. Da Sparta uttalte hva som var og som ikke var ærerikt, appellerte ikke Hellas disse avgjørelsene.
Menneskene hadde fra først av ingen konger med unntak for gudene og ingen regjering utenom et teokrati. De tenke som Caligula, og på den tida tenkte de riktig. Det kreves lang tid for å forandre menneskenes følelser og tanker for at de skal beslutte å ta en likemann som herre og smigre seg med at alt vil bli godt.
Fra den enkle omstendigheten at en gud var plassert som leder for hvert politisk samfunn fulgte det at det var så mange guder som nasjoner. To nasjoner som var fremmede for hverandre, og nesten alltid fiendtlige, kunne ikke anerkjenne den samme herren i lang tid. To hærer som var opptatt av kamp med hverandre kunne ikke adlyde den samme lederen. Slik oppstod ut fra denne nasjonale splittelsen polyteisemen, og fra denne teologisk og sivil intoleranse, som etter sin natur er det samme, som det her vil bli vist.
Grekernes forestilling om at de gjenkjente sine egne guder blant barbariske nasjoner oppstod ved at de betraktet seg selv som de naturlige suverenene for de nasjonene. Men i våre dager er dette en svært latterlig form for lærdom som vender seg rundt identiteten til forskjellige nasjoners guder, som om Molok, Saturn og Kronos kunne være den samme guden. Som om Baal til fønikerne, Zeus til grekerne og Jupiter til latinerne kunne være den samme! Som om det kunne være noe felles blant imaginære vesen som bar ulike navn!
Men dersom det blir spurt hvorfor det under hedningene, når hver stat hadde sin gudsdyrkelse og sine guder, ikke var religionskriger, svarer jeg at det var av den samme grunn som at hver stat som hadde sin spesielle form for gudsdyrkelse så vel som sitt eget styresett, ikke skilte sine guder fra sine lover. Politisk krigføring var også religiøs, gudenes områder var så å si fastsatt av grensene til nasjonene. Guden til en nasjon hadde ingen rettigheter over andre nasjoner. Hedningenes guder var ikke sjalu guder; de delte verdens imperier seg i mellom. Selv Moses og den hebraiske nasjonen støttet noen ganger denne tanken ved å snakke om Israels gud. Det er sant at de betraktet som ingenting gudene til kananittene, fordømte nasjoner, hengivne til ødeleggelse, hvis land de kom til å okkupere. Men se hvordan de snakket om guddommene til de nabonasjonene som de hadde forbud mot å angripe: "Besittelsen som tilhører Chamos din gud", sa Jefthah til ammonittene, "er det ikke din lovlige rett? Ved den samme rett besitter vi landene som vår erobrende gud har ervervet". ["Er det ikke så at hva din Gud Kamos lar deg få, det tar du i eie, og alt hva Herren vår Gud rydder for oss, det tar vi i eie?" Dommerens bok xi-24.] I dette, synes det for meg, var det en godt anerkjent likhet mellom rettighetene til Chamos og de til guden til Israel.
Men da jødene, underlagt kongene i Babylon, og etterpå kongene i Syria, sta nektet å anerkjenne noen annen gud enn sin egen ble deres avslag betraktet som et opprør mot deres erobrer, og de pådro seg den forfølgelsen som vi leser om i deres historie, og som det ikke er noe annet eksempel på før kristendommen.
Hver religion er da eksklusivt knyttet til lovene til den staten som forordner den, og det var ingen annen måte å omvende en nasjon på enn ved å underkue den, og ingen andre misjonærer enn erobrere, og forpliktelsen til å forandre deres form for gudsdyrkelse var den loven som ble påtvunget de beseirede. Det var nødvendig å begynne å erobre før det ble snakk om omvendelse. Langt fra at menneskene kjempet for gudene, så var det, i Homer, gudene som kjempet for menneskene. Hver ba om seier fra sin egen gud og betalte for det med nye altre. Før romerne angrep et sted samlet de stedets guder for å få dem til å oppgi stedet før de angrep det. Og da de lot tarantinerne beholde sine forbitrede guder så var det fordi de da betraktet disse gudene som underkastet deres egne og tvunget til å yte dem hyllest. De lot de beseirede ha sine guder som de lot dem ha sine lover. En krone til Kapitols Jupiter var ofte den eneste tributten de påla dem.
Til sist, etter at romerne hadde utvidet sin gudsdyrkelse og sine lover sammen med sitt imperium, og etter selv ofte å ha adoptert gudene til de beseirede, fant nasjonene i dette enorme imperiet, siden borgerskapets lys ble garantert til alle, at det var utrolig at de hadde mengdevis av guder og religioner, nesten de samme overalt, og dette er grunnen til at hedendommen ble langt om lenge kjent i verden som bare en eneste religion.
Det var under disse omstendighetene at Jesus kom for å opprette et åndelige kongedømme på jorda, som skilte det religiøse fra det politiske systemet og ødela statens enhet og forårsaket den indre splittelsen som aldri har sluttet å opphisse kristne nasjoner. Nå har aldri denne tanken om et kongedømme i den andre verden vært i stand til å trenge inn i sinnet til hedningene. De betraktet alltid de kristne som virkelige opprørere, som under dekke av en hyklersk underkastelse bare søkte etter mulighet til å gjøre seg uavhengige og overlegne, og å rane til seg ved sluhet den autoriteten som de i sin svakhet lot som om de respekterte. Dette var årsaken til forfølgelsene.
Det hedningene hadde fryktet skjedde også. Da trådte alt fram i et nytt lys. De beskjedne kristne forandret sin tone, og snart ble dette forestilte kongedømme av en annen verden, under en synlig leder, den mest voldelige despotisme i denne verden.
Etter som det alltid har vært en fyrste og sivile lover har det ført til en evig konflikt om domsmyndighet på grunn av denne doble makt, som har gjort enhver god politisk orden umulig i kristne stater, og ingen har noen gang lyktes i å forstå om han var nødt til å adlyde herskeren eller presten.
Mange nasjoner selv i Europa eller dets utkanter ønsket å bevare eller gjenopprette det gamle systemet, men uten å lykkes. Kristendommens ånd vant over alt annet. Den hellige gudsdyrkelsen beholdt eller gjenvant alltid sin uavhengighet fra suverenen, og uten nødvendig forbindelse med statens organ. Muhammed hadde svært gode synspunkter. Han gjorde det politiske systemet grundig enhetlig, og så lenge hans form for styresett overlevde under hans etterfølgere, kalifene, var det ganske uten splittelse og i det henseende godt. Men araberne ble velstående, lærde, polerte, svake og late, og ble underkuet av barbarene, og da begynte splittelsen mellom de to maktene igjen. Selv om det kan være mindre synlig blant muhamedanerne enn blant de kristne eksisterer likevel denne splittelsen, spesielt i sekten til Ali, og det er stater, som Persia, der den fortsatt blir sett.
Blant oss har kongene av England etablert seg selv som ledere for kirka, og tsarene har gjort det samme. Men ved hjelp av denne tittelen har de gjort seg til ministre heller enn herskere. De har skaffet seg ikke så mye retten til å forandre den som makt til å opprettholde den. De er ikke dens lovgivere, men bare dens fyrster. Over alt hvor geistligheten danner en korporasjon er de herrer og lovgivere i sitt eget land. Det er da to makter, to suverener, i England og i Russland, akkurat som andre steder.
Av alle kristne forfattere er filosofen Hobbes den eneste som klart har sett det onde og dets medisin, og som har våget foreslå en gjenforening av hodene til ørnene og den fullstendige gjenoppretting av politisk enhet, og uten det vil ingen stat eller regjering noen gang være godt konstituert. Men han bør ha sett at den dominerende ånden til kristendommen ikke samsvarte med hans system, og at interessen til presten alltid ville være sterkere enn den til staten. Det er ikke så mye det som er fryktelig og falskt i hans politiske teori som det som er rett og sant som har gjort den anstøtelig.
Jeg tror at ved å utvikle politiske faktum fra dette synspunktet kan de motsatte meningene til Bayle og Warburton lett ble gjendrevet. Den første av disse framholder at ingen religion er nyttig for det politiske organet, den siste på den andre siden påstår at kristendommen er den sterkeste støtten. Til den første kan det bli vist til at ingen stat noen gang ble grunnlagt uten at religionen tjente som dens grunnlag, og til den andre at den kristne loven er mer skadelig enn nyttig for en fast konstitusjon for staten. For å lykkes i å gjøre meg selv forstått trenger jeg bare å gi litt mer presisjon til de overdrevent vage tankene om religion i forhold til mitt emne.
Religion betraktet med referanse til samfunnet, som enten er generell eller partikulær, kan også bli delt i to slag, religionen til mennesket og den til borgerne. Den første, uten templer, uten altre og uten ritualer, begrenset til rent indre dyrkelse av den høyeste gud og til moralitetens evige dyder, er evangeliets rene og enkle religionen, den sanne teismen, og det som kan kalles for den naturlige guddommelige lov. Den andre, innskrevet i et enkelt land, gir til det dets guder og dets spesielle og beskyttende skytshelgen. Den har ingen dogmer. Dens ritualer, dens ytre gudsdyrkelse, er foreskrevet i lovene. Utenfor den enkelte nasjonen som følger denne religionen er alt for den vantro, fremmed og barbarisk. Den strekker bare ut plikter og rettigheter så langt som den har altre. Slik var alle religionene til de tidlige nasjonene, som kan blitt kalt for guddommelig lov, sivil eller positiv.
Det er en tredje og mer ekstravagant form for religion som gir til menneskene to sett lover, to ledere, to land, og pålegger dem motstridende plikter og forhindrer dem fra samtidig å være gudfryktige mennesker og borgere. Slik er religionen til lamaene, slik er den til japanerne, slik er den romerske kristendommen. Dette kan bli kalt for religionen til prestene. Av den følger en form for blandet og usosial lov som ikke har noe navn.
Betraktet politisk har disse tre formene for religion alle sine mangler. Den tredje er så tydelig dårlig at det ville være bortkastet tid å stoppe opp for å vise dette. Alt som ødelegger sosial enhet er ikke godt for noe. Alle institusjoner som setter et menneske i motsetning til seg selv er verdiløst.
Den andre er god så langt som den kombinerer gudsdyrkelse med kjærlighet til lovene, og ved å gjøre landet til objekt for borgernes tilbedelse lærer den dem at å tjene staten er å tjene den voktende guddommen. Det er en form for teokrati der det ikke bør være noen annen pave enn fyrsten, ingen annen prest enn øvrigheten. Da er det å dø for landet sitt å lide martyrdøden, å krenke lovene er å være ugudelig, og å underkaste en skyldig mann offentlig fordømmelse er å hengi ham til gudenes vrede: Sacer esto.
Men det er ondt så langt det er basert på feiltakelser og falskhet. Det bedrar mennesker og gjør dem godtroende og overtroiske, og forvansker den sanne tilbedelsen av guddommen med forfengelige seremonier. Det er ondt, igjen, når det blir eksklusivt og tyrannisk. Det gjør en nasjon blodtørstig og intolerant slik at den tørster etter ingenting annet enn mord og massakre, og tror at den utførere en hellig handling ved å drepe hvem som enn ikke anerkjenner dens guder. Dette setter en slik stat i krigstilstand med alle andre, som er svært skadelig for dens egen sikkerhet.
Det gjenstår da religionen til mennesket eller kristendommen, ikke våre dagers, men evangeliets, som er ganske annerledes. Ved denne hellige, sublime og rene religionen anerkjenner alle mennesker, barn av den samme Gud, hverandre som brødre, og det sosiale bandet som forener dem blir ikke en gang oppløst ved døden.
Men denne religionen har intet spesielt forhold til det politiske organet, og overlater til lovene bare den kraften som de henter fra seg selv, uten å tilføye til dem noen annen. Og derved forblir et av de store bandene i det bestemte samfunnet ineffektivt. Hva som er mer, den knytter langt fra borgernes hjerter til staten, men løser dem fra den og fra alle jordiske ting. Jeg vet ikke om noe som står mer i motsetning til den sosiale ånden.
Vi blir fortalt at en nasjon av sanne kristne ville danne det mest perfekte samfunn som det er mulig å forestille seg. I denne antagelsen ser jeg bare en stor vanskelighet - at et samfunn av sanne kristne ikke lenger ville være et samfunn av mennesker.
Jeg sier at dette antatte samfunnet, med all sin fullkommenhet, ville verken være det sterkeste eller det mest varige. Takket være sin fullkommenhet ville det mangle sammenheng. Dets fullkommenhet ville bli dets ødeleggende last.
Hvert menneske ville utføre sin plikt, folket ville være lydig overfor lovene, lederne ville være rettferdige og moderate, og øvrigheten rettskaffen og ukorrupt. Soldatene ville avsky døden. Det ville ikke være forfengelighet eller luksus. Alt dette er svært godt, men la oss se videre.
Kristendommen er en fullstendig åndelig religion, hovedsakelig opptatt av himmelske ting, den kristnes land er ikke av denne verden. Han gjør sin plikt, det er sant, men han gjør den med en dyp likegyldighet overfor de gode eller onde følger av hans anstrengelser. Dersom han ikke har noen grunn til å klandre seg selv betyr det lite for ham om alt går godt eller dårlig her nede. Dersom staten blomstrer våger han knapt å glede seg over den offentlige lykke. Han frykter å ta del i landets stolthet. Dersom staten forfaller velsigner han Guds hand som ligger tungt på folket hans.
For at samfunnet kan være fredelig og harmonisk opprettholdt ville det være nødvendig for alle borgere uten unntak å være like gode kristne. Men uheldigvis hender det at det er en enkelt ambisiøs mann, en eneste hykler, en Catalina eller en Cromwell for eksempel, en slik mann vil sikkert oppnå en fordel overfor sine fromme medborgere. Kristen barmhjertighet gjør ikke mennesker rede til å tenke dårlig om sine medmennesker. Så snart som et menneske har funnet ved sluhet kunsten å pålegge dem og sikre seg selv en del av den offentlige autoriteten blir han gitt verdighet, Gud vil at han skal bli høyaktet. Snart dominerer han, Gud vil at han skal bli lystret. Den som innehar denne makten misbruker den, den er den kjeppen som Gud straffer sine barn med. De ville ha skrupler ved å drive denne maktraneren bort, det ville være nødvendig å forstyrre den offentlige fred, å bruke vold, å utgyte blod. Alt dette er ondt i følge saktmodigheten til den kristne, og, når alt kommer til alt, betyr det noe om de er frie eller slavebundne i denne jammerdalen? Det vesentlige er å komme til paradiset, og resignasjon er bare enda et middel til det.
Det blir krig, og borgerne marsjerer til kampen uten angst, og ingen av dem tenker på flukt. De gjør sin plikt, men uten et glødende ønske om seier. De vet mer om å dø enn om å seire. Hva betyr det om de er seierherrer eller beseirede? Vet ikke forsynet bedre enn de hva som er nødvendig for dem? Forestill deg hvilken fordel en modig, voldsom, entusiastisk fiende kan dra fra denne stoiske likegyldigheten? Sett mot dem disse edle menneskene som er fortært av brennende kjærlighet til ære og til landet. Anta at din kristne republikk står mot Sparta eller Roma, de fromme kristne ville blitt slått, knust, ødelagt, før de hadde tid til å samle seg selv, eller de ville skylde sin sikkerhet bare til den forakten som fienden kan fatte for dem. Etter mitt hode var det en nobel ed til soldatene til Fabius, de sverget ikke at de enten ville dø eller seire, men de sverget at de ville vende tilbake som seierherrer, og holdt sin ed. Kristne ville aldri ha gjort noe slikt, de ville ha trodd at de fristet Gud.
Men jeg gjør feil når jeg snakker om en kristen republikk, hvert av disse to ordene utelukker det andre. Kristendommen forkynner bare underdanighet og avhengighet. Dens ånd er for gunstig for tyranni til at det ikke alltid skal tjene på den. Sanne kristne er skapt til å være slaver, de vet det og er knapt opprørte over det. Dette korte livet har for liten verdi i deres øyne.
Kristne tropper er utmerkede, blir vi fortalt. For min del kjenner jeg ikke til noen kristne tropper. Korstogene vil bli nevnt. Uten å trekke motet til korsfarerne i tvil vil jeg observere at langt fra å være kristne var de prestenes soldater, kirkas borgere. De kjempet for sitt åndelige land, som kirka på en måte hadde gjort verdslig. Rent ut sagt fører dette oss tilbake til hedendommen. Ettersom evangeliet ikke oppretter en nasjonal religion er en hellig krig umulig blant kristne.
Under de hedenske keiserne var kristne soldater tapre, alle kristne forfattere bekrefter dette, og jeg tror det. Det var rivalisering om ære mot de hedenske troppene. Så snart keiserne ble kristne var det slutt på denne rivaliseringen, og da korset hadde drevet ut ørna forsvant alt det romerske motet.
Men la oss se bort fra politiske betraktninger og vende tilbake til emnet om retten og fastsette prinsipp på dette viktige punktet. Den retten som den sosiale pakten gir suverenen over undersåttene overskrider ikke grensen for offentlig nytte. Undersåtter skylder da ikke å gjøre regnskap om sine meninger til suverenen med unntak for de meningene som er viktige for samfunnet. Nå er det svært nødvendig for staten at hver borger skulle ha en religion som kan få ham til å glede seg over sine plikter. Men dogmene til denne religionen angår verken staten eller dens medlemmer, unntatt så langt de berører moralitet og pliktene som han bekjenner seg til å være bundet til å utøve overfor andre. Hver kan ha, i tillegg, slike meninger som han ønsker, uten at det er suverenens sak å kjenne til dem, for han har ingen domsmyndighet i den andre verden. Skjebnen til undersåttene hans i det neste liv, uansett hva den er, er ikke hans sak, så sant de er gode borgere i denne verden.
Det er imidlertid en rent sivil troens profesjon som det er suverenens plikt å fastsette artiklene for. Det skal ikke gjøres nøyaktig som religiøse dogmer, men som sosiale følelser, som det ikke er mulig å være en god borger eller trofast undersått uten å ha. Uten å ha makt til å tvinge noen til å tro dem kan suverenen forvise fra staten hvem som enn ikke tror på dem. Suverenen kan forvise ham ikke som en vantro, men som usosial, som ute av stand til oppriktig å elske lov og rettferdighet og om nødvendig å ofre sitt liv for sin plikt. Men dersom noen, etter offentlig å ha erkjent disse dogmene, oppfører seg som en som ikke tror på dem, skulle han bli straffet med døden. Han har begått den største av alle forbrytelser, han har løyet foran loven.
Dogmene til den sivile religionen bør være enkle, få i antall, uttrykt med presisjon, og uten forklaringer eller kommentarer. Eksistensen til guddommen, mektig, vis, velgjørende, forutseende og gavmild, det neste liv, de rettferdiges lykke, de ondes straff, ukrenkeligheten til den sosiale kontrakten og til lovene, dette er de positive dogmene. For de negative dogmene så begrenser jeg dem til et, og det er om intoleranse, den tilhører de trosbekjennelsene som vi har utelukket.
De som skiller sivil intoleranse fra teologisk intoleranse tar etter min mening feil. Disse to typene intoleranse er uskillelige. Det er umulig å leve i fred med folk som vi tror er fordømte, å elske dem ville være å hate Gud som straffer dem. Det er absolutt nødvendig å frelse dem eller å straffe dem. Hvor enn teologisk intoleranse er tillatt kan den ikke unngå å ha noen virkning i det sivile livet, og så snart den har det er suverenen ikke lenger suveren selv i verdslige saker. Fra da av er prestene de virkelige herrene, og kongene er bare deres tjenestemenn.
Nå som det er, og ikke lenger kan være, noen utelukkende nasjonal religion skulle vi tolerere alle de som tolererer andre, så langt som deres dogmer ikke har noe som står i motsetning til en borgers plikter. Men hvem som enn våger å si, "Utenfor kirka er det ingen frelse" bør bli drevet bort fra staten, dersom ikke staten er kirka og fyrsten er pave. Slikt et dogme er bare høvelig i et teokratisk styresett, i et hvert annet er det fordervelig. Grunnen til at Henrik IV blir sagt å ha omfavnet den romerske religionen bør få enhver hederlig mann til å frasi seg den, og spesielt enhver fyrste som kunne tenke.
Etter å ha lagt ned prinsippene om politiske rettigheter og forsøkt å etablere staten på dens grunnlag ville det gjenstå å styrke den i dens ytre forhold, som ville omfatte nasjonens lov, handel, krigens og erobringens rett, offentlige rettigheter, allianser, forhandlinger, avtaler etc. Men alle disse danner et nytt emne som er for stort for mitt begrensede formål. Jeg bør alltid begrense meg til en trangere sfære.
Oversikt over alle tekstene på europas-historie.net
Kilde for dette kapitlet er: