Skrevet av Tor Førde.
Kilde for dette kapitlet er:
Selv om den passive motstandskampanjen avbrøt leveransene av krigserstatninger og tømte den franske statskassen beholdt Poincaré parlamentets tillit, og han var ikke villig til å inngå kompromiss. Tyskland ble hardere skadet. Det ble lagt press på Cuno fra mange hold for at han skulle foreta seg noe. Sosialdemokratene og fagforbundene krevde at det kom i gang forhandlinger før motstandskampanjen begynte å slå sprekker. Regjeringa aksepterte at motstandskampen først og fremst var fagforeningenes sak, og kunne derfor ikke ignorere presset fra dem. Storbritannia presset også på for at Tyskland skulle komme med et tilbud til Frankrike som kunne føre til forhandlinger.
Den andre mai tilbød Cunos regjering å betale krigserstatninger på 30 milliarder gullmark og tilbød bindende mekling om dette ikke var akseptabelt. Men Tyskland stilte som betingelse for å begynne forhandlinger at de franske og belgiske troppene ble tatt ut av hele Ruhr og også fra bruhodet ved Düsseldorf. Tyskland foreslo også at Paris og Berlin ga gjensidige garantier mot framtidig aggresjon. Den 6. mai avslo Poincaré og Belgia tilbudet.
Den tyske regjeringa hadde store vanskeligheter med å komme fram til enighet om et tilbud. Industrien hadde avslått å komme med et betydelig bidrag i et tilbud. Og i befolkninga var det motstand mot å oppgi motstanden. Gustav Stresemann gikk den 29. mai i en artikkel i Die Zeit inn for seriøse forhandlinger uten at motstanden ble oppgitt. Også sosialdemokratene stod sterkt på at motstanden måtte opprettholdes mens det ble arbeidet for å komme i gang med forhandlinger. Den passive motstanden kunne bare bli avsluttet etter at det var inngått en avtale og/eller at de franske og belgiske troppene var fjernet fra Ruhr. Fischer skriver at den tyske regjeringa derfor var fanget mellom Frankrikes uforsonlighet og industriens manglende vilje til å bidra og kravene fra befolkninga.
Tyskland fikk svar på sine forslag til forhandlinger både fra Frankrike, Belgia, Storbritannia og Italia. Mens Frankrike og Belgia var avvisende til de tyske forslagene så var Storbritannia og Italia i sine svar innstilt på videre samtaler i det de bad Tyskland om å redegjøre grundigere for sitt forslag. Det innebar at Tyskland måtte komme med garantier, men den tyske økonomien var på knærne, og garantier ville føre til nye utgifter, og det førte til indre strid. Den femte mai avslo Hugo Stinnes et forslag om at industrien tok på seg en del av de nye byrdene. Da industrien endelig den 25. mai gikk med på å bidra til en ny pakke garantier krevde den en serie innrømmelse som gjengjeld. Den krevde blant annet at den kontrollen over økonomien som fortsatt fantes som levninger fra krigen skulle avskaffes, og at arbeidernes rettigheter skulle reduseres. Åtte timers arbeidsdag skulle bli tema for forhandlinger og det skulle bli slutt på at arbeidere fikk lønn under den passive motstandskampanjen uten å utføre produktivt arbeid.
Den tyske regjeringa tilbød den 7. juni nye finansielle garantier og stilte ikke betingelser for å begynne forhandlinger. Jernbaner og industriens, finansens, transportnæringas og jordbrukets eiendommer ville bli pantsatt og det ville bli utstedt obligasjoner som ville gi 5% rente fra juli 1927. En lang rekke tollinntekter og inntekter fra avgifter ville også bli overført til de allierte fra 1927. Berlin foreslo at den endelige summen på krigserstatningene ville bli fastsatt av en ekspertkonferanse.
Selv om de konservative i Underhuset var frankofile var det britiske utenriksdepartementet mer positivt innstilt overfor det tyske forslaget. Alternativet til det tyske forslaget var kaos på det europeiske kontinentet kombinert med fransk hegemoni, og det var ikke tiltrekkende. Men Frankrike motsatte seg det tyske forslaget. Poincaré forlangte at den passive motstanden ble avsluttet. Han hadde sagt den 24. februar at Frankrike ikke ville trekke seg ut av Ruhr for godt før all tysk gjeld var betalt. Poincaré foreslo å dele Ruhr i tre, og delene skulle evakueres etter hvert som Tyskland betalte gjelda. Dortmund skulle bli tilbakeført til Tyskland for ti milliarder gullmark, Bochum og Gelsenkirchen for tjuefem milliarder gullmark, og til slutt Essen for femten milliarder gullmark. Frankrike holdt seg også til kravet på 132 milliarder gullmark, og holdt derfor åpen muligheten til å beholde Ruhr til evig tid.
Mellom 8. og 12. juni insisterte Poincaré i en serie kunngjøringer på at Tyskland måtte tilgi kollaboratører og erstatte fullt ut tap og skade som var oppstått på grunn av motstandskampanjen og gjenoppta levering av krigserstatninger øyeblikkelig. Tyskland skulle anerkjenne legitimiteten til Micum og Régie og det allierte tollvesenet i Ruhr, og alle tyske myndigheter og offentlig ansatte i Ruhr skulle følge instruksjoner fra disse nevnte instanser. Post og telegrafverket ville sammen med jernbanene bli lagt under alliert kommando. Også deler av kullgruveindustrien ville gå samme vei. Gruveeierne skulle overføre gruver til den tyske staten som så skulle overføre disse gruvene til et alliert selskap som skulle drive gruvene. Dessuten skulle det innføres en eksporttoll på 26% for eksport fra de store foretakene, og summene som ble krevd inn skulle overlates til de allierte. Beleiringstilstanden ville bli opprettholdt og preussiske offentlige tjenestemenn skulle utvises fra Ruhr.
Den tyske innenriksministeren hadde opprettet et konsultativt organ i januar for å representere ansatte og arbeidsgiverne i Ruhr. Medlemmene av dette organet var enige om at forhandlinger også skulle foregå om den passive motstanden, men ikke om dens avslutning. Og de laget ei liste over krav som var et speilbilde av kravene til Poincaré:
Et personlig møte mellom Cuno og representanter fra Westfalen bekreftet at ubetinget oppgivelse av motstanden var noe det ikke skulle forhandles om.
Det kom langvarige forhandlinger mellom de allierte. Belgia var ikke på linje med Frankrike, og ville komme fram til en løsning som medførte at Belgia kunne begynne å dra soldater ut av Ruhr. Frankrike var like uforsonlig som det alltid hadde vært. Storbritannia ønsket bevegelse i den fastlåste situasjonen. Storbritannia var villig til å støtte Frankrikes og Belgias krav om at den passive motstanden opphørte, men bare dersom Tysklands evne til å betale ble underlagt en uavhengig undersøkelse og dersom avslutningen av den passive motstanden ble fulgt av at troppene etter hvert ble trukket ut av Ruhr. Poincarés første reaksjon var negativ, og den 29. juli kom Frankrike med et svar som var både bittert og hatsk - Tyskland skulle reduseres så sterkt at det ikke hadde evne til motstand.
I juni 1923 begynte Storbritannia å betale sin gjeld til USA. Frankrike hadde fram til da ikke betalt noe av sin gjeld til Storbritannia, og selv om det var fastsatt at Frankrike skulle begynne å betale sin gjeld i august 1923 skjedde det ikke. Men Frankrike brukte svære summer på militærvesenet. Frankrike krevde alt fra alle andre, men var selv ikke villig til å yte noe som helst.
I denne situasjonen oppga Storbritannia sitt nøytrale standpunkt i striden mellom Frankrike og Tyskland ved den 11. august å dra i tvil lovligheten av okkupasjonen av Ruhr. Det ble også sagt fra Storbritannias side at det var mulig at Storbritannia kunne bli tvunget til å handle på egen hand for å oppnå en tidlig løsning på spørsmålet om krigserstatninger. Det betydde at Storbritannia ikke ville stå sammen med Frankrike i forhandlinger med Tyskland om erstatningene. Men Frankrike var like uforsonlig som alltid, og i en note fra 20. august gjorde Frankrike det klart at det stod ved sine tidligere krav.
Conan Fischer skriver at selv om Frankrike ble mer isolert så var det i ferd med å vinne kampen i Ruhr. Cunos regjeringa brøt sammen den 12. august da uroen i arbeidslivet økte og blant andre sosialdemokratene krevde ei ny regjering for å stabilisere økonomien og for å finne en løsning i Ruhr. Den passive motstandskampanjen begynte å miste sin virkning, og leveransene av kull og koks var økende siden de franske jernbanelinjene - Régie - fungerte stadig bedre.
Franske myndigheter så fram til at de skulle bli herrer i Ruhr. Den 7. juli hadde Poincaré instruert general Degoutte om å legge detaljerte planer for å administrere regionen etter at motstanden hadde brutt sammen. Disse planene ble sendt til Paris den 9. september. Micum begynte å overta driften av kullgruver.
Mange bedrifter la mindre vekt på å følge opp den passive motstanden og utnyttet forretningsmuligheter etter hvert som de dukket opp. General Degoutte hadde den 25. januar opprettet en eksekutivkomite for import og eksportlisenser, og gjennom den skulle tyske bedrifter i de okkuperte områdene utføre alle forretninger med utlandet. Utenlandsk valuta skulle brukes til all internasjonal handel og betaling skulle foregå gjennom banker tilhørende allierte land. Berlin hadde forbudt å følge denne typen forordninger. Men firma i den delen av Tyskland som ikke var okkupert fikk drive rutinemessig handel med Frankrike og Belgia. Degouttes forordning fikk den tyske kommissæren for import og eksport til å foreslå en frivillig avståelse fra slik handel fra den ikke-okkuperte sonen til støtte for moralen i Rhinland og Ruhr, men det fikk ikke store konsekvenser. Mange firma i den ikke-okkuperte delen ble uvillige til å levere til den okkuperte delen av Tyskland, og det skapte en vanskelig situasjon.
De preussiske myndighetene måtte gjennomføre den passive motstandskampanjen under stadig vanskeligere forhold. Dette inkluderte strid med firma som fulgte opp retningslinjer og instrukser fra okkupasjonsmyndighetene. Og det var mange firma som ønsket å fortsette sin forretningsvirksomhet på den enkleste måten, og det virket som å være gjennom samarbeid med okkupasjonsmyndighetene.
Conan Fischer skriver at det var de elendige forholdene til den alminnelige befolkninga som til slutt gjorde ende på den passive motstandskampanjen. I løpet av våren ble det stadig større misnøye med forholdene, og ved midten av mai truet den urolige situasjonen selve den passive motstandens kampanje.
Natt mellom 17. og 18. mars hadde det vært gateslagsmål mellom kommunister og lokale sikkerhetspatruljer. Gateslagsmålene fortsatt gjennom flere netter mot brannmenn fra gruver i området som overtok oppgaver til det lokale uniformerte politiet siden dette var fraværende. Gateslagsmålene nådde sitt høydepunkt da tusen mann stormet Dahlsbuschgruva i Dortmund og ransaket boligen til generaldirektøren dens, Wilhelm Kesten. Det forekom ville streiker og gateslagsmål mange steder.
Da inflasjonen skjøt fart og kjøpekraften til lønningene sank anklaget fagforeningene arbeidsgiverne for å profittere på dette ved at bedriftene greide å få den støtten de mottok fra staten som utenlandsk valuta mens de betalte lønninger i lokale valuta som mistet sin verdi.
Streikebølgen var over da arbeidsgiverne den 28. mai gikk med på å gi betydelige lønnsøkninger. Det uniformerte politiet var i stor utstrekning blitt utvist fra Ruhr. Derfor hadde det preussiske innenriksministeriet den 14. mars godkjent at det ble opprettet et hjelpepoliti i Ruhr. Det greide å opprettholde ro og orden i den første tida, men da en bølge av sosiale protester oppstod sent i mars ble situasjonen annerledes. Og det kom en strid mellom preussiske myndigheter og deres allierte motparter om hvem som skulle holde politistyrker i Ruhr.
Regionalpresident Grützner klaget gjentatte ganger til Denvignes over den krisen utvisningen av det uniformerte politiet hadde ført til. Og generalen påstod at politiet hadde provosert fram sin egen utvisning. Denvignes insisterte også på at de allierte hadde instruert kommunale myndigheter om å opprette lokale politistyrker. Samtidig patruljerte det uniformerte politiet stadig i Duisburg, Düsseldorf og Hamborn. Berlin hadde ikke formelt utfordret den allierte intervensjonen av mars 1921 i det vestlige Ruhr og hadde tillatt politiet å følge forordninger fra de allierte. Men noen få kilometer lenger øst hadde den passive motstanden ført til at politistyrken var blitt utvist. Fischer skriver at situasjonen krevde at tyske myndigheter kom på talefot med franskmennene.
Dette foregikk gradvis. I løpet av våren fortsatte anstrengelsene med å prøve å opprettholde orden ved hjelp av frivillige hjelpestyrker som patruljerte om natta. Dette satte de preussiske myndighetene i stand til å opprettholde en form for polititjeneste uten å bøye seg for okkupasjonsmaktene. Okkupasjonsmyndighetene hadde ingen motforestillinger mot disse politipatruljene, og ga dem til og med tillatelse til å bære våpen.
Det viste seg at disse politipatruljene var politisk sårbare. I Waltrop oppløste kommandanten for garnisonen først politipatruljene, men tilbød så å gjeninnsette det frivillige hjelpepolitiet så sant medlemmene ga ham personlige opplysninger og bar et hvitt armband med hans offisielle stempel. Men tyske myndigheter hadde satt seg mot at hjelpepolitiet på noen måte skulle opptre som representanter for okkupasjonsmaktene, og det ville de bli om de aksepterte dette. Det viste seg også at hjelpepolitiet var for svakt til å ta opp kampen mot store kommunistiske oppløp.
Det kom til oppløp og uroligheter mange steder. Conan Fischer skriver at mange av bråkmakerne ser ut til å ha vært unge, arbeidsløse og ufaglærte med få venner i den fagorganiserte arbeidsstyrken. Da urolighetene var på sitt verste i Gelsenkirchen dannet fagorganiserte "proletargarder" for å tvinge fram nedsettelse av matvareprisene og for å opprette ro og orden. Gruvene og fabrikkene ble også andre steder beskyttet av slike styrker. De katolske fagforeningene i Gladbeck tilbød å skaffe politifolk på hel tid mot at den frie fagbevegelsen eller SPD også stilte med politifolk og politifolkene fikk beholde lønn og sosiale goder og fikk tilbake sitt gamle arbeid når unntakstilstanden var over. De preussiske myndighetene gikk den første juni med på å opprette en ny erstatningspolitistyrke for de okkuperte områdene av regionen Münster. Den ville bestå av fagorganiserte, men skulle ikke arbeide full tid, men bare når situasjonen krevde det.
Situasjonen var mindre grei i byene i Ruhr i provinsen Rhinen. Regionale myndigheter i Düsseldorf ville først etterlikne Münster, men motstand fra de katolske fagforeningene hindret opprettelse av en ny politistyrke som bestod av fagorganiserte i Essen. Men fagforeningene var ivrige etter å opprette ro og orden, og det oppstod debatt om hvordan en politistyrke kunne opprettes. I forhandlinger med de franske myndighetene antydet disse at det kunne opprettes en politistyrke på 600 mann, men den måtte ha blå uniformer, og det preussiske politiet brukte grønne uniformer, og den måtte hilse på franske og belgiske offiserer. Lokale myndigheter besluttet at de selv ville sette opp frivillige politistyrker der det var nødvendig i regionen Düsseldorf.
Etter en serie fryktelige ulykker ved jernbaneoverganger langs Régies linjer lot regionalpresident Grützner tjenestemenn ble satt ut ved de farligste overgangene under den forutsetning at de ikke hadde noen formell kontakt med Régie. Den 13. juli aksepterte kansler Cuno at det var et mindre onde at politipatruljer hilste på franske og belgiske offiserer enn at innbyggerne i Ruhr var uten politibeskyttelse.
De frivillige ble forsikret om at det var blitt uunngåelig å slutte seg til det blåkledde politiet og anerkjenne autoriteten til de franske og belgiske offiserene. Men det var slett ikke populært i befolkninga. I de viktige sentraene i Ruhr ble det opprettet politistyrker på omkring 200 mann, og de franske militære kommandantene tillot dem å bære våpen. Den nye politistyrken ble ofte kommandert av tjenestemenn fra den eksisterende politiadministrasjonen. Politimennene var lokale og i stor grad representative for den befolkninga de var satt til å beskytte.
Matmangelen ble verre ut over sommeren. Det førte til voldsomme opptøyer. Butikkene ble raskt tomme for mat. Helga rundt 23. mai var så voldsom i Gelsenkirchen at den første mandagen etter brukte de lokale myndighetene store pengesummer på å kjøpe mat som de kunne dele ut. Og situasjonen var den samme andre steder i Ruhr.
Conan Fischer skriver at det ikke var rart at moralen i gruveindustrien nesten brøt sammen da hyperinflasjon sammen med matvarekrisen førte til at lønningene slett ikke holdt takt med prisstigningen. Folk var sinte på gruveselskapene som ikke delte ut brensel blant befolkninga men sendte det til Frankrike. I mai hadde okkupasjonsmaktene skaffet seg kontroll over den lokale omsetninga av kull.
Etter Cunos regjering fulgte ei koalisjonsregjeringa som var ledet av Gustav Stresemann. Det var en stor koalisjon som strakte seg fra SPD til DVP. I løpet av sommeren og tidlig på høsten fikk motstanden to tydelige former, skriver Fischer. Den passive motstanden fortsatte, og en bølge streiker som ble kalt for passive Resistenz brøt ut mot matmangelen og de dårlige forholdene. Disse streikene begynte blant kullgruvearbeiderne. De tjente mindre enn industriarbeidere og mange andre grupper som de sammenliknet seg med. Men streikene spredte seg også til andre grupper. Den 11. august kom en etterretningsrapport til Grützner som beskrev situasjonen slik:
Den samlede situasjonen er blitt kritisk som følge av den katastrofale matmangelen. Sammen med de økende vanskelighetene med hensyn til mat er mangelen på varer stadig mer alvorlig i hele regionen. Kommunistelementer utnytter denne spenningen på dyktig vis for sine egne spesielle formål. Spesielt gruveselskapene blir presentert økonomiske og politiske krav av disse svært aktive elementene, som det kan være umulig å oppfylle, men som er svært tiltrekkende for massene, som blir drevet inn i stadig større nød og usikkerhet. Spredte uroligheter har allerede brutt ut. Gruveledere har blitt truet og i noen tilfeller mishandlet, spesielt av unge, radikale elementer. Mange steder har folk grepet til den såkalte passive Resistenz.
Rapporter fra Essen og området rundt byen viste et liknende bilde med mangel på mat og kontanter.
Den ene formen for motstand trengte ikke å fortrenge den andre, de foregikk gjerne sammen. Den 12. august hadde Micum tatt Gelsenkirchener gruveselskaps Rheinelbe I/II og III gruver der passive Resistenz hadde begynt den 10. august. Dette hadde ført til at produksjonen i koksverket var blitt så redusert at det var enkelt å stenge koksverket fullstendig etter at Micum og franske soldater hadde tatt seg inn i gruvene og koksverket. Arbeidsstyrken ved Rheinelbe nektet å samarbeide med Micum. Ledelsen og arbeiderne samarbeidet om å hindre de allierte i å utnytte Rheinelbe.
Den passive motstandskampen fortsatte å fungere, men gikk den passive Resistenz for langt ble hele kampanjen mot okkupasjonen redusert til kaos. For å unngå det måtte det opprettholdes en viss orden, og arbeiderne måtte få utbetalt lønn punktlig for at matvaresituasjonen ikke skulle bli fullstendig uholdbar.
De franske myndighetene hadde drevet en systematisk kampanje med bankran og ran av kommunekasser og andre kontor, som bedriftenes lønningskontor. Dermed ble det vanskelig å få penger fram til arbeiderne. Fram til 31. august hadde 222,3 milliarder mark blitt smuglet inn i den okkuperte sonen i kjøretøy med falske gulv, av offentlige tjenestemenn som hadde falske franske pass, eller av kvinner for å redusere mistanken, eller til fots gjennom skogen, eller av personer kledd som gruvearbeidere som gikk inn i gruveganger i uokkuperte områder og kom opp til overflaten i den okkuperte sonen.
De franske myndighetene hadde flere inntektskilder enn bankran og plyndring av andre kontor, de drev også med utpressing ved å bøtelegge lokalsamfunn og byer for forseelser som kunne være innbilte eller virkelige, og de bøtela bedrifter fordi de ikke ville samarbeide med Micum. Fram til 6. april hadde de franske myndighetene tatt 28 milliarder mark bare gjennom bankran. Den 16. mars la Berlin ned forbud mot at det skulle betales bøter til de franske myndighetene. Men det kunne være nesten umulig å avholde seg fra å betale.
Fram til begynnelsen av juni hadde franske myndigheter konfiskert 967,4 millioner mark av private midler på landsbygda rundt Essen og 17,7 millioner mark av offentlige midler. I selve byen tapte Zollverein og gruvene til Mathias Stinnes 1,7 milliarder mark og byens avdeling av Riksbanken tapte 29 milliarder mark. Og også i de andre byene forsynte de franske myndighetene seg der de kom til. Etter hvert begynt de å forlange å få midlene utbetalt i franske franc.
Plyndringen av bedriftenes lønningskontor angrep forholdet mellom bedriftene og deres ansatte. Fischer skriver at tyske tjenestemenn og forretningsmenn strevde for å holde en sikker strøm av kontanter flytende, og Riksbanken ordnet det slik at lokale firma i Ruhr kunne trykke pengesedler. De allierte myndighetene både konfiskerte penger og seddelpressene. Midt på sommeren virket det som om de allierte myndighetene ønsket å undergrave hele pengeøkonomien. Pengetransaksjoner i den nasjonale valutaen ble så usikre at Kölnische Zeitung den 22. juli rapporterte:
Riksbanken i Essen er fortsatt stengt av franskmennene. Stengningen av Riksbanken har påvirket den samlede sirkulasjonen av penger og forretningslivet, for girotransaksjoner kan ikke lenger gjennomføres gjennom Riksbanken. Overføringer som ble foretatt for veker siden er blitt frosset på denne måten og verken debitorer eller kreditorer har adgang til balansen som er midt i overførselen. Franskmennene kjenner ingen grenser; de har for lenge siden sluttet å respektere privat eiendom i Tyskland. I Essens bankdistrikt har tallrike franske spioner operert sammenhengende i flere dager, blant dem er tyskere, og observert banktransaksjoner og sikret at folk som forlater kontantrommet med penger blir ransaket for penger. På denne måten ble en milliard mark av lønningsmidler fra Essener Kreditanstalt som skulle til Helene- og Amaliegruvene tatt av franskmennene dagen før i går.
Denne plyndringen av lønnsmidler var ikke et isolert tilfelle. Det kom svært mange rapporter om at franskmennene hadde plyndret transporter med lønnsmidler.
Lønnskrisen ble endemisk og ledelsen for gruvene strevde for å kunne betale en tredjedel eller halvparten av lønningene til rett tid mens de ga løfte om at resten skulle bli betalt så snart som mulig. I midten av august var omkring 200.000 arbeidere i streik i Ruhr og krevde at de fikk betalt lønn til rett tid og kompensasjon for inflasjonen i juli. Borgermesteren i Duisburg rapporterte at kombinasjonen av manglende lønnsutbetalinger og hyperinflasjon ødela lysten til å arbeide og at økende desperasjon truet med å bryte ut i alvorlig uro.
Conan Fischer gir et langt sitat som forteller hvordan mangelen på penger til lønnsutbetalinger kunne møtes. Det omhandler situasjonen til ei gruve i Gelsenkirschen som ikke hadde mottatt penger for å betale ut lønninger:
Den fullstendige svikten til Riksbanken betydde at, som andre steder, var vi ikke i stand til å ha penger til lørdagens ....... foreløpige betaling. Pågående forhandlinger med avdelingskontor til Riksbanken gjorde det klart at vi praktisk talt ikke hadde utsikt til å motta pengene før den kommende mandag eller tirsdag. Vi informerte arbeidsstyrken på fredag ved hjelp av plakater om at vi ikke ville være i stand til å betale dem på lørdag fordi Riksbanken hadde gjort det klart at den ikke ville være i stand til å overføre penger til oss prompte.Lørdag morgen nektet hele arbeidsstyrken ved Grimberg og tretti mann ved Gallo å arbeide sitt skift. Personlig fant jeg situasjonen svært vanskelig fordi uten noen avtale på forhånd mellom arbeidsgiverne hadde Klöcknerverkene nord og sør for oss og gruvene vest for oss trykt opp store mengder anvisninger i løpet av natt mellom fredag og lørdag og var i stand til å gi dem som foreløpig lønnsutbetaling på lørdag. Mennene våre krevde at dersom de andre gruvene kunne gjøre dette, så kunne også Gelsenkirchen gjøre det. ....... Jeg snakket med hovedkontoret som var enig med meg at gitt den nødstilstanden som hersket ville det være best å kopiere nabogruvene og produsere anvisninger. Jeg tok følgelig personlig ansvar for trykking av anvisninger til 45 milliarder marks verdi. ..... De er gyldige i åtte dager, til 18. august. De bærer gruvas offisielle stempel og er stemplet med Herr Hußmanns signatur. Vi så ikke noe alternativ gitt mangelen på tid og anvisningene ble til slutt trykt sent på kvelden.
Det ble gitt løfte om at utbetaling skulle foregå på søndag morgen. Og gruva fikk de lokale handelsmennene til å holde matvarebutikkene åpne på søndag, men gruvearbeiderne nektet å ta opp arbeidet før de hadde mottatt anvisningene. Mange bedrifter begynte på denne måten å trykke sine egne penger, skriver Conan Fischer. Også kommuner trykte denne typene "penger", altså anvisninger som kunne heves i form av varer eller også i form av mark i Riksbankens filialer. Ledelsen av gruvene var klar over at arbeiderne hadde brukt opp alle reserver og knapt hadde klær, og at det derfor var nødvendig å anstrenge seg for at arbeiderne fikk lønn og forsyninger av det mest nødvendige.
Conan Fischer skriver om uroligheter og misnøye blant arbeiderne. Det var ikke bare de lave lønningene i Ruhr, som reelt var betydelig lavere enn i de områdene av Tyskland som ikke var okkupert, men også at gruvearbeiderne tjente mindre enn industriarbeidere med betydelig lettere arbeid, som skapte misnøye. Conan Fischer skriver at det er slående at de offisielle fagforeningene var forholdsvis moderate. Dette liknet på en borgfred mens den passive motstandskampanjen foregikk. I noen gruver oppfordret derfor gruveledelsen arbeiderne til å være medlemmer av de offisielle fagforeningene. Men denne borgfreden og fagforeningslederne var under angrep fra kommunistiske "kommisjoner".
Den passive motstandskampanjen var så vanskelig for industrilederne at enkelte av dem tenkte på heller å innlede samarbeid med okkupasjonsmyndighetene. I juli kom det henvendelser fra industriledere til okkupasjonsmyndighetene. Fischer nevner Otto Wolff som en industrileder som innledet forhandlinger med okkupasjonsmyndighetene. Det var kjent at Otto Wolff støttet tanken om et uavhengig Rhinland. En betydelig gruppe industriledere kontaktet franske myndigheter.
Conan Fischer skriver at tidlig i august hadde innbyggere i Weitmar gått til slagghaugene ved kullgruvene og plukket kasserte kullstykker. Sent en dag dukket det opp franske soldater som konfiskerte de kullbitene som innbyggerne hadde samlet sammen. Ficher skriver at dette var typisk for forholdene i Ruhr. På vestbredden av Rhinen streifet gruvearbeidere som ikke hadde mottatt lønn rundt og sjal det de fant. I slutten av juli og begynnelsen av august krevde de største politiske partiene at Cunos regjering gikk av. Sosialdemokratene krevde at det ble dannet ei regjeringa som bygde på en parlamentarisk stor koalisjon. President Ebert utnevnte Gustav Stresemann fra DVP til ny kansler, og den 14. august hadde han samlet støtte fra DDR, Sentrumspartiet og SPD til den regjeringa han kunne lede.
Svært ulike oppfatninger om hvordan de problemene som Tyskland stod overfor skulle løses var til stede i den nye regjeringa. SPD krevde for eksempel betydelig økning i selskapsskatten og inntektsskatten for å forbedre de offentlige finansene, og beskyttelse av de sosiale godene og rettighetene som arbeiderne hadde vunnet, mens DVP mente at arbeiderne måtte ofre mye av det de hadde oppnådd for at industriens økonomi skulle bli bedre. En rekke skatteskjerpelser som var blitt vedtatt i den siste tida til Cunos regjering ble satt i kraft under Stresemanns regjering. Det var enighet i regjeringa om at den passive motstanden måtte opphøre selv om fagforeningene i Ruhr fortsatt mente at den måtte fortsette. Stresemann kom til å være kansler for denne regjeringa i de 103 dagene regjeringa varte.
Conan Fischer skriver at sosialdemokratene på nytt gjorde sitt ytterste for å redde nasjonen. Formann for ADGB, Teodor Leipart, sa advarende at forlengelse av den passive motstanden bare ville tjene målet til Poincaré, som var å skille Ruhr fra resten av Tyskland. Også andre ledende sosialdemokrater og sosialdemokratiske aviser innså at fortsatt passive motstand ville ødelegge samfunnet i Ruhr. Regjeringa var enig om at marken måtte stabiliseres, selv om det var ulike oppfatninger om hvordan dette skulle foregå, men regjeringa var også enig om at uten at den passive motstanden ble avsluttet var det hensiktsløst å gå over til en ny valuta.
Stresemann hadde i utgangspunktet håpet på at forhandlinger med de allierte ville føre til en løsning som både medførte at den passive motstanden ble avsluttet og at spørsmålene om krigserstatningene ble løst. Men Poincaré var fortsatt like uforsonlig, og nektet å innlede forhandlinger før den passive motstanden var slutt og betaling av krigserstatninger var gjenopptatt. Disse kravene gikk dårlig overens med Stresemanns krav om at tysk suverenitet i vest måtte respekteres fullt ut. Bare ved at den ble gjenopprettet i vest kunne Tyskland på nytt begynne å betale krigserstatninger, for bare ved at Tyskland fikk inn skatteinntekter fra Ruhr kunne Tyskland ha råd til å betale. Og bare ved at tysk suverenitet ble respektert og gjenopprettet i vest ville befolkninga akseptere at betalingene av krigserstatninger ble gjenopptatt. Selv om Poincaré ikke ville innlede forhandlinger var det kontakter gjennom diplomatiske kanaler.
Men Poincaré var ikke interessert i seriøse forhandlinger med den tyske regjeringa, men ønsket at den skulle bli overveldet av den økonomiske krisen og at Tyskland skulle gå i oppløsning, som Fischer skriver i et sitat fra Peter Krügers bok fra 1993: Versailles. Deutschen Außenpolik zwischen Revisionismus und Friedsenssicherung. Den 20. august gjentok Poincaré sine gamle krav som i bunn og grunn gikk ut på at det vestlige Tyskland skulle bli skilt fra resten av Tyskland. Stresemann strevde for å oppnå tilnærming til Frankrike, men advarte samtidig det internasjonale samfunnet mot at Frankrike ønsket å oppnå økonomisk hegemoni i Europa ved å bryte opp Tyskland, og dette, sammen med fransk militær opprustning, skulle gi Frankrike politisk hegemoni i Europa.
Da Baldwin og Poincaré møttes den 19. september lyktes ikke den britiske statsministeren i å skape noe nytt initiativ. Stresemann måtte den 20. september innse at Tyskland måtte oppgi den passive motstanden. Det ble holdt et møte med parter fra de okkuperte områdene, og man kom fram til at den passive motstanden måtte bli oppgitt. Stresemann erklærte at den passive motstanden hadde oppnådd mye, den hadde samlet det tyske folket og hatt kraftig innvirkning på verdensopinionen. Nå måtte man bevare landets enhet.
Conan Fischer refererer en del uttalelser som kom i forbindelse med at den passive motstanden ble oppgitt. Det var klart at den viktigste grunnen til at motstanden ble oppgitt var at Tyskland ikke hadde økonomi til å fortsette den. I Frankrike hadde den politikken som Poincaré førte bred støtte, og i Frankrike var man ikke villige til å akseptere at Tyskland på nytt ville bli ei økonomisk stormakt, noe som rett og slett ville skje automatisk når normale forhold ble opprettet på grunn av at Tyskland var så teknisk avansert og den tyske befolkninga så godt utdannet at når økonomien begynte å fungere normalt og optimalt ville Tyskland ha den største og mest produktive industrien i Europa, og dette skremte franskmennene. Franskmennene mente at oppgivelsen av den passive motstanden ikke betydde at Tyskland hadde underkastet seg Frankrike, og dermed forandret ikke de franske myndighetene sin holdning overfor Tyskland. Tyskland hadde ikke angret og forandret sin holdning, og dermed ville ikke Frankrike forandre sin innstilling.
Conan Fischer skriver at det oppstod en dialog mellom de døve mellom Berlin og Paris der Stresemann strevde for å forsikre Poincaré om sine gode intensjoner, og de tyske myndighetene søkte forhandlinger og gjensidige innrømmelser på veien mot å gjenoppta produksjonen av kull og levering av krigserstatninger. Poincaré fortsatte imidlertid å være skeptisk overfor utstrekningen av de økonomiske forstyrrelsene i Tyskland og mente at grunnen til at leveransene av krigserstatninger ikke ble øyeblikkelig gjenopptatt var at Tyskland prøvde å unngå å oppfylle bestemmelsene i Versaillesavtalen. Poincaré nølte med å diskutere framtida til de okkuperte områdene med myndighetene i Berlin. Han foreslo heller at det ble innledet forhandlinger på lokalt plan i Ruhr mellom de lokale administrasjonene og andre lokale parter, om ikke annet så for å få i gang leveransene av krigserstatninger. Den 27. september advarte han de øverste lederne for de franske okkupasjonsmyndighetene, Degoutte og Tirard, mot å forkaste innrømmelser:
"Det er opp til dere å fastslå forandringer som dere måtte oppdage i den tyske holdningen. Vi kan ikke oppgi noen av de verdiene som vi har bemektiget oss eller oppgi noen av de posisjonene som vi har tatt".
Selv om Poincaré forsatt hadde utbredt støtte i Frankrike vakte likevel den politikken han førte uro i noen kretser. Selv under Cunos tidlige fredsinitiativ hadde radikale medlemmer av det franske kabinettet blitt bekymret over Frankrikes økende internasjonale isolasjon og over at leveransene av krigserstatninger ble avbrutt. Den brutaliteten som ble utvist mot innbyggerne i Ruhr hadde også plaget de radikale. De franske sosialistene var kritiske etter å ha samarbeidet med de tyske sosialdemokratene for å oppnå en rimelig løsning på krisen. De franske sosialistene gjentok beskyldningene mot Poincaré om at han ødela det tyske demokratiet og styrket de reaksjonære kretsene i Tyskland med den politikken som han førte. Kritikken fikk president Millerand og marskalk Foch til å foreslå å reforhandle fredsavtalen og avtalen om krigserstatninger. Charles Reiber, minister for Alsace-Lorraine, sa at presidenten så gjenopptakelse av forhandlinger som et middel til å oppnå en avtale om krigserstatninger som opprettet en fransk-tysk økonomisk blokk, en avtale om leveranser av varer, bytte av koks mot jern, og fransk deltakelse i tysk kullgruvedrift. Poincaré svarte at han ville heller gå av enn å forhandle direkte med Tyskland.
Conan Fischer skriver at de planene som Poincaré hele tiden hadde hatt var å rive opp Tyskland og danne en økonomisk og politisk uavhengig stat ved Rhinen og i Ruhr. Oppgivelsen av den passive motstanden ga løfte om å konsolidere den fransk-belgiske de facto kontrollen av de okkuperte områdene uten at Berlin var i stand til å motsette seg den.
Den tyske politiske høyresida reagerte på overgivelsen med raseri. Overgivelsen ble heller ikke godt mottatt av befolkninga i Ruhr. Arbeidere gikk til streik i protest mot overgivelsen, og det ble demonstrert mot den og holdt massemøter i protest mot overgivelsen. Kommunistpartiet fordømte både Stresemann og franskmennene. Men myndighetene gikk langt mer hardhendt fram mot protester etter at politikken med den passive motstanden var avsluttet enn de hadde gjort tidligere. Arbeidere som protesterte risikert å bli øyeblikkelig oppsagte, og det hendte at hele arbeidsstyrken ble oppsagt.
Bedriftene innrettet seg etter de nye forholdene, og begynte å betale den skatten som de franske okkupasjonsmyndighetene hadde lagt på produksjonen av kull. Og mange sivile og økonomiske institusjoner ved Rhinen og Ruhr måtte inngå avtaler med Micum og militære myndigheter uten at Berlin var involvert. Det var en farlig situasjon siden den kunne føre til separatisme i Rhinland. Den 7. oktober inngikk Otto Wolff en foreløpig avtale med Micum om skatter, krigserstatninger og om å følge allierte forordninger. Stresemann anklaget ham om å sette den tyske regjeringa i en svært vanskelig situasjon på en måte som kunne undergrave dens autoritet. Poincaré ville nå bli enda mer interessert i å forhandle med lokale parter i de okkuperte områdene, og i å unngå å forhandle med Berlin.
De franske myndighetene var ivrige etter å få økonomien i Ruhr i gang igjen for å kunne forsyne seg. Den 27. september bestemte den politiske avdelinga i Degouttes generalstab seg for å innlede samtaler med ledere for gruvene i Bochum. Diskusjonene dreide seg først og fremst om praktiske saker. Friedrich Husemann sa at det var utsikt til at produksjonen av kull kunne bli normal når matforsyningene og transporten fungerte. Den andre oktober ga fagforeningene beskjed om at den passive motstanden skulle bli avsluttet.
Micums ansatte fortsatt å konfiskere gods under påskudd at de krevde inn skatter og å utvise jernbaneansatte, mens Régie krevde betaling i franske franc. Den 29. september presenterte minister for offentlige arbeider, Yves Le Trocquer, en revidert plan for et jernbanesystem som var kontrollert av de allierte i de okkuperte områdene. Frankrike ville bli den dominerende eieren av dette systemet. Den britiske utenriksministeren Lord Curzon var fiendtlig innstilt til dette forslaget, og ble enda mer fiendtlig da Paris foreslo at Reichsbahnlinjer i Kølnsonen skulle inngå i Régies linjenett. Den 4. oktober forkastet Storbritannia forslaget. Frankrike begynte å presse Tyskland for at Tyskland skulle gi disse jernbanelinjene til Régie, med Storbritannia presset Tyskland til ikke å gjøre det. Deretter begynte de franske myndighetene å avbryte jernbaneforbindelsene fra Køln og vestover, fram til Régie og Storbritannia den 14. desember ble enige om at Køln ville være utenfor Régies kontroll. Belgia var nølende til å delta i Régie siden det ga inntrykk av å gjøre den allierte okkupasjonen permanent.
Düsseldorfs handelskammer uttalte:
Avgiftene som betales av firma i de okkuperte områdene ved begge tollgrensene er betydelige siden de øker utgiftene ved import og eksport. Prisene er allerede så høye at selv uten disse avgiftene overstiger prisene de såkalte verdensmarkedsprisene flere ganger. Dette er spesielt tilfelle for metallurgiske produkter. Vi må derfor se til at produksjonskostnadene i de okkuperte områdene blir redusert til det punktet der gods framstilt her kan bli solgt i det ikke-okkuperte Tyskland og utenlands.
Handelskammeret skrev videre at lønningene var for høye og foreslo at ungdommens lønninger ble redusert og at lønnsnemndas mekling la større vekt på forretningslivets behov til gjengjeld for subsidiert kull og matforsyninger.
I løpet av høsten ble krisen for bedriftene verre. Og det var kjent at Stresemanns regjering for å stabilisere økonomien og valutaen ville skjære ned utgiftene og stoppe den strømmen av kreditter som hadde gått til Ruhr. Det ble ventet at situasjonen i Ruhr kunne bli katastrofal. Bedriftene var avskåret fra sine markeder av høye tollmurer, og det ville føre til konkurs og arbeidsledighet.
I 1913 hadde det vært 411.715 ansatte i kullgruveindustrien i Ruhr. Dette falt til 296.975 i 1915, men økte så til 404.515 i 1919 og videre til 546.024 i 1922. Men produksjonen per ansatt sank fra 278 tonn i 1913 til 273 tonn i 1918 til 178 tonn i 1922. Regnet i gullmark hadde det utbyttet som gruveindustrien betalte ut til eierne falt fra 143 goldpfennige per tonn kull i 1913 til 5,6 goldpfennige i 1921.
Unnaerklæringen av 30. september fra gruveforeningen la vekt på at 38 gullmark per tonn, som var prisen som ble krevd for kull fra Ruhr, lå høyt over verdensmarkedets pris som var 22 gullmark per tonn. Britiske kull ble betalt med 22 gullmark per tonn, og det strømmet inn i Tyskland og truet med å ta det innenlandske markedet fra kullet som ble produsert i Ruhr. Gruvebedriftene foreslo å løse situasjonen ved å gå tilbake på en lønnsøkning, og å forlenge den daglige arbeidstida med en og en halv time, fra sju timer skift til åtte og en halv times skift som hadde vært vanlig før krigen, og de foreslo at skatten på kullproduksjonen og på bedriftene ble fjernet. Til gjengjeld ville gruveselskapene sette ned prisen på kull med 6 gullmark per tonn, og videre redusere den til 22 gullmark per tonn når de foreslåtte endringene begynte å virke.
Gruveeierne kontaktet ikke regjeringa for å presentere de forslagene som ble satt fram i erklæringen fra Unna. Stinnes presenterte heller forslagene muntlig for de andre riksdagsrepresentantene til DVP. Stresemann var en av dem. Det ble misforstått hva forslagene gikk ut på. De sosialistiske regjeringsmedlemmene ble enige om at åtte timers arbeidsdag skulle innføres i gruveindustrien. En annen viktig sak som var oppe i denne tida var spørsmålet om unntaksfullmakter i økonomiske saker, siden Tysklands økonomiske situasjon var kritisk.
Conan Fischer skriver at for høyrefløyen i DVP betydde avskaffelse av bestemmelsen om åtte timers arbeidsdag mer enn en rehabilitering av gruveindustrien, den tjente også til å isolere Stresemann og ekskluderte SPD fra regjeringa og førte det konservative DNVP inn i regjeringa. Og kanskje kunne det føre til at hele det avtaleverket mellom arbeidsgivere, fagforeninger og myndigheter som var opprettet ble avskaffet. Medlemmer av SPD i Riksdagen stemte mot forslagene om arbeidstidsendringer og om unntaktfullmakter. Regjeringsmedlemmene fra SPD trakk seg da ut av regjeringa. Stresemanns regjering hadde da ikke lenger et flertall bak seg i Riksdagen, og Stresemanns regjeringa levert inn avskjedssøknad. Men det var ikke noe tydelig alternativ. Den 6. oktober ble det på nytt dannet regjering med en stor koalisjon i Riksdagen bak seg. Riksdagen vedtok at den tok ferie fra 13. oktober til 20. november, slik at Stresemanns regjering fikk arbeide noen veker uten plagsomme spørsmål fra Riksdagene. Den store saken var å stabilisere valutaen og få orden på økonomien.
Den 7. oktober skrev lederen for den frie fagbevegelsen, Theodor Leipart, at de fagorganiserte arbeiderne var villige til å anstrenge seg ekstra for å få orden på økonomien:
Fagforbundene innser at for å rehabilitere økonomien og øke produktiviteten er det nødvendig å fjerne alle uproduktive styrker og sette dem inn produktivt andre steder. Fagforbundene er klare til å bidra til løsningen på dette problemet dersom det blir tatt rimelig hensyn til de legitime interessene til de arbeiderne som blir berørt. Fagforbundene innser videre at det ikke bare er ansvaret til arbeidsgiverne å oppnå maksimal produktivitet gjennom riktige kapitalinvesteringer, men at de ansatte også er forpliktet til å arbeide så intenst i arbeidstida som den fysiske styrken og helsen tillater.De er også klare til å avtale å arbeide ekstra timer for å øke produksjonen, når det blir mulig og rimelig, så lenge åtte timers dagens legitime grunnlag ikke blir kompromittert. Men fagforeningene setter seg på det sterkest mot at de eller arbeiderne blir utelukket fra avgjørelser om denne svært viktige siden ved arbeidsforholdene.
Fischer skriver at måten som arbeidsforholdene ble forandret på derfor var viktigere enn innholdet av forandringene. Det ser ikke ut til at noen satte seg mot at det var nødvendig med lenger arbeidstid gitt den alvorlige situasjonen som økonomien var i. Men fagforbundene, SPD og snart også Sentrumspartiet og DDP krevde at forandringene skulle innføres gjennom normal lovgivning.
Conan Fischer skriver at gruveindustrien i Ruhr ikke stod fram samlet rundt en politikk. Gruveindustrien virket splittet med mange ulike oppfatninger. Gruveindustrien mente at Berlin ikke tok inn over seg hvor alvorlig situasjonen var og at de politiske myndighetene ikke kom med tiltak som stod i forhold til det situasjonen krevde. Og i mens kom Frankrike og Micum med krav som ville legge enda større byrder på Ruhr.
Gruveforeningen utnevnte seks personer som skulle forhandle med de allierte myndighetene. Denne gruppen på seks snakket aldri på vegne av hele gruveindustrien. Den fikk tillatelse fra Berlin til å innlede forhandlinger. I et møte med Degoutte den 5. oktober fortalte Peter Klöckner om hvor vanskelig han fant den åtte timers arbeidsdagen. Den franske kommandanten trodde at Klöckner ønsket å avskaffe den, og ville ha de franske myndighetenes velsignelse til å avskaffe åtte timers arbeidsdag. Men det nektet Klöckner for på det innstendigste. Degoutte redigerte samtalene i dette møtet og offentliggjorde dette redigerte referatet av samtalene. Dette var en mulighet til å ødelegge det som hadde vært av godt forhold mellom gruveeierne og gruvearbeiderne.
Den sosialdemokratiske avisen Rheinische Zeitung skrev blant annet denne kommentaren:
Stinnes oppførsel grenser mot forræderi. Tungindustrien er ikke bare forberedt på å dra fordel av at Régies linjer blir fjernet fra tysk eierskap. Den tilbyr også utenlandske potentater frie hender til å slavebinde den tyske arbeiderklassen ved Rhinen og Ruhr og venter at den tyske regjeringa er enig i dette. Den krever spesielle konsesjoner for å følge en politikk for ubegrenset utbytting av den videre tyske ...... økonomien fri fra skattebyrden.
Gruveeierne hadde også skapt vanskeligheter for de som ledet gruvene. Direktørene for de ulike gruvene var ikke representert da Unnaerklæringen ble forfattet, og den gjorde bare situasjonen mer problematisk for dem. Men produksjonen begynte å øke. Og hele arbeidsstyrken var i arbeid og reserverte fiendtligheten sin til de franske okkupasjonsmyndighetene. Arbeiderne var innstilt på å akseptere lenger arbeidstid, i det minste åtte timers dag, så sant dette ble innført på en lovlig måte som tok hensyn til gjeldende avtaler. Men det kunne virke som om Stinnes var ute etter å avskaffe hele avtaleverket.
Conan Fischer siterer og refererer mange uttalelser fra ledere for gruver der de kritiserte gruveeiernes framgangsmåte. Lederne for gruvene skrev at de hadde oppnådd forståelse med arbeiderne også om arbeidstida og at det kunne være nødvendig å forlenge den. Men så kom gruveeiernes utspill som truet med å ødelegge alt siden det ga inntrykk av at gruveeierne ønsket å avskaffe gjeldende lover og avtaler og innføre de forhold som hadde vært gjeldende før krigen.
Den 6. oktober offentliggjorde Micum forslag til betingelser for gjenopptakelse av kullgruvedriften i Ruhr. Det gjorde det klart at regionens gruver skulle drives for å fylle franske økonomiske behov uten hensyn til gruveselskapene. Produksjonsskatten på kull ble satt til 40% av salgsprisen uttrykt i gullmark. Kull og koks som allerede var produsert ville bli konfiskert. Betaling av krigserstatninger i form av kull og koks som ble levert uten betaling ville ble fastsatt for hver enkelt gruve. I tillegg skulle okkupasjonshæren ha gratis brensel. Régie skulle kjøpe kull til en pris som ble fastsatt av Micum. Etter at alt dette var levert kunne gruvene selge kull til den prisen de ønsket, men bare innenfor de okkuperte territoriet eller til betingelser som krigserstatningskommisjonen fastsatte. Gruveindustrien ble underlagt Micum, og hver gruve måtte gi Micum et produksjonsprogram hver veke som Micum måtte godkjenne. Alle lagrede biprodukter ble erklært å være fransk eiendom, og Frankrike ville ha en første rett til å kjøpe ny produksjon.
Forhandlingene mellom gruppen på seks og Micum fortsatte til sent i november. I mens arbeidet franske myndigheter for å undergrave det som var igjen av tysk kontroll i de okkuperte områdene. Conan Fischer skriver at dersom den sonen som ble okkupert i Ruhr i 1923 tjente som gissel for full betaling av krigserstatninger, eller som kompensasjon dersom de ikke skulle bli betalt fullt ut, ville territoriene ved Rhinen se varig fransk militært nærvær. Det franske programmet tillot at Ruhr kunne kjøpes tilbake av Tyskland, men ikke gjenopprettelse av fredsavtalens bestemmelser om Rhinland. Separatistbevegelsen i Rhinland ga Frankrike nye muligheter. Separatistbevegelsen hadde knapt virkninger i Ruhr, med unntak for Duisburg og Düren. Men hendinger i sør og vest truet med å løsrive store deler av de okkuperte områdene fra Tyskland.
Allerede i april 1923 hadde general Charles Mangin fremmet forslag overfor Poincaré om å opprette en republikk i Rhinland. Mangin hadde kontakt med separatistlederen Hans-Adam Dorten. Dorten ble skuffet over den lunkne støtten som han fikk i Paris etter at separatistene hadde avholdt en stor demonstrasjon i Køln den 29. juli og for en erklæring den 12. september om dannelse av et regjerende organ for Rhinland.
Det fantes ulike former for separatisme i Rhinland, i det det også var separatister som ønsket et selvstyrt Rhinland innenfor Tyskland. Frankrike visste at dersom man støttet separatistene risikerte man å komme på kollisjonskurs med andre allierte.
Den 24. oktober besluttet Poincaré likevel å støtte separatistene, men han nektet å gjøre dette skriftlig. En ny separatistoppstand hadde brutt ut i Aachen den 22. oktober ledet av Leo Deckers. Natt mellom 22. og 23. oktober inntok Dortens tilhengere rådhuset i Bonn under beskyttelse av fransk politi. Mottiltak fra preussiske myndigheter ble slått ned av franske tropper.
Poincaré hadde plutselig kommet til å støtte at det ble opprettet en internasjonal ekspertkommisjon for å gjennomgå spørsmålet om krigserstatninger. Den 23. oktober hadde Poincaré gått ut fra at kommisjonen måtte forholde seg til den eksisterende franskinfluerte krigserstatningskommisjonen. USA antydet at spørsmålet om gjeld og krigserstatninger mellom de allierte endelig kunne bli vurdert i sammenheng. Poincaré aksepterte den internasjonale meklingskommisjonen på den betingelsen at ingen sider ved okkupasjonen av Ruhr ville være tema for forhandlinger. Men verken USA eller Storbritannia hadde intensjoner om å akseptere Poincarés ønske om å revidere gjeldende avtaler og grenser.
Storbritannia besluttet å støtte Tyskland overfor separatistene. Poincaré prøvde å virke uskyldig og ikke å ha støttet de separatistene som ville skille Rhinland fra Tyskland, men bare fra Preussen, og som altså ville opprette en form for ny tysk delstat i Rhinland. Borgermesteren i Køln, Konrad Adenauer, ville opprettet et Rhinland som teknisk var innenfor Tyskland, men som ikke var underlagt Weimarkonstitusjonen, og som kunne være ei bru mellom Tyskland og Vest-Europa. Dette nye Rhinland skulle ha egen valuta og utenrikspolitikk. Men dette forslaget fikk ikke støtte verken fra Frankrike eller fra andre.
Den 22. oktober ledet borgermester Karl Jarres i Duisburg et møte for å diskutere framtida til Rhinland. Mange av de som var tilstede så det som uunngåelig at det ble dannet et uavhengig Rhinland, selv om det var skarp uenighet mellom de som gikk inn for de facto autonomi, men med Rhinland formelt som en del av Tyskland, og de som gikk inn for full løsrivelse. Adenauer gikk inn for full selvstendighet for Rhinland siden han mente at dette ville føre til at okkupasjonen ble lettere å bære. Men dette skulle bare være et skritt på veien mot gjenforening med Tyskland. Regionalpresident Grützner sa at det var 550.000 arbeidsledige i hans region, og når gruvene stengte ville dette øke til 900.000. Stresemann sa at den passive motstanden i Rhinland og Ruhr hadde vist den lojaliteten overfor Tyskland som fantes i Rhinland og Ruhr.
Separatistbevegelsen ble motarbeidet av Storbritannia og Belgia og Tyskland, og stadig mer neglisjert av Frankrike, og i midten av februar 1924 var det ute med den.
Det ble dannet et nytt felles fransk-tysk økonomisk råd i Düsseldorf og Ruhr. Det ga Frankrike innflytelse ut over de store bedriftene som Micum allerede kontrollerte. Den 14. oktober hadde general Simon erklært at det ble dannet et økonomisk råd i Düsseldorf. Det skulle undersøke alle sider ved den lokale økonomien. Rådet skulle ha sytten medlemmer, tolv tyske som representerte alle deler av det økonomiske livet i området og fem franske.
Dette rådet tok ikke avgjørelser, men observerte tingenes tilstand, og fortalte om dem til okkupasjonsmyndighetene. Medlemmer av dette rådet trodde at rådet kom til å bli svært viktig. Tanken om å dannet rådet hadde sprunget ut av samtaler som hadde begynt da urolighetene og oppløpene på grunn av matmangel og manglende inntekter var mest utbredt. Lokale myndigheter i Düsseldorf henvendte seg til den lokale garnisonskommandanten om hjelp til å opprette ro og orden, og da de begynte å samarbeide ble det klart at det var mye å samarbeide om, som den kroniske mangelen på kull i Düsseldorf. Dette ble løst ved at det ble opprettet ei togrute for et tog som gikk fra Düsseldorf til kullgruvene lenger vest. Og man ble den 12. oktober enige om å opprette en permanent komite. Dette systemet med økonomiske konsultasjoner spredte seg raskt i det nordlige Rhinland og Ruhr.
Rådet fikk underkomiteer for spesielle saksområder. Det ble klart at det lokale næringslivet i Düsseldorf allerede hadde identifisert elleve gruver som spesielt aktuelle for å forsyne byen med kull. Men med den høye skatten på produksjon av kull ville kullprisen bli kunstig høy. Skatten ble ikke redusert, men en del konfiskerte råvarer ble frigjort.
Nettverket av økonomiske råd koordinerte de lokale forhandlingene som best det kunne. Man prøvde å unngå spørsmål som angikk tysk suverenitet, som valutaspørsmålet. Men i forhandlinger med Régie var valutaspørsmålet uunngåelig å komme inn på. Representanter fra kull og stålindustrien deltok i de økonomiske rådene for det var forholdsvis rask avklaring av saker der. Matforsyningen til Bochum ble gjenopprettet og det så ut til at postverket igjen kunne begynne å fungere.
Det økonomiske rådet fungerte som et møtested der det kunne framføres klager og stilles spørsmål og framsettes ønsker. Arbeidet som førte fram til løsninger foregikk i underkomiteene. I det første møtet i rådet i Essen ble det klaget over at Régie var lite effektivt og holdt høge priser. I underkomiteen for transport prøvde man å få åpnet og forlenget jernbanelinjer og telegraflinjer.
Arbeidet i underkomiteene foregikk samtidig med at det foregikk en tilnærming mellom tyske myndigheter og okkupasjonsmyndighetene. Den 17. oktober kunngjorde Berlin at tyske jernbanearbeidere kunne arbeide for Régie. Den første desember kom Régie og de tyske jernbanene fram til en omfattende overenskomst om den framtidige operasjonen til jernbanene i det vestlige Tyskland. Overenskomsten omfattet svært mange ulike saker. Den anerkjente tysk suverenitet over hele jernbanenettverket, men det virket som om Régie ville kunne drive trafikk på det i lang tid framover.
Våren 1924 hadde opprettelsen av Micums regime og den økende troverdigheten til den tyske valutaen og akseptasjon av at internasjonale meklinger og forhandlinger ville kreves for å stabilisere den tyske økonomien og spørsmålet om krigserstatninger ført til at de økonomiske rådene ikke hadde noen større politisk betydning.
Det ble klart under det første møtet mellom gruppen av seks og general Degoutte at Frankrike ville kreve store betalinger i kontanter og i varer, og at industrien måtte være med på å betale. Mens tyske skattebetalere og inflasjonen hadde tatt seg av regningen fram til januar 1923, skriver Conan Fischer, så måtte nå industrien også regne med å betale, for de store statlige budsjettunderskuddene og stabiliseringen av marken gjorde det umulig å fortsette den politikken som så langt hadde vært ført. Forhandlingene ble komplisert blant annet av at franske sivile og militære myndigheter ønsket å føre ulik politikk. De franske militære ville ut av Ruhr, og ville derfor føre en mer forsonlig politikk, men franske sivile myndigheter ønsket å bli værende i Ruhr og ville opprette et selvstendig Rhinland der det alltid var franske militære styrker. Det ble etter hvert de sivile franske myndighetene som fikk overtaket i den interne franske drakampen.
Den 20. oktober nærmet man seg klarhet over situasjonen. Gruvene ville levere nesten en femtedel av produksjonen av kull som krigserstatninger, og låne penger for å greie dette. Regjeringa var ikke i stand til å finansiere dette. Stresemann insisterte på at statlig utbetaling av krigserstatninger bare kom på tale når Tyskland hadde fått tilbake full kontroll over Ruhr. Men i mellomtida ville Berlin ikke kreve inn skatter fra gruvene i Ruhr.
Spørsmålet om den skatten som Micum krevde inn fra kullindustrien var et vanskelig punkt. Berlin insisterte på at alliert skattlegging i det vestlige Tyskland ikke kunne ha noen langsiktig legitimitet. Etter at myndighetene i Berlin hadde fritatt gruveindustrien i Ruhr fra å betale skatt ville de tyske myndighetene ikke godkjenne at Micum innførte de samme skattene på gruveselskapene. Stinnes informerte den 22. oktober Micum om at gruvene ikke kunne betale skatten som ble krevd. Siden de tyske myndighetene ikke lenger betalte utvidet arbeidsledighetstrygd og lønnssubsidier i de okkuperte områdene ville masseoppsigelser bli svært alvorlige, og det var det som var i vente siden gruveselskapene stod overfor økonomisk sammenbrudd.
Micum betraktet denne informasjonen som trusler, og ville gjøre det klart at de hadde rett til å kreve inn skatter og krigserstatninger. Allierte myndigheter holdt samtaler med de enkelte gruveselskapene om deres evne til å betale skatter og erstatninger. Den 15. oktober var det et møte mellom Micum og generaldirektør von Velsen fra Hibernia. Han protesterte mot forslaget om at Hibernia skulle betale en produksjonsskatt på 40% og i tillegg ti prosent krigserstatninger. De gjenværende 50% skulle da betale alle utgiftene til gruvene, og det ville være umulig sa Velsen. Micums representanter sa at dette var foreløpige anslag som kunne endres. Det de ville fastslå var prinsippet om at de beskattet gruvebedriftene. Velsen ble ikke beroliget, men Micum reduserte sine krav.
De tyske gruveeierne kunne tenke seg å akseptere å inngå en avtale med Micum siden dette ville kunne få virksomhetene deres i gang. Gruveselskapene ønsket å få økonomisk hjelp fra de tyske myndighetene. Stinnes henvendte seg til den tyske finansministeren Luther og bad om bekreftelse på at de krigserstatningene som Frankrike ville hente fra gruvene ville bli kompensert av staten. Stinnes ville også ha avklaring om skattene. Luther tok disse spørsmålene opp i regjeringa. Da den møttes den første november for å diskutere disse sakene var Stresemann innstilt på å stabilisere situasjonen i de okkuperte områdene. Stresemann trodde at internasjonal mekling var umiddelbart forestående. Det gjaldt å holde ut ei lita stund til. Regjeringa kom fram til at det var et mindre onde å støtte gruveindustrien økonomisk enn å oppleve massearbeidsløshet i Ruhr.
Regninga som måtte betales kom opp i 700 millioner riksmark, og utløste en politisk storm tidlig i 1925. Sosialdemokratene gikk ut av regjeringa den andre november, dagen etter at spørsmålet om støtte til gruveselskapene hadde vært behandlet, og SPDs representanter avholdt seg fra å stemme da regjeringas avgjørelse om støtte til gruveselskapene ble tatt. Men det SPD spesielt protesterte mot var at Stresemann hadde avsatt Saksens regjering som var en sosialist-kommunist koalisjon, mens regjeringa tolererte ei regjeringa i Bayern som var høyreradikal og motsatte seg Weimarrepublikken.
Kullproduksjonen i Ruhr ble redusert siden arbeidernes situasjon var elendig og det var stor matmangel og følgelig også stor misnøye. De lønningene som ble betalt til gruvearbeiderne hadde svært liten kjøpekraft.
Den andre november fortsatt forhandlingene mellom gruveeierne og Micum. Det ble klart at Micum ønsket å presse så mye som bare mulig ut av gruveindustrien. Det ble også klart at de svært store verdiene som Micum hadde tatt fra gruveselskapene ikke ville bli tilbakeført eller på noen måte kredittert gruveselskapene.
Forhandlingene førte ikke fram til noen enighet eller avtale. Da de brøt sammen krevde Micum fullstendig handlefrihet. Micum hadde allerede fastsatt den kullproduksjonsskatten som det ville kreve inn. For å regne ut hva gruvene skulle betale i krigserstatninger krevde Micum detaljert statistikk over produksjonen i gruvene for hver veke. Den presise typen kull som ble utvunnet, hvor mye koks og annet som ble produsert, og hvor produksjonen ble sendt og størrelsen på lagerbeholdninger av kull ved hver gruve, opplysninger om alt dette ble sendt av lederne for gruvene til Micum.
Degoutte kom den 18. november med ei forordning som la ned forbud mot at gruvene sa opp arbeidere. Han krevde også at den sosiallovgivning som hadde eksistert den 1. januar 1923 ble fulgt - alt dette for å unngå protester blant arbeiderne. Den 21. november kom Micum på nytt med tilbud om å kredittere krigserstatningskontoen med leveranser av kull og biprodukter. Den franske og den belgiske regjeringa hevdet å ha rett til å forsyne seg av denne kontoen for å betale okkupasjonen av Ruhr.
Stresemann uttrykte tvil om lovligheten av dette, men det så ut til at tungindustrien skulle streve bare for å betale okkupasjonen. Micum forbød at det ble levert kull til nøytrale land eller til Italia. Régie øvde press på gruvene ved å legge under seg de fragmentene som eksisterte av tyske linjer og ved å gjøre det vanskeligere å transportere kull. Noen gruver sa opp arbeidere, og de arbeidsløse var ganske desperate.
Den 23. november kom Micum på nytt med et avtaleutkast, og det ble undertegnet. Det skulle gjelde fram til 15. april 1924. Frankrike og Belgia skulle ha 18% av kullproduksjonen gratis og 35% av produksjonen av koks. Leveransene skulle kreditteres krigserstatningskontoen. De lagrene av kull som fantes på overflata ble erklært å være alliert eiendom. Skatter og avgifter skulle brukes til å betale for okkupasjonen. Hvert selskap underskrev avtalen. Gruveselskapene fikk valget mellom å betale eller å la Frankrike overta selskapet.
Stålproduksjonen i Ruhr brøt nesten sammen, og var på et så lavt nivå at den hadde ikke vært lavere siden februar. Den metallurgiske industrien hadde problem med å få tillatelse fra Micum til å sende metallprodukter fra fabrikk til fabrikk, og mindre enn to tredjedeler av smelteovnene var i drift.
Gruveselskapene ville prøve å endre arbeidstida og lønningene. Den 23. november hadde den metallurgiske industrien begynt samtaler med fagforeningene. Denne industrien eide også mange kullgruver. Industrien forsikret om at den ville holde seg til prinsippet om åtte timers arbeidsdag og at den ville prøve å komme i full produksjon snarest mulig og ta inn de arbeiderne som var blitt uten arbeid. Det ville bli kortere ferier i framtida. Industrien var en vanskelig situasjon med de store skattene som Micum hadde lagt på den.
Direktør Scheulen ved Zollerngruvene rapporterte til Gelsenkircheners hovedkontor:
I alminnelighet forstår selv arbeiderne at de nå har mistet det overtaket de har hatt siden revolusjonen. Den nåværende økonomiske situasjonen gir oss et middel til å organisere bedriften mer produktivt dersom, når vi gjenopptar produksjonen, vi plukker ut de mest arbeidsomme og dyktigste blant arbeiderne våre. For å oppnå dette ville det være best å begynne med å si alle opp. Et slikt skritt unngår vanskelighetene som ligger i individuelle oppsigelser. Og videre unngår vi å gi inntrykk av at de som ikke blir ansatt på nytt blir straffet. Det ville være ønskelig om gjenopptakelsen av produksjonen kunne falle sammen med forlengelse av arbeidsdagen. En del av jernindustrien har allerede gjort dette ved å gjøre gjeninnsettelse av arbeidere avhengig av spesielle vilkår, spesielt forpliktelse til å arbeide lenger.
Conan Fischer skriver at et språk som dette gjorde Stinnes-Legien avtalen til tomme ord. Og noen dager senere konkluderte arbeiderrådene ved Zollern at det var bedre å arbeide direkte for okkupasjonsmyndighetene enn å akseptere tilbudet fra de tyskkontrollerte gruvene. Kort før inngåelsen av Micumoverenskomsten hadde de allierte tatt Gelsenkircheners Erin, Westhausen, og Hansa gruver der de ansatte ble tilbudt matforsyninger og betaling i franc. Det førte til at arbeiderne ved andre av Gelsenkircheners gruver ble sinte siden forholdene der var langt dårligere.
Flere veker senere vedtok Riksdagen et vedlegg til loven om arbeidstida. Arbeidstidsforordningen av 21. desember beholdt prinsippet om åtte timers arbeidsdag og om kollektive forhandlinger, og sørget for statlig mekling om forhandlinger ikke førte fram, men tillot at det ble forhandlet om forlengelse av arbeidsdagen til ti arbeidstimer, eller tolv i fabrikker med kontinuerlig drift. Verken arbeidsgiverne eller arbeiderne var spesielt fornøyde med dette. Få dager etter at denne forordningen var vedtatt hadde man vendt tilbake til den arbeidstida som hadde vært vanlig før krigen. Produksjonen steg etter hvert som gruvene fikk bedre tilgang til forsyninger og jernbanene fungerte bedre, og de arbeidsløse, med unntak for kommunistene, fikk arbeid.
I hele 1923 fikk Frankrike bare 263 millioner franc i krigserstatninger fra Tyskland, mens Frankrike hadde mottatt 11,5 milliarder franc i 1922. Men med den rammeverkavtalen som var inngått ville langt større andel av tyske ressurser gå til Frankrike. Fischer refererer at Bergmann regnet ut at mellom 30 og 40 prosent av total kullproduksjon deretter ble levert til de allierte. I tillegg til rammeverkavtalen inngikk Micum eller Rhinlandkommisjonen skatte- og avgiftsavtaler med fjorten nøkkelsektorer i økonomien i de okkuperte områdene som ga en inntektsstrøm som kom i tillegg til inntektene fra rammeverkavtalen og ga Frankrike et enda tettere grep om det vestlige Tysklands økonomi. Men den de jure politiske statusen til Ruhr og Rhinland var ikke i samsvar med de fakta Frankrike hadde skapt, og det var liten utsikt til at Frankrike ville være i stand til å oppnå dette samsvaret.
Den franske tungindustrien trodde at de avtalene som Micum hadde inngått representerte det første stadiet i en større og fordelaktig ordning. Fransk industri hadde spilt en minimal rolle i planleggingen av eventyret i Ruhr. Men under okkupasjonen arbeidet ledende franske industrimenn for Micum i Ruhr. De var oppmerksomme på hvor avhengige Frankrike var av tysk koks. Og de hadde et ønske om at Frankrike måtte få kontrollere kullgruver og koksverk i Ruhr som kunne forsyne jernverkene i Lorraine og andre steder. Generalsekretær i Comité des Forges, Robert Pinon, klaget over at Versaillesavtalen satte fransk metallurgisk industri i en verre posisjon enn den hadde vært i i 1913.
I et møte den 29. oktober støttet flertallet av franske jernverkmestere forslaget fra Pinon om kullgruvene i Ruhr og også et krav om garanterte leveranser av krigserstatningskull og koks spesielt til fransk metallurgisk industri. Men regjeringa var ikke villig til å vurdere en spesiell avtale om leveranser av kull og koks, men så nærmere på spørsmålet om eierskap av gruvene. Seydoux sa den 2. desember at Frankrike ville kreve kompensasjon for det moratoriet i betaling av krigserstatninger som var å vente, og denne kompensasjonen skulle bestå av et antall tysk kullgruver som Frankrike fullt ut skulle overta. Men dette ville møte utenlands motstand, og det ble fra Micum foreslått at franske interesser fikk majoritetseierinteresser i viktige gruveselskap som produserte koks. Dessuten ønsket Seydoux at Frankrike fikk eksportere jernmalm til Ruhr og også halvfabrikata til ferdigvareindustrien i Ruhr. Denne eksporten skulle ikke bli tollbelagt. Dette ville sammen med koks fra Ruhr kunne gjøre fransk industri konkurransedyktig. Tanker om et europeisk stålkartell ble også luftet. Den 29. desember ble disse planene presentert for i et møte i Comité des Forges og den franske gruveforeninga. Dette møtet ble ledet av Poincaré selv. Metallurgene virket fornøyde, men gruveeierne klaget over at franske majoritetsinteresser i de produktive tyske gruvene ville true de franske gruvene. Seydoux holdt seg til planen sin, og ble oppmuntret av tyske reaksjoner. Hugo Stinnes søkte etter et langsiktig alternativ til Micumoverenskomsten, og foreslo at det skulle innledes drøftinger mellom representanter for fransk og tysk tungindustri om de to landenes framtidige økonomiske forbindelser.
Stresemann var overbevist om at det ikke var det beste for Tyskland å fremme en fransk-tysk akse, for Poincaré virket bestemt på å søke å oppnå britisk støtte til en langvarig okkupasjon av Ruhr. Den tyske kronprinsen hadde vendt tilbake til Tyskland fra Nederland, og dette prøvde Frankrike å bruke for å vinne støtte fra Storbritannia til aksjoner mot Tyskland. Den 12. november krevde Poincaré at Tyskland utviste kronprinsen, og truet med å okkupere Frankfurt am Main og enda større deler av det tyske jernbanenettet dersom dette ikke skjedde. Men Storbritannia nektet å bli dratt inn i dette franske spillet.
Stresemann fortsatt å håpe på ekspertkomitéer drevet av amerikanere. Den tyske utenriksministeren trodde at de ville føre til den internasjonale konferansen som Tyskland trengte og som Frankrike prøvde å unngå. Men tyske industriherrers forhandlinger med franske industriledere truet med å skape nye fakta. De planla å slå sammen store tyske og franske bedrifter. Hugo Stinnes, Albert Vögler og Paul Silverberg var involvert i forhandlingene. Men regjeringa var motstander av disse planene. Finansminister Hans Luther nektet å finansiere operasjonen, og Stresemann sa at planen ville skape fiendtlighet i USA og Storbritannia. Poincaré var mer interessert i en plan om at Frankrike fikk 30% eierinteresse i tysk industri mot at Frankrike evakuerte Ruhr. I mens kom komitéen til Dawes sammen.
Stresemann motsatte seg planene om sammenslåinger mellom fransk og tysk industri som Stinnes og franske interesser arbeidet med. Den franske francen tapte verdi mens den tyske rentenmarken var stabil, og Poincarés administrasjon fikk motgang i den franske nasjonalforsamlinga. Tyske myndigheter mente at man burde vente med å foreta seg noe til ekspertkomitéen hadde kommet med sine forslag. Stresemann insisterte på at ekspertrapporten ville gjøre Micumavtalene overflødige, og at disse avtalene ikke måtte forlenges siden det kunne gi franskmennene et middel til å unngå å overholde forslagene til Dawes. Albert Vögler delte Stresemanns oppfatning, men advarte mot at dersom avtalene ikke ble forlenget ut over 15. april kunne det føre til økonomisk kaos i Ruhr. Avtaler ble forlenget mens man ventet.
Den 9. april hadde ekspertkomitéene presentert sine rapporter for krigserstatningskommisjonen. Komitéen til Dawes leverte det endelige slaget mot Frankrikes politikk i Rhinland og Ruhr. Den hadde undersøkt Tysklands budsjett- og valutaproblemer. Den erklærte at Tyskland hadde ressurser og produksjonskapasitet til å betale krigserstatninger, og det ville tjene den europeiske økonomien at det ble gjort. Det ble foreslått at det ble forhandlet fram en løsning med varighet i fem år, som deretter skulle reforhandles. Men komitéen sa at slik betaling bare ville fungere når Tysklands økonomiske suverenitet var gjenopprettet. Betalingen ville bli utsatt dersom gjenopprettelsen av Tysklands økonomiske suverenitet ble forsinket.
Det ville kreves at Tyskland satte inn betydelige deler av sin økonomi som sikkerhet for framtidige betalinger, og at Tyskland aksepterte en overvåkningskommisjon i Berlin. Men til gjengjeld var alle tanker om en fransk dominert jernbane i det vestlige Tyskland eller fransk deltakelse i industrien i Ruhr eller et separat skatteregime eller toll og avgiftsregime i den vestlige delen av Tyskland lagt døde. En protokoll om de kontrollerte inntektene skulle undertegnes, og deretter skulle Frankrike og Belgia innen en fastsatt tid ta de nødvendige skritt for å gjenopprette den finansielle og økonomiske enheten til Tyskland.
Stresemann la den 14. april vekt på at raskt enighet med minst mulig offentlig diskusjon innen Tyskland var vesentlig. Stresemann mente at det var utenkelig at Tyskland kunne forkaste rapporten og dens forslag, for det ville gi Frankrike frie hender mot et isolert Tyskland. Rapporten var i politisk henseende gunstig for Tyskland, mente Stresemann, og den var ikke det Poincaré hadde ønsket seg. Den 15. april informerte Stresemann om at regjeringa hans aksepterte rapporten i sin helhet.
I Paris var man mindre begeistret for rapporten. Men ved valget den 11. mai led Poincarés regjering nederlag, og den ble erstattet av en sentrum-venstre koalisjon ledet av Éduard Herriot den 13. juni. Herriot var begeistret for tysk kultur. Sosialistene som inngikk i den nye koalisjonsregjeringa var motstandere av å undergrave den demokratiske Weimarrepublikken, og hadde derfor vært motstandere av den politikken som Poincaré hadde ført overfor Tyskland. Under valgkampen hadde sosialistene angrepet politikken til Poincaré som nesten hadde kjørt fransk økonomi i grøfta.
Storbritannia innså at det Tyskland kunne betale i krigserstatninger til Storbritannia ikke var nok til å dekke betalingen av den britiske gjelden til USA. Storbritannia var derfor interessert i at Frankrike betalte sin gjeld til Storbritannia. Tyskland kom til å delta i forhandlingene mellom Storbritannia og Frankrike om krigserstatningene.
Den nye franske statsministeren hadde et sammenstøt under Londonkonferansen med sin krigsminister Charles Nollet som ville beholde det franske militære nærværet i Ruhr. Herriots beste tilbud var å evakuere de sonene i Ruhr som ble okkupert i 1921 og 1923 et år etter at Dawesplanen var gjort gjeldende, som et uttrykk for den gode viljen, selv om han var forberedt på å okkupere Dortmundsonen øyeblikkelig sammen med mindre områder lenger sør langs Rhinen som ble okkupert i 1923. Både britene og amerikanerne oppfordret tyskerne til å akseptere dette tilbudet, og etter disse oppfordringene aksepterte tyskerne tilbudet fra Herriot.
Deretter kom man fram til enighet om leveranser av kull. Det Rhinsk-westfaliske kullsyndikatet mente at det ville tjene den tyske tungindustrien best om Londonkonferansen bekreftet bestemmelsene fra Versaillesavtalen og den avtalen om krigserstatninger som hadde fulgt den. Syndikatet la derfor vekt på at den tyske delegasjonen ikke måtte undertegne nye avtaler om leveranser av krigserstatninger, som franskmennene og belgierne ønsket å gjøre.
Selv om Frankrike forsynte seg svært grådig i Tyskland økte likevel tysk produksjon sterkt. Metallproduksjonen i Ruhr var i følge Micum større enn før krigen og produksjonen av kull var nesten like stor som i 1913. Arbeidsledigheten ble mindre og kjøpekraften til gruvearbeidernes lønninger økte. I januar hadde de vært 66% av nivået før krigen, og i juli var det kommet opp til 87% av nivået like før krigen. Andre kilder gir mer beskjedne tall for produksjonen. Men allierte ingeniører regnet med at prisen på kull fra Ruhr var presset ned fra å ligge betydelig over verdensmarkedsprisen forrige høst til å komme 5% under den. Fischer skriver at Micum undret på hva som ville skje med prisene dersom gruvene ble fritatt fra alle de byrdene som Micum la på dem, og de ikke lenger trengte å levere krigserstatningskull uten å motta betaling og heller ikke trenger å betale skatter til Frankrike? Utsiktene til den tyske kullgruveindustrien var blitt fullstendig forandret med det høye produksjonsnivået gruvene hadde nådd.
Avtalen som ble inngått sikret leveranser av kull og koks som krigserstatninger og umiddelbar evakuering av Dortmund og andre byer langs Rhinen, og evakuering av Ruhr innen et år, og reduksjon av makten til krigserstatningskommisjonen. Riksdagen ratifiserte avtalen den 29. august, og formelt ble avtalen inngått i London dagen etter. Og så kunne livet begynne å bli normalisert i det vestlige Tyskland. Den sjette september kunne de hundretusenvis av mennesker som var drevet bort fra Ruhr eller hadde flyktet begynne å vende tilbake. Den niende september ble tollgrensene som hadde skilt Rhinland og Ruhr fra resten av Tyskland fjernet og fri ferdsel mellom områdene ble gjenopprettet. Den 13. september vendte de offentlig ansatte som var drevet bort tilbake til arbeidet i Ruhr, og den 20. september kunngjorde Degoutte at det var slutt på den produksjonsskatten på kull som franskmennene hadde krevd inn. Den 28. oktober var overgangen fra Micum til krigserstatningsplanen til Dawes fullført. Den 16. november var det tyske jernbanesystemet samlet. Mellom 15. juli 1925 og 1. august ble resten av det området som ble okkupert i 1923 evakuert av okkupasjonsstyrkene, og den 25. ble de byene i det vestlige Ruhr som ble okkupert i mars 1921 evakuert. Om morgenen den 25. august marsjerte den siste franske soldaten i Düsseldorf over Oberkassel brua og til vestbredden av Rhinen.
Conan Fischer skriver i det konkluderende kapitlet i boka at historien om Ruhrkrisen ikke lett passer inn i de større oversiktene til det tjuende århundrets historiske analyser. Han skriver videre at dette i seg selv er merkelig gitt den dype virkning både på fransk og tysk innenrikspolitikk og på internasjonale forhold deretter som den intense konfrontasjonen fikk. Det er spesielt skremmende å oppdage Frankrike i rollen som predator. Den franske statsministeren Poincaré var overbevist om Tysklands iboende aggressivitet og krenket over at de allierte fra krigen var likegyldige. Poincaré kjente seg tydeligvis nødt til på egen hand å gå til aksjon i Ruhr for å oppnå varig sikkerhet på bekostning av Weimarrepublikken. Denne politikken var feilslått og viser grensene for fransk makt, og indikerte at i framtida ville varig fred i Europa være avhengig av tysk godvilje. De første antydningene om katastrofen i mai 1940 var i horisonten, og har fått historikere til å oppfatte feilslagene til fransk politikken, og ikke denne politikken selv, som ødeleggende. Dette er ikke merkelig siden de som til sist dro fordel av hele affæren var nazistene.
Den franske statsministeren var bestemt på å vise styrke overfor industriherrene i Ruhr, og gjøre det klart for dem hvem som bestemte, selv om han ved det brøt Versaillesavtalen og skadet Weimarrepublikken. Conan Fischer skriver at det er her den dypere tragedien til den franske revisjonismen ligger, for avtalene og lovgivningen om lønnsforhandlinger, arbeidstid og konsultasjoner på arbeidsplassene var grunnlaget for at tyske arbeidere kjente en merkverdig sterk identifikasjon med Weimarrepublikken. Men sent i 1923 var en stor del av disse ordningene feid bort og identifikasjonen med republikken var i stor utstrekning borte. Deltakerne i den passive motstandskampanjen hadde oppfattet den tyske revolusjonen og den internasjonale fredsavtalen som en enhet, og de ga håp om et sosialt progressiv og demokratisk Tyskland som var integrert i et fredelig Europa, og krigserstatningene var akseptert. I 1923 gikk folket i Ruhr ut for å forsvare Republikken mot en imperialistisk høyrevridd fransk regjering som gjorde narr av alt det tyskerne hadde oppnådd i form av demokrati og sosiale ordninger og medbestemmelse og de store ofrene som tyskerne allerede hadde gjort for å oppfylle bestemmelsene om å betale krigserstatninger.
Den passive motstanden var en improvisert strategi som var tvunget inn på Tyskland. Den franske strategien med pénétration progressive søkte å undergrave og fjerne tysk suverenitet og kontroll i de vestlige territoriene uten å komme i alvorlig konflikt med Storbritannia. Hele befolkninga i Ruhr kom til å bli involvert i, eller rammet av, striden mot den franske okkupasjonen. Berlin sørget for det legale rammeverket som striden ble utkjempet innenfor og ga den materiell støtte, men helt fra begynnelsen av og til siste slutt var kampen en manifestasjon av den kollektive viljen til folket i de okkuperte områdene i det vestlige Tyskland. Folket i Ruhr var villig til å tåle store lidelser for å holde ut og holde oppe den passive motstanden.
Det virker som om tungindustrien i Ruhr høsten 1923 så inn i en finansiell avgrunn som var skapt av den passive motstanden og av kravene fra Micum. I september 1923 var det trolig konsensus innenfor Tyskland om at det var nødvendig med lenger arbeidstid for å møte den økonomiske krisen, men gruveeierne handlet på egen hand.
Conan Fischer skriver at Poincaré og Frankrike ga Weimarrepublikken et sår som var fatalt, og som svekket den så sterkt at nazistene ville bli i stand til å overta makten.
Lenker:
Oversikt over alle tekstene på europas-historie.net
Kilde for dette kapitlet er: