Så snart edelmetallet kom til Sevilla ble det delt inn etter hva som tilhørte kongen og hva som tilhørte andre. Det hendte at kongens menn la beslag på sølv og gull som ikke tilhørte kongen, selv om det ikke var vanlig. Mellom 1503 og 1660 kom det 447 millioner pesos inn til Spania. Av dette tilhørte 117 millioner pesos kongen, og 330 millioner tilhørte private. Kongens del av edelmetallene ble raskt spredt ut over Europa for å betale kongens gjeld og kriger. Fram til 1557 var det Fuggerne og Welserne og finansfolk fra Genova som tok seg av kongens gull. Men i 1557 lidde de tyske finansfolkene så store tap i forbindelse med keiserens konkurs at de måtte trekke seg ut av denne forretninga, og finansmennene fra Genova stod igjen som forvaltere av kongens finanser. Ikke bare forvaltet de kongens betalingsmidler, men genoveserne hadde også dominerende innflytelse over privatkapitalen i Spania.
Kongen av Spania manglet alltid penger, i likhet med alle andre konger på denne tida. Karl I ble spansk konge i 1516, og tre år senere ble han valgt til keiser av det hellige tysk-romerske imperium under tittelen keiser Karl V. I Spania var han først og fremst hersker over Castilla. Aragon og Catalonia hadde betydelig indre selvstyre, og kongen hadde ikke direkte skattleggingsmyndighet der. I 1556 abdiserte keiser Karl V, etter at keiserriket var bankerott. For å bli valgt hadde han måttet bestikke valgmennene, og han hadde satt seg i svært stor gjeld. Pengene hadde han lånt overalt der det var mulig å låne penger, først og fremst hos Fuggerne, som drev med gruvedrift og finansvirksomhet, og var tyske, men også gjennom de genovesiske finansmennene. Keiseren regjerte over Spania, Østerrike, Nederlandene og deler av Italia og koloniene, og var også i navnet hersker over Tyskland. Og etter keiserdømmets ideologi var han overherre over den katolske kristenheten. Men herskerne i de nye territorialstatene var ikke villig til å anerkjenne keiseren som overherre over den katolske kristenheten. Det lå altså til rette for mange kriger, og det ble det. Og kriger er enormt dyre å føre.
I Spania kunne han reise penger først og fremst ved å skattlegge småbøndene i Castilla, de kom også etterhvert til å bli flådd, mens adelen, og også andre privilegerte grupper, i stor grad hadde skattefritak, i likhet med i andre europeiske land. Men også ved å utstede obligasjoner, såkalte juros, kunne kongen reise penger. Og gjennom veksler og lån, ofte kortsiktige, skaffet kongen seg betalingsmidler. Men Spania hadde ikke noe kredittvesen som han kunne handtere store pengemengder. Det var finansfolk fra Genova som forvaltet kreditt- og betalingsstrømmer i Spania. Den spanske kongens inntekter fra skattlegging i Castilla var større enn alle andre inntekter kongen hadde.
Det var først i 1528 at Karl V begynte å låne fra genoveserne, selv om de hadde vært med fra før han ble valgt til keiser. Da Fuggerne lånte ham penger til bestikkelse ved keiservalget var det genoveserne som var i stand til å formidle pengene fram til kurfyrstene. Og da keiseren var bankerott i 1557 overtok genoveserne som Spanias bankierer.
Keiserens gjeld hadde utviklet seg sånn:
1520-1532: På disse 13 årene lånte keiseren 5.379.053 dukater, som med renter ble 6.327.371 dukater.
1533-1542: I disse ti årene lånte keiseren 5.437.699 dukater, med renter ble det 6.594.356 dukater.
1543-1551: I disse årene lånte keiseren 8.397.616 dukater, som kostet 10.737.843 dukater.
1552-1556: I disse fem årene lånte keiseren 9.643.869 dukater, og betalte tilbake 14.351.591 dukater.
Total tilbakebetaling var på godt og vel 38 mill dukater, hvorav det meste til tyskere, italiener og flamlendere. (Keiseren var selv fra Flandern.) Dette var en verdi som var litt større enn verdien av alt edelmetallet som kom til Sevilla fra Amerika i den samme perioden. I den første perioden var rentefoten 17,6% og i den siste perioden hadde rentefoten økt til 48,8%.
(Her bygger jeg på Giovanni Arrighi si bok: "The long Twentieth Century" og Ferdnand Braudel: "The
Perspective of the World" og Pierre Vilar: "A History of Gold and Money".)
Finanskapitalismen i Genova ble utviklet i siste del av 1300 tallet. En viktig grunn til dette var at
den handelsvirksomheten som Genova tidligere hadde drevet med ble stoppet. Genova tapte krigen mot
Venezia om viktige handelsruter på Middelhavet, der Venezia var sterk nok til å hevde et monopol, og den
handelen som Genova hadde hatt på Svartehavet forfalt siden karavanerutene ble usikre etter at den
mongolske freden tok slutt, og siden tyrkerne rykket inn i Svartehavsområdet. Genova prøvde å opprette
nye handelsruter. To hundre år før Vasco da Gama fant sjøveien til India prøvde Vivaldi brødrene, på
slutten av 1200 tallet, å seile rundt Afrika. De fant ikke veien, verken fram eller tilbake, men de
sjømennene som ble sendt for å lete etter dem fant Kanariøyene. Og en av øyene er oppkalt etter en av
disse genoveserne: Lanzarote.
Også senere sponset genoveserne ekspedisjoner, både inn i Afrika og forsøk på å seile rundt Afrika.
I mange av de italienske bystatene som fikk et overskudd av kapital som ikke kunne investeres ble pengene satt inn i politisk aktivitet, krig og intriger. Men handelsmennene i Genova var i større grad enn i andre italienske byer satt utenfor det politiske livet, siden det militære og politiske livet i byen var dominert av den krigerske landadelen som eide landsbygda i Ligura, området som Genova ligger i. Det alminnelige i italienske bystater var at adelen bodde i byene, dette var i mindre grad tilfelle i Genova. Da tidene for handelen ble dårlige i Venezia satte handelsmennene kapital inn i jordbruk og industri. Handelsmennene i Genova kunne ikke sette kapitalen sin inn i jordeiendom, siden den landeiende adelen ikke ville selge. I Genova satte pengemennene penger inn i det politiske livet gjennom Casa di San Giorgio som ble dannet i 1407 og var en institusjon som kontrollerte byens utgifter, og som igjen var kontrollert av pengemennene i byen. Dette betydde likevel ikke at pengemennene tok over styret i byen. Siden 1339, da et opprør lyktes, hadde dogen, bystatens formelle overhode, blitt valgt fra den jamne befolkninga, fra popolo. Men militærvesenet lå i hendene på landadelen, og fra 1407 lå finansene i hendene på pengemennene. Disse pengemennene forstod at det var nødvendig med en stabil og sunn pengeenhet for ikke å bli offer for "pengeillusjonen", for å vite om en drev forretning med tap eller vinning. Og i 1447 innførte de ved lov bestemmelser som krevde at forretningskontoer som innebar veksling av penger skulle relateres til en gullmynt av fast vekt og gehalt.
Mens altså Genova tapte de gamle handelsrutene og ikke greide å komme inn på nye handelsruter i Middelhavsområdet, og hadde et overskudd av ledig kapital, lette handelsmenn fra Genova etter anvendelse for de betalingsmidlene som de rådde over. Den første seieren kom rundt 1380 da bankvesenet i Barcelona gikk over ende og Genovesiske finansfolk var i stand til å overta. Genoveserne slo seg også ned i Sevilla, Cadiz og Cordoba, og fikk hand om eksporten av ull fra Sør-Spania. Ull var på denne tida en av de viktigste varene i internasjonal handel. Genoveserne hadde allerede et internasjonalt nettverk og store kunnskaper og ferdigheter i omgang med alle former for betalingsformidling og betalingsmidler. Og de benyttet dette til å ta over kredittgivning og betalingsformidling i Spania og mellom Spania og utenverdenen. De genovesiske finansmennene ble kalt for nobili vecchi.
Pengesedler som vi kjenner dem fantes ikke i Europa på denne tida. Det var mynter som inneholdt
edelmetall, og veksler og andre forpliktende dokumenter. Innenlands kunne mynter med mindre metallverdi
enn pålydende gå som mynt, dersom verdiforskjellen ikke ble for stor, men mellom land burde en bruke mynt
som hadde en metallverdi som tilsvarte pålydende verdien. I Nederland ble det utviklet et system der man
hadde to forskjellige myntsorter, et til innenlands bruk, der metallverdien var mindre enn pålydende
verdi, og en til internasjonal bruk der metallverdien var lik pålydende verdi. Den betalingsevne
vekslene og de forpliktende dokumentene hadde avhengte av
utstederens troverdighet, altså utstederens betalingsevne og betalingsvilje, vilje til å gjøre opp for
seg. Og her var ikke kongene de mest troverdige. Bedre var parter som var avhengige av at dette systemet
fungerte, som handelsmenn og bankierer. Betaling ble ofte i stor grad gjort opp på den måten at varer og
kontoer ble veid mot hverandre, debet og kreditt utslettet hverandre, og bare den resterende del ble betalt
med mynt. Noen betalinger krevde rede mynt, som betaling til leiesoldater og internasjonal gjeld.
Kongen inntekter kom ujevnt inn, eller med lange mellomrom, som sølvflåtene fra Amerika, men kongens
betalingsterminer kunne være regelmessige, eller hyppige. Derfor var
det nødvendig å ha et system som kunne formidle mellom de uregelmessige inntektene og de regelmessige
utgiftene. De eneste personene som kunne foreta utbetaling av god mynt et sted og vente på
tilbakebetaling fra kongen, med renter, var de store bankierene. Disse bankierene var involvert med det
spanske kongedømmet i asiento systemet. Asiento er et vanlig ord for kontrakt, men det er
også et spesifikt navn for en type kontrakt som gir en detaljert oppstilling av gjensidige rettigheter
og forpliktelser mellom en finansier og kongen for et spesielt formål eller ei spesiell forretning.
Staten signerte slike kontrakter for innsamling av noen skatter eller for utnytting av kongelige
eiendommer, som Almaden gruvene eller eiendommene til militær-religiøse ordener som ble overdratt til
Fuggerne. Alle operasjoner av dette slaget var kredittoperasjoner siden de innebar at den som overtok
rettighetene betalte et forskudd for utnyttelsen av dem.
Asiento systemet - ble nyttet til å opprette kontrakter med den spanske kronen der Spania ga
genoveserne
nesten full kontroll med den delen av edelmetallene fra Amerika som tilfalt kongen, i bytte mot gullmynter
som genoveserne utbetalte i
Antwerpen til den spanske kongens soldater. For at genoveserne skulle kunne fylle sin del av kontrakten
måtte de bli investorer
for Italia, der en betydelig del av sparekapitalen i Italia ble satt inn genovesernes system. Dette ble
gjort på Bisenzone markedet. Dette var opprettet av keiser Karl V for å konkurrere med pengemarkedet i
Lyon, som var dominert av bankierene fra Firenze, som samarbeidet med den franske kongen som var
keiserens fiende. Bisenzone markedet ble altså opprettet for at keiseren skulle kunne konkurrere om den
mobile kapitalen i Italia. Og det lyktes. Kapitalmarkedet i Lyon tørket inn. Bisenzone markedet ble holdt
forskjellige steder, der det til enhver tid passet nobile vecchi, finansmennene fra Genova,
best.
I 1579, da Bisenzone markedet ble holdt i Piacenza i hertugdømmet Parma, hadde et tett kontrollert og
svært profitabel triangel blitt etablert mellom Sevilla, der sølvet og gullet ble landet, og Nord-Italia,
som hadde ledig kapital, og Antwerpen der utbetalingene til den spanske hæren foregikk, for fra 1566
førte Spania krig mot opprørerne i Nederland, med enkelte pauser, helt fram til omkring 1640.
Genoveserne pumpet sølv fra Sevilla til Nord-Italia, der det ble vekslet inn i gull og ansvarlige
papirer/veksler, som ble utbetalt i Antwerpen. De spanske soldatene forlangte å bli betalt i gullmynter,
og gjorde opprør, eller streiket, dersom dette ikke skjedde punktlig. Ved et tilfelle, i 1576, der lønna
ikke kom punktlig,
herjet de Antwerpen og drepte mer enn 7000 mennesker, siden de ikke mottok lønn til avtalt tidspunkt.
Ved et annet tilfelle, under krigen i Italia i august i 1555, måtte hertugen av Alba, som var
øverstkommanderende for de spanske styrkene i Italia, overlate sin eneste sønn som gissel hos opprørske
soldater som ikke fikk lønn i tide. At soldater som ikke ble betalt gjorde mytteri var ikke spesielt for
spanske soldater, men vanlig på denne tida.
Spania sloss for å opprettholde den gamle verdensordningen, og det viste seg å være som en kamp mot
vindmøllene.
Hvordan så man i Spania på den økonomiske situasjonen til landet mens edelmetallet flommet gjennom landet? Forskjellige grupper mennesker uttalte seg fra forskjellige ståsteder. Pierre Vilar skiller mellom tre forskjellige typer av kritikk og vurdering av situasjonen:
De første femti årene, fra 1500 til 1550, var gode år for handelsmenn og næringsdrivende. De nøt godt av de stigende prisene. Det var få kritiske bemerkninger til situasjonen, selv om enkelte i Cortes uttrykte bekymring over de stigende prisene. De kritiserte eksporten av matvarer og råvarer, spesielt av ull og lær. Som nevnt sendte ofte genoveserne fortjenesten sin ut av Spania i form av råvarer, og dette økte råvareprisene for spansk industri og handverk. Ved slutten av denne perioden begynte de å kritisere importen av utenlandsk varer som konkurrerte med spanske varer, og import av unødvendige ting, som billig glasstøy og kortstokker. Det ble pekt på at også Castilla produserte slike ting. Folk begynte å bli klare over at Spania eksporterte råvarer og edelmetaller, og importerte ferdigvarer til høg pris.
Den andre fasen av kritikk kom i årene 1550-1562. Dette var en periode med økonomisk depresjon.
Krigen mot Frankrike var forferdelig dyr disse årene, og keiseren måtte erklære seg ute av stand til å
betale regninger og gjeld i 1557. Enkelte år gikk skipstrafikken til Amerika tilbake, men prisstigninga
stagnerte.
I disse årene skrev Luis Ortiz, som var kongens rådgiver, et dokument som søkte å greie ut om hva som
burde gjøres. Spania burde være rikt og driftig. Det burde være avstand mellom produksjon og forbruk for
å gi rom for sparing. "Arbeid er rikdom". Folk som ikke gjorde noe nyttig, som landeiere, soldater,
studenter, advokater og tiggere burde settes i produktivt arbeid. Den virkelige grunnen til de økende
prisene var at Spania skaffet seg alt landet trengte gjennom andres arbeid. Spania tok gull og sølv fra
indianerne for omtrent ingenting, men utlendingene overtok videre disse metallene, som også var frambrakt
ved spansk vågemot, for nesten ingenting. Ortiz foreslo å devaluere spansk mynt ved å redusere edelmetall
innholdet og å redusere mengden mynt og edelmetall som var i omløp ved å spare gjennom å bygge opp et
krigsfond. Han ville at kanaler og irrigasjonsverk skulle bygges, og at investeringer i produktiv
virksomhet skulle prioriteres.
Ortiz satte opp et nasjonalregnskap med oversikt over områder der importen overskred eksporten, kongens
gjeld og betjening av denne, etc. Ortiz utviklet et stabiliseringsprogram.
Den tredje perioden var mellom 1562 og 1598, der man fikk inn flommen av sølv fra Potosi, men også kjempet den lange og håpløse kampen mot det nederlandske opprøret, og opplevde tapet av den spanske armada i 1588. I denne perioden steg prisene raskt, og det kom mange protester mot prisstigninga, og mange virksomheter måtte opphøre. De mange markedene i Castilla gikk inn i ei nedgangstid.
Teologiske forklaringer om de stigende prisene kom, mest kjent fra Tomas de Mercado og Martin de
Azpilcueta, kjent som "Doktoren fra Navarra". Azpilcueta skrev manualer for "Bekjennere og skriftebarn",
og disse ble trykt i mange opplag og lest i hele Spania. Her hadde han et kapittel om åger som
kommenterer budet "Du skal ikke stjele". Han behandler spørsmål om når det er tillatt å låne penger, og om
hvordan og når forretningsdrift kan foregå. Et av poengene hans er at grunnen til penger faller eller
stiger i verdi er at det kan være mangel på dem eller overflod av dem. Han behandlet også forholdet
mellom oppdagelsen av Amerika og prisstigninga. Der det er mangel på penger blir ting billige, og der det er
overflod på penger blir ting dyrere, skriver Azpilcueta:
"I land der det er stor mangel på penger blir alt, sjøl menneskenes arbeid, gitt for mindre penger
enn der det er overflod av penger, som erfaringa viser at i Frankrike, hvor det er mindre penger
enn i Spania, er brød, vin, klær og menneskers arbeid verdt mye mindre, og sjøl i Spania,
da det var mindre penger var gods og arbeid gitt for mye mindre enn etter at oppdagelsen av
Amerika har overflommet Spania med gull og sølv".
Dette ble skrevet i 1556.
Tomas de Mercado sin Summa de tratos y contratos ble publisert i Salamanca i 1569. Mercato la stor
vekt på det som nå kalles for "kjøpekraft", og som han kalte for aktelse for penger. Med det mener han at
til forskjellige tider er penger mer eller mindre aktet, som betyr at mengden varer som de samme pengene
kan kjøpe varierer. Han skriver "at forskjell i kvantitet utlikner forskjellene i pengenes rykte", og
beskriver hvordan større mengder penger gir hver penge mindre kjøpekraft.
Sammen med mer abstrakte deler gir boka også konkrete beskrivelser av hvordan forretninger drives i
Spania og i Amerika. Og han beskriver hvordan pengenes verdi varierer i forskjellige land og i
forskjellige deler av Spania. Mercado viste at siden penger ble høyere verdsatt utenlands enn i Spania,
på den måten at en bestemt sum kunne kjøpe mer utenlands enn i Spania, ville pengene forlate Spania for å
kjøpe det det var mulig å kjøpe utenlands. Derfor invaderte utenlandske varer Spania. Og varer ble solgt
til Amerika for stadig høgere priser, og det ble umulig å produsere varer rimelig i Spania, og derfor ble
alt kjøpt utenlands.
Selv det enda var lenge til Spanias nedgangstider var Mercado bekymret og pessimistisk, for han så at den utviklinga som var på gang måtte føre til nedgangstider.
Også Cortes så faren. Det Cortes som var valgt for perioden 1588-93 uttalte:
"Selv om vårt kongerike kunne være det rikeste i verden på grunn av alt sølvet og gullet det har og
fortsatt får er det det fattigste, for det er bare ei bru som rikdommene passerer over til rikene til
våre fiender og til fiendene av den Hellige Katolske Tro."
Og i 1566 hadde Cortes uttalt:
"Erfaringen viser at når ei flåte kommer inn fra "Indiene" med mye penger, så er det likevel etter en
måned eller to ingenting igjen av gode penger for alt er eksportert med en gang på indirekte måter."
Det var en fjerde periode etter 1598 da alle så at det bar galt avsted, at inflasjonen kvelte spansk økonomi overfor utenlandsk konkurranse. At gullet og sølvet ble erstattet av gjeld og dårlige koppermynter. At det ikke var arbeid og at folk levde uten å produsere noe, at statsgjelda var skyhøg, og at derfor var skattene det samme: skyhøge, i det minste for vanlige folk som betalte skatt. Med Filip den andres død i 1598 begynte en stor mengde litteratur å komme om den økonomiske situasjonen til Spania, og det varte til den dramatiske krisen i 1640 da Catalonia og Portugal brøt ut av unionen med Castilla.
År 1600 offentliggjorde Gonzales de Cellorgio et Memorial. Det begynte med å beskrive pesten i
Valladolid i 1599-1600, og fortsatte med å undersøke den syke tilstanden i kongedømmet. Han skriver at en
overflod av gull og penger ikke er av betydning når ting som er nødvendige for menneskelivet mangler, at
pengerikdom er laget av luft, i form av papirer, dokumenter, annuiteter, kontrakter og veksler. "Om
Spania verken har sølvpenger eller gullpenger, så er det fordi landet har det, og om landet er fattig, så
er det fordi landet er rikt."
Fem år før Don Quijote kom ut, og i samme by som Don Quijote kom ut i, Valladolid, uttrykte
Cellorgio den dype motsigelsen mellom illusjon og virkelighet, kommenterer Pierre Vilar.
Et emne som ofte ble tatt opp var viktigheten av å ha produksjon, spesielt av mat, jordbruk. Pedro de Valencia skrev i 1608: "Skaden kommer fra å ha så mye sølv og penger, som er, og som jeg skal vise i et annet skrift, alltid har vært, ei fatal gift for samfunn og byer. De tror at penger vil bevare dem, og det er ikke sant: pløyde marker, enger og fiskerier er det som gir varig underhold. Alle skulle gjøre sin del av åkerarbeidet: de som lever av avkastninga av penger er unyttige og late, de spiser hva andre har sådd og høstet."
Dette er den andre artikkelen med utgangspunkt i Spanias sølv. Den første handlet om utvinninga av sølv i Amerika på 1500-tallet. Denne har handlet om en del av aktiviteten omkring sølvet og gullet når det kom til Europa, også på 1500-tallet. Det er mye mer å skrive om dette. Jeg ønsker å skrive om flere av de aktivitetene som gullet og sølvet skapte på 1500-tallet, og videre om utviklinga utover 1600-tallet. Jeg har oversikt over dette, og arbeider for å skaffe flere bøker som dekker dette temaet, så flere kapitler i sagaen om sølvet vil følge.
Neste kapittel om Spania er om keiser Karl V sin Europapolitikk.
Oversikt over alle tekstene på europas-historie.net
Dette er skrevet av Tor Førde. Det inngår i et arbeid om Europas historie. 15. april 2001