Befolkning og Økonomi 1800-1990

Herredømmeforhold i tysk landbruk

Første del av denne oversikten over tysk befolkning og økonomi 1800-1990
Oversikt over alle tekstene på europas-historie.net

Skrevet av Tor Førde.

Kilder for dette kapitlet er artikler fra boka:
"Germany. A New Social and Economic History - Since 1800"
redigert av Sheilagh Ogilvie og Richard Overy.

Innholdsoversikt

1. Herredømmeforhold i tysk landbruk etter 1800
   • Bilde av Landskapet
   • Land og Folk
   • Økonomi og Politikk
   • Bønder i Bayern
   • Herrer og arbeidere øst for Elben

Herredømmeforhold i tysk landbruk

Her refererer jeg Jonathan Osmonds artikkel: "Land, peasant and lord in German agriculture since 1800".

Bilde av Landskapet

Jeg har skrevet flere artikler om landbruket i Tyskland i noe eldre tid, for eksempel artikkelen "Jordbrukskonjunkturer 1500-1800" og artiklene "Junkerne og Bøndene" og "Junkernes Politikk" og Bøndene i Preussen 1760-1810.

Jonathan Osmond begynner sin artikkel med å skrive at landsbygda og landsbygdkulturen fortsatt er tilstede i Tyskland, selv om landet er blitt sterkt industrialisert og urbanisert. Det bildet som presenteres av landsbygda er også et bilde av jordbruket. Tyskerne er opptatt av miljøvern. I dette inngår vern av landskapet og av matproduksjonen, og interesse for økologisk mat.

Jonathan Osmond gir eksempler på at landsbygda og dens tradisjoner og romantiske forestillinger om livet på landsbygda står sterkt i Tyskland, og har gjort det lenge. Tysk litteratur og malerkunst har mange framstillinger av landsbygda.

Landbruket har i Tyskland som i alle andre industrialiserte land produsert en stadig mindre del av bruttonasjonalprodukt. Her gjengir jeg tabell 3.1 som viser dette:

Tysk landbruk som prosentvis andel av nasjonalproduktet

-	1850	1860	1870	1880	1890	1900	1910	1925	1930	1938
Landbruk	47	45	40	36	33	30	25	16	18	15
Industri	21	23	28	32	37	40	43	49	45	52
Annet	32	32	32	32	30	30	32	35	37	33

Øst-tysk landbruk som prosentvis andel av nasjonalproduktet

-	1950	1960	1970	1980	1989
Landbruk	18	12	13	12	11
Industri	52	63	58	62	63
Annet	30	25	29	26	26

Vest-tysk landbruk som prosentvis andel av nasjonalproduktet

-	1950	1960	1970	1980	1989
Landbruk	10	6	3	2	2
Industri	44	47	46	43	40
Annet	46	47	51	55	58

År 1900 hadde 38% av befolkninga arbeidet i jordbruket. I 1930 hadde dette blitt redusert til 31%, og i 1950 var fortsatt 23 prosent av befolkninga i Vest-Tyskland beskjeftiget i landbruket, og 28 prosent i øst. I 1970 var nesten 13% av befolkninga i øst sysselsatt i landbruket, og denne andelen av befolkninga fortsatte å være sysselsatt i landbruket i øst så lenge DDR bestod. I vest var mindre enn åtte prosent av befolkninga beskjeftiget i landbruket i 1970, og denne andelen falt til bare to prosent i 1989. I det forente Tyskland arbeider nå mellom to og tre prosent av arbeidsstyrken i landbruket. Det betyr at de fleste som bor i landsbyene og på landsbygda i Tyskland henter sin inntekt utenfor jordbruket.

Likevel spiller landbruket en viktig rolle i tysk politikk og som et symbol på kontinuitet og tradisjoner og gammel kultur.

Land og folk

Jonathan Osmond skriver at han først vil gi en oversikt over de viktigste trekkene ved tysk landbruk gjennom denne perioden. Deretter vil han rette oppmerksomheten mer detaljert mot to regionale eksempler. Det ene av disse er fra den katolske landsbygda i Bayern tidlig i det tjuende århundret, og det andre eksemplet er fra den junkerdominerte landsbygda i det sentrale og østlige Tyskland fra det nittende århundret og fram til tvangskollektiviseringa i 1960.

Den delen av Sentral-Europa som er befolket av tysktalende mennesker er svært mangfoldig på alle måter, også med hensyn til terreng og klima. Selv om det overalt har foregått store forandringer er det likevel noen karakteristiske trekk som består.

Et stort område langs Rhinen har lenge hatt et jordbruk som består av mindre gårder som eies av bøndene selv, der bøndene dyrkes ulike avlinger og holder husdyr. I disse områdene ble ofte gårdene delt mellom arvingene, og de ble derfor små, spesielt i sørvest. I andre del av det tjuende århundret har myndighetene prøvd å legge forholdene til rette for at småbruk kan bli slått sammen til større gårder. Nord-Tyskland øst for Elben, med unntak for deler av Schlesien, var kjennemerket av store gods og leilendinger. Disse dyrket fram for alt rug.

I Øst-Tyskland ble først godsene delt opp i 1945 under jordreformen. Senere ble gårdene mer og mer samlet, og det ble opprettet store kollektivbruk ved at gårdene ble slått sammen.

Åkeravling i Tyskland i millioner tonn

-	1846	1850	1860	1870	1880	1890	1900	1910	1920	1930	1940	1944
Hvete	1,4	1,8	2,5	2,4	3,2	3,7	4,3	4,2	2,4	4,3	4,1	3,8
Rug	2,9	4,5	6,6	6,2	5,9	6,9	8,6	10,5	5,0	8,4	6,5	7,5
Potet	7,1	10,9	11,9	20,4	22,8	27,3	40,6	43,5	28,2	50,8	54,8	41,2
Sukkerroer	0,2	0,6	1,6	2,3	4,7	10,6	16,0	18,2	8,0	14,9	16,5	13,7

I siste del av det nittende århundret og første del av det tjuende århundret var rundt åtti prosent av brukene i Bayern mellomstore bruk fra 5 til 100 hektar. Preussen omfattet både store områder øst for Elben som var dominert av junkergodsene og områder ved Rhinen der småbrukene var vanlige på landsbygda, det var altså svært uensartede tradisjoner og forhold i de ulike delene av Preussen.

Antall husdyr i Tyskland i millioner, 1820-1940

-	1820	1830	1840	1850	1860	1873	1890	1900	1915	1920	1930	1940
Storfe	9,9	10,8	12,8	13,1	13,4	15,8	17,6	18,9	20,3	16,8	18,5	19,7
Griser	3,3	4,0	5,2	5,7	6,0	7,1	12,2	16,8	17,3	15,8	23,4	21,6
Sauer	...	...	...	...	28,0	25,0	13,6	9,7	5,1	5,9	3,5	4,9
Fjærfe	...	...	...	...	...	...	...	64,1	65,2	67,8	98,2	96,6

Her følger en oversikt over gårdsbrukene i Tyskland og deler av Tyskland omkring forrige århundreskifte. Den er hentet fra tabell 3.5 og 3.6 i den boka som jeg refererer fra.

Antall jordbrukseiendommer i Bayern i 1907 i tusener

Brukenes størrelse:	Mindre enn to hektar		2-5 hektar		5-20 hektar		20-100 hektar		Større enn 100 hektar
	Antall	prosent	Antall	prosent	Antall	prosent	Antall	prosent	Antall	prosent
-	262	38	165	24	208	31	45	6,6	0,6	0,1

Jordbruksarealet i Bayern i 1907 i tusener hektar fordelt på de ulike gårdsstørrelsene

Brukenes størrelse:	Mindre enn to hektar		2-5 hektar		5-20 hektar		20-100 hektar		Større enn 100 hektar
	Areal	prosent	Areal	prosent	Areal	prosent	Areal	prosent	Areal	prosent
-	167	3,9	547	13	2210	52	1221	29	93	2,2

Antall jordbrukseiendommer i Preussen i 1907 i tusener

Brukenes størrelse:	Mindre enn to hektar		2-5 hektar		5-20 hektar		20-100 hektar		Større enn 100 hektar
	Antall	prosent	Antall	prosent	Antall	prosent	Antall	prosent	Antall	prosent
-	1597	59	457	17	484	18	146	5,4	15	0,5

Jordbruksarealet i Preussen i 1907 i tusener hektar fordelt på de ulike gårdsstørrelsene

Brukenes størrelse:	Mindre enn to hektar		2-5 hektar		5-20 hektar		20-100 hektar		Større enn 100 hektar
	Areal	prosent	Areal	prosent	Areal	prosent	Areal	prosent	Areal	prosent
-	871	5,1	1501	9	4770	28	5482	32	4485	26

Dersom vi ser nøye på disse på disse tabellene ser vi at en større del av gårdene i Preussen var svært små og svært store enn i Bayern. I Preussen tilhørte 26 prosent av arealet bruk som var større enn 100 hektar, mens bare 2,2 prosent av jordbruksarealet i Bayern tilhørte så store bruk. I Bayern var en klart større del av gårdsbrukene mellomstore enn i Preussen. I Preussen var 59% av gårdsbrukene mindre enn to hektar, mens 38% av gårdsbrukene i Bayern var så små.

Ved hjelp av tabell 3.7 kan vi se på denne utviklinga i Vest-Tyskland fram mot vår tid. De store godsene i Preussen kom til å bli liggende i Øst-Tyskland og Polen, mens alle småbrukene i Preussen havnet i Vest-Tyskland, og Bayern tilhører jo Vest-Tyskland.

Antall gårdsbruk i Vest-Tyskland i tusener etter størrelse, 1949-98

-	1949	1960	1970	1980	1990	1998
1-10 hektar	1262	961	639	407	296	216
10-20 hektar	256	287	268	181	129	85
20-50 hektar	112	122	157	178	156	118
50-100 hektar	13	14	16	27	41	51
Større enn 100 hektar	3	3	3	4	7	15

Vi ser at det er bare i de to gruppene med de største gårdene at det har vært ubrutt vekst. De minste gårdsbrukene har det stadig blitt færre av, mens de mellomstore økte i antall fram til 1980, for så å bli redusert i antall.

I Øst-Tyskland var i 1950 94,3% av jordbruksarealet i privat drift, og 5,7% var kollektivistisk. I 1955 var fortsatt 72,7 prosent av arealet i privat drift, men i 1960 var andelen som var i privat drift redusert til bare 8,7 prosent, og 91,8 prosent var kollektivt drevet. Nedgangen i andelen som ble privat drevet fortsatt langsom, og i 1989 var bare 5,4% av jordbruksarealet i privat drift, og resten var kollektivt drevet. Og kollektivene ble slått sammen slik at det ble færre av dem. I 1960 var det 19.313 kollektivbruk. I 1970 var det 9.009 kollektivbruk, og i 1980 3.946 kollektivbruk i øst.

Landsbygda i Tyskland har unngått å bli avfolket ved at mange som bor på landsbygda har funnet arbeid utenom landbruket uten å flytte.

Økonomi og Politikk

Tidlig i det nittende århundret kom "bondefrigjøringen" der bøndene i Preussen ble fri fra livegenskapet, men der ofte også godseierne fikk rett til å jage bøndene bort fra landsbygda og overta den jorda som bøndene hadde hatt rett til å drive. Slik sett var det en tvilsom frigjøring, som godseierne ofte tjente mer på enn bøndene. I blant annet Bayern ble mye land som hadde tilhørt den katolske kirka sekularisert.

Det er anslått at godseierne slo under seg svært mange gårder og jordstykker i de østlige provinsene i Preussen som ledd i "bondefrigjøringen", så mange som 30.000-40.000 gårder og 70.000-80.000 gårdsparseller kan ha blitt innlemmet i godsene eller blitt forlatt.

De sosiale virkningene av denne omveltningen var i enkelte regioner til dels ødeleggende, med stor fattigdom og sosial uro, som ble forverret av feilslåtte avlinger i 1840-årene. En følge av dette ble at folk flyttet vestover og mange utvandret til Amerika. Men fra 1820-årene begynte prisene på jordbruksvarer å øke, og både godseiere og bønder utnyttet dette og dyrket vekster og foretok investeringer og tok i bruk ny teknologi og nye driftsmåter som satte dem i stand til å nyte godt av de stigende matvareprisene. Mindre bønder deltok i også i forskjellige former for bondesamvirke for å finansiere driftsomlegging og for å selge jordbruksproduktene sine.

Fra 1871 til 1914 foregikk det en intens politisk debatt om jordbrukets plass i det industrialiserte samfunnet. Det gikk på spørsmål om tollbeskyttelse, avfolkning av landsbygda i øst og politisk organisering av landbruksinteressene. Beskyttelsestollen som Bismarck innførte i 1879 skulle beskytte både junkerne og tilfredsstille de industrielle magnatene. Beskyttelsestollen skulle redusere importen av billig korn fra Russland og Amerika. Men det var produksjonen av andre jordbruksprodukter enn korn som økte mest, som meieriprodukter og kjøtt.

I siste del av det nittende århundret ble landbrukets organisasjoner utviklet videre. Det var organisasjoner som arbeidet for å gjøre gode driftsmetoder kjent, og det kom undervisningstilbud for bøndene. Politiske pressgrupper som talte landbrukets sak, spesielt godseiernes sak, var aktive. Bund der Landwirte ble dannet i 1893 i opposisjon mot kansler Caprivis lett antiproteksjonistiske handelsavtaler, og det ble en viktig konservativ kraft. Fra 1880 og til 1914 ble handelen med landbruksvarer redusert som andel av samlet tysk eksport og import, som tabellen nedenfra som er en del av tabell 3.10 viser. Produksjonsveksten foregikk først og fremst innenfor industrien.

Import og eksport av landbruksvarer som prosentvis andel av total import og eksport, 1880-1938.

-	1880	1890	1900	1910	1925	1930	1938
Import	33,0	33,7	30,6	27,8	42,3	40,7	39,6
Eksport	22,4	14,2	11,2	10,2	7,2	5,5	1,2

Import og eksport av landbruksvarer som prosentvis andel av total import og eksport, 1950-89.

-	1950	1960	1970	1979	1985	1989
Import	44,1	26,6	19,4	13,9	13,8	12,0
Eksport	2,3	2,3	3,5	5,0	5,6	5,3

I siste del av det nittende århundret og begynnelsen av det tjuende århundret økte jordbrukets gjeld, og det gjelder både for godseierne og for de mindre bøndene. Og det tyske jordbruket hadde vanskelig for å følge med i den produktivitetsutviklinga som foregikk i jordbruket ellers i Nord-Europa.

I perioden 1914 til 1945 var det en serie kriser i tysk økonomi, og også i jordbruket. Jordbruket var i likhet med resten av samfunnet hardt presset under Første Verdenskrig. Etter krigen kom inflasjonen som slettet jordbrukets gjeld. Bøndene var jamt over fiendtlige innstilt overfor demokratiet og Weimarrepublikken, og de hadde vanskelig for å møte internasjonal konkurranse.

Under Første Verdenskrig hadde jordbruket blitt underlagt statlig kontroll, og deler av denne kontrollen vedvarte lenge etter krigen. Dette mislikte bøndene sterkt. I tillegg hadde jordbruket manglet gjødsel, for og andre forsyninger og arbeidskraft.

I siste del av 1920-årene begynte en ny krise for bøndene, allerede før depresjonen slo til for fullt. Jordbruket var på nytt tynget av gjeld, og fallende priser under deflasjonen gjorde situasjonen enda verre. Svært mange bønder gikk konkurs. Bøndene kom til å slutte opp om nazistene i større grad enn de fleste andre grupper. Bøndene hadde ingen ideologisk ballast som tjente som motvekt mot den nazistiske propagandaen, og nazistene greide å infiltrere mange av bøndenes organisasjoner, og den krisen bøndene befant seg i var slik at de forkastet mange bestående former og organisasjoner, og dessverre ble nazismen det alternativet de valgte. [Jeg har skrevet ganske mye om hvordan nazistene fikk innpass hos bøndene, nå sist i kapitlet "Hitlers velgere" - Se linken ovenfor.]

Etter Andre Verdenskrig var det en svært viktig oppgave å sikre matforsyningene. Det var kaotiske forhold like etter krigen, med store ødeleggelser og mange steder var det svært mange flyktninger. I de delene av Tyskland som ble underlagt Polen og Sovjet mistet junkerne sine eiendommer. Den jordreformen som ble gjennomført i 1945 førte til at arealene til bruk som var større enn 100 hektar ble delt mellom de som arbeidet på brukene og flyktninger. I løpet av 1950-årene ble det gjennomført kollektivisering av jorda, som i 1960 ble gjennomført med tvang, der store kollektivbruk ble bygd opp. I 1970-årene ble en svært uheldig landbrukspolitikk ført i øst. Den skilte åkerbruk fra fehold, og førte til store skadevirkninger.

I Vest-Tyskland utviklet jordbruket seg på basis av det mønstret som allerede fantes, og fra midten av 1950-årene ble jordbruket stadig mer mekanisert. Jordbruket ble stadig mer effektivt og produktivt, og stadig færre mennesker kom til å arbeide i jordbruket. Jordbruket mottok generøse subsidier, og hadde god økonomi.

Da Tyskland ble gjenforenet i 1990 førte det til store problem for det østtyske jordbruket. Kollektivbrukene hadde ofte hatt større arbeidsstyrke enn nødvendig, og det førte til betydelig arbeidsledighet på bygdene i øst. Dessuten skapte det store problem for landbruket i øst at det ble utsatt for konkurranse fra vest. Krisen for det østtyske jordbruket førte til at vesttyskere overtok en stor del av næringsmiddelindustrien i øst.

Tyskland fortsatte i etterkrigstida å være netto importør av matvarer.

Bønder i Bayern

Bayern var den neststørste delstaten i Tyskland, nest etter Preussen. Bayern var enda tidlig i det tjuende århundret sterkt preget av jordbruksnæringa, selv om München, Augsburg og Nürnberg ble utviklet til byer med betydelig industri.

Landsbygda i Bayern tidlig i det tjuende århundret var preget av sjøleiende bønder. Så mye som 95% av arealet var delt mellom små og mellomstore bondegårder, og de fleste av disse gårdene var eid av de bøndene som drev gårdene. Resten av gårdene ble drevet av bønder som var leilendinger under de større godsene. Men det var få gods i Bayern, og de hadde ikke den dominerende plassen som de hadde i enkelte andre deler av Tyskland. I enkelte områder var småbrukene dominerende, som i Pfalz der gårdene ofte var så små at småbrukeren måtte ha arbeid utenfor gården for å kunne forsørge en familie. Også i Rhineland-Pfalz og i Franken var det mange småbruk som bare produserte for eget konsum.

I Bayern i 1907 utgjorde den arbeidende befolkninga i jordbruk og skogbruk 46% av den totale arbeidende befolkninga, og det var klart mer enn i Tyskland som helhet. Fire femtedeler av den befolkninga som var sysselsatt i jordbruket utgjordes av bøndene og deres familier. Jordbruksarbeidere og tjenerskap utgjorde bare en femtedel av de som arbeidet i jordbruket i Bayern. De mellomstore og store bondegårdene hadde ofte tjenere som bodde på gårdene der de arbeidet, mens godsene benyttet lønnsarbeidere og sesongarbeidere i større grad.

Småbrukene ble ofte i stor grad drevet av kvinnene, mens mennene var borte på annet arbeid.

Jonathan Osmond forteller om dagliglivet og årstidenes veksling og om sesongene og onnene i jordbruket, og om hvordan arbeidsoppgavene var fordelt.

Bondekona var vanligvis medeier av gården, og tok seg av salget av en del av gårdens produksjonen, spesielt egg og meieriprodukt, og de kjøpte inn forsyninger til gården.

Før Første Verdenskrig og under inflasjonen hadde mange bønder bygd ut gårdshusene, men utover 1920-tallet forfalt ofte gårdenes bygninger mens gjelda vokste.

Kjøtt og husdyr ble solgt på markedet, mens melk ble levert direkte til meieriet. Markedet var et viktig samlingssted for bøndene. Husdyr og kjøtt var det viktigste produktet til gårdene i Bayern, og melk det nest viktigste, målt etter omsetningsverdi. Bøndene i Bayern hadde jamt over kort vei til markedene sine.

Bondesamvirket hadde vært i vekst gjennom den siste fjerdedelen av det nittende århundret, og det formidlet både kreditt og salg. I Pfalz var det i 1927 441 ulike bondeorganisasjoner med tilsammen 54.000 medlemmer. Men en hel del av salget fra bondegårdene gikk likevel gjennom selvstendige mellommenn. Spesielt de større gårdene brukte disse. Inflasjonen ødela økonomien til mange av bondesamvirkeorganisasjonene, og førte til at de kollapset.

Det fantes mange bondeorganisasjoner i Bayern før 1914. Flere av dem var politisk aktive. Alle bondeorganisasjonene prøvde å lære bøndene om økonomi og å skjøtte sine interesser i fellesskap. Disse organisasjonene holdt møter og arrangerte underholdning og diverse aktiviteter for befolkninga i landsbyene. De organiserte også aksjoner når det var felles problem.

Lokale ledere var viktige. Noen av bondelederne ble kjente i store områder, som Georg Heim, Karl Gandorfer og Franz Josef Heinz.

Bøndene i Bayern var lite opptatt av nasjonale saker. De uttrykte sjelden oppfatninger om Versaillesavtalen eller om de nasjonale valgene eller om Dawesplanen. Folk var mest opptatt av å leve livet på måter de var vant til og av å ha det hyggelig sammen. Bøndene brydde seg lite om det som foregikk utenfor deres egen bygd så lenge det ikke direkte berørte dem selv. I 1919 klaget myndighetene over storslagne bondebryllup og over at bøndene holdt tilstelninger med musikk og dans og forestillinger og diverse arrangementer og røkte dyre sigarer.

Bøndene hadde ingen vennskapelig innstilling overfor byene. De mente byene var støyende og uordentlige steder. Den kontrollen over bøndene og deres produksjon som staten innførte under Første Verdenskrig ble av bøndene opplevd som overgrep fra en fremmed makt. Den uvennlige holdning som bøndene i utgangspunktet allerede hadde overfor verden utenfor ble forsterket, og de krisene som fulgte utover i tjueårene og som rammet bøndene hardt gjorde bøndene stadig mer fiendtlig stemt overfor verden og myndighetene som fantes utenfor bøndenes egne bygder og landsbyer. Men bøndene ønsket å unngå kontakt med verden utenfor utenom kjøp og salg, og de ville lenge ikke delta i det som skjedde i verden utenfor selv om det plaget dem.

Revolusjonen i München i 1919 gjorde bøndene enda mer mistenksomme overfor byene, men de ville ikke delta i eller gripe inn i det som foregikk der. I krisetidene som fulgte kom det stadig sultne byfolk til bøndene og stjal mat fra bøndene og gjorde hærverk og innbrudd, og det gjorde ikke bøndene vennligere stemt overfor byfolk.

Statens stadige forsøk på å kontrollere jordbruksproduksjonen økte bøndenes fiendtlighet overfor staten. Bondeledere i Bayern som Gandorfer førte en iherdig agitasjon mot offentlig ansatte. De la opp til at bondesamfunnet måtte forsvare seg mot byene og de offentlige myndighetene. Dette radikaliserte bøndene, og de nærmet seg Hitler.

Herrer og arbeidere øst for Elben

Om dette har jeg allerede skrevet to ulike kapitler: Det ene er "Junkerne og Bøndene", og det andre er Bøndene i Preussen 1760-1810. Også kapitlet "Junkernes Politikk" og "Bonden fra Paria til Patriot" kan nevnes.

Det er tilsynelatende svært stor forskjell på det opprørske livet til bøndene i Bayern og det strengt kontrollerte livet til bøndene på godsene i det østlige Tyskland. Jonathan Osmond gir to ulike framstillinger av forholdet mellom godseier og arbeider på godsene. Det ene er idealbildet av godseieren som "husherre" med ansvar og omsorg for sine underordnede, som leder arbeidet på godset og tar seg av sine undersåtter og sørger for dem når de blir gamle. Disse igjen er lydige og har respekt og kjærlighet for godseieren. Det andre er opplevelsen av at bøndene og jordbruksarbeiderne er underordnet og undertrykte og ikke kan hevde sin egen person og egne oppfatninger.

Junkerne hadde vært den gamle overklassen på landsbygda i øst. Men fra siste halvdel av det attende århundret hadde junkerne ofte solgt godsene sine, og på mange av godsene satt rike folk som hadde tjent sine penger i byene, selv om det fantes en ideologi om rotfasthet og evig tilhørighet til jorda blant junkeradelen. Som så ofte var det lang avstand fra ideal til virkelighet. Det inngikk i junkernes ideologi at de skulle være som gode husfedre og vise omsorg for sine underordnede og sørge for dem og se til at de aldri led nød.

I Frigjøringsediktet fra 1807 ble bøndene tilsynelatende frigjort fra livegenskap og tvangsarbeid. Bøndene fikk rett til å reise fra godsene som de var født på og som de hadde vært underordnet og en del av. Men det var junkerne som tjente mest på dette, for de slapp unna det ansvaret de tidligere hadde hatt for bøndenes velferd, og kunne jage bønder bort fra godsene på en måte de ikke hadde kunnet gjøre tidligere. Bøndene var fortsatt underordnet junkerne og tvunget til å arbeide for dem, og de var nå nødt til å betale for jordbiter de hadde fått eiendomsrett til, men som ofte var langt mindre enn de som de tidligere hadde hatt bruksrett til.

Den østtyske landsbygda ble reaksjonær, og den undertrykte befolkninga der kom til å adoptere de samme reaksjonære politiske synspunktene som deres herrer hadde. I første del av det nittende århundre var det stor fattigdom overalt, og også på bygdene i øst. Men omkring 1860 var det bedre tider, i hvertfall for junkerne. De hadde tjent så godt at de ofte hadde betalt sin gjeld, og de hadde stor politisk makt både i egne bygder og i kongeriket Preussen. I keisertiden hadde junkerne sterke politiske organisasjoner som skaffet dem tollbeskyttelse mot utenlandsk konkurranse. Og valgsystemet i Preussen, med tre valgklasser der de rikeste fire prosent av velgerne valgte en tredjedel av velgerne til Landdagen, sørget for at junkerne var sterkt representert politisk. De hadde også andre privilegier. Under Weimarrepublikken var president Hindenburg deres mann, som stadig arbeidet for å skaffe dem subsidier og politisk innflytelse. Junkerne var innbitte fiender av demokratiet og av Weimarrepublikken.

Da Sovjet okkuperte det østlige og sentral Tyskland ble junkernes gods delt opp mellom de som arbeidet på godsene. Men fra 1960 ble storskalalandbruket gjeninnført i og med tvangskollektiviseringa av landbruket der de gårdene som var blitt opprettet i 1945 ble slått sammen til store kollektivbruk. Under disse reformene etter krigen hadde det også blitt delt ut jord til flyktninger.

I 1952 hadde den gradvise kollektiviseringen begynt. Det var ulike oppfatninger om den blant bøndene, og mange motsatte seg den og dannet samvirkeorganisasjoner som skulle hjelpe dem å være selvstendige bønder.

Tidlig i 1960 ble alt det jordbruket som fortsatt var privat kollektivisert med tvang.

Lenker:
Neste kapittel
Første del av denne Oversikten over tysk befolkning og økonomi 1800-1990
Oversikt over alle tekstene på europas-historie.net

Kilder for dette kapitlet er følgende artikler fra boka "Germany. A New Social and Economic History - Since 1800" redigert av Sheilagh Ogilvie og Richard Overy:

• Frank B. Tipton: "The regional dimension: economic geography, economic development, and national integration in the nineteenth and twentieth centuries".
• Timothy W. Guinnane: "Population and the economy in Germany 1800-1990."
• Jonathan Osmond: "Land, peasant and lord in German agriculture since 1800".
• Frank B. Tipton: "Government and the economy in the nineteenth century".
• Volker Wellhöner og Harald Wexforth: "Finance and industry".
• John Breuilly: "Urbanization and social transformation, 1800-1914".
• Peter D. Stachura: "Sosial policy and social welfare in Germany from the mid-nineteenth century to the present".
• Richard Overy: "Economy and state in Germany in the twentieth century".
• Christina Benninghaus, Heinz-Gerhard Haupt og Jörg Requate: "Sosial structure in the twentieth century".
• Wolfhard Weber: "Science, technology and society in Germany from 1800 to the present".
• Lisa Pine: "Women in the family".
• Jörg Baten: "Anthropometrics, consumption, and leisure: the standard of living".

• Dette er skrevet av Tor Førde. 12. mars 2004.
  
• Det inngår i et arbeid om Europas historie.