Skrevet av Tor Førde.
Kilder for dette kapitlet er:
Hitler skrev mye om ungdom og oppdragelse i Mein Kampf. Han la stor vekt på fysisk fostring, minst to timer fysisk trening daglig var nødvendig. Hitler skrev blant annet:
Dersom vi anerkjenner som statens første oppgave i dens tjeneste for nasjonens velferden at den må ta vare på og fostre og utvikle de beste raseelementene, så er det naturlig at denne fostring ikke bare rekker til fødselen til hver liten nasjonal kamerat og rasekamerat, men at den må oppdra den unge til å bli et verdifullt ledd i den fremtidige reproduksjonens kjede.
Nazistpartiets ungdomsorganisasjon ble opprettet allerede i 1922 som NSDAPs ungdomsavdeling. I 1926 ble denne ungdomsavdelinga omdøpt til Hitlerungdommen, der gutter over fjorten år kunne bli medlemmer. Når de ble atten år gikk de over til SA. I 1929 ble også en nazistisk elevorganisasjon dannet, og i 1930 en nazistisk organisasjon for jenter. I 1931 ble disse ungdomsorganisasjonene underlagt den nylig utnevnte riksungdomslederen Baldur von Schirach. I mars 1932 ble Hitlerungdommen forbudt siden den var en pøbelorganisasjon som ofte gikk til fysisk angrep på mennesker sammen med SA.
Etter at nazistene hadde fått makten i Tyskland vokste medlemstallet sterkt. I slutten av 1933 var 812.038 ungdommer i alderen 14-18 år medlemmer av Hitlerungdommen. Det var da omkring sju og en halv million mennesker i denne aldersgruppa i Tyskland. Et år senere var medlemstallet 1,25 millioner. Ungdommer ble både presset inn, og gikk inn frivillig. Mange andre ungdomsorganisasjoner ble innlemmet i Hitlerungdommen.
Etter at nazistene overtok makta ble andre politiske ungdomsorganisasjoner forbudt. Dette gjelder naturligvis først og fremst for sosialistiske, kommunistiske og sosialdemokratiske ungdomsorganisasjoner. Ungdom fra disse organisasjonene ble de tidligste og mest aktive motstandskjemperne mot nazismen. De borgerlige ungdomsorganisasjonene derimot sluttet seg gjerne til Hitlerungdommen, eller løste seg frivillig opp.
Hitlerungdommen prøvde å samordne også uavhengige ungdomsorganisasjoner, idrettslag og religiøse ungdomsorganisasjoner. Det ble gjort både ovenfra og nedenfra. Den 5. april 1933 okkuperte Hitlerungdommen hovedkontoret til Rikskomitéen til tyske ungdomsorganisasjoner. Kort tid etterpå overtok Hitlerungdommen de tyske ungdomsherbergene. Av internasjonale hensyn fikk speiderbevegelsen bestå utenfor Hitlerungdommen. Ellers var det bare Artamanen ligaen som ikke med tvang ble samordnet med og innordnet i Hitlerungdommen. Artamanen ligaen hadde blant andre hatt Himmler og Rudolf Hoess som medlemmer, og i 1934 gikk den frivillig inn i Hitlerungdommen.
I siste del av 1933 gikk 800.000 medlemmer fra protestantiske ungdomsorganisasjoner inn i Hitlerungdommen, og da gjenstod bare katolske ungdomsorganisasjoner, idrettslagene og profesjonelle ungdomsorganisasjoner. I 1934 ble også idrettslagene innlemmet i Hitlerungdommen ved at det ble pliktig for alle medlemmer av idrettslag å være medlemmer av Hitlerungdommen.
Kampen mot de katolske ungdomsorganisasjonene ble langvarig siden deres eksistens hadde blitt formelt garantert ved konkordatet med paven i juli 1933. Men nazistene kom med stadig flere restriksjoner på deres aktivitet. Men mange medlemmer av de katolske ungdomsorganisasjonene ville ikke akseptere disse restriksjonene, og de ble hardt straffet, ved for eksempel å bli nektet utdannelse og arbeid. I 1936 okkuperte Gestapo hovedkvarteret til de katolske ungdomsorganisasjonene. Og de katolske biskopene beordret at de skulle oppløses. Men katolske ungdommer kunne være organiserte i de forskjellige menighetene, som en del av dem, men uten en felles organisasjon.
I slutten av 1936 hadde von Schirach nådd sitt mål. Og han hadde bare Hitler direkte over seg. Han var ansvarlig for "oppdragelse av hele den tyske ungdommen i nasjonalsosialismens ånd og i folkets og det nasjonale samfunnets tjeneste". Nazistene krevde full kontroll over oppdragelsen og indoktrineringen av den tyske ungdommen, og videre kontroll over dem i og gjennom nye organisasjoner etter hvert som de ble eldre.
Bernhard Rust ble minister for utdannelse og vitenskap. Han greide å begrense Hitlerungdommens kontroll over skoleverket. Hitlerungdommen truet med å undergrave både lærerne og skolens tradisjonelle oppgaver. Tusenvis av lærere ble oppsagt av politiske grunner eller fordi de var av jødisk avstamming. Lærernes organisasjoner ble samordnet med nazistiske organisasjoner ved enten å bli oppløst eller innlemmet i nazistiske organisasjoner.
Nazistene hadde hatt stor oppslutning blant lærerne. Og nå ble fysisk avstraffing gjeninnført i skolene og elev- og foreldremedvirkning i skolen ble avskaffet. "Førerprinsippet" ble innført og rektors makt ble styrket.
"Rasevitenskap" ble innført som undervisningsemne i skolene. Nazistene skapte stor uorden i ulike pensum ved å forsøke å forandre pensum uten å ha lærebøker for forandringene, og ved raskt å forandre forandringene de allerede hadde gjort. Situasjonen for jødiske elever ble svært hard. De ble systematisk plaget, og kunne bare slippe dette ved å gå på egne jødiske skoler. Denne måten å slippe unna plagene hadde ikke sigøynerbarna.
Spesialskoler og de elevene som gikk der ble utsatt for spesielt hard behandling. De ble utsatt for sterke økonomiske innstramninger, og elevene risikerte å bli sterilisert.
Det var konflikt mellom Baldur von Schirach og Rust om kompetanseområder. Både hæren, industrien og embetsverket støtte Rusts motstand mot at Hitlerungdommen skulle få stor makt over skoleverket siden dette gikk ut over læring av skolefagene. Derfor var Rust i stand til å begrense Hitlerungdommens innflytelse i skolene. Både Rust og Schirach ville ha monopol på å skape nye eliteskoler. Ingen av dem fikk noe monopol på eliteskoler, og ingen av dem lyktes med de skolene de satte opp.
Hitlerungdommen mistet mye av sin tiltrekning på ungdommen. Det ble mye disiplin, marsjering, indoktrinering og arbeid for dens medlemmer. Derfor ble det mange som ville unngå å bli medlemmer, og mange av medlemmene ville ikke delta i aktivitetene, men var gjenstridige og opprørske. Det oppstod ungdomsgrupper som stod i motsetning til Hitlerungdommen, og som nazistene oppfattet som farlige for seg. En type ungdomsgrupper var "swingjugend" som hørte på engelsk og amerikansk populærmusikk, og danset etter den.
Edelweiss Piraten
En annen type ungdomsgrupper var "Edelweiss Piraten". Edelweiss Piratene deltok i aktivt motstandsarbeid, og utkjempet kamper mot Hitlerungdommen. Edelweiss Piratene er spesielt kjent fra byene i Rhinland, som Düsseldorf og Køln. Medlemmene var fra arbeiderklassen, og de var motstandere av nazistene. De angrep Hitlerungdommen når de møtte dem. En grunn til at grupper som Edelweiss Piratene oppfattet Hitlerungdommen som motstandere var at Hitlerungdommen prøvde å få monopol på all virksomhet blant ungdom. Ungdom som ville samles på egen hand uten å være styrt av utenforstående kom derfor nødvendigvis i motsetning til Hitlerungdommen.
Himmler reagerte sterkt på at ungdom dannet grupper som stod utenfor den nazistiske disiplinen og kontrollen. Dette stod i sterk motsetning til hans konsentrasjon om orden og disiplin og underordning under førerprinsippet. Han opprettet egne konsentrasjonsleire for ungdom. Der ble det utført "kriminalbiologisk" utvelgelse. Men disse leirene hadde ikke den ønskede avskrekkende virkning. Dette medgikk Himmler i et sirkulære som han sendte ut 25. oktober 1944:
I de siste årene, og nylig i større antall, har samlinger av ungdom oppstått i alle deler av riket. Disse viser asosiale-kriminelle tendenser heller enn politisk-opposisjonelle tendenser og krever derfor, særlig med hensyn til fraværet av mange fedre på grunn av krigen, den strengeste kontroll av Hitlerungdommens ledere og lærerne. Klikker er grupper av ungdom utenfor Hitlerungdommen som har en egen livsførsel etter prinsipp som ikke kan forsones med den nasjonalsosialistiske verdensanskuelsen. Kollektivt forkaster de eller er likegyldige overfor sine plikter mot det nasjonale samfunnet, eller overfor Hitlerungdommen, og viser i særdeleshet en mangel på vilje til å underlegge seg krigstidens nødvendigheter.
Himmlers karakteristikk av disse klikkene var ikke helt riktig. Blant dem var det grupper og individ som hadde kontakt med og samarbeidet med politiske motstandsgrupper. Dette var spesielt tilfelle i Køln der de førte krig i partisanstil. Blant annet drepte de Gestapos sjef i Køln i et angrep. De stjal også for å hjelpe desertører og andre folk som var på rømmen med mat og penger. Kollektivt var disse ungdomsklikkene, som fantes i hele Tyskland, en fare for regimet fordi de aktivt motsatte seg regimets kontroll, og fordi de samarbeidet med motstandsbevegelsen. Det betyr at nazistene ikke lyktes i å indoktrinere alle oppvoksende barn og ungdommer. Disse klikkene ville føre et uavhengig liv utenfor Hitlerungdommen og det nasjonale samfunnet. Disse gruppene ble hardt og hensynsløst forfulgt av nazistene, og i Køln ble ledere for Edelweiss Piratene offentlig hengt i november 1944.
Kvinnens hovedoppgave er å sette barn til verden og å oppdra dem, mente nazistene. De hadde et reaksjonært kvinnesyn, og mente at kvinner som regel ikke skulle delta i arbeidslivet. Men NSDAP var ikke det eneste politiske partiet som framførte dette kvinnesynet. Likevel hender det at det blir gitt inntrykk av at Hitler var populær hos kvinnene, og at de gjerne stemte på ham. Dette vet vi lite om, men de få stedene der kvinnenes stemmer ble talt opp atskilt fra mennenes stemmer vet vi at langt flere menn enn kvinner i utgangspunktet stemte på NSDAP. Men det foregikk en tilnærming slik at ved riksdagsvalget 5. mars 1932 var det like mange kvinner som menn som stemte på Hitler.
Nazistene hadde egne kvinneorganisasjoner, og de hadde en familiepolitikk. De så det som viktig at det ble født mange "renrasede" barn i familier som var i stand til å gi barna en oppvekst som gjorde barna til produktive mennesker. Den fallende fødselsraten bekymret nazistene. Derfor straffet de framkalte aborter av "sunne ariske" barn, selv om de oppmuntret abort av arvelig syke og barn av "mindreverdige raser". Nazistene kom med flere tiltak for å fremme fødselshyppigheten i "sunne ariske" familier. I noen kommuner ble det gitt lettelser i kommunale avgifter og husleiestøtte til familier med mange barn av ønsket slag. Loven om reduksjon av arbeidsløsheten fra 1. juni 1933 innførte rentefrie lån på 1.000 riksmark for unge gifte par. Lånene ble gitt under den forutsetning at kvinnen gikk ut av lønnet arbeid. De ble også bare gitt til "sunne, ariske" familier. Lånene skulle tilbakebetales med en prosent per måned, og 25% ble avskrevet og tilbakebetalingen opphørte i et år for hver gang et barn ble født.
Disse lånene var ikke spesielt populære. I 1937 ble kravet om at kvinnen ikke skulle delta i arbeidslivet fjernet, og da ble lånene mer populære, slik at i 1939 fikk 42% av alle nye ekteskap disse lånene. Men de betydde lite for den lange trenden i fødselshyppighet. Mens det i 1920 ble født 2,3 barn i hver familie var dette i 1940 redusert til 1,8 barn. En viktig grunn til dette var at lånene ikke var så store at de forandret noe, de ble heller ikke fulgt opp av tiltak som gjorde det vesentlig lettere å ha mange barn.
I følge ekteskapshelseloven fra oktober 1935 krevdes det et sertifikat som viste at en var funnet å være skikket til å gifte seg for at en kunne inngå ekteskap. Det ble gitt av helsevesenet.
SS anbefalte ulike tiltak for å fremme fødselshyppigheten og for å styrke mødrenes stilling. Et av tiltakene var Lebensborn som skulle hjelpe ugifte mødre og soldathustruer. Fra 1937 kunne mødre kalle seg "Frau" selv om de ikke var gifte. Og to år senere sluttet det å være avskjedigelsesgrunn for kvinner ansatt i staten at de fikk barn utenfor ekteskap. Men de ulike støttetiltakene for mødre gjaldt bare for mødre av den rette rasen. Skillsmisselovene var også preget av en interesse for å avbryte ekteskap som ikke førte til barn. Men barna skulle være av sunn arisk rase. Fra 1934 til 1939 ble 320.000 personer sterilisert under tvang i Tyskland. Den mest vanlige årsak som ble oppgitt som grunn for sterilisering var evneveikhet (53%) og deretter schizofreni (20%). De som ble sterilisert var fattige personer som stakk seg uheldig ut og som var blitt utsatt for sladder og baktalelser.
Umiddelbart etter maktovertakelse ville nazistene fjerne kvinnene fra deler av arbeidsstyrken, først fra profesjonene. Kvinner ble forbudt å arbeide som dommere og jurister. Brünings kampanje for å hindre at det var to lønnsmottakere i et ekteskap ble intensivert. I 1936 ble de bestemmelsene som begrenset kvinners adgang til høgere utdanning fjernet, og kvinnene kom til å utgjøre en stadig større andel av universitetsstudentene. Mange av de diskriminerende bestemmelsene for kvinners yrkesdeltakelse ble fjernet da det oppstod mangel på arbeidskraft.
De fleste arbeidsplassene som stod åpne for kvinner ga bare dårlig betalt rutinearbeid uten avansementsmuligheter. Og kvinnene søkte ikke dette i store mengder, men foretrakk ofte å være heime i familien. Regimet greide ikke å mobilisere kvinner til ekstra krigsinnsats. Da krigen begynte i 1939 var 14,6 millioner kvinner i lønnet arbeid, og dette økte bare til 14,9 millioner i 1944, selv om regimet prøvde å mobilisere kvinnene til arbeid i krigsindustrien og til å erstatte menn som måtte inn i hæren. I 1944 var 20% av de som arbeidet i jordbruket fremmedarbeidere. Tilsammen var det mer enn sju millioner fremmedarbeidere i Tyskland. Gifte kvinner mottok en generøs støtte på 85% av ektemannens tidligere inntekt dersom ektemannen måtte inn i hæren.
Krigen var ødeleggende for tidligere harmoniske ekteskap. Rapporter fortalte om at motsetninger oppstod når ektemannen kom heim på perm. Kvinnene var nervøse på grunn av stresset og presset heime, og ektemannen var blitt abnormal på grunn av krigsdeltakelsen.
Rasehygieniske lover som regulerte befruktning, fødsel og abort berørte først og fremst kvinner. Etter det man vet ble flere kvinner utsatt for tvangsmessig sterilisering enn menn, spesielt etter å ha blitt anklaget for å være moralsk eller sosialt evneveike.
Derimot var det bare menn som ble dømt for homoseksualitet, og det var bare jødiske menn som kunne dømmes etter loven om beskyttelse av det tyske blod og ære som gjorde seksuelle forbindelser mellom "ariere" og jøder straffbare, og blant sigøynere var det bare menn som ble dømt etter den samme loven.
Raselovgivninga skilte ikke mellom sosiale klasser. Men flere fattige ble tvangssterilisert enn mennesker som stod seg bedre. Og de asosiale, som ble forfulgt, fantes i den fattigste delen av befolkninga.
Nazistene hadde et ønske om å erstatte de gamle klasseskillene med nye klasseskiller basert på sin rasistiske ideologi. Men nazistene inngikk en allianse med de gamle elitene i 1933, og måtte holde dette ønsket i sjakk for å opprettholde denne alliansen. Denne alliansen var nødvendig for at nazistene skulle oppnå og beholde makten. Alliansepartnerne hadde mange felles mål, som å avskaffe demokratiet og å knuse den organiserte arbeiderbevegelsen. I denne alliansen økte stadig nazistpartiets makt på bekostning av de andre alliansepartnerne.
Jødeforfølgelsen var ledd i arbeidet for å skape en ny orden der samfunnet var organisert etter rasistiske kriterier. SS var den fremste eksponenten for denne nye rasistiske orden. Det var SS som drev utryddelsesleirene og som var de mest brutale og fanatiske nazistene. Heinrich Himmler var riksfører for SS. SS ble etter hvert en svært stor organisasjon. Himmler betraktet SS som en krigerorden. Den skulle være eliten i det nazistiske Tyskland. De som ønsket å bli medlemmer av SS ble underkastet den grundigste undersøkelse av slektskapsforhold for at det skulle være sikkert at de var av "sunn og ren rase" før de ble akseptert. Også ektefellene ble grundig undersøkt, og paret hadde som plikt å få flest mulig barn.
SS utviklet egne ekteskapsritualer, som utviklet seg til en erstatningsreligion. De bidro til å gi medlemmene selvfølelse som medlemmer av en særskilt utvalgt raseelite som var overlegen alle andre eliter. Mange aristokrater og fyrster var medlemmer av SS, blant andre fyrstene av Hohenzollern-Emden eller Waldeck og Pyrmont, og von Schulenburg, Rodern, Strachwitz, Planitz, Alvensleben, Podbielski, Treuenfeld og så videre. I 1938 var 18,7% av SS Obergruppenführerne aristokrater. SS hadde også mange akademikere som medlemmer. De administrerte, myrdet og terroriserte med stor presisjon, og uten moralske skrupler. Dersom nazistene hadde vunnet krigen ville SS ha erstattet de gamle elitene. SS var et bilde på den moderne, rasistisk organiserte, hierarkiske, ytelsesorienterte orden som nazistene ville erstatte det eksisterende samfunnet med. SS ville ha ødelagt eller absorbert alle alternative maktbastioner som de tradisjonelle elitene holdt.
Før 1933 var den gamle middelklassen, bønder, handverkere, butikkeiere og lavere funksjonærer, en gruppe som propagandaen til NSDAP vendte seg særskilt til. Og disse trodde at til gjengjeld for at de stemte på NSDAP ville nazistene beskytte dem mot konkurranse fra storkapitalen og storindustrien dersom nazipartiet (NSDAP) kom til makten. Der tok den gamle middelklassen feil.
Den økonomiske politikken til nazistene hadde økonomisk effektivitet og strukturrasjonalisering som et hovedmål. Og for å oppnå det ble den gamle middelklassens interesser ofret. Den industrielle konsentrasjonen ble akselerert av naziregimet, og mindre bedrifter ble avviklet i stort tempo. Den gamle middelklassen sakket etter i velstandsutvikling sammenliknet med både arbeidere og arbeidsgivere. Heller ikke bøndene fikk del i det økonomiske oppsvinget som kom de siste årene på trettitallet. Prisene på matvarer falt sterkt under depresjonen, og mange bønder måtte selge gårdene. Nazistene tjente stort på denne elendigheten, og appellerte til "Blut und Boden" ved å framheve bondens posisjon som bærer av nasjonale tradisjoner etc. Likevel fikk ikke bøndene effektiv hjelp etter maktovertakelsen i 1933. Flukten fra landsbygda fortsatte, og fra 1933 til 1939 sank landsbygdas befolkning fra 20,8% til 18% av Tysklands befolkning mens de som var sysselsatte i jordbruket sank fra 16% til 10,5% av den totale arbeidsstokken. Tyskland ble heller ikke mer selvforsynt med matvarer. Uansett hvilken målestokk og uansett hvilken side av jordbruket man ser på så var nazistenes politikk overfor jordbruket og overfor bøndene mislykket. Bøndene ble heller ikke i stand til å kjøpe det maskineriet og de redskapene som kunne ha erstattet arbeidet til alle de menneskene som forlot jordbruksbygdene. Eierne av de 17.000 junkergodsene sluttet seg til nazistene, og deres organisasjoner ble oppslukt gjennom den nazistiske samordninga med nazistiske organisasjoner.
I 1933 var det mer enn seks millioner registrerte arbeidsledige. Det virkelige tallet var trolig mye høyere. De fleste arbeidsledige var avhengige av sosial velferd for å overleve. De som var i lønnet arbeid var utsatt for lønnskutt. De arbeidsskapende programmene som nazistene satte i verk etter at de kom til makta, som bygging av motorveier etc., var allerede utformet av byråkratiet, og ble gjennomført av det. Nazistene selv hadde knapt noen egne økonomiske planer. Deres økonomiske politikk var planlagt av Weimarrepublikkens byråkrati. I 1933 ble 5% av statsbudsjettet brukt på militærvesenet. I 1934 hadde dette økt til 18%, i 1935 hadde dette økt til 25% og i 1938 gikk hele 58% av statsbudsjettet til militærvesenet, eller 20% av bruttonasjonalprodukt. Dette medførte mangel på betalingsmidler overfor utlandet. Fireårsplanen som begynte å virke i 1936 ga økt kontroll over deler av industrien og økt samarbeid med industrien. Den ga også storindustrien, spesielt I.G. Farben, stor innflytelsen over landets råvaretilgang. Oppgaven var å forberede industrien på krig.
Den andre verdenskrig var en rasistisk krig der de "mindreverdige rasene" skulle utslettes eller undertvinges under den overlegne rasen. Jødene skulle utslettes og slaviske folkeslag skulle tilpasses til og innordnes under tyskerne. Andre verdenskrig ble i øst av Tyskland ført som en utryddelseskrig.
Tweet
Lenker:
Neste kapittel av denne teksten
Den rasistiske staten
Oversikt over alle tekstene på europas-historie.net
Kilder for dette kapitlet er: