Skrevet av Tor Førde.
Kilder for dette kapitlet er:
Helt siden den nazistiske maktovertakelsen i Tyskland hadde økonomiske eksperter arbeidet ikke bare med rasjonalisering av tysk næringsliv, men også med planer for en ny økonomisk orden i Europa under tysk kontroll. Arbeidet til Anton Reithinger var en typisk del av dette. Reithinger var ekspert på Øst-Europa og leder for den økonomiske forskningsavdelinga til I.G. Farben. Dette var den største avdelinga ved selskapets hovedkontor i Berlin. Den samlet inn alle typer data om sosiale, økonomiske og politiske forhold. Den utarbeidet rapporter som var av stor betydning også for ministeriene og Wehrmacht.
Etter det økonomiske sammenbruddet, og sammenbruddet i internasjonal handel, under krisen som begynte rundt 1930, var ei nyordning av disse forholdene av den største viktighet, skrev Reithinger i en rapport. Landene i det sørøstlige Europa burde være leverandører av råvarer og mat til Tyskland, og burde bare tillates å bli industrialisert så langt det ikke representerte noen konkurranse til tysk industri. For at dette området skulle kunne levere et overskudd av matvarer til Tyskland måtte noe gjøres med overbefolkningsproblemet i området. Landsbygda i Øst-Europa var overbefolket, mente Reithinger. Dessuten var jordbruket lite effektivt, og jord ble drevet ekstensivt og ikke intensivt som i vest. Avkastninga i øst var derfor bare en tredjedel til halvparten per arealenhet av det avkastninga var i Vest-Europa. Og avkastninga per person sysselsatt i jordbruket var bare en sjettedel av avkastninga i det vesteuropeiske jordbruket. Derfor var det stor fattigdom i øst og ingen kapital som kunne investeres i utvikling.
I 1938 utarbeidet Reithinger en rapport om Polen. I den var oppmerksomheten rettet mot overbefolkning. Befolkninga hadde økt med 27% i løpet av de siste 17 årene, og dette var ei utvikling som pekte mot uroligheter. Løsning kunne være intensivert jordbruk og utvikling av industri. Men Polen manglet den kapitalen som var nødvendig.
Internasjonale eksperter som studerte den økonomiske situasjonen i Polen var enige om at det største problemet som den polske økonomien stod overfor var ei overbefolket landsbygd. Polen hadde vært delt mellom Russland, Østerrike og Preussen, og oppstod som en uavhengig stat etter den første verdenskrig. De ulike delene av Polen stod på ulikt økonomisk utviklingsnivå, og Polen manglet en integrert infrastruktur. En tredjedel av befolkninga regnet seg ikke som polsk. Det fantes en stor mengde småbrukere i Polen og noen store godseiere, og 70% av befolkninga levde i jordbruket. Fra 1921 til 1937 økte befolkninga i Polen fra 27 millioner til 34 millioner. Polen ble styrt av en liten semiføydal overklasse.
Det var stor uro i Polen på grunn av den store fattigdommen og som reaksjon på undertrykkelsen. Tyske aviser skrev at selv om de kommunistiske agitatorene som gjorde seg gjeldende i denne situasjonen ble arrestert ville det ikke roe ned opptøyene, for deres rot lå i overbefolkning og fattigdom og et urettferdig skattesystem. Situasjonen gikk fra elendig til enda verre. Situasjonen innebar det som bolsjevikene kalte for "de objektive betingelsene for sosial revolusjon i et økonomisk tilbakeliggende land". I denne situasjonen hadde de polske myndighetene valget mellom inflasjon eller å ta opp lån utenlands, og dermed risikere komme i avhengighet av utenlandsk kapital.
De polske myndighetene valgt det andre alternativet. I mai 1926 gjorde Jósef Pilsudeski militærkupp, og i 1927 fikk han et lån fra USA, men høge renter, og långiverne skulle kontrollere hvordan pengene ble brukt. Polsk økonomi fikk to gode år, og så kom krakket i 1929, og matvareprisene raste ned på verdensmarkedet. Dette førte til økt fattigdom og store problem innenlands. I siste del av trettitallet var Polen på randen av borgerkrig.
I denne situasjonen ble antisemittismen sterkere i Polen. I 1938 undertegnet 117 medlemmer av Sejmen - parlamentet - altså mer enn en fjerdedel av representantene, et opprop som uttrykte at en radikal reduksjon av antallet jøder var nødvendig for å løse de presserende økonomiske, sosiale og kulturelle problemene i Polen.
Det var da tre millioner jøder i Polen, og de aller fleste bodde i byene siden de i det nittende århundret gjennom lov hadde blitt nektet å eie eller leie jord. Den nye polske staten hadde gjort situasjonen verre for jødene ved å drive dem ut av mye av detaljhandelen gjennom offentlige monopol på salt, tobakk og sprit som nektet å selge sine varer gjennom jøder. Myndighetene kom også med et moratorium på tilbakebetaling av gjeld som var innrettet slik at det først og fremst rammet jødene, som ikke fikk tilbakebetalt utestående gjeld.
De fleste jødene hadde små verksteder eller bedrifter. De solgte ofte det de laget fra vogner i gatene. I 1936 ble det organisert en boikott av jødiske virksomheter. Denne boikotten ble støttet av både regjeringa og den katolske kirka. Dan rammet ei på forhånd fattig befolkningsgruppe hardt. Hatkampanjene utviklet seg til pogromer. I følge polske aviser var det pogromer i 150 byer bare i 1935 og 1936 der hundrevis av mennesker ble drept.
I den offentlige debatten ble overbefolkning og det "jødiske spørsmålet" blandet sammen. Polen krevde i forhandlinger med Folkeforbundet tilgang til kolonier som det kunne fylle med sin overflødige befolkning, altså jødene.
Oppfatninga om at det fantes et "jødeproblem" i Polen begynte å bli internasjonalt anerkjent. Sommeren 1937 reiste en polsk delegasjon til Madagaskar for å undersøke mulighetene for å sende jøder dit. I desember diskuterte den polske utenriksministeren Jósef Beck dette med den franske utenriksminister Yvon Delbos. I forbindelse med forsvarspakten fra april 1939 mellom Polen, England og Frankrike gikk England med på at 50.000 polske jøder kunne flytte til de engelske oversjøiske områdene.
Polen ble i den vestlige verden sett på som en buffersone mellom det "siviliserte vestlige Europa" og det "primitive Øst". Vitenskapelige studier av Polen la vekt på å se landet som overbefolket. Majoriteten av befolkninga levde på landsbygda og var svært fattig. Polen hadde ingen middelklasse med tilstrekkelig kjøpekraft til å kunne være marked for industrialisering, og landsbygdbefolkninga var stort sett for fattig til å utgjøre dette markedet. Småbøndene prøvde å leve av det som de selv produserte.
Theodor Oberländer, som var direktør ved instituttet for øst-europeiske studier i Königsberg, studerte overbefolkninga av den polske landsbygda. I en studie som ble offentliggjort i 1935 advarte han mot at overbefolkning og kapitalmangel ville skape spenninger som ville gjøre landet modent for revolusjon av samme type som hadde foregått i Russland. Dette kunne bare møtes gjennom omfattende reformer i jordbruket og utvikling av alternative sysselsettingmuligheter, som industrialisering.
Professor Peter-Heinz Seraphim hadde arbeidet ved samme institutt. Han var økonom og ble spesialist på det "jødiske spørsmålet". Han flyttet senere til Frankfurt og arbeidet der ved "Instituttet for studiet av jødiske spørsmål". I 1938 publiserte han boka Jødene i Øst-Europa, som ble et standardverk. Seraphim førte overbefolkningsspørsmålet som Oberländer hadde arbeidet med sammen med "jødespørsmålet". Gjennom mer enn sju hundre sider beskrev Seraphim jødenes inntrenging i Øst-Europa fra år 1.000. Jødene ble anklaget for å være årsak til alt som var galt. I følge Seraphim var 60%-70% av jødene i Polen så fattige at de enten ikke betalte skatt eller ble beskattet i laveste inntektsklasse. Den jødiske befolkninga i Polen var i stor grad svært fattig. Problemet med "overbefolkning og forarmelse ble det samme som det "jødiske spørsmålet" - løste man det ene løste man samtidig det andre. Og det var av avgjørende betydning for den framtidige utviklinga av Øst-Europa.
Et år etter at boka var utgitt angrep Tyskland Polen. Oberländer og Seraphim var da begge offiserer i militæret. De ble sendt til Krakow i 1940, og begynte å komme med forslag om løsning av overbefolkningsproblemet - som de hadde lenket sammen med det "jødiske spørsmålet".
Tweet
Lenker:
Neste kapittel av denne teksten
Den rasistiske staten
Oversikt over alle tekstene på europas-historie.net
Kilder for dette kapitlet er: