Skrevet av Tor Førde.
Kilder for dette kapitlet er:
SPD var et viktig parti i den sosialistiske internasjonalen. I siste del av det nittende århundret ble sosialistiske parti stiftet i mange europeiske land. Mange av disse partiet så opp til det tyske sosialdemokratiske partiet og beundret det for dets styrke og størrelse og store oppslutning, og så på det som en modell.
Men da krigen brøt ut sluttet majoriteten av sosialistene i de fleste land opp om sitt lands krigsinnsats, selv om de sommeren 1914 i mange europeiske land hadde holdt store demonstrasjoner for fred. Spørsmålet om SPD i Riksdagen skulle stemme for krigskreditter førte til store og stormfulle debatter. En majoritet av representantene til SPD gikk inn for å stemme for krigskredittene, og minoriteten bøyde seg til å begynne med for majoriteten. Karl Liebknecht var den første som gikk mot majoriteten, og allerede i desember 1914 stemte han mot lån til krigen. I mars 1916 bestemte majoriteten av riksdagsrepresentantene til SPD seg for å ekskludere den minoriteten som var mot å finansiere krigen. Men først i 1917 ble splittelsen åpenlys, da opposisjonen avholdt en nasjonal konferanse. Flere svært fremtredende sosialdemokrater, som Eduard Bernstein og Karl Kautsky, var med i minoriteten. I april ble USPD (Unabhängige Sozialdemokratische Partei Deutschlands) dannet. Det gamle partiet ble kalt for MSPD, og lokallagene rundt om i Tyskland måtte bestemme seg for om de ville tilhøre USPD eller MSPD. USPD fikk størst oppslutning i Berlin, Braunschweig, Erfurt, Frankfurt am Main, Halle og Leipzig.
Under krigen ble fagforeningene tatt med i organiseringen av industrien, og de fikk langt større innflytelse enn de hadde hatt tidligere. Det ble offisielt innført "borgfred" mellom fagbevegelsen og arbeidsgiverne, selv om arbeiderne etter hvert kom til å være svært aktive for å bedre sine kår ved hjelp av streiker etc. Da krigen brøt ut ble Tyskland satt under militær kommando, og kommandoøkonomi ble innført. Det ble innført rasjonering av alle varer, og statens velferdstiltak ble utvidet i takt med utvidelsen av dens makt og myndighet, samtidig som retten til å undertrykke protester ble styrket. Hæren krevde langt større forsyninger, og økonomien kom i stor grad til å produsere for å dekke militære behov. De bedriftene som produserte for å dekke militære behov vokste sterkt og de konkurrerte med hverandre om arbeidskraft og andre ressurser. Mangelen på mat tvang bedriftene til å prøve å skaffe mat til ansatte, men dette var bare delvis vellykket siden det oppstod alvorlig matmangel. I følge offisielle oppgaver døde mer enn 700.000 tyskere av sult og underernæring, men man tror at langt over en million døde av underernæring. Verst var sulten og nøden i 1917, eller at jordbruksavlingene hadde slått feil.
Det harde presset på arbeiderne under krigen førte til forsterket aktivisme fra arbeidernes side. De forferdelige forholdene under krigen radikaliserte mange arbeidere og deres familier. Krigen brutaliserte det tyske samfunnet, noe som kanskje spesielt var merkbart etter krigen og helt fram til 1945.
Arbeidskraft var en mangelvare under krigen, og det var sterk konkurranse om arbeiderne. Derfor skiftet arbeiderne ofte arbeid. Staten og arbeidsgiverne prøvde å disiplinere arbeiderne og presse mest mulig arbeid ut av dem, men siden det var stor mangel på arbeidskraft stod arbeiderne i en sterk posisjon. Økt press på arbeiderne ble møtt av økt motstand fra dem mot dette presset. Eric Weitz ser spesielt på situasjonen i Essen i Ruhr, som var Tysklands viktigste industriområde, og der Tysklands største våpenprodusent, Krupp, holdt til. Og Halle som også lå i et av de viktigste industriområdene i Tyskland. I Halle lå et stort antall mellomstore metallbearbeidende firma som var av kritisk viktighet, og sør for Halle, i Leuna, hadde BASF bygd en stor fabrikk for å produsere syntetisk nitrogen for ammunisjonsproduksjon.
I august 1914 arbeidet 41.761 personer hos Krupp i Essen. Av disse var 36.379 arbeidere. I løpet av krigen vokste arbeidsstyrken til nesten 107.000 mann. I løpet av denne tida ble omkring 248.000 mann ansatt hos Krupp, og omtrent like mange sluttet i arbeid hos Krupp.
Da krigen begynte var mindre enn tre prosent av de ansatte hos Krupp kvinner, men i 1917 var mer enn 25% - 28.664 personer - kvinner. Mange ungdommer og utlendinger ble også ansatt.
Det umettelige behovet for arbeidere førte til konflikter mellom bedriftene og hæren. Hæren hadde i utgangspunktet skrevet ut hver arbeidsfør mann, men da krigen dro ut ble behovet for fagarbeidere tydelig og merkbart. Hæren begynte å sende fagarbeidere tilbake fra fronten til bedriftene, men konflikten vedvarte. Bedriftene klaget over at de ikke fikk de arbeiderne de trengte, og over at de noen ganger fikk tilsendt arbeidskraft fra hæren uten de rette kvalifikasjonene. Hæren kom ofte til å opptre som en beskytter av arbeidere. Den ga beskjed om at fremmedarbeidere fra Belgia måtte betales like godt som tyske arbeidere for å unngå konflikter og for at belgiske arbeidere skulle være villig til frivillig å reise til Tyskland for å arbeide.
Den gamle kjernen av arbeidere i Krupps fabrikker ble i stor grad oppløst og oversvømmet. Med få unntak var bedriften ikke fornøyd med de nye arbeiderne. De ville ikke la seg bli tilpasset den drillen og disiplinen som hadde vært vanlig hos Krupp. Dessuten hadde mange ikke de ferdigheter som krevdes og ofte hadde de også dårlig helse eller fysiske lyter, eller andre mangler.
Det store antallet nye arbeidere undergravde det gamle strenge regimet hos Krupp, og Krupp hadde ikke evne til å skaffe alle de nye arbeiderne innkvartering og tradisjonelle velferdsgoder som Krupp hadde brukt å gi sine arbeidere. Vinteren 1916-17 var de ukentlige matrasjonene bare 1,5 kilo brød og 150-250 gram kjøtt, og leveransene som virkelig kom fram var ikke engang så store. Sommeren 1918 ga de offisielle rasjonene bare 25% av det proteinet, 19% av det fettet, 59% av karbohydratene og 50-70% av de kaloriene som et voksent menneske trengte.
De offisielle matrasjonene gjorde det ikke mulig å utføre anstrengende kroppsarbeid. Krupp måtte derfor prøve å skaffe ekstra tilskudd av mat til sine ansatte. Tusenvis av arbeidere fikk spise i kafeteriaer som Krupp opprettet. Men likevel var det et faktum at det fantes ikke nok mat. Selv Krupp, med sin vide kontakter og sin store innflytelse, greide ikke å skaffe nok mat til sine ansatte.
Krupp greide heller ikke å skaffe boliger til alle de nye arbeiderne. Først leide Krupp skoler og andre bygninger og gjorde dem om til sovesaler, og Krupp bygde sovesaler til de nyansatte. Store kafeteriaer ble ofte bygd sammen med disse sovesalene. Krupp bygde etter hvert sovesaler med plass til 24.000 mennesker og kafeteriaer som kunne servere 34.000 mennesker. Omtrent samtidig med at krigen var over ble også en enorm bygning med soveplass til 22.000 mennesker og spiseplass til 27.000 mennesker ferdig. Her kunne til nød en hel by finne plass. Men bygninga ble aldri tatt i bruk.
De strengt regulerte arbeiderkoloniene som Krupp hadde bygd hadde bare kunnet ta mot en svært liten del av arbeiderne.
Det gamle patriarkalske systemet gikk under, ikke bare på grunn av krigen og inflasjonen og den store mobiliteten i befolkninga, men på grunn av at de gamle autoritetsforholdene gikk i oppløsning i krigens kjølvann. I Kruppkonsernet hadde det tidligere nesten ikke forekommet streiker, men i august 1916 kom den første streiken i Krupp i gruva til konsernet i Emscher-Lippe. Streiken var del av en større streikebølge som gikk fra Dortmund til Gelsenkirchen. Av de 740 gruvearbeiderne var det bare 56 som gikk ned i gruva under streiken, og de fleste av disse var arbeidsledere og overvåkningspersonell. Streiken ble utløst av misnøye med matvaresituasjonen. Men streiken varte bare i ti dager, da vedtok arbeiderne enstemmig å gjenoppta arbeidet.
Hausten 1916 var det mange sporadiske streiker i gruvene i Ruhr. Hos Krupp var det mange protestaksjoner i mindre skala. Så i 1917 var det for første gang i Kruppkonsernets historie streik i selv våpenfabrikken. Den begynte 12. februar i artilleriverket, og spredte seg. Arbeiderne hevdet at de ikke kunne arbeide videre uten mer mat. I februar var potetrasjonene blitt kuttet fullstendig ut. Brødrasjonene var også blitt skåret ned. Da bedriftsledelsen sa at den ikke var ansvarlig for matvaresituasjonen krevde arbeiderne høgere lønninger. Sju og et halvt tusen arbeidere kom etter hvert til å delta i streiken. Og de fikk høgere lønninger og løfter om mer mat.
Kruppkonsernet ble svært bekymret over streikene, slik at Krupp von Bohlen und Halbach skrev til rikskansler Bethmann-Hollweg og uttrykte sin bekymring. Han skrev at det hadde vært både lange og korte opphold i produksjonen på ulike arbeidsplasser, og for å unngå dette hadde arbeiderne blitt lovet mer mat, men Krupp skrev at han var usikker på om bedriften var i stand til å holde dette løftet. Og dersom de ikke var i stand til å holde sine løfter ville arbeidernes respekt for bedriftsledelsen bli sterkt redusert. Bedriften var ikke lenger i stand til å følge opp sin paternalistiske rolle, og ba derfor om militær beskyttelse av nøkkelposisjoner i fabrikken.
Likevel fortsatte streikene. I april 1917 spredte streiker seg. I juli ble to hundre kvinner som arbeidet med produksjon av ammunisjon oppsagt for at de hadde nektet å arbeide. I august kom det på nytt til streik i Sälzer-Neuack. Her var formålet for streiken ikke bare mer mat, men også krav om at fire arbeidere som var blitt oppsagt måtte få arbeidet tilbake. Her fikk de streikende delvis støtte fra militæret, som ønsket at arbeidet skulle bli gjenopptatt snarest mulig, og derfor anbefalte at de arbeiderne som hadde fått sparken ble tatt inn igjen snarest.
I januar 1918 brøt den største streikebølgen under krigen ut, men da var det forholdsvis rolig i Ruhr. I gruvene i Ruhr ble det stort sett bare streiker rundt Bochum og Dortmund, og bare i noen få tilfeller ved Essen. Ved Krupp deltok mellom sju og åtte tusen arbeidere i streikene. Streikene hadde nå mer klare politiske krav enn tidligere, da de først og fremst hadde vært støtte for krav om mer mat. Et av de flygebladene som ble delt ut krevde en fred uten anneksjoner, og hevdet at Brest-Litovsk freden med Russland viste det tyske regimets imperialistiske karakter. Et annet flygeblad oppfordret til generalstreik for å kaste regimet, og et tredje flygeblad hevdet at den virkelige fienden var junkerne, borgerskapet og regjeringa. Enda et annet oppfordret arbeiderne til å velge arbeiderråd. Disse kravene dukket opp på nytt under streikene sommeren 1918.
De streikende vant ofte fram med sine krav, og de ble derfor bevisst om sin styrke.
I 1916 bygde BASF en stor fabrikk utenfor landsbyen Leuna for å produsere syntetisk nitrogen, som skulle erstatte salpeter i produksjonen av ammunisjon. Tyskland hadde brukt å få salpeter fra Chile, men da krigen begynte ble disse forsyningene avbrutt. Men rett før krigen hadde Haber-Bosch prosessen for syntetisk framstilling av nitrogen blitt utviklet. Tyske myndigheter ga store subsidier for å bygge og drive den nye fabrikken og garanterte den et marked.
Fabrikken ble bygd ved Leuna siden det lå i et av de viktigste industriområdene i Tyskland, Halle-Merseburg, der det var store kullforekomster. Dessuten lå det langt fra frontlinjen, med gode kommunikasjoner og råstoffkilder.
BASF lå i forskningsfronten innenfor sine produktområder. Hovedkvarteret lå i Ludwikshafen. Ved Leuna måtte en ny arbeidsstyrke bygges opp. I Leuna fantes de samme problemene som krigstida førte med seg, mangel på det meste, som ellers i Tyskland, og bygginga av fabrikken forverret situasjonen. BASF hadde hatt den samme paternalistiske ledelsespraksis som Krupp hadde brukt å ha, med både velferdsgoder og autoritære holdninger. Under krigen var det vanskelig å skaffe velferdsgodene, og bare de autoritære holdningene og den autoritære praksisen stod derfor igjen. På samme måte som ved Krupps fabrikker ved det svært stor gjennomtrekk av arbeidere ved Leunaverkene, og dette var en av grunnene til at det ble umulig å bygge opp den type arbeidsstyrke som BASF ønsket seg.
Det første problemet bestod i å finne arbeidere. BASF sendte en kjerne av noen hundre arbeidere til Leunaverkene fra hovedkvarteret i Ludwikshafen. Disse var både dyktige og disiplinerte. Halvparten av arbeiderne kom fra industribyene rundt Leuna, mens andre kom fra mer fjerntliggende steder i Tyskland. Nesten halvparten av arbeiderne var repatrierte soldater. Og mange arbeidere ble rekrutterte etter hjelpetjenesteloven. 1.368 av arbeiderne var kvinner, og nesten ni hundre krigsfanger ble satt i arbeid. Leunaverkene var under stadig oppbygging også etter at de hadde kommet i produksjon, slik at selv om BASF satset på å rekruttere produksjonsarbeidere som allerede hadde erfaring med industriarbeid var det også mange bygningsarbeidere til stede.
Produksjonen begynte i februar 1917. I april 1917, nesten et år etter at anleggsarbeidene hadde begynt, arbeidet det mer enn 12.000 arbeidere ved Leunaverkene, selv om bare omkring en femtedel av disse arbeidet i produksjonen. Arbeidsforholdene var ekstremt vanskelige, og produksjonen ble framskyndet på grunn av krigen. Arbeidsdagene var svært lange, og arbeiderne hadde stort sett ikke erfaring med kjemisk produksjon. I følge bedriftens egen statistikk var det i 1917 1.082 arbeidsulykker ved Leunaverkene, hvorav 28 dødsulykker, og i 1918 var det 1.243 arbeidsulykker, hvorav 21 dødsulykker. De fleste arbeiderne arbeidet i produksjonsanlegg som bare var halvferdige.
I Ludwikshafen hadde BASF sykehus for sine ansatte, og mange andre velferdstiltak, men i Leuna ble det umulig å sette i verk slike program. Majoriteten av arbeiderne i Leuna, mer enn sju tusen arbeidere, bodde i raskt oppsatte brakker. En arbeider fortalte at han bodde i en sovesal uten ventilasjon sammen med tretti andre arbeidere. Sengene stod i etasjer over hverandre, og det var bare ei lampe i rommet. Om sommeren var det for varmt, og om vinteren var det isnende kaldt. Og maten var dårlig og på grunn av at hæren hadde prioritet til alt transportmateriell tok det lang tid å komme seg på arbeid. Det var mye å klage på!
BASF la stor vekt på å skape disiplin. To tredjedeler av arbeiderne arbeidet under militær disiplin, enten som repatrierte soldater eller som sivile rekruttert under hjelpetjenesteloven. De repatrierte soldatene arbeidet til og med i uniform. Kvinnene bodde i brakker der det var tjue personer i hvert rom. Kvinnene måtte be om tillatelse for å få gå ut, og de ble bøtelagt dersom de kom seint tilbake.
Arbeidsforordningene var lange og detaljerte. Arbeidsdagen varte regulært fra 7.30 til 18.00 med en og en halv times lunsjpause. De som arbeidet tolv timers skift arbeidet fra seks om morgenen eller fra seks om ettermiddagen. For kvinnene var lørdagsarbeidet over klokka fem om ettermiddagen. Transport til arbeidet ble subsidiert og arbeidere som bodde heimefra fikk støtte til dette. Først etter fem års arbeid fikk arbeiderne rett til ferie, som var tre og en halv dag lang.
Det strenge regimet førte til mange protester. Anleggsarbeiderne tok initiativet til mange av protestaksjonene, som ble fulgt opp av produksjonsarbeiderne. Mange forskjellige selskap var til stede for å utføre arbeid, og dette skapte en kompleks og uoversiktlig situasjon.
I slutten av september 1916, bare fire måneder etter at anleggsarbeidene hadde begynt, gikk anleggsarbeiderne til streik og fikk lønnsforbedringer. Men bare noen få dager senere krevde et massemøte av anleggsarbeidere nye lønnsøkninger og opphør av akkordarbeid og at arbeidsdagen ble begrenset til elleve timer, og også denne gangen vant arbeiderne fram med sine krav. I januar og februar 1917 oppstod en massebevegelse med krav om begrensninger av bruken av overtid, som spredte seg fra anleggsarbeiderne til metallarbeiderne, og hundrevis, om ikke tusenvis, av arbeidere nektet å arbeide overtid.
I likhet med alle andre selskap med mer enn femti ansatte hadde BASF blitt tvunget av hjelpetjenesteloven til å godta at det ble opprettet valgte arbeiderkomiteer. De mange protestene fra arbeiderne førte til at BASF stadig måtte forhandle med arbeiderkomiteen, underleverandører og militære myndigheter. Alle mulige saker ble tatt opp. Når en gruppe arbeidere vant fram med sine krav fulgte andre grupper opp og krevde det samme, og støttet sine krav med aksjoner om de fant det formålstjenlig.
Arbeiderne lærte at aktivismen førte til resultater. Alle de normale våpnene til bedriften, som lockout og oppsigelser, hadde blitt ubrukelige siden det var helt nødvendig å holde den militære produksjonen i gang. Militæret tvang bedriftsledelsen til å forhandle om alle krav arbeiderne kom med, om nødvendige med militære myndigheter som meklingsinstans.
Arbeiderne knuste de patriarkalske regimene på arbeidsplassene under første verdenskrig. I fagbevegelsen spilte anleggsarbeiderne og metallarbeiderne en avgjørende rolle for å initiere protester og streiker, og de hadde fra tida før krigen mest erfaring i radikal aktivitet, og i fagforeningene var tillitsmennene av avgjørende betydning for aktivismen. Sosialister kunne artikulere protester, og var aktive og kjente fagbevegelsen, og ble derfor valgt som tillitsmenn, og derfor utviklet protestene seg til politiske krav.
Lenker:
Neste kapittel av denne teksten
Første del av teksten om Sosialismen i Tyskland
Oversikt over alle tekstene på europas-historie.net
Kilder: