Skrevet av Tor Førde.
Jeg har i et annet kapittel gitt et grundig referat av "Åndens fenomenologi". Her refererer jeg den kortere presentasjonen av "Åndens fenomenologi" som Terry Pinkard har gitt i den Hegel biografien som han har skrevet.
"Åndens fenomenologi" kom ut i 1807. Hegel kalte den for sin "oppdagelsesreise". Ved å gjøre dette arbeidet ble han klar over sin posisjon i forhold til Schelling og Hölderlin. Og han gikk gjennom store deler av den kunnskapen som menneskene på den tid hadde, og utarbeidet sine posisjoner til viktige spørsmål.
I løpet av arbeidet med boka forandret Hegels plan for boka seg. Og også bokas tittel ble forandret underveis i arbeidet. Den fikk flere ulike titler. Ved dette forvirret han trykkeriet så mye at de første utgavene av boka hadde flere titler. Den opprinnelige tittelen kom endelig ut som "Vitenskapens system: Første del: Åndens fenomenologi", med en annen tittel mellom forordet og introduksjonen, som i noen utgaver var: "Vitenskapen om bevissthetens erfaring", og i andre lød som "Vitenskapen om åndens fenomenologi".
I fenomenologien prøvde Hegel å legge grunnlaget for sitt filosofiske system og å overbevise leserne om at de trengte et sånt system. I Frankfurt hadde Hegel og Hölderlin blitt enige om at den nye, moderne verden var grunnleggende forskjellig fra den gamle, tradisjonelle verden, og den nye verden trengte en ny følsomhet. Det betydde at de eldre appellene til tradisjoner, natur og andre former for autoritet nødvendigvis ville bli utilfredsstillende i moderne tider, og oppgaven for de moderne ville være å etablere en ny filosofi for moderniteten, eller se i øynene at Jacobis utsagn om at opplysningstidas appell til fornuften var en feiltakelse, et resultat av menneskelig overmot, som ville bli nihilisme.
Fenomenologien var på noen måter en direkte konfrontasjon med Jacobis bedømmelse av moderniteten. Men blind tro på fornuften var ikke nok. Blind tro på fornuften kunne ikke erstatte blind tro på andre autoriteter. Det var nødvendig å utvikle også en gjennomgripende skeptisisme i forhold til fornuften og dens pretensjoner. Det var nødvendig å ødelegge alle forsøk på å opprette en sannhet. Fenomenologien var derfor en form for desperat selvfortærende skeptisisme, der skeptisismen kunne oppheve seg selv.
Hegel satte opp ei bok med en svært uortodoks struktur. Den begynner med "bevisstheten", og Hegel prøver å vise at det ikke er noe "gitt" objekt som man er direkte og umiddelbart oppmerksomt på som bestemmer den bedømmelsen vi gjør av det, at bevisstheten allerede medfører selvbevissthet, og at selvbevisstheten allerede er høgst formidlet og avhengig av strukturer av gjensidig anerkjennelse blant selvbevisste agenter. At de forsøk som tidligere er gjort på å opprette vellykkede former for gjensidig anerkjennelse har mislyktes siden de ikke har vært i stand til å bevare troskap til seg selv når de er blitt utsatt for reflektiv selvkritikk. At det som vi derfor må ta som autoritativt for oss selv har å gjøre med det som kreves av oss i kraft av tidligere feilslåtte forsøk på å opprette et sett normative strukturer for gjensidig anerkjennelse, og at for å forstå det som kreves av oss i nåtiden, må vi forstå hvordan fortida kom til å kreve dette av oss. Og at forsøkene på å forstå slik reflektiv, sosial aktivitet i det moderne liv krever av oss at vi på nytt tenker gjennom et kristent syn på religionens natur som det moderne samfunns kollektive refleksjon på hva som til sist betyr noe for det; og at bare en slik historisk, sosialt konstruert filosofisk oppstilling av denne hele prosessen kan på adekvat vis introdusere oss til et fullt moderne standpunkt og gi oss klarhet over både oss selv og vår opprinnelse.
Hegel konfronterte Jacobi helt i begynnelsen av boka. Jacobi hadde hevdet at både religionen og den ytre verden måtte aksepteres som et faktum, som en ubegrunnet tro. Vi måtte akseptere en verden utenfor oss selv som en tro som Jacobi kalte for sansevisshet. Men Hegel hevdet at selv den enkleste oppmerksomhet, sansevisshet, allerede medførte mye mer enn visshet om at tingene eksisterer. Når vi uttaler oss om sansevisshet uttaler vi disse erfaringene som kompleks av ting som har generelle egenskaper, som i sin tur krever av oss at vi artikulerer en bakgrunn av lover og krefter som ikke er gitt direkte gjennom sansene, men er konstruert av vår forståelsesevne. Og denne bakgrunnen er felles for et kommunikasjonsfellesskap, og er nødvendig for at vår tenkning og kommunikasjon skal kunne foregå. Denne forståelsen av verden viser seg å ha motsetninger. Men selv det som synes å være et umiddelbart kjennskap til verden bygger på et kompleks av forutsetninger.
En selvbevisst handlende person er ikke bare ganske enkelt det han er ut fra livet selv. Dette blir klart i møtet mellom selvbevisste personer. De søker forsikring om at normene deres er riktige, at normene er slik at alle i samme situasjon ville se og vurdere tingene på samme måte som en selv, og forventer at den andre i møtet anerkjenner dette. Når dette forventes finner de selvbevisste personene at det ikke er livet selv som gir dem normene, men ens eget prosjekt og ens egne forventinger om hva livet skal innebære bestemmer hvordan man vurderer og handler. Det utvikler seg en konflikt om hvilke vurderinger og normer og synspunkt som skal være gjeldende, og i den utstrekning at en persons selvbegripelse blir viktigere enn livet selv, blir det en kamp på liv og død. Den som av frykt for å miste livet overgir seg blir trell, og den andre blir herre. (Denne kampen om herredømmet foregår bare under forhold der det ikke allerede er etablert normer og regler som respekteres og handheves mellom partene, altså først og fremst i forhistoria. Hegel sa at i vår tids samfunn oppnår personer anerkjennelse gjennom sin deltakelse i samfunnet, og spesielt i yrkeslivet.)
Men herrens seier viser seg å være utilfredsstillende, siden den som blir trell er, som trell, ikke i stand til å gi en anerkjennelse som er tilfredsstillende for herren. Herrens seier viser seg også ikke å være varig. Trellen bearbeider naturen, og gjennom dette skaper han sine omgivelser, og bekrefter seg selv og oppnår disiplin og høgere utvikling enn herren, som bare konsumerer.
Her er Hegel i ferd med å gå over til historiske betraktninger. Dersom man skal plassere forholdet mellom herre og trell historisk, blir det i det gamle slavesamfunnet som oppstod i forhistorisk tid. Dette bestod gjennom antikken. Den gamle greske religionens guder blir komiske skikkelser med liten autoritet, figurer som er opptatt med indre strider og intriger. Da ble andre former for å orientere seg på og å forholde seg til tingene på utviklet, som stoisismen og skeptisismen. Disse viser seg som måter å benekte den undertrykkende virkeligheten på som ikke kan gi virkelig frihet og tilfredsstillelse. Kristendommen kommer med et alternativ til fremmedgjorte mennesker, der fremmedgjøringa og splittelsen er systematisert på en måte som passer for den tids mennesker og de forholdene som de levde under. Den disiplinen som ble krevd av de kristne forberedte i løpet av middelalderen menneskene for upersonlige, generelle normer og fornuft.
Hegel fortsatte med å skrive et langt historisk kapittel med tittelen "Fornuft". Der gjennomgikk han hvordan fornuften var blitt brukt på en upersonlig måte på naturen, og også på menneskenes saker, og ført til en moderne erkjennelse av at fornuftens ubetingede krav hadde å gjøre med at fornuften burde styre fornuftige og verdige liv. Denne innsikten førte til en kulturell krise. Anvendelsen av upersonlig fornuft både på naturen og samfunnet og menneskelivet førte til en selvrefleksjon og en skeptisisme som ble et vesentlig trekk ved europeisk kultur. Denne selvrefleksjonen undergravde gamle autoriteter og tradisjoner, som ikke kunne begrunne sin autoritet i annet enn at de eksisterte og var en del av den gamle orden. På denne måten gikk den europeiske kultur på desperasjonens vei.
I kapitlet om Fornuft prøvde Hegel i en serie portretter å vise utviklinga av tidlig moderne europeisk liv. Han tok opp hvordan man når søkte fornuften eller en annen værens grunn, sitt vesen, utenfor seg selv, for å finne en levemåte eller et normativt grunnlag, hadde fått disse forsøkene underminert, siden de ikke førte fram til resultat som var konsistente, de var ikke i tråd med forutsetningene, og dette hadde ført til nye forsøk. Verken faustisk tro på kunnskap som den makt som kunne betvinge verden, europeiske sentimentalisters tro på hjertets lov, tro på dyden eller ekspressiv frihet viste seg å føre til det gode samfunnet. Kant framstår både som en modernitetens helt, og som ikke helt vellykket tenker. Kant reddet den moderne fornuftens krav på autoritet ved å vise at fornuften kunne opprette en substansiell form for Geist i form av "formålenes kongedømme", som ga seg selv sine egne lover, og som selv avgjorde hvilken autoritet som de ville akseptere. Selv om dette var en nødvendig forestilling, var den også tom og intetsigende, siden den ikke hadde noe konkret å si. Den moderne fornuften var fortsatt i krise, den kunne ikke etablere sine normer.
Etter det lange kapitlet om fornuft skrev Hegel et enda lenger kapittel om "Ånd" (Geist). I dette kapitlet ville Hegel vise hvordan tidligere kulturer hadde gått til grunne, og deres ufullkommenhet. Hegel begynte dette kapitlet med en gjennomgang av livet i de gamle, autonome greske bystatene. Der hadde folk opprinnelig ureflektert vært bærere av de tradisjonene som fantes, og disse hadde vært folks verdier og gitt orienteringen i tilværelsen. Gjennom deltakelse i livet i byen kunne folk uttrykke seg selv fullt ut i et harmonisk liv. Men det fantes to sett normer, et for livet i familien og et for livet i samfunnet. Og disse kunne komme i konflikt, og denne konflikten kunne ikke løses. Den var en konflikt mellom to som begge var i sin fulle rett. Det fantes ikke noe nøytralt ståsted, ingen måte å se det hele utenfra på. Disse konfliktene ble uttrykt i tragediene. Hegel bruker Sofokles' Antigone som eksempel.
Dramaet Antigone følger undergangen til familien Ødipus. Sønnene til Ødipus kommer i strid om hvem som skal være konge i Theben. Eteocles er konge, og Polyneices vil være konge. De dreper hverandre i striden. Antigone er deres søster. Onkelen Creon overtar som konge. Han befaler at Polyneices ikke skal få en begravelse siden han gjorde opprør. Men det er familiens plikt å begrave sine døde, og Antigone påtar seg derfor å begrave broren Polyneices. Antigone blir grepet mens hun begraver broren, og dømmes til å begraves levende. Hun dreper seg selv. Sønnen til Antigone var forlovet med Antigone, og han dreper også seg selv. Kona til Creon dør, og Creon ser at livet hans faller sammen.
Resultatet av at ulike guddommelige krefter stod mot hverandre var at de etter hvert mistet sin autoritet, og endte opp som komediefigurer.
Hegel hadde i kapitlet om fornuft skissert opp utviklinga fra de eldste tider fram til hans egen tid. Det samme gjorde han også i kapitlet om ånd. Der gjennomgikk han mange former for fremmedgjøring og mangel på harmoni fra romertida av. Romerriket var holdt sammen av de romerske legionene, og de aller fleste innbyggerne var i det hele tatt ikke delaktige i utøvelsen av makt. De var bare abstrakte personer, som kunne ha eiendomsrett. Det eneste alle hadde felles var at de var underlagt keiseren, den absolutte personen, den eneste som virkelig betydde noe, den levende guden. Menneskene hadde ingen sosial substans, men begynte å utvikle en type innadvendthet og subjektivitet.
Oppløsningen av Romerriket og framveksten av Kristendommen og Europa, førte bare til videre fragmentering og fremmedgjorte idealer. I tidlig middelalder ble Europa dominert av krigere som kom til å oppfatte seg som arvtakerne etter de romerske patrisierne, som aristokrater. De søkte ære. Kongedømmer vokste fram, og det ga ære å tjene kongen. Den mest strålende og mektigste av kongene ble Ludvik XIV - Solkongen. Han gjorde det uvillige og opprørske aristokratiet til sine hoffmenn og tjenere, som tjente ham til gjengjeld for hans gunst og milde gaver. Med dette falt aristokratiets idealer sammen med forretningsmennenes, de tjente begge for penger.
De gamle aristokratiske idealene falt altså sammen. Til gjengjeld oppstod det idealer om dannelse, som en hoffmann måtte ha for å være vellykket. Denne dannelsen gikk ut på å beherske talemåter, som gjerne kunne være meningstomme, men måtte virke elegante og reflekterte. Hegel viste til Diderots dialog "Rameaus nevø" for å vise tomheten og mangelen på orientering som hersket blant adelen. Opplysningstida var en reaksjon mot dette. Den krevde fornuft og innsikt, og hadde innsikt i de tomme talemåtene som hersket i den dannede verden. Den mente at ved å reflektere bort meningsløsheten ville grunnlaget for en fornuftig ordning oppstå. En annen reaksjon var mer inderlige religiøse retninger, som pietismen, jansenismen.
Verken opplysningen eller troen greide fullstendig å dominere det intellektuelle livet. Flere sett konkurrerende intellektuelle ideal stod mot hverandre. Man kunne ikke klart og uten videre finne de uomtvistede idealene som man kunne orientere seg etter. Ut fra denne erfaring av meningstomhet omformet den desperate bevisstheten seg til et prosjekt for å begrunne seg selv og sin livsorientering, ved å arbeide fram rasjonelle forpliktelser fra begripelsen av seg selv som et fritt og fornuftig vesen. Politisk ble dette uttrykt i den franske revolusjonen, som for Hegel var en avgjørende begivenhet. Men den hadde ingen sosiale institusjoner som satte befolkninga i forbindelse med utøvelsen av makt og gjorde befolkninga delaktig i denne. Derfor ble kravet om absolutt frihet tomt og ødeleggende. Enhver ble derfor bare et særstandpunkt, det fantes ikke institusjoner der særstandpunktene kunne møtes og arbeides sammen, eller oppnå respekt og anerkjennelse. For å fjerne særstandpunktene ble terroren satt i verk. Alle hodene som stakk fram ble kuttet av med giljotinen.
Hegel mente at den franske revolusjonen effektivt hadde brutt med gamle idealer, tradisjoner og måter å tenke på. Derfor var en fullstendig gjennomtenkning av hva et verdig liv skulle bestå i nødvendig. Hegel mente at selv om den politiske fasen av revolusjonen var begynt i Frankrike, måtte gjennomtenkningen av hva den innebar foregå i Tyskland og av tysk filosofi.
Første del av denne gjennomtenkning var i Kants krav om at friheten var et selvstendig mål. Opplysningstida hadde endt med at alt vurderes etter sin nytte for å fremme den største lykke for alle. Revolusjonen hadde ført fram til et ideal om absolutt frihet bestemt av Rousseaus allmennvilje. Kant så at det var nødvendig at det ble skapt et rom for det reflekterte og selvstendige subjektet som verken svelget ham i abstraksjoner om nytte eller reduserte ham til en kjepp i nasjonens hjul, og dette kunne skje i "formålenes kongedømme".
Men så var det resten av Kants etikk, med plikten. Hegel mente at denne var tom. Dessuten satte den opp en splittelse i menneskelivet og tilværelsen mellom moral og natur som ikke var holdbar. I følge Kant var handlinger som man ønsket å gjøre ikke moralske, selv om de var gode. Men man handler ikke alene ut fra plikt.
Denne mangelen ved Kants etikk fikk mange, som de tidlige romantikerne, til å vende seg til samvittigheten som rettesnor for moralsk atferd. Mange romantikere mente at man skulle ikke være sann og tro overfor plikten, men overfor det man spontant opplevde som rett og galt, og følge samvittighetens stemme. Kant hadde lagt vekt på at de moralske lovene var upersonlige, mens romantikerne la vekt på det personlige og individualitet.
Men for sterk vektlegging på sjelens renhet fører til handlingslammelse, som hos den "skjønne sjel". Handling fører til at man blander seg med den urene verden, og den som legger for sterk vekt på å være ren blir handlingslammet, og dermed ingenting.
Men de som sier at de følger sin samvittighet og handler i følge den blir moralske individualister. Disse blir anklaget av de skjønne, men handlingslammede, sjeler, for hykleri og for å handle til egen fordel. Dette klargjør grunnen for forsoning, for at man bekjenner for hverandre og anerkjenner hverandres standpunkt som hederlig og forhandler om hva som kan være rett.
Hegel tilføyde et kapittel om hvordan og hvorfor han mente at kristendommen kunne være den moderne religionen. Tidligere hadde han allerede skrevet ganske mye om hvordan kristendommen framtrådte til ulike tider. Et av de uttrykkene Hegel hadde gitt for ånden var at den er "jeg som er vi, og vi som er jeg".
I 1806 mente Hegel at den religiøse praksis er en felles overveielse over det som betyr mest, om de høyeste og viktigste interesser, om hva det betyr å være åndelige skapninger. Både religionen og kunsten og filosofien reflekterer over ånden. Men Hegel mente at den filosofiske refleksjonen kunne nå dypere enn andre former for refleksjon, som i større grad bare tenkte billedlig. Gudsdyrkelsens ritualer griper ikke det guddommelige begrepsmessig.
Hegel gjennomgikk ulike religioner for å vise hvordan de på ulike måter nærmet seg det guddommelige. De tidligste religionene var naturreligioner som henvendte seg til guddommelige krefter som var lite individualiserte, men bare var krefter og makter i naturen. Etter hvert ble religionene utviklet til å kunne uttrykke mer allment menneskelig innhold. I Egypt var religionen en religion skapt av handverkere gjennom at det religiøse uttrykket var skapt av handverkere i form av kunst og byggverk.
Hos de gamle grekerne fikk gudene form som idealisert menneskelig skjønnhet, og de skilte seg fra naturreligionene. I naturreligionene var det guddommelig så forskjellig fra det menneskelige at de to aldri kunne møtes og bli forsont. Men de greske guddommene ble derimot så like menneskene at de deltok i menneskenes liv på en måte som ble for menneskelig, med mange av de menneskelige svakhetene. I de episke verkene var det guddommelige til stede som skjebne.
Tragedien, komedien og den sokratiske filosofien oppstod omtrent samtidig, og det var ingen tilfeldighet. Den refleksiviteten som ble utviklet sprengte den etiske levemåten i de greske bystatene, siden den ødela den umiddelbare og ureflekterte enheten mellom individ og samfunn, bysamfunnets tradisjoner ble ikke lenger ureflektert overtatt av dets innbyggere.
Den greske tenkning la derfor grunnlaget for den romerske stoiske filosofien og for den fremmedgjorte og individualiserte romerske tenkning. Kristendommen oppstod som åpenbaring i læren til Jesus; at Gud var ånd, og Gud hadde opptrådt som menneske, og menneskene og Gud kunne være ett; de trengte ikke å være fremmede for hverandre, men menneskene kunne være fremmede for verden.
Jesus død var Guds død. Det guddommelige hadde blitt manifest som rasjonell selvbevisst ånd. Det menneskene dyrker er det guddommelige prinsipp i dem selv. det guddommelige i kristendommen er den rasjonelle strukturen som vi lever innenfor, og ikke en transcendent enhet hinsides de menneskelige forhold og betingelser.
Men selv den moderne kristne religion er ikke i stand til å formulere sannheten om seg selv. For det trenges filosofien.
Åndens utvikling er at den gjør seg fremmed for seg selv, for så å vinne seg selv tilbake.
(Åndens fenomenologi er et så rikt verk at en kortfattet gjennomgang ikke kan gjøre rett for innholdet. Den vil også kunne presenteres på mange ulike måter, og svært ulike trekk ved den kan vektlegges, og den kan lese fra synsvinkler som er så ulike at verket kan framstå på svært ulike måter.)
Ved universitetet i Jena var Hegel privatdosent, ei stilling som var ulønnet. Eventuelle studenter Hegel fikk betalte en sum for å studere under Hegel, men Hegel fikk ikke mange nok studenter til at det på noen måte var mulig å leve av arbeidet han gjorde. Hegel hadde en arv etter faren å tære på, men den ville ikke vare mange år. Hegel trengte desperat å få ei stilling som var avlønnet, og for å greie det måtte han skrive et originalt verk som ble vurdert som et verdifullt bidrag. I 1805 fikk Hegel riktignok Goethe til å utnevne seg til ekstraordinær professor, men også denne stillinga var ulønnet. Og i 1806 greide Hegel å få Goethe til å bevilge et årlig salær på 100 thaler, men det var ikke til å leve av.
Hvor elendig Hegels økonomiske situasjon var framgår blant annet av brev som Hegel skrev til vennen Immanuel Niethammer. Hegel bad Niethammer om hjelp for å finne betalt arbeid. Og Hegel lånte penger av Niethammer.
Hegel var desperat etter å få betalt arbeid. Og for å få det måtte han skrive et verk. Og Hegel søkte på alle stillinger og ba alle han kjente om hjelp for å få et lønnet stilling ved et eller annet universitet, men det var i denne tida alltid andre enn Hegel som ble ansatt. Hegel var deprimert og desperat og utslitt. Hegel reagerte på denne situasjonen ved å arbeide stadig hardere.
Hegel var under ekstremt press for å publisere et eller annet. Han kontaktet en forlegger i Bamberg ved navn Goebhardt, som gikk med på å betale atten floriner for hver side, med første betaling etter at han hadde mottatt halve manuskriptet. Når ville verket være halvferdig? Hegel kunne ikke svare på det spørsmålet, siden manuskriptet stadig ble større, og var ute av kontroll. Forleggeren begynte å bli utålmodig, og nektet å betale noe til Hegel før han hadde mottatt hele manuskriptet. Etter flere sørgmodige brev fra Hegel kontaktet Niethammer forleggeren og lovte å kjøpe hele opplaget dersom Hegel ikke leverte manuskriptet innen en bestemt frist, som ble satt til attende oktober 1806.
Hegel takket Niethammer overstrømmende, og arbeidet hardt. Hegel fortsatte også å be alle han kjente om hjelp for å finne ansettelse.
Da Hegel begynte å bli ferdig med verket skjedde noe annet som fikk stor betydning for Jena. Napoleon kom med store hærstyrker til området ved Jena. Fjortende oktober var Hegel i ferd med å gjøre seg ferdig med verket. Samtidig kom franske styrker i kamp med prøyssiske styrker utenfor Jena. Kampen endte med fransk seier. Mens kampen foregikk ble Jena utsatt for bombardement, og mange hus i Johannisgasse, ei av hovedgatene, kom i brann. Før slaget hadde Hegel pakket sakene sine for å flytte inn hos foreldrene til en av studentene sine. Da Hegel kom tilbake til stedet der han bodde var det blitt ransaket av franske soldater, og de hadde rotet til papirene til Hegel. Trettende oktober, dagen før slaget, hadde Napoleon gjort inntog i Jena.
Om kvelden den dagen slaget ved Jena foregikk sendte Hegel det meste av den siste delen av manuskriptet med kurer til forleggeren i Bamberg.
Både Jena og universitetet ble ødelagt. Byen ble plyndret - også bibliotekenes bøker ble stjålet. Universitetet fikk delvis erstatning for ødeleggelsene, siden det var så velrenommert at Napoleon fant at det burde fortsette å eksistere. Men både studentene og professorene var borte.
Hegel var blakk, og han korresponderte stadig med Niethammer som bodde i Bamberg på denne tida. Den rike kirkebyen Bamberg var under reorganiseringa i 1803 blitt gitt til Bayern. Siden også forleggeren bodde i Bamberg foreslo Hegel i et brev til Niethammer at det var best at han (Hegel) også kom til Bamberg. Og han måtte be Niethammer om mer penger til å hjelpe seg med. På denne tida ble også Hegel far til en sønn, mora var ei enke som Hegel hadde leid husrom hos. I Bamberg kunne Niethammer tilby Hegel stilling som redaktør av en avis. Hegel hadde helst ønsket seg arbeid ved et universitet. Men dette var ei stilling som Hegel lyktes godt i, og som derfor kom til å gi Hegel riktig god inntekt. Avisen doblet raskt opplaget under Hegels ledelse.
Det verket som Hegel hadde skrevet i Jena og fått utgitt i Bamberg var Åndens fenomenologi.
Lenker:
Første del av denne teksten om Hegel og Fenomenologien
Oversikt over alle tekstene på europas-historie.net
Kilder for dette kapitlet er: