Hegels politiske filosofi.

Andre del

Første del

Skrevet av Tor Førde.

Kilder for dette kapitlet er:

Hegel: "Elements of the Philosophy of Right".
Hegel: "Political Writings" - Cambridge Texts in the History of Political Thought.
Paul Franco: "Hegel's Philosophy of Freedom"
Dudley Knowles: "Hegel and the Philosophy of Right"
Allen W. Wood: "Hegel's Ethical Thought"

Innholdsfortegnelse

Del en

Abstrakt rett

§ 34

Den viljen som er fri i og for seg selv, som den er i sitt abstrakte begrep, er i umiddelbarhetens bestemte forhold. (I en tilføyelse forklarer Hegel dette slik: Viljens komplette Ide er den tilstanden der begrepet fullt ut har virkeliggjort seg selv og der dets eksistens ikke er annet enn begrepets utvikling. Men i utgangspunktet er begrepet abstrakt. Selv om begrepets bestemmelser her er til stede er de ikke utviklet til en totalitet i sin egen rett. Det abstrakte begrepets bestemmelser er ikke virkeliggjorte og derfor ikke formidlet. Men den abstrakte viljen har et moment av individualitet, som altså er umiddelbar, og en bestemt ubestemthet.)

Den særskilte, enkelte vilje har bestemte mål og innhold, og som individ møter den dette innholdet som en ytre verden som umiddelbart konfronterer ham.

§ 35

Allmennheten til den viljen som er fri for seg selv er formell allmennhet, i den utstrekning subjektet er en person. Det er iboende i personligheten at, som denne personen, er jeg fullstendig bestemt på alle måter (gjennom min individualitet med dens preferanser, ønsker, mål og de forhold den står i) , og jeg er begrenset, likevel fullstendig ren selvreferanse, og kjenner meg selv som uendelig, allmenn og fri.

Personligheten begynner der individet ikke bare har bevissthet om seg selv som konkret og på sine måter bestemt, men en bevissthet om seg selv som et komplett abstrakt "Jeg", der alle konkrete begrensninger er ugyldige. I tilføyelsen til dette utsagnet skriver Hegel at den viljen som har væren for seg selv, eller den abstrakte viljen, er personen. Den høgste prestasjon til et menneske er å bli en person. Likevel har den enkle abstraksjonen "person" noe foraktelig ved seg, selv som et uttrykk. Personen er forskjellig fra subjektet, for subjektet er bare muligheten til å bli en person. En person er derfor et subjekt som er oppmerksom på denne subjektiviteten. Som person er man både fri og har bestemte egenskaper og mål. Personligheten er slik både det sublime og det helt ordinære. Den overlegne prestasjonen til personen er å støtte og opprettholde denne motsigelsen mellom det grenseløse og det begrensede, som ingenting i naturens rike inneholder eller kan utstå.

§ 36

1. Personligheten inneholder i alminnelighet muligheten for rett og konstituerer begrepet og basis til abstrakt og slik formell rett. Rettens bud er derfor: være en person og respekter andre som personer.

§ 37

2. Viljens egenartethet er i sannhet et moment innenfor viljens bevissthet, men den er enda ikke inneholdt i den abstrakte personligheten som sådan. Selv om den er tilstede som begjær og tilbøyeligheter er den enda forskjellig fra personligheten, fra frihetens bestemmelse. I formell rett er det derfor ikke spørsmål om spesielle interesser, om min fordel eller velferd eller innsikt eller intensjon.

§ 38

Abstrakt rett er, for konkrete handlinger og forhold, bare en mulighet sammenliknet med resten av deres innhold, og rettens bestemmelse er derfor bare en tillatelse eller advarsel. For den samme abstrakthets grunn er rettens nødvendighet begrenset til det negative - ikke å forgå seg mot personligheten og det som inngår i personligheten. Slik har retten bare forbud, og rettens positive påbud er basert på forbud.

§ 39

3. Den besluttende og umiddelbare personens individualitet forholder seg til en natur som den møter. Slik står viljens personlighet som subjektiv i motsetning til naturen. Men siden personligheten innen seg selv er uendelig og allmenn står begrensningen med å være bare rent subjektiv i motsetning mot det og er ingenting verdt. Personligheten er det som handler for å overvinne denne begrensningen og gi seg selv virkelighet - eller, hva som kommer ut på det samme, å fastsette denne eksistensen som sin egen.

§ 40

Retten er primært den umiddelbare eksistens som friheten gir seg selv på en umiddelbar måte,

som besittelse, som er eiendom, er friheten her friheten til den abstrakte viljen i sin alminnelighet, eller, ved samme tegn, friheten til en individuell person, som bare forholder seg til seg selv.
En person, når han skjelner seg fra seg selv, forholder seg til en annen person, og det er bare som eiendomsbesitter at de to har eksistens for hverandre. Deres identitet i seg selv oppnår eksistens gjennom overførsel av den enes eiendom til den andre ved felles vilje og ved tilbørlig respekt for begges retter - det er, ved kontrakt.
Viljen som, som i (a), er differensiert innen seg selv i sin selvreferanse heller enn skjelnet fra en annen person som i (b), er, som en særskilt vilje, forskjellig fra og i motsetning til seg selv som den viljen som har væren i og for seg selv. Dette oppretter galt og forbrytelse.

Seksjon 1

Eiendom

§ 41

Personen må gi seg selv en ytre sfære av frihet for å ha eksistens som Ide.

I tilføyelsen til denne bestemmelsen sa Hegel at det rasjonelle aspektet ved eiendom ikke ligger i tilfredsstillelsen av behov, men i opphevelsen av personlighetens rene subjektivitet. Personen eksisterer ikke som fornuft før han har eiendom. Selv om den første virkeligheten til min frihet er en ytre sak, og sånn er et stakkarslig slag virkelighet, kan den abstrakte personligheten i sin umiddelbarhet ikke ha noen annen slag eksistens enn i bestemmelsen av umiddelbarhet.

§ 42

Det som er umiddelbart forskjellig fra den frie ånd er det ytre i sin alminnelighet - en sak, noe ufritt, upersonlig, og uten retter.

§ 43

Som det umiddelbare begrep og slik også som vesentlig individuell, har en person en naturlig eksistens delvis innen seg selv og delvis som noe som han forholder seg til som en ytre verden. Det er bare disse sakene i deres umiddelbare kvalitet, ikke de bestemmelsene som de er i stand til å ta på gjennom viljens formidling, som behandles her i forbindelse med personlighet, som selv enda er i sin første umiddelbarhet.

Hegel vurderer videre hvilke "saker" som kan være, og har vært, behandlet som eiendeler. I hvilken grad kan religiøse seremonier være noens eiendom? Og andre typer åndsverk? I følge romerretten var barn farens eiendom, og det er galt at mennesker, også barn, skal være noens eiendom, skriver Hegel.

§ 44

En person har rett til å sette sin vilje i hvilken som helst sak. Saken blir derved min og erverver seg min vilje som sitt substansielle mål, sin bestemmelse, og sin sjel - den absolutte retten til tilegnelse som menneskene har over alle saker.

§ 45

Å ha ytre makt over noe oppretter besittelse. Men den omstendighet at jeg, som fri vilje, er et objekt for meg selv i det jeg besitter og bare blir en virkelig vilje ved hjelp av dette midlet oppretter det genuine og rette element i besittelse, eiendommens bestemmelse.

I forhold til primære behov kommer eiendom til syne som middel; men den sanne posisjonen er at, fra frihetens synspunkt, er eiendom, som den første eksistensen til friheten, et vesentlig mål i seg selv.

§ 46

Siden min vilje, som er personlig og viljen til et individ, blir objektiv i eiendommen, får eiendommen karakter av privat eiendom; og felles eiendom, som etter sin natur kan bli eid av separate individ får karakter av et iboende oppløselig samfunn der det er en sak for den tilfeldige viljen om den beholder sin andel i det eller ikke.

Hegel nevner ulike eiendomsformer som har eksistert opp gjennom tidene, både felleseie og privat eie, og måter som ulike eieformer har blitt organisert på. Hegel skriver, men ikke i denne paragrafen, at alle personer må ha eiendom, og har rett til eiendom, fordi man gir sin vilje eksistens gjennom eiendommen.

§ 47

Som person er jeg selv et umiddelbart individ. Dette betyr først at jeg er levende i min kropp, som er min udelte ytre eksistens. Som person besitter jeg samtidig mitt liv og min kropp, som andre saker, men bare så langt jeg vil det.

At jeg har mitt liv og min kropp bare så langt jeg vil det skiller meg fra dyrene, som ikke ødelegger sin kropp eller selv gjør slutt på sitt liv - noe et menneske kan ønske å gjøre og bestemme seg for å gjøre.

§ 48

I den utstrekning kroppen er umiddelbar eksistens er den ikke i samsvar med ånden. Før kroppen kan bli åndens villige organ og sjelinspirerte instrument, må ånden ta kroppen i besittelse. Men for andre er jeg vesentlig en fri enhet innen min kropp mens jeg er i umiddelbar besittelse av den.

Vold gjort mot kroppen min av andre er vold gjort mot meg.

§ 49

I forhold til ytre ting er det rasjonelle aspektet at jeg eier eiendom. Det særskilte aspektet inkluderer imidlertid subjektive formål, behov, talent, tilfeldigheter og omstendigheter etc. Det er disse besittelsen avhenger av, men dette er i den abstrakte personlighets sfære ikke fastsatt som identisk med frihet. Hva og hvor mye jeg eier er derfor helt tilfeldig i den grad det angår retten.

Å si at personer er like er å behandle dem abstrakt. Eiendommen er grunnlaget for at personer er ulike. Alle bør ha eiendom, men det kan ikke kreves like mye til alle.

§ 50

At en sak tilhører den første som tar den i besittelse er umiddelbart og selvinnlysende klart, siden en andre part ikke kan ta i besittelse det som allerede er noen annens eiendom.

§ 51

Min indre forestilling og vilje om at noe skulle være min eiendom er ikke nok til at dette blir min eiendom, som er personlighetens eksistens. Tvertimot krever dette at jeg skulle ta dette i besittelse. Den eksistensen som min vilje derved oppnår inkluderer dens evne til å bli anerkjent av andre. - At en ting som jeg kan ta i besittelse skulle bli eierløs er et selvinnlysende negativt forhold; eller heller, refererer det til det foregrepne forholdet til andre.

Eiendommens begrep krever at jeg plasserer min vilje i en ting/sak. Denne viljesakten må bli anerkjent av andre.

§ 52

Å ta en sak i besittelse gjør dens materiale til min eiendom, siden materialet i seg selv ikke eier seg selv.

Nå man tar noe i eie er det ulikt i hvor stor grad man gjennomtrenger dette eller blander seg med dette som man tar i eie. Mat som blir spist blir gjennom denne handling helt forandret. Men det varierer fra tilfelle til tilfelle hvor mye eiendommen blir inkorporert i meg.

§ 53

Den mer presise bestemmelsen av eiendommen finnes i viljens forhold til saken. Dette forholdet er (1) i en umiddelbar forstand å ta i besittelse, i den utstrekning viljen har sin eksistens i tingen som noe positivt; (2) så langt tingen er negativ i forhold til viljen, har viljen sin eksistens i den som noe som må negeres - bruk; (3) viljens refleksjon tilbake til seg selv - fremmedgjøring; - positive, negative og uendelige bedømmelser av viljen om tingen.

A. Ta i besittelse

§ 54

Å ta noe i besittelse består delvis i umiddelbart fysisk å gripe noe, delvis i å gi det form, og delvis i å bestemme eller avmerke eierskap.

§ 55

Fra sansenes synsvinkel er fysisk beslagleggelse ved å gripe noe den mest fullstendig form for å ta noe i besittelse siden jeg umiddelbart er nærværende i denne beslagleggelsen. Men denne måten er i alminnelighet bare subjektiv, midlertidig og begrenset, både med hensyn til hvilken type objekter som kan beslaglegges og med hensyn til beslagleggelsens karakter.

§ 56

Når jeg gir form til noe får dettes bestemte karakter av å være mitt en uavhengig eksistens og slutter å være begrenset til mitt nærvær i denne tid og dette rom og til mitt kjennskap til det og min vilje.

§ 57

Mennesket er i sin umiddelbare eksistens en naturlig enhet. Det er bare gjennom å utvikle sin kropp og sin ånd, vesentlig ved hjelp av sin selvbevisste begripelse av seg selv som fri, at mennesket tar seg selv i besittelse som distinkt fra andre. Man gjør seg selv, sine muligheter og sitt begrep, virkelig på denne måten.

Slaveri er grunnlagt på at menneske bare betraktes som naturvesener. Motstanden mot slaveri bygger på at mennesket er ånd og fritt i seg selv, og er like ensidig gjennom å se mennesket som fritt fra naturens side. Den frie viljens synspunkt ligger hinsides menneskets tilstand som naturvesen og derfor hinsides muligheten for slaveri. Møtet mellom for hverandre fremmede naturvesener førte til kampen om anerkjennelse - og til herre-trell forholdet. Bare i staten er Ideen om frihet i sannhet nærværende.

Slaveri forekommer i overgangsfasen mellom naturlig menneskelig eksistens og den sant etiske tilstand. Slaveriet er ikke bare feilen til de som slavebinder andre, men også til slaven som lar seg slavebinde. Slaveri finnes i en verden der det som er galt har gyldighet som rett.

§ 58

Måten å ta noe i besittelse på som ikke er virkelig i seg selv, men bare representerer min vilje, forekommer når jeg merker noe med et tegn for å markere min vilje.

I tilføyelsen står det at den mest fullstendige måten å ta noe i besittelse på er å gi det form.

B. Bruk av saken

§ 59

Ved å ta noe i besittelse blir dette mitt, og min vilje har et positivt forhold til det. Innen denne identiteten er tingen også blitt fastsatt som noe negativt, og min vilje er i denne bestemmelsen en særskilt vilje, med behov og preferanser etc. Tingen eksisterer bare for mine behov og tjener dem. Bruken er virkeliggjørelsen av mine behov gjennom forandring, ødeleggelse eller konsumpsjon av tingen, som derved fullfører sin bestemmelse.

Det er bare ei forestilling at bruken er den virkelige siden til eiendom, og at eiendom som ikke er i bruk derfor kan overtas av andre. Grunnlaget for eiendom er viljen.

§ 60

Bruken av en ting gjennom umiddelbart å gripe den er i seg selv en individuell handling der tingen blir tatt i besittelse. Men så langt bruken er basert på et vedvarende behov som krever stadig ny bruk av gjenstanden, og fornyelse av gjenstanden, fører dette til at den umiddelbare beslagleggelsen av gjenstanden blir et tegn på en alminnelig overtakelse av den organiske basisen for denne typen gjenstander, og dens betingelser.

§ 61

Siden saken substans for seg selv, som er min eiendom, ytre sett og i forhold til meg, ikke er et formål i seg selv, men er den bruken jeg gjør av den, følger det at bruken av tingen er tingen i sin helhet. Har jeg hele bruken av tingen er jeg eier av tingen.

§ 62

Rett til delvis eller midlertidig bruk av noe må derfor skilles fra å eie noe. Dersom jeg bruker noe i sin helhet som andre eier, ville tingen være helt gjennomtrengt av min vilje, men det ville være noe ugjennomtrengelig i tingen, en annens tomme vilje. Jeg ville samtidig være både objektiv og ikke objektiv i forhold til meg selv gjennom tingen, og det er en absolutt motsigelse. Eierskap er derfor vesentlig fritt og fullstendig eierskap.

Hegel diskuterer videre forskjellige former for eierskap, og slutter med å skrive at det er snart halvannet tusen år siden personlighetens frihet begynte å blomstre under kristendommen. men det var bare i går at eiendommens frihet noen steder ble anerkjent som et prinsipp - som er et eksempel fra verdenshistorien på hvor lang tid ånden bruker for å gå fram i selvbevissthet, og en advarsel mot utålmodighet.

§ 63

En bestemt ting som er i bruk kan bestemmes m.h.t. kvantitet og kvalitet. Dens nytte kan sammenliknes med andre tings nytte, både med hensyn til tingens effektivitet (hvor godt den utfører sin oppgave og tilfredsstiller det behov den tilfredsstiller) og med hensyn til nødvendigheten av de behov den tilfredsstiller, og disse behov sammenliknet med andre behov. Tingen kan derfor sammenliknes med alle andre ting. Denne allmennheten er tingens verdi. Som eier av tingen eier jeg både dens verdi og dens bruk. Den føydale leilendingen eide bare bruken av tingen, og ikke dens verdi.

§ 64

Uten viljens subjektive nærvær, som oppretter tingenes signifikans og verdi, ville tingenes form og tegnet som betegner dem bare være utvendig. Dette nærværet, som er bruk, eller et annet uttrykk for viljen, er fastsatt i tiden, og den objektive faktor gir varighet til dette uttrykket. Uten dette blir tingen eierløs, fordi viljens og besittelsens virkelighet blir oppgitt. Følgelig kan jeg ved forordning/foreskrivelse vinne eller tape eiendom.

Forordninger om eiendom har ikke blitt innført for å innføre en måte å avgjøre eiendomstvister på, men er basert på at eiendommens virkelighet er viljens behov for å uttrykke seg gjennom eiendom.

C. Avhendelse av eiendom

§ 65

Det er mulig for meg å gi fra meg eiendom, for den er bare min så lenge jeg kroppsliggjør min vilje i den. Derfor kan jeg overføre hva som helst som tilhører meg til en annen, så lenge saken er av utvendig natur.

§ 66

De goder, eller heller substansielle bestemmelser, som konstituerer min egen distinkte personlighet og det universelle vesenet til min selvbevissthet er derfor inalienable - ikke mulig å avhende. Og min rett til dem er umistelig. Dette inkluderer min personlighet i sin alminnelighet, min universelle frie vilje, etisk liv og religion.

Tanken om at ånden i henhold til sitt begrep skulle ha eksistens og væren for seg selv (og være en person, kunne ha eiendom, ha et etisk liv og religion) - denne Ideen er åndens begrep. Ånden er det som er det det er bare gjennom seg selv og som uendelig tilbakevending til seg selv fra den naturlige umiddelbarheten til sin eksistens. I dette ligger det en mulig motsetning, i det det ånden er i seg selv kan være forskjellig fra det ånden er for seg selv. Her i ligger muligheten for avhendelse av personligheten og dens substansielle væren, som kan foregå både ubevisst og eksplisitt. Denne avhendelsen av personligheten kan være slaveri, eller andre restriksjoner på frihet og rettigheter. Avhendelse av fornuften og moralen skjer gjennom overtro og når det blir overlatt til andre å avgjøre hvilke handlinger jeg skulle utføre. eller hvordan jeg skal fortolke rett og galt. Retten til dette er umistelig, og man kan ikke fraskrive seg dette. Det er en integrert del av ens person som ingen andre kan overta. Det er meg og ikke mitt.

§ 67

Jeg kan avhende individuelle produkter av mine særskilte fysiske og åndelige evner og aktive muligheter til noen annen og tillate ham å bruke dem i en begrenset tid. Da får de et ytre forhold til min totalitet. Ved å avhende hele min tid, for eksempel gjennom arbeid, og min totale produksjon, ville jeg gjøre meg til en annens eiendom.

§ 68

Den eiendommelige kvaliteten til intellektuell/åndelig produksjon kan, takket være den måten den er uttrykt på, umiddelbart bli omformet til en saks ytre kvalitet, som i sin tur kan produseres av andre. Ved å skaffe seg den kan den nye eieren tilegne seg de tankene som er uttrykt eller de tekniske nyvinningene som er kroppsliggjort. Og dette kan være formålet med slike ting og grunnen til å erverve dem.

§ 69

Siden den som skaffer seg et slikt produkt besitter dets hele bruk og verdi dersom han eier en kopi av det, er han den fullstendige og frie eier av det som et individuelt eksemplar. Men forfatteren av boka eller oppfinneren av den tekniske nyvinninga forblir eier av den universelle måten og midlet til å reprodusere dette på, siden han kan reservere dette for seg selv.

§ 70

Den ytre aktivitetens sammenfattete totalitet, altså livet, er ikke noe utvendig for personligheten, som selv er denne personligheten og umiddelbar. Utvendiggjøringen eller ofringen av livet er det motsatte av eksistensen til denne personligheten. Jeg har derfor ingen rett til å skille meg av med livet mitt, og bare en etisk Ide som denne umiddelbare individuelle personligheten i seg selv har blitt dukket ned i, og som er den virkelige makt bak den siste, har en slik rett. Akkurat som livet selv er umiddelbart er også døden på samme tid umiddelbar negativitet. Døden må følgelig komme utenfra, enten som en naturlig begivenhet, eller, i Ideens tjeneste, fra en fremmed hand.

Har man rett til å ta sitt eget liv? Dette kan vel i noen tilfeller være heroisk, men man har ingen rett til å gjøre det, for man disponere ikke over sitt eget liv på en slik måte at man kan avhende det.

Overgang fra eiendom til kontrakt

§ 71

Eksistens som bestemt væren er vesentlig væren for en annen. Eiendom, som en ytre ting, eksisterer for andre ytre ting og innen sammenhengen av deres tilfeldighet og nødvendighet. Men viljens eksistens for en annen kan bare være eksistens for en annen persons vilje. Dette forholdet mellom viljer er den sanne distinkte grunn der friheten har sin eksistens. Denne formidling der jeg ikke lenger eier eiendom ved hjelp av ting og min subjektive vilje, men også ved hjelp av en annen vilje, og slik innenfor en felles viljes sammenheng, konstituerer kontraktens sfære.

Seksjon 2

Kontrakt

§ 72

Det slaget eiendom der eksistensen eller dens ytre ikke bare er en sak, men inneholder viljens moment, oppstår gjennom kontrakten. Dette er prosessen der følgende motsigelse er representert og formidlet: Jeg er og forblir eiendomsbesitter, har væren for meg selv og ekskluderer andres vilje, bare så langt som, i det jeg identifiserer min vilje med en annens, jeg opphører å være eiendomsbesitter.

§ 73

Det er ikke mulig for meg bare å råde over en eiendel som en ytre ting - jeg er også tvunget av begrepet til å råde over tingen som eiendom for at min vilje kan bli objektiv for meg. Men i henhold til dette momentet er min vilje, som utvendiggjort, samtidig en annen vilje. Slik er dette momentet enheten av forskjellige viljer, som fjerner sine forskjeller. Det er også implisitt på dette stadiet i denne identiteten til ulike viljer at hver av dem er og forblir en vilje distinkt for seg selv og ikke identisk med den andre.

§ 74

Forholdet er derfor formidlingen av (å etablere) en identisk vilje som omfatter ulike eiendomsbesittere som hver har væren for seg selv. Den inneholder den implikasjonen at hver part, i følge hans egen og de andre vilje, opphører å være eiendomsbesitter, forblir eiendomsbesitter og blir eiendomsbesitter. Man gir opp eiendom og aksepterer eiendom. En vilje beslutter seg bare i den utstrekning en annen vilje er tilstede.

§ 75

Siden de to kontraktpartene forholder seg til hverandre som umiddelbare selvtilstrekkelige personer følger det at (1) kontrakten er et produkt av tilfeldige viljer; (2) den identiske viljen som opprettes gjennom kontrakten er bare en vilje fastsatt av kontraktpartene, slik bare en felles vilje, men ikke en vilje som er alminnelig i og for seg selv; (3) objektet til kontrakten er en individuell ytre ting, for bare ting av dette slaget er underlagt den rent tilfeldige viljen til kontraktpartene til å avhende dem.

Ekteskap kan derfor ikke bli underordnet begrepet om kontrakt, selv om dette er foreslått av Kant. Statens natur har lite å gjøre med kontraktsforholdet. Inntrenging av kontraktbegrepet i tenkning om staten har skapt forvirring i statsretten og konstitusjonell lov. Forholdet mellom staten og borgerne, eller mellom borgerne innbyrdes, har vært sett på som et kontraktsforhold, og staten selv som et kontraktsforhold basert på den felles viljen til innbyggerne. Men dette er en feilaktig måte å se det på.

Man fødes inn i et statssamfunn, og det er ikke opprettet ved kontrakt, men eksisterte før man ble medlem av det, og det avhenger ikke av tilfeldige viljer, og er ikke basert på kontrakt (selv om det er avhengig av en viss felles forståelse).

§§ 76-81

Disse paragrafene inneholder klassifisering og behandling av ulike kontraktstyper.

Seksjon 3

Urett

§ 82

I kontrakten er retten i seg selv tilstede som noe opprettet, og dens indre allmennhet er tilstede som en felles faktor i de tilfeldige og særskilte viljene som er berørt.
Tilsynekomsten av retten, der retten selv og dens vesentlige eksistens, den særskilte viljen, faller umiddelbart sammen, altså på en tilfeldig måte, fortsetter, i tilfelle av urett, og blir et skinn - en motsetning mellom retten i seg selv og den særskilte viljen der retten blir en særskilt eller egenartet rett.
Men sannheten om dette skinnet er at det er ingenting verdt, og at retten gjenoppretter seg selv ved å negere denne negasjonen av seg selv. Gjennom denne formidlingsprosessen hvor retten vender tilbake til seg selv fra sin negasjon, bestemmer den seg selv som virkelig og gyldig, selv om den først bare var i seg selv og noe umiddelbart.

§ 83

Retten, som noe særskilt og derfor komplekst i motsetning til allmennheten og enkelheten til dens væren i seg selv, oppnår formen av et skinn. Det er dette skinnet, enten i seg selv eller umiddelbart, eller det er opprettet av subjektet som skinn, eller det er opprettet av subjektet som fullstendig null og ugyldig - det er, det blir uintendert eller sivil urett, bedrag eller forbrytelse.

I tilføyelsen sier Hegel: Urett er skinnet av vesenet som oppretter seg selv som selvtilstrekkelig. Om skinnet er tilstede bare i seg selv og ikke også for seg selv, altså om jeg tror at jeg gjør rett når jeg gjør urett, er uretten uintendert. Skinnet eksisterer her fra rettens synspunkt, men ikke fra mitt synspunkt. Det andre slaget urett er bedrag. I dette tilfellet er ikke uretten et skinn fra rettens synspunkt. Det som skjer er at jeg skaper et skinn for å bedra noen. Når jeg bedrar noen er retten for meg et skinn. I det første tilfellet var retten et skinn fra rettens synspunkt. I det andre tilfellet er retten et skinn fra mitt synspunkt. Det tredje tilfellet av urett er forbrytelsen. Dette er urett både i seg selv og for meg. Men i dette tilfellet vil jeg uretten og bruker ikke skinn av retten.

A. Uintendert urett

§ 84

Å ta i besittelse og kontrakt er for seg selv og i sine særskilte variasjoner først ulike uttrykk for og konsekvenser av min vilje i sin alminnelighet; men siden viljen er iboende allmenn er de også rettslige krav (Rechtsgründe) med hensyn til deres anerkjennelse av andre. Ved hjelp av deres mangfoldighet og gjensidige utvendighet, kan de bli tatt under overveielse av forskjellige personer med referanse til en og samme sak, og hver av disse personene, etter deres særskilte krav, kan betrakte tingen som sin eiendel. Dette forårsaker motstridende rettskrav.

§ 85

Slike motstridende rettskrav, der det er reist rettslig krav på en ting, og som konstituerer sfæren til privatretten(? civil action), involverer anerkjennelse av retten som den allmenne og avgjørende faktor.

§ 86

For de involverte partene er anerkjennelsen bundet opp med deres særskilte motsatte interesser og synspunkter. Man må gå opp grensene mellom de ulike krav og synspunkter og skinnet av rett, og retten selv.

B. Bedrag

§ 87

Når den allmenne retten er redusert til et skinn av rett er dette bedrag.

§ 88

Man kan bli bedratt med hensyn til verdien av det man kjøper.

§ 89

Man kan gjøre urett ved å anslå verdien av en gjenstand feil.

C. Tvang og forbrytelse

§ 90

Når jeg eier eiendom er viljen min fanget i en ting og underlagt nødvendigheten. Den kan derfor bli utsatt for tvang.

§ 91

Som levende vesen kan mennesket bli tvunget inn under andres makt. Men den frie viljen kan ikke tvinges uten så vidt den ikke greier å dra seg tilbake fra den ytre dimensjonen som den er fanget inn i, eller fra forestillingene i denne. Bare den som aksepterer tvangen blir tvunget.

§ 92

Tvang ødelegger umiddelbart seg selv i begrepet, siden det er uttrykk for en vilje som opphever uttrykket for eller eksistensen av en vilje. Bruk av makt og tvang er derfor, tatt abstrakt, i motstrid til av retten.

§ 93

Siden tvang eller maktbruk ødelegger seg selv i begrepet, har den sitt virkelige uttrykk i det faktum at tvang er opphevet ved tvang. Det er derfor nødvendig med en andre omgang tvang som opphever den første, innledende tvangen.

Misligholdelse av en kontrakt er illegitim maktbruk siden det holder noe som rettelig tilkommer en annen borte fra vedkommende. Barns naturlige vilje gir seg uttrykk i illegitim maktbruk, og må derfor møtes med motmakt.

I en tilføyelse sier Hegel at helter ikke lenger er mulige i staten. Helter hører til i en verden der sivilisasjonen mangler. Selv om det de gjorde var rett, var det sin egen særskilte vilje de fulgte, og ikke en allmenn vilje (som enda ikke fantes som virkelig).

§ 94

Abstrakt rett er en tvangsrett, siden urett mot den er en makt rettet mot min frihet i en sak. Beskyttelse av min frihet vil her framtre som bruk av tvang.

§ 95

Å ta i bruk makt for å hindre en annen i bruken av hans frihet i konkret forstand er å krenke retten som rett, og det er en forbrytelse.

§ 96

Det er bare den eksisterende viljen som kan bli krenket. Men den kan bli krenket på ulike måter. Den kan bli krenket i forhold til hele sin eksistens, som ved mord, eller bare i en av sine kvaliteter, som ved tyveri.

§ 97

Når en krenkelse av retten forekommer, har den en positiv ytre eksistens, men denne eksistensen er innen seg selv null og ugyldig. Manifestasjonen av dens ugyldighet er at tilintetgjørelsen av krenkelsen på samme måte kommer i eksistens, dette er rettens virkelighet, som dens nødvendighet som formidler seg selv med seg selv gjennom opphevelsen av krenkelsen.

Dette forklarer Hegel nærmere i en tilføyelse. Ved en forbrytelse er noe forandret. Det som er forandret eksisterer, men dette er noe som er motsatt av tingen selv, og er i den utstrekning innen seg selv null og ugyldig. Denne ugyldigheten er at retten som rett er blitt opphevet. For retten, som absolutt, kan ikke bli opphevet, så forbrytelsens uttrykk er innen seg selv null og ugyldig, og denne ugyldighet er vesenet til forbrytelsens virkning. Men det som er null og ugyldig må manifestere seg som null og ugyldig - altså det må selv framstå som sårbart. Den forbryterske handlinga er ikke en innledende positiv hendelse som følges av straff som forbrytelsens negasjon, men den er selv negativ, sånn at straffen er negasjonen av negasjonen. Virkelig rett er slik opphevelsen av krenkelsen, og det er i disse omstendighetene at den demonstrerer sin gyldighet og beviser seg selv som en nødvendig og formidlet eksistens.

§ 98

En krenkelse som bare berører ytre eksistens eller besittelser er et onde eller skade gjort mot eiendeler eller ressurser. Opphevelsen av krenkelsen, der den har gjort skade, består i kompensasjon.

§ 99

En skade som blir påført den viljen som har væren i seg selv (og som også blir påført alle andre) har ingen positiv eksistens i denne viljen som sådan, heller ikke i produktet av skaden. For seg selv er denne viljen som har væren i seg selv (altså som rett eller lov i seg selv) heller noe som ikke har ytre eksistens og er i den utstrekning usårlig. På samme måte er skaden en rent negativ ting for den særskilte viljen til den skadede og for andre. Skadens positive eksistens består bare i forbryterens særskilte vilje. Slik er en skade påført den siste som en eksisterende vilje opphevelsen av forbrytelsen, som ellers ville bli betraktet som gyldig, og gjenopprettelsen av retten.

Teorien om straff har kommet dårlig ut i rettsvitenskapen. Dersom forbrytelsen og straffen (som er opphevelsen av forbrytelsen) bare er sett på som onder, kan man vel se det som ufornuftig å ville et onde bare fordi det allerede er et onde til stede. Denne overfladiske karakteren av et onde ligger under teoriene om straff som forebyggelse - generalprevensjon - som en trussel eller et korrektiv. Men det som det skal være snakk om er urett og rettferdighet. Men overfladiske betraktninger og forebyggelse setter dette til side. Straffen er først og fremst en opphevelse av forbrytelsen og gjenopprettelse av retten, og ikke et onde.

I en tilføyelse sier Hegel at straffen ikke skal bli sett på som først og fremst et onde og en trussel, men som gjenopprettelse av retten. En trussel ser på menneskene som ufrie skapninger som kan tvinges gjennom trusler. Men retten og rettferdigheten må ha sitt sete i friheten og viljen, og ikke i mangelen på frihet som trusselen er rettet mot. Å rettferdiggjøre straffen på denne måten er som å løfte en stokk mot en hund, og å behandle mennesket som en hund ved ikke å respektere dets ære og frihet. Trusler ser bort fra friheten.

§ 100

Det onde som påføres forbryteren (gjennom straffen) er ikke bare rettferdig i seg selv, det er også en rett for forbryteren selv, det er, en rett fastsatt i forbryterens egen eksisterende vilje, i hans handling. For det ligger i hans handling, som handlingen til et rasjonelt vesen, at det er universelt i karakter, og at, ved å gjennomføre den, har han satt opp en lov som han har anerkjent for seg selv i sin handling, og som han må underordne seg som under sin rett.

§ 101

Opphevelsen av forbrytelsen er gjengjeldelse så langt som gjengjeldelsen, ved sitt begrep, er en krenkelse av en krenkelse, og i den utstrekning forbrytelsen kan måles i alvorlighet (innenfor strafferammer etc.), slik at straffen, opphevelsen av forbrytelsen, kan fastsettes som en bestemt straff. Men denne identiteten til straffen og gjengjeldelsen, som er basert på begrepet, er ikke en likhet i den spesifikke karakteren til krenkelsen, men i dens karakter i seg selv, altså etter dens verdi.

§ 102

I sfæren til rettens umiddelbarhet er opphevelsen av forbrytelsen primært hevn, men dens innhold er rettferdig så langt som den konstituerer gjengjeldelse. Men i sin form er det handlingen til en subjektiv vilje som kan sette sin uendelighet i enhver krenkelse av retten som forekommer, og hvis rettferdighet derfor er ganske tilfeldig, akkurat som den eksisterer for den andre part som bare som en særskilt vilje. Slik vil hevn, som den positive handlingen til en særskilt vilje, komme som en ny krenkelse; på grunn av denne motsigelsen blir den del av en uendelig progresjon, og blir arvet fra generasjon til generasjon.

§ 103

Å kreve at denne motsetningen blir løst slik at subjektive interesser og subjektive former fjernes fra rettferdigheten, slik at rettferdigheten ikke blir hevnende, men bare straffende, er å kreve en vilje som ikke bare er en særskilt og subjektiv vilje, men også en allmenn vilje. Men dette begrepet om moralitet er ikke bare et krav, det har oppstått i løpet av bevegelsen selv.

Overgang fra rett til moralitet

§ 104

Slik representerer forbrytelse og den hevnende rettferdighet formen for viljens utvikling når den har nådd fram til distinksjonen mellom den allmenne viljen som har væren i seg selv, og den individuelle viljen som har væren for seg selv i motsetning til det allmenne. De viser også hvordan viljen som har væren i seg selv, ved å overskride denne motsetningen, har vendt tilbake til seg selv og derved selv blitt virkelig og for seg selv. Etter å ha bevist seg selv i motsetning til den individuelle viljen som har væren bare for seg selv, er retten følgelig anerkjent som virkelig takket være denne nødvendighet.

Dudley Knowles skriver at abstrakt rett, som vi til nå har arbeidet med, og snart er ferdige med, er abstrakt i flere ulike henseende. Felles for den måten de saksområdene som det til nå har blitt arbeidet med har blitt framstilt på, er at framstillingene har abstrahert fra den konkrete sammenhengen som sakene inngår i. Abstrakt rett studerer normene for forholdet mellom mennesker.

Til slutt har vi et argument som konkluderer med at sosiale normer ikke bare kan bli en sak der individ krever retter. Slike retter må bli handhevet, men de enkelte individ kan ikke foreta handheving av sin rett siden de ikke har ressurser og autoritet til dette, og siden deres rettferdighet kan utvikle seg til en spiral av blodhevn. Noen som på en anerkjent måte kan representere det allmenne standpunktet må handheve retten.

Dudley Knowles skriver at den abstrakte retten for Hegel var den mest primitive og rudimentære begripelsen som moderne mennesker har av seg selv - som atomiserte og atskilte personer. I historia om menneskenes selvforståelse har den forståelsen at hver enkelt av oss er en person blitt vunnet med mye slit og lidelse. Det har også forståelsen av implikasjonene av denne selvbegripelsen, at vi krever anerkjennelse av oss selv og gir anerkjennelse til andre som bærere av retter som må kunne handheves ved at overtredere straffes på en rettferdig måte, for at friheten skal bli virkelig.

Andre del

Moralitet

§105

Det moralske synspunktet er viljens synspunkt i den utstrekning viljen er uendelig ikke bare i seg selv, men også for seg selv. Denne refleksjonen av viljen inn i seg selv og dens identitet for seg selv, som motsatt til dens væren i seg selv og i umiddelbarhet og de bestemmelsene som utvikler seg innen den siste, bestemmer personen som subjekt.

§ 106

I moraliteten er viljens subjektivitet sammenfallende med det allmenne standpunktet. Subjektiviteten konstituerer eksistensen av begrepet. Bare i viljen som subjektiv vilje kan frihet, eller den viljen som har væren i seg selv, bli virkelig.

Den andre sfæren, moraliteten, representerer i sin helhet den virkelige siden til begrepet om frihet. Prosessen innen denne sfæren er slik at den viljen som først har væren bare for seg selv, og som umiddelbart er identisk bare i seg selv med den viljen som har væren i seg selv (altså den allmenne viljen) er overskredet, og den blir fastsatt som identisk med den viljen som har væren i seg selv. Dette kultiverer den grunnen der friheten nå blir opprettet, som er subjektiviteten.

§ 107

Viljens selvbestemmelse inngår i dens begrep, og subjektiviteten er dens egen bestemmelse. Det moralske synspunktet tar form som den subjektive viljens rett. I henhold til denne retten kan viljen erkjenne noe eller være noe bare så langt som objektet er dens eget, og så langt som viljen er til stede for seg selv i det som subjektivitet.

I tilføyelsen sier Hegel at subjektiviteten må også ha objektivitet. Bare i subjektet kan friheten bli virkeliggjort. Men tilværelsen til den viljen som vi har kalt subjektivitet er ulik tilværelsen til den viljen som har væren i og for seg selv. For å bli det siste må viljen frigjøre seg fra den andre rene subjektivitets ensidighet. I moraliteten er det den distinkte interessen til mennesket som det er spørsmål om, og den høge verdien til denne interessen består i at mennesket kjenner seg selv som absolutt og bestemmer seg selv. Det usiviliserte mennesket lar alt bli diktert til seg ved brutal kraft og naturlige betingelser; barn har ingen moral og blir bestemt av sine foreldre; men det kultiverte og innvendig utviklede mennesket vil være tilstede i alt det gjør.

§ 108

Den subjektive viljen, som umiddelbar for seg selv og distinkt fra den allmenne viljen, er abstrakt, begrenset og formell. Når det formelle aspektet i viljen først dukker opp i den individuelle viljen, er det moralske synspunktet synspunktet til relasjoner, forpliktelser og krav.

Det moralske er ikke primært bestemt som det motsatte av det umoralske, akkurat som retten ikke er i umiddelbar forstand det motsatte av urett. Tvertimot er moralens allmenne synspunkt i likhet med umoralens basert på viljens subjektivitet.

I tilføyelsen sier Hegel at i moraliteten skulle selvbestemmelsen bli tenkt på som en ren rastløs aktivitet som ikke kan komme fram til noe som er. Bare i det etiske riket blir viljen identisk med begrepet til viljen og har den siste alene som sitt innhold. Den forpliktelsen som er tilstede i moraliteten blir først fullbyrdet i etikkens rike.

§ 109

Viljens formelle aspekt inneholder motsetningen mellom subjektivitet og objektivitet og aktiviteten i forbindelse med denne motsetningen. Viljen er subjektiv og selvbestemmende, og den strever med å sette sin subjektivitet ut i virkeligheten, altså oversette sitt innhold fra subjektivitet til objektivitet, til en umiddelbar tilværelse. Viljens enkle identitet med seg selv i denne motsetningen er innholdet eller formålet som forblir konstant i de to motsatte og likegyldig overfor disse ulike formene. (Hegel beskriver dette mer detaljert og dialektisk.)

§ 110

Denne innholdets identitet mottar sin mer presise bestemmelse innen det moralske synspunktet, der frihet, denne viljens identitet med seg selv, er tilstede for viljen.

(a) Innholdet er bestemt for meg som mitt på en sånn måte at i dets identitet inneholder det min subjektivitet for meg ikke bare som mitt indre mål, men også så langt som dette målet har oppnådd ytre objektivitet.

§ 111

(b) Selv om innholdet inkluderer noe partikulært legemliggjør det likevel den indre bestemmelsen om å være i overensstemmelse med den allmenne viljen, men dette er bare et krav, og det er mulig at innholdet ikke stemmer overens med begrepet.

§ 112

(c) Mens jeg bevarer min subjektivitet i å gjennomføre mine målsetninger, der jeg objektiverer dem, opphever jeg samtidig denne subjektiviteten i dens umiddelbarhet. Men den ytre subjektiviteten som slik er identisk med meg er andres vilje. Andres vilje er den eksistensen som jeg gir til mine målsetninger. Når jeg gjennomfører mine målsetninger faller min vilje sammen med andres vilje.

I en tilføyelse sier Hegel at i forbindelse med formell rett la man merke til at den bare inneholdt forbud, og at en handling helt i tråd med retten følgelig hadde en rent negativ bestemmelse med hensyn til andres vilje. Men i moraliteten er bestemmelsen av min vilje med referanse til andres vilje positiv - altså den allmenne viljen er tilstede i det den subjektive viljen gjør. Dermed kan flere viljer ha positiv referanse til hverandre. I rettens sammenheng er intensjoner som andre viljer kan ha med referanse til min vilje som gir seg eksistens i eiendom irrelevante. I den moralske sfæren er andres velferd involvert, og det er bare her at positive referanser begynner å telle.

§ 113

Viljens uttrykk som subjektiv eller moralsk er handling. Handling inneholder følgende bestemmelser: (1) den må være kjent av meg i sin utvendighet som min; (2) dens vesentlige forhold til begrepet er forpliktende; og (3) den har et vesentlig forhold til andres vilje.

§ 114

Moralens rett inneholder tre aspekter:

Den abstrakte eller formelle handlingens rett, i henhold til hvilken innholdet av min handling, som utført i umiddelbar eksistens, er fullstendig min, slik at handlingen er den subjektive viljens formål.
Det særskilte aspektet til handlingen er dens indre innhold, altså måten som dens universelle karakter er bestemt for meg - dette konstituerer handlingens verdi og årsaken til at jeg vurderer den som gyldig, altså dens intensjon. Dens innhold, som det særskilte målet til min særskilte og subjektive eksistens, er velferd.
Dette innholdet, skjønt innvendig i karakter, er på samme tid løftet til allmennhet som har væren i og for seg selv; som sådan er det viljens absolutte mål, altså det gode, og dets motsetning, i refleksjonens sfære, er subjektiv allmennhet, enten av ondt eller av samvittighet.

Seksjon 1

Formål og ansvarlighet

§ 115

Viljens handling forutsetter et ytre objekt med dets omstendigheter. Gjerningen fastsetter en forandring i denne gitte eksistens, og viljen er fullstendig ansvarlig for den så langt som det abstrakte predikatet "mitt" henger fast ved eksistensen til det som er forandret.

§ 116

Det er ikke min gjerning dersom andre er påført skade av ting som eies av meg og som, som ytre objekt, eksisterer og fungerer i en mangfoldig sammenheng. Men skaden er mer eller mindre min feil, siden tingene som forårsaket skaden er mine, selv om de i sin tur bare mer eller mindre er underlagt min kontroll i henhold til deres distinkte natur.

§ 117

Den autonomt handlende viljen har i de målsetninger den forfølger i forhold til sin eksistens en forestilling om de omstendigheter som denne eksistensen involvere. Men omstendighetene kan være andre enn det den begrensede viljen forestilte seg. Det er viljens rett å bare ta på seg ansvar for de sider ved sin handling som den kjente som forutsatte i målsettinga, og som var til stede i formålet - jeg kan bare bli gjort ansvarlig for en handling dersom viljen min var ansvarlig for den.

§ 118

Handlinger har mangfoldige konsekvenser så langt som de er oversatt i ytre eksistens; for konsekvensene utvikler seg i alle retninger. Handlingenes konsekvenser er en del av handlingen. Men handlingen er utsatt for ytre krefter som påvirker den og skaper fjerne og fremmede konsekvenser. Viljen har rett til å akseptere ansvarlighet bare for det første settet konsekvenser, siden bare de inngår i dens formål.

Seksjon 2

Intensjon og velferd

§ 119

Den ytre eksistensen til en handling er et sett av forbindelser som kan bli sett på som uendelig delt inn i individuelle enheter, og handlingen selv kan bli tenkt på som i utgangspunktet bare å ha rørt en av disse enhetene. Men sannheten til det individuelle er det allmenne, og handlingens bestemte karakter er ikke et isolert innhold, men alle de mangfoldige sammenhengene. Formålet som det utgår fra en tenkende agent inneholder ikke bare det isolerte innholdet, men vesentlig det allmenne aspektet - intensjonen.

I en tilføyelse sier Hegel at å rettferdiggjøre en handling ved dens intensjon er å legge vekt på bare en side ved handlingen. Både intensjonen og virkningene inngår i handlingen. Å bare se isolert på en av handlingens mange enheter er å se på en brannstifter som en som bare har satt fyr på et trestykke.

§ 120

Intensjonens rett er at handlingens allmenne kvalitet skal ha væren ikke bare i seg selv, men skal være kjent av agenten og slik vært til stede hele tiden i hans subjektive vilje; og omvendt, det vi kan kalle handlings objektivitets rett er å framsette seg selv som kjent og villet av subjektet som en tenkende agent.

Retten til slik innsikt betyr at ansvaret til barn og mentalt tilbakestående er fraværende eller redusert.

§ 121

Den allmenne kvaliteten til en handling er dens mangfoldige innhold i sin allminnelighet, redusert til den enkle form av allmennhet. Men subjektet, som reflektert inn i seg selv, og slik som en særskilt enhet i forhold til partikulariteten til det objektive riket, har sitt eget særskilte innhold i sitt mål, og dette er handlingens sjel. At denne agentens egenart er inneholdt og utført i handlingen oppretter subjektiv frihet i dens mer konkrete bestemmelse, altså subjektets rett til å finne sin tilfredsstillelse i handlingen.

§ 122

Dette særskilte aspektet gir handlingen dens subjektive verdi og interesse for meg. I kontrast til dette målet, er den umiddelbare karakteren til handlingen i sitt videre innhold redusert til et middel. Så langt som et slikt mål er begrenset, kan det i sin tur bli et middel i en videre intensjon, og så videre i det uendelige.

§ 123

Når det gjelder innholdet i målsetningene er alt som presenterer seg her (1) formell aktivitet selv, så langt som subjektet forplikter seg til hva enn det betrakter som målsetninger som det vil fremme. (2) Men den enda abstrakte og formelle subjektivitetens frihet har et mer bestemt innhold bare i sin naturlige subjektive eksistens - dens behov, tilbøyeligheter, lidenskaper, meninger etc. Tilfredsstillelsen av dette innholdet er velferd eller lykke, både i dets særskilte bestemmelser og i dets allmenne aspekt - de begrensede mål i sin allminnelighet.

§ 124

Siden den subjektive tilfredsstillelsen av individet selv (inkludert anerkjennelsen av ham i form av ære og berømmelse) også kan finnes i utføringa av mål som er gyldige i og for seg selv, er det en tom påstand av den abstrakte forståelsen å kreve at bare mål av dette slaget skal opptre og bli ønsket, og mene at objektive og subjektive målsetninger ikke kan ønskes og villes samtidig. Slike holdninger blir verre dersom de fører til at man hevder at fordi subjektets tilfredsstillelse er til stede (som den alltid er når en oppgave er fullført) er det den vesentlige intensjonen, og det objektive målet bare et middel. (Dette er rettet mot Kant som hevdet at bare handlinger som var utført for pliktens skyld, var moralsk verdifulle) Subjektet er serien av sine handlinger. Dersom disse er en serie verdiløse produkt, er viljens subjektivitet verdiløs, og om serien av individets dåder er av substansiell natur så er også hans indre natur dette.

Den subjektive frihets rett, eller, retten til den subjektive egenart til å finne tilfredsstillelse, er det som det dreier seg om i forskjellen mellom antikken og den moderne tid. Denne retten, i sin uendelighet, er uttrykt i kristendommen, og er blitt det universelle og virkelige prinsippet til en ny form for verden. Det setter sitt preg på mange sider av virkeligheten.

§ 125

Subjektiviteten er reflektert i seg selv, og har referanse til det allmenne. Det allmenne momentet, som først var opprettet i det subjektive og særskilte, inkluderer andres velferd - alles velferd. Andres velferd i sin allminnelighet er et vesentlig mål og en rett for subjektiviteten. Men siden det allmenne som har væren i og for seg selv er distinkt fra slikt særskilt innhold, og ikke er blitt bestemt hinsides rettens stadium, kan disse det særskiltes mål, så forskjellige som de er fra det allmenne, være i samsvar med det allmenne, men trenger ikke å være det.

§ 126

Min egenart (særskilthet) er imidlertid, som andres, bare en rett i det hele tatt så langt som jeg er fri.

En av de mest korrupte maksimene i vår tid er at vi skal forestille oss edle forbrytere, som har hatt gode intensjoner bak sine ugjerninger. Det har ført til at forbrytelser er blitt framstilt som gode handlinger.

§ 127

Egenarten til den naturlige viljens interesser, tatt sammen som en enkel totalitet, er personlig eksistens som liv. I ekstrem fare og i konflikt med den rettmessige eiendommen til noen annen, kan dette livet kreve en nødvendighetens rett, for alternativene er en uendelig skade på eksistensen med totalt tap av rettigheter, sammenliknet med en skade bare på en individuell og begrenset frihetens eksistens, der retter som sådanne og kapasiteten til den skadedes retter, som bare har fått sin eiendom skadet, fortsetter å bli anerkjent.

Dette kan blant annet tolkes slik: Dersom man står i fare for å sulte i hjel, har man rett til å stjele mat. (Dette var også slått fast i Magnus Lagabøtes lov)

§ 128

Slik nødvendighet avslører begrensetheten og tilfeldigheten til både retten og velferden - til frihetens abstrakte eksistens som distinkt fra eksistensen til den særskilte personen, og den særskilte viljens sfære som distinkt fra rettens universalitet. Deres ensidige og ideale karakter er derved fastsatt. Retten har allerede bestemt sin eksistens som den særskilte viljen; og subjektiviteten, i sin sammenfattete egenart, er selv frihetens eksistens, akkurat som den er i seg selv, som den uendelige viljens selvreferanse, frihetens universelle aspekt. De to momentene i retten og subjektiviteten, integrert for å oppnå sin sannhet og frihet - skjønt først i et relativt forhold til hverandre - er det gode og samvittigheten.

Seksjon 3

Det Gode og Samvittigheten

§ 129

Det gode er Ideen, som enheten av viljens begrep og den særskilte viljen, der abstrakt rett, velferd, kunnskapens subjektivitet, og den ytre eksistensens tilfeldighet, som selvtilstrekkelige for seg selv, er overskredet; men de er på samme tid vesentlig inneholdt og bevart inn i den. - Det gode er virkeliggjort frihet, det absolutte og ultimate målet til verden.

§ 130

Innen denne ideen har velferd bare gyldighet som allmenn velferd, altså i overensstemmelse med frihet; velferd er ikke et gode uten retten. Retten er på samme vis ikke et gode uten velferd. Siden det gode nødvendigvis må virkeliggjøres gjennom den enkelte viljen, og siden det er dennes substans, har det en absolutt rett distinkt fra den abstrakte retten til eiendom og de særskilte velferdsmålene. Så langt som disse er skilt fra det gode har de bare gyldighet så langt som de overensstemmer med det gode og er underordnet det.

§ 131

For den subjektive viljen er det gode helt vesentlig, og den subjektive viljen har bare verdi og verdighet så langt dens innsikt og intensjon er i overensstemmelse med det gode. Så langt som det gode enda på dette punktet er det godes abstrakte Ide er den subjektive viljen enda ikke fastsatt som assimilert til det og i samsvar med det. Den står i et forhold til det gode der det gode bør bli virkeliggjort, og bare kan bli virkeliggjort gjennom den subjektive viljen.

§ 132

Den subjektive viljens rett er at det den anerkjenner som gyldig skulle bli oppfattet av den som godt, og den skulle bli holdt ansvarlig for en handling - som dens mål oversatt i ytre objektivitet - som rett eller gal, god eller ond, lovlig eller ulovlig, i henhold til dens kjennskap til verdien som den handlingen har i denne objektiviteten.

Det gode er i allminnelighet viljens vesen i dens substansialitet og allmennhet - viljen i dens sannhet; det gode eksisterer derfor uten unntak bare i tanken og gjennom tanken.

§ 133

Det godes forhold til det enkelte subjektet er at det gode er den vesentlige karakteren til subjektets vilje, som slik har en forpliktelse i denne sammenhengen. Fordi partikularitet er distinkt fra det gode og faller innen den subjektive viljen, er det gode i utgangspunktet bare bestemt som allmenn abstrakt vesentlighet - altså som plikt. I lys av denne bestemmelsen skulle plikten bli gjort for pliktens egen skyld.

§ 134

Siden handling for seg selv krever et særskilt innhold og et bestemt mål, mens plikt i det abstrakte inneholder ingenting av dette slaget, oppstår spørsmålet: hva er plikt? For denne bestemmelsen er alt som er tilgjengelig så langt dette: å gjøre rett, og å fremme velferd, sin egen velferd og velferd i dens allmenne bestemmelse, andres velferd.

§ 135

Disse bestemmelsene er imidlertid ikke inneholdt i bestemmelsen om plikten selv. Men siden begge er begrenset og betinget, gir de foranledning til overgangen til det ubetingedes høgere sfære, pliktens sfære. Slik er alt som er overlatt til plikten selv, så langt som den er det vesentlige eller allmenne element i den moralske selvbevissthet, abstrakt allmennhet, hvis bestemmelse er identitet uten innhold eller det abstrakt positive, altså det ubestemte.

Selv om det er viktig å legge vekt på den rene viljens selvbestemmelse som pliktens rot, og denne kunnskapen slo først rot med Kants filosofi og hans tanke om viljens autonomi, er likevel gevinsten ved et rent moralsk synspunkt, uten overgangen til begrepet om etikken, bare en tom formalisme.

§ 136

På grunn av den abstrakte karakteren til det gode faller det andre momentet til Ideen, partikularitet i sin allminnelighet, innen subjektiviteten. Subjektiviteten, i sin allmennhet reflektert i seg selv, er den absolutte inderlige sikkerheten på seg selv, det er den som fastsetter partikularitet. Og det er den bestemmende og avgjørende faktor - samvittigheten.

§ 137

Sann samvittighet er disposisjon til å ville det som er godt i og for seg selv; den har derfor faste prinsipp, og disse har for den karakter av bestemthet og plikter som er objektive for seg selv. I kontrast til dens innhold - som er sannhet - er samvittigheten det rent formelle aspektet til viljens aktivitet, som ikke har eget distinkt innhold. Men disse prinsippenes og pliktenes objektive system og enheten av den subjektiv kunnskap og dette systemet er bare til stede når etikkens synspunkt er oppnådd. Her, innen moralitetens formelle synspunkt, mangler samvittigheten dette objektive innhold, og er slik for seg selv den uendelige formelle sikkerhet på seg selv.

Hegel regner med minst tre former for samvittighet. Bare to berøres i dette arbeidet. Den tredje er den religiøse samvittighet, som faller utenfor rammene til dette arbeidet. De to som berøres er samvittigheten innenfor moraliteten, som vi her er opptatt av, og samvittigheten innenfor det etiske livet, som vi senere skal møte. (Både i kommentaren til denne paragrafen og til følgende paragrafer skriver Hegel mye mer om samvittigheten enn det jeg referer.)

§ 138

Denne subjektiviteten, som abstrakt selvbestemmelse og ren sikkerhet på seg selv alene, fordamper i seg selv alle bestemte sider ved retten, plikten og eksistensen, for så vidt som det er dømmekraften som bestemmer innenfra seg selv hva som er godt i forhold til et gitt innhold, og samtidig er den kraften som det gode, som først er bare en Ide og en forpliktelse, skylder sin virkelighet.

I en tilføyelse sier Hegel at dersom vi ser nærmere på fordampingsprosessen og observerer hvordan alle bestemmelser er absorbert inn i dette enkle begrepet og igjen må utstedes fra det, kan vi se at prosessen avhenger av det faktum at alt som vi anerkjenner som rett eller plikt kan bli vist å være null og ugyldig, begrenset, og på ingen måte absolutt. Og som subjektiviten fordamper alt innhold inn i seg selv, kan den i sin tur utvikle det ut av seg selv. Alt som framstår i det etiske riket er produsert av denne aktiviteten til ånden.

§ 139

Hvor alle tidligere gyldige bestemmelser har forsvunnet og viljen er i en tilstand av ren inderlighet er selvbevisstheten i stand til å lage til sitt prinsipp enten det allmenne i og for seg selv, eller sin egen særskilthets tilfeldighet, og gi den siste forrang over det allmenne og virkeliggjøre det gjennom sine handlinger - altså er i stand til å være ond.

Samvittigheten, som formell subjektivitet, består rett og slett i muligheten til hvert øyeblikk å bli ond; for både moraliteten og det onde har felles rot i selvsikkerheten som har væren for seg selv og kjenner og beslutter for seg selv. Det ondes opprinnelse ligger i det mysteriet - altså det spekulative aspektet - til friheten, i nødvendigheten som det oppstår med fra den naturlige fasen til viljen og tar en karakter av inderlighet i forhold til det. Det er denne naturlige fasen til viljen at den kommer til å eksistere som selvmotsigelse, og denne viljens egenartethet som bestemmer seg selv som ond. Denne egenartetheten eksisterer bare som en dualitet, her som motsetning mellom den naturlige viljen og inderligheten. Den ene siden ved denne egenartetheten er de naturlige driftene og den naturlige viljen. Viljens inderlighet henter sitt innhold fra dette.

§ 140

Selvbevisstheten ser en positiv side ved sitt eget mål. Ved hjelp av denne positive siden som den betrakter som en plikt og en beundringsverdig intensjon er selvbevisstheten i stand til å hevde at handlingen er god både for den selv og for andre. Men gjennom selvrefleksjon og følgende oppmerksomhet på viljens allmenne karakter er den også i en posisjon der den kan sammenlikne denne allmenne karakteren til handlingen med det vesentlig negative innholdet som handlingen også inneholder. Å hevde at handlingen er god for andre er hykleri, og å hevde at handlingen er god for selvbevisstheten selv er å gå til det ekstreme der subjektiviteten erklærer seg selv for absolutt.

Denne siste og dunkleste formen for ondskap, der det onde blir pervertert til godt og det gode til ondt, og bevisstheten med viten om at den har makt til å gjennomføre denne omvendingen, og følgelig kjenner seg som absolutt, er den mest ekstreme subjektivitet sett fra moralens synspunkt. Takket være overfladisk filosofi har det onde kommet så langt i vår tid. Her følger kort om de prinsipielle formene som subjektiviteten vanligvis antar:

Hykleri inneholder følgende momenter: (1) kunnskap om det sanne allmenne, som en følelse for plikt og rett, eller en mer utviklet forståelse, (2) en egenartet vilje som ikke stemmer overens med det allmenn, (3) en sammenlikning mellom disse to momentene slik at den egenartede viljen for den villende bevisstheten er bestemt som ond. Dette er å handle ondt med dårlig samvittighet, men ikke hykleri.
Det er ikke nok å handle ondt og med ond samvittighet for å være hyklerisk. Det krever også usannhet, der ondt er forestilt for andre som godt og den onde prøver å framtre som god - bedrageri. Videre må hykleren i det gode, som det hender at han gjør, finne unnskyldning eller rettferdiggjørelse for seg selv for det onde som han gjør.
I denne forvrengningen hører probabilism til. I følge denne forestillingen kan en handling gjøres med god samvittighet dersom det er mulig å finne en god eller aktverdig grunn for å gjøre den. Siden det her er snakk om tvilsomme handlinger, blir det subjektive moment avgjørende. Men siden dette ikke innrømmes, blir dette en form for hykleri.
Et annet syn er at det gode består i å ville det gode, helt abstrakt, og at dette er nok. Siden det abstrakt gode er abstrakt, altså uten et bestemt innhold, er det opp til subjektiviteten å gi det et innhold. Og mange onde handlinger kan på den måten forsvares ved en eller annen side eller konsekvens av handlingen som kan bli sett på som god. Forestillinga om at målet helliger midlet faller inn under forestillingskretsen. Denne forestillinga kan brukes til å forsvare forbrytelser.
Den subjektive mening er uttrykt som kriterium for godt og ondt når det er påstått at den etiske naturen til en handling er bestemt gjennom den subjektive overbevisningen om godt eller ondt. Under disse omstendighetene har ethvert skinn av etisk objektivitet fullstendig forsvunnet. Slike doktriner er nært knyttet til forestillingen om at sannheten ikke er rasjonell i den utstrekning den virkeliggjør seg selv. Når sannheten er blitt subjektiv, forsvinner også forestillingen om hykleri, for den forutsetter at hykleren kjenner en objektiv sannhet som han later som han står for. Forestillinger om godt og ondt mister mening, og man rettferdiggjøres ved sin overbevisning og intensjon. Omvendt kan enhver frakjenne enhver annen ære og ærlighet gjennom sin motsatte oppfatning om at den førstes handling er forkastelig ut fra den handlenes påståtte intensjoner.
Til slutt er den overlegne måten som subjektiviteten er sammenfattet og uttrykt på den som er blitt kalt for "ironi". Termen er hentet fra Platon, men den har fått en annen betydning i dag. Hos Platon var det en måte som Sokrates brukte i dialogene for å forsvare ideene om sannhet og rettferdighet. Men Sokrates behandlet ikke ideene om sannhet og rettferdighet ironisk. Ironi angår en måte å snakke i forhold til folk på. Den eneste mulige kulminasjonen på den subjektiviteten som betrakter seg selv som den ultimate instansen er nådd når den kjenner seg selv som den beslutningskraften som avgjør i spørsmål om sannhet, rett og plikt. Slik består den i kunnskap om den objektive siden til etikken, men uten den selvforglemmelsen og selvoppgivelsen som senker seg ned i denne objektiviteten og gjør den til grunnlag for sine handlinger. Selv om den har et forhold til denne objektiviteten distansere den seg samtidig fra den og kjenner seg selv som det som vil og beslutter på en særskilt måte, men som også kan beslutte på en annen måte. I denne formen er ikke bare subjektiviteten tom for alt etisk innhold som rettigheter, plikter og lover, og den er følgelig ond. Den kjenner seg også som tom for alt dette innhold, og som absolutt. Mer om dette er skrevet i "Åndens fenomenologi" i den delen som omhandler samvittigheten.

Overgang fra moralitet til etisk liv

§ 141

For det gode som frihetens substansielle allmennhet, men likevel som noe abstrakt, er bestemmelser av et eller annet slag påkrevd. For samvittigheten som bestemmelsens rent abstrakte prinsipp, er det påkrevd at dens bestemmelse skulle være allmenn og objektiv. Dersom både det gode og samvittigheten på denne måten er løftet opp til å bli uavhengige totaliteter, blir de det ubestemte som bør bestemmes. Men integrasjonen av disse to relative totalitetene inn i absolutt identitet har allerede blitt gjennomført i seg selv, siden denne veldige rene selvsikkerhetens subjektivitet er identisk med det godes abstrakte allmennhet; denne identiteten, som følgelig er konkret - til den gode og den subjektive viljen, sannheten til dem begge, er etisk liv.

I en tilføyelse sier Hegel at begge prinsippene som så langt er vurdert, det abstrakte gode og samvittigheten, mangler deres motsetning. Det abstrakt gode fordamper i en maktesløshet som kan utstyres med hvilket som helst innhold, og åndens subjektivitet blir ikke mindre fattig siden den mangler objektiv betydning. En lengsel kan derfor oppstå etter objektive forhold der menneskene gjerne underkaster seg for å slippe bort fra tomhetens utilfredshet og negativitet. Om mange protestanter har gått over til katolisismen har de gjort det fordi de har funnet at deres indre liv var fattig, og de ønsket et fast punkt og mer støtte og autoritet, selv om de ikke fikk den stabiliteten som de søkte. Enheten av det subjektive og det objektive gode som har væren i og for selv er det etiske livet, og den forsoningen som finner sted er i henhold til begrepet. For mens moraliteten er viljens form i sin alminnelighet i sin subjektive side, er etisk liv ikke bare den subjektive formen og selvbestemmelsen til viljen: den har også sitt eget begrep, nemlig frihet, som sitt innhold. Rettens sfære og moralitetens sfære kan ikke eksistere uavhengig; de må ha det etiske som støtte og grunnlag. For retten mangler subjektiviteten, som bare tilhører moraliteten, slik at ingen av disse to momentene har uavhengig virkelighet.

Del 3

Etisk liv

§ 142

Etisk liv er Ideen om frihet som det levende gode som har sin kunnskap og vilje i selvbevisstheten, og sin virkelighet gjennom selvbevisst handling. På samme måte er det i etisk væren at selvbevisstheten har sitt motiverende mål og et grunnlag som har væren i og for seg selv. Etisk liv er følgelig begrepet om frihet som har blitt den eksisterende verden og selvbevissthetens natur.

§ 143

Siden denne enheten av viljens begrep med dens eksistens, altså den særskilte viljen, er kunnskap, er bevissthet om disse momentene til Ideen til stede, men på en slik måte at hvert av disse momentene har blitt for seg selv totaliteten av Ideen og har denne som sitt grunnlag og innhold.

§ 144

Etikkens objektive form erstatter det abstrakt gode, som substans gjort konkret av subjektiviteten som uendelig form. Den fastsetter distinksjoner innen seg selv som er slik de er bestemt etter begrepet. De gir det etiske et fast innhold som er nødvendig for seg selv, og hvis eksistens er hevet over subjektive meninger og preferanser: de er lover og institusjoner som har væren i og for seg selv.

§ 145

Den etiske sfæren er systemet av Ideens bestemmelser, og det konstituerer dens rasjonalitet. På denne måten er den etiske sfæren frihet, eller den viljen som har væren for seg selv som objektivitet, som en nødvendighetens sirkel hvis momenter er den etiske kraften som styrer individenes liv.

§ 146

I denne virkelige selvbevisstheten kjenner substansen seg selv og er slik et kunnskapsobjekt. I forhold til subjektet er den etiske substansen, med sine lover og krefter, på den ene siden objekt, like så mye som de er. De er slik absolutt makt og autoritet, fastere basert enn naturens væren.

§ 147

På den andre siden er de ikke noe som er fremmed for subjektet. Tvertimot er de subjektets eget vesen, som det har sin selvfølelse i, og som er dets livs element som ikke er atskilt fra det selv - et forhold som er umiddelbart og nærmere dets identitet enn troen og tilliten.

§ 148

Alle disse substansielle bestemmelsene er plikter som er bindene for individets vilje, som subjektive og ubestemte - eller bestemt på en særskilt måte - er forskjellig fra dem og står følgelig i forhold til dem som til hans egen substansielle væren.

§ 149

En bindende plikt kan bare framstå som en begrensning i forhold til ubestemt subjektivitet eller abstrakt frihet, og for den naturlige viljens drifter eller den moralen som tilfeldig bestemmer sitt eget ubestemte gode. Imidlertid finner individet sin frigjøring i plikten. På den ene siden er han frigjort fra sin avhengighet av de rent naturlige driftene, og fra den byrden han arbeider under som et særskilt subjekt i sin moralske refleksjon om forpliktelse og begjær; og på den andre siden er han frigjort fra den ubestemte subjektiviteten som ikke oppnår eksistens eller handlingens objektive bestemthet, som forblir innen seg selv og ikke har noen virkelighet. I plikten frigjør individet seg selv slik at det oppnår frihet.

I en tilføyelse sier Hegel at plikten frigjør fra subjektivitetens tilfeldige frihet og fra det abstrakte og innholdsløse gode som subjektet henger fast ved. Slik er plikten ikke en begrensning for friheten, men bare for den abstrakte friheten, som er ufrihet, den er oppnåelse av en bekreftende frihet.

§ 150

Så langt som det etiske er reflektert i den naturlig bestemte karakteren til individet er det dyd. Og så langt som dyden bare er individets tilpassing til de omstendighetene som det lever under, er det rettskaffenhet.

§ 151

Men om det ganske enkelt er identisk med individenes virkelighet, det etiske, som deres alminnelige måte å oppføre seg på, framtrer det som skikk (Sitte); og det etiskes vane framtrer som en annen natur som tar den opprinnelige og naturlige viljes plass, og er betydningen og virkeligheten til individets eksistens. Det er ånd som lever som en verden, og bare slik begynner åndens substans å eksistere som ånd.

Hegel sier i en tilføyelse at akkurat som naturen har sine lover, og som dyrene, trærne og sola følger sine lover, så er skikk og bruk den loven som er høvelig for frihetens ånd. Skikk og bruk er det som rett og moralitet enda ikke har nådd, nemlig ånd.

§ 152

På denne måten har den etisk substansialitet oppnådd sin rett, og retten har oppnådd gyldighet. Individets egenvilje og dets egen samvittighet, i deres forsøk på å eksistere for seg selv og i motsetning til den etiske substansialiteten, har forsvunnet. For den etiske karakteren vet at det målet som beveger den er det allmenne som har utviklet seg til virkelig rasjonalitet, og det erkjenner at dets egen verdighet og den hele fortsatte eksistensen til dets særskilte mål er basert på og virkeliggjort innen dette allmenne. Subjektiviteten er selv den virkelige formen og eksisterende virkeligheten til substansen.

§ 153

Individenes rett til deres subjektive bestemmelse til frihet er oppfylt så langt som de tilhører den etiske virkeligheten, for deres sikkerhet på deres egen frihet har sin sannhet i slik objektivitet, og det er i det etiske riket at de virkelig besitter deres eget vesen og deres indre allmennhet.

Da en far spurte ham om råd om den beste måten å gi sønnen en etisk oppdragelse på, svarte en pythagoreer: "Gjør ham til borger av en stat med gode lover".

I en tilføyelse sier Hegel at man kan ikke gi barn en god oppdragelse ved å oppdra dem isolert fra den virkelige verden. Den åndelige verden ville ikke nå dem. Individet oppnår bare sin rett ved å bli borger av en god stat.

§ 154

Individenes rett til sin egenartethet er på samme vis inneholdt i den etiske substansialiteten, for det etiskes eksistens er i det som kommer til syne som konkret og egenartet.

§ 155

Slik faller plikt og rett sammen i denne identiteten til det allmenne og den særskilte viljen, og i det etiske riket har et menneske retter så langt det har plikter, og plikter så langt det har retter. I abstrakt rett har jeg en rett og noen annen har en korresponderende plikt; og i moralitet er det bare en forpliktelse at retten til min egen kunnskap og vilje, og min egen velferd, skulle bli forent med mine plikter og eksistere objektivt.

I en tilføyelse sier Hegel at en slave verken kan ha retter eller plikter, bare frie mennesker kan ha retter og plikter.

§ 156

Den etiske substansen, som inneholder selvbevissthet som har væren for seg selv og er forent med sitt begrep, er den virkelige ånden til en familie og et folk.

Hegel sier i en tilføyelse at det etiske ikke er abstrakt som det gode, men er intenst virkelig.

§ 157

Ideens begrep har væren bare som ånd, som selverkjennelse og som virkelighet, fordi det er objektivisering av selvet, bevegelsen gjennom formen til dens momenter. Den er derfor

umiddelbar eller naturlig etisk ånd - familien. Denne substansialiteten passerer over i tap av enhet, oppdeling, og synspunktet til relativitet, og er slik
det borgerlige samfunn, altså en sammenslutning av medlemmer som selvtilstrekkelige individ i det som derfor er en formell allmennhet, forårsaket av deres behov og av deres legale institusjoner som et middel for å skape sikkerhet for person og eiendom, og av en ytre orden for deres særskilte og felles interesser.
Denne ytre staten
drar seg tilbake og kommer til slutt til et fokus og den substansielle allmenhets virkelighet og det offentlige livs virkelighet som er dedikert til dette - altså opprettelsen, konstitusjonen, av staten.

Seksjon 1

Familien

§ 158

Familien, som åndens umiddelbare substansialitet, har som sin bestemmelse åndens følelse av sin egen enhet, som er kjærlighet. Den disposisjonen som er høvelig for familien er å ha selvbevissthet om ens individualitet innen denne enheten som vesentlighet som har væren i og for seg selv, slik at man er tilstede i den ikke som en uavhengig person, men som medlem.

I en tilføyelse sier Hegel at kjærlighet i allminnelighet betyr bevisstheten om min enhet med en annen, slik at jeg ikke er isolert på egen hand, men vinner min selvbevissthet bare gjennom oppgivelse av min uavhengige eksistens og gjennom å kjenne meg selv som enheten av meg selv og en annen. Men kjærlighet er en følelse, den er etisk liv i sin naturlige form. I staten er den ikke lenger til stede. Der er man bevisst enheten som lov, innholdet må være rasjonelt, og jeg må kjenne det. Det første momentet i kjærlighet er at jeg ønsker ikke å være en uavhengig person i min egen rett, og at dersom jeg var det ville jeg føle meg mangelfull. Det andre momentet er at jeg finner meg selv i en annen person, at jeg oppnår anerkjennelse i denne andre personen, som igjen finner anerkjennelse i meg. Kjærlighet er derfor den mest umåtelige motsigelse; forståelsen kan ikke løse den, fordi det er ingenting som er mer ustyrlig enn denne selvbevissthetens punktlighet som er negert og som jeg ikke desto mindre bør besitte som bekreftende. Kjærlighet er både produksjonen og løsninga på denne selvmotsigelsen. Som sin løsning er den etisk enhet.

§ 159

Retten som tilhører individet takket være familieenheten og som primært består i hans liv innen denne enheten tar bare legal form som det abstrakte moment til den bestemte individualitet når familien begynner å gå i oppløsning. De som var medlemmer av familien blir selvtilstrekkelige individ med uavhengig økonomi.

§ 160

Familien oppnår fullførelse i disse tre henseende:

i form av sitt umiddelbare begrep, som giftemål,
i ytre tilværelse, som familiens eiendom og eiendeler under dens administrasjon;
i å bringe opp barn og oppløsningen av familien.

A. Giftemål

§ 161

Giftemål, som det umiddelbare etiske forhold, inneholder først den naturlige vitalitet, og siden det er et substansielt forhold involverer dette livet i sin totalitet, nemlig som artens virkelighet og dens prosess. For det andre blir kjønnenes forening, som bare var innvendig, i selvbevisstheten omformet til et åndelig forhold.

§ 162

Den subjektive opprinnelsen til ekteskapet kan i større utstrekning ligge i den særskilte tilbøyeligheten til to personer som inngår dette forholdet, eller i initiativet til foreldrene etc. Men dets objektive opprinnelse er det frie samtykke til de personene som det angår, og spesielt deres samtykke til å opprette en enkelt person og gi opp deres naturlige og individuelle personligheter innen denne foreningen. I dette henseende er foreningen en selvbegrensning, men siden de oppnår deres substansielle selvbevissthet innen den, er den faktisk deres frigjørelse.

§ 163

Ekteskapets etiske side består i bevisstheten om denne enheten som et substansielt mål, og slik i kjærlighet, tillit, og deling av hele den individuelle tilværelsen. Det åndelige innholdet blir det overveiende innholdet i ekteskapet. Ekteskapet er ikke et kontraktsforhold i dets vesentlige basis, selv om det opprettes gjennom en kontrakt, for så å overskride denne. Individene identifiseres med hverandre slik at familien blir en person, og dette er den etiske ånd.

§ 164

Partenes erklæringen av samtykke til å inngå ekteskap, og denne erklæringens anerkjennelse og bekreftelse av familien og samfunnet oppretter ekteskapets virkelighet.

§ 165

De to kjønnenes naturlige bestemmelse oppnår en intellektuell og etisk betydning takket være sin rasjonalitet. Denne betydning er bestemt ved den forskjellen som den etiske substansialitet deler seg opp i for at dens vitalitet skal få en konkret enhet.

§ 166

Det ene kjønnet er derfor åndelighet som deler seg opp i personlig selvtilstrekkelighet med væren for seg selv og kunnskapen og viljen til en fri allmennhet. Det andre kjønnet er åndelighet som opprettholder seg selv i enhet som det substansielles kunnskap og vilje i form av konkret individualitet og følelse. Den første er aktiv og kraftfull i sine ytre relasjoner, den andre passiv og subjektiv. Mannen har derfor sitt substansielle liv i staten og i lærdom, og på andre måter i arbeid og strid med den ytre verden og med seg selv. I familien har han et fredfullt og følelsesmessig subjektivt etisk liv. Kvinnens substansielle oppgave er familien, og hennes etiske disposisjon består i fromhet.

§ 167

Ekteskapet er vesentlig monogami.

§ 168

Siden ekteskapet oppstår ved den frie overgivelsen fra begge parter av deres personligheter, som er uendelig unike for dem selv, må det ikke konkluderes innen den naturlige identiske sirkel av mennesker som er kjente og familiære med hverandre i hver detalj - en sirkel der individene ikke har en distinkt egen personlighet i forhold til hverandre.

§ 169

Familien har, som en person, sin ytre virkelighet i eiendom, og bare i den, som ressurser, har dens substansielle personlighet sin eksistens.

B. Familiens ressurser

§ 170

Familien har ikke bare eiendom, den trenger også besittelser som er sikre og varige, altså trenger den ressurser. Eiendommen forvandles gjennom omsorg for et felles formål til en etisk kvalitet.

§ 171

Familien som rettslig person må representeres av mannen i huset som dens overhode. Han er ansvarlig for de ytre forhold og for å ta seg av familiens behov, så vel som for å kontrollere og administrere familiens ressurser. Disse er felles eiendom, og ingen familiemedlem har sin egne spesielle eiendom, selv om hver har en rett til det som er felles. Dette kan føre til sammenstøt mellom husfaderens administrasjon og den enkeltes rett.

§ 172

Når ekteskap finner sted er en ny familie opprettet. Dette er tilstrekkelig i seg selv i forholdet til slektskapsgrupper og resten av familie og slekt, til at den blir anerkjent som en ny familie som inngår i slekts- og familienettverket.

C. Oppdragelse av barn og oppløsning av familien

§ 173

Familieenheten blir i barna en tilværelse som har væren for seg selv og et objekt som foreldrene elsker som deres kjærlighet og substansielle tilværelse. Fra naturens synspunkt er man i en prosess som løper i det uendelige, generasjoner fødes generasjon etter generasjon.

§ 174

Barna har rett til å bli oppdratt og støttet på familiens bekostning. Foreldrenes rett til tjenester fra barna er begrenset av hensynet til den felles omsorg for familien. På samme måte er foreldrenes rett til å styre barnas tilfeldige vilje bestemt av formålet om å oppdra barna og lære dem disiplin. Formålet for straff er ikke rettferdighet, men oppdragelse og avskrekking av en frihet som enda bare er en naturkraft, og å løfte det allmenne inn i barnas bevissthet og vilje.

I en tilføyelse sier Hegel at de tjenester som kan kreves av barna bare er de som tjener til barnas egen oppdragelse. Det mest umoralske forhold er det der barn er gjort til slaver. Disiplin er nødvendig for å kontrollere barnas naturlige vilje. Barn kan ikke oppdras med fornuftige argumenter.

§ 175

Barn er fri i seg selv, og deres liv er deres frihets umiddelbare tilværelse. De tilhører derfor ingen som eiendom. I familien har deres oppdragelse den positive bestemmelse at det etiske er gitt dem som umiddelbar følelse som enda er uten motsetning. Oppdragelsen har også den negative bestemmelsen å løfte barna ut av den naturlige umiddelbarhet der de opprinnelig eksisterer, og til selvtilstrekkelighet og personlig frihet, og derved sette dem i stand til å forlate familiens naturlige enhet.

Barn må behandles som umodne barn som trenger oppdragelse, og deres barnslige tilstand må sees på som en tilstand som barna må oppdrages til å oppgi siden den er mindreverdig.

§ 176

Ekteskapet er bare den umiddelbare formen til den etiske Ideen og har slik sin objektive virkelighet i inderligheten til den subjektive disposisjonen og følelsen. Dette klargjør den grunnleggende vilkårligheten til dets eksistens. Akkurat som det ikke kan være noen tvang til å gifte seg, så kan det ikke være rettslige band som kan holde partene sammen om deres disposisjoner eller handlinger i forhold til hverandre blir fiendtlige. En tredje etisk autoritet er nødvendig for å opprettholde ekteskapets rett - mot den rene mening om at en fiendtlig disposisjon er tilstede, og mot tilfeldige forbigående stemninger, for å skille disse fra total fremmedgjørelse mellom partene, og for å sikre at partene ikke skilles uten at det er nødvendig.

§ 177

Den etiske oppløsning av familien består i at barna blir voksne og frie personligheter som skal leve sine egne liv og stifte egne familier.

§ 178

Den naturlige oppløsning av familien gjennom foreldrenes død fører til at familiens ressurser blir arvet. Arven består i at individet tar i besittelse som sin eiendom det som i seg selv var felles ressurser.

§ 179

Desintegrasjonen av familien setter den tilfeldige viljen til individet fri til å bruke sine samlede ressurser i henhold til sine innfall, meninger og individuelle målsetninger, eller å betrakte en sirkel av venner og bekjente som de viktigste personene for seg, og gjennom testamente gjøre dem til arvinger.

Hegel setter ikke pris på den ovenfor nevnte utviklinga.

§ 180

Prinsippet om at familiemedlemmene blir selvtilstrekkelige og rettslige personer, tillater en del tilfeldighet og ulikhet å oppstå innenfor familiesirkelen blant de naturlige arvingene, men dette må forekomme i liten utstrekning for at det grunnleggende forholdet ikke skal bli skadet.

Forfordeling av arv gjennom testamente svekker familiens prinsipp. Å gjøre arven avhengig av avdødes tilfeldige vilje slik den kan uttrykkes gjennom et testamente svekker familiens etiske status.

Overgang fra familien til det borgerlige samfunn

§ 181

Familien går på en naturlig måte i oppløsning og gir gjennom personlighetens prinsipp opphav til en mangfoldighet av nye familier. Forholdet mellom disse er av et ytre slag, som mellom selvtilstrekkelige personer.

Seksjon 2

Det borgerlige samfunn

§ 182

Den konkrete og egenartede person, med sine behov, ønsker og målsetninger, er sitt eget mål, og et prinsipp for det borgerlige samfunnet. Men denne særskilte personen står vesentlig i forhold til andre egenartede personer, og deres forhold er slik at hver hevder seg selv, og finner tilfredsstillelse gjennom de andre, og slik på samme tid gjennom det eksklusive allmennhetens formidling, som er det andre prinsippet.

I en tilføyelse sier Hegel at skapelsen av det borgerlige samfunnet hører til den moderne verden. Det borgerlige samfunnet er mellom familien og staten, men ble utviklet senere enn staten, og det forutsetter staten. I det borgerlige samfunnet søker enhver seg selv, og alt annet betyr ingenting for vedkommende. Men bare gjennom andre er det mulig for enhver å nå sine mål.

§ 183

Det selviske målet i dets virkeliggjørelse oppretter et system av gjensidig avhengighet, slik at overlevelsen og velferden til individet og dets rettmessige eksistens er vevd sammen med, og begrunnet i overlevelsen, velferden og rettene til alle, og har bare virkelighet og sikkerhet i denne sammenhengen. Man må betrakte dette systemet i første omgang som den ytre stat, nødvendighetens og forståelsens tilstand.

§ 184

Det særskilte og egenartede får rett til å utvikle og uttrykke seg på alle måter, og det allmenne får rett til å bevise seg som både grunnen til og den nødvendige formen til det egenartede, og som kraften bak det og dets ultimate mål.

§ 185

Det egenartede skjemmer på den ene siden seg selv bort på alle måter etter som det tilfredsstiller seg og sine tilfeldige ønsker og behov, og på den andre siden, som uendelig opphisset og hele tiden avhengig av ytre tilfeldigheter og begrenset av det allmennes kraft, er tilfredsstillelsen av både nødvendige og tilfeldige behov selv tilfeldig. I disse motsetningene og deres kompleksitet, tillater det borgerlige samfunnet så vel ekstravaganse som elendighet, så vel som den fysiske og den etiske korrupsjon som er felles for begge.

§ 186

Men i selve handlingen med å utvikle seg selv uavhengig til totalitet går egenartens prinsipp over i det allmenne og bare i dette siste har dets sannhet og rett virkelighet. Denne enheten er ikke enheten til den etiske identitet, fordi på dette delingsnivået er de to prinsippene selvtilstrekkelige, og av samme grunn er det ikke nå som frihet, men som den nødvendigheten der det egenartede må løfte seg til allmennhetens form og søke og finne sin overlevelse i denne formen.

§ 187

Individ, som statsborgere, er private personer som har sine egen interesse som sitt mål. Siden dette målet er formidlet gjennom det allmenne, som framtrer for individet som et middel, kan de oppnå sine mål bare så langt de selv bestemmer sin kunnskap, vilje og handling på en allmenn måte og gjør seg selv til ledd i denne sammenhengens kjede.

§ 188

Det borgerlige samfunnet inneholder følgende tre momenter:

Formidlingen av behov og tilfredsstillelsen av individet gjennom hans arbeid og gjennom arbeidet og tilfredsstillelsen av behovene til alle andre - behovenes system.
Virkeligheten til frihetens allmennhet inneholdt heri, beskyttelsen av eiendom gjennom rettens administrasjon.
Forholdsregler mot den vilkårligheten som forblir tilstede i systemet ovenfor, og omsorg for de særskilte interessene som en felles interesse, ved hjelp av offentlige ordninger og korporasjoner.

A. Behovenes system

§ 189

Egenartethet, i sin primære bestemmelse som det som er motsatt av viljens allmennhet i sin allminnelighet, er subjektive behov, som når sin objektivitet, sin tilfredsstillelse, ved hjelp av ytre ting, som likedan er eiendom og produkt av andres behov og vilje og av aktivitet og arbeid, som formidling mellom de to sidene. Målet til de subjektive behovene er tilfredsstillelsen til den subjektive egenartetheten, men i forholdet mellom dette og behovene og den frie vilkårlige viljen til andre, hevder allmennheten seg selv, og den resulterende åpenbaring til rasjonaliteten er forståelse. Dette er det viktigste aspektet som må bli vurdert her, og som selv konstituerer det formidlende element innen denne sfære.

a. Behovenes natur og deres tilfredsstillelse

§ 190

Dyrenes behov og måtene de kan tilfredsstilles på er begrensede. Selv om menneskene deler denne avhengigheten, kan menneskene samtidig overskride den, først ved å mangfoldiggjøre sine behov og midlene til å tilfredsstille dem, og videre ved å dele og differensiere det konkrete behovet i individuelle deler og sider som så blir forskjellige behov, partikularisert og slik mer abstrakt.

§ 191

På samme måte er midlene som blir brukt av de særskilte behovene, og i allminnelighet måtene som de blir tilfredsstilt på, delt og mangfoldiggjort slik at de i sin tur blir relative mål og abstrakte behov. Det er en uendelig prosess av mangfoldiggjøring, som i like stor grad er en differensiering av disse bestemmelsene og en bedømmelse av deres anvendbarhet som midler til sine mål - altså et økende raffinement.

§ 192

Behov og midler, som de eksisterer i virkeligheten, blir en væren for andre ved at disse behovene og arbeidet for å tilfredsstille dem skjer gjensidig gjennom andres arbeid og behovstilfredsstillelse. Mitt arbeid tilfredsstiller andres behov, som andres arbeid tilfredsstiller mine behov. Denne allmennhet, kvaliteten av å bli anerkjent, er det momentet som gjør isolerte og abstrakte behov og midler og måter for å tilfredsstille dem til konkrete, altså sosiale behov.

§ 193

Dette momentet blir en særskilt mål-bestemmelse for midlene selv og deres eierskap, og også for måten behovene er tilfredsstilt på. Det involverer også umiddelbart kravet om likhet med andre i dette henseende. På den ene side er behovet for denne likhet, sammen med imitasjonen som den prosessen der folk gjør seg like andre, og på den andre side behovet for egenartethet for å hevde seg selv gjennom en tydelig kvalitet, selv en virkelig kilde for mangfoldiggjøring og utvidelse av behovene.

§ 194

Blant de sosiale behovene, som en kombinasjon av umiddelbare og naturlige behov og de åndelige behovene som forestillinger, er de åndelige behovene framherskende, som allmenne. Dette sosiale aspektet inneholder følgelig en frigjørende side, fordi den strengt naturlige behovenes nødvendighet er skjult, og menneskets forhold til sin egen mening, som er allmenn, og til en nødvendighet pålagt av ham selv alene, er framherskende i stedet for ganske enkelt en ytre nødvendighet og en indre vilkårlighet.

Den forestillingen at mennesket i den såkalte naturtilstanden levde i frihet i forhold til sine såkalte naturlige behov, som var enkle og der naturen umiddelbart ga de midler som trengtes for å tilfredsstille behovene, denne forestillingen er feilaktig. For en tilstand der de naturlige behovene var umiddelbart tilfredsstilt ville være en der ånden var nedsenket i naturen, og en tilstand av villskap og ufrihet, mens frihet består av åndens refleksjon i seg selv, dens distinksjon fra det naturlige og dens refleksjon over det naturlige.

§ 195

Denne frigjøringen er formell, siden målenes egenartethet forblir det grunnleggende innholdet. De sosiale forholds tendens til en ubestemt mangfoldiggjøring og spesifisering av behovene, midlene og gledene, altså luksus - en tendens som, i likhet med distinksjonen mellom naturlige og utdannede behov, ikke har noen grense, involverer en like uendelig økning av avhengighet og ønsker. Disse er konfrontert med et materiale som gir uendelig motstand, altså som er ytre midler som er andres eiendom.

I en tilføyelse sier Hegel at Diogenes, som en kyniker, var bare et produkt av det sosiale livet i Athen, og det som bestemte ham var den mening som han reagerte mot i hele sitt liv. Livet hans var derfor ikke uavhengig, men bare en konsekvens av disse sosiale forholdene, og selv et lite tiltalende produkt av luksusen. Der, på den ene siden, luksus er på høyden, er ønsker og fordervelse like store på den andre siden, og kynikerne oppviser da bare det motsatte ekstreme av raffinementet.

b. Arbeidets natur

§ 196

Den formidling der høvelige og særskilte midler er anskaffet og forberedt for sine særskilte behov er arbeid. Ved de mest ulike prosesser bearbeider arbeidet spesielt det materialet som naturen gir til disse mange formål. Dette arbeidet gir midlene deres verdi og høvelighet, slik at det man forbruker er menneskelige produkter og menneskelige anstrengelser.

§ 197

De mange bestemmelser og gjenstander som er verdt interesse er grunnlaget for den teoretiske utdannelsen. Dette involverer ikke bare mange forestillinger og kunnskapsobjekt, men også evne til å behandle dem raskt og sikkert, og å gripe komplekse og generelle sammenhenger. Det er forstandens utdannelse i sin allminnelighet, og inkluderer derfor også språk. Praktisk utdannelse gjennom arbeid består i å oppnå den vanen å være beskjeftiget med arbeid på en eller annen måte, og å begrense sin aktivitet til å passe det materialet en arbeider med, og til å tilpasse seg andre og å oppnå universelt anvendbare ferdigheter.

§ 198

Arbeidets objektive og allmenne side består imidlertid i den abstraksjonsprosessen som gir en spesifikk karakter til midler og behov og slik også til produksjonen, og slik gir opphav til arbeidsdeling. Gjennom denne deling av arbeidet blir arbeidet enklere, slik at evnen til abstrakte arbeid blir større, som også det produserte volumet blir. Samtidig fører denne evnenes abstraksjon til avhengighet og gjensidighet mellom menneskene med hensyn til tilfredsstillelsen av deres behov. Videre fører abstraksjonen av produksjonen til at arbeidet blir stadig mer mekanisk, slik at menneskene kan la maskiner overta arbeidet.

c. Ressurser og stender

§ 199

I denne avhengigheten og gjensidigheten mellom arbeidet og tilfredsstillelsen av behovene blir den subjektive selviskheten et bidrag til tilfredsstillelsen av behovene til alle andre. Ved en dialektisk bevegelse blir det særskilte formidlet av det allmenne slik at hvert individ, ved å tjene, produsere og nyte på egen hånd, tjener og produserer for alles nytelse. Denne nødvendigheten som bor i den sammenlenkede avhengigheten til hver enkelt av alle framtrer nå for hvert individ i form av allmenne og permanente ressurser som, gjennom utdannelse og ferdigheter, gir ham muligheter til å delta; han er derved sikret sitt underhold, akkurat som de allmenne ressurser er vedlikeholdt og økt ved inntekten som han tjener gjennom sitt arbeid.

§ 200

Muligheten for å dele de allmenne ressursene er imidlertid betinget av ens grunnleggende ressurser (kapital) på den ene hand, og av ens ferdigheter på den annen hand; det siste i sin tur betinget av den første, men også av tilfeldige omstendigheter hvis forskjeller forårsaker ulikheter i utviklingen av naturlige fysiske og mentale evner som allerede er ulike. I denne egenartethetens sfæren framtrer forskjellene og ulikhetene overalt og på alle nivå og i alle henseende, og i forbindelse med andre tilfeldige og vilkårlige omstendigheter resulterer de nødvendigvis i ulikheter i ferdighetene og ressursene til individene.

§ 201

De uendelig varierte midlene og deres like uendelig og sammenflettede bevegelser av gjensidig produksjon og bytte går sammen, takket være det allmenne som bor i deres innhold, og blir differensiert i allmenne masser. Følgelig utvikler hele komplekset seg til særskilte system av behov, med deres korresponderende midler, mangfoldigheter av arbeid, måter for tilfredsstillelse, og teoretisk og praktisk utdannelse - til system som individene tilhører individuelt, altså i forskjellige stender.

§ 202

Stendene er bestemt, i henhold til begrepet, som den substansielle eller umiddelbare stand, den reflekterende eller formelle stand, og til sist, den allmenne stand.

§ 203

(a) Den substansielle stand har sin ressurser i de naturlige produktene fra jorda som den dyrker - jord som er i stand til å bli eksklusivt privat eiendom, og som krever ikke bare ubestemt utnyttelse, men dannelse av et objektivt slag. Gitt forbindelsen mellom arbeidet og tilegnelsen med faste individuelle årstider, og avlingas avhengighet av de naturlige prosessenes varierende karakter, blir målet som oppnås forsyning av og for framtida. På grunn av omstendigheten dette foregår under blir dette en overlevelsesmåte der individets vilje og refleksjon spiller mindre rolle, og slik blir dets substansielle disposisjon i allminnelighet et umiddelbart etisk liv basert på familieforbindelser og tillit.

§ 204

(b) Handverkets og industriens stand (Stand des Gewerbes) har som oppgave å gi form til naturlige produkter, og den avhenger for sitt underhold av sitt arbeid, på refleksjon og forståelse, og vesentlig på sin formidling av andres behov og arbeid. Det den produserer og nyter skylder den hovedsakelig seg selv og sin egen aktivitet. - Dens forretning er i sin tur delt inn i arbeid utført på en konkret måte som svar på individuelle behov og etter forespørsel fra individene (handverkernes stand); mer abstrakt arbeid fra masseproduksjonen som forsyner individuelle behov men er mer allment i etterspørsel (fabrikantenes stand); og den forretning som består i å forhandle separate varer for hverandre, hovedsakelig gjennom de allmenne byttemidlene, nemlig penger, der den abstrakte verdien til godset er virkeliggjort (handelens stand).

I en tilføyelse sier Hegel at i denne andre standen må individet stole på seg selv, og dets selvfølelse er intimt forbundet med kravet om en tilstand der retten er opprettholdt. Sansen for frihet og orden har derfor først og fremst oppstått i byene. Den første standen, på den andre side, har lite bruk for å tenke for seg selv, det den får er en fremmed gave, en naturens gave. Følelsen av avhengighet er fundamental for den, og kan lett bli koplet til en villighet til å akseptere hva andre som den er overgitt til kan finne på. Den første standen er derfor mer tilbøyelig til underdanighet, den andre standen til frihet.

§ 205

(c) Den allmenne standen har den allmenne interessen til samfunnet som sin oppgave. Den må derfor bli fritatt for arbeid for direkte tilfredsstillelse av sine behov, enten ved å ha private ressurser, eller ved å motta godtgjørelse fra staten som ber om dens tjenester, slik at de private interessene kan bli tilfredsstilt gjennom arbeid for allmennheten.

§ 206

På den ene siden er stendene inndelt på denne måten på forskjellige måter i ulike alminnelige kategorier i henhold til begrepet. Men på den annen side er spørsmålet om hvilken særskilt stand individet vil tilhøre påvirket av dets naturlige disposisjon, fødsel, og omstendigheter, selv om den bestemmende og vesentlige faktor er subjektiv mening og den særskilte tilfeldige viljen, som er tildelt sin rett og ære i denne sfære. Det som skjer i denne sfæren gjennom indre nødvendighet er på samme tid formidlet av den vilkårlige viljen, og for den subjektive bevisstheten har det form av å være produkt av dens egen vilje.

§ 207

Individet oppnår virkelighet bare ved å komme inn i tilværelsen i sin alminnelighet, og slik inn i en bestemt egenart. Han må følgelig begrense seg eksklusivt til en bestemt behovssfære. Den etiske disposisjonen innenfor systemet er derfor en av rettskaffenhet og standens ære, slik at hvert individ gjør seg til et medlem av det borgerlige samfunnet gjennom sin aktivitet, flid og dyktighet, og opprettholder seg gjennom dette, og bare gjennom denne formidling med det allmenne forsørger han samtidig seg selv og oppnår anerkjennelse i egne øyne og i andres øyne. - Moralitet har sin rette plass i denne sfæren, der refleksjon på ens egne handlinger og velferdens mål og de særskilte behov er dominerende, og hvor tilfeldighet i tilfredsstillelse av de siste gjør selv tilfeldig hjelp til en plikt.

Til å begynne med, spesielt i ungdommen, har individet motforestillinger mot å hengi seg til en særskilt stand, og ser det som en begrensning av sine evner og anlegg etc. påført ham av en ytre nødvendighet. Dette er at resultat av abstrakt tenkning som ikke ser at for å eksistere må man oppnå en konkret eksistens, som nødvendigvis er bestemt og egenartet.

§ 208

Prinsippet til behovenes system, særmerket av kunnskapens og viljens personlige egenart, inneholder innen seg selv den allmennhet som har væren i og for seg selv, altså frihetens allmennhet, men bare abstrakt og som eiendomsrett. Her er imidlertid denne retten til stede ikke lenger bare i seg selv, men i sin gyldige virkelighet som beskyttelse av eiendom gjennom rettens administrasjon.

B. Administrasjonen av rettferdighet

§ 209

Relativiteten til det gjensidige forholdet mellom behov og arbeidet for å tilfredsstille disse behovene inkluderer først dets refleksjon i seg selv som uendelig personlighet i sin allminnelighet, altså som abstrakt rett. Men det er selve denne relativitetens sfære - som utdannelsens - som gir retten en eksistens der det allmenne er anerkjent, kjent og villet, og der, gjennom formidling av denne kvaliteten av å være kjent og villet, den har gyldighet og objektiv virkelighet.

Det er en del av utdannelsen, av tenkning som individets bevissthet i form av allmennhet, at jeg er forstått som en universell person, i hvilket henseende alle er identiske. Et menneske teller som menneske, ikke fordi det er jøde, katolikk, protestant, tysk, italiensk etc. Denne bevisstheten, som er tankens mål, er av uendelig viktighet, og det er bare inadekvat dersom den antar en fast posisjon - for eksempel som kosmopolitisk - i motsetning til statens konkrete liv.

Hegel sier i en tilføyelse at det er på den ene siden gjennom systemet av egenartethet (partikularitet) at retten blir utvendig nødvendig som en beskyttelse for særskilte interesser. Retten kommer bare til å eksistere fordi det er bruk for den. For å bli i stand til å tenke om retten må man være utdannet og ha lært å tenke, og ikke bare holde seg til sanseinntrykkene. Man må tilpasse den allmenne formen til objektene og likedan regulere sin vilje i henhold til allmenne prinsipp. Bare etter at menneskene hadde oppfunnet mange behov for seg selv, og et stort system for å tilfredsstille dem, ble det mulig å lage lover.

§ 210

Rettens objektive virkelighet består delvis i at den er nærværende for bevisstheten og at den på noen måte er kjent, og delvis i at den har virkelighetens kraft, at den har gyldighet og slik også blir kjent som allment gyldig.

a. Rett som lov

§ 211

Når det som er rett i seg selv er fastsatt i dets objektive eksistens, altså bestemt av tanken for bevisstheten og kjent som det som er rett og gyldig - blir det lov, og gjennom denne bestemmelsen blir rett positiv rett i sin allminnelighet.

Hegel drøfter i en lang kommentar forholdet mellom vedtatt lov og sedvanerett. Han skriver at sedvaneretten er mindre gjennomtenkt og reflektert og mer preget av tilfeldigheter enn den lovene som er blitt til gjennom en lovgivningsprosess.

§ 212

I denne identiteten til væren i seg selv og fastsatt væren, har bare det som er lov bindende kraft som rett. Siden fastsatt væren konstituerer eksistensens aspekt der egenviljens vilkårlighet og andre særskilte faktorer kan intervenere, kan det som er lov være forskjellig i innhold fra det som er rett i seg selv.

§ 213

Mens rett kommer i eksistens primært i form av å bli fastsatt, kommer den også til å eksistere som innhold som blir anvendt på det borgerlige samfunnets materiale - på dets forhold og mangfoldighet av eiendommer og kontrakter i deres endeløst økende diversitet og kompleksitet - og på etiske forhold basert på følelser, kjærlighet og tillit (men bare så langt disse inneholder den abstrakte retts aspekt). Siden moralitet og moralske forskrifter angår viljen i dens mest personlige subjektivitet og egenartethet, kan de ikke bli objekt for positiv lovgivning. Videre materiell (for rettens positive innhold) er frambrakt av rettene og pliktene som utgår fra rettens administrasjon selv, fra staten etc.

§ 214

Men ved siden av sin anvendelse på det særegne gjør det faktum at loven er fastsatt at den også kan anvendes på individuelle tilfeller. Derved entrer den det kvantitatives sfære, som ikke er bestemt av begrepet. Bestemmelse ved begrepet innfører bare en alminnelig grense innen hvilken variasjoner er mulige. Men slike variasjoner må bli fjernet om noe som helst skal bli virkeliggjort, og der er en tilfeldig og vilkårlig avgjørelse nådd innen grensen som er referert til.

b. Lovens eksistens

§ 215

For at loven skal ha bindende kraft er det nødvendig, i lys av selvbevissthetens rett, at lovene blir gjort alminnelig kjent.

Å henge lovene så høgt at ingen kan lese dem er urettferdighet, akkurat som det er urettferdig å gjemme lovene bort i lærde bøker, eller i bøker som på andre måter er lite tilgjengelige, som i bøker på et fremmed språk, slik at lovene bare er tilgjengelige for de som har studert lovene som eget fag.

I en tilføyelse sier Hegel at retten angår friheten, og den er det verdigste og mest hellige som mennesket eier, og mennesket må vite om den dersom den skal ha bindende kraft for det.

§ 216

På den ene siden er enkle og alminnelige bestemmelser krevd for den offentlige lovsamling. Men på den andre side fører naturen til det begrensede materialet til endeløse videre bestemmelser. Lovens formål bør på den ene side være en komplett og selvbærende helhet, men på den andre side er det et konstant behov for en ny legal bestemmelse. Men siden denne motsetningen bare er et resultat av spesialisering av allmenne prinsipp som selv forblir uforandret, forblir retten til en komplett lovsamling intakt, som retten som krever at disse enkle og allmenne prinsipp skulle være i stand til å bli forstått og formulert uten referanse til, og tydelig fra, sin spesialisering.

Hegel skriver i kommentaren at en grunn til kompleksiteten i lovene er at det rasjonelle blandes med historiske levninger som ikke er rasjonelle, men levende levninger fra en annen tidsalder.

§ 217

Akkurat som retten i seg selv blir lov i det borgerlige samfunnet, så oppnår også min individuelle rett, hvis eksistens tidligere var umiddelbar og abstrakt, ny betydning når dens eksistens er anerkjent som del av den eksisterende allmenne viljen og kunnskapen. Ervervelse av eiendom og eiendomstransaksjoner må derfor bli foretatt og uttrykt i den form som den eksistensen gir til dem. Eiendom er følgelig basert på kontrakt og på de formalitetene som gjør den i stand til å bli bevist og gyldig for loven.

§ 218

Siden eiendom og personlighet har legal anerkjennelse og gyldighet i det borgerlige samfunnet, er en forbrytelse ikke lenger bare en skade gjort mot et individ, men mot en allmenn sak som er stabil og sterk. Dette fører til at forbrytelsen blir sett som en trussel mot samfunnet. På den ene siden øker dette forbrytelsens alvorlighet, men på den andre side har samfunnets kraft nå blitt sikker på seg selv, og dette reduserer den ytre viktigheten av forbrytelsen og fører til større mildhet i straffen.

c. Domstolen

§ 219

Når retten har begynt å eksisterer som lov har den væren for seg selv, som motsatt særskilte viljer og meninger med hensyn til retten, den er selvtilstrekkelig og må hevde seg som allmenn. Denne erkjennelsen og virkeliggjørelsen av retten i det enkelte tilfelle, uten de særskilte tilfellers subjektive følelser, er ansvaret til den offentlige myndighet, domstolen.

§ 220

Når retten tar form som hevn mot forbrytelse er den bare rett i seg selv, og ikke en lovlig rett. Men i domstolen er det ikke den skadede part som tar plass, men den skadede allmennhet. Det blir da ikke den subjektive og tilfeldige gjengjeldelse som søkes, men den genuine forsoning av retten med seg selv, gjennom straff. Gjennom denne forsoningen gjenopprettes retten og dens gyldighet og virkelighet ved å oppheve forbrytelsen. Og den anvendes på forbryteren i det hans lov, som er kjent av ham og gyldig for ham og for hans beskyttelse, er utøvd mot ham på en slik måte at han selv finner i den tilfredsstillelse av rettferdigheten og bare utførelsen av det som er rett og rimelig for ham.

§ 221

Et medlem av det borgerlige samfunnet har rett til å få sin sak prøvd for domstolen, og også plikt til å underkaste seg under domstolens autoritet og akseptere dens avgjørelse når hans rett drøftes.

§ 222

I domstolen tar retten på seg den bestemmelsen at den må være i stand til å føre bevis. Lovens prosess setter partene i en posisjon der de klargjøre sin sak og deres lovlige argumenter (Rechtsgründe), og gjøre dommeren og seg selv kjent med den saken som behandles. Disse steg er selv retter, og må fastsettes av loven. De er også en vesentlig del av rettsvitenskapen.

§ 223

Fragmenteringen av disse handlingene i mer og mer separate handlinger med sine egne rettigheter har ingen iboende grense. Gjennom denne fragmenteringen står lovens prosess, som i seg selv allerede er et middel, fram i motsetning til sitt mål som noe ytre for det. - Partene har rett til å gå gjennom disse lange formalitetene, som er deres rett. Men siden disse også kan ha bli snudd om til et onde og til og med til et instrument for urettferdighet, må partene være forpliktet av loven til å underkaste seg under en enkel domstol (en meklingsinstans eller første rettsinstans) i et forsøk på å avgjøre uenigheten før de kommer lenger. Dette er nødvendig for å beskytte dem - og retten selv, som en substansiell sak - mot lovens prosess og dens misbruk.

§ 224

Retten til den subjektive bevissthet inkluderer ikke bare å gjøre loven alminnelig kjent, men også muligheten til å vite hvordan loven anvendes i særskilte tilfeller, altså å kjenne til rettsgangen, argumentene som brukes, etc. - domstolene må være åpne for offentligheten, for lovens anvendelse er i seg selv en hendelse av allmenn gyldighet, og selv om det særskilte innholdet i saken kan være av interesse for ingen andre enn partene selv, så er det allmenne innholdet (retten og dens anvendelse) av interesse for alle.

Forhandlingen og overveielsene mellom rettens medlemmer om domfellelsen er uttrykk for meninger og synspunkter som er særskilte og ikke av offentlig natur.

I en tilføyelse sier Hegel at en viktig grunn til at domstolene ikke har blitt åpnet for offentligheten er at dommerne ikke vil framtre for offentligheten, men føler seg hevet over den som voktere av en rett som lekfolket ikke skulle ha tilgang til. Men en primær karakteristikk for en rett er at borgerne har tillit til den, og da må domstolene være åpne for offentligheten.

§ 225

Utøvelse av rettferdighet som anvendelse av loven i individuelle tilfeller involverer to sider: først kunnskap om sakens natur i dens umiddelbare individualitet, altså om en kontrakt har blitt satt opp, om hva som har skjedd, og i strafferetten om den handlingens substansielle forbryterske karakter var bestemt med overlegg; og for det andre underordning av saken under loven om gjenopprettelse av retten, som i kriminalsaker inkluderer straffen. Avgjørelsen om disse to distinkte sidene er også distinkte funksjoner.

§ 226

Den profesjonelle dommeren har ansvar for at domstolen på alle måter arbeider i følge de gjeldende og gyldige lovene. Siden han er lovens organ må saken bli forberedt for ham for å sette ham i stand til å ordne den inn under loven; den må bli løftet ut av sin rent empiriske tilstand for å bli et anerkjent faktum av allmenn karakter.

§ 227

Den første av disse sidene, kjennskapet til saken i dens umiddelbare individualitet, og dens kategorisering - involverer ikke i seg selv noen legal inndeling. Det er kunnskap som hvert utdannet menneske må ønske å besitte. Den vesentlige faktoren i kategorisering av handlingen er det subjektive momentet i den handlenes innsikt og intensjon. Dessuten angår ikke bevis fornuftsgjenstander eller abstrakte forstandsobjekt, men bare detaljer, omstendigheter og objekt for sansemessig oppfattelse og subjektiv sikkerhet, så det involverer ikke noen absolutt objektiv bestemmelse. Av disse grunnene er de ultimate faktorene i en slik avgjørelse subjektiv overbevisning og samvittighet, og i bevisets tilfelle, som hviler på uttalelser og bekreftelser fra andre, er dets ultimate (skjønt subjektive) garanti eden.

§ 228

Når dommen blir kunngjort - i følge loven - er retten til den berørte parts selvbevissthet tatt vare på i forhold til loven, så langt som loven er kjent og følgelig er loven til den parten det angår. Og den er tatt vare på i forhold til innordninga under loven så langt som lovens prosess er offentlig. Men så langt som det angår avgjørelsen om det særskilte subjektive og ytre innholdet i saken (erkjennelse som tilhører det første av de to aspektene som det er referert til i § 225.) er denne retten tilfredsstilt ved tiltroen som kan bli festet til subjektiviteten til de som kommer fram til domsavgjørelsen.

Hegel skriver i kommentaren at den subjektive frihetens synspunkt er det substansielle synspunktet når man vurderer nødvendigheten for offentlighet i utøvelsen av rettferdighet og nødvendigheten av jury ordningen. Jury ordningen skal sikre at domstolen og dens virksomhet ikke blir en klasses særrett og eiendom, og noe fremmed for resten av samfunnet. Rettsprosessen skal ikke bli en klasses eksklusive eiendom, der resten av samfunnet stenges ute ved terminologi og fremmed språkbruk, og blir satt under formynderskap av de innvidde som kjenner rettens hemmeligheter.

§ 229

I utøvelsen av rettferdighet, der Ideen har tapt seg selv i det særskilte og er delt opp i innvendig og utvendig, vender det borgerlige samfunnet tilbake til sitt begrep, til det allmennes enhet som har væren i seg selv med subjektiv egenartethet selv om det særskilte som det her er snakk om er det individuelle tilfellet, og det allmenne er den abstrakte rett). Virkeliggjøringen av denne enheten i dens utstrekning til hele det egenartedes rekke, først som en relativ forening, oppretter bestemmelsen av de offentlige myndigheter (politi), og for det andre, som en begrenset men konkret totalitet, oppretter den korporasjonen.

Hegel sier i en tilføyelse at i det borgerlige samfunnet er det allmenne bare nødvendighet. Så langt det angår behov er retten som sådan bare et fast punkt. Men denne retten, som bare er en begrenset sfære, forholder seg bare til beskyttelse av min eiendom; velferd er noe ytre for retten som sådan. Ikke desto mindre er denne velferden en vesentlig bestemmelse for behovenes system. Slik må det allmenne, som i første omgang bare er retten, utvides til ut over hele det særskiltes felt. Rettferdighet er en av de viktigste kreftene i det borgerlige samfunnet; gode lover får staten til å blomstre, og fri eiendomsrett er fundamentalt. Men siden jeg er fullstendig involvert i det særskilte, har jeg en rett til å kreve at, innen denne sammenheng, skulle min særskilte velferd bli fremmet. Det skulle bli tatt hensyn til min velferd, min egenart, og denne oppgaven påligger de offentlige myndigheter og korporasjonene.

C. De offentlige myndighetene og korporasjonen

§ 230

I behovenes system er livsgrunnlaget og velferden til hvert individ en mulighet hvis virkeliggjørelse er betinget av individets egen vilkårlige vilje og særskilte natur, så vel som av det objektive behovenes system. Gjennom administrasjonen av rettferdighet er overgrep mot eiendom og mot personligheten tilintetgjort. Men den retten som virkelig er til stede i det egenartede betyr ikke bare at tilfeldighetene som virker inn på dette eller hint formål skulle være opphevet og at den uforstyrrede sikkerhet til person og eiendom skulle være garantert, men også at livsunderlaget og velferden til individene skulle være sikret - altså at den særskilte velferden skulle bli behandlet som en rett og tilbørlig virkeliggjort.

a. De offentlige myndighetene (politi)

§ 231

Så langt som det prinsippet som dette eller hint formål er styrt etter enda er den særskilte viljens prinsipp, forblir den allmenne autoriteten som garant