Skrevet av Tor Førde.
Kilder for dette kapitlet er:
Det synes å være klart at da Hitler ble kansler i 1933 hadde han ingen klare planer for den økonomisk politikk han ville føre. Men det politiske instinktet hans måtte ha fått ham til å forstå at han for en stor del ville bli bedømt etter de resultat han oppnådde med hensyn til å redusere arbeidsledigheten og få hjulene i sving. Dette var derfor avgjørende for at han skulle kunne konsolidere sin autoritet. Det var fortsatt fire og en halv million arbeidsledige, og jordbruket led fortsatt av den fattigdommen og forgjeldelsen som hadde ført til de opptøyene som hadde spredt seg fra Schleswig og Holstein og ut over hele det nordlige Tyskland i 1932.
Men Hitler kunne ikke bruke tid på den økonomiske situasjonen før etter at valgene i mars var over og politikken med Gleichschaltung var vel i gang. Hitler var ingen sosialist, og han beundret makt, og han ville ikke bryte opp de mektige konglomeratene og industriforetakene og storgodsene. Han ville samarbeide med og utvikle og bruke denne makta for å oppnå utenrikspolitiske formål. Det var storindustrien som hadde gjort Tyskland til ei stormakt, og dette ville Hitler bygge videre på.
I mars 1933 utnevnte Hitler Hjalmar Schacht til president for riksbanken. Dette var en beroligende gest til storindustrien. En måned tidligere hadde Hitler kunngjort at han ville gjennomføre to fireårsplaner for økonomien for å gjenreise den: for å redde bøndene og sikre forsyninga av matvarer. Men han gikk ikke i gang med dette før han hadde sikret seg rådgivning fra framstående industriherrer til planprosessen.
Reinhardtplanen sprøytet over en milliard riksmark inn i ulike offentlige arbeider for bygging av kanaler, veier og bygninger. Og den ga støtte til private byggeprosjekt og renovering av bygninger. Og den støtte også utbygging av industribedrifter som produserte verktøy og jordbruksmaskiner. En side ved programmet som vakte entusiasme var utbygging av et nett av hovedveier gjennom hele landet - byggingen av autobahnen. Det ga arbeid til tusenvis av mennesker og stimulerte bilindustrien og andre industrier, og hadde stor betydning for Tyskland. Den nasjonalsosialistiske propagandaen utnyttet dette for å vise det initiativ og den besluttsomhet som det nye styret gikk fram med for å få Tyskland i arbeid.
Disse programmene, som også inkluderte arbeidstrening og arbeidsdeling, lyktes i å redusere arbeidsledigheten. Og snart kom en kommandoøkonomi for å gjenoppruste Tyskland i gang.
Gjenopprustning av Tyskland var risikofylt, siden det kunne føre til konflikt med England og Frankrike. Hitler gikk først forsiktig fram, og kom ikke med tiltak som var for synlige. I oktober 1933 dro han Tyskland ut av nedrustningsforhandlingene, uten at det ble iverksatt represalier mot Tyskland. Og da fant Hitler at han kunne gå videre. I 1934 kom det store økninger i bevilgningene til militære formål. Og i årene som fulgte bare økte de militære utgiftene, mellom 1934 og 1936 var det mer enn ei fordobling av utgiftene. Dette var nok til å skape full sysselsetting.
Hitler ønsket at Tyskland i minst mulig grad skulle være avhengig av forsyninger fra andre land. Han husket hvor store skader blokaden hadde gjort under krigen i 1914-1918. Derfor var Hitler interessert i at Tyskland skulle kunne produsere erstatningmaterialer for materialer som Tyskland ellers var avhengig av å importere. I 1934 utnevnte Hitler partimedlemmet Wilhelm Keppler til å organisere forskning på syntetiske materialer, siden det ortodokse økonomidepartementet fant dette kostbart og upraktisk. Og grunnlagsforskning om muligheten til produksjon av kunstig gummi, syntetisk fett og billige metaller viste seg i 1936 å være så nyttig at produksjonen av disse stoffene inngikk i fireårsplanen.
Disse eksperimentene ble sterkt oppmuntret av tungindustrien og ledende kjemiske konsern, og også av militærvesenet. Produksjonen av syntetiske materialer var så investeringskrevende at de fleste firma ikke ville påta seg dette. Men dersom staten tok på seg utgiftene var det mange som var villige til å gå i gang med arbeidet. Allerede i desember 1933 fikk I.G. Farben statsstøtte for utvikling av produksjon av kunstig drivstoff. Og i 1934 gikk I.G. Farben sammen med andre bedrifter for å danne en statsstøttet bedrift for produksjon av bensin og petroleum av brunkull. Liknende samarbeid kom i gang for å utvikle en ny celluloseull industri, og for bedrifter som utnyttet malm med lav gehalt.
Hæren var begeistret for dette arbeidet for å oppnå selvforsyning. Spesielt var major Georg Thomas begeistret for dette arbeidet. Han hadde prøvd å lære sine overordnede, inkludert krigsminister Blomberg, om krigsøkonomi. Men han var ingen entusiastisk støtte for Hitler, og ble arrestert etter attentatet mot Hitler i 1944, og satt resten av krigen i diverse konsentrasjonsleire, siden SS fant at han i 1938 og 1939 hadde vært involvert i opposisjonell aktivitet. Fra 1928 hadde han vært ansvarlig for hærens økonomiske mobiliseringsseksjon. Og han var svært opptatt av å være i stand til å utføre sine oppgaver på beste måte. Han utformet planer for gjennomført og fullstendig økonomisk mobilisering. I planen inngikk oppbygging av fabrikker som kunne produsere nødvendige erstatningsmaterialer. Og han bad også om at det ble oppnevnt en kommisjon for råmaterialer, som skulle sikre at det fantes store lagre av strategiske råvarer og undersøke mangler i forsyningssituasjonen.
Ikke alle industriene tjente på opprustninga. Disse klaget over at de ble forfordelt, de fikk ikke sin del av de ulike støtteordningene. Og industribedrifter oppdaget at enkelte bedrifter ble favorisert framfor andre, slik at de ikke alle reelt deltok i konkurranse om kontrakter med myndighetene. Myndighetene favoriserte ofte de største bedriftene, og slik skjedde det ei utvikling mot monopol. Og denne utviklinga ble etter hvert sterkere. Myndighetene gikk ikke av veien for å konfiskere enkelte bedrifter, og gjorde hva som helst for å få fram den økonomiske og næringsmessige strukturen de til en hver tid kunne ønske seg.
Den tyske betalingsbalansen var ikke god. Den nye syntetiske industrien kunne ikke raskt forsyne Tyskland med de strategiske materialene som Tyskland ellers måtte importere. Store mengder drivstoff, metaller og gummi måtte derfor importeres. Dette ville normalt blitt betalt av den løpende eksporten, men denne var nå for liten, delvis siden råvareprisene økte mens ferdigvareprisene falt, og delvis på grunn av utenlandske tollavgifter og importkvoter som skyldtes økende proteksjonisme. Og også fordi rapporter om nazistenes terror ble gjort kjent utenlands, og dette reduserte lysten til å handle med Tyskland, og enkelte steder førte det også til boikott av tyske varer. Som president for riksbanken, og fra 1934 som økonomiminister, prøvde Hjalmar Schacht å overvinne disse problemene ved hjelp av den nye planen fra september 1934, som skulle øke Tysklands handel med andre land ved hjelp av bilaterale avtaler med regjeringer som aksepterte kreditter for tyske kjøp og bruk av dem til å kjøpe i tyske markeder. Dette var en annen form for handelsforbindelse enn det som hadde vært vanlig, og den møtte betydelig kritikk i vestlige land, men Schacht lyktes i å slutte avtaler med 25 land, for det meste på Balkan og i Sør-Amerika, etter dette prinsippet. Og tysk eksport ble økt med 19% fra 1934 til 1936.
Men rustningsindustrien krevde sterkt økt import på grunn av den sterke opprustninga, så denne økninga i utenrikshandelen var ikke sterk nok til å skaffe til veie den økning av råvarer som krevdes, spesielt etter mars 1935 da Hitler forkastet rustningsbestemmelsene i Versaillesavtalen og gjeninnførte alminnelig verneplikt, og siden importen av matvarer også økte.
Jordbrukspolitikken hadde det største ansvaret for at importen av matvarer måtte økes. I første halvdel av 1933 ble ledelsen i de gamle jordbruksorganisasjonene fjernet. Andreas Hermes, som var president for Foreningen av kristne bondesamfunn og for Riksforbundet av jordbrukssamfunn, hadde lenge vært en motstander av nazistene, og nazistene ville hevne seg på ham for hans motstand mot dem. Walther Darré, som ble riksbondeleder i mai og som etterfulgte Alfred Hugenberg som minister for mat og jordbruk, skulle overta de foreningene som Andreas Hermes hadde ledet, og samordne deres virksomhet. Darré var dypt opptatt av retorikken om blut und boden, og Arvegårdsloven var hans store idé. Etter denne ble omkring en tredjedel av gårdene i Tyskland erklært som arvegårder. Disse var gårder av gjennomsnittlig størrelse der eieren var en bonde som selv drev gården. Familien kunne ikke skille seg fra gården, og det ble begrenset hvor mye gjeld som kunne ligge på disse gårdene. Formålet var å stabilisere jordbruksbefolkninga, men bøndene ble tvunget til å være på gårdene, og kredittrestriksjonen forhindret betydelige investeringer og forhindret dem i å mekanisere driften av gården. Resultatet var stagnasjon og sinne blant bøndene.
Dette var dårlig for produksjonsutviklinga i jordbruket. Og det samme var andre lover som kom. Darré prøvde å øke inntektene i jordbruket ved å redusere det dyrkede arealet, og dette hadde katastrofale følger. Fra 1933 til 1935 gikk avlingene av hvete, bygg og forkorn ned med gjennomsnittlig 15%. Potetdyrkinga ble redusert med 10%, og produksjonen av kjøtt og meieriprodukter gikk også tilbake. Nazistene ville ikke innrømme at deres politikk på noen måte slo feil, som de måtte gjøre dersom det ble mangel på matvarer, og de var derfor nødt til å importere mat. Men dette førte til problem med betalingsbalansen, siden handelsavtalene låste mye av utenrikshandelen til på forhånd bestemte produkter, og den militære opprustninga krevde mye av eksportinntektene.
Dette førte til alvorlige sammenstøt mellom Schacht og Darré i 1935, da riksbondelederen ble nødt til å be om kreditter for å importere fett. Schacht satte ikke pris på de store utgiftene til eksperimenter med syntetisk produksjon og de store utgiftene til opprustning, og han ville bruke de ekstra utgiftene til import av matvarer for å sette disse utgiftsøkningene på spissen. Schacht nektet å gå med på å gi de kredittene som Darré ba om. Da ga Hitler Göring beskjed om å roe ned konflikten og komme fram til ei løsning som sikret matvareforsyninga. Görings utgifter til luftvåpenet var en av grunnene til denne konflikten, og han ga Schacht ordre om å gi 12.400.000 riksmark i utenlandsk valuta til innkjøp av matvarer. Det var det første steget på Görings vei til å bli den tyske økonomiens fremste leder. Men det løste verken matvareproblemet eller kredittproblemet. I 1936 kom Darré med nye forespørsler om midler til matvareimport, og nå trengte han 50% mer enn forrige år. Og betalingsbalansen ble verre da både Sovjet og Romania kunngjorde at de ville kreve kontant betaling for eksport av olje. Og alt tydet på at også andre råvareleverandører ville gjøre dette kravet gjeldende, for Tyskland hadde underskudd på betalingsbalansen, og det begynte å se risikabelt ut å eksportere til Tyskland.
Schacht ga beskjed om at dersom landet kjøpte for mer enn det kunne betale for så måtte det legge om og importere mindre. Det kunne ikke få både smør og kanoner, siden eksporten var for liten til å betale for begge deler. Siden Hitler hadde gitt beskjed om at han ikke ønsket restriksjoner på matvareimporten, måtte det bli restriksjoner på innkjøpet av råvarer til rustningsindustrien. Allerede i 1935 hadde Schacht skrevet til general Blomberg og gitt beskjed om at Blomberg kunne ikke få all den utenlandske valutaen som han ønsket. Også overfor mange andre gjorde Schacht det klart at valutasituasjonen var kritisk.
Schacht trodde at han kunne overtale Hitler til å redusere opprustningene. Men argumentene om å holde budsjettbalansen og betalingsbalansen med utlandet gjorde ikke stort inntrykk på Hitler. Hitler forstod at Schacht ikke var besjelet av et ønske om opprustning. Hitler hadde fått blod på tann da i mars hadde kunne okkupere Rhinland uten å møte motstand. Han hadde sett at bruk av militære midler kunne gi de resultatene som han ønsket seg i utenrikspolitikken. Hitler ville ha en økonomisk offensiv som kunne gi større midler til opprustning. Denne ville han organisere gjennom fireårsplanen, under Görings ledelse.
I august 1936 skrev Hitler et memorandum om opprustning og økonomisk politikk som bare Blomberg og Göring fikk se. Det begynte med å hevde at bolsjevikene utgjorde en trussel som kunne utslette Tyskland. Det var nødvendig at Tyskland fikk den sterkeste hæren i verden, skrev Hitler. Alt annet måtte underordnes dette formålet.
De som hadde ansvar for den økonomiske politikken måtte ha for øye at deres ansvar var å gjøre det tyske folket i stand til å hevde seg i verden. Tiden var over for debatter om mangel på mat og råstoffer og for uansvarlige forslag om at det ene måtte vike på bekostning av opprustningsprogrammet. Definitive løsninger for Tysklands økonomiske problem kunne bare finnes ved utvidelse av livsrommet til den tyske befolkninga.
Den oppgaven som økonomien stod overfor var derfor først å finne løsninger for matforsyningen og for råvareforsyningen, og for det andre å skape grunnlag for "striden for selvrealisering." Hitler ønsket en økonomisk mobilisering som kunne sammenliknes med den militære, som ville vedlikeholde matforsyningen uten å sette på spill opprustningsanstrengelsene og som ville oppnå selvforsyning av strategiske råvarer. Han krevde løsning av drivstoffproblemet i løpet av atten måneder, masseproduksjon av syntetisk gummi, øyeblikkelig utvidelse av jern- og stålindustrien og økte anstrengelser for å produsere metall fra malm med lav gehalt, og at forsyninga av industrielt fett ble frigjort fra avhengighet av import, og utvikling av lette metaller.
Hitler var misfornøyd, fire år var tapt, og grunnen var byråkratisk innblanding fra økonomidepartementet i produksjonsprosessen og klager og demonstrasjoner på grunn av mangel på utenlandsk valuta. Det var viktig at tyske beholdninger av utenlandsk valuta som fantes utenfor Tyskland ble undersøkt. Eksistensen av slike ville tyde på sabotasje av de nasjonale anstrengelsene og av landets sikkerhet. Det ville være nødvendig, skrev Hitler, at Riksdagen vedtok to lover der den ene ga dødsdom for økonomiske forbrytelser og den andre gjorde det jødiske samfunnet kollektivt ansvarlig for enkeltstående sabotasjehandlinger utført av jøder som skadet økonomien. Den tyske hæren måtte bli operasjonsdyktig i løpet av fire år, og den tyske økonomien måtte bli i stand til å holde en krig gående i løpet av fire år. Det var ingen tid å kaste bort.
Hermann Göring leste opp deler av dokumentet til Schacht og andre ministre 4. september, og sa at man nå måtte handle som om landet stod på randen av krig. Göring skulle være leder for gjennomføring av den nye fireårsplanen som Hitler kunngjorde på partimøtet i Nürnberg 9. september. Göring hadde stor selvtillit, men undervurderte problemene siden han la liten vekt på detaljene.
Göring fikk utstrakte fullmakter i det dekretet som Hitler kom med om fireårsplanen 18. oktober 1936. Göring fikk fullmakt til å gi forordninger og generelle administrative instrukser og til å overvåke og utspørre alle administrative autoriteter. Men Göring gjorde ikke svært effektiv bruk av den autoriteten som han fikk.
Göring brukte det første året det meste av sin energi på konflikter og strid med andre organ. Disse indre konfliktene fantes overalt i nazistenes maktstruktur, og de var spesielt bitre innenfor opprustningssektoren. Selv før fireårsplanen var satt i verk var kompetansestridighetene i gang, og det var strid om målsetninger innenfor Wehrmacht, og mellom Wehrmacht og Schacht i økonomidepartementet, og mellom Wehrmacht og krigsministeriets avdeling for krigsøkonomi. Göring kom i konflikt med både Blomberg og Schacht. Selv etter at Hitler hadde fjernet Schacht fra ministerposten i november 1937 på grunn av hans stadige klager forsatte striden, for Göring kom i konflikt med etterfølgeren til Schacht, Walter Funk. Og Göring søkte stadig å frata krigsministeriets eksperter innflytelse over den økonomiske planlegging, og gikk så hardt til verks mot krigsministeriet at han tvang krigsminister Blomberg til å forlate stillinga som minister. Den strukturen for administrasjon av fireårsplanen som Göring satte opp var så uoversiktlig og motsetningsfull, med overlappende kompetanser, frittstående organer og innebygde konflikter, at den i september 1938 måtte omorganiseres fullstendig.
Göring var perspektivløs og egosentrisk. Han prøvde å løse betalingsproblem ved sporadiske og uoverlagte konfiskasjoner og spesielle skatter og avgifter. Slik skaffet han til veie penger gjennom plyndring, noe som ikke var godt for økonomien. Göring gikk ofte fram på måter som var så fordekte, grådige, uhederlige og ubetenksomme at folk som ikke trengte å ha kontakt med ham skydde ham.
Fireårsplanen oppfylte ikke de målene som Hitler hadde satt for den. Produksjonen av drivstoff, industrielle oljer og fett var langt under målsetninga. Betalingsbalansen med utlandet var fortsatt svært utilfredsstillende, selv på tross av et oppsving i verdenshandelen i 1937 som økte den tyske eksporten betydelig, og på tross av betydelige gevinster av gull og utenlandsk valuta som følge av Anschluss med Østerrike.
Göring brydde seg ikke så mye om betalingsbalansen. Tyskland var fortsatt svært avhengig av å få forsyninger gjennom verdenshandelen. En økonomisk blokade ville derfor ha rammet Tyskland hardt. Men tvertimot ble Hitler belønnet for sine udåder. Etter anschluss ga Bank of England alle de midler som den østerrikske nasjonalbanken hadde innestående til Hitler. Og etter at Hitler inntok Tsjekkoslovakia fikk han også midler som Tsjekkoslovakia hadde innestående i Bank of England. Krig og plyndring syntes å lønne seg.
Selv om programmet for syntetisk produksjon ikke nådde målsetningene, førte det likevel til at viktige nye industrier ble utviklet, spesielt gjelder dette for artikler av kunstig lær, cellulose, plastikk, kunstsilke og gummivarer. Og tyngdepunktet for lokalisering av industrien innen Tyskland ble endret, fra vest til det sentrale og sørlige Tyskland.
Fireårsplanen styrket sentralisering og tendensen til monopolisering i tysk økonomi og industri. Et eksempel er framveksten av I.G. Farben som fikk svært stor innflytelse etter at Göring utnevnte Carl Krauch fra Farben til sin nestleder for spesielle problem i den kjemiske produksjonen, og så i august 1938 ga ham oversikt over mineraloljer, gummi, lettmetaller og produksjonen av eksplosiver. Göring brukte Krauch for å redusere Wehrmachts innflytelse over den økonomiske planleggingen, og begrense den til planlegging av produksjon av ammunisjon og våpen. Deretter etablerte han Farben som giganten innen syntetisk produksjon og symbolet på partnerskapet mellom storindustrien og krigsøkonomien.
Dette samarbeidet tillot industrien stor frihet til å foreta avgjørelser om bruk av ressurser og om mål og metoder.
Ble Hitlers krav fra 1936 om at Wehrmacht skulle være klar til krig innen fire år oppfylt? I august 1939 hadde Wehrmacht blitt langt sterkere enn i 1936. Wehrmacht hadde 103 fullt utstyrte armedivisjoner, inkludert fire pansrede divisjoner og fire som var delvis pansrede med totalt 3.200 tanks, mer enn 3.646 operasjonelle fly, 57 ubåter, 22 destroyere, 9 kryssere og 6 lommeslagskip (Panzerkreuzer). Selv om marinen var svakere enn den britiske marinen, var totalstyrken større enn det noen av naboene hadde. Og den var i stor utstrekning beredt.
Men likevel var ikke styrken tilstrekkelig til Hitlers formål. Og dersom Tysklands motparter hadde stått fastere sammen mot Tyskland vil dette ha kommet tydelig fram. Det polske felttoget skapte store hull i ammunisjonslagrene, og det viste seg vanskelig å fylle disse hullene. Det tok flere måneder å erstatte de kjøretøyene som ble skadd og ødelagt under felttoget. I oktober 1939 var det bare ammunisjon tilgjengelig til å forsyne en tredjedel av de operasjonelle divisjonene i fire veker, og det var vanskelig å skaffe reservedeler til skadde lastebiler og tanks, og de motoriserte divisjonene var ikke fullt ut kampklare før i april 1940. Også dekk og drivstoff var det lite av. Dersom Hitler hadde prøvd å kjøre gjennom sitt ønske om å angripe Frankrike før jul 1939 ville resultatet vært katastrofalt, i følge Hitlers generaler og deres rapporter om hærens forsyningssituasjon.
Disse manglene og svakhetene var klare for de som var best kvalifisert til å gi råd om militær-økonomisk mobilisering. Allerede i november 1936 hadde oberst (senere general) Georg Thomas pekt på at for å oppnå de målene som Hitler hadde satt trengtes et omfattende og sammenhengende program som ville legge restriksjoner på de økonomiske sektorene som ikke var direkte involvert i rustningsproduksjonen. Det ville også være nødvendig med strenge reguleringer av arbeidsmarkedet og kontroll med lønninger og priser, og planlegging av bruken av råvarer og andre ressurser. Dette fortsatte Thomas å framholde i de fire kommende årene. Og logikken i det Thomas sa var klar. Men når det ble gjort forsøk på å følge dette opp var det alltid noen som grep inn mot det og stoppet forsøkene. Det kunne være mektige grupper i partiet som motsatte seg tiltakene eller ledelsen i staten som nektet å ta ansvar for oppgavene. Det økonomiske og politiske styringssystemet var fullt av innbyrdes stridene enheter og aktører, som ofte blokkerte hverandres handlinger og initiativ. Det var konkurranse om råvarer og om utdannet arbeidskraft og om utenlandsk valuta mellom våpenindustrien, konsumentmarkedet og partiets diverse prosjekter. Høge lønninger i industrien fikk folk til å søke seg bort fra landsbygda og jordbruket, og truet matvareproduksjonen. Ledelsen i NSDAP trodde at det tyske folket, og spesielt arbeiderklassen, ikke ville tolerere de ofre som var nødvendige for å komme nærmere de målene som Hitler hadde satt opp.
Prosessen med Gleichschaltung hadde fratatt arbeiderne gamle rettigheter som de hadde stridd lenge og hardt for å oppnå, som organisasjonsfrihet og rett til kollektive forhandlinger og avtaler. For den gamle garde blant arbeiderne var dette ikke et lett tap.
Men arbeidsledigheten ble drastisk redusert etter at nazistene overtok makta. I begynnelsen av 1933 var det mer enn seks millioner arbeidsledige, og i 1936 var dette redusert til bare en million arbeidsledige. Og etter 1936 var det full sysselsetting i Tyskland. Offisielle tall indikerer at fra august 1937 til august 1939 økte antallet ansatte fra 19.660.000 personer til 21.650.000 personer, mens arbeidsledigheten falt fra en halv million til 34.000. Man regner med at høsten 1938 hadde Tyskland en million ledige stillinger og i praksis ingen arbeidsledighet.
Alle, med unntak for jødene, kunne finne lønnet arbeid, og de fleste uføre mottok understøttelse. Dette var viktigere enn spørsmålet om lønningene var høgere eller lågere under republikken. I alminnelighet ble reallønnsnivået opprettholdt i tida før krigen gjennom normer som myndighetene hadde satt for å holde inflatoriske tendenser i sjakk. Faglærte arbeider ble godt avlønnet, og den økende lønnsforskjellen mellom inntektene til faglærte og ufaglærte oppmuntret mange til å ta utdanning som førte fram til fagbrev. Gjennomsnittslønna til arbeiderne holdt tritt med prisstigninga. Husleiene ble regulert og kontrollert av staten. Folk hadde brukbare boligforhold, og den nedgangen i matvareforbruket som krisen fra 1929 hadde ført til var overvunnet, og det foregikk overgang fra bruk av margarin til smør, og importen av kaffe, kakao og tobakk økte, samtidig som salget av støvsugere og liknende steg betydelig, alt tegn på økende velstand i de brede lag av folket. Fra Hitler overtok makta og til krigsutbruddet hadde folk det materielt sett bedre og tryggere enn årene før han overtok makta. Utryggheten hadde ulike årsaker før 1933 og etter 1933. Før 1933 hadde det først og fremst vært det økonomiske systemet som hadde skapt utrygghet og nød, mens etter 1933 var det det politiske systemet som skapte utrygghet og nød. Men flere hadde vært alvorlig rammet før 1933 enn i årene mellom 1933 og 1939.
Partiet og staten gjennomførte et systematisk og imponerende program for å forbedre arbeidsforholdene med helse- og sikkerhetsforskrifter, som ble handhevet, men også tiltak for å gjøre ensformig arbeid mer hyggelig og avvekslende, som musikk og blomster på arbeidsplassene og nye tilskyndelser og belønninger. Arbeidsgiverne var nølende til å bidra til disse ganske kostbare tiltakene, men de ble overtalt av de arbeiderrådene som var satt opp i følge loven om regulering av det nasjonale arbeidet av 20. januar 1934.
Det ble også satt pris på "Kraft durch Freude" - styrke gjennom glede - programmet. Antallet feriedager med lønn ble doblet i forhold til under Weimarrepublikken. Gjennomsnittsarbeideren hadde fra 12 til 15 feriedager med lønn. Partiet tok på seg å organisere fritida så langt som mulig ved å gjøre sportarrangement og kulturelle begivenheter tilgjengelige, og ved å arrangere feriereiser i stor stil. På egne skip ble tusenvis av mennesker tatt med på feriereiser til fjordene i Norge og til Mallorca og Madeira. Og det ble også arrangert mange utflukter og reiser innen Tyskland. Disse reisene var så billige å delta i (De var delvis finansiert av fagbevegelsens beslaglagte midler) at mange tyske familier, som aldri hadde reist på ferie før, hadde råd til å delta.
NSDAP anstrengte seg for å overbevise arbeiderklassen om at partiet brydde seg om den. Og arbeiderklassen ble oppvurdert på flere måter, som ved at kroppsarbeiderne fikk de samme rettighetene og privilegiene som tidligere bare funksjonærer hadde hatt gjennom både loven om Regulering av det nasjonale arbeidet og ved Timeloven fra 1938. Tyskland hadde vært et land med en rigid sosial struktur der forskjeller mellom grupper var blitt klart uttrykt, og derfor ble dette lagt merke til. Nazistene prøvde å bygge bru over den utestenging fra samfunnet som arbeiderne hadde vært utsatt for. Det ble lagt stor vekt på det harde arbeidets betydning. Før 1936 var Arbeidstjenesten viktig for å overvinne arbeidsledigheten, og alle som forlot skolen uten fullført utdanning var forpliktet til å oppsøke Arbeidstjenesten. Det samme var ufaglærte som var uten arbeid. Deltakelse i Arbeidstjenesten ble framstilt som et privilegium og en ære. De som dyrket opp myrene og som bygde dikene mot Østersjøen og som hjalp til med å høste korn øst for Elben ble sagt å være som soldater i landets tjeneste. I Leni Reifenstahls kjente film Triumf des Willens ser man at Hitler påskjønner Arbeidstjenesten.
Selv om nazistene la vekt på "førerprinsippet", førte de for dagliglivet og arbeidslivet en politikk for å redusere og utjevne forskjeller. En grunn til at politikken deres ble slik var at Tyskland i utgangspunktet var et sosialt rigid og hierarkisk samfunn. Loven om Regulering av det nasjonale arbeidet insisterte på at fabrikker og verksteder skulle ble ansett som Betriebsgemeinschaften, (bedriftsfellesskap) som visstnok var hierarkisk organisert, men der det ikke skulle være synlige klasseforskjeller, siden det var nødvendig at bedriften var et samfunn av likemenn for at den skulle være effektiv. Likheten i status (som medarbeider) ble supplert av et ideal om likhet med hensyn til muligheter. Ideelt ble alle arbeidere betraktet som i bevegelse oppover i samfunnet og i arbeidslivet. Det ble gitt belønning for innsats og initiativ, og man skulle som følge av dette kunne forbedre sin økonomiske situasjon ved egne initiativ. Arbeiderne ble oppmuntret til å gjøre dette ved å søke utdanning. For å avansere måtte man ikke ha feilaktige politiske synspunkt.
Hitler sa at folket måtte utdannes slik at det ville gå gjennom tykt og tynt sammen med sin regjering og kjenne seg som ett med den. Styresmaktene skulle gjennom psykologiske impulser inspirerte folket til å handle som de herskende ville. Om det ikke var mulig måtte man kapitulere, sa Hitler, men dette ønsket Hitler å oppnå med sin politikk. Men nazistene trodde ikke at de hadde oppnådd dette målet, og de stolte ikke på arbeiderklassen, selv om de stadig arbeidet for å nå dette målet.
En av de organisasjonene som arbeidet for å oppdra tyskerne til å bli nazister var den Tyske arbeiderfront (DAF), som var blitt opprettet i mai 1933, rett etter at fagbevegelsen var blitt likvidert. Dens mål var å oppdra de tyske arbeiderne til å bli nazister. Leder for denne organisasjonen var Robert Ley. Han sa i en tale at ingenting er farligere enn heimløse menn. Dersom de fagorganiserte hadde blitt overlatt til seg selv etter at fagbevegelsen var knust ville de vært fylt av mistillit og sinne. Det ville vært en katastrofal situasjon. Denne bekymrede tonen ble enda mer uttalt i årene som fulgte. Ley arbeidet for å skaffe organisasjonen sin flere oppgaver, ved deltakelse i styret av bedriftene og for å kunne kontroller den opplæringen av arbeiderne som foregikk i regi av økonomidepartementet. Han mente at DAF forstod arbeiderne bedre enn noen annen offentlig instans.
DAF ble raskt en organisasjon som forsvarte arbeiderklassen. Slik kom Ley i et motsetningsforhold til Seldte. Arbeidsministeren mente at det ville bli krevd, og måtte kreves, offer av arbeiderklassen. Dette måtte være en del av planøkonomien, mente Seldte i likhet med Georg Thomas, som gikk inn for en planøkonomi rettet mot fullstendig opprustning. Men fra 1936 og videre ut over gikk alltid DAF mot alle forslag som ville medføre restriksjoner eller begrensninger for arbeiderklassen. DAF motsatte seg blant annet økt kontroll med at arbeiderne overholdt arbeidstiden og administrativ fordeling av arbeidskraften og lønnskontroll og begrensninger overfor konsumentindustrien. De motsatte seg alle slike begrensninger og argumenterte med at dette ville ikke arbeiderklassen tolerere.
Ley kontrollerte sammen med Rudolf Hess partiorganisasjonen, og derfor var det umulig å overse ham. Dessuten hadde han mektige allierte. Den store majoriteten av gauleitere mente at partiet ikke ville ha støtte i arbeiderklassen dersom det ble lagt alvorlige begrensninger på arbeidernes økonomiske frihet. Og Josef Goebbels og partipressen delte dette synet. De fryktet ikke noe opprør, til det var SS for sterkt, men uvilje, gå sakte aksjoner, passiv motstand og sabotasje kunne også være svært skadelig, og måtte bli unngått.
Mot disse argumentene og kreftene var Seldte og Darré og Wehrmacht, som ønsket mer kontroll, maktesløse. Hitler la alltid stor vekt på det gauleiterne sa. Og i denne saken støtte de hans egen tilbøyelighet. Hitler var ikke svært interessert i disse økonomiske spørsmålene, og mente at det viktigste var at viljen til å støtte saken hans var til stede. Da var det mulig å utrette det man ønsket. Han ville ikke redusere arbeiderklassens konsum til fordel for hæren og opprustningen. Og han ble oppmuntret til å holde på dette standpunktet av de utenrikspolitiske seirene som kom ganske gratis. I Tsjekkoslovakia beslagla Tyskland store mengder materiell, tusen gode fly, store mengder råvarer og drivstoff, store mengder kull og utenlandsk valuta.
De reguleringene av arbeidet som Thomas ville ha, lengre arbeidsdager og lavere levestandard og strengere arbeidsdisiplin og administrativ fordeling av arbeidskraften, ble aldri forsøkt innført. Loven om tvungen arbeidstjeneste av 14. mars 1938, som skulle mobilisere ubrukte arbeidsreserver til nasjonale oppgaver, og Tjenestepliktforordningen av 22. juni 1938, som ble utstedt for å reise en arbeidsstyrke på 400.000 mann for å bygge forsvarsverk mot vest, ble aldri tatt fullt ut i bruk, og de fleste som ble utskrevet til tvungen arbeidstjeneste tjente bare i korte tidsrom. Dekretet om Regulering av lønningene av 25. juni 1938, som var ment å gjenopprette arbeidsdisiplinen og redusere jobbskifte, ble også utvannet.
Denne noe lyse vurderingen av arbeiderklassens situasjon bør modereres en del. Ian Kershaw skriver i fjerde utgave av "The Nazi Dictatorship", utkommet i år 2000, som går gjennom det meste av den litteraturen som er skrevet om nazismen, og skrevet av en av de fremste ekspertene på nazismen, at:
"arbeiderklassen, frarøvet sin politiske stemme og sine sosiale gevinster fra Weimarrepublikken, utsatt i massearbeidsløshetens skygge for den brutale utbytting av arbeidsgivere som var støttet av politistatens undertrykkelseapparat - hadde en levestandard som i de første årene av Det tredje riket var enda lavere enn under depresjonens lavmål. Den vesle økninga i reallønn i de sene trettiåra var et biprodukt av opprustningsboomen, og medførte intensivert press - fysisk og mentalt - på den industrielle arbeidsstyrken." (side 175)
Og:
"Nazismen i makt var den mest hensynsløse og utbyttende form for industrielt klassesamfunn man noen gang har møtt - et som i samtidig arbeiderklasseperspektiv gjorde keiserens Tyskland sett i tilbakeblikk til en "frihetens himmel". Nyordningen av klasseforholdene i 1933 reverserte på en voldelig måte de framstegene som arbeiderklassen hadde gjort, ikke bare etter 1918, men siden Bismarcks tid, og styrket den svekkede posisjonen til kapitalismen, og opprettholdt - i det minste til å begynne med - de reaksjonære kreftene i den sosiale orden." (side 179-180).
Heller ikke bøndene fikk det bedre under nazismen.
Hitler drev lønningene og matvareforsyningene så langt ned at den tyske befolkninga ble alvorlig rammet av underernæring, selv om han skapte et godt investeringsklima og etter hvert full sysselsetting. Joerg Baten var universitetet i Tübingen har vist dette. Se: Autarchy, market disintegration, and health: the mortality and nutritional crisis in Nazi Germany, 1933-1937 .)
I 1933 og i 1934 gjennomførte nazistene en kampanje for å få kvinner til å trekke seg ut av arbeidsstyrken for å redusere arbeidsledigheten. I 1939 nektet regjeringa å skrive ut kvinner for å arbeide i krigsindustrien, og dette var en viktig grunn til at det fortsatte å være så stor mangel på arbeidskraft at det gikk ut over produksjonen. Nazistene hadde en reaksjonær og undertrykkende holdning overfor kvinner, og de satte denne holdningen ut i praktisk politikk. Den friere stillingen som kvinnene hadde oppnådd under Weimarrepublikken oppfattet nazistene som en uheldig utglidning som de ville rette opp. Det var en trussel mot den mannlige overlegenhet og mot borgerlig moral, og mot rasens framtid, og i strid med naturens orden.
Kvinner ble utelukket fra alle ledende posisjoner i NSDAP. Det var ingen kvinner blant de 107 representantene for NSDAP som ble valgt inn i Riksdagen i september 1930, selv om andre partier hadde dyktige kvinnelige parlamentarikere, som Clara Zetkin, Toni Sender, Gertrud Bäumer og Maria Luders. Etter at nazistene hadde erobret makten begynte de å fjerne kvinner fra alle framstående stillinger, og også fra utdanningsinstitusjonene. Mange gifte kvinner som hadde overordnede stillinger ble øyeblikkelig oppsagt. Et dekret fra den prøyssiske innenriksministeren fra april 1934 avskjediget alle offentlig ansatte kvinner som kunne bli forsørget heime. I 1936 ble kvinner nektet å være dommere og advokater. Antallet kvinnelige lærere i videregående skole ble redusert. Pensum i jenteskoler ble forandret slik at det la mer vekt på huslige aktiviteter, og langt færre kvinner ble tatt opp som studenter ved universitetene.
Kvinner som arbeidet som hushjelp eller som deltok i gårdsarbeid eller arbeidet sammen med sin mann gjorde ikke nazistene noe med. Dette ble sett på som tradisjonelt kvinnearbeid. Kvinner som konkurrerte med menn som lønnsmottakere ble ikke tvunget til å slutte å arbeide, selv om mange partimedlemmer de første årene mens det enda var stor arbeidsledighet mente at dette burde gjøres. Partiet prøvde heller å overtale eller lokke kvinner til å gi opp arbeidet dersom det var to inntekter i familien. De tilbød også rentefri lån til unge kvinner for at de skulle gifte seg og dra seg ut av arbeidsmarkedet.
I første omgang kunne dette lette på arbeidsledigheten, men i det lange løp ble det ikke færre kvinnelige lønnsmottakere, eller færre gifte kvinner som arbeidet i handel og industri. Det ble etter hvert flere typer arbeid som kunne utføres av kvinner, og kvinner var ofte mer tilpasningsdyktige enn menn, og de var villige til å arbeide for lavere lønn enn menn, og alt dette gjorde at i en del tilfeller kunne kvinner bli foretrukket framfor menn. Antallet arbeidende kvinner økte fra 4,52 millioner kvinner i 1936 til 5,2 millioner kvinner i 1938. Det var bare tungt fysisk arbeid som kvinner ikke deltok i, som i gruvedrift og bygg og anlegg. Ellers var det så stor etterspørsel etter kvinnelige arbeidere at i 1938 begynte lønningene deres å øke.
Fødselstallene hadde gått sterkt ned i Tyskland, fra to millioner levende født årlig i begynnelsen av århundret til 1,3 million i 1925, og videre ned til 971.000 levende fødte i 1933. Nazistene ville øke fødselstallene. De rentefrie lånene som ble gitt til unge kvinner som ville stifte familie var bare et av midlene som ble brukt for å øke antallet fødsler. Skattesystemet ble brukt slik at det skulle være fordelaktig å ha barn. Ugifte uten barn betalte høgere skatt enn gifte med barn, og skattefordelen økte med antallet barn foreldreparet hadde. Familier med barn fikk også økonomisk støtte. Og det ble lagt vekt på at det var viktig for landet å ha barn.
Tyskland ble det eneste europeiske landet som i denne tida fikk økt fruktbarhet. I 1934 var det 1.200.000 levendefødsler, som var ei økning i forhold til foregående år. Og denne økningen fortsatte. I 1939 ble det født 1.410.000 levende barn. I årene fra 1933 til 1939 økte antallet fødsler per tusen kvinner i fruktbar alder fra 58,9 til 84,8.
Partiet dannet kvinneorganisasjoner, som fikk mange millioner medlemmer. De arrangerte mange aktiviteter som ble sett på som passende for kvinner, og utga også tidsskrift for kvinner og utviklet kulturelle program og drev undervisning.
Det var ikke merkbare protester fra kvinner mot å bli skilt ut på denne måten. Det kvinnesynet som lå under var det fortsatt mulig å se på som naturlig og akseptabelt. Fra 1936 ble presset for at kvinner skulle dra seg ut av yrkeslivet redusert, siden arbeidsløsheten ble borte. Og det ble økende etterspørsel etter kvinner i yrkeslivet. Adolf Hitler var populær hos tyske kvinner.
Krystallnatten var natten mellom 9. og 10. november 1938. Da ble synagogene i Berlin og mange andre byer ødelagt, mer enn 7.000 jødiske forretninger ble ødelagt, nesten hundre jøder ble drept og tusenvis ble mishandlet. Hitler var besatt av hat mot jødene, og han ga stadig uttrykk for dette hatet og søkte å skape det også hos andre, og han lyktes i dette. Før Hitler kom inn i tysk politikk var ikke jødene mer hatet i Tyskland enn i mange andre europeiske land. Men antisemittismen hadde vært økende sammen med den truende nasjonalismen som vokste seg sterk i det Tyskland som Bismarck hadde skapt.
Da Hitler kom til makta i 1933 utstedte han øyeblikkelig antisemittiske lover. At han holdt jødehatet sitt i tømmer de første årene skyldtes trolig at han ikke ønsket internasjonale reaksjoner på grunn av angrep mot jøder. Likevel vakte den systematiske trakassering av jøder som Hitler satte i gang oppmerksomhet utenlands. Jødiske butikker fikk vinduene knust og vindusutstillingene deres ble plyndret og jøder ble antastet og angrepet. Dette ble møtt av internasjonale protester, som Hitler trodde var en jødisk konspirasjon. Det var diskusjoner utenlands om boikott eller andre straffetiltak mot Tyskland. Hitler trodde at det bare var jøder som stod bak dette, og at et effektivt svar ville være boikott av all jødisk virksomhet i Tyskland. Boikotten begynte i april og varte i tre dager, men var mislykket. Økonomiske eksperter, som riksbankpresident Schacht, strevet med å få Hitler til å forstå hvor sårbar Tysklands handelsbalanse var, og at Tyskland ville bli skadet dersom landet ble utsatt for en utenlandsk boikott. Dessuten var det mange andre enn de innenlandske jødene som også på ulike måter ble rammet av herjingene. Angrepene på jødiske virksomheter rammet de som var ansatte i disse virksomhetene, og kunne kaste dem ut i arbeidsledighet, og mens det fortsatt var betydelig arbeidsledighet var dette et virkningsfullt argument.
Jødisk eide firma fortsatte å arbeide uten ødeleggende hindringer til i 1937 og 1938. Men mens denne friheten ble garantert ble tyske jøder systematisk strippet for alle andre retter. Jødene ble fratatt arbeidet i alle offentlige stillinger, både i byråkratiet, rettsvesenet, profesjonene og ved universitetene. Jødene ble nektet høgere utdannelse, og de ble også oppsagt i avisene og andre media, og i det hele tatt utelukket som deltakere i offentligheten. For å unngå denne behandlingen måtte alle bevise at de ikke hadde jøder blant sine foreldre og besteforeldre.
Hitlers første seier i internasjonal politikk, triumfen ved folkeavstemninga i Saar i januar 1935 og forkastelsen av rustningsbestemmelsene i Vesaillestraktaten i mars, skapte en følelse av maktfullkommenhet i partiet som førte til ville angrep på jødene og jødisk eiendom. Sommeren 1935 var det satt opp plakater i Tauentsienstrasse i Berlin der det stod at alle som handlet med jøder var forrædere. Og i parkene i München var det satt opp skilt der det stod at jøder ikke hadde adgang. Intervensjon fra Schacht og frykt for at dette ville gå redusere deltakelsen og tilskuerantallet ved Olympiaden i Berlin i 1936, førte til at myndighetene brakte denne uroen under kontroll. Men Hitler brukte partilandsmøtet i september 1935 til å ta statsborgerskapet fra jødene. Reichsbürgergesetz av 15. september gjorde arisk blod til en betingelse for statsborgerskap og fulle politiske rettigheter. Loven for beskyttelse av tysk blod og tysk ære fra samme dag ble innledet med å si at det tyske blods renhet er en forutsetning for den fortsatte eksistensen til det tyske folket. Ekteskap mellom jøder og tyske statsborgere ble forbudt, og utenomekteskapelige forbindelser mellom samme ble straffbare.
Etter at de Olympiske leker var avviklet fant Hitler selv en ny måte å beslaglegge jødisk eiendom på. I august 1936 innførte han det prinsippet at hele det jødiske samfunnet var ansvarlig for skader gjort av individuelle jøder mot tysk økonomi. Men det viste seg vanskelig å utnytte dette prinsippet, og man begynte å tenke på at direkte ekspropriasjon ville være mer lønnsom.
Under Anschluss så Hitler hvordan entusiastiske østerrikske nazister systematisk og grundig plyndret jødisk eiendom i Wien. SS avisen Schwarzer Korps skrev beundrende at de gjorde på fjorten dager det tyskerne ikke hadde lyktes å gjøre i løpet av flere år. En måned senere kom Göring med en serie ekspropriasjonslover. Et dekret fra 26. april 1938 krevde at alle jøder la fram fullstendig oversikt over sine innenlandske og utenlandske eiendommer som oversteg 5.000 riksmark i verdi. Det stod også at fireårsplanens administrasjon ville se til at bruken av eiendommene var i overensstemmelse med den tyske økonomis interesser, og gjøre det som var nødvendig for at dette var tilfelle. "Arianiseringen" av jødisk forretningsvirksomhet og eiendom begynte i juni. En måned senere fikk jødiske leger ordre om at de innen tre måneder måtte avvikle sin praksis. I september fikk jødiske jurister beskjed om å avvikle sin praksis, og i oktober kunngjorde Göring at det var nødvendig å fjerne jødene helt fra økonomien. Krystallnatten, som fulgte etter at en tysk diplomat var blitt drept av en polsk jøde i Paris, førte til at jødene ble pålagt å betale en milliard riksmark i bot, i tillegg til skadene på eiendommene sine. Staten tok assuransepengene som ble utbetalt. Göring kom også med et dekret der jødene ble fjernet fra butikkene, postordrefirma, uavhengige handverk, salg, service og forvaltning. I begynnelsen av 1939 var jødene mishandlet og plyndret, fratatt statsborgerskapet og til slutt også levebrødet.
Hvem tjente på disse ekspropriasjonene? Göring insisterte på at eiendommene tilhørte riket. Men de som tjente mest på dette var store bedrifter som kjøpte opp jødiske bedrifter og eiendommer som var under press. Dette stimulerte utviklinga mot konsentrasjon og monopol. Fra 1932 til 1939 ble antallet banker i Tyskland redusert fra 1.350 til 520, og de fleste som ble borte var jødiske banker som ble slukt. Bedrifter som tjente på eksproprieringa av jødene var slike som Mannesmann, som fikk kontroll over Wolff-Netter-Jacobi firmaet og Hahnsche Werke, og Otto Wolff, som slo under seg Thale jern- og stålverkene, og Friedrich Flick, som tok over Rawack und Grünfeld Montaninteressen.
Reinhard Heydrich, som var leder for sikkerhetstjenesten (SD) i SS, hadde et eget kontor for jødiske saker som hadde som oppgave å utvikle en langtrekkende løsning av jødespørsmålet. I de diskusjonene som førte til dekretet om å fjerne jødene fra det tyske økonomiske livet hadde Reinhard Heydrich fortalt Göring at å drive jødene ut av forretningslivet bare var en halv løsning. Hovedproblemet, som var å sparke jødene ut av Tyskland, gjenstod fortsatt. Han sa at Göring burde vurdere en utvandringspolitikk, som Adolf Eichmann hadde satt opp i Wien etter Anschluss. Der fikk jødene valget mellom tvangsarbeidsleire eller å forlate landet.
Göring var enig i dette, og i januar 1939 ble et rikets sentralkontor for jødisk emigrasjon opprettet under ledelse av Heydrich for å utarbeide prosedyrer. Men begivenhetene gikk så raskt i 1939 at planen ikke ble utarbeidet, og krigen gjorde emigrasjon umulig. Den 21. januar sa Hitler til den tsjekkiske utenriksministeren Chvalkovsky at de ville ødelegge jødene.
Lenker:
Neste kapittel av denne teksten
Første del av denne teksten om Hitlers innenrikspolitikk 1933-39
Oversikt over alle tekstene på europas-historie.net
Kilde for dette kapitlet er: