Skrevet av Tor Førde.
Kilde for dette kapitlet er:
Fram til hit har vi sett på industriutviklinga i tekstilindustrien, og på hvordan den påvirket kvinnenes arbeidsforhold i de områdene der denne utviklinga foregikk. I resten av denne artikkelene skal vi se på debatten om denne utviklinga, og på de oppfatningene som ble utviklet om den pågående utviklinga, og på hvordan oppfatningene ble utviklet og hva de førte til i form av lover og handlinger.
Kathleen Canning skriver at etter hvert som det framvoksende Tyskland ble stilt overfor moderniseringens problem i andre halvdel av de nittende århundret kom det sosiale spørsmålet til å konstituere en diskurs der forholdet mellom stat og borgerskap, fabrikk og familie, produksjon og reproduksjon, offentlig og privat, ble definert og omstridt og periodevist forestilt på nytt. Dette kapitlet undersøker historien til det sosiale spørsmålet fra fattigdomskrisen i det sultne 1840-tallet til formuleringen av "spørsmålet om arbeiderne" på 1870- og 1880-tallet. Spesielt undersøker det den økende betydningen av kjønn i oppfatningen av sosial orden og uorden etter hvert som flere og flere kvinner begynte å arbeide i fabrikkene etter midten av århundret. Tekstilindustrien var den første som ble mekanisert og den var den største arbeidsgiveren til kvinner. Og den var mye omdiskutert i debatten om sosiale reformer siden den ble utpekt som et nøkkelsted for statlig regulering og intervensjon. Etter hvert som Tysklands første generasjon av samfunnsvitenskapsmenn undersøkte og offentliggjorde sine funn om forholdene i tekstilbyene og tekstilfabrikkene i 1870-årene, ga de kraftfulle framstillingene om en arbeiderstand i moralsk oppløsning og fysisk forfall, om familier som ble revet sund av ekspansjonen til den kvinnelige fabrikkarbeiderstyrken - barn som ble overlatt til seg selv, menn drevet inn i ølhallene av skitne og ugjestmilde bosteder der kvinnen og mødrene var fraværende - alt dette ga tekstilfabrikkene en sentral plass i den nasjonale debatten om sosiale reformer. Fra stiftelsen av den første middelklasseforeningen for arbeidervelferd i 1844 hadde familien vært et symbol for den sosiale og politiske oppløsning som fulgte urbaniseringen og industrialiseringen. Men familiens betydning ble forandret etter hvert som antallet kvinner som arbeidet utenfor heimen stadig økte. Sosiale reformatorer ville bevare arbeiderklassefamilien som et anker i en verden i rask forandring, en sikkerhet mot fattigdom, uorden og oppløsning, ved å regulere og beskytte "de svake hendene", kvinner og ungdom.
Mens diskursen om sosiale reformer og den lovgivning som måtte følge med disse formet strukturene og forholdene for produksjonen i "kvinnenes industrier" som tekstil, hadde de også viktige implikasjoner for verden hinsides fabrikkporten. Todelingen mellom "de svake hendene" og den uavhengige mannlige borgeren som lå under reformatorenes kampanjer for arbeiderbeskyttelse formet "det sosiale" som "en arena av konflikter om reproduksjonen av arbeidet" plassert mellom staten og "markedets og eiendomsforholdenes rike". Reformatorenes uttrykte bekymring for den "kvinnelige organismen" i løpet av 1870-årene markerte den kvinnelige kroppen som et nytt objekt for intervensjon for både regulering og opplæring gjennom inngrep fra statens sosiale politikk og den industrielle paternalismen. I egenskap av å være mødre ble kvinnene sentrum for den parlamentariske debatten om revisjon av arbeiderlovgivninga ved midten av 1870-årene, og den reviderte loven fra 1878 utvidet lovbeskyttelsen av kvinner, og ga fødselspermisjon til arbeidende kvinner for første gang.
Debattene om kvinners arbeid og familier i fare, og de arbeidslovene som disse debattene førte til, hadde også en viktig rolle i ekspansjonen av den tyske velferdsstaten. Spesielt ble synsfeltet for statlig intervensjon utvidet til også å omfatte å foreskrive helsestandarder, hygiene og moral for arbeiderklassehushold. I det nye Tyskland på 1870-tallet ble det sosiale spørsmålet formulert og drøftet på regjeringsplan, i ministeriene og i Riksdagen, der den borgerlige reformforeningen - "Verein für Sozialpolitik" - spilte en innflytelsesrik rolle. Dens medlemmer spilte en avgjørende rolle i å rette oppmerksomheten mot de forhold som ble undersøkt i den offisielle undersøkelsen av farene ved fabrikkarbeid for kvinner og ungdom, utført av fabrikkinspektørene (arbeidstilsynet) i 1875, og i revisjonen av arbeidsloven av 1878. I 1880-årene var Riksdagen stedet der det kvinnelige fabrikkarbeidet og dets virkning på arbeiderklassefamilien ble drøftet. Parlamentarikere fra både det katolske Sentrumspartiet, sosialdemokrater og konservative foreslo tiltak for å utvide arbeidervernet ut over loven fra 1878, og debatterte engasjert om fabrikkarbeid var i overensstemmelse med kvinnens natur, og dets skadelige virkninger for helsen og moralen til kvinnelige arbeidere, deres familier og kommende slekter. Disse parlamentariske debattene, som ofte dro fabrikkinspektører, arbeidsgivere, medisinere og borgerlige sosiale reformatorer inn i ilden, skapte et rike av opposisjonell sosialpolitikk innen Riksdagen som var en direkte utfordring til politikken til Bismarck. Bismarck, som ofte er hyllet for sine sosiale trygdeordninger fra 1880-årene, førte en innbitt kamp mot utvidelse av arbeidervernlovene. Han så dem som skadelige for tysk industri. I slutten av 1880-årene var det flertall i Riksdagen for å innføre lover som skulle beskytte unge og kvinnelige arbeidere, inkludert fødselspermisjon, redusert arbeidstid, og forbud mot nattarbeid og gruvearbeid for kvinner og ungdom. Men Bismarck var innbitt motstander av denne utvidelsen av arbeidervernlovgivningen, og dette førte til konflikt mellom Bismarck og Riksdagen. Denne konflikten førte til krise i 1889-90, og ga støtet til det skiftet i sosialpolitikk som er kjent som "den nye kursen", og det ville forberede Bismarcks fall.
Dette kapitlet begynner utforskningen av den sentrale og ofte neglisjerte plass som fabrikklovgivningen har i utviklingen av den tyske velferdsstaten. Arbeidervernlovgivning har ofte vært oversett i historieskrivningen om velferdsstatens utvikling. Den har falt mellom den "mannlige siden" med pensjoner og "mor og barn siden" med velferdslovgivning. Arbeidslovgivning rettet inn mot å beskytte arbeidende kvinner og ungdom var resultat av intens debatt og sosial mobilisering rundt det sosiale spørsmålet om kvinnelige fabrikkarbeid, i motsetning til Bismarcks sosiale lovgivning som kom før den ble etterspurt.
Dette kapitlet sporer historien til det sosiale spørsmålet i Tyskland fra stiftelsen av den første sosialpolitiske organisasjonen i 1844 og fram til det ble enighet om kvinners fabrikkarbeid i siste del av 1880-årene. Det etablerer det retoriske og lovmessige rammeverket for vendepunktet i 1889-90 da det sosiale spørsmålet om kvinnelige fabrikkarbeid eksploderte i en offentlig kontrovers for første gang da den ekspanderende offentlige sfæren, skapt av både Bildungsbürgertum og arbeiderklassen, begynte å spille en avgjørende rolle i å skape arbeidervernlovgivning. Til slutt framstiller dette kapitlet de intrikate måtene som velferdsstaten og sosiale reformer konstruerer kjønn på og etablerte det diskursive og lovmessige rammeverket som tyske arbeidere formet sin identitet innenfor.
Historien om det sosiale spørsmålet er en avgjørende del av tysk historieskriving om arbeiderbevegelsen, om liberalismen og om dannelsen av Bürgertum, og om dannelsen av den moderne staten. Sammenfallet i revolusjonen 1848-49 av det nasjonale spørsmålet, det konstitusjonelle spørsmålet og det sosiale spørsmålet, i motsetning til deres på hverandre følgende oppkomst i fransk og engelsk historie, er en av særegenhetene i tysk historie. Fra stiftelsen i 1844 av "Centralverein für das Wohl der Arbeitenden Klassen" rettet reformatorer sin oppmerksomhet mot familien etter som de søkte å unngå den "overhengende oppløsning av samfunnet i to motsatte og fiendtlige klasser." Det ble klaget over oppløsning av familiene, og oppfordret til nærmere undersøkelser av de sosiale forholdene. Så enda før industrikapitalismen hadde fått sitt gjennombrudd i Tyskland var dette aktuelle spørsmål, og reformatorer hadde utpekt familien som den kjerneinstitusjonen som måtte undersøkes, reguleres og beskyttes.
I løpet av 1850- og 1860-årene ble fattigdommene, som hadde vært det mest påtrengende sosiale problemet i de "sultne 1840-årene", avløst av "Arbeiderspørsmålet" som det mest påtrengende sosiale spørsmålet. Dette skjedde etter hvert som arbeiderne slapp løs de første protestbølgene mot fabrikkregimer og politisk undertrykkelse. Reformatorer på 1860-tallet, som Gustav Schmoller, som var en av stifterne av "Verein für Sozialpolitik", og Wilhelm Emmanuel von Kettler, biskop i Mainz, stilte "arbeiderspørsmålet" opp som et etisk kulturspørsmål, et sosialt problem nedsenket i kulturelle, moralske og familieforhold, heller enn et spørsmål om lønnsforskjeller og arbeidsforhold. I midten av 1860-årene økte streikeaktiviteten, og debatten om arbeiderspørsmålet ble utviklet videre. Hermann Schulze-Delitzsch, Schmoller og Kettler ga ut bøker om arbeiderspørsmålet. Disse grunnleggerne av tysk sosialpolitikk prøvde ikke bare å oppnå en mer lik fordeling av godene, men også å forbedre samfunnets og familiens kulturelle og moralske standard, som truet med å rives sund av byvekst og industriutvikling. De opplevde forskjellene i utdannelse og kultur mellom arbeiderklassen og borgerskapet som svært foruroligende.
Slik hadde nye visjoner om både borgerskap og stat en avgjørende plass i sosiale reformkampanjer som gikk over de politiske grensene som skilte katolikker, borgerlige og sosialdemokratiske reformatorer. Selv om de nevnte gruppene hadde svært ulike grunnsyn var de enige om å forkaste "Manchesterliberalismen" og dens ideal om en fullstendig fri og uregulert markedsøkonomi. Ferdinand Lassalles voksende popularitet og synspunkter virket inn på de sosiale reformatorene. Biskop Kettler, som først hadde lagt vekt på moral og religion for å løse det sosiale problemet, vendte seg til staten som svar på Lassalles agitasjon, og forandret vekten i den katolske sosiale reformpolitikken fra en appell om åndelig helbredelse og gjenoppvekking av standssamfunnet til en visjon der staten også hadde en oppgave, sammen med kirka, og der begge skulle arbeide konkret med å løse fattigdomsproblemet og redusere arbeidsløsheten. I følge biskop Kettler var Lassalles tilnærming med å arbeide for selvhjelp ved dannelse av foreninger og kooperativer for arbeidere en kristen bestrebelse.
Reformatorer på 1860-tallet gikk inn for opprettelse av en økonomisk orden basert på etiske og moralske prinsipp. De ville også omforme staten til en Kulturstaat som oppfylte humanitære og etiske formål og skapte moralske forhold mellom samfunnsmedlemmene. Familien hadde en nøkkelrolle i dette.
Lassalle og hans sosialistiske parti så staten som et viktig redskap i en framtidig politikk for å forbedre arbeiderklassens forhold. I motsetning til dette stod August Bebel og Wilhelm Liebknecht og deres Eisenacher sosialdemokrati, som så på staten som en fiende og undertrykker. Disse to partiene gikk sammen i det sosialdemokratiske partiet, men det kom lenge til å være et spenningsforhold i sosialdemokratiet mellom disse to ulike oppfatningene av staten. Sosialpolitikken ble et område der både katolikker, sosialdemokrater og liberale reformatorer støtte sammen i konkurranse om å vinne oppslutning. Sosialpolitikken skulle beskytte både arbeiderne og samfunnets orden, den skulle både disiplinere og oppdra og lindre nød.
Kulturstaten skulle bidra til å sikre et normalt familieliv hos de lågere klassene. Det kvinnelige fabrikkarbeidet var en side av arbeiderspørsmålet. Det kom snart til å bli oppfattet som et avbrudd av det normale familielivet.
Siden 1848 hadde sosialpolitikken blitt påskyndet av frykten for revolusjon, og mellom 1848 og slutten av 1860-årene ble de sosiale reformatorenes syn på familien og dens behov i økende grad uttrykt som forestillinger om sosial oppløsning og om nødvendigheten av statlig regulering. Veksten til sosialdemokratiet i løpet av 1870-årene tjente som tilskyndelse til å lenke sammen disse to settene forestillinger for å forklare følelsen av overhengende revolusjon gjennom familiens undergang, og se en politikk for familien som løsning på det sosiale problemet og på faren for sosial revolusjon. Etter at den nasjonale samlingen var gjennomført og den industrielle veksten var sikkert etablert, ble det sosiale spørsmålet enda mer synlig og enda viktigere etter hvert som den nye staten prøvde å slå røtter i samfunnet.
Både katolikkene og tilhengerne til Lassalle delte frykten for at kvinnenes fabrikkarbeid ville undergrave mennenes lønn og familienes velferd. Lassalles tilhengere så på kvinnenes arbeid som et misbruk som ødela familien og forverret den materielle situasjonen til arbeiderne. De mente at det beste for kvinnene var at mennene fikk så godt betalt for arbeidet at kvinnene kunne være heime. De bad mennene om å streike for at kvinnene skulle bli nektet arbeid i fabrikkene. De mente at dette ville øke etterspørselen etter mannlig arbeidskraft, og føre til mindre arbeidsledighet blant menn og høgere lønn for menn. Dette synet ble ikke delt av Eisenachene, sosialistpartiet til August Bebel og Wilhelm Liebknecht. Da disse to partiene kom sammen i 1869 for å diskutere et felles program ble kvinnelige fabrikkarbeid noe som skilte partiene. Lassalles tilhengere gikk inn for å forby kvinners fabrikkarbeid, mens Eisenachene understreket kvinnenes og arbeiderfamilienes behov for inntekt. Det var synet til Eisenachene som vant fram, og partiprogrammet som ble vedtatt gikk inn for å forby barnearbeid i fabrikkene og å begrense kvinnenes arbeid i yrker som ble ansett som farlige. Og kvinnenes konkurranse på arbeidsmarkedet skulle ikke møtes med eksklusjon av kvinnene, men med at kvinnene ble rekruttert som medlemmer av fagforeningene. Da de to fraksjonen møttes i Gotha i 1875 for å forhandle om å gå sammen i et parti ble det igjen uenighet om kvinners fabrikkarbeid. Lassalles tilhengere ville fortsatt ha forbud mot at kvinner arbeidet i fabrikker. Men majoriteten stemte for et forslag om forbud mot barnearbeid i fabrikkene og forbud mot at kvinnene arbeidet i yrker som var skadelige for dem. Men fagforeninger hadde fortsatt et negativt syn på kvinnelig lønnsarbeid.
Biskop Kettler gikk i en tale 25. juli 1869 inn for at mødre og unge jenter ble holdt borte fra fabrikkarbeid. Utkastet til et katolsk politisk program i 1873 tok opp økonomiske argumenter om familieinntekten, og framførte at i steden for at den økte når kvinnene og barna arbeidet, syntes den i det lange løp å synke siden mennene ble erstattet av billigere kvinnelig arbeidskraft. Det første store sosialpolitiske initiativ overfor Riksdagen ble tatt av det katolske Sentrumspartiet i 1877 ved grev Friedrich von Galens framlegg. Det tok sikte på å beskytte familien mot de frie markedskreftene som hadde begynt å bryte seg inn i den. Framleggets primære mål var å fjerne de gifte kvinnene fra fabrikkene. Dette var begynnelsen på en langvarig kampanje fra Sentrumspartiets side for å regulere arbeidet til kvinner og ungdom.
Også de borgerlige sosiale reformatorene som i 1873 stiftet "Verein für Sozialpolitik" mente at kvinners fabrikkarbeid var et nøkkelspørsmål som burde studeres vitenskapelig og grundig. De var både motstandere av Manchesterliberalismen og av sosialdemokratene. De mente at samfunnslivet og økonomien måtte styres etter sosialistiske prinsipp.
Kvinnelig fabrikkarbeid og dets virkning på arbeiderklassefamilien kom til å oppta en viktig plass i denne etiske forståelsen, og var også viktig for foreningens forsøk på å forbedre arbeidernes materielle kår. I oktober 1872, året før foreninga ble stiftet, møttes 159 av de som kom til å stifte den i Eisenach for å diskutere det sosiale spørsmålet. Schmoller talte om arbeidernes organisasjoner og streiker, og Ernst Engel, leder for Preussens statistiske sentralbyrå, gjennomgikk boligspørsmålet, og Lujo Brentano trakk opp linjene i historien og målene til tysk fabrikklovgivning, som en viktig side ved det sosiale spørsmålet. Han gikk også inn for økt lovbeskyttelse for kvinner og unge arbeidere. Den preussiske arbeidsloven av 1853 forbød at barn under tolv år arbeidet i fabrikker og fastsatte en maksimal daglig arbeidstid på seks timer for barn mellom tolv og fjorten år, og autoriserte jevnlige inspeksjoner av fabrikkene gjennomført av statlige tjenestemenn. I 1867 hadde den nordtyske føderasjonen overtatt denne loven, og den hadde blitt litt revidert i 1869. Foreningen gikk inn for videre undersøkelser av det indre livet i fabrikkene og for undersøkelser av arbeidernes arbeidsforhold og livskår, og spesielt å undersøke behovet for lovbeskyttelse av kvinner og unge arbeidere.
Stiftelsen av "Verein für Sozialpolitik" og utformingen av sosialpolitiske program for Sentrumspartiet og for de sosialistiske arbeiderpartiene var avgjørende viktige for utformingen av "det sosiale". Dersom det sosiale er forstått som "en arena for konflikter om reproduksjonen av arbeidet", og om familien var i sentrum for det sosiale og kvinnen igjen sentrum i familien, så var det viktig å vurdere de måtene kjønn var innskrevet i det sosiale på - dette førte til at kvinnenes måte å opptre i det sosiale på kom i det offentlighetens søkelys som konstituerte det sosiale, og kvinnene ble tildelt bestemte oppgaver allerede i utgangspunktet. Det sosiale ble da et nøkkelsted for artikulering av kjønnsforskjeller og for formulering av ideologi om kjønn som eventuelt kunne omkaste statens sosialpolitikk.
Brentanos innlegg i 1872 om tysk fabrikklovgivning gir et glimt av artikulasjonen av kjønnsforskjellene innen dannelsen av det sosiale. Først søkte Brentano å skille mellom de som genuint trengte beskyttelse - kvinner og barn som ikke hadde politiske rettigheter til å hevde og forsvare sine egne behov - og de mannlige forsørgerne som var i stand til å hevde og forsvare sine egne interesser gjennom politiske foreninger. I motsetning til det rosende synet på arbeidernes foreninger hevdet Brentano at kvinnene hadde liten evne til å danne foreninger og bygge koalisjoner. Brentano mente at kvinner bare kunne kjempe en vellykket kamp mot arbeidsgivere om de ble herdete og harde, men dermed ville kvinnene ofre de kvalitetene som ga kvinnene deres moraliserende innflytelse på mannlige arbeidere. "Det ville bety å forgifte familien og samfunnet i deres kilde." Det var altså nødvendig å beskytte kvinnene. Andre framstående deltakere i samfunnslivet ga uttrykk for at de også mente at det var nødvendig med tiltak for å beskytte kvinnene, også av medisinske grunner, siden kvinnene var fysisk svakere enn menn.
Likevel var moral, og ikke helse og hygiene, det prinsipielle instrumentet for sosial disiplin fra midten av 1840-årene og fram til slutten av 1880-årene. Moralitet - Sittlichkeit - var et kodeord for et kompleks av farer og begjær som både involverte den moralske karakteren og den fysiske helsen til arbeiderne og de fattige. Det angikk blant annet bruken av alkohol, prostitusjon, kjønnssykdommer, barnedødelighet og oppløsning av familielivet. Det kunne også omfatte renslighet, flittighet, ordentlighet, arbeidsomhet og respekt for familieband.
En forestilling som utløste diskursen om sosial reform i 1870-årene var forestillingen om seksuelle løssluppenhet blant fabrikkarbeiderne, spesielt i tekstilfabrikkene der menn og kvinner arbeidet sammen og der unge kvinner og menn ble blandet. Mange borgerlige reformatorer så på den store fattigdommen og nøden i 1840-årene som et resultat av seksuell løssluppenhet, et sammensatt malthusiansk fenomen der overbefolkning blant annet skyldtes at det ble født for mange barn på grunn av seksuell løssluppenhet blant de fattige. Fattigdommen førte igjen til moralsk forfall, (Entsittlichung), som førte til tøylesløshet (Verwilderung) og seksuell løssluppenhet (Sexuelle Zügellosigkeit), som førte til for mange fødsler, som igjen økte fattigdommen - en ond sirkel. Innvevd i det sosiale spørsmålet var ikke bare moral-etiske visjoner om nasjonaløkonomi, fabrikker, byutvikling og familien, men også diskusjon om grensene mellom klasser, mellom kjønnene og mellom kropper.
Selv om helsen til industriarbeiderne og bybefolkninga forble et primært anliggende for de sosiale reformatorene, vekket det spørsmålet mindre lidenskap og offentlig interesse enn den "moralske krenkelsen" til fabrikkene og forfallet i familielivet som sosiale reformatorer av alle politiske overbevisninger dokumenterte og offentliggjorde.
Da Alphons Thun i 1870-årene reiste for å utforske industrien i Rhinland og dens arbeidere gikk han gjennom gatene i industribyene, og hans besøkte ikke bare ullfabrikkene, men også ølhallene, dansehallene og mer enn hundre arbeiderheim. Studiene til Thun ble studert både av medlemmer av foreningen for sosialpolitikk og av katolske sosiale reformatorer, og mange av dem satte selv i gang kampanjer for sosiale reformer i sine heimbyer i tekstilregionen ved Rhinen. Studien hans ble en modell som ble grundig studert i de følgende 25 årene, blant annet på grunn av hans skapende bruk av en blanding av statistikk og sensasjoner, begge grunnet i sosialvitenskapelige metoder og førstehands observasjoner.
De farene som Thun pekte på var både moralske og fysiske. De var både underernæring og uorden i husholdene, fraværende mødre, og den "forbløffende fruktbarheten til arbeiderklassebefolkninga." Thun skilte mellom den respektable gamle Weberstamm (kjernearbeidsstyrken av vevere) og de veverne som hadde hengitt seg til Sumpf und Trunk, de som brukte alle sine penger på dans, spill og sine klær. Han skrev at i mange av bomullsfabrikkene arbeidet personer av begge kjønn sammen i varme, fuktige lokaler, svette og med lite klær, slik at "i løpet av dagen ble grunnlaget lagt for nattens utskeielser". Slik forsvant nødvendigvis all bluferdighet, skrev Thun. Han utpekte spesielt unge kvinnelige arbeidere som årsak til det moralske forfallet.
Den katolske menigheten i Viersen hadde utpekt Dr. Norrenberg til å opprette en arbeiderkvinneforening i 1876 for å motarbeide dette moralske forfallet. I 1875 hadde mange unge kvinnelige spinnere kommet fra Dundee til Viersen for å lære tyske spinnere å spinne lin. De skotske jentene ble snart sett på som samfunnets moralske avskum. Etter som de var uavhengige av heim og familie, ble det sagt at de satte stor pris på alkohol, og gikk fram som dårlige eksempler for de tyske jentene som ble dratt med i alle typer forførelser og utskeielser. Arbeiderkvinneforeninga skulle holde de lokale jentene borte fra det forfallet og den oppløsning som fabrikkarbeidet og kvinnenes uavhengighet representerte. I løpet av noen måneder kom foreninga fram til et program for lokale reformer, der hovedsaken var å opprette Arbeiterinnenhospitze, bygninger med rom for enslige kvinnelige arbeidere, spesielt for de som kom fra fjerntliggende steder, som Holland, Øst-Preussen og Øvre Rhinen. De unge kvinnene skulle finne både ly og åndelig veiledning i hospitsene, som helst skulle drives av religiøse organisasjoner, og foreninga skulle selv gi undervisning i de skjønne kunstner og i husstell, matlaging, sying og annet handarbeid, og i god framferd, manerer og skikk og bruk, takt og tone.
Thun skrev om disse forholdene i Viersen og løsningen for dem, og om Dr. Norrenberg, og gjorde dem nasjonalt kjente.
Den klassiske teksten som formulerte det sosialistiske synet på kvinnespørsmålet var August Bebels bok "Kvinner under Sosialismen". Den ble første gang utgitt i 1878, og den tok også opp de kvinnelige tekstilfabrikkarbeidernes forhold. Bebel mente at det var den økonomiske utviklinga som gjorde det nødvendig for kvinnene å søke arbeid i de nye fabrikkene. Bebel så forholdene på måter som liknet Thuns forståelse, og støtte at det ble vedtatt lover som beskyttet kvinnene mot arbeidsforhold som var skadelige for kvinnenes mulighet til å være mødre og å utføre de oppgave som fulgte med det. Bebel støttet ikke kravet om at kvinnelig fabrikkarbeid skulle bli forbudt, men han delte bekymringen om at kvinnenes arbeid i fabrikkene kunne ødelegge familielivet til arbeiderklassen. Bebels bok er noen ganger vanskelig å skille fra tekstene til en samfunnsviter som Tuhn eller fra en pastor som Norrenberg. Bebel var også opptatt av seksuelle farer og sosial oppløsning og forfall som følge av fabrikkarbeidet.
Det var ikke enighet blant representantene for SPD (det sosialdemokratiske partiet) om den holdningen partiet skulle innta til kvinnelig fabrikkarbeid, selv om partiets holdning var at det skulle aksepteres, og beskyttes gjennom lover. Men enkelte representanter mente at det burde komme forbud mot at kvinner fikk arbeide i fabrikkene.
Fabrikkeierne som ansatte kvinner var også opptatt av arbeiderfamiliene, men de mente at den inntekten som gifte kvinner mottok for å arbeide i fabrikkene styrket arbeiderfamiliene, og var nødvendig for dem. Det var enighet om at familien var en så naturlig ramme for livet at den ville bestå, som en grunnstein for den sosiale orden.
I 1870-årene var det enighet blant medlemmene av foreningen for sosialpolitikk, sosialdemokratene og de katolske reformatorene om at familien var en grunnstein i samfunnet som måtte beskyttes, og at arbeidervernlovgivning var et viktig middel for å beskytte kvinnenes arbeid og plass i familien. Dette førte til at debatten om arbeidervern ble en sentral debatt i rikspolitikken. Gründerkrakket i 1870-årene og den krisen og depresjonen som fulgte den nasjonale samlingen var spesielt akutt mellom 1873 og 1878. Denne krisen gjorde Tyskland opptatt av arbeidernes sosiale forhold. Da en offentlig undersøkelse av kvinner og barns arbeidsforhold i fabrikkene ble forberedt i 1873 ble synspunktene til foreningen for sosialpolitikk av avgjørende betydning for utformingen av undersøkelsen. I motsetning til den uttalte politiske nøytraliteten som foreningen viste på 1880-tallet, var foreningen på 1870-tallet svært aktiv for å forme den offentlige politikken. Og det var enighet mellom alle parter, også staten, om at bare staten kunne løse det sosiale spørsmålet, selv om det ikke var enighet mellom Bismarck og det sosiale reformmiljøet om hvordan dette i praksis skulle gjøres.
I 1875 krevde Bundesrat (som hadde medlemmer utnevnt av regjeringene i de tyske staten: Preussen, Bayern, Württemberg etc) at fabrikkinspektørene skulle foreta en undersøkelse av de farene fabrikkarbeidet medførte for kvinner og unge arbeidere. Fabrikkinspektørene var høgt utdannede og kvalifiserte embetsmenn som var utnevnt av de enkelte staten, og de hadde politimyndighet. Fabrikkinspektørene samlet inn synspunkter fra mange ulike parter, fra arbeiderne selv, fra arbeidsgiverne, fra leger og handelskammer og fra andre interesserte parter, som deltakerne i den sosialpolitiske debatten om kvinners fabrikkarbeid. Rapporten som ble lagt fram etter denne undersøkelsen var den første offentlige rapporten om forholdene for og konsekvensene av kvinnelig fabrikkarbeid.
Mens resultatene fra undersøkelsen fortsatt var under bearbeidelse la den preussiske næringsministeren fram forslag om strenge tiltak for å beskytte kvinner og barn og en betydelig utvidelse av fabrikktilsynet. Dette lovforslaget var utviklet under næringsminister Theodor Lohmann som var en ledende kraft i utviklingen av tysk sosialpolitikk i 1870-årene. Et år senere, i mars 1877, la Sentrumspartiet fram for Riksdagen det første forslaget om arbeidervernlovgivning. Grev von Galens forslag på vegne av Sentrumspartiet ba staten om å beskytte familiens ukrenkelighet ved restriksjoner på kvinners arbeid i fabrikkene og forbud mot at barn under fjorten år ble ansatt i fabrikkene og at søndagsarbeid ble forbudt. Videre skulle obligatoriske arbeidsforordninger fastsette forholdet mellom ansatte og bedrift.
Måneden etter fulgte sosialistpartiet opp med sitt forslag. Forslaget til sosialdemokratene, som var det første omfattende lovforslaget partiet la fram, satte arbeidervernloven inn i ei ramme der helse og hygiene var sentrale, uten at familien ble nevnt som sentral. Dette forslaget favnet videre enn Sentrumspartiets forslag. Det krevde at det skulle innføres åtte timers arbeidsdag for kvinner og ungdom og nattarbeid skulle bli forbudt for kvinner og ungdom. Det krevde også spesiell beskyttelse av gravide kvinner og maksimalt ti timers arbeidsdag for voksne menn, og reorganisering av arbeidsformidlingstjenesten og opprettelse av et nasjonalt departement for helse og arbeid.
Begge disse lovforslagene led nederlag i Riksdagen, selv om det ble ført energiske kampanjer til fordel for forslagene. Motstanderne av lovforslagene siterte rapporter fra fabrikkinspektørene der det ble hevdet at fabrikkarbeid ikke var så skadelig for kvinner at det nødvendiggjorde egen lovgivning for å beskytte dem, og at kvinnenes arbeid var nødvendig for industrien. Enkelte industrigreiner ville bli alvorlig skadet dersom det ble lagt restriksjoner på kvinners arbeid, ble det hevdet.
Den endelige rapporten etter fabrikkinspektørenes undersøkelse ble lagt fram i 1878. Man mente at kvinners arbeid utenfor heimen ikke trengte å være skadelig for helsen eller velferden til arbeiderklassefamiliene. Selv om mange fabrikker hadde for dårlig ventilasjon etc., mente man at den alminnelige helsetilstanden i arbeiderklassen var bedre enn den hadde vært i protoindustriens tid. Man var enig om at skadelige forhold kunne fjernes ved at fabrikkbygninger ble renovert og ved andre tekniske forbedringer, og ikke ved å innføre lovmessige begrensninger for kvinners arbeid. Inspektørene la også vekt på at inntektene til kvinner og ungdom økte familienes inntekt og ga arbeiderfamiliene bedre kosthold og boliger og klær. Men inspektørene skrev også at de dårlige levekårene til mange arbeiderfamilier blant annet i mange tilfeller skyldtes at kvinnene visste for lite om hvordan de skulle drive husholdningen. Et forbud mot at kvinner arbeidet i fabrikkene ville ikke være nødvendig dersom kvinnene fikk opplæring i husholdning og det arbeidet som hørte til i en husholdning, og dersom kvinnenes arbeidstid ble slik at de gifte kvinnene fikk tilstrekkelig tid til å ta seg av husholdningsarbeidet. Og fabrikkinspektørene fant at mange arbeidsgivere allerede tok hensyn til arbeidet i kvinnens husholdninger, og tillot kvinnene kortere arbeidstid enn det mennene hadde.
Fabrikkinspektørene rettet også oppmerksomheten mot at kjønnene ble blandet i fabrikkene, at det ikke var atskilte hvilerom, vaskerom, garderober eller spiserom. Fabrikkinspektørene var også opptatt av hvordan kvinnene kom til arbeidsplassen og gikk fra arbeidsplassen. Slik var fabrikkinspektørene opptatt av forholdene for moralen på arbeidsplassene, men de trakk også fram at graviditet for ugifte kvinner vanligvis førte til at kvinnen giftet seg med barnets far, og ikke til at kvinnen ble forlatt alene med barnet.
Fabrikkinspektørenes rapporter la ikke fram klare grunner for at staten måtte gripe inn med sterkere beskyttelsestiltak for kvinnene. Bismarck brukte dette i 1877 for å forsvare sin holdning om at det sosiale spørsmålet best kunne bli ivaretatt ved at det ble vedtatt strenge tiltak mot sosialisten og støtte til arbeidsgivernes interesser.
Til tross for at Sentrumspartiets og SPDs initiativ ble forkastet førte debatten om fabrikkinspektørenes rapport og om arbeidervern til revisjon av arbeidervernlovgivningen i 1878. Den nye loven medførte ikke store forandringer. Verken Sentrumspartiet, SPD eller Theodor Lohmann fikk sine ønsker oppfylt. Statsråd Theodor Lohmann, som var blant drivkreftene for bedre arbeidervernlovgivning, hadde ønsket begrensninger på arbeidstiden for barn under seksten år og hadde ønsket å forby at kvinner og ungdom arbeidet i helgene og om natten. Loven la ned forbud mot at kvinner arbeidet i gruvene, og som svar på intenst press fra både Sentrumspartiet og SPDs delegater i Riksdagen ble det til slutt enighet om at kvinner ikke skulle arbeide de tre første vekene etter at de hadde satt barn til verden. Dermed ble det for første gang gitt spesiell lovbeskyttelse for kvinner, selv om kvinnene ikke fikk kompensert for tapt arbeidsfortjeneste. Den reviderte loven la grunnlaget for regulering av kvinners arbeidstid og definerte kvinnenes sfærer i fabrikkarbeidet, og gjorde både helse og moral til forhold som staten kunne søke å regulere, uten at det ble fastsatt standarder for disse. Kathleen Canning skriver at det nye ved loven som kanskje var viktigst var at den omorganiserte fabrikkinspeksjonen og utvidet virkeområdet til fabrikkinspeksjonen til å gjelde alle fabrikker med mer enn ti ansatte, og dette skyldes først og fremst at regjeringa hadde økende interesse for de kvinnelige arbeiderne. Under behandlinga av lovframlegget i Riksdagen foreslo Sentrumspartiet at permisjonen etter fødsel skulle utvides fra tre til seks veker og at det skulle innføres restriksjoner på nattarbeid og på arbeidsdagens lengde for kvinner. Dette ble nedstemt, men Sentrumspartiet la fram viktig nytt statistisk materiale over arbeiderfamilienes husholdningsbudsjett som viste at kvinnene tjente så dårlig i fabrikkene at deres lønn ikke ga vesentlige forbedringer for arbeiderhusholdene. Dette førte til at flere nye strategier og argumentsrekker kunne bli tatt i bruk i debatten om kvinnelig fabrikkarbeid.
Revisjonen av arbeidsloven i 1878 markerte slutten på den første fasen av arbeiderlovgivning i Tyskland under keiserdømmet. Lovgivningen var trukket opp av diskursen om "arbeiderspørsmålet", men utvidet beskyttelse først og fremst til kvinnelige arbeidere og unge arbeidere, og de nye tiltakene viser at deltakerne i politikken på riksplanet var opptatt av kvinnenes arbeid i fabrikkene og konsekvensene av dette arbeidet for både helsen og moralen til kvinnene og deres familier. På mange måter markerer også arbeidsloven fra 1878 de første tiltakene i reformatorenes langvarige kampanje for å tvinge staten til regulere arbeidsforholdene i industrien. De undersøkelsene og lærde debattene og lovforslagene som førte til loven i 1878 formet også det mentale landskapet til sosialreformmiljøet, og utviklet strategier og retorikk som ville bli tatt i bruk utover i 1880-årene. Tekstilindustrien, med dens mange kvinnelige arbeidere, var den viktigste scenen der dramaet om "arbeiderspørsmålet" ble utspilt i den første fasen i historien om statens sosialpolitikk.
Dette var også et forsøk fra mange parters side, også fra det utdannede borgerskapets - Bildungsbürgertum - på å utvikle staten til en Kulturstaat og en velferdsstat - Wohlfartsstaat. Ved å definere det sosiale som et område for statsintervensjon og som en viktig del av den framvoksende offentlige sfæren, artikulerte reformorienterte akademikere, byråkrater og politikere viktige sider ved den sosiale identiteten til det tyske Bildungsbürgertum: dens omfavnelse av samfunnsansvar og moralsk patos med hensyn til arbeiderspørsmålet, der både vitenskapelige og moralske løsninger var viktige, og den tyske liberalismens avviselse av "Manchesterliberalismen".
Foreningen for sosialpolitikk var et bindeledd mellom statsbyråkratiet og den borgerlige offentligheten og var en vesentlig kilde til reforminitiativ fra akademiske eksperter, mens det også på statlig hold ble arbeidet med de samme spørsmålene. Selv om arbeiderloven fra 1878 hadde lagt grunnlaget for en omfattende politikk for arbeidervern, så var det trygdesystemet som var hovedpunktet i sosialpolitikken til Bismarck. Mot rådene fra noen av sine eksperter førte Bismarck en kamp mot videre revisjon og utvidelse av loven og mot videre utbygging av arbeidstilsynet gjennom 1880-årene. Men debatten om kvinnelig fabrikkarbeid fortsatte, og både Sentrumspartiet og sosialdemokratene bombarderte Riksdagen med initiativ til lovgivning for økt beskyttelse av kvinnelige og unge arbeidere (tenåringer). Dette var en kilde til konstant friksjon mellom kansleren og Riksdagen, etter hvert som en majoritet i Riksdagen kom til å gå inn for statlig regulering av kvinners fabrikkarbeid, mens Bismarck motsatte seg utvidet lovgivning om dette.
Riksdagen ble den viktigste politiske arenaen for sosialpolitikk i løpet av 1880-årene. Foreningen for sosialpolitikk ble mer passiv fra begynnelsen av 1880-årene, og gikk over fra å prøve å forme den offentlige mening og politikken til å vie sin oppmerksomhet til vitenskapelig undersøkelser og lærde studier av de mest påtrengende sosialøkonomiske problem. Samtidig ble vedtakelsen av trygdelovene i 1883, 1884 og 1889 viktige saker på den sosialpolitiske arenaen, og syntes å ta det sosialpolitiske initiativet fra den sosialpolitiske foreningen og andre sosialpolitiske reformatorer og gi det til staten. De nye lovene prøvde å sette opp det sosiale spørsmålet på nytt og innførte nye områder for statlig ansvar for helse, ulykker, alder og uføretrygd for fulltids ansatte - og dermed først og fremst for mannlige arbeidere. Kvinnelige arbeidere som var kvalifiserte til å delta i trygdekassene betalte inn to tredjedeler av det menn betalte, og mottok mindre ytelser når den tid kom. Dermed ble kvinnene definert som avhengige av mennene. Og de faglærte mennene fikk en ny type sosialt borgerskap. Kjønnsforskjellene ble nå i den politiske debatten uttrykt som en politikk for pensjon og trygd for menn, og arbeidervern for kvinnene.
Bismarcks trygdepolitikk var en del av hans kamp mot sosialistene. De ble forbudt som organisert politisk bevegelse, og gjennom trygdepolitikken prøvde Bismarck å fjerne en del av grunnlaget for de kravene som ga sosialistene oppslutning.
Sosialdemokratene og de katolske Sentrumspartipolitikerne kjempet for at også kvinner og barn skulle få en plass i den framvoksende velferdsstaten, og gikk sterkt inn for at de skulle få større plass i trygdelovgivninga. Når de ikke lyktes med dette stemte de mot lovforslagene. Lovforslag i 1880-årene siktet mot å utvide beskyttelsen betydelig ut over det loven av 1878 ga. De ville forby nattarbeid for kvinner, utvide fødselspermisjonen og ha klarere retningslinjer for skille mellom kjønnene på arbeidsstedet. Sentrumspartiets forslag i 1884 og 1885 gikk inn for seks timers arbeidsdag for kvinner og utvidelse av fødselspermisjonen fra tre til åtte veker, avskaffelse av arbeid på helligdager og innføring av en maksimalarbeidsdag for alle arbeidere. Siden Sentrumspartiet var klar over at det samlede forslaget ville bli nedstemt gikk sentrumsrepresentanten Franz Hitze inn for at kvinners arbeid i tekstilfabrikkene som et første steg ble begrenset. Etter sosialdemokratenes valgframgang ved Riksdagsvalget i 1884 sluttet også det konservative og det frikonservative partiet seg til Sentrumspartiets krav for utvidet arbeiderbeskyttelse for kvinner og barn, og også de nasjonalliberale støttet forslaget.
Sosialistene var fanget inn av situasjonen der de var et forbudt parti, og følgelig svært skeptiske overfor parlamentarisk politikk, samtidig som de gikk sterkt inn for reformer av arbeidslovgivninga. De gikk inn for en kurs som tok hensyn til partiets offisielle politikk om kvinnefrigjøring og en mer skeptisk holdning overfor kvinners deltakelse i arbeidslivet fra deler av arbeiderne. Lederne for SPD hevdet at "kvinnene skulle ledes ut av den trange sfæren til heimelivet og til full deltakelse i folkets offentlige liv", men mange av tilhengerne mente at familielivet gikk i oppløsning på grunn av at kvinnene arbeidet utenfor heimen. I Riksdagen gikk sosialdemokratene konsistent mot Sentrumspartiets forslag om å begrense gifte kvinners rett til å utføre fabrikkarbeid og mot Sentrumspartiets forslag om å tvinge gjennom atskillelse av kjønnene på arbeidsplassene. Men SPD støttet Sentrumspartiets forslag om forbud mot arbeid på helligdagene og innføring av maksimalarbeidsdag. Forslaget til SPD i 1885 ble langt ut over partiet sett på som en viktig nyskapning, og en av Sentrumspartiets komiteer brukte ni møter på å gjennomgå og drøfte SPDs forslag.
Selv om både Sentrumspartiets og SPDs forslag ble nedstemt vant deres intensjon om statlig beskyttelse av kvinnelige og unge arbeidere stadig større oppslutning også utenfor deres egne rekker. Og i 1887 gikk en stor majoritet i Riksdagen inn for å utvide beskyttelsen av kvinnelige og unge arbeidere, og i 1888 ble helligdagskvile for alle industriarbeidere anbefalt. Men til tross for det store flertallet i Riksdagen gikk Bundersrat (som var dominert av Preussens regjerings representanter, og bestod av representanter for delstaten som var utpekt av deres regjeringer) mot lovforslaget. Bismarck sa at utvidet beskyttelse ville være negativt for både levekårene til arbeiderne (siden arbeiderfamiliene ville få redusert inntekt) og fortjenesten til den tyske industrien. Bismarck og hans allierte så ensidig på spørsmålet om arbeidervern som et økonomisk spørsmål, mens de sosiale reformatorene av alle politiske oppfatninger så det som et kulturspørsmål som omfattet både den kulturelle, moralske og helsetilstanden til hele den tyske nasjonen. Regjeringa og Riksdagen stod mot hverandre helt til i 1890 da den eminente reformatoren baron Hans von Berlepsch ble utnevnt til minister i Preussen og keiser Wilhelm gikk inn for februarediktet om arbeidervern, og Bismarck gikk av som kansler, noe som var begynnelsen på en ny kurs for statens sosialpolitikk.
Stemningen i Riksdagen med hensyn til arbeidervernlovgivning snudde altså til fordel for denne lovgivningen i løpet av siste del av 1880-årene. Både sosialdemokratene, sentrumspartipolitikerne og mange av medlemmene av foreningen for sosialpolitikk mente at de hadde æren for dette. Selv om foreningen for sosialpolitikk ble mer passiv på den politiske arenaen var den fortsatt aktiv og viktig, og mange av dens medlemmer hadde innflytelsesrike poster som professorer og som rådgivere for riksregjeringen og provinsregjeringene, og de var dermed med på å forme politikken. Franz Hitze, som både var medlem av foreningen for sosialpolitikk og representerte Sentrumspartiet i Riksdagen, skrev at de som deltok i lovgivningen i siste del av 1880-årene gjorde dette ut fra de "samme grunnene for humanitet og rettferdighet, ut fra betraktninger om den moralske og fysiske velværen til folket, bevarelsen av den nasjonale hæren og de arbeidende klassene, og derved også for økonomisk framgang." August Bebel skrev på vegne av det sosialdemokratiske partiet: "Dersom det ikke hadde vært noen sosialdemokrater og dersom så mange ikke hadde vært så redde for dem, ville den moderate framgangen vi har hatt så langt for sosial reform ikke funnet sted".
Saken her var ikke bare det sosiale spørsmålet om kvinners arbeid i fabrikkene, men også de mer grunnleggende uenighetene mellom reformatorer og parlamentarikere om Tysklands pågående overgang fra å være et jordbrukssamfunn til å bli et industrisamfunn der "moderniteten" ble omstridt. Mens "katetersosialistene" (venstreorienterte akademikere i foreningen for sosial reform) mente at Sentrumspartiet hadde antimoderne ønsker om et organisk standssamfunn, mente Albert Weber at foreningen for sosialpolitikk gikk inn for å utrydde bare de overdrevne og defekte sidene ved moderne sosial og økonomisk utvikling. Selv om Weber senere innrømmet at sosialkatolisismen gikk bort fra sin antimoderne tilnærming i slutten av 1880-årene, så han på Sentrumspartiets fortsatte forsøk på å forby gifte kvinner å arbeide i fabrikkene som bevis på at rester av dets fiendtlighet mot noe som var blitt en del av moderniteten, den stadige utvidelsen av kvinnelig fabrikkarbeid, fortsatt fantes i partiet. Foreningen for sosialpolitikk prøvde ikke på dette, men gikk inn for å beskytte retten til "de svake hendene", at de som ikke var i stand til å forsvare seg selv i kampen for bedre arbeidsforhold måtte beskyttes av staten.
Alle tre gruppene av sosiale reformatorer delte forståelsen av kjønnsforskjellene, og skilte mellom uavhengige mannlige arbeidere og avhengige kvinner og barn, og skilte mellom mennenes og kvinnenes bidrag til staten. Mens katolikkene ville begrense kvinnenes arbeid i fabrikkene, så sosialdemokratene kvinnenes problem med fabrikkarbeidet som grunnet i den raske veksten til kapitalismen. Men i slutten av 1880-årene kom alle tre gruppene sammen om en felles visjon om arbeiderklassens heimeliv, som kom til å ligge under en felles begripelse av borgerskap.
Innenfor denne forståelsen kom gifte og ugifte kvinner til å utgjøre ulike farer for samfunnet. Visjonen om forlatte hushold og barn fikk alle til å gå inn for begrensninger for de gifte kvinnenes arbeid og for å gå inn for et system med opplæring der kvinnene skulle lære det som krevdes om hygiene, ernæring og barneoppdragelse for å drive et hushold. På den andre siden var retorikken om de ugifte kvinnene seksualisert og fabrikken var forestilt som en underverden der unge piker overga seg til forførelse og begjær. For gifte kvinner skulle fabrikkarbeidet ikke holde dem så mye borte fra familien at det gikk ut over ekteskapet eller familielivet, og det ble en oppgave for fabrikklovgivningen å sørge for dette. Unge kvinner skulle forhindres fra å arbeide under slike forhold at de ble uskikket til å være mødre og ektefeller.
Derfor ble opplæring i husholdningsfag etter modellen til Dr. Norrenberg, som hadde vært uvanlig i 1870-årene, akseptert som et hjelpemiddel mot disse farene i 1880-årene. Å lære å matlaging, søm og andre husholdningsferdigheter ble en vanlig fritidsbeskjeftigelse. Kurs i disse aktivitetene ble støttet og arrangert av arbeidsgivere, lokale velferdsorganisasjoner og religiøse og borgerlige kvinneforeninger. Og det ble gitt ut lærebøker om husstell og kosthold.
Sosiale reformatorer begynte også å undersøke arbeiderhusholdningene ved å analysere husholdningsbudsjettene og veie kvinnenes inntekter og sammenlikne dem med det som kunne spares ved at kvinnene arbeidet mer heime. Schmollers Jahrbuch trykte en artikkel av H. Mehner om arbeidernes budsjett i 1886 der han hevdet at familiene tjente mer på at de gifte kvinnene var heime og tok seg av husholdningene på en effektiv måte enn ved at de arbeidet i fabrikkene. Mehners tilnærming var innovativ både ved at han direkte observerte arbeidernes dagligliv og ved at han var den første som regnet arbeidet i husholdningene inn i den nasjonale produksjonen. Mehners tilnærming var i praksis nær ved å legge ansvaret for fattigdommen på kvinnene.
Den sterke vektleggingen på husholdningsferdigheter hadde en sterkt moraliserende og ideologisk komponent. Den gjorde det sanitære husholdet til sentrum for sosial disiplin gjennom foreskrivelse av nye standarder for oppførsel og familieliv og kosthold og klær og fritid og seksualitet.
Lenker:
Neste kapittel av denne teksten
Første del av teksten om Industrialisering og kvinners arbeid
Oversikt over alle tekstene på europas-historie.net
Kilde for dette kapitlet er: