Skrevet av Tor Førde.
Kilder for dette kapitlet er:
Revolusjonen i 1830 ble et vendepunkt for utviklinga av det politiske livet i Tyskland. I motsetning til i 1789, da de fleste tyskerne hadde liten interesse for begivenhetene i Paris, hadde bourbonernes fall øyeblikkelig virkning i Tyskland. Metternich ble kalt til Wien fra godset sitt, og sa at revolusjonen var "sammenbrudd av demninga i Europa". Hegel snakket om "en krise der alt som tidligere hadde vært gyldig ble problematisk". For progressive var revolusjonen et velkomment tegn på at reaksjonens tid kunne være på hell. Over det meste av Europa truet politiske konflikter og politiske demonstrasjoner den offentlige orden.
De fleste tyske statene opplevde uroen på en eller annen måte, fra mindre sammenstøt til fullt opprør. I Aachen heiste borgere trikoloren for å uttrykke solidaritet med franskmennene. Stigende priser og fallende lønninger var med på å skape misnøye, og i september samlet handverkere og arbeidere seg og angrep eiendommene til upopulære arbeidsgivere. To tusen prøyssiske soldater måtte til for å opprette ro. Liknende hendelser fant sted i Köln, Elberfeld, Frankfurt, München, Chemnitz og Leipzig, og mange andre steder. Det var hungersopptøyer i Kassel og i Hessen satte bøndene fyr på arkivene til mange gods og angrep tollstasjoner. Selv i Wien og Berlin var det uro, selv om ordensmakta der stod sterkt nok til å slå ned opptøyer.
Det var ulike beveggrunner som satte folk i bevegelse. I Leipzig startet bråket andre september etter at smedlærlinger hadde vært samlet for å protestere mot at en smedlærling hadde blitt arrestert. Andre steder i byen kom det til uro av andre grunner. Wilhelm Weitling som var til stede har skrevet om begivenhetene slik:
"Ei natt var folk herrer over byen og dens omgivelser. Siden de ikke visste hva de skulle foreta seg begynte de å ødelegge et dusin hus. Alle prøvde å uttrykke sitt sinne på sin egen måte: noen angrep villaen til en handelsmann som hadde ansatt låsesmeder som var utenbys fra, og slik nektet arbeid til lokale låsesmeder, andre ødela møblene til en upopulær advokat, mens noen lærlinger ødela huset og møblene til en embetsmann som arbeidet i passkontoret og som var kjent for sin strenghet."
Den opprørske mengden var energisk, men manglet langsiktige eller strategiske mål for sin opprørske aktivitet. De ville ha hevn og øyeblikkelige behov tilfredsstilt, deriblant behovet for å markere sin protest. Men en ny sosial orden var ikke i sikte for dem.
Få liberalere deltok i disse protestene. Men enkelte steder oppstod det allianser mellom liberale ledere og folkelige aksjonister. Og disse alliansene kunne ha langsiktige virkninger. I Braunschweig var det stor misnøye med hertugen, og en gruppe notabiliteter ledet av Wilhelm Bode arbeidet for å få hertugen erstattet av hertugens bror. Dette lyktes siden Wilhelm Bode utnyttet de folkelige aksjonistene til å skremme med opprør, og den nye hertugen erstattet i 1832 den gamle korporative orden med et mer moderne representativt system.
Hessen-Kassel 1830
Hessen-Kassel fikk også ny konstitusjon på grunn av urolighetene i 1830. Kurfyrst Wilhelm II konfronterte sinte befolkningsgrupper i hovedstaden - både opprørske bønder og også mange utdannede og velstående mennesker. Landdagen var i stand til å tvinge fyrsten til å akseptere en svært progressiv konstitusjon som opprettet en lovgivende forsamling med bare et kammer med klart definerte fullmakter, inkludert myndighet til å bringe ministrene inn for retten. Denne konstitusjonen innebar den klareste rettsstaten i Tyskland, både som instrument for beskyttelse av individuelle rettigheter og som middel til å forhindre uansvarlige handlinger fra myndighetene.
I Hannover hadde det sommeren 1830 vært ganske rolig. Men året etter, i januar 1831, skjedde det en liten revolusjon i universitetsbyen Göttingen, der studenter og borgere deltok. Den førte til en serie reformer fra myndighetenes side som kuliminerte i at en ny konstitusjon ble proklamert og ble gyldig i september 1833. Men den ble opphevet bare fire år senere.
Saksen 1831
Denne samme bølgen med uro tvang kongen av Saksen til å love å gi en skriftlig konstitusjon. Ved Wienerkongressen hadde Saksen mistet to femtedeler av sitt territorium. Saksen hadde ei gammeldags stenderforsamling som var dominert av aristokratiet og en dårlig integrert administrasjon. Herskeren var i 1830 gammel og udyktig. Samtidig hadde Saksen et dynamisk og ekspansivt næringsliv sentrert rundt Leipzig og med en aktiv industrisektor på landsbygda. Da urolighetene begynte i 1830 innså en gruppe statstjenestemenn at reformer var nødvendige. De greide å tvinge de mest reaksjonære rådgiverne til kongen til å gå av. I september 1831 var en ny konstitusjon utarbeidet.
Baden 1830
Begivenhetene i 1830 blåste nytt liv inn i det offentlige livet i de konstitusjonelle statene i sør og vest. Tydeligst så man det i Baden, der det nye året begynte med innsettelse av den nye herskeren, hertug Leopold, som var sympatisk innstilt overfor liberale ideer. Høsten 1830 var det valg til landdagen, og de liberale kandidatene gjorde det svært godt. Da landdagen møttes var den fylt av representanter som ville avskaffe restriksjonene på den offentlige debatten, og klargjøre den lovgivende forsamlingas makt, og øke friheten. Et av de første resultatene var at sensuren ble avskaffet og at ytringsfrihet ble garantert. Og nye aviser dukket opp.
Württemberg 1830
Kongen av Württemberg motsatte seg presset for reformer gjennom 1830. Men han kunne ikke stoppe den politiske agitasjonen. I valgkampen foran valget til ny landdag ble det dannet komiteer som arbeidet for liberale kandidater, og Hochwächter, en liberal avis, arbeidet for å mobilisere velgere. Mange liberale representanter ble valgt inn i landdagen, men de utgjorde ikke et flertall av representantene.
Bayern 1830
Også i Bayern ble mange liberale representanter valgt inn i landdagen, til kong Ludwigs mishag. Da studenter ved universitetet i München feiret jula med politiske demonstrasjoner innførte kongen strengere sensurbestemmelser. Den nye landdagen satte seg sterkt mot dette da den kom sammen i februar 1831. I juni hadde landdagen greid å lempe på sensuren. Og den kjempet videre mot kongens undertrykkelse. Men i desember stengte kongen landdagen og valgte ei regjering under fyrst Wrede, en gammel og konservativ soldat. Protestene mot kongen fortsatte utenfor landdagen.
Pfalz 1830
Pfalz ble den politisk mest dynamiske regionen i Tyskland i denne tida. Pfalz var et av de landområdene som Bayern hadde lagt under seg i Napoleonstida. Innbyggerne i Pfalz kjente ingen tilhørighet til Bayern, og satte ikke pris på situasjonen. I 1829 hadde Bayern, Preussen, Hessen og Württemberg inngått en handelsavtale som var lite fordelaktig for Pfalz. Og i 1831 slo avlinga feil. Sensuren var mer lemfeldig i Pfalz enn i Bayern, og mange liberale journalister hadde derfor samlet seg i Pfalz. En av dem var Johann Georg August Wirth, som var redaktør for Die Tribune som ble talerør for protestbevegelsen i Pfalz.
I januar 1832 stiftet Wirth Die Pressverein for å arbeide for pressefrihet i hele Tyskland. Denne foreninga vokst svært raskt. Mellom februar og september 1832 fikk den fem tusen medlemmer, halvparten fra Pfalz, en tredjedel fra Bayern og resten fra mange andre tyske stater. Disse var for en stor del handverkere, butikkeiere og offentlige tjenestemenn. Organisasjonen drev både med opplysningsarbeid og politisk arbeid.
Medlemmene var med på å planlegge den politiske festivalen i mai 1832 i de gamle festningsruinene nær Hambach. Mellom 20.000 og 30.000 mennesker deltok i denne festivalen. De bar svart-rød-gull fargede flagg. Wirth holdt hovedtalen, og sa blant annet at den beste måten å arbeide for frihet på var ved en allianse av patrioter med formål å lære hele folket om de reformene som var nødvendige for Tyskland. Forvirring og splittelse kunne ødelegge bevegelsen, men det var mulig å lykkes dersom de beste menn kunne bli enige om å arbeide sammen mot felles mål ledet av en mann de stolte på. For Wirth var politisk handling et spørsmål om utdannelse og opplysning heller enn makt. Mange personer holdt taler under festivalen. Die Pressverein ble reorganisert til Reformverein.
Metternich: Reaksjonen slår til
Metternich så med stor uro på begivenhetene, og søkte å mobilisere undertrykkelse og reaksjonære krefter mot dem. Metternich kunne på dette tidspunktet vanskelig gripe inn mot debattene i landdagene i de tyske statene. Metternich prøvde å bruke festivalen ved Hambach for å mobilisere støtte blant de reaksjonære fyrstene for strengere sensurbestemmelser og økt undertrykkelse. Metternich fikk den tyske konføderasjonen til å vedta bestemmelser om økt undertrykkelse og bekreftelse av det monarkiske prinsippet og sensurbestemmelsene.
I juni 1833 dannet den tyske konføderasjonen et sentralbyrå for politiske undersøkelser. Det undersøkte mer enn to tusen personer i løpet av de ni årene det bestod. I september samlet Metternich herskerne i Østerrike, Preussen og Russland, og de lovte å stå fast mot alle revolusjonære krefter og å handle sammen i forhold til det tyrkiske rikets tilbakegang. Med denne nye versjonen av "Den Hellige Allianse" samlet Metternich en ministerkonferanse i Wien fra januar til juni 1834 der det ble laget et langt memorandum om monarkisk autoritet og behovet for fullstendig kontroll med all opposisjon og avvik. Der slik forekom kunne alliansen intervenere for å hjelpe til med å opprette ro og orden. Reformvennlige regjeringer ble truet med intervensjon fra de reaksjonære statene.
I Bayern ble det erklært unntakstilstand og 8.500 mann fra hæren ble satt inn i Pfalz. Wirth og mange andre ble sendt i fengsel. Også i Württemberg hadde kongen erklært alle foreninger som var opptatt av landdagen for ulovlige. I 1833 ble pressen forbudt å nevne noe som helst som hadde med valg til landdagen å gjøre.
I Baden måtte det press til fra den tyske konføderasjonen før regjeringa ville foreta seg noe for å undertrykke den liberale opposisjonen. I 1832 ble den liberale presseloven opphevet og liberale politikere som Rotteck og Welcker erklært å være undergravende krefter. Også statlige tjenestemenn som deltok i den opposisjonelle politikken ble forfulgt.
De reaksjonære kreftene slo enda hardere til i Hessen-Kassel, Hannover og Saksen. I Hessen innledet kurfyrsten en kampanje mot landdagen som førte til at dens fremste talsmann, Sylvester Jordan, ble arrestert og dømt. Også i Saksen vendte regjeringa seg mot de ønsket reformer og undertrykte politisk agitasjon.
I Frankfurt prøvde noen gamle medlemmer av Burschenschaften å få i stand et opprør. De tok kontroll over politistasjonen i april 1833, men ble raskt overmannet. Reaksjonens militære styrker slo ganske uproblematisk ned de protestene som kom. Men reaksjonens triumf var kortlivet etter 1832 sammenliknet med situasjonen etter Karlsbad dekretene i 1819. Sensuren greide ikke å stoppe alle de bøkene og tidsskriftene og avisene som presenterte avvikende synspunkter. Klubber og foreninger der det ble diskutert politikk oppstod, og politiet greide ikke å overvåke alle disse. Stadig flere tyskere ble interessert i politikk, og myndighetene greide ikke å undertrykke denne interessen.
Byråkratiets virkefelt ble stadig utvidet, og dermed kom stadig flere mennesker stadig oftere i kontakt med byråkratiet, og fikk interesse for hvordan det arbeidet. Og stadig oftere ville flere og flere påvirke byråkratiet, og protesterte også mot det. Sensuren begrenset spredning av kunnskap og begrenset den offentlige debatten, tolltjenestemenn fantes fortsatt langs alle veier og elver og i alle havner, og var en plage for all transport.
I det tyske Europa søkte den politiske opposisjonen å få slutt på overdreven byråkratisk maktutøvelse og å gjøre myndighetene ansvarlige overfor loven. Liberale ville ha konstitusjoner som både fastslo fordelinga av ansvar og myndighet, og som definerte riktig utøvelse av makt for å forhindre maktmisbruk.
Hannover og England
I 1837 ble den århundregamle personalunionen mellom Hannover og England avsluttet da Victoria ble dronning i England, siden en kvinne ikke kunne styre i Hannover i følge lovene der. Hannovers krone gikk over til Ernest August, hertug av Cumberland. Den nye monarken aksepterte ikke konstitusjonen fra 1833, og avskaffet den, og krevde en troskapsed fra alle statsansatte. Sju medlemmer av fakultetet ved universitet i Göttingen, historikerne Dahlmann og Gervinus, juristen Wilhelm Albrecht, filologen Heinrich Ewald, fysikeren Wilhelm Weber, og Jacob og Wilhelm Grimm, nektet å adlyde siden de allerede hadde avlagt ed til konstitusjonen, og denne eden ville de stå ved. Disse sju ble avsatt, og tre av dem tvunget til å gå i eksil.
Den katolske kirka
I 1837 kom også en protest mot maktmisbruk fra statens side mot den katolske kirka i Rhinland. Der var forbindelsen mellom den katolske kirka og de prøyssiske myndighetene dårlig. I 1835 kom en ny katolsk erkebiskop i Köln som krevde at barn i ekteskap der en av foreldrene var protestant og den andre katolikk skulle oppdras som katolikker. Den nye erkebiskopen innledet også andre konflikter. Han nektet tilhengere av den tidligere nevnte Georg Hermes å bli prester. De prøyssiske myndigheten satte den nye biskopen i fengsel. Litt om sent førte dette til motstand mot de prøyssiske myndighetene. Etter tre år ble striden avgjort slik at de katolske autoritetene stort sett fikk det som de ønsket.
Det fantes mange ulike konflikter mellom staten og kirkene. Liberale hadde ikke helt lett å ta stilling, siden den katolske kirka var autoritær og en fiende av opplysning og fritt ordskifte og progressive ideer, men samtidig var statens politikk til dels undertrykkelse av trosfriheten. Liberale så staten i mange sammenhenger som en alliert mot kirkas ortodoksi og krav på dominans. Også i mange andre sammenhenger var staten en naturlig alliert for de liberale. Den liberale opposisjonen hadde mange statstjenestemenn blant sine ledere.
På 1830-tallet hadde opplyste tyskere kommet til å mene at de hadde rett til både å ha kjennskap til myndighetenes politikk og til å uttrykke meninger offentlig om den som det burde tas hensyn til.
Lenker:
Neste kapittel av denne teksten
Første del av denne Oversikten over Tysklands historie 1815-1848
Oversikt over alle tekstene på europas-historie.net
Kilder for dette kapitlet er: