Skrevet av Tor Førde.
Kilde for dette kapitlet er James J. Sheehans bok:
På 1850-tallet var Tysklands framtid svært usikker, og også et påtrengende spørsmål, som vi tidligere har vært inne på. Vi har sett på striden mellom tilhengerne av en "kleindeutsch" og en "grossdeutsch" løsning av Tysklands framtid. Vi har sett på Frankfurt parlamentets arbeid for å skape ei framtid for Tyskland, og på Radowitz' arbeid. I mai 1851 samlet riksdagen til den rekonstituerte tyske konføderasjonen seg i Frankfurt som et forum for nasjonale saker.
Om konføderasjonen skulle være i stand til å utrette noe som helst måtte Preussen og Østerrike være i stand til å samarbeide om de sakene som kom opp. Østerrike ønsket ikke å dominere Preussen, men Østerrike ønsket støtte fra Preussen i den politikken som Østerrike førte i Europa. Disse to landene var både rivaler og allierte.
I Berlin ønsket de fleste liberale å øke Preussens innflytelse i Tyskland og over de andre tyske statene. Dette kunne bare gjøres på Østerrikes bekostning. De fleste konservative derimot så utenrikspolitikken som først og fremst en måte å bekjempe revolusjon og demokrati på. Og i kampen mot demokrati var Østerrike en nær alliert.
Bismarck
Bismarck reiste 38 år gammel til Frankfurt i 1851. Han hadde ingen diplomatisk erfaring, men skulle arbeide der for Preussen. Bismarckene var junkere, og på morsida, Menckene, stammet Bismarck fra en embetsmannsfamilie. Bismarck hadde hatt en kort karriere i byråkratiet, og hadde så levd som godseier. Etter få år som godseier ble han medlem av den forente landdagen i 1847. Han var talsmann for krefter som var motstandere av reformer.
Bismarck var motstander av Radowitz, og forsvarte avtalen fra Olmütz. Likevel ønsket Bismarck at Preussen skulle prøve å oppnå en mer framtredende posisjon i Tyskland. Og han hadde liten tiltro til den nye tyske konføderasjonen.
Bismarck ble en vanskelig samarbeidspartner i Frankfurt. Ved alle mulige anledninger utfordret han Østerrike. Han hadde kommet til å mene at den eksisterende orden i Tyskland ikke var holdbar. Siden Østerrike ikke ville la Preussen få den posisjonen som Bismarck ønsket for Preussen, så Bismarck en konfrontasjon med Østerrike, før eller siden, som uunngåelig. Og fram til da var Preussen og Østerrike fiender. Men ingen av de som styrte i Berlin delte denne oppfatninga til Bismarck, aller minst de konservative.
Østerrike og Krimkrigen
Den første tilskyndelsen til forandring av forholdene i Tyskland kom fra begivenheter på Balkan. Østerrike var sterkt involvert i situasjonen på Balkan. I 1849 truet Østerrike tyrkerne med aksjoner for å få tyrkerne til å slutte å gi polakker og ungarere eksil. Fire år senere grep Østerrike inn for å hindre at tyrkerne kunne gripe inn mot opprør i Montenegro. Østerrike ble støttet av Russland i begge disse sakene. Til gjengjeld ønsket tsaren støtte fra Østerrike i krigen mot England, Frankrike og Tyrkia for å utvide det russiske området i sør i 1853 (Krimkrigen). Men Østerrike ønsket ikke å delta, og ville holde seg nøytral. Østerrike ville heller mekle mellom partene. Men ingen av de stridende partene ønsket fredssamtaler sommeren 1853. I september seilte engelske og franske flåtestyrker inn i Svartehavet, og Tyrkia erklære krig mot Russland. I mars i 1854 begynte England og Frankrike krig mot Russland på Krim. Vinteren 1853-4 hadde russerne arbeidet for å få støtte fra Østerrike, eller i det minste en erklæring om nøytralitet. Men Østerrike var redd økende russisk innflytelse på Balkan, og ville ikke ha konflikt med Frankrike på grunn av den sårbare østerrikske situasjonen i Italia.
Østerrike visste at dersom landet skulle foreta seg noe for å stoppe russisk framrykking trengte Østerrike støtte fra de andre tyske statene, og spesielt fra Preussen. Kongen i Preussen, Friedrich Wilhelm IV, var karakteristisk nok ikke i stand til å bestemme seg for noe som helst. I april 1854 sa til slutt Preussen seg villig til å inngå en defensiv allianse med Østerrike. Østerrike leverte da et ultimatum til Russland der det ble krevd at alle russiske krigshandlinger sør for Donau opphørte og at Russland dro alle tropper ut fra Moldova og Wallachia. Dette fulgte Russland opp, og da var Østerrike fornøyd. Østerrike gikk deretter i allianse med Frankrike og England, men holdt seg borte fra krigshandlingene. Etter at Sebastopol falt i september 1855, krevde Østerrike at Russland innledet fredsforhandlinger, og dette gjorde Russland, med Østerrike som mekler, og det ble slutt på krigen.
Denne politikken var en katastrofe for Østerrike. De tyskerne som støttet Russland var blitt rasende, og de som var redd for at Tyskland skulle bli dratt inn i en europeisk konflikt som Tyskland ikke hadde noen grunn til å delta inn, var blitt skremte. Østerrikes samarbeid med Frankrike og England skaffet ikke Østerrike noen tillit eller respekt i disse landene, og det gode forholdet til Russland var borte. Østerrike hadde ofret det gode forholdet til Russland uten å få noe igjen. Historikere mener at den største taperen i Krimkrigen ikke var Russland, men Østerrike.
I siste del av 1850-årene mistet England og Russland interessen for europeisk politikk. De allierte Østerrike kunne velge å prøve å oppnå var Preussen eller Frankrike.
I løpet av denne krisen hadde Bismarck arbeidet for at Preussen skulle prøve å utnytte Østerrikes vanskelige situasjon. Bismarck foreslo mange forskjellige alternativ, som en allianse med Frankrike eller Russland eller en politisk offensiv mot Østerrike i konføderasjonen.
Folk begynte å se at den politiske situasjonen hadde forandret seg, og med den de mulighetene som fantes. I oktober 1857 meddelte regjeringa i Preussen at prins Wilhelm, bror til kong Friedrich Wilhelm IV, ville overta som konge i en periode på tre måneder. Friedrich Wilhelm hadde fysiske og psykiske problem som gjorde at han vanskelig kunne fungere som konge. Men i oktober 1858 var det klart at Friedrich Wilhelm ikke ville bli bedre, og Wilhelm ble formelt prinsregent. Selv om Wilhelm var konservativ, ville han likevel regjere konstitusjonelt. Få veker etter at han hadde tiltrådt sverget han troskap til konstitusjonen. Femte november utnevnte Wilhelm ei regjering av liberalkonservative.
Det syntes som om ei ny tid hadde begynt. Det ble lettet på undertrykkelsen, og den politiske aktiviteten i Preussen økte. Mange steder dukket veteraner fra 1848 opp igjen som ledere, og prøvde å bygge nye allianser. Ved valgene som ble holdt i november 1858 økte valgdeltakelsen svært sterkt sammenliknet med valgene i 1855, fra 39,6% til 50,2% i første valgklasse, fra 27,1% til 37,1% i andre valgklasse, og fra 12,75 til 18,5% i tredje valgklasse. Og majoriteten av disse velgerne støtte liberale kandidater. I den nye landdagen ble antallet konservative redusert fra mer enn 200 til mindre enn 60, mens antallet liberale representanter økte fra omkring 60 til 210. En overveldende majoritet av representantene erklærte seg som motstandere av føydalismen.
Bismarck prøvde å overbevise Wilhelm om riktigheten av sitt syn på situasjonen i Tyskland. I mars 1858 hadde Bismarck utarbeidet et 92 siders memorandum til Wilhelm der Bismarck la fram sitt syn og forklarte at en konflikt mellom Preussen og Østerrike var uunngåelig. Samtidig måtte Preussen stå fram som en leder i Tyskland, uten å vente støtte fra de andre tyske statene. Men Bismarck fikk ingen støtte fra Wilhelm. Wilhelm gikk tvert i mot inn for å oppnå bedre forhold til Østerrike. Det krevde blant annet en ny prøyssisk representant i Frankfurt, og i mars 1859 ble Bismarck sendt til St. Petersburg for å representere Preussen i Russland.
Da Bismarck hadde slått seg ned ved Neva var en ny krise under oppseiling. Grev Cavour, førsteminister i Piedmont så at Østerrikes dårlige forhold til Russland gjorde at Østerrike var blitt sårbar overfor allianser der minst ei av stormaktene inngikk. Sommeren 1858 inngikk Piedmont en hemmelig allianse med Frankrike. Følgende april greide Cavour å lure Østerrike til å erklære krig mot Piedmont. Dermed ble avtalen mellom Frankrike og Piedmont aktivisert. Franske tropper ble sendt med jernbane inn i Italia, og Østerrike ble drevet ut av Italia på rekordtid.
Østerrike hevdet at artiklene 46 og 47 i Schlussakte påla de tyske statene å komme til hjelp. Men Preussen svarte at bare dersom territorium som tilhørte føderasjonen var truet var de forpliktet til å komme til hjelp. Det foregikk forhandlinger mellom Østerrike og Preussen da Østerrike ble slått i slagene ved Solferino og Magenta. 11. juli ble det inngått våpentilstand mellom Frankrike og Østerrike. Bismarck var svært misfornøyd med at Preussen ikke hadde nyttet muligheten til å slå til mot Østerrike.
Man så ikke at dette østerrikske nederlaget forandret mye. Østerrike hadde tapt en italiensk provins, men var fortsatt svært stort, og begynte en innenriks reformprosess.
Konservative i Tyskland ville at de andre tyske statene skulle hjelpe Østerrike. Men tilhengere av tyske enhet mente at Piedmont kjempet den samme kampen som de kjempet, og var derfor motstandere av støtte til Østerrike.
I løpet av sommeren 1859 møttes tilhengere av Preussen i ulike byer for å diskutere framtida. I september dannet noen av disse gruppene Nationalvereinn, et nasjonalt parti som ville gå inn for "enheten til og den frie utvikling av hele fedrelandet". Fra sitt hovedkvarter i Frankfurt ville de arbeide for sin sak - tyske enhet under prøyssisk ledelse. Midlene var opplysningsvirksomhet.
Østerrike og den "grossdeutsche" løsninga hadde også mange støttespillere. Disse kunne være katolikker eller konservative protestanter. Det kunne være personer som ville opprettholde alle de små og mellomstore tyske statene som selvstendige stater, og dette krevde at Preussen og Østerrike balanserte hverandre. Og det var motstandere av det autoritære styret i Preussen. Det tyske spørsmålet opptok den politisk aktive delen av befolkninga.
I siste del av 1850-årene forandret det politiske klimaet seg i nesten alle viktige tyske stater. I Bayern ble for eksempel Pfordtens ministerium tvunget til å gå av etter opposisjonens store valgseier i 1858. Kong Maximilian gikk i en produktiv allianse med den progressive majoriteten. I Baden gikk storhertugen i samarbeid med den liberale majoriteten i landdagen, og de utførte en mengde politiske, sosiale og økonomiske reformer. De fleste tyske regjeringene forlot den reaksjonære politikken. Valgdeltakelsen økte og det ble flere organisasjoner, og en ny generasjon politiske ledere stod fram.
Østerrike
I habsburgernes land kom den nye tid etter nederlaget i krigen og etter en finanskrise. Men hva var alternativet? Franz Josef var villig til å vurdere forandringer. Keiseren hadde begynte å avvikle nyabsolutismen allerede før nederlaget i krigen i Italia.
I første halvdel av 1860-årene tok regjeringa opp en reformpolitikk. I mars samlet keiseren et utvidet riksråd for å få råd om lovgivning og budsjettsaker, og for å forberede en konstitusjonell reorganisering. Riksrådet konkluderte med at "det eksisterende organisasjonssystemet kan verken sikre eller fremme monarkiets framtidige suksess." Men det var liten enighet om hva den framtidige utviklinga skulle bestå av. Man så to modeller, en korporativ der monarkiet ble bygd opp som en serie ganske uavhengige länder, eller et representativt system som ville utøve et sentraliserende press i habsburgernes fragmenterte land.
I oktober gikk keiseren inn for det første av disse to alternativene. De ulike regionale landdagene fikk betydelig uavhengighet med hensyn til den lovgivning som de fikk lov til å foreta. Keiseren utnevnte også et riksråd som skulle godkjenne lover for landet som helhet. Denne løsninga tilfredsstilte ingen. De fleste nasjonale gruppene mente at de fikk for liten innflytelse, og de progressive fryktet aristokratiets økende innflytelse. Det ble med dette ikke gjort noe for å løse den finansielle krisen. Rentene på statens lån var skyhøy.
I midten av desember forandret keiseren mening om organiseringa av riket. Finanskrisen var gjerne grunnen til dette. Anton von Schmerling ble ny minister for det indre. Han var en liberal jurist som lenge hadde arbeidet for reformer, og tilhøre en gammel embetsmannsfamilie. Han hadde vært med på å tvinge Metternich til å gå av. Fram til 1851 var han justisminister i Wien, da han gikk av i protest mot nyabsolutismen. Problemet hans var å utvikle et system som både kunne løse det kroniske finansproblemet og samtidig bli akseptert av de herskende kretsene.
Schmerling sendte ut en mengde dekreter som vanligvis kalles for februarpatentet av 1861. Sentralt var at riksrådet ble omdefinert og fikk myndighet til ta initiativ til lovgivning. Riksrådet hadde to kammer, der det ene var valgt av de provinsielle landdagene, som igjen var valgt av velgere som var delt inn i curia (som vanligvis var store jordeiere, handelskammer og byer og landkommuner.) Dette førte makt tilbake til sentralt hold. Det nye riksrådet fungerte som et parlament med debatter og forhandlinger. De provinsielle landdagene fortsatte å ha innflytelse samtidig som det ble opprettet et visst lokalt selvstyre gjennom en lov om dette - Gemeindegesetz - fra 1862.
Men krisen var for stor til at dette nye systemet kunne løse den. Keiseren mente at han blitt forrådt av de tyske statene under krigen i Italia. Men han måtte søke nye støtte fra dem. Schmerling hadde en "grossdeutsch" visjon. Han håpet at februarpatentet ville gi Østerrike støtte i Tyskland og føre til reformer av konføderasjonen.
Utenriksminister Rechberg ønsket derimot en allianse av konservative makter til forsvar av status quo. Rechberg ønsket nærmere forbindelse med Preussen. Rechberg ville slett ikke appellere til nasjonale følelser.
Forholdet mellom Østerrike og Preussen så ut til å ha blitt bedre i 1860. Keiseren og prins Wilhelm møttes i Teplitz i juli, og tre måneder senere reiste de til Warszawa for å treffe tsaren. De satte opp en felles militær kommisjon for å diskutere strategisk samarbeid. De var bekymret over Napoleon III's aggressive utenrikspolitikk.
Preussen
Det var ikke enighet i Preussens regjering om hvordan landet skulle forholde seg til Østerrike. Bismarck ville ha en diplomatisk offensiv overfor Østerrike. Bismarck var i Berlin sommeren og høsten 1859, og møtte personer som var enig med ham. Men utenriksminister baron von Schleinitz ville ikke være med på eventyr mot Østerrike. Og han var for tida i stand til å tøyle Bismarck.
I andre tyske stater ble det tenkt på å reformere forbindelsene mellom de tyske statene. Fra Saksen kom et forslag i oktober 1861 som tok utgangspunkt i at Tyskland ville forbli en konføderasjon og ikke en føderasjon, et Staatenbund og ikke en Bundesstaat. Men det måtte utvikles et samhold og en samfølelse innenfor denne konføderasjonen, og for å oppnå det måtte blant annet folkelig deltakelse innrømmes. Et komplekst sett av institusjoner ble foreslått. Ville planen få støtte?
Det mest dramatiske svaret kom fra Berlin. Grev Bernstorff hadde overtatt som utenriksminister i oktober 1861, og han sendte i desember et motforslag om organisering av føderasjonen. Motforslaget var vesentlig en gjentakelse av Radowitz' plan fra 1849 om en "kleindeutsch" føderal stat. Østerrike skulle slutte seg til denne i en stortysk konføderasjon. Dette satte Wien seg mot, og gikk inn for en reformert konføderasjon. I februar 1862 gikk Østerrike og Bayern, Württemberg, Hessen-Darmstadt og Nassau sammen om formelt å forkaste Bernstorffs forslag. Disse statene undertegnet en hemmelig avtale der de forpliktet seg til å motsette seg en "kleindeutsch" løsning. I juli ble forholdet mellom Preussen og Østerrike dårligere, da Preussen formelt anerkjent kongedømmet Italia.
Tollforeningen - Zollverein - ble et nytt konflikttema. Preussen var den ledende staten innenfor Tollforeninga. Den prøyssiske ledelsen var omdiskutert. I august 1862 undertegnet Preussen en handelsavtale med Frankrike som betydelige reduserte toll og avgifter mellom landene. Østerrike ble klar over at det kunne ikke med på denne avtalen. Dersom de andre tyske statene ble med på denne avtalen ville ikke Østerrike kunne delta i Tollforeninga. Østerrike begynte derfor å arbeide for å skape motstand mot denne handelsavtalen i andre stater, og tilbød også å være leder i en større tollunion med hele Tyskland. Og i september 1862 ble Otto von Bismarck utnevnt til ministerpresident i Preussen.
I 1858 hadde de liberale hatt stor framgang i valgene i Preussen. For å konsolidere framgangen samarbeidet de i alle forsamlinger der de var representert, og de ville samarbeide med regjeringa om skrittvise og moderate reformer. De trodde at prinsregenten Wilhelm ville akseptere en liberal politikk. Men Wilhelm trivdes best blant konservative offiserer som Edwin von Manteuffel og Albrecht von Roon, som var enige med ham om ubetinget å støtte opp om statens militære grunnlag.
Wilhelm var overbevist om at Preussen måtte opprustes for at hærens slagkraft skulle vedlikeholdes, siden hæren var uforandret som den hadde vært i 1815, for løpet av de årene som hadde gått hadde siden 1815 hadde hæren ikke blitt oppgradert. For å forsvare hæren mot utenlandske fiender måtte den bli en massehær basert på alminnelig verneplikt. Samtidig skulle hæren beskytte den indre orden mot demokrater og andre radikalere. Hæren skulle både være en massehær og også kongens lydige redskap mot motstandere av den herskende orden. Roon hadde foreslått å øke hærens størrelse og samtidig legge band på militsen, som skulle supplementere hæren dersom det ble krig.
De liberale motsatte seg store militære økninger siden det var svært dyrt, og pengene kunne heller brukes til skoler og veier. Dessuten mislikte de liberale de militæres arroganse. Offiserene behandlet resten av befolkninga med forakt. Konflikten om hæren var ikke bare en konflikt om bruken av penger mellom militære og sivile og mellom monarken og de folkevalgte, men også en konflikt om hvilken framtid for Preussen man skulle streve fram mot.
Roon presenterte forslaget til ny hærordning for parlamentet tidlig i 1860. Et provisorisk budsjett ble vedtatt i mai, siden begge sider ville unngå konflikt, og siden regjeringa lovet at den ville vente med reorganisering av hæren til et regulært budsjett var blitt vedtatt. Men Wilhelm ville ikke vente. Han mente at hæren var hans ansvar, og at de folkevalgte ikke hadde noen myndighet i forhold til den. I januar døde Friedrich Wilhelm IV, og Wilhelm ble konge.
De liberales forhold til regjeringa ble dårligere, og samholdet mellom de liberale minket også. I januar 1861 skilte sytten delegater seg ut fra den liberale fraksjonen og satte seg lengst til venstre i kammeret og erklærte seg å være i resolutt opposisjon til regjeringa. De ble kjernen i Deutsche Fortschrittspartei, som ble dannet i juni. Også mellom dem fantes det meningsforskjeller. Ved valget i 1861 fikk de over hundre representanter, og utgjorde sammen med andre opposisjonsgrupper en klar majoritet. De konservative var redusert til en liten minoritet.
Bismarck
Men det nye parlamentet fikk et kort liv. Parlamentet forkastet militærbudsjettet, og kongen svarte med å oppløse parlamentet og utnevnte ei ny regjering under fyrst Hohenlohe-Ingelfingen. Men i valget i mai 1862 vant Deutsche Fortschrittspartei 138 plasser, og fikk omkring en tredjedel av stemmene. Tilsammen hadde de forskjellige liberale fraksjonene 235 av 362 plasser. Stilt overfor denne sterke opposisjonen var kongen i lang tid usikker på hvordan han skulle gå fram. Kongen ser blant annet ut å ha vurdert å abdisere til fordel for sin sønn, som hadde rykte for å være mer liberal. Til slutt bad kongen Bismarck om å danne regjering. 20. september kom Bismarck til Berlin, og fire dager senere ble han utnevnte til ministerpresident og utenriksminister.
Bismarck prøvde først å kjøpe seg fram til enighet. Det førte ikke fram. Da erklære Bismarck at han ville regjere uten tilslutning fra parlamentet. 30. september erklærte han at kongen kunne regjere med "nødrett" - Notrecht, siden normal regjeringsprosedyre var paralysert. Bismarcks teori gikk ut på at dersom et kompromiss med parlamentet ikke var mulig å oppnå, ble konflikten et maktspørsmål. Den som hadde størst makt styrte da som vedkommende ville. Og Bismarck mente at kongen og regjeringa hadde større makt enn parlamentet.
Få observatører mente at Bismarcks ministerium ville være i stand til å overleve særlig lenge. For den liberale majoriteten var han alt som var galt med Preussen. Han var en junker alliert med absolutismen. Og på høgresida ble han sett på som mindre seriøs etter alle de rasende rapportene fra Frankfurt. De konservative fryktet Bismarck på grunn av hans manglende selvkontroll. Men så lenge Bismarck hadde tillit hos kongen kunne han stole på statens makt.
Bismarck hadde lenge vært overbevist om at Preussen skulle gå mer kraftfullt fram for å ta en lederrolle i Tyskland, og at dette ville føre til konflikt med Østerrike. For å greie denne konflikten måtte Preussen ha en sterk hær, for den ville bli det avgjørende argumentet i konflikten - som han sa: "ikke taler og majoritetsavgjørelser, men blod og jern ...".
I sitt første år som regjeringsleder var de eneste utenrikspolitiske seirene hans negative, i det han greide å stoppe Østerrikes reformforslag og tyske diplomati. Men Bismarcks forsøk på selv å skape noe førte ikke fram. Han prøvde å skape en anti-Østerriksk allianse med Frankrike som medlem; noe som ikke føre fram, og han tilbød Russland hjelp med å slå ned et opprør i Polen, og det skapte mistillit mot Preussen hos de andre stormaktene.
Innenlands innledet Bismarck en mer reaksjonær politikk, med blant annet en strengere presselov og straffetiltak mot liberale embetsmenn. Den liberale opposisjonen fordømte den reaksjonære politikken til Bismarck. Og de liberale partiene vant mer enn to tredjedeler av representantene ved valget til landdagen i oktober 1863.
I hele det tyske Europa vant de liberale valgene. De fleste bystyrene hadde liberale flertall, inkludert Wien og Berlin. Det østerrikske riksrådet ble dominert av liberale. I 1862 fikk de liberale flertallet i parlamentet i Hessen, og i Baden oppnådde de liberale å få fire femtedeler av plassene i landdagen. Selv i Bayern og Saksen var de liberale i framgang. I Württemberg, Hannover og Saksen ble det dannet Fortschrittsparteien i solidaritet med det prøyssiske. Hvert år møttes liberale parlamentarikere fra hele Tyskland i Frankfurt. Det prøyssiske Fortschrittspartei erklærte at "det absolutistisk-aristokratiske partiet" ble konfrontert av "nasjonens store liberale majoritet".
De liberale var bedre organisert enn de hadde vært i 1840-årene, men de var svekket av Tysklands fragmenterte karakter. De liberales situasjon var ulik i de forskjellige tyske statene. I Baden var de liberale nesten et regjeringsparti, mens det liberale flertallet i Preussen var utestengt fra deltakelse i maktutøvelsen.
De liberale tilhørte først og fremst den utdannede delen av befolkninga. Mange av de liberale i Preussens landdag var statsansatte. I 1862 var femten av de liberale embetsmenn, seks var prester, ti var lærere og professorer og hele syttisju arbeidet ved domstolene.
De liberale fikk flertall i alle de tre valgklassene, og det viser at de var i stort flertall både blant rike og fattige. Men valgdeltakelsen var langt større blant rike enn blant fattige.
De to bevegelsene som kom til å konkurrere med de liberale om å hevde at de representerte folket skulle bli sosialdemokratene og katolikkenes politiske organisasjon. De hadde enda ikke stått fram som store bevegelser, selv om de på denne tida kan skimtes. Katolikkene var motstander av statens framrykking, og derfor kunne de liberale og katolikkene samarbeide mot statlig undertrykkelse. Men katolikkene var på mange områder motstandere av økt frihet for befolkninga, og slik motstandere av de liberale. Katolikkene var på viktige områder konservative, og på andre områder liberale. Katolikkene kom til å samarbeide med sosialdemokratene om sosiallovgivning, siden katolikkene ble forkjempere for velferdsstaten. Katolikkene var ikke tilhengere av den liberale nasjonalismen, og motsetningene mellom katolikkene og de liberale var så store at de utviklet ikke et samarbeid.
Det som kom til å bli sosialdemokratenes sosiale basis var lite mobilisert politisk ved midten av århundret. Og det var ikke utviklet noen klassebevissthet blant de fleste arbeidsfolk. De var inndelt i mange ulike grupper. Mange tidlige arbeiderledere, som August Bebel, begynte sin virksomhet i liberale organisasjoner. Enkelte liberale gikk inn for at de liberale partiene skulle samarbeide med arbeidernes ledere og føre en politikk for å dra dem inn i de liberale organisasjonene. En av de liberale som ville utforme en politikk for arbeiderne var Hermann Schulze-Delitzsch. Han mente at kooperativer kunne være en organisasjonsform som ville tjene arbeidere og handverkere. Men andre liberale så "arbeiderspørsmålet" som en "svindel", en oppfinnelse av agitatorer og radikale revolusjonære. Og andre liberale hadde liten interesse for sosiale spørsmål, og var mest opptatt av nasjonale og konstitusjonelle spørsmål. Men flertallet i Fortschrittspartei støttet i 1865 arbeidernes rett til å organisere seg i fagforeninger.
Ferdinand Lassalle
I 1863 stod Ferdinand Lassalle fram. Han var født i 1825 og var sønn av en jødisk handelsmann i Breslau. Lassalle var en intellektuell radikaler som stadig hadde problem med politiet på grunn av sin politiske virksomhet. I 1863 gikk Lassalle inn for at arbeiderne skulle begynne å bygge sine egne organisasjoner, og gå inn for full demokratisering av samfunnet og staten. I mai 1863 grunnla han Allgemeiner Deutscher Arbeiterverein, som snart fikk svært mange medlemmer i Hamburg, Frankfurt og noen byer ved Rhinen. Samtidig hadde Lassalle hemmelige møter med Bismarck. Lassalle var utålmodig og hadde liten tid til å arbeide med de praktiske sidene i organisasjonsarbeidet. Da arbeidet ikke raskt førte til resultater, og myndighetene fortsatte å forfølge ham, ble han fortvilet. Våren 1864 var han opptatt med en kjærlighetsaffære med Helene von Dönniges, og i august ble Lassalle dødelig såret i en duell med hennes forlovede.
Da Lassalle døde i 1864 hadde de liberale foreningene langt flere medlemmer blant arbeiderne enn Lassalles forening. Men det var en tendens til at de utdannede liberale hadde en nedlatende tone overfor arbeiderne, og det førte naturlig nok til at mange arbeidere ikke følte seg heime i disse organisasjonene. Menn som August Bebel ville ikke være medlem av en organisasjon der han ble behandlet nedlatende, men ville heller skape sin egen, eller være blant likemenn.
Ut over 1860-årene ble de liberales misnøye med massene offentlig merkbar. Det snakkes om farene ved ukontrollert demokrati og om mobben.
Lenker:
Neste kapittel
Første del av denne Oversikten over Tysklands historie 1848-1866
Oversikt over alle tekstene på europas-historie.net
Kilde for dette kapitlet er James J. Sheehans bok "German history 1770-1866"