Tysk historie fra 1890 til 1918.

Femte del

Den store krigen 1914-1918

Første del av denne teksten
Oversikt over alle tekstene på europas-historie.net

Skrevet av Tor Førde.

Dette kapitlet bygger på Gordon A. Craigs bok:

Innhold:

  1. Den store krigen 1914-1918


Tweet

Den store krigen 1914-1918

De fleste tyskerne trodde i likhet med de fleste engelskmenn og franskmenn at landet deres var utsatt for et brutalt angrep. Og svært mange var begeistret over krigen - den var et eventyr der man kunne vinne ære og vise mot. I Tyskland ble det klart at man var ikke enige om alt. Sosialistene og fagforeningene gjorde det klart at for å støtte krigen ville de ha klar framgang mot et mer demokratisk styresett og sosiale reformer. Dette ønsket slett ikke industrilederne og finansfolkene og hæren. De ville forhindre demokratisering av samfunnet, og ønsket svært store territoriale vinninger for Tyskland.

Operasjoner, diplomati, økonomi, 1914-1915

Krigen begynte ikke med den store militære framgangen for Tyskland som Schlieffenplanen la opp til. Den havgående flåten som Tirpitz hadde fått bygd opp utrettet nesten ingenting. Den kom seg ikke ut av Nordsjøen, og der holdt den seg helst inne ved den tyske kysten. I januar 1915 var den i kamp på Doggerbank, og siden var den i havn til i mai 1916 da den seilte ut og støtte på den engelske flåten, og Jyllandslaget stod. Etter dette ble keiseren av admiral Scheer overtalt til heller å satse på ubåter til sjøs. Keiser Wilhelm ble skuffet over flåtens mangel på betydelig innsats. Tirpitz skyldte på alle andre, og ble avsatt i mars 1916.

Tyskerne hadde ikke trodd at belgierne skulle gjøre hard motstand mot at de tyske styrkene gikk gjennom Belgia. Men belgierne forsvarte festningsanleggene rundt Liege så hardnakket at da tyskerne hadde tvunget dem til Antwerpen var tyskerne fire dager etter skjemaet. Det var fire kostbare dager. Tyskerne hadde regnet med at de ville gå så snart gjennom Belgia at England ikke ville få tid til å overføre styrker til Frankrike. Men England fikk tid til å sende fire infanteridivisjoner og en kavaleridivisjon til Nord-Frankrike. Og disse kom seg i stilling raskt nok til å hindre at tyskerne kunne gå rundt de franske forsvarsstillingene og angripe dem i flanken og bakfra.

Dermed kunne ikke Schlieffenplanen følges, siden tyskerne var utslitt og hadde hatt for store tap. Tyskerne sendte styrkene sine øst for heller enn vest for Paris. Dette var fatalt. Den franske hærsjefen Joffre satte inn reservene som han hadde holdt ved Paris mot den tyske flanken. Tyskerne ble tvunget på defensiven langs elva Marne, men kunne enda fortsatt angrepet dersom Moltke ikke hadde avveket fra Schlieffenplanen på nytt. Det gjorde han ved å sette sin venstre ving på offensiven mot Nancy. Denne skulle etter Schlieffenplanen være rent defensiv. Dette spredte de tyske styrkene så mye at de overalt ble for svake til å greie å bryte gjennom. Moltke sa opp stillinga si, og lot en underordnet gi ordre om å oppgi kampen ved Marne og beordre tilbaketrekning til elva Aisne.

Dette sammenbruddet for Schlieffenplanen ble ikke kjent for den tyske befolkninga, som fikk vite at offensiven hadde tatt en pause. Den langvarige skyttergravskrigen som ville komme ble det ikke ymtet om.

Russerne hadde gått inn i Østpreussen med to hærer med en gang krigen begynte. Men den russiske offensiven var dårlig forberedt. Forsyningene var mangelfulle og samarbeidet mellom de to hærene var svært dårlig. Pensjonert general Paul von Hindenburg kom og overtok kommandoen over de tyske styrkene i øst med Erich von Ludendorff som nestkommanderende. Da var generalstaben oppmerksom på rommet mellom de to russiske hærene, den ene kommandert av general Rennenkampf og den andre av general Samsonov. Ved hjelp av jernbane ble tyske styrker sendt inn og isolerte og låste fast Samsonovs styrker ved Tannenberg, og andre styrker omringet dem bakfra og tvang dem til å overgi seg 30. august. Ei veke senere ble general Rennenkampfs hær nedkjempet ved de Masuriske sjøer. I midten av september var russerne drevet ut av Øst-Preussen.

Mens slagene i Øst-Preussen foregikk hadde fire russiske hærer gått inn i Galicia for å møte en østerriksk offensiv. I begynnelsen av september var østerrikerne hardt skadet og var truet av å bli omringet, og den østerrikske generalstaben var nødt til å beordre tilbaketrekning, og til å overlate Galica til russerne. Østerrikes offensiv i Serbia hadde også store vanskeligheter. Den begynte 12. august, og etter å ha mistet 227.000 mann ble offensiven avbrutt i desember uten seier. I løpet av høsten mistet Østerrike svært viktige deler av hæren, og moralen var dårlig. Forsvarsledelsen klandret Tyskland for dette fordi de hadde oppmuntret en overoptimistisk plan, og fordi østerrikerne mente at tyskerne ikke hadde støttet de østerrikske offensivene tilstrekkelig. Østerrike hadde oppfattet at Tyskland ville støtte den østerrikske offensiven i Galicia med angrep mot Warszawa, som ikke kom.

Men Tyskland og Østerrike hadde ingen felles planer, eller tilstrekkelig kjennskap til hverandres hærstyrker og deres kapasitet. Den tyske generalstaben hadde beordret tre hovedoffensiver: en gjennom Belgia og inn i Frankrike, en over Drina og Savia og inn i Serbia, og den tredje inn i Galicia. Alle tre slo feil, og de siste to så katastrofalt at de habsburgske hærene ikke kom seg igjen. Også av andre grunner, som at tyskerne hadde en tendens til å underordne østerrikerne under sin kommando, ble forholdet dårlig mellom den tyske og den østerrikske hærledelsen.

Moltkes etterfølger som generalstabssjef ble general Erich von Falkenhayn. Han var energisk og intelligent og hadde gode nerver og analytisk sans i krisetider. Han viste ansvar og var selvsikker, og hadde en tendens til å behandle andre sarkastisk, noe som skaffet ham fiender. I motsetning til Ludendorff overvurderte han verken seg selv eller de muligheter som lå i den militære situasjonen.

Falkenhayn prøvde i oktober og november 1914 å få en slutt på krigen med en avgjørende offensiv i Flandern. Den begynte 10. oktober med at den sjette arme under kronprinsen av Bayern og den nylig opprettede fjerde arme under hertug Albrecht av Württemberg angrep i nord for å bryte gjennom til Calais og åpne kysten til Somme. Da dette slo feil ble styrkene satt opp til å angripe ved Ypres. I november hadde tyskerne tapt 80.000 mann etter to vekers kamp, uten noe gjennombrudd. 10. november ble angrepene gjenopptatt med fire nye korps dårlig trente frivillige, som raskt ble nedkjempet. Angrepene ble avsluttet etter at sjefen for militærkabinettet hadde advart om at det snart var i ferd med å bli slutt på reserver, og etter at kansleren for først gang hadde intervenert i krigføringa for å få avsluttet offensiven. De tyske tapene var mer enn 100.000 soldater større enn motstandernes tap.

Falkenhayn ble pessimistisk. Han fortalte kansleren at en tysk seier som ville føre til en ærefull fred for Tyskland bare var mulig dersom Frankrike eller Russland gikk ut av den koalisjonen som stod mot Tyskland. Han trodde at man skulle konsentrere seg om å få minst mulige skader fra krigføringa, og undersøke om det var mulig å få russerne til å inngå en separat fredsavtale.

Bethmann var rystet, men trodde ikke at russerne ville innlede fredsforhandlinger. Hindenburg og Ludendorff, som ledet den tyske krigføringa i øst, satte seg sterkt mot forsøk på fredsforhandlinger med russerne. Ludendorff sa at de kunne oppnå en fullstendig seier i øst dersom de fikk tilstrekkelig med tropper.

Da Bethmann rapporterte om dette til generalstabens leder noen få dager senere sa Falkenhayn at den tyske hæren var et ødelagt instrument som ikke kunne foreta avgjørende gjennombrudd. Etter dette begynte Bethmann å arbeide for at Falkenhayn skulle bli erstattet av Hindenburg og Ludendorff.

Falkenhayns målsetting for krigføringa i øst var ikke fullstendig seier, men å presse russerne ut av krigen - til å søke fredsforhandlinger. Falkenhayn så vestfronten som den viktige fronten. Østfronten måtte ikke prioriteres så høgt at det gikk ut over krigføringa i vest.

I mai 1915 gikk tyske og østerrikske styrker sammen om et angrep mot russerne. På grunnlag av en plan som var skissert av Conrad von Hötzendorf ble et angrep rettet mot Tarnow og Gorlice i Galicia. Det ble innledet andre mai da russerne hadde lite av mat, våpen og ammunisjon, og de russiske styrkene ble nesten utryddet. De russiske styrkene trakk seg bak Przemysl, Lemberg, Warszawa og Brest-Litovsk, til de etter seks vekers kamp hadde blitt drevet bak en linje som strakte seg fra Riga til Carpatene, 500 kilometer øst for de posisjonene de hadde i august 1914. Da avsluttet Falkenhayn offensiven, selv om hærledelsen i øst ville fortsette. Russerne hadde tapt 300.000 mann og 3.000 kanoner. Falkenhayn var klar over at Italia hadde gått inn i krigen på fiendens side, og at Østerrike derfor trengte hærstyrker i vest. Falkenhayn ville tvinge russerne ut av krigen, ikke nedkjempe dem.

Tyrkia
Tyrkia sluttet seg til Tyskland. Tyskerne oppfattet ikke dette som noe betydelig bidrag til deres krigføring. Det var tyrkerne selv som tok initiativ til å slutte seg til Tyskland. Tyskerne viste i utgangspunktet ingen vilje til å inngå noen allianse med tyrkerne. Det var først etter at keiseren personlig hadde intervenert dagen etter at Østerrike hadde levert sitt ultimatum til Serbia at tyrkerne ble mottatt som allierte. Andre august ble en allianse formelt inngått.

Tyrkerne ble et betydelig bidrag til den tysk-østerrikske alliansen. Tyrkerne brukte så lang tid på å mobilisere og var så nølende overfor å åpne fiendtligheter mot russerne at de først gikk inn i krigen i november. Da hadde den tyske admiralen Wilhelm Souchon fått kommando over den tyrkiske flåten, og han tok flåten inn i Svartehavet 27. oktober og minela russiske farvann og bombarderte russiske havner og skip. Andre november erklærte russerne krig mot Tyrkia, og kort etter erklærte også England, Serbia og Frankrike krig mot Tyrkia. Tyrkiske hærer sloss mot russerne i Anatolia, Transkaukasus og Persia, og mot England i Mesopotamia og den arabiske halvøy og i Palestina, og angrep Suezkanalen to ganger i store angrep og flere ganger i mindre raids. Betydelige hærstyrker ble satt inn mot tyrkerne. I 1915 utførte tyrkerne et vellykket forsvar av stredene mot allierte angrep. Dette holdt landene på Balkan fra å slutte seg til alliansen mot Tyskland-Østerrike-Tyrkia.

Japan slutte seg til krigføringa mot Tyskland. En viktig grunn til dette var at dermed fikk Japan mulighet til å slå under seg de tyske koloniene i China og i Stillehavet.

Og Italia gikk ut av trippelalliansen, der Italia hadde vært alliert med Tyskland og Østerrike. I august 1914 annonserte Salandras regjering i Italia at siden Østerrike hadde angrepet Serbia, og siden trippelalliansen var en defensiv allianse, var ikke Italia bundet til å støtte Østerrikes krigføring. Man hadde liten tiltro til Italias evne til å føre krig, og så ikke på dette som noe stort tap. Tyskerne fant at de måtte gjøre det som var mulig for å styrke de italienerne som ønsket nøytralitet, og sendte to agenter til Italia, tidligere kansler Bülow, som hadde vært ambassadør i Italia, og Matthias Erzberger fra Senterpartiet, som hadde gode forbindelser til Vatikanet. Men disse lyktes ikke. Italia ønsket betydelige områder fra Østerrike for å holde seg nøytral. Og Østerrike ville ikke la disse områdene gå over til Italia. Men Frankrike og England var villig til å la Italia få disse områdene dersom Italia sluttet seg til dem. Og 26. april 1915 fikk Italia formelt disse områdene, og en måned senere gikk italienske styrker inn i de østerrikske områdene.

Tyskerne fryktet for at Romania ville gå mot dem, men den allierte fiaskoen ved stredene og de tyske seirene mot russerne ved Gorlice holdt dem (foreløpig) fra dette. Og Bulgaria sluttet seg til tyskerne.

Forsyningssituasjonen
Man hadde i Tyskland trodd at krigen ville bli kortvarig. Men da Schlieffenplanen ikke førte fram, eller ble fulgt, ville krigen bli langvarig. Det var ikke gjort noen forberedelser for en langvarig krig. I oktober 1914 var all ammunisjon oppbrukt og hæren var avhengig av den løpende produksjonen av ny ammunisjon. 14. november var det bare fire granater til hvert tysk skyts på vestfronten.

Det fantes ingen plan for distribusjon av arbeidsstyrken mellom fabrikker og hæren, og så mange mann var blitt innkalt til hæren at fabrikker som var nødvendige for å holde krigen i gang hadde ikke arbeidere nok til å holde produksjonen gående. Produksjonen var også avhengig av råvaretilgangen, og en undersøkelse i august 1914 viste at fabrikkenes råvarelagre gjennomsnittlig bare ville vare i seks måneder. Leder for Allgemeine Elektrizitäts-Gesellschaft (AEG), Walter Rathenau, ble rystet da han hørte fra Falkenhayn at det ikke fantes planer for å sikre tilgangen på strategiske råvarer, og Falkenhayn trodde heller ikke at det var mulig å lage slike planer. Rathenau var av en annen oppfatning. Og han overbeviste krigsministeren om nødvendigheten av å skaffe statistisk oversikt over råvaresituasjonen og å opprette en sentral myndighet med ansvar for å kontrollere distribusjonen av råvarer. En råvaredistribusjonsavdeling ble satt opp i krigsministeriet og under ledelse av Rathenau. De greide å overtale de ulike statene til å akseptere dens myndighet. Det ble opprettet private selskap som kjøpte opp og lagret og fordelte strategiske råvarer under myndighetenes oppsyn. Knappe råvarer gikk bare til firma som produserte krigsnødvendig materiell. I april 1915 ga Rathenau ledelsen av råvaredistribusjonen til Josef Koeth, og da fungerte systemet godt.

Ammunisjonskrisen ble løst ved et vitenskapelig gjennombrudd, og mannskapsmangelen ble også løst gjennom fordeling av arbeidsstyrken. Ammunisjonsproduksjonen var avhengig av nitrater, som det var lite av siden krigen kuttet av forsyninga av Chilensk salpeter. Men Fritz Haber og Carl Bosch hadde før krigen oppfunnet en prosess for å produsere nitrater i store mengder. Det ble bygd fabrikker som utnyttet denne prosessen.

Mannskapssituasjonen var vanskeligere å løse. Hæren hadde rett til å avgjøre hvilke arbeidere som skulle sendes til fronten. Dette førte til konflikter mellom hæren og produsenter. Det hendte at fabrikker forlanget forsikringer om å få beholde arbeidsstyrken for å påta seg leveranser til hæren. Ved slutten av 1914 foreslo den tyske industriens krigskomite, som var blitt dannet av den sentrale forening av tyske industrialister og ligaen av tyske industrialister, overfor krigsministeren at fritakelsepolitikken skulle lages av en komite av fabrikkeiere. Krigsministeriet nektet å legge kontrollen av militære reserver under industriens private interesser. Den opprettet heller en avdeling for eksport og unntakelser (Abteilung für Ausfuhr, Einfuhr, und Zurückstellung: AZS) med myndighet til å opprette retningslinjer for unntakelsespolitikken og problem som angikk friheten til arbeidere som var fritatt til å skifte arbeid og deres retter i arbeidskonflikter. Under dyktig ledelse av Richard Sichler prøvde AZS å overtale industrien til å lære opp nye arbeidere og bruke kvinner og krigsfanger heller enn menn som var under militær tjenesteplikt. For å løse arbeidskonflikter ble hæren oppmuntret til å opprette krigsstyrer sammensatt av like mange representanter fra arbeiderne som fra arbeidsgiversiden. Dette motsatte arbeidsgiverne seg sterkt, men uten å lykkes, siden de ikke ønsket at arbeiderne skulle ha noe å si i bedriftene.

Men bedriftene hadde stor fortjeneste fra krigsproduksjonen. Og dette ble ikke fulgt opp av noen hard beskatning av krigsprofittene. Det var ingen nasjonal inntektsskatt eller direkte beskatning. Finansministeren fra slutten av 1914, Karl Helfferich, var økonomisk liberaler, og ville ikke beskatte fortjeneste. Han ville heller ikke øke skattene. Tyskland skulle låne seg gjennom krigen, og når seieren var vunnet skulle de beseirede få betale gjelda.

I 1915 ble matvareforsyninga til Tyskland problematisk. Før krigen hadde Tyskland vært avhengig av å importere en tredjedel av matvareforsyninga. Den allierte blokaden reduserte matvareimporten. Hæren viste ikke hensyn overfor sivile behov, og dette førte til vanskeligheter, og førte til at prisen på grunnleggende matvarer steg sterkt. I november 1914 krevde sosialdemokratene at det ble innført et pristak på matvarer. I januar advarte partiet og fagbevegelsen om at man kunne vente at Burgfrieden ville bryte sammen dersom ikke noe ble gjort for å bringe situasjonen under kontroll.

Hveteproduksjonen ble nasjonalisert og bøndene ble tvunget til å oppgi hvor store lager de hadde og det ble forbudt å bruke hvete og rug som dyrefor. Et hveteselskap ble dannet for å kjøpe opp korn og fordele det. I juni 1915 var rasjonering av brød innført. Pristak ble innført også for andre matvarer, og bønder begynte å selge mat på svartebørsen. I oktober 1915 ble det opprettet et keiserdømmets potetkontor, og det ble forbudt å bruke potet som dyrefor. Mange bønder motsatte seg dette, og i byene ble det matvareopptøyer.

Sommeren 1915 var Tysklands situasjon ikke god. Likevel avholdt en gruppe professorer ved universitetet i Berlin, sponset av den Pan-germanske liga, en kongress der man drøftet hva som burde være krigens mål. Den endte med at den mest storslagne visjon om et imperium i øst og vest Europa og i andre verdensdeler ble sendt til kansleren, og kansleren ble bedt om at regjeringa insisterte på at dette ble opprettet etter den tyske seieren.

Krigsmål: Ekpansjonistene og Bethmann Hollweg

Krigen ble fulgt av drømmer om å erobre et imperium. 14. august, to veker etter utbruddet av krigen, satte kong Ludwig III av Bayern fram et ønske om territoriale justeringer. Han sa at han var interessert i en deling av Alsace og Lorraine og han ville også ha en del av Belgia. Dette ble utviklet til et krav om et nytt bayersk Burgund som skulle inkludere nederlandsk så vel som belgisk territorium og kontrollere utløpet av Rhinen. Senere uttrykte Wittelsbachene også ønske om et polsk kongedømme, som også hertugen av Württemberg og medlemmer av den katolske grein av den württembergske fyrstefamilien uttrykte ønske om. Kongen av Saksen ønsket også nye områder.

Blant de politiske partiene var det bare sosialdemokratene som sa at den ånden som det tyske folket hadde akseptert krigens byrder med ville bli vanæret dersom krigen ble gjort til en erobringskrig. Men det fantes en høyrefløy blant sosialdemokratene som ønsket materiell kompensasjon for krigen. Alle de andre partiene ønsket å annektere nye områder. Den parlamentariske blokken som kontrollerte Riksdagen de første to krigsårene - Senterpartiet, de nasjonalliberale og de konservative - støttet et program for store landevinninger i både øst og vest.

Også den Pan-germanske liga og økonomiske interesseorganisasjoner ønsket store erobringer. Ligaens president sammen med lederen for Krupp konsernet, Alfred Hugenberg, produserte et dokument i begynnelsen av 1915 som krevde så godt som alle Frankrikes mineralressurser og store landbruksområder i øst. Dette ble undertegnet av representanter for Zentralverband deutscher Industrieller, Bund der Industrieller, Bund der Landwirte, Deutscher Bauernbund, Reichsdeutscher Mittelstandsverband og Christliche deutsche Bauernverein, og sendt til kansleren i mai i 1915.

For å gi disse kravene respektabilitet gikk ledelsen for den pan-germanske ligaen inn for å mobilisere støtte fra den tyske intelligentsiaen, og spesielt universitetsprofessorene, for kravene. Det var ikke vanskelig, selv om det var noen få, som historikere Otto Hintze, økonomen Werner Sombart og filosofen Wilhelm Wundt, som ikke støttet krav om erobringer. I juli 1915 samlet et opprop fra intellektuelle om anneksjoner underskrifter fra blant andre 352 universitetsprofessorer. De territoriale kravene var omtrent de samme som hadde kommet fra de seks økonomiske organisasjonene, selv om det i begrunnelsen for anneksjonen ble lagt vekt på Tysklands oppgave å sivilisere de slaviske folkene.

En motbevegelse ble organisert av Hans Delbrück. Han ble oppmuntret av Lujo Brentano, Theodor Wolff og Bernhard Dernburg. De la vekt på at de så krigen som en forsvarskrig, og at de ikke ville legge politisk uavhengige folkegrupper under Tyskland. Dette oppropet ble underskrevet av (fortsatt) verdenskjente navn som Max Planck, Albert Einstein, Max Weber, Alfred Weber, Friedrich Tönnies og Ernst Troeltsch, men bare tilsammen 141 personer underskrev dette oppropet.

Også militære ledere ønsket varige erobringer. Både økonomiske og sikkerhetsmessige grunner lå bak. Hindenburg så periodiske kriger med Russland som en del av historiens plan, og ønsket derfor tysk kontroll over Polen og de baltiske statene. Industrialistene hadde også et tredje motiv for å ønske erobringer. De fryktet krav om demokratisering og sosiale reformer.
I november 1914 skrev Alfred Hugenberg, leder for Krupp:

"Konsekvensene av krigen vil i seg selv bli ufordelaktige for arbeidsgiverne og industrien på mange måter. Det kan ikke være tvil om at kapasiteten og viljen til arbeiderne som kommer tilbake fra fronten til å produsere vil lide betydelig når de blir underordnet fabrikkdisiplinen. Man må trolig regne med en svært økt følelse av makt hos arbeiderne og fagforeningene, som også vil få uttrykk gjennom økte krav både stilt til arbeidsgiverne og om lovgivning. Det vil derfor være et godt råd for å unngå indre uro å distrahere oppmerksomheten til folk og gi fantasien fritt spillerom om utvidelser av det tyske territorium."

Dette argumentet ble tatt opp av mange andre: erobringer var nødvendige for å unngå misnøye og uro og krav om demokratisering og innflytelse fra underklassen etter krigen.

Bethmann Hollweg ønsket ikke store anneksjoner. Men han ønsket at Tyskland skulle få underordnede stater rundt seg, blant disse var Polen og Belgia. Tyskland skulle ikke underlegge seg Europa, men bli Europas leder og oppnå hegemoni. Bethmann trodde ikke at tyskerne hadde talent for politikk og for å styre hverken seg selv eller andre. Derfor var det ingen høvelig oppgave for Tyskland å underlegge seg andre land - tyskerne ville ikke være i stand til å styre disse på en rimelig måte. Bethmann Hollweg var av disse grunnene motstander av industriherrenes erobringsdrømmer, og han ble etter klar over at Tyskland heller ikke ville vinne en seier som gjorde disse store erobringene mulige.

Autoriteten til Bethmann var begrenset. Han hadde mange fiender, og de ble stadig flere. De konservative forretningskretsene og de nasjonalistiske foreningene ble klar over hans mangel på interesse for erobringer, og de gjorde det de kunne for å undergrave kansleren. I Riksdagen var de fleste partiene misfornøyde med Bethmann Hollweg manglende interesse for å diskutere målene for krigen og hans manglende sympati for ønsker om å erobre nye territorier. Bethmann Hollweg var heller ikke karismatisk, og appellerte ikke til store folkegrupper. Den eneste støtten han hadde som var av virkelig betydning var keiseren. Siden Bethmann var lojal og ærlig hadde keiseren respekt for ham, men krigen undergravde også keiserens autoritet.

Da krigen begynte ble keiseren satt på sidelinja. Den militære ledelsen informerte ikke keiseren, og holdt ham utenfor alle avgjørelser. Keiseren kom til å leve i isolasjon og uten innflytelse over begivenhetene og den tyske krigføringa. Bethmann ble derfor klar over at det ikke var noen hjelp å hente hos keiseren for å moderere krigsmålene. Bethmann Hollweg vendte seg derfor til hærledelsen, spesielt til ledelsen i øst, Hindenburg og Ludendorff.

Hindenburgs og Ludendorffs oppstigning, 1916-1917

Kansleren hadde aldri hatt noe godt forhold til generalstabssjefen. Falkenhayn og Bethmann gikk ikke godt overens. De hadde ulikt temperament. Falkenhayns sarkastiske væremåte passet ikke Bethmann, og Bethmanns ro og mangel på temperament deprimerte Falkenhayn. Kansleren vurderte i tillegg Falkenhayn som en farlig spiller, og Falkenhayn syntes at Bethmann var for nølende og for lite handlekraftig.

De kunne likevel samarbeide fram til slutten av 1915. Den konflikten mellom Falkenhayn og Bethmann som fikk forholdet mellom dem til å svikte skyldtes ulikt syn på ubåtkrigen. I desember 1914 lot Tirpitz et intervju bli publisert der han gikk inn for å opprette ubåtblokaden som han sa ville sette England ut av spill. Da intervjuet ble gitt hadde Tyskland bare 21 ubåter, og av dem var 12 gamle og ute av stand til å operere ute på de store hav. Den ubegrensede ubåtkrigen som Tirpitz annonserte ble akseptert med entusiasme i Tyskland.

USAs sterke reaksjon på ubåtkrigen fikk Bethmann til å tvile på at den var en klok politikk. Og reaksjonene på senkningen av Lusitania fikk ham til å mene at den måtte endres. Bethmann sa til Falkenhayn at ubåtkrigen måtte begrenses for at ikke USA skulle slutte seg til Tysklands motstandere. 31. mai 1915 hadde Bethmann et møte med Falkenhayn og Tirpitz og lederen for marinen, Bachmann, der Falkenhayn sluttet seg til Bethmann og det ble bestemt at ubåtkrigen skulle føres slik at det ikke oppstod konflikter med USA. Ubåter skulle ikke angripe passasjerskip. Dette satte admiralene seg mot. Tirpitz og Bachmann søkte om avskjed, noe keiseren nektet å gi dem. Bethmann fikk det som han ville, med Falkenhayns støtte. I august kunne Bethmann etter krisen da det engelske skipet "Arabic", et kombinert passasjer- og lasteskip, ble senket, utvide den tidligere gitt ordren slik at absolutt ingen passasjerskip skulle angripes.

Ved slutten av året begynte imidlertid Falkenhayn å forandre oppfatning. Han hadde håpet å komme i posisjon for fredsforhandlinger med Russland etter Gorlice offensiven, men dette lyktes ikke. Falkenhayn tvilte på Tysklands evne til å føre krigen gjennom lang tid. Han ville prøve hva som helst som kunne avslutte den i løpet av overskuelig tid. Og den eneste muligheten som han så var å tvinge fram et sammenbrudd for de allierte på vestfronten. Det trodde han kunne gjøres gjennom veldige angrep på posisjoner som Frankrike ikke ville tåle å tape, som Verdun. For å redusere Englands evne til å hjelpe Frankrike i denne situasjonen gikk Falkenhayn inn for ubegrenset ubåtkrig.

Men Bethmann Hollweg ga ikke opp selv om alle militære ledere stod mot ham. Han fortsatte å kjempe for sitt standpunkt og mot en ubegrenset ubåtkrig. Han holdt en serie møter i mars 1916 der han forsvarte sitt standpunkt, og han fikk keiserens støtte. Tirpitz leverte på nytt inn søknad om avskjed, og denne gangen ble keiseren overtalt av Bethmann til å la Tirpitz gå av. De nasjonalliberale og de konservative mobiliserte i Riksdagen for å støtte Tirpitz, men Bethmann var i stand til å motstå dette, takket være støtte fra Matthias Erzberger som organiserte støtte fra Senterpartiet for Bethmann, og denne samlet et flertall i Riksdagen.

Bethmann mistet tilliten til Falkenhayn både på grunn av at han hadde skiftet standpunkt og på grunn av de enorme tapene ved Verdun. De var like ødeleggende for Tyskland som for Frankrike. Femti tyske divisjoner ble ødelagt i kampene, og tapene var enorme. Kampen låste alle tyske styrker fast til å fortsette forsøket på å erobre Verdun. Men i juni gikk Russland til offensiv og brøt gjennom den østerrikske fronten ved Lutzk og drev østerrikerne langt tilbake og tok 25.000 fanger i løpet av ti dager. Falkenhayn måtte sende styrker som han trengte i vest østover for å stoppe den russiske offensiven. Dette ga de England og Frankrike mulighet for å samle styrker til offensiven ved Somme.

Bethmann ble overbevist om at det var nødvendig å søke om fred snarest mulig. For at fredsforsøkene skulle finne støtte i befolkninga var han overbevist om at det var nødvendig med støtte fra Hindenburg og Ludendorff. Bethmann hadde kommet til å tro at Hindenburg og Ludendorff delte hans synspunkter. Mange av Falkenhayns fiender ga Bethmann dette inntrykket, og Bethmann kom til å tro på dette. På grunn av de tyske seirene i øst ble Hindenburg og Ludendorff, som var de tyske militære lederne på østfronten, beundret i Tyskland.

Bethmann gikk inn for at Hindenburg skulle overta som ny generalstabsleder. Han gjorde dette klart i et telegram til lederen for militærkabinettet, general von Lyncker, 23. juni. Lyncker motsatte seg dette forslaget. Hindenburg var bare en frontfigur for Ludendorff som slett ikke ville ha fred, men tvertimot så for seg enorme tyske erobringer. Ludendorff var svært stolt og forfengelig, og ville kjempe for sin ære til den siste tysker var død. Også keiseren motsatte seg at generalstaben skulle få en ny ledelse. Keiseren ante at dette ville bety et militært diktatur. Bethmann argumenterte med at med Hindenburgs prestisje ville det med ham som øverste militære leder være mulig å innlede fredsforhandlinger.

27. august kom det melding om at Romania hadde erklært krig mot Tyskland-Østerrike. Keiseren brøt sammen og sa at krigen var tapt og at Tyskland måtte innlede fredsforhandlinger. Keiseren greide ikke lenger å stå mot de som støttet Hindenburg. 28. august 1916 ble det bestemt at Hindenburg og Ludendorff skulle overta som ny ledelse av generalstaben, og allerede neste dag ble de formelt innsatt som ledere for generalstaben.

Det viste seg at keiseren hadde forstått hvilken forandring som ville komme bedre enn Bethmann hadde gjort. Den nye generalstabsledelsen hadde større autoritet enn både keiseren og kansleren. Og de brukte den til å styre som de ønsket, også på tvers av sine formelle overordnede. Bethmann oppdaget i løpet av få dager at han ikke kunne stole på støtte fra den nye generalstabsledelsen, og at de ville angripe hans konstitusjonelle posisjon. Hindenburg og Ludendorff kjente ingen begrensninger for sin maktutøvelse. I september laget de planer for å omorganisere hele den politiske strukturen i Østerrike-Ungarn for å øke den tyske innflytelsen.

Den russiske offensiven som kom under slaget ved Verdun brukte opp nesten alle tilgjengelige russiske ressurser. Og innflytelsesrike grupper i Russland ønsket å forhandle om fred. Visepresident i Dumaen, Protopopov, snakket i Stockholm med Hugo Stinnes, og la vekt på forhandlingsvilje. I oktober 1916 meldte den svenske utenriksministeren Wallenberg at russerne hadde alvorlige ønsker om fredsforhandlinger. Polen ville måtte bli et viktig forhandlingstema. Hindenburg informerte kansleren om at militære betraktninger gjorde det nødvendig å reise polske styrker som skulle kjempe sammen med tyskerne, og dette kunne skje til gjengjeld for at Polen ble proklamert som uavhengig. 5. november kunngjorde den tyske regjeringa opprettelsen av et uavhengig Polen. Dermed var det i denne omgang ingenting å forhandle med russerne om, og det ble ingen fredsforhandlinger. De russiske ministrene som hadde arbeidet for fredsforhandlinger med Tyskland ble avsatt. Det lot seg heller ikke gjøre å reise de polske styrkene som skulle kjempe sammen med tyskerne, siden det ble klart at det Polen som ble opprettet slett ikke var uavhengig, men var underlagt Tyskland. Dette var Ludendorffs feil. Han drømte om et tysk imperium som også skulle omfatte Polen. Han motsatte seg at det ble valgt en nasjonalforsamling i Polen og at Polen fikk klare grenser og at Polen fikk sin egen militære overkommando, og da var det klart at han motsatte seg dannelsen av et uavhengig Polen.

I august 1916 ville Bethmann informere USA om at Tyskland ønsket å innlede fredsforhandlinger, og var villig til å gi opp Belgia på betingelse av at forholdet til Belgia ble regulert gjennom bilaterale avtaler som kunne forhandles fram etter krigen, og at amerikansk mekling var velkommen. Men det kom ikke noe svar fra Washington, der presidentvalgkampen foregikk. Kansleren bestemte da, med keiserens støtte, å utforme ei erklæring der han satte fram tyske målsetninger og erklærte villighet til å innlede fredsforhandlinger. Bethmann konsulterte alle parter, og møtte sterk motstand fra de militære. Hindenburg krevde at i Belgia ble i det minste Liege underlagt Tyskland og de belgiske jernbanene underlagt tysk eierskap eller kontroll. Bethmann var klar over at å fremsette slike krav ville være svært uklokt. Derfor nevnte han ingen krigsmål i det dokumentet som han 12. desember 1916 sendte til USAs regjering. Det inneholdt bare en erklæring om villighet til og ønske om fredsforhandlinger, og beslutning om å kjempe videre dersom dokumentet ikke ble fulgt opp med forsøk på å innlede fredssamtaler. I mellomtiden utnyttet Tyskland Belgia på den måten at belgiske arbeidere ble sendt til Tyskland og belgisk industri ble underlagt tyske rustningsbehov og en flamsk separatistbevegelse ble oppmuntret. President Wilson kom med en fredsnote 18. desember, men de allierte var negative, og Bethmann hadde ikke handlingsrom til å foreta seg noe.

Fra nå av gikk det raskt tilbake med kanslerens autoritet. Ludendorffs energiske offiserer var overbeviste at de sivile myndighetene ikke kunne ta seg av den totale krigs behov. De ønsket økt militarisering. Framstående sivile ledere i statsadministrasjonen ble tvunget til å gå av fordi de militære krevde det. Karl Helfferich, indreminister og visekansler, var en de personene som de militære ønsket bort. Overkommandoen var blitt misfornøyd med Helfferich fordi han hadde prøvd å bremse de planene for krigsproduksjon som de militære kom med. Slagene ved Verdun og Somme hadde skapt mangel på ammunisjon. Dette ga stålprodusentene anledning til å angripe krigsministeriet. Stålprodusentene hevdet at krigsministeriets byråkratiske prosedyrer var ansvarlige for at industrien ikke kunne oppfylle hærens krav. Grunnen til denne kritikken var at industrien motsatte seg de restriksjonene som den var underlagt med hensyn til fortjenestemarginer og på grunn av ministeriets samarbeid med fagforeninger. Industrien greide å overbevise Hindenburg og Ludendorff om at industriens krav var riktige. Dette førte til at overkommandoen begynte å overta mange av de oppgavene som krigsministeriet hadde utført på en effektiv måte siden 1914, inkludert fordeling av arbeidskraften mellom hæren og sivilt arbeidsliv. Et nytt krigskontor ble opprettet under generalstaben for å ta seg av dette. Det ble ledet av general Wilhelm Groener. Militær tjenesteplikt ble utvidet til å gjelde for alle menn mellom 16 og 51 år, reduksjon av antallet fagarbeidere som returnerte fra fronten, stenging av de fleste universitet og av ikke vesentlige industrier og omskolering av deres ansatte til krigsarbeid.

Helfferich så at dette ville føre til problemer. Mange var begynt å bli skeptiske til krigen og ville ha vanskelige for å akseptere flere militære inngrep i samfunnet og i livet. Helfferich prøvde med kanslerens hjelp å vinne tid til å forhandle med lederne i Riksdagen og representanter for arbeiderne. Overkommandoen ønsket ikke dette. Den krevde lovgivning, og Groener sendte et lovutkast til Riksdagen og Bundesrat. Den foreslåtte loven, Hilfsdienstgesetz, som skulle militarisere det tyske samfunnet og gi tungindustrien en privilegert posisjon, ble omskrevet av Riksdagen og ga en viss økning av den befolkninga som var militært tjenestepliktig og en viss rasjonalisering av bruken av arbeidskraften, men den ga også arbeiderne beskyttelse mot tilfeldige reguleringer av friheten til å velge arbeidsgiver og satte opp forhandlingskomisjoner for å behandle og mekle i konflikter, og opprettet en riksdagskomite som skulle overvåke lovens anvendelse.

Overkommandoen var misfornøyd med loven, og klandret Helfferich for lovens utforming. Hindenburg var i slutten av 1916 også blitt misfornøyd med at kansleren ikke fulgte opp generalstabens krav raskt nok. Tidlig neste år økte spenningen mellom kansleren og de militære lederne da ubåtspørsmålet kom opp igjen. Bethmann hadde håpet at Hindenburg og Ludendorff ville være på hans side. Men deres bekymring over tilførselen av amerikansk ammunisjon til England og Frankrike tok overhånd. I oktober 1916 kom ubåtspørsmålet opp i Riksdagen, og det ble klart at majoriteten i Senterpartiet sluttet seg til de konservative i ønsket om ubegrenset ubåtkrig. For å oppnå enighet innen partiet gikk Senterpartiet inn for et forslag som sa at kansleren måtte avgjøre spørsmålet etter rådføring med overkommandoen. 8. januar 1917 fikk Bethmann et telegram fra Hindenburg der Hindenburg ba Bethmann delta i et møte om ubåtkrigføringa. Det viste seg at de militære allerede hadde fått keiseren over på sin side. Hindenburg sa at dersom ikke ubåtene var klare til total ubåtkrig innen første februar ville han ikke lenger ta ansvar for krigføringa.

En Bismarck med Wilhelm I bak seg kunne ha anklaget Hindenburg for oppsetsighet. Bethmann hadde ikke selvtillit og autoritet til å gjøre det. Hindenburg hadde keiseren, hele det militære apparatet og et flertall i Riksdagen bak seg, selv om et riksdagsvedtak sa at Bethmann hadde den endelige avgjørelsen om ubåtkrigen. Bethmann ga med ulyst sitt samtykke til den totale ubåtkrigen som førte USA inn i krigen som stridende på England og Frankrikes side.

Hindenburg og Ludendorff ville ha Bethmann bort. Kansleren ønsket at krigføringas byrder på befolkninga skulle lettes gjennom utsikter til et mer demokratisk samfunn. I en tale i Riksdagen i 1917 erklærte han at han gikk inn for politiske reformer, og en måned senere ble en komite med representanter fra mange parti dannet "for å undersøke de konstitusjonelle spørsmålene spesielt med hensyn til strukturen til nasjonens representative organ og dets forhold til regjeringa." Spørsmålet om den prøyssiske stemmeretten kom opp igjen, og Bethmann fikk keiseren til å erklære 7. april, dagen etter at USA erklærte krig mot Tyskland, at valgsystemet med stemmerett delt i tre klasser skulle avskaffes og Bundesrat reformeres.

Hærledelsen så dette som en farlig distraksjon fra krigen, og klandret kansleren. Sosialistpartiet krevde i april at man umiddelbart innledet fredsforhandlinger uten krav om anneksjoner for å sikre en "alminnelig fred uten anneksjoner og skadeserstatninger på grunnlag av fri internasjonal utvikling for alle folkeslag". Dette økte overkommandoens bekymring, siden den trodde at en slik fred ville åpne slusene for demokratiet og fjerne det samfunnet som militærvesenet representerte. En tid senere kom hærens propaganda- og etterretningstjeneste med en uttalelse som sa at det var nødvendig å bevise at "en fred i oppgivelse eller forståelse ikke ville fullbyrde det tyske folkets behov, men bare en seier og dens konsekvenser ved en fredskonferanse ville bringe lykkelige forhold til det tyske folket og hver enkelt klasse". For å fremme det målet krevde overkommandoen at regjeringa formulerte spesifikke krigsmål i ordelag som ville styrke det krigstrette folket og dra tankene dets bort fra farlige politiske tanker.

Bethmann, som var klar over de grenseløse territoriale ambisjonene til de gruppene som ønsket anneksjoner, motsatte seg dette kravet med den begrunnelsen at uttalelser som tilfredsstilte anneksjonistene ville gjøre forhandlinger med fienden umulig. Men han greide ikke å hindre hærledelsen i å formulere krigsmål der den krevde annektering av Litauen, Estland, Polen, malm- og kullområdene i Longwy-Briey, storhertugdømmet Luxembourg og den sørlige delen av Belgia, og økonomiske rettigheter diverse steder. Og etter en serie diskusjoner ved Kreuznach ble Bethmann tvunget til å undertegne dette. Men han gjorde en reservasjon: "Jeg vurderer de fredsbetingelsene vi er enige om som brukbare bare dersom vi kan diktere freden. Bare under denne forutsetning har jeg gitt min tilslutning". Bethmann sa 15. mai 1917 da han snakket om muligheten til en fred med Russland at målet hans var en overenskomst som ville utelukke overgrep og ikke etterlate nag.

Kansleren nektet å forplikte seg overfor anneksjonistene. Derfor hadde de konservative mistillit til ham. Sosialdemokratenes venstre fløy hadde mistillit til ham siden han hadde undertegnet Kreuznach erklæringa. Og partiene i sentrum ble irritert over Bethmann siden de syntes at han ikke stod for noen fast politikk og ikke var en lederskikkelse. I juni arbeidet de militære aktivt for å få Bethmann avsatt. De baktalte kansleren hos keiseren og arbeidet for å overtale lederne i de politiske partiene til å gå mot Bethmann. Ludendorffs viktigste politiske agent var oberst Bauer. Han sa at Bethmann forlenget krigen ved å få motstanderne til å tro at Tyskland kunne bryte sammen. Bauer opprettet gode forbindelser med Gustav Stresemann i det Nasjonalliberale partiet. Og i juni greide han også å opprette kontakt med Matthias Erzberger i Senterpartiet.

Erzberger hadde studert skipstonnasjen, og kommet til at ubåtkrigen hadde slått feil. Dette benektet marinen. Erzberger mente at Tyskland måtte søke fredsforhandlinger. 10. juni fortalte Bauer Erzberger at Ludendorff også mente at ubåtkrigen ikke ville tvinge England til fred. Han planla derfor en vinterkampanje. Fienden ble stadig sterkere og den militære situasjonen var ikke god for Tyskland, fortalte Bauer. Befolkninga måtte forberedes psykologisk på store vanskeligheter.

Erzberger hadde fått vite at den politiske ledelsen i Østerrike mente at Østerrike ikke stort lenger greide å føre krig, og måtte ha fred i løpet av året. Dessuten kunne sosialdemokratene komme til å stemme mot nye låneopptak, siden en venstre gruppering hadde brutt ut og arbeidet for en rask avslutning av krigen, og majoritetssosialistene måtte demonstrere venstrepolitikk for ikke å få større avskallinger til venstre. Erzberger kom til at han ville dele disse opplysningene med de andre parlamentarikerne. I begynnelsen av juli begynte Riksdagens hovedkommisjon å diskutere krigskredittene. Erzberger ga i to taler et skremmende bilde av Tysklands situasjon, og bad Riksdagen vedta en resolusjon som uttrykte at Riksdagen mente at Tyskland var beredt til å innlede fredsforhandlinger uten anneksjoner. En komite som representerte Senterpartiet, de nasjonalliberale, de progressive og majoritetssosialistene begynte å utarbeide en resolusjon.

I den forvirring som oppstod var kanslerens posisjon truet. Sjuende juli fikk han vite at Ludendorff var kommet til Berlin for å utnytte situasjonen, men han fikk keiseren til å beordre Ludendorff tilbake til hovedkvarteret. Erzberger hadde sett fram til å møte Ludendorff, og ble irritert. Den niende juli ba Stresemann om at Bethmann gikk av som kansler. 12. juli snakket kronprinsen med partilederne og fikk inntrykk av at de var misfornøyde med kansleren, noe han rapporterte til keiseren. Samme dag telefonerte Ludendorff og Hindenburg til Berlin og sa at de ikke lenger kunne samarbeide med Bethmann, og at de derfor sa opp sine stillinger. Keiseren forklarte dette til Bethmann, og Bethmann gikk av som kansler 13. juli.

Bethmanns etterfølger som kansler ble en ukjent prøyssisk embetsmann, Georg Michaelis. Erzberger hadde vært medansvarlig for å tvinge Bethmann til å gå av. Etter Bethmann kom militærdiktaturet, som varte krigen ut.

Krigens siste fase

En av de viktigste grunnene til den militære overkommandoens kampanje mot Bethmann var at den mente at han hadde sviktet i å mobilisere alle nasjonens ressurser for krigen og at han ikke opprettholdt den indre orden. I mars 1917 summerte oberst Bauer opp misnøyen med å si at kansleren var ansvarlig for at det var matmangel og utilstrekkelig med kull. Dette truet arbeidernes helse og svekket produktiviteten, og dette hadde ført til "en uheldig lønnsøkning og langtrekkende krav om politiske rettigheter". Wilhelm Groener, som hadde administrert krigskontoret siden oktober 1916, ble også utsatt for denne kritikken.

Groener var en pragmatisk mann fra Württemberg, med mer fleksible sosiale og politiske oppfatninger enn de fleste offiserene. Groener hadde kommet fram til at den eneste måten å greie situasjonen på var å samarbeide med fagbevegelsen. Dessuten prøvde han å kontrollere både lønningene og fortjenestemarginene, og dette gjorde at industrilederne så på ham som en fiende. De motarbeidet Groener ved å baktale ham hos Ludendorff og Bauer, og oppgavene til kontoret hans ble underlagt krigsministeriets kontroll.

Dette kom i en periode med økende militær undertrykkelse, og begrensninger på forsamlingsretten, overvåkning av møter der klager ble diskutert og militarisering av fabrikker der det var streik. Disse tiltakene økte bare misnøyen blant arbeiderne, og det kom en streikebølge i Berlin, Hamburg, Kiel, Magdeburg, München og Köln i januar 1918. Det var mangel på mat og brensel og klær.

10. juli 1917 hadde Riksdagen vedtatt Erzbergers fredsresolusjon som sa: "Riksdagen strever for fred og forståelse og permanent forsoning mellom folkene. Tvungne territoriale anneksjoner og politisk, økonomisk og finansiell undertrykkelse er ikke mulig å forsone med en slik fred."

Overkommandoens svar var diametralt motsatt av dette, og var basert, som overkommandoen hadde vært hele tiden, på den antakelsen at krigføringa kunne fortsette og politisk og sosial revolusjon unngås bare gjennom seier. I august og september 1917 tok utenriksminister Richard von Kühlmann initiativ til hemmelige fredsforhandlinger med England, men de militære inntok en slik holdning at de ikke kunne føre fram. Ludendorff insisterte på okkupasjon av Belgia og områder i Frankrike og store kolonier i Afrika.

Overkommandoen dannet en bevegelse som skulle gi tiltro til seier og anneksjoner. Dette var Fedrelandspartiet - Vaterlandspartei - stiftet tidlig i september og ledet av Tirpitz. Ludendorff var en av initiativtakerne. Det nye partiet fikk svært mange medlemmer. Partiet fikk bruke hærens propagandasentral og fikk store summer fra industrien. Fedrelandspartiet mobiliserte den tyske middelklassen til fordel for krigsmål som Tyskland ikke var i stand til å oppnå. Dette medvirket til at Tyskland ikke kunne utnytte den siste sjansen landet hadde til å oppnå en moderat fred. I 1917 fikk Tysklands motstandere mange tilbakeslag. Den store offensiven til general Nivelle ble en fiasko, og Haigs forsøk ved Paschendaele ble også en fiasko. I oktober fikk Italia et alvorlig nederlag ved Caporetto, som nesten slo dem ut av krigen. Og en måned senere kom bolsjevikene til makta i Russland, og de sa øyeblikkelig at de ville avslutte krigen. Dette ga muligheter til at Tyskland kunne oppnå fred på akseptable vilkår. Dette krevde først en rimelig fred med Russland uten store anneksjoner.

Men Fedrelandspartiet krevde anneksjoner, og Ludendorff støtte dem og motsatte seg Kühlmanns fredsstrategi. Kühlmann tok da fredsforhandlingene med russerne begynte ikke hensyn til de militæres ønske om store anneksjoner. Men 7.januar skrev Hindenburg til keiseren at han og hans kollegaer hadde blitt dypt såret over dette. Hindenburg gjorde det klart at ville søke avskjed om ikke hærens store krav ble lagt til grunn for forhandlingene. Ludendorff gjorde det også klart at ikke kunne fortsette i sin stilling dersom Kühlmann fortsatte som utenriksminister.

I oktober hadde Tyskland igjen fått ny kansler, grev Georg von Hertling. Han var en selvstendig mann. Grunnen til at nettopp han var satt inn som kansler var press fra majoriteten i Riksdagen, som ønsket ham. Hertling hadde større tiltro til Kühlmanns fredsplan enn til Ludendorffs og Fedrelandspartiets imperiefantasier. Hertling skrev et memorandum der han både støttet Kühlmanns plan og ga konstitusjonelle grunner for å begrense de militære myndighetenes makt i utenriks saker.

Men dette hadde liten virkning. Men Ludendorff sa at de militære bare var bundet av sin samvittighet, og de bestemte selv ut fra dette hvor langt deres ansvarsområde nådde. Ikke engang keiseren kunne forandre dette. Men Hertling greide å få Hindenburg til å undertegne det memorandumet som han hadde skrevet. Dette betydde likevel ingenting. Ludendorff greide å demonstrere sin makt over keiseren, og keiseren kom seg aldri over det ydmykende nederlaget han led da Ludendorff kunne avsette leder for det sivile kabinettet, Rudolf von Valentini, mot keiserens vilje. Etter dette resignerte keiseren og ble apatisk.

Overkommandoen greide å tvinge gjennom sine standpunkter i forhandlingene med russerne. Russland mistet Polen, Littauen, Kurland, og i Ukraina og i Baltikum ble det satt inn regjeringer av tyskerne. Freden i Brest-Litovsk ga tyskerne tro på at Tyskland kunne vinne krigen. Det kom til uro i Polen som reaksjon på fredsavtalen. Habsburgernes hær begynte å gå i oppløsning. Den fikk ikke lenger tilstrekkelig med forsyninger.

Brest-Litovsk freden skapte ingen virkelig fred i øst, og Tyskland måtte ha store troppestyrker stående i øst. I april 1918, etter at tyskerne hadde begynt offensivene i vest, hadde de en og en halv million soldater i øst, halvparten av dem i Ukraina og Donbassenget. Ludendorff hadde drømmer om et sørrussisk rike dominert av Tyskland.

Den tyske befolkninga var trøtt av krigen. Men Ludendorff satte seg mot alle argumenter og krav om at man måtte søke en forhandlingsfred. Han styrte nå Tyskland. Hindenburg og keiseren hadde mindre å si. Heller ikke Hertling eller Riksdagen kunne stille opp med autoritet mot Ludendorff. Ludendorff insisterte på at en ny offensiv i vest ville gi seier, og han neglisjerte de sviktende forsyningene til både hæren og sivilbefolkninga.

21. mars begynte Michael offensiven med at hele den tyske hæren ble satt inn mot den engelske fronten ved St. Quentin og Arras. Den engelske tredje arme ble overkjørt og Goughs femte likeså. Bapaume, Péronne og linja ved øvre Somme ble tatt, og tyskerne truet med å bryte gjennom mellom de franske og de tyske styrkene, og dermed ha fri vei til Paris. Men tyskerne manglet reserver og drivstoff og andre forsyninger. Da gjennombruddet ikke kom så raskt som ventet satte Ludendorff inn angrep andre steder langs fronten, og var i stand til å trenge fram flere steder. I de første vekene i juni krysset tyskerne Marne. Men angrepene ble stadig svakere, og offensiven stoppet opp.

I en tale til Riksdagen 24. juni sa utenriksminister Kühlmann at en militær seier ikke var mulig, diplomatiske forhandlinger måtte til. Fedrelandspartiet, de nasjonalliberale og de konservative reagerte med så sterkt raseri på denne talen at Kühlmann ble avsatt. Den tyske politikken var blitt irrasjonell.

8. august gikk Rawlinsons fjerde britiske arme, støttet av franske enheter, raskt gjennom Amiens, og masser av allierte tanks rev opp de tyske linjene. Etter dette kom ingen flere tyske militære initiativ. I begynnelsen av september gikk de allierte fram i hver sektor.

Allierte tropper gjorde landgang i Saloniki og gikk gjennom de bulgarske linjene og inn i Serbia. Bulgarerne bad om våpenhvile. Tyrkerne fulgte det bulgarske eksemplet. Østerrikerne hadde opplyst om at de ikke lenger var i stand til å føre krig, og hadde begynt å forhandle.

I slutten av september kom selv Ludendorff til at det måtte søkes om fred.

Ansvaret for nederlaget

Senere i måneden skrev Friedrch Meinecken:

"En fryktsom og dyster eksistens venter oss under de beste omstendigheter. Og selv om mitt hat til fienden, som minner meg om rovdyr, er så hett som aldri før, så gjelder det også mitt sinne og min bitterhet mot disse tyske maktpolitikerne som, ved sine antakelser og sin dumhet, har dratt oss ned i denne avgrunnen. Gjentatte ganger i løpet av krigen kunne vi fått en fredsavtale dersom det ikke hadde vært for at de endeløse kravene til de Pan-germanske-militaristiske-konservative i kombinasjon gjorde det umulig. Det er fryktelig og tragisk at dette kombinert kunne bli brutt bare ved at hele staten ble omkastet."

Lenker:
Første del av denne Oversikten over Tysklands historie 1890-1914
Oversikt over alle tekstene på europas-historie.net


Kilder for dette kapitlet er: