Skrevet av Tor Førde.
Kilder for dette kapitlet er:
Her vil jeg gå gjennom den artikkelen som Rosa Luxemburg skrev for å tilbakedrive Eduard Bernsteins artikler og bok om en nødvendig revisjon av marxismen. Eduard Bernsteins synspunkt har jeg presentert i et annet kapittel.
Hvorfor presset Rosa Luxemburg så hardt på for at sosialdemokratiets virksomhet skulle være rettet inn mot å gjennomføre revolusjon? Hvorfor var hun ikke fornøyd med at partiet arbeidet for å vinne stadig større oppslutning og for å bygge ut sine organisasjoner? Det er dette hun gir svar på i denne artikkelen.
De erfaringene som førte til at Rosa Luxemburg ble revolusjonær var ikke gjort i Tyskland, men i et land der det kunne være mer nødvendig å være revolusjonær, i tsarens Polen, under tsarens despoti, der det ikke eksisterte frihet. I Tyskland derimot hadde folk større frihet, ytringsfrihet, foreningsfrihet, forsamlingsfrihet og frihet til fritt og åpent å arbeide for å fremme sine synspunkt. Tyskland var en rettsstat, i motsetning til tsarens despoti. Men Rosa Luxemburg tok de holdningene hun hadde utviklet under despotiet og som svar på despotiet med seg til et samfunn som var langt friere. Rosa Luxemburg hadde blitt revolusjonær allerede som tenåring under påvirkning av poeten Adam Mickiewicz.
Den utgaven av "Reform or Revolution" som jeg har er trykt av "Militant Publications" i London - (ISBN 0 906582 19 9). Det er oppgitt at den første gang ble offentliggjort i 1900, men den må være oppdatert senere siden den inneholder opplysninger om forhold i 1907 og 1908.
Jeg refererer den lange artikkelen om "Reform eller Revolusjon" så nøyaktig at referatet stort sett kan sies å være en oversettelse av artikkelen, for å la Rosa Luxemburg mest mulig selv få komme til ordet:
Denne versjonen av artikkelen har en introduksjon av Rosa Luxemburg som er datert 18. april 1899.
Rosa Luxemburg innleder introduksjonen med å spørre om sosialdemokratiet kan være mot reformer. Kan den sosiale revolusjonen, omformingen av den eksisterende orden, det endelige målet, settes opp mot sosiale reformer? Nei, den daglige kampen for reformer, for å bedre arbeidernes forhold innen for det eksisterende samfunnet, og for demokratiske institusjoner, gir sosialdemokratiet de eneste midlene til å engasjere seg i arbeiderklassen klassekamp for det endelige målet - erobring av den politiske makt og undertrykkelse av lønnsarbeidet. Kampen for reformer er midlet; den sosiale revolusjonen er dens mål.
I Eduard Bernsteins teori finner vi motsetningen mellom reformer og revolusjon. Han tenderer mot å be oss om å gi opp den sosiale omforming, det endelige målet til sosialdemokratiet, og heller gjøre de sosiale reformene, midlet i klassekampen, til dens mål. Bernstein har selv uttrykt dette klart: "Det endelige målet, uansett hva det er, er ingenting; bevegelsen er alt."
Men siden det endelige målet er den eneste faktoren som skiller sosialdemokratiet klart fra borgerlig demokrati og borgerlig radikalisme, den eneste faktoren som omformer hele arbeiderbevegelsen fra forgjeves forsøk på å reparere den kapitalistiske orden til en klassekamp mot denne orden, for undertrykkelse av denne orden - blir spørsmålet "Reform eller Revolusjon"? for sosialdemokratiet likt spørsmålet "Å være eller ikke å være?" I kontroversen mot Bernstein og hans følgesvenner bør alle i partiet forstå klart at det ikke er et spørsmål om hvilken kampmetode eller taktikk det gjelder, men om eksistensen til den sosialdemokratiske bevegelsen.
Rosa Luxemburg begynner dette kapitlet med å skrive at dersom det er sant at teorier bare er bilder i menneskenes bevissthet av fenomenene i den ytre verden, så må det tilføyes angående Bernsteins system at teorier noen ganger er omvendte bilder. Og hun skriver at en teori om å innføre sosialismen ved reformer passer dårlig i ei tid der alle reformforsøk blir slått tilbake, og peker på noen eksempler på reformforsøk som er slått tilbake. Men kjernen i Bernsteins teori er ikke i hans forståelse av de praktiske oppgavene til sosialdemokratiet, men i hans standpunkt angående kursen til den objektive utviklingen til det kapitalistiske samfunnet.
I følge Bernstein ser en generell tilbakegang for kapitalismen ut til å være stadig mindre sannsynlig siden kapitalismen den ene siden viser større evne til å tilpasse seg (og oppnå en utvikling uten kriser), og på den andre siden blir kapitalistisk produksjon stadig mer variert.
Kapitalismens evne til å tilpasse seg viser seg først i at generelle kriser blir borte på grunn av at kredittsystemet blir bedre utviklet, arbeidsgiverorganisasjoner (kartell etc.) blir i noen grad i stand til å regulere økonomien, og bedre kommunikasjonsmidler og bedre tilgang på informasjon blir utviklet. Den viser seg for det andre i middeklassens bestandighet som skyldes den økende differensiering av produksjonsgreiner og at deler av proletariatet blir løftet inn i middelklassen. Og den økonomiske og politiske situasjonen til arbeiderklassen blir forbedret som resultat av fagforeningsaktivitet.
Rosa Luxemburg skriver at ut fra dette konkluderer Bernstein med at sosialdemokratiet ikke må rette sin daglige aktivitet mot erobring av politisk makt, men mot å forbedre forholdene for arbeiderklassen innen den eksisterende orden. (Marx trodde at det kapitalistiske systemet før eller siden ville komme inn i en krise som ville ødelegge det, og da skulle arbeiderklassen og dens parti overta makta i samfunnet.) Arbeiderklassen må ikke vente at den kan innføre sosialisme som et resultat av en politisk og sosial krise, men bør bygge sosialisme ved hjelp av stadig utvidelse av sosial kontroll og gradvis anvendelse av prinsippet om kooperasjon.
Sosialistisk teori har fram til nå hevdet at utgangspunktet for omdanning av samfunnet til sosialisme ville være en generell og katastrofal krise. Vi må i dette synet skille mellom to ting: den grunnleggende tanken og dens ytre form.
Den grunnleggende tanken består i at kapitalismen, som resultat av dens indre motsetninger, går mot et punkt der den vil bli ubalansert, der den vil bli umulig. Det var gode grunner til å oppfatte dette kritiske øyeblikket som en katastrofal generell kommersiell krise. Men det er av mindre betydning når den grunnleggende tanken er betraktet.
Det vitenskapelige grunnlaget for sosialismen hviler på tre prinsipp for kapitalistisk utvikling:
Bernstein drar bort den første av de tre grunnleggende støttene til den vitenskapelige sosialismen. Han sier at den kapitalistiske utvikling ikke trenger å føre til et alminnelig økonomisk sammenbrudd.
Men da melder spørsmålet seg: Hvorfor, og hvordan, i så tilfelle, skal vi oppnå det endelige målet? I henhold til vitenskapelig sosialisme manifesterer den historiske nødvendigheten til den sosialistiske revolusjonen seg framfor alt i det voksende anarkiet til kapitalismen, som driver systemet til stillstand. Men dersom man med Bernstein innrømmer at kapitalismen ikke går mot sin egen ruin så slutter sosialismen å være en objektiv nødvendighet. To andre forklaringer på nødvendigheten av sosialismen står fortsatt igjen, som også er sagt å være konsekvenser av kapitalismen selv: sosialisering av produksjonsprosessen og proletariatets voksende bevissthet. Det er disse to Bernstein tenker på når han sier at undertrykkelse av teorien om kapitalismens sammenbrudd ikke på noen måte fratar den sosialistiske doktrinen dens overbevisningskraft. For de faktorene som undertrykker eller modererer krisen er betingelsene, eller til og med delvis spirene, til sosialisering av produksjonen og byttet (omsetningen).
Det er lett å se at her står vi overfor en feilslutning. Hvor er viktigheten til de fenomenene som Bernstein sier er midlene til kapitalismens tilpasning - kartell, kredittsystemet, utvikling av kommunikasjonsmidler, forbedring av arbeiderklassens forhold etc? Jo, i det at de undertrykker eller i det minste letter de indre motsetningene i den kapitalistiske økonomien, og stopper utvikling eller forverrelse av disse motsetningene. Slik kan undertrykkelse av kriser bare bety undertrykkelse av motsetningen mellom produksjon og bytte. Forbedring av situasjonen til arbeiderklassen, eller at deler av den trenger inn i middelklassen, kan bare bety at motsetningen mellom kapital og arbeid blir lettet. Men dersom de nevnte faktorene undertrykker den kapitalistiske motsetningene og følgelig redder systemet fra å ødelegges, om de gjør det mulig for kapitalismen å opprettholde seg selv - og det er det Bernstein kaller midler til tilpasning - hvordan kan kartell, kredittsystem, fagforeninger etc. være på samme tid betingelsene, og delvis spirene, til sosialismen? Bare på den måten at de mest klart uttrykker den sosiale karakteren til produksjonen.
Men ved å presentere det i sin kapitalistiske form gjør de samme faktorene omformingen av denne sosialiserte produksjonen til sosialistisk produksjon overflødig. Derfor kan de bare i teoretisk forstand være spirer til et sosialistisk samfunn og ikke i historisk forstand. De er fenomen som vi i lys av vår forståelse av sosialismen vet står i forhold til sosialismen, men som i virkeligheten ikke fører til en sosialistisk revolusjon, men tvert i mot gjør den overflødig.
Det er fortsatt en kraft som fører til sosialismen - arbeiderklassens klassebevissthet. Men den er i det gitte tilfelle ikke den enkle intellektuelle refleksjonen av den voksende motsetning mellom kapitalismen og dens kommende undergang. Den er nå ikke mer enn et ideal hvis overbevisningskraft hviler på den perfeksjonen som er tilskrevet den.
Vi har her forklaringen på det sosialistiske programmet ved hjelp av ren fornuft. Vi har her, for å bruke et enklere språk, en idealistisk forklaring på sosialismen. Sosialismens objektive nødvendighet, forklaringen av sosialismen som resultatet av samfunnets materielle utvikling, faller sammen.
Revisjonistisk teori setter seg slik i et dilemma. Enten er den sosialistiske omformingen, som det har vært innrømmet til nå, konsekvens av indre motsetninger i kapitalismen som med kapitalismens vekst vil utvikles dit hen at på et eller annet tidspunkt bryter kapitalismen sammen. Eller så vil midlene til tilpasning stoppe sammenbruddet til det kapitalistiske systemet og derved gjøre kapitalismen i stand til å opprettholde seg ved at dens indre motsetninger undertrykkes. I dette tilfellet slutter sosialismen å være en historisk nødvendighet. Den blir ikke lenger et resultat av samfunnets materielle utvikling.
Dette dilemmaet fører til et annet. Enten har revisjonismen rett i sitt syn på den kapitalistiske utvikling, og derfor er den sosialistiske omforming av samfunnet en utopi, eller sosialismen er ikke en utopi, og teorien om midlene til tilpasning er feilaktig. Dette er spørsmålet i et nøtteskall.
I følge Bernstein er kredittsystemet, bedre kommunikasjonsmidler og samarbeidsformer mellom kapitalistene (kartell etc) de viktige faktorene som fremmer tilpasning for den kapitalistiske økonomien.
Kreditt har ulike anvendelser i kapitalismen. Dens to viktigste funksjoner er å utvide produksjonen og fremme bytte (omsetning). Når den indre tendensen til kapitalistisk produksjon til å utvide seg grenseløst støter mot den private eiendommens begrensede dimensjon framtrer kreditt som et middel til å overvinne disse begrensningene på en særskilt kapitalistisk måte. Kreditt, gjennom aksjeselskapsformen, kombinerer samtidig kapital fra mange individuelle kapitalister. Den gjør tilgjengelig for hver kapitalist bruken av andre kapitalisters penger - i form av industriell kreditt. Som kommersiell kreditt akselerer den byttet (omsetninga) av varer og derfor vender kapitalen hurtigere tilbake til produksjonen. Måten som disse to prinsipielle funksjonene til kreditt influerer krisedannelsen på er ganske åpenlys. Det er sant at kriser framtrer som resultat av den motsetningen som eksisterer mellom kapasiteten til utvidelse, tendensen til at produksjonen øker, og markedets begrensede kapasitet til å konsumere det som produseres. Kreditt er presist det spesifikke midlet som får denne motsetningen til å bryte ut så ofte som mulig. Først øker den utenfor proporsjoner kapasiteten til produksjonsutvidelse og slik konstituerer den en indre bevegelseskraft som stadig skyver produksjonen til å sprenge grensene til markedet. Men kreditt slår fra to sider. Etter å ha provosert fram overproduksjon (som en faktor i produksjonsprosessen), ødelegger kreditten (som en faktor i omsetninga) i løpet av krisene selve produktivkreftene som den selv har skapt. Ved første tegn på krise smelter kreditten bort. Den unngår å finansiere omsetning der den fortsatt ville være nødvendig, og fratrer heller, ineffektiv og unyttig, der hvor det fortsatt foregår omsetning. Den reduserer markedets konsumkapasitet til et minimum.
Videre influerer kreditt krisedannelsen på følgende måter. Den konstituerer de tekniske midlene som gjør andre kapitalisters kapital tilgjengelig for en entreprenør. Den stimulerer på samme tid den tapre og uhemmede bruk av andres eiendom. Den fører altså til spekulasjon. Kreditt forstørrer ikke bare krisene ved sin kapasitet til å til å være omsetningsmiddel, den hjelper også til å bringe fram og utvide krisen ved å omforme all omsetning til en ekstremt kompleks og kunstig mekanisme som har et minimum av metalliske penger som virkelig grunnlag, og som lett er brakt ut av orden ved den minste foranledning.
Vi ser at kreditt heller enn å være et middel for å undertrykke eller mildne kriser tvert i mot er et mektig instrument for å frambringe kriser. Det kan ikke være noe annet. Kreditt fjerner den gjenværende rigiditet i det kapitalistiske systemet. Den innfører overalt den størst mulige elastisitet. Den gjør at alle kapitalistiske krefter kan utvides og bringer dem i forhold til hverandre, sensitive i den høyeste grad. Ved å gjøre dette fremmer den og forverrer den kriser, som ikke er annet enn de periodiske sammenstøtene til de motsetningsfylte kreftene til den kapitalistiske økonomien.
Dette fører oss til et annet spørsmål. Hvorfor framtrer kreditt generelt som et middel til tilpasning for kapitalismen? Denne tilpasningen kan bare bestå i makten til å undertrykke en av de atskillige antagonistiske forhold i den kapitalistiske økonomien, altså makten til å undertrykke eller svekke en av disse motsetningene og tillate bevegelsesfrihet, på ett eller annet punkt for disse ellers lenkelagte produktive kreftene. I virkeligheten er det akkurat kreditten som i høyeste grad forsterker disse motsetningene. Den forsterker antagonismen mellom produksjonsmåten og omsetningsmåten ved å strekke produksjonen til grensen og samtidig paralyserer den omsetningen ved den minste foranledning. Den forhøyer antagonismen mellom produksjonsmåten og tilegnelsesmåten ved å skille produksjonen fra eierskapet, altså ved å omforme den kapitalen som er anvendt i produksjonen til "sosial" kapital og på samme tid omforme en del av profitten, i form av kapitalavkastning, til et enkelt krav på eierskap. Den forsterker antagonismen som eksisterer mellom eiendomsforhold og produksjonsforhold ved å gi i et lite antall hender enorme produktive krefter og eksproprierer et stort antall små kapitalister. Til sist forsterker den antagonismen mellom den sosiale karakteren til produksjonen og privat kapitalistisk eierskap ved å gjøre intervensjon fra statens side nødvendig i produksjonen.
Kort sagt, kreditt reproduserer alle de grunnleggende antagonismene til den kapitalistiske verden. Og aksentuerer dem. Den påskynder deres utvikling og skyver slik den kapitalistiske verden fram mot sin egen ødeleggelse. Den viktigste handling til kapitalistisk tilpasning, så langt det angår kreditt, skulle virkelig bestå i å bryte og undertrykke kreditten. I virkeligheten er kreditt langt fra et middel til kapitalistisk tilpasning. Den er tvert i mot et middel for ødeleggelse av den mest ekstreme revolusjonære betydning. Har ikke denne revolusjonære karakteren til kreditt virkelig inspirert planer for "sosialistisk reform"?
Akkurat like skjørt er det andre midlet for kapitalistisk tilpasning: arbeidsgivernes organisasjoner, som kartellene. I følge Bernstein vil slike organisasjoner få slutt på anarkiet i produksjonen og slutt på kriser gjennom sin regulering av produksjonen. De mangfoldige tilbakeslagene i utviklinga av kartellene og trustene har ikke blitt gjennomgått grundig fram til nå. Men de representerer et problem som bare kan løses ved hjelp av marxistisk teori.
En ting er sikkert. Det kapitalistisk anarkiet kan ikke bli temmet bare ved at truster og kartell etc blir den dominerende produksjonsformen. For en slik mulighet er utelukket gjennom kartellenes natur. Det endelige mål og resultatet til kartellene er følgende: Gjennom undertrykkelse av konkurranse i en gitt produksjonsgren er distribusjonen av massen av profitt som er virkeliggjort i markedet influert på en slik måte at det er en økning i den delen som går til denne industrigrenen. Slik organisering av feltet kan øke profittraten i en industrigren på bekostning av en annen. Dette er presist grunnen til at tiltaket ikke kan bli generalisert, for om det blir utvidet til alle viktige bransjer undertrykker denne tendensen sin egen innflytelse.
Videre, innenfor grensene for sin praktiske anvendelse er resultatet av denne typen samarbeid, i form av kartelldannelser etc, selve motsetningen av undertrykkelse av industrielt anarki. Kartellene lykkes vanligvis i å oppnå en økning av profitten i hjemmemarkedet samtidig som det produseres med en lavere profittrate for eksport, slik brukes de suplementære delene av kapitalen som ikke kan utnyttes til tilfredsstillelse av hjemmemarkedet. De selger altså billigere ute enn hjemme. Resultatet er skjerpelse av konkurransen utenlands.
Rent generelt kan karteller og truster etc, betraktet som en manifestasjon av den kapitalistiske produksjonsmåten, bare bli sett på som en bestemt fase i kapitalismens utvikling. Kartellene er først og fremst et middel for å hindre at profittraten faller i bestemte produksjonsgrener. Hvilken metode bruker kartellene for å oppnå dette? De legger en del av den akkumulerte kapitalen brakk. Det er det samme som krisene fører til. Remediet og sykdommen likner hverandre som to dråper vann. Det første kan bare bli sett på som det mindre ondet opp til et visst punkt. Når varestrømmen begynner å minke og verdensmarkedet har blitt utvidet til sine grenser og har blitt utmattet gjennom konkurransen mellom de kapitalistiske landene - og før eller senere er dette nødt til å skje - så vil den påtvungne delvise brakklegging av kapital nå slike dimensjoner at remediet vil bli omformet til en sykdom, og kapital, allerede ganske mye "sosialisert" gjennom reguleringer, vil tendere mot å vende tilbake til individuelle kapitalers form. Stilt overfor økende vanskelighet med å finne markeder vil hver individuell del av kapitalen foretrekke å ta sine sjanser på egen hand. Ved denne tid vil de store regulerende organisasjonene briste som såpebobler.
På en generell måte framstår kartell i likhet med kreditt som en bestemt fase av kapitalistisk utvikling, som i den endelige analysen forsterker anarkiet til den kapitalistiske verden og uttrykker og modner dens indre motsetninger. Kartellene forsterker motsetningen mellom den eksisterende produksjonsmåten og omsetningen ved å skjerpe kampen mellom produsent og konsument. Dette forsterker videre motsetningen mellom produksjonsmåte og tilegnelsesmåte ved å sette opp mot arbeiderklassen, på den mest brutale måte, kraften til organisert kapital, og slik økes motsetningen mellom kapital og arbeid.
Til sist, kapitalistiske kombinat, som kartell, forsterker motsetningen mellom den internasjonale karakteren til den kapitalistiske verdensøkonomien og statens nasjonale karakter - så langt som de alltid er fulgt av en alminnelig tollkrig, som skjerper uenigheten blant de kapitalistiske statene. I tillegg til dette må vi tilføye den avgjort revolusjonære innflytelsen som utøves av kartell på konsentrasjonen av produksjon, teknisk framgang etc.
Med andre ord, når kartell vurderes ut fra deres endelige virkninger på den kapitalistiske økonomien så mislykkes de som midler til tilpasning. De mislykkes i å redusere kapitalismens motsetninger. Tvert i mot framtrer de som instrument for større anarki. De oppmuntrer den videre utvikling av de indre motsetningene til kapitalismen. De fører til at kapitalismens alminnelige tilbakegang hurtigere kommer nærmere.
Men dersom kredittsystemet, kartellene, etc. ikke undertrykker kapitalismens anarki, hvorfor har vi ikke hatt en virkelig stor kommersiell krise på to tiår, siden 1873? Er ikke det et tegn på at den kapitalistiske produksjonsmåten har tilpasset seg, i motsetning til det Marx skrev, til samfunnets behov? Knapt hadde Bernstein i 1898 fornektet Marx' kriseteori før en dyp alminnelig krise i 1900 brøt ut, og sju år senere begynte en ny krise i USA og traff verdensmarkedet. Fakta beviste at teorien om kapitalismens tilpasning var feil. De viste også at folk som hadde forkastet kriseteorien til Marx bare fordi ingen krise hadde forekommet innen et bestemt tidsrom, bare forvirret essensen til denne teorien med et av dens sekundære, ytre aspekter - ti års sykelen. Da Marx og Engels skrev om syklene i moderne kapitalistisk industri som ti års perioder, i 1860- og 1870-årene, uttrykte de det som da var enkle fakta. Det var ikke basert på en naturlov, men på gitte historiske omstendigheter som var forbundet med den raskt spredende aktiviteten til den unge kapitalismen.
Krisen i 1825 var en følge av ekstensive investeringer i konstruksjon av veier, kanaler og gassverk som fant sted i det foregående tiåret, spesielt i England, der krisen brøt ut. Den følgende krisen i 1836-39 var på samme måte et resultat av tunge investeringer i transportmidler. Krisen i 1847 var framprovosert av feberaktig bygging av jernbaner i England. I hvert av de tre nevnte tilfellene kom krisen etter at nye grunnlag for kapitalistisk utvikling var etablert. I 1857 var det samme resultatet frambrakt etter den brå åpningen av nye markeder for europeisk industri i Amerika og Australia, etter oppdagelse av gullforekomstene og ekstensiv konstruksjon av jernbanelinjer, spesielt i Frankrike. Og til slutt har vi den store krisen i 1873 - en direkte følge av den første boomen for storindustrien i Tyskland og Østerrike, som fulgte de politiske begivenhetene i 1866 og 1871.
Så opp til nå er det den plutselige utvidelsen av den kapitalistiske økonomien, og ikke dens innskrenkning, som har ført til kommersielle kriser. At de internasjonale krisene fulgte med ti års mellomrom var en tilfeldighet.
Kriser kan gjenta seg hvert femte eller tiende år, eller hvert åttende eller tjuende år. Men at den siste krisen, i 1907-1908, var mest voldsom i de landene som har de best utbygde midlene for kapitalens tilpasning, det beste kredittvesenet og de beste kommunikasjonene og trustene, beviser at Bernsteins teori er feilaktig.
Troen på at kapitalistisk produksjon kan tilpasse seg til omsetningen forutsetter to ting: enten at verdensmarkedet kan utvides grenseløst, eller tvert om at produksjonsmidlene er så bundet at de ikke kan produsere mer enn markedet kan ta mot. Den første hypotesen er en umulighet, og den andre gjort like umulig av den stadige tekniske framgangen som daglig skaper nye produktive krefter i alle bransjer.
Det er videre et annet fenomen som, sier Bernstein, motsier den retningen til den kapitalistiske utviklingen som er indikert ovenfor. Det er at de mellomstore bedriftene holder stillingen. Bernstein ser i dette at utviklingen av storindustri ikke går i en revolusjonær retning, og ikke er så effektiv for konsentrasjon av industri som ventet ut fra teorien om kapitalismens sammenbrudd. Her er han imidlertid offer for sin egen mangel på forståelse. For å se den progressive forsvinning av mellomstore bedrifter som et nødvendig resultat av utviklingen av storindustrien er å misforstå naturen til denne prosessen.
I følge marxistisk teori spiller små kapitalister rollen som pionerer for teknisk forandring i den generelle kapitalistiske utviklingen. De innehar denne rollen i en dobbelt forstand. De tar initiativ til nye produksjonsmetoder i godt etablerte industrigrener, og de er instrumentelle i skapelse av nye produksjonsbransjer som enda ikke er utnyttet av de store kapitalistene. Det er feilaktig å forestille seg at historien til de mellomstore kapitalistiske foretakene går rettlinjet mot deres progressive forsvinning. Denne utviklingen er dialektisk og går gjennom motsetninger. Laget av mellomstore kapitalister finner seg, akkurat som arbeiderne, under innflytelse fra to motsatte tendenser, en stigende og en synkende. I dette tilfellet er den synkende tendensen den stadige større skalaen som produksjonen foregår i, og som periodisk oversvømmer dimensjonene til den gjennomsnittlige størrelsen til bedrifter og fjerner dem fra markedet. Den stigende tendensen er først den periodiske nedskrivingen (foreldelse=fjernelse) av eksisterende kapital, som for en tid reduserer produksjonens skala og gjør det mulig å starte en bedrift med mindre kapital. Det er representert av kapitalistisk inntrenging i nye sfærer.
Kampen til bedriftene av gjennomsnittlig størrelse mot storkapitalen kan ikke bli sett på som en regulært fremadskridende kamp der troppene til den svakere part gradvis nedkjempes. Den skulle heller betraktes som en periodisk overkjørsel av de mindre bedriftene, som raskt vokser opp igjen, bare for å bli overkjørt på nytt av storindustrien. De to tendensene spiller med de mellomste lagene av kapitalister. Den synkende tendensen må vinne til slutt. Det motsatte er tilfelle for arbeiderklassens utvikling. Seieren til den synkende tendensen må ikke nødvendigvis vise seg som en absolutt numerisk reduksjon av mellomstore bedrifter. Den må vise seg først som stadig økning av den minimumskapitalen som er nødvendig for at bedrifter skal kunne fungere i gamle produksjonsgrener. Og for det andre som stadig reduksjon av det tidsintervallet der det er mulig for små kapitalister å utnytte mulighetene i nye produksjonsgrener. Resultatet så langt som det angår små kapitalister er stadig kortere varighet av oppholdet deres i nye industrier og en stadig raskere forandring av produksjonsmetodene som felt for investeringer. For det gjennomsnittlige kapitalistiske laget, tatt som helhet, er det en prosess av stadig raskere sosial assimilasjon og dissimilasjon.
Bernstein vet dette. Og han kommenterer det selv. Men han synes å glemme at dette er bevegelsesloven til den gjennomsnittlige kapitalistiske bedrift. Dersom man innrømmer at små bedrifter er pionerer for teknisk framgang, og dersom det er sant at de er vitale impulser i den kapitalistiske økonomien, så er det manifest at de er en integrert del av den kapitalistiske utvikling, og de vil bare forsvinne med den kapitalistiske utviklingen. Den fremadskridende forsvinning av middelstore bedrifter - i den absolutte forstand som Bernstein ser det - betyr ikke, som han tror, den revolusjonære kursen til kapitalistisk utvikling, men akkurat det motsatte, opphøret, eller redusert hastighet av denne utviklingen. "Profittraten, altså den relative økningen av kapitalen, er viktig først av alt for nye investorer av kapital, som grupperer seg uavhengig. Og så snart kapitaldannelsen faller utelukkende i hendene til en handfull store kapitalister, er den gjenopplivende produksjonens ild utslokket", skrev Marx.
Bernstein forkaster teorien om sammenbruddet som en historisk vei til sosialismen. Hvordan er da den veien til et sosialistisk samfunn som han foreslår med teorien om tilpasning av kapitalismen? Bernstein svarer bare med hentydninger. Konrad Schmidt svarer derimot mer detaljert. Han sier at fagbevegelsens kamp for timer og lønninger og den politiske kampen for reformer vil føre til stadig mer utvidet kontroll over produksjonsbetingelsene. Og den kapitalistiske eiendomsbesitteren vil etter hvert bli redusert til en administrator gjennom lovgivning, og til slutt vil kapitalisten ha mistet kontrollen med kapitalen.
Derfor er fagbevegelsen, sosiale reformer og politisk demokratisering av staten midlene til gradvis virkeliggjørelse av sosialismen (i følge reformistene).
Men faktum er at den prinsipielle funksjonen til fagforeningene består i å skaffe arbeiderne et middel til å virkeliggjøre den kapitalistiske lønnsloven, altså deres salg av arbeidskraften til løpende markedspris. Fagforeningene gjør proletariatet på et hvert tidspunkt i stand til å utnytte markedskonjunkturene. Men disse konjunkturene - (1) etterspørselen etter arbeid bestemt av produksjonens tilstand, (2) tilbudet av arbeidskraft skapt av proletarisering av mellomlagene i samfunnet og den naturlige reproduksjonen av den arbeidende klassen, og (3) arbeidets produktivitet på et hvert tidspunkt - disse forblir utenfor fagforeningenes innflytelse. Fagforeningene kan ikke undertrykke lønnslovene. Under de mest gunstige omstendigheter er det beste de kan gjøre å tvinge på den kapitalistiske utbyttingen de normale begrensningene som gjelder. Men de kan ikke undertrykke selve utbyttingen.
Det er sant at Schmidt ser den nåværende fagbevegelsen som å være i et første veikt stadium. Han håper at i framtida vil fagbevegelsen utøve en stadig økende innflytelse over regulering av produksjonen. Med regulering av produksjonen kan vi forstå to ting: intervensjon i det tekniske domenet til produksjonsprosessen og fastsettelse av selve produksjonsskalaen. Hva er naturen til den innflytelsen som fagbevegelsen utøver med hensyn til disse to forhold? Det er klart at i produksjonsteknikken er det samsvar mellom kapitalistenes interesser og framgang og utvikling av den kapitalistiske økonomien, opp til et visst punkt. Det er i sin egen interesse at han stadig arbeider for tekniske forbedringer. Men den isolerte arbeideren finner seg i en ganske annen posisjon. Hver teknisk omforming går mot ham og hans interesser. Den forverrer hans hjelpeløse situasjon ved å nedgradere verdien av arbeidskraften hans og gjør arbeidet hans mer intenst, mer ensformig og vanskelig. I den utstrekning fagforeninger kan intervenere i de tekniske avdelingene av produksjonen kan de bare motsette seg teknisk innovasjon. Men her arbeider de ikke i hele arbeiderklassens interesse og for dens frigjøring, som heller vil nyte godt av teknisk framgang. De handler her på en reaksjonær måte. Forsøk på å gripe inn i de tekniske sidene ved produksjonen fant vi i England for flere tiår siden.
På den andre siden er fagbevegelsens forsøk på å fastsette produksjonsskalaen og vareprisene noe som nylig har funnet sted. Vi har nylig sett slike forsøk i England. I sin natur og tendens likner disse forsøkene på de som vi har behandlet overfor. Hva fører den aktive deltakelsen av fagbevegelsen i fastsettelse av produksjonsskala og produksjonskostnader til? Den munner ut i et kartell av arbeidere og entreprenører som står sammen mot rivaliserende entreprenører og konsumenter. På ingen måte er dette ulikt vanlige arbeidsgiverforeninger. Grunnleggende er at vi her ikke har en kamp mellom arbeid og kapital, men solidaritet mellom arbeid og kapital mot alle konsumenter. I følge sin sosiale verdi er dette en reaksjonær bevegelse som ikke er et standpunkt til fordel for proletariatets frigjøring. Sett fra en praktisk synsvinkel er dette en utopi som ikke kan utvides til store industrigrener som produserer for verdensmarkedet.
Fagforeningenes virkefelt er vesentlig begrenset til en kamp for bedre lønn og redusert arbeidstid, altså til å regulere kapitalistisk utbytting til det nødvendige etter situasjonen på verdensmarkedet til en hver tid. Men fagforeningene kan ikke på noen måte influere selve produksjonsprosessen. Videre beveger fagforeningenes utvikling seg - i motsetning til det Schmidt hevder - i retning av fullstendig atskillelse av arbeidsmarkedet fra et hvilket som helst umiddelbart forhold til resten av markedet.
Dette viser seg ved at et hvert forsøk på å sette arbeidskontrakter i forhold til den generelle situasjonen til produksjonen ved hjelp av et system av glidende lønnsskalaer har blitt foreldet av den historiske utviklingen.
Selv innenfor de effektive grensene til sin aktivitet kan ikke fagbevegelsen utvides på den ubegrensede måten som det er hevdet for den av teorien om tilpasning. Tvert i mot, dersom vi undersøker de store faktorene i den sosiale utviklinga ser vi at vi beveger oss ikke mot en epoke markert av en seierrik utvikling av fagforeningene, men heller mot en tid der fagforeningenes vanskeligheter vil øke. Så snart den industrielle utvikling har nådd sitt høyest mulige nivå og kapitalismen har gått inn i nedgangsfasen på verdensmarkedet, vil fagforeningenes kamp bli dobbelt vanskelig. De objektive konjunkturene på verdensmarkedet vil bli mindre gunstige for selgere av arbeidskraft siden etterspørselen vil øke saktere og tilbudet av arbeidskraft vil øke raskere enn det som er tilfelle nå. Og kapitalistene vil for å bøte på tapene på verdensmarkedet gå hardere inn for å redusere lønningene. Fagforeningene må begrense seg til å forsvare det som de allerede har oppnådd. Den motsatte siden av denne tendensen skulle være å utvikle den politiske siden av klassekampen.
Konrad Schmidt og Bernstein tror at ved lovgivning vil fagforeningene kunne bli i stand til å fastsette arbeidsforholdene.
Dette er en mystifikasjon. Vi vet at i den nåværende staten representerer ikke staten arbeiderklassen. Den representerer det kapitalistiske samfunnet og kapitalistklassen. Derfor er lovgivningen en form for samfunnsmessig kontroll der kontrollformene er introdusert av kapitalistklassen.
En grunnleggende betingelse for teorien om den gradvise overgang til sosialismen gjennom sosiale reformer er en viss objektiv utvikling av den kapitalistiske eiendommen og staten. Konrad Schmidt deler eiendomsretten inn i (1) retten til "suverenitet" - eiendomsrett - over tingen, som med tiden vil gå over til samfunnet, og (2) retten til bruk, som kapitalisten beholder, og som med tiden vil gjøre kapitalisten til ikke annet enn en administrator for eiendommen.
Deling av eiendomsretten i flere komponenter karakteriserte det føydale samfunnet. Ved overgang til vareproduksjon og oppløsningen av personlige band mellom deltakerne i produksjonsprosessen ble forholdet mellom menneskene og tingene gjensidig sterkere. Siden delingen ikke lenger er gjort på grunnlag av personlige forhold, men gjennom bytte, er de forskjellige rettene til å dele den sosiale rikdommen ikke lenger målt som fragmenter av eiendomsrett, men ut fra de verdiene en hver bringer med seg til markedet.
Den første forandring som ble innført i rettslige forhold i og med vareproduksjonens fremmarsj i de middelalderske bykommunene var utvikling av absolutt privat eiendom. I dag er retten til å få del i den rikdommen som er produsert ikke knyttet til noe personlig forhold til produksjonen, i motsetning til i tidligere tider. Den kapitalistiske eiendomsretten når sin mest fullstendige utvikling som kapital holdt i form av aksjer og industriell kreditt.
I den historiske virkeligheten har kapitalisten gått over fra å være eiendomsbesitter og administrator til å bli en ren eiendomsbesitter. Schmidt vil vende tilbake til de eiendomsforhold som hersket i middelalderen med sitt skjema.
Når det gjelder den sosiale kontrollen som lovgivning, som arbeidervernlovgivning etc, introduserer, har den ingenting å gjøre med "suverent" eierskap. Den reduserer ikke det kapitalistiske eierskapet, som Schmidt tror, men beskytter det. Den er ingen trussel mot kapitalistisk utbytting, men en regulering av utbyttingen.
Den andre betingelsen for gradvis virkeliggjørelse av sosialisme er, i følge Bernstein, utvikling av staten i samfunnet.
Staten ble kapitalistisk med den politiske seieren til borgerskapet, skriver Rosa Luxemburg. Den kapitalistiske utvikling modifiserer statens natur på vesentlige måter. Den utvider statens virkefelt og gir den stadig nye funksjoner og gjør dens intervensjon og kontroll i samfunnet stadig mer nødvendig. I denne forstand forbereder den kapitalistiske utvikling litt etter litt den fremtidige sammensmelting av stat og samfunn. Den forbereder så å si tilbakevendingen av de statlige funksjonene til samfunnet.
Den samme kapitalistiske utvikling virkeliggjør en annen omforming i statens natur. Den nåværende staten er fram for alt en organisasjon av den herskende klassen. Den tiltar seg funksjoner som favoriserer sosial utvikling i den grad denne utvikling faller sammen med den herskende klasses interesse. Arbeidslovgivning blir gitt like mye i kapitalistklassens interesse som i samfunnets interesse. Men denne harmonien varer bare til et bestemt punkt i den kapitalistiske utvikling. Når den kapitalistiske utvikling har nådd et bestemt nivå begynner borgerskapets klasseinteresser og behovene til den fortsatte økonomiske framgang å støte sammen. Vi tror at denne fasen allerede er inntrådt. Den viser seg i to ekstremt viktige fenomen i det samtidige sosiale liv: på den ene siden politikken med tollmurer, og på den andre siden militarismen. Disse to fenomenene har spilt en svært stor rolle. Uten tollbeskyttelse ville utvikling av storindustri ha vært umulig i atskillige land. Men nå er situasjonen annerledes.
For tida tjener ikke beskyttelse så mye til å utvikle ung industri som til å holde kunstig oppe visse gamle produksjonsformer.
Fra den kapitalistiske utviklings og verdensøkonomiens synspunkt er det av liten betydning om Tyskland eksporterer flere varer til England eller England eksporterer flere varer til Tyskland. Siden industrigrenene avhenger av hverandre, vil beskyttelsestoll for en industri heve utgiftene for andre industrier. Derfor hemmer beskyttelsestoll den industrielle utvikling. Men det trenger ikke å være slik fra den kapitalistiske klassens synsvinkel. Mens industrien ikke trenger beskyttelsestoll for å utvikles trenger entreprenørene tollbeskyttelse. Dette betyr at for tida tjener toll ikke lenger som middel for å beskytte en kapitalistisk seksjon som er under utvikling mot en mer avansert kapitalistisk seksjon. Toll er nå brukt av en nasjonal gruppe kapitalister mot en annen gruppe. Videre er toll ikke lenger et nødvendig instrument for beskyttelse av industri for at den skal erobre hjemmemarkedet. Den er et nødvendig middel for kartelldannelse i industrien, altså middel i kapitalistenes kamp mot konsumentene. I dag spiller jordbruket den dominerende rollen for å bygge tollbeskyttelse. Politikken med tollbeskyttelse har blitt et verktøy for å uttrykke føydale interesser i kapitalistisk form.
Den samme forandring har funnet sted i militarismen. Militarismen har vært en nødvendig del av kapitalismens utvikling. Både for USA, Tyskland, Italia, Balkanstatene og Polen ble de nødvendige betingelsene for den kapitalistiske utvikling skapt gjennom kriger. Men i dag brukes ikke krig for å skape forhold for kapitalistisk utvikling. Krigstrusselen gjelder mellom stater som allerede er kapitalistiske land. En krig mellom dem vil være skjebnesvanger og skape svært store forstyrrelser og ødeleggelser. Sett fra kapitalistklassens synspunkt så har militarismen blitt nødvendig. Først for å forsvare nasjonale interesser mot konkurranse fra andre kapitalistiske stater. For det andre som et middel for å plassere finansiell og industriell kapital. Og for det tredje som et instrument for klassedominans over den arbeidende befolkninga i landet. I seg selv har disse interessene ingenting til felles med utvikling av den kapitalistiske produksjonsmåten. Hva som best viser den spesielle karakteren til dagens militarisme er det faktum at den utvikles i alle land av sin egen tyngde, et fenomen som var ukjent for en del tiår siden. Vi erkjenner dette i den fatale karakteren til den ventende eksplosjonen, til tross for at konfliktene mangler motiv. Fra å være en motor for kapitalistisk utvikling er militarismen blitt en kapitalistisk sykdom.
I sammenstøtet mellom kapitalistisk utvikling og interessene til den dominerende klassen tar staten plass langs den siste. Dens politikk, i likhet med borgerskapets, kommer i konflikt med den sosiale utvikling. Den taper slik stadig mer sin karakter av å være representant for hele samfunnet og er omformet til en ren klassestat. Eller mer nøyaktig kommer disse to kvalitetene til å skille seg fra hverandre og stå i et motsetningsfylt forhold i selve statens natur. Denne motsetningen blir stadig skarpere. For på den ene siden vokser statens arbeid for å fremme de alminnelige interessene og det felles beste. Men på den andre siden forplikter statens klassekarakter staten til å bevege tyngdepunktet til sin aktivitet og sine tvangsmidler mer og mer til områder der de bare er brukbare sett fra borgerskapets side og har negativ betydning for samfunnet som helhet, som i tilfellet med militarisme og tollpolitikk og kolonipolitikk. Videre er statens sosiale kontroll gjennomtrengt og dominert av dens klassekarakter.
Utvidelsen av demokratiet, som Bernstein ser som et middel for gradvis å virkeliggjøre sosialismen, motsier ikke dette, men korresponderer perfekt med den omforming som er virkeliggjort i statens natur.
Konrad Schmidt skriver at erobringen av sosialdemokratisk majoritet i Riksdagen vil føre til gradvis sosialisering av samfunnet. De demokratiske formene for politisk liv uttrykker klart utviklinga av staten i samfunnet. De konstituerer i den utstrekning en bevegelse mot en sosialistisk omforming. Men de konfliktene innenfor den kapitalistiske staten som ble beskrevet ovenfor manifesterer seg enda mer tydelig i den moderne parlamentarismen. I henhold til sin form tjener parlamentarismen til å uttrykke hele samfunnets interesse. Men det samfunnet som uttrykkes er et kapitalistisk samfunn, altså et samfunn der kapitalistiske interesser dominerer. I dette samfunnet er de representative institusjonene, demokratiske i sin form, i sitt innhold instrument for den herskende klassens interesser. Dette viser seg tydelig i det at når demokratiet viser tendens til å gå mot statens klassekarakter og bli et virkelig instrument for befolkninga, da blir den demokratiske formen ofret av borgerskapet og av dets representanter i staten. Derfor tar den reformistiske tanken om å innføre sosialisme lovveien ved hjelp av parlamentarisk flertall opp bare en side, den formelle - ved demokratiet. Men dette tar ikke hensyn til den andre siden, det virkelige innholdet. Alt i alt er ikke parlamentarismen et direkte sosialistisk element som gradvis gjennomtrenger hele det kapitalistiske samfunnet. Tvert i mot er det en spesiell form av den borgerlige klassestaten som hjelper kapitalismens eksisterende motsetninger til å modnes og utvikles.
Teorien om den gradvise innføring av sosialismen foreslår en progressiv reform av kapitalistisk eiendom og av den kapitalistiske staten i retning mot sosialisme. Men i følge de objektive lovene til det eksisterende samfunnet utvikler det seg i motsatt retning. Produksjonsprosessen blir stadig mer sosialisert, og statsintervensjon, statens kontroll over produksjonsprosessen, er utvidet. Men på samme tid blir privat eiendom mer og mer formen for åpen kapitalistisk utbytting av andres arbeid, og statskontrollen er gjennomtrengt av den herskende klassens eksklusive interesser. Staten, altså den politiske organisasjonen av kapitalismen, og eiendomsforholdene, altså den juridiske organisasjonen av kapitalismen, blir mer kapitalistisk og ikke mer sosialistisk, og setter opp mot teorien om den progressive innføring av sosialisme to uoverstigelige vanskeligheter.
Produksjonsforholdene i det kapitalistiske samfunnet nærmer seg mer og mer produksjonsforholdene i et sosialistisk samfunn. Men på den andre siden er de politiske og juridiske forhold som er opprettet en stadig voksende mur mellom det kapitalistiske samfunnet og det sosialistiske samfunnet. Denne muren blir ikke revet ned ved utvikling av sosiale reformer og demokratiets kurs, men blir tvert i mot konsolidert og styrket. Bare revolusjonens hammerslag, altså erobring av politisk makt ved proletariatet, kan bryte ned denne muren, skrev Rosa Luxemburg.
Hvordan er Bernsteins teori når den blir prøvd i praksis? Ved første blikk synes den ikke å være mye forskjellig fra den politikken som partiet følger nå. Aktiviteten til sosialdemokrater har brukt å bestå i fagforeningsarbeid, agitasjon for sosiale reformer og demokratisering av eksisterende politiske institusjoner. Forskjellen er ikke i hva, men i hvordan.
I dag er fagforeningskampen og det parlamentariske arbeidet betraktet som middel til å lede og utdanne proletariatet som forberedelse til å ta over makta. Fra det revisjonistiske standpunktet er denne erobring av makt på samme tid nytteløs og umulig. Derfor skal partiarbeidet og fagforeningsarbeidet utføres for sin umiddelbare nytte, altså for å forbedre arbeidernes situasjon. Og i følge Bernstein skal det være mulig gjennom reformer gradvis å fjerne kapitalistisk utbytting.
Disse to standpunktene står i motsetning til hverandre. Dersom vi ser situasjonen fra det nåværende standpunktet til partiet sier vi at som resultat av fagforeningsarbeidet og det parlamentariske arbeidet blir proletariatet overbevist om umulighet av å gjennomføre en total sosial forandring ved slik aktivitet, og kommer til å forstå at erobring av makten er uunngåelig. Men Bernsteins teori begynner med å erklære at denne erobringen er umulig. Den konkluderer med å bekrefte at sosialisme bare kan bli introdusert som resultat av fagforeningskamp og parlamentarisk arbeid.
Vi har prøvd å vise at denne innflytelsen er bare innbilning. Forholdene mellom kapitalistisk eiendom og den kapitalistiske staten utvikler seg i helt motsatte retninger. Derfor taper den daglige virksomheten til det nåværende sosialdemokratiet all kontakt med arbeid for sosialismen. Fra synspunktet til en bevegelse for sosialisme er fagforeningskampen og vårt parlamentariske arbeid viktig så langt det gjør proletariatet bevisst på sosialismen og hjelper til med å organisere det som klasse. Men straks de er sett som instrument for direkte sosialisering av økonomien mister de både sin effektivitet og opphører å være midler for å forberede arbeiderklassen til å erobre makten.
Bernstein tar feil når han tror at selv om partiprogrammet blir redusert til arbeid for reformer, kan likevel sosialismen være et fjernt mål, siden hver reform bærer i seg nye reformer.
Dersom sosiale reformer blir et mål i seg selv leder de ikke ut over seg selv og mot et annet samfunn.
Det er ikke mulig å konstruere en sammenhengende kjede reformer som fører fram til sosialismen. Det er en fantasi.
Hva ville resultatet bli dersom vårt parti skulle forandre sin vanlige framgangsmåte for å tilpasses et synspunkt som vil legge vekt på de praktiske resultatene til vår kamp, altså sosiale reformer? Dersom umiddelbare resultat blir målet for virksomheten vår, vil den uforsonlige holdningen vår bli ubehagelig, siden den bare har mening dersom vi sikter inn mot å erobre staten og samfunnet. Dersom politikken bare skal bestå av reformer kan vi drive med politisk hestehandel, og da vil en forsonlig holdning være på sin plass. Men siden sosiale reformer bare er tomme løfter er de logiske konsekvensene nødvendigvis desillusjon.
Rosa Luxemburg skriver videre at det ikke er sant at sosialismen vil oppstå fra det daglige strevet til arbeiderklassen. Sosialismen vil følge av (1) de voksende motsetningene i den kapitalistiske økonomien, og (2) av arbeiderklassens forståelse av at det er uunngåelig at den undertrykker disse motsetningene gjennom en sosial omforming av samfunnet. Når man som revisjonistene fornekter den første forutsetningen og forkaster den andre, finner arbeiderbevegelsen seg redusert til en enkel kooperativ og reformistisk bevegelse. Herfra vil den gå videre til å oppgi sitt klassestandpunkt.
Revisjonismen venter ikke å få se at kapitalismens motsetninger modnes. Den foreslår ikke å undertrykke disse motsetningene gjennom en revolusjonær omforming av samfunnet. Den vil redusere og lette de kapitalistiske motsetningene. Antagonismen mellom arbeid og kapital skal bli justert ved å forbedre arbeidernes situasjon og ved å opprettholde middelklassen. Og motsetningen mellom klassestaten og samfunnet skal fjernes ved økt statlig kontroll og økt demokrati.
Det nåværende framgangsmåten til sosialdemokratiet består ikke i å vente på at kapitalismens motsetninger skal utvikles, for så å gå til verks for å undertrykke dem. Slik har sosialdemokratiet kjempet mot militarismen uten å vente på at dens reaksjonære karakter skulle bli klar for alle. Bernsteins framgangsmåte er ikke ledet av betraktninger over denne utviklinga av kapitalismen, av utsikten av at motsetningene blir forverret. Den er ledet av utsikten til å gjøre motsetningene lettere å tåle.
Når kan en slik forståelse være riktig? Dersom kapitalismen fortsetter å utvikle seg i samme retning som i dag vil dens motsetninger nødvendigvis bli skjerpet. Muligheten til å lette motsetningene forutsetter at den kapitalistiske produksjonsmåten ikke vil utvikle seg videre. Kort sagt er forutsetningen for Bernsteins teori at den kapitalistiske utviklinga opphører.
Men på denne måten fordømmer reformismen seg selv på dobbelt vis. Først manifesterer den sin utopiske karakter i sitt standpunkt til sosialismen. For det er klart at en defektiv kapitalistisk utvikling ikke kan føre til sosialismen. For det andre åpenbarer Bernsteins teori sin reaksjonære karakter når den er referert til den raske kapitalistiske utviklinga som faktisk foregår. Hvordan kan vi fastsette Bernsteins posisjon, gitt den virkelige utviklinga av kapitalismen?
Vi har sett at Bernsteins forståelse av de økonomiske forhold, som han bygger sin teori på, ikke holder mål. Verken kredittsystemet eller kartellene kan bli sagt å være effektive midler for tilpasning av den kapitalistiske økonomien. Bernsteins teori griper ikke de fenomenene som han trekker fram i deres sammenheng i hele den kapitalistiske utviklingen. Han tar detaljene ut av deres levende økonomiske sammenheng.
Se for eksempel på tilpasningsvirkningen til kreditten. Dersom vi erkjenner kreditt som et høgere naturlig stadium i omsetningssystemet, og derfor i den motsetningen som er iboende i kapitalistisk bytte (omsetning), så kan vi ikke samtidig se den som et mekanisk middel for tilpasning som eksisterer utenfor bytteprosessen. Det ville være like umulig å se penger, varer, kapital som midler for tilpasning av kapitalismen.
Imidlertid er kreditt, i likhet med penger, varer og kapital et organisk ledd i den kapitalistiske økonomien på et bestemt stadium av dens utvikling. Som den er den et uunnværlig ledd i den kapitalistiske økonomien, og samtidig et instrument for ødeleggelse, siden den øker de indre motsetningene til kapitalismen.
Det samme er sant for kartellene og de nye kommunikasjonene.
Det samme mekaniske synet er presentert ved Bernsteins forsøk på å beskrive løftet om opphør av krisene som symptom på tilpasning av den kapitalistiske økonomien. For ham er kriser ganske enkelt forstyrrelser av de økonomiske mekanismene. Med opphør av krisene kunne mekanismene fungere godt. Men faktum er at krisene ikke er forstyrrelser i ordets vanlige betydning. De er forstyrrelser som den kapitalistiske økonomien ikke kunne utvikle seg uten. For dersom kriser er den eneste måten kapitalismen har for å løse de periodiske konfliktene mellom den ubegrensede utvidelse av produksjonen og de trange grensene til verdensmarkedet, så er krisene organiske manifestasjoner som ikke kan skilles fra den kapitalistiske økonomien.
I den uhindrede framgang til kapitalistisk produksjon lurer en fare for kapitalismen som er større enn krisene. Det er den faren som det stadige fallet i profittraten medfører. Den stammer ikke fra motsetningen mellom omsetning og produksjon, men fra selve den økende arbeidsproduktiviteten. Fallet i profittraten har den ekstremt farlig tendens at den gjør det umulig for små og mellomstore bedrifter å drive lønnsomt. Dermed begrenser de dannelsen av ny kapital og gir ikke mulighet for å opprette mindre og mellomstore kapitaler.
Og det er akkurat krisene som konstituerer den andre konsekvensen til den samme prosessen. Som følge av deres periodiske nedskriving av kapitalen bringer kriser et fall i prisen på produksjonsmidler og brakklegging av deler av den aktive kapitalen, og med tiden økning av produksjonen. De skaper slik mulighet for fornyet framgang for produksjonen. Kriser framtrer derfor som instrument for å få i gang ny kapitalistisk utvikling. Dersom de opphørte fullstendig ville dette ødelegge kapitalismen. Og dette glemmer Bernstein. Det er også krisene som åpner rom for at mindre bedrifter kan starte opp.
Det er viktig å legge merke til at det fra et spesielt synspunkt at de ovenfor nevnte fenomenene vil se ut akkurat slik de blir presentert i teorien om tilpasning. Det er fra synspunktet til den isolerte kapitalisten. Den isolerte kapitalisten ser hver del av økonomien som et isolert faktum og en uavhengig enhet. For ham er kriser forstyrrelser. For ham er kreditt bare et tilpasningsmiddel for hans utilstrekkelige produktive krefter i forhold til markedet. Og for ham synes virkelig kartellet å kunne hindre industrielt anarki.
Revisjonismen er ikke annet enn en teoretisk generalisering gjort fra synsvinkelen til den isolerte kapitalisten. Dette synspunktet hører til i borgerlig økonomi.
Bernstein benekter eksistensen av de økonomiske betingelsene for sosialismen i dagens samfunn. På dette punktet har tankegangen hans hatt en interessant utvikling. Først, i "Die Neue Zeit", satte han spørsmålstegn ved hastigheten til den konsentrasjonsprosessen som foregår i industrien. Han baserte dette på en sammenlikning av industristatistikk fra 1882 og 1895. Han gikk fram på en mekanisk og summarisk måte. Ved å vise de mellomstore bedriftenes levedyktighet svekket han ikke den marxistiske analysen, for denne forutsetter ikke en bestemt konsentrasjon i industrien som betingelse for virkeliggjørelse av sosialismen, eller at de mindre bedriftene skal forsvinne.
I boka si viser Bernstein at antallet aksjeeiere øker, og at dermed reduseres ikke kapitalistklassen, men at den tvert i mot vokser.
I Tyskland har den kapitalen som står bak nye aksjeselskap stadig blitt redusert. Før 1871 stod det gjennomsnittlig 10,8 millioner mark bak hvert aksjeselskap. Dette var redusert til 4,01 millioner mark i 1871, og i 1882 var det mindre enn en million mark. I 1891 var det redusert videre til 0,62 millioner mark. Etter den datoen har summen vært på rundt en million mark.
Dette synes å vise at et aksjeselskap i 1891 og i 1871 ikke uten videre kan sammenliknes. Dette synes å vise at aksjeselskapsformen har vært på frammarsj blant de mindre bedriftene. Før ble bare store bedrifter organisert som aksjeselskap, men nå blir også små og mellomstore bedrifter organisert som aksjeselskap. I dag finnes det aksjeselskap med mindre enn tusen mark i kapital.
Spredningen av aksjeselskapsformen motsier ikke Marx. Den er tvert i mot en økt sosialisering av produksjonen.
Et aksjeselskap er en sammenslåing av et antall små formuer til en stor produksjonskapital. Og på den andre siden er det et skille mellom eierskap og produksjon.
Hva betyr da den statistikken som blir sitert av Bernstein? Den viser at et kapitalistisk foretak ikke korresponderer med en enkel eiendomsbesitter, men et antall kapitalister. Følgelig betegner det økonomiske begrepet kapitalist ikke lenger et isolert individ. Industrikapitalisten i dag er en kollektiv person sammensatt av hundrevis og tusenvis av individ. Kategorien kapitalist har blitt en sosial kategori. Den har blitt sosialisert - innen rammeverket til det kapitalistiske samfunnet.
Med "kapitalist" mener Bernstein ikke en produksjonskategori, men eiendomsretten. For Bernstein er ikke en kapitalist en økonomisk enhet, men en fiskal enhet. "Kapital" er ikke for ham en produksjonsfaktor, men en bestemt mengde penger.
Bernstein overfører begrepet om kapitalisme fra produksjonsforholdene til eiendomsforhold, og ved å snakke om enkelte individ isteden for å snakke om entreprenører beveger han spørsmålet om sosialisme fra produksjonens domene til formuesforholdenes domene - altså fra forholdet mellom kapital og arbeid til forholdet mellom fattig og rik. Bernstein ser virkeliggjørelsen av sosialismen i muligheten for å gjøre de fattige rike.
Bernstein presenterer statistikk fra mange land, og trekker følgende konklusjon: Selv om det er sant at storforetakene er overlegne i industrien i dag representerer de likevel ikke mer enn halvparten av den befolkninga som arbeider i produksjonen selv om man inkluderer underleverandører og andre bedrifter som er avhengig av storforetakene.
Rosa Luxemburg fortsetter med å skrive at Bernstein ikke viser økonomiske utviklingstrekk, men bare størrelsesforholdet mellom ulike typer bedrifter. Hva er hensikten med dette? Rosa Luxemburg trekker den urimelige slutning at Bernstein vil vise at i voldelig kamp vil den numeriske styrken til de som er underlagt storbedriftene være utilstrekkelig til at de kan bekjempe resten av samfunnet. Og så avslutter hun avsnittet med å skrive at sosialdemokratiet ikke venter å oppnå sitt mål enten som et resultat av seierrik vold fra en minoritet eller gjennom den numeriske overlegenhet til en majoritet. Det ser sosialismen komme som et resultat av økonomisk nødvendighet - og oppfattelsen av denne nødvendigheten - som fører til av de arbeidende massenes undertrykkelse av kapitalismen. Og dette manifesterer seg nødvendigvis fram for alt i kapitalismens anarki.
Hva er Bernsteins posisjon i forhold til det avgjørende spørsmålet om anarki i den kapitalistiske økonomien? Han benekter bare den store alminnelige krisen. Med andre ord nekter han å se en stor del av anarkiet i kapitalismen. Men dette anarkiet vil vokse og føre til kollaps. Men dersom Bernstein håper gradvis å overføre sitt anarki til orden og harmoni, mens han opprettholder vareproduksjonen, faller han på nytt i en av de fundamentale feilene til borgerlig politisk økonomi der omsetningsmåten er uavhengig av produksjonsmåten.
Rosa Luxemburg kaller Bernsteins utsagn om at merverdiloven til Marx er en enkel abstraksjon for en fornærmelse. Rosa skriver at den ikke er en oppfinnelse, men en oppdagelse med virkelig eksistens i markedsøkonomien. Det abstrakte menneskelige arbeidet som ble oppdaget av Marx er i sin utviklede form ikke annet enn penger. Dette er en av de største oppdagelsene til Marx, mens penger for borgerlige økonomer er en mystisk gåte. Bernstein har mistet forståelsen av Marx' lov om merverdi, og uten forståelse av denne er marxismen uforståelig - og kapitalismens økonomi forblir en gåte.
Hemmeligheten i merverditeorien til Marx og til hans analyser av penger, av kapital og av hele det økonomiske systemet, finnes i hans avsløring av den kapitalistiske økonomiens karakter av å være et overgangsstadium som vil kollapse, og føre til sosialismen. Det er bare fordi Marx så på kapitalismen fra et sosialistisk historisk synspunkt at han kunne tyde den kapitalistiske økonomien. Og derfor kunne han gi den sosialistiske bevegelsen et vitenskapelig grunnlag.
Bernstein klager over den dualismen som finnes i verket til Marx. Dualismen til Marx er dualismen mellom den sosialistiske framtida og den kapitalistiske nåtida. Det er dualismen av borgerskap og proletariat. Det er den vitenskapelige refleksjonen av den dualismen som eksisterer i det borgerlige samfunnet, dualismen i klassemotsetningen som finnes i kapitalismens sosiale orden.
Bernstein ser denne teoretiske dualismen hos Marx som overlevende utopisme. Dette er naivt, og viser at Bernstein ikke erkjenner det borgerlige samfunnets historiske dualisme, dets klassemotsetninger. Det er hans innrømmelse av at sosialismen for ham er blitt bare utopismens overlevelse.
Bernstein ser ikke i det kapitalistiske samfunnets strukturer den utviklinga som fører til sosialismen. Han omformer sosialismen fra å være en bestemt historisk fase i den sosiale utviklingen til å bli et abstrakt prinsipp. Det er derfor det kooperative prinsippet, som Bernstein vil pynte den kapitalistiske økonomien med, ikke framtrer som en innrømmelse til den sosialistiske framtida, men til Bernsteins egen sosialistiske fortid.
Bernsteins sosialisme gir arbeiderne utsikt til å dele samfunnets rikdom. De fattige skal bli rike. Hvordan vil denne sosialismen bli innført? Dette skriver han om i den boka (som jeg har referert grundig i et annet kapittel.)
Rosa Luxemburg skriver at Bernsteins sosialisme skal bli virkeliggjort ved hjelp av fagforeninger (eller som Bernstein kaller det: økonomisk demokrati) og kooperativer. De første vil undertrykke industriell profitt, og de andre vil fjerne kommersiell profitt.
Kooperativ - spesielt i produksjonen - utgjør en hybrid form midt i kapitalismen. De kan beskrives som små enheter av sosialisert produksjon innen kapitalistisk bytte (omsetning).
Men i kapitalistisk økonomi domineres produksjonen av byttet (omsetninga). Som følge av konkurransen blir den fullstendige dominans av kapitalinteressene over produksjonsprosessen en overlevelsesbetingelse for hver bedrift. Størst mulig overskudd blir altså en nødvendighet. Kapitalens dominans over produksjonsprosessen uttrykker seg på følgende måter: Arbeidet blir mer intenst. Arbeidsdagen blir forlenget eller forkortet avhengig av markedssituasjonen. Arbeideren blir tilsatt eller avsatt i takt med markedssvingninger. Med alle midler prøver bedriftene å tilpasse seg markedssituasjonen og å greie seg i konkurransen. Arbeidere som danner et produksjonskooperativ står derfor overfor en motsetningsfylt situasjon der det er nødvendig at de styrer seg selv på en absolutistisk måte. De må opptre i forhold til seg selv som en kapitalistisk entreprenør, og dette er den vanlige grunnen til at produksjonskooperativ slår feil. De blir enten rene kapitalistiske forretningsforetak eller blir oppløst. Bernstein ser dette, men forstår det ikke. Han mener at grunnen til at produksjonskooperativ mislykkes er mangel på disiplin, men ser ikke at det han kaller disiplin er kapitalismens naturlige eneveldige regime, som arbeiderne ikke kan bruke mot seg selv.
Produsentkooperativ kan overleve i den kapitalistiske økonomien dersom de sikrer seg en fast kundekrets og slik unnslipper konkurransen. Det er konsumentkooperativene som kan tilby dette. Det er her, og ikke i Oppenheimers skille mellom kooperativ for kjøpere og for produsenter, at den hemmeligheten som Bernstein søker ligger.
Konsumentkooperativ, og dermed også produsentkooperativ, er ekskludert fra de viktigste industrigrenene, som tekstil, gruvedrift, metallurgisk industri og oljeindustrien, maskinindustri og skipsbygging. Av denne grunn kan ikke produsentkooperativ være basis for en sosial omdannelse av samfunnet. Produsentkooperativ kan ikke etableres i stor skala i de nevnte viktige industriene uten at verdensmarkedet avskaffes og verdensøkonomien deles opp i lokale sfærer for produksjon og omsetning. Den høgt utviklede kapitalismen i våre dager måtte vende tilbake til Middelalderens handelsøkonomi.
Innenfor det nåværende samfunnets rammeverk er produsentkooperativ begrenset til rollen som enkle vedheng til konsumentkooperativene. Det kan derfor synes som om det er de sistnevnte som må bli begynnelsen til den foreslåtte sosiale forandringen. Men på denne måten opphører den ventede reformen av samfunnet ved hjelp av kooperativ å være en offensiv mot kapitalistisk produksjon. Den vil ikke være et angrep mot grunnlaget for kapitalismen.
I følge Bernstein er også fagforeningene midler for å angripe kapitalismen på produksjonens område. Det er allerede vist at arbeiderne ikke kan oppnå bestemmende innflytelse over produksjonen gjennom fagforeningene. Fagforeninger kan verken bestemme produksjonens dimensjoner eller den tekniske framgangen.
I følge Bernstein er det fagforeningene som fører an i angrepet mot den industrielle profittraten, i den alminnelige kampen for frigjøring av arbeiderklassen. Faktum er at fagforeningene er minst i stand til å føre en økonomisk offensiv mot profitten. Fagforeningene er ikke annet enn et organisert forsvar av arbeiderne mot angrepene fra profitten. De uttrykker motstanden fra den arbeidende klassen mot den kapitalistiske økonomiens undertrykkelse.
På den ene siden kan fagforeningene influere situasjonen på arbeidsmarkedet. Men denne innflytelsen blir stadig overvunnet ved proletarisering av de selvsysselsatte lagene i samfunnet, en prosess som stadig fører nye arbeidere inn i arbeidsmarkedet. Den andre funksjonen til fagforeningene er å lette arbeidernes situasjon. De forsøker å øke arbeidernes del av den sosiale rikdommen. Men denne delen reduseres som ved en naturprosess gjennom arbeidets stadig økende produktivitet.
Med andre ord gjør de objektive forholdene i det kapitalistiske samfunnet fagforeningenes arbeid til et Sisyfosarbeid. Likevel er det uunnværlig. For som resultat av fagforeningenes arbeid oppnår arbeiderne lønnsforhold som er i samsvar med forholdene på arbeidsmarkedet. Som følge av fagforeningenes arbeid er den kapitalistiske lønnsloven anvendt og virkningen av den nedadgående tendensen er lettet.
Fagforeningene og kooperativer er helt ute av stand til å omforme den kapitalistiske produksjonsmåten. Bernstein forstår dette, men på en forvirret måte. For han referere til kooperativ og fagforeninger som midler til å redusere kapitalistenes profitt og slik berike arbeiderne. På denne måten oppgir han kampen mot den kapitalistiske produksjonsmåten og forsøker å rette den sosialistiske bevegelsen inn mot å kjempe mot "kapitalistisk distribusjon". På nytt og på nytt refererer Bernstein til sosialisme som et forsøk på å oppnå en stadig mer rettferdig fordeling.
Det kan ikke nektes for at den direkte årsak til at folkemassene strømmer til den sosialistiske bevegelsen er nettopp den urettferdige fordeling som karakteriserer kapitalismen. Når sosialdemokratiet kjemper for sosialisering av hele økonomien kjemper det for en mer rettferdig fordeling av samfunnets rikdom. Men, ledet av Marx sin observasjon av at distribusjonsmåten i en gitt epoke er en naturlig konsekvens av produksjonsmåten i denne epoken, kjemper ikke sosialdemokratiet mot distribusjonen innenfor den kapitalistiske produksjonens rammeverk. Det kjemper heller for undertrykkelse av kapitalistisk produksjon. Kort sagt vil sosialdemokratiet opprette den sosialistiske distribusjonsmåten ved å undertrykke den kapitalistiske produksjonsmåten. Bernsteins metode foreslår tvert i mot å bekjempe den kapitalistiske distribusjonsmåten i håp om å gradvis opprette den sosialistiske produksjonsmåten.
Hva er grunnlaget for Bernsteins program for reform? Finner det støtte i tendenser i den kapitalistiske produksjonen? Nei. Bernstein benekter slike tendenser. For det andre blir den sosialistiske omforming av produksjonen for ham virkning av og ikke årsak til sosialismen. Han kan ikke gi et program med materialistisk basis, fordi han allerede har forkastet målene og midlene til den sosialistiske bevegelsen, og han må konstruere en idealistisk basis.
Hvorfor skal sosialismen framstilles som et resultat av økonomisk tvang? spør Bernstein. Hvorfor degradere mennesket, dets rettferdighetssans og vilje? For Bernstein er sosialismen et spørsmål om rettferdighet, og dette er grunnen til å være sosialist og kjempe for sosialismen. Menneskene vil ut fra fri vilje og for å oppnå rettferdighet kjempe for sosialismen, mener Bernstein.
Vi vender da tilbake til prinsippet om rettferdighet, til den gamle krigshesten som reformatorer har ridd på opp gjennom tidsaldrene, på grunn av mangel på sikrere middel til historisk transport. Vi vender tilbake til Rosinante som Don Quixote red på mot store reformer på jorda, for alltid å komme heim med blåveis.
Forholdet mellom rik og fattig, tatt som grunnlag for sosialisme, prinsippet om kooperasjon som innholdet i sosialismen, den mest rettferdige fordeling som dens mål, og ideen om rettferdighet som dens eneste historiske legitimasjon - Weitling forsvarte sosialismen med mer vidd og kraft og ild for femti år siden. Men han kjente ikke den vitenskapelige sosialismen.
Fagforeninger og kooperativ er de økonomiske støttepunktene for den revisjonistiske teorien. Dens prinsipielle politiske betingelse er demokratiets vekst. Bernstein tar ikke den politiske reaksjonen på alvor.
For Bernstein er demokratiet et uunngåelig stadium i utviklingen av samfunnet. For ham, som for liberalismens borgerlige teoretikere, er demokratiet den store grunnleggende loven i historiens utvikling, og virkeliggjørelsen av det tjenes av alle krefter i det politiske livet. Men Bernsteins tese er fullstendig feil. Presentert i denne absolutte formen framtrer den som en småborgerlig vulgarisering av resultat fra en svært kort fase av borgerlig utvikling, de siste tjuefem eller tretti årene. Vi kommer til helt andre resultat dersom vi undersøker den historiske utviklingen av demokratiet nøyere og samtidig vurderer den alminnelige politiske historien til kapitalismen.
Demokrati har eksistert i de mest ulike sosiale formasjoner, i antikkens slavestater og i middelalderkommunene. Og på samme måte kan eneveldet og konstitusjonelt monarki finnes under de mest ulike økonomiske ordner. Da kapitalismen begynte, som den første produksjon av varer, søkte den til en demokratisk konstitusjon i middelalderkommunene. Da den senere utviklet seg til manufakturen fant kapitalismen sin korresponderende politiske form i det absolutte monarkiet. Til slutt, som en utviklet industriell økonomi brakte den i Frankrike fram den demokratiske republikken i 1793 og det absolutte monarkiet til Napoleon I, adelsmonarkiet under Restaurasjonen (1815-1830), det borgerlig konstitusjonelle monarkiet under til Louis-Philippe, og så igjen den demokratiske republikken, og igjen monarkiet til Napoleon III, og til slutt, for tredje gang, republikken. I Tyskland er den eneste virkelig demokratiske institusjonen - alminnelig stemmerett - ikke erobret av den borgerlige liberalismen. Alminnelig stemmerett var i Tyskland et instrument for å slå sammen alle de små statene. Det er bare i denne betydning at den hadde betydning for det tyske borgerskapet, som ellers er ganske fornøyd med et semi-føydalt konstitusjonelt monarki. I Russland blomstret kapitalismen lenge under orientalsk absolutisme, uten at borgerskapet uttrykte det minste ønske om demokrati. I Østerrike var alminnelig stemmerett en redningsplanke for et monarki i oppløsning. I Belgia ble alminnelige stemmerett erobret av arbeiderbevegelsen på grunn av at den lokale militarismen var svak. Men vi har alltid det faktum at demokrati ikke er vunnet av borgerskapet, men i kamp mot borgerskapet.
Demokratiets ubrutte seiersrekke, som for våre revisjonister så vel som for de borgerlige liberalerne, framstår som en stor grunnleggende lov i historien, og spesielt moderne historie, viser seg ved nærmere undersøkelse å være et fantom. Intet absolutt og alminnelig forhold kan konstrueres mellom kapitalistisk utvikling og demokrati. Den politiske formen til et gitt land er alltid resultat av sammensetningen av alle eksisterende politiske faktorer, innenlandske så vel som utenlandske.
Derfor må vi oppgi håpet om å opprette demokrati som følge av en historisk lov selv innen det moderne samfunnet. Dersom vi vender oss til den nåværende fasen til det borgerlige samfunnet observerer vi her også politiske faktorer som framfor å sikre virkeliggjørelse av Bernsteins skjema heller fører til at det borgerlige samfunnet oppgir de demokratiske erobringene som er vunnet fram til nå.
Demokratiske institusjoner - og dette er av den største betydning - har fullstendig uttømt sin funksjon som hjelp i utviklingen av det borgerlige samfunnet. Så langt som de var nødvendige for å slå sammen de små statene og skape de store moderne statene (Tyskland, Italia) er de ikke lenger uomgjengelige nå. Den økonomiske utviklingen har i mens skapt en indre organisk sammensveisning.
Det samme kan sies om omformingen av hele det politiske og administrative statsmaskineriet fra føydal eller semi-føydal mekanisme til kapitalistisk mekanisme. Mens denne omformingen har vært historisk uskillelig fra utviklingen av demokrati, er det i dag innsett at de rent demokratiske trekkene ved samfunnet, som alminnelig stemmerett og republikansk statsform, kan bli undertrykt uten at administrasjonen, statsfinansene eller den militære organisering må vende tilbake til den form de hadde før marsrevolusjonen i 1848.
Dersom liberalismen som sådan nå er absolutt ubrukbar for det borgerlige samfunnet, har den, på den andre side, blitt en direkte hindring for kapitalismen sett fra andre synsvinkler. To faktorer dominerer fullstendig det politiske livet til de nåværende statene: verdenspolitikk og arbeiderbevegelsen. Hver er en side av den nåværende fase i kapitalismens utvikling.
Som følge av verdensøkonomiens utvikling og den hardere konkurransen på verdensmarkedet har militarisme og flåteoppbygging blitt instrument i verdenspolitikken, og avgjørende faktorer i det innenrikspolitiske så vel som det utenrikspolitiske livet til de store statene. Det er sant at verdenspolitikk og militarisme representerer en stadig sterkere tendens i kapitalismens nåværende fase, og da må det borgerlige demokratiet gå inn i en nedgangstid.
I Tyskland begynte den store opprustningen i 1893. Og verdenspolitikken, forsterket ved erobringen av Kiao-Cheou i China, ble betalt med at liberalismen kom i en oppløsningstilstand og at Sentrumspartiet sank sammen og gikk fra opposisjon og inn i regjeringa. Det nylig avholdte Riksdagsvalget i 1907 ble begravelsen for den tyske liberalismen.
Dersom utenrikspolitikken skyver borgerskapet inn i armene til reaksjonen er dette ikke mindre sant for innenrikspolitikken - takket være arbeiderklassens framvekst. Bernstein viser at han innser dette når han gjør den sosialdemokratiske "legenden" om at det vil svelge alt - innføre sosialismen - ansvarlig for at det liberale borgerskapet er så skeptisk og uvennlig innstilt overfor sosialdemokratiet. Bernstein gir råd om at proletariatet renonserer på sine sosialistiske mål for at de dødelig skremte liberalerne skal komme ut av sine reaksjonære musehull. Dermed viser han at dette demokratiet står i fullstendig motsetning til de indre tendensene i utviklinga av det nåværende samfunnet. Han beviser samtidig at den sosialistiske bevegelsen selv er et direkte produkt av denne tendensen.
Men han beviser samtidig noe mer. Ved å gjøre oppgivelse av sosialistiske mål til en betingelse for å gjenoppvekke det borgerlige demokratiet viser han hvor unøyaktig påstanden om at borgerlig demokrati er en uomgjengelig forutsetning for sosialisme er. Bernstein kommer inn i en ond sirkel.
Løsninga er ganske enkel. I lys av at den borgerlige liberalismen har gitt opp sin ånd av frykt for den voksende arbeiderbevegelsen og dens endelige mål, konkluderer vi med at den sosialistiske arbeiderbevegelsen i dag er den eneste støtte for det som ikke er målet til den sosialistiske bevegelsen - demokrati. Vi må konkludere med at demokratiet ikke har noen annen støtte. Vi må konkludere med at den sosialistiske bevegelsen ikke er bundet til demokratiet, men at demokratiets skjebne er bundet til den sosialistiske bevegelsen. Vi må konkludere at demokratiet ikke får større sjanse for å overleve om arbeiderklassen oppgir sin kamp for frigjøring, men at, tvert i mot, demokratiet får større sjanse til å overleve etter hvert som den sosialistiske bevegelsen blir tilstrekkelig sterk til å kjempe mot de reaksjonære følgene av verdenspolitikken og den borgerlige avstandtaken fra demokratiet. Den som vil styrke demokratiet burde ønske å styrke og ikke svekke den sosialistiske bevegelsen. Den som oppgir kampen for sosialisme oppgir også både arbeiderbevegelsen og demokratiet.
Skjebnen til demokratiet er bundet sammen med skjebnen til arbeiderbevegelsen. Men gjør utviklingen av demokrati en proletarisk revolusjon overflødig eller umulig, altså at arbeiderne erobrer den politiske makt? (Det bør nevnes at innen det politiske systemet som eksisterte i keiserdømmets Tyskland, fram til 1919, kunne nok sosialistene ha mulighet til å oppnå et flertall i Riksdagen, men dette ville ikke føre til at de automatisk kunne danne regjering, siden kansleren ble utnevnt av keiseren og bare stod ansvarlig overfor ham. Men en flertallskonstellasjon i Riksdagen hadde likevel svært stor makt.)
Bernstein avgjør spørsmålet ved å veie de gode og dårlige sidene ved sosial reform og sosial revolusjon mot hverandre. Han ser lovgivningsveien som den intelligente handlings vei, mens revolusjonen er følelsenes vei. Reformistisk aktivitet er en langsom måte å oppnå historisk framgang på, og revolusjon er en rask måte. I lovgivning ser han en metodisk kraft, og i revolusjonen en spontan kraft.
Vi har lenge visst at småborgerlige reformatorer finner gode sider og dårlige sider ved alt. Men den virkelige kursen til den historiske utvikling er lite påvirket av slike kombinasjoner. Historisk fungerer lovgivningsreformer og den revolusjonære metoden i henhold til innflytelser som er mye dypere enn betraktninger om fordelene eller ulempene ved en metode framfor en annen.
I historien til det borgerlige samfunnet tjente lovreformer til å styrke den oppstigende klassen til den var sterk nok til å overta den politiske makten og konstruere et nytt lovverk. Bernstein, som tordner mot erobring av politisk makt som en teori om blanquistisk voldsutøvelse, kaller det som alltid har vært krumtappen og den bevegende kraft i menneskenes historie for en blanquistisk feil. Fra klassesamfunnet første gang oppstod har klassekampen vært historiens vesentlige innhold, og erobring av politisk makt har alltid vært målet for oppstigende klasser. Her er både begynnelsen og slutten på enhver historisk periode.
Reform gjennom lovgivning og revolusjon er ikke ulike metoder for historisk utvikling som kan velges etter smak og behag fra historiens støvkammer. Reform gjennom lovgivning og revolusjon er ulike faktorer i utviklingen av klassesamfunnet. De betinger og utfyller hverandre og er samtidig gjensidig eksklusive.
Hver legal konstitusjon er produkt av en revolusjon. I klassenes historie er revolusjon en politisk skaperakt, mens lovgivning er det politiske uttrykk for livet til et samfunn som allerede har kommet til. Arbeid for reform inneholder ikke sin egen kraft uavhengig av revolusjonen. Gjennom hver historisk periode er arbeid for reform bare utført i den retning som den siste revolusjonen ga støtet til, og fortsetter så lenge som den siste revolusjonens impuls gjør seg gjeldende. Eller for å si det mer konkret, i hver historisk periode er arbeid for reform utført bare innenfor det rammeverket av sosiale former som ble skapt ved den siste revolusjonen. Her er kjernen i problemet.
Det står i motsetning til revolusjonen å representere arbeid for reform som en langsom revolusjon og revolusjon som fortettet serie reformer. En sosial omforming og en lovgivningsreform er ikke forskjellige på grunn av varighet, men på grunn av innhold. Hemmeligheten med historisk forandring gjennom bruk av politisk makt ligger presist i omformingen av enkle kvantitative modifikasjoner til ny kvalitet, eller for å snakke mer konkret, i overgangen til en historisk periode fra en gitt samfunnsform til en annen.
Dette er grunnen til at folk som uttaler seg til fordel for metoden med lovreformer i steden for og i motsetning til erobring av den politisk makt og sosial revolusjon ikke velger en roligere og saktere vei til det samme målet, men et annet mål. I stedet for å ta standpunkt for opprettelse av et nytt samfunn tar de standpunkt for en overfladisk modifikasjon av det gamle samfunnet. Dersom vi følger revisjonismens politiske begripelse kommer vi til de samme konklusjonene som er nådd om vi følger de økonomiske teoriene til revisjonistene. Vårt program blir ikke virkeliggjørelse av sosialismen, men reform av kapitalismen; ikke undertrykkelse av systemet med lønnsarbeid, men mindre utbytting, altså undertrykkelse av kapitalismens misbruk, men ikke opphevelse av kapitalismen.
Gjelder det gjensidige forholdet mellom reform ved lovgivning og revolusjonen bare for fortidens klassekamp? Er det mulig at nå, som følge av det borgerlige rettssystem, kan samfunnet føres fra en historisk fase til en annen ved lovreformer, og at proletariatets erobring av statsmakta er blitt en tom frase?
Det motsatte er riktig. Hva skiller det borgerlige samfunnet fra andre klassesamfunn - fra antikken og fra middelalderens samfunnsform? Nøyaktig det faktum at klassedominansen ikke bygger på ervervede rettigheter, men på virkelige økonomiske forhold - det faktum at lønnsarbeid ikke er en juridisk relasjon, men et rent økonomisk forhold. I vårt rettssystem er det ikke en eneste formulering om dagens klassedominans.
Hvordan kan lønnsslaveri bli undertrykket ved lovgivning dersom lønnsslaveriet ikke er uttrykt i lovene?
Det ble skrevet i "Det kommunistiske manifest" at "Alle tidligere samfunn var basert på motsetningen mellom en undertrykkerklasse og en undertrykt klasse". Men i tidligere faser av det moderne samfunnet var denne motsetningen uttrykt som klart bestemte juridiske forhold og kunne, spesielt på grunn av dette, i en viss grad innpasses i nye forhold innen det gamle rammeverket. "Midt i livegenskapet reiste den livegne seg til å bli medlem av bykommunen". Hvordan var det mulig? Det var mulig på grunn av at i og rundt byene ble de føydale privilegiene, som sammen konstituerte livegenskapet, undertrykket.
På samme måte lyktes småborgerskapet i Middelalderen i å reise seg til å bli et borgerskap mens det enda var under åket til den føydale absolutismen.
Følgelig, når vi betrakter spørsmålet fra det abstrakte synspunktet, og ikke fra det historiske synspunktet, kan vi forestille oss en legal overgang, i henhold til den reformistiske metoden, fra det føydale samfunnet og til det borgerlige samfunnet. Men hva ser vi i virkeligheten? I virkeligheten ser vi at legale reformer forberedte maktskiftet, de undergravde den føydale samfunnsordenen og førte til den borgerlige samfunnsorden. Den borgerlige revolusjonen ble en formalitet. En formell sosiopolitisk omforming var uunngåelig for avskaffelse av slaveriet så vel som for fullstendig undertrykkelse av føydalismen.
Men vi har nå en helt forskjellig situasjon. Ingen lov forplikter proletariatet til å underkaste seg kapitalismens åk. Fattigdom og mangel på produksjonsmidler tvinger proletariatet til å underkaste seg kapitalismens åk. Og ingen lov i verden kan gi proletariatet produksjonsmidler mens det forblir innenfor det borgerlige samfunnets rammer, for ikke lov, men økonomisk utvikling, har revet produksjonsmidlene fra produsentenes besittelse.
Og heller ikke er utbyttingen innenfor systemet med lønnsarbeid basert på lover. Lønnsnivået er ikke fastsatt ved lovgivning, men av økonomiske faktorer. Fenomenet med kapitalistisk utbytting hviler ikke på et lovgrunnlag, men på det rent økonomiske faktum som arbeidskraft spiller i det den har en produksjonskraft som produserer større verdi enn den konsumerer i form av livets nødvendigheter for å opprettholde og å reprodusere seg selv. Kort sagt kan ikke det grunnleggende dominansforhold som holder kapitalistklassen oppe omformes ved hjelp av lover og lovreformer med basis i det kapitalistiske samfunnet, fordi disse forhold ikke har blitt innført ved borgerlige lover, og heller ikke har de fått form av slike lover.
Det er en av merkverdighetene i den kapitalistiske orden at innen den har alle elementene i det framtidige samfunnet først antatt, i sin utvikling, en form som ikke nærmer seg sosialismen, men som tvert i mot beveger seg mer og mer bort fra sosialismen. Produksjonen tar i økende grad på seg en sosial karakter. Men under hvilken form er den sosiale karakteren til kapitalistisk produksjon uttrykt? Den er uttrykt som store bedrifter, i form av aksjeselskap, kartellet, der den kapitalistiske antagonismen, kapitalistisk utbytting, undertrykkelse av arbeidskraften, er forøket til det ekstreme.
I hæren fører den kapitalistiske utvikling til utvidelse av pliktig militærtjeneste (til større deler av befolkninga), til reduksjon av tjenestetida og følgelig til en materiell tilnærmelse til en folkelig militsia. Men alt dette skjer i form av moderne militarisme, der den militaristiske staten dominerer folket og statens klassekarakter manifesterer seg mest klart.
I de politiske relasjoners område fører utviklingen av demokrati til deltakelse av alle forskjellige lag i det politiske livet, og følgelig en slags "folkets stat". Men denne deltakelsen tar form av borgerlig parlamentarisme, der klassemotsetningene og klassedominansen ikke er borte, men tvert i mot er åpent vist fram. Nettopp fordi den kapitalistiske utvikling beveger seg gjennom disse motsetningene er det nødvendig å utvinne kjernen i det sosialistiske samfunnet fra dets kapitalistiske skall. Nettopp av denne grunn må proletariatet gripe makta og fullstendig undertrykke det kapitalistiske systemet.
Naturligvis drar Bernstein andre konklusjoner. - Men kapitalismen medfører ikke bare hindringer for sosialismen, men gir også alle mulighetene for å virkeliggjøre det sosialistiske programmet. Det samme kan sies om demokratiet.
Dersom demokratiet er blitt overflødig eller plagsomt for borgerskapet, er det tvert i mot nødvendig for arbeiderklassen. Det er nødvendig for arbeiderklassen fordi det skaper de politiske formene som vil tjene arbeiderklassen som underlag for å omforme det borgerlige samfunnet. Demokratiet er helt nødvendig for arbeiderklassen fordi bare ved utøvelse av sine demokratiske rettigheter, i kampen for demokrati, kan proletariatet bli oppmerksom på sine klasseinteresser og sin historiske oppgave.
Kort sagt er demokratiet helt nødvendig, ikke fordi det gjør proletariatets erobring av politisk makt overflødig, men fordi det gjør erobring av makt både nødvendig og mulig. Rosa Luxemburg refererer til de samme utsagnene Engels kom med i forordet til "Klassekampene i Frankrike" og som også Bernstein hadde referert til, der Engels reviderte taktikken til den moderne arbeiderbevegelsen og gikk inn for å legge vekten på parlamentarisk og lovlig arbeid framfor gatekamper og barrikader, og hun skriver at Engels her tenkte på den daglige politikken, og ikke den endelige og avgjørende kampen om makt.
Når Marx skrev om agrarspørsmålet i England at "Vi vil trolig lykkes lettere om vi kjøper godsene av godseierne", tenkte han på situasjonen etter proletariatets seier. Det kan rett og slett ikke være snakk om at de arbeidende klasser kjøper eiendommene til de besittende klassene før etter seieren. Det Marx så for seg var en fredelig utøvelse av proletariatets diktatur. Men det er ingen tvil om at Marx og Engels så det som nødvendig at proletariatet erobret den politiske makta.
Bernstein advarer proletariatet mot å forsøke å erobre makta for tidlig. Han ber det om å lide passivt fram til tida er moden, kommenterer Rosa Luxemburg. Og hun fortsetter:
Programmet og analysen vår bør være så fullstendige at de kan tjene oss og veilede oss med hensyn til det som bør gjøres i alle situasjoner. Da vil proletariatet aldri trenge å oppgi programmet. Dette betyr at når proletariatet kommer til makta vil det alltid vite og være i stand til å gjøre det det skal gjøre for å virkeliggjøre sitt program. Bak troen på at det sosialistiske programmet kan kollapse ligger en tvil på at det sosialistiske programmet kan virkeliggjøres.
Er noen av de tiltak som må til for å gjennomføre overgangen til sosialismen enda ikke modnet? For det første er ikke proletariatets maktovertakelse kunstig frambrakt. Den forutsetter en viss modenhet i de økonomiske og sosiale forholdene. Her er forskjellen mellom statskupp etter Blanquis modell, som er gjennomført av en minoritet, og erobring av makta av en stor bevisst folkemasse, som bare kan være resultat av at det borgerlige samfunnet er i oppløsning.
Det er umulig å forestille seg at en omforming så formidabel som overgangen fra det kapitalistiske samfunnet til det sosialistiske samfunnet kan bli virkeliggjort i en handling. Den sosialistiske omformingen må foregå gjennom en lang og seig kamp, der det er mulig at proletariatet vil møte tilbakeslag som vil tyde på at det er kommet til makta for tidlig.
Det vil bli umulig å unngå at proletariatet forsøker å erobre statsmakta før situasjonen og proletariatet er modent for dette fordi disse umodne angrepene til proletariatet utgjør en modningsfaktor, og en veldig viktig faktor, som skaper de politiske betingelsene til den endelige seieren. I løpet av den politiske krisen som følger maktovertakelsen, i løpet av den lange og seige kampen, vil proletariatet oppnå den politiske modenhet som tillater det med tiden å vinne den endelige seieren for revolusjonen. Slik er de umodne angrepene fra proletariatet mot statsmakta selv viktige historiske faktorer som hjelper det til å provosere fram øyeblikket for den endelige seieren. Vurdert fra dette synspunktet synes tanken om og frykten for en umoden erobring av makta fra de arbeidende klassenes side å være en politisk absurditet hentet fra en mekanisk begripelse av samfunnets utvikling, som setter øyeblikket for seieren i klassekampen utenfor og uavhengig av klassekampen.
Siden proletariatet ikke er i posisjon til å gripe politisk makt på annen måte enn umodent, siden proletariatet er absolutt forpliktet til å gripe makt en eller flere ganger for tidlig før det kan holde seg ved makta for godt, er motstanden mot å gripe makta for tidlig - umodent - ikke annet enn generell motstand mot aspirasjonene til proletariatet om å skaffe seg herredømme over staten. Derfor kommer vi til at revisjonistenes råd om å bry seg mindre om oppnåelsen av det endelige målet egentlig er å renonsere på sosialismen.
Bernstein begynte sin revisjon med å avskaffe teorien om kapitalismens sammenbrudd. Men dette er hjørnesteinen i den vitenskapelige sosialismen. Ved å forkaste den forkaster Bernstein hele lærebygget til sosialismen. I løpet av diskusjonen forkastet Bernstein den ene etter den andre av posisjonene til sosialismen for å være i stand til å opprettholde sin første bekreftelse.
Uten at kapitalismen bryter sammen er ekspropriasjonen av kapitalistklassen umulig. Bernstein oppgir ekspropriasjonen og velger en fremadskridende virkeliggjøring av det kooperative prinsippet som mål for arbeiderbevegelsen.
Men kooperasjon kan ikke virkeliggjøres innenfor kapitalistisk produksjon. Bernstein oppgir derfor sosialisering av produksjonen, og foreslår bare å reformere handelen og utvikle konsumentkooperativ.
Men omforming av samfunnet gjennom konsumentkooperativ, selv ved hjelp av fagforeninger, er ugjørlig med den virkelige materielle utviklingen av det kapitalistiske samfunnet. Derfor oppgir Bernstein den materialistiske historieoppfatningen.
Men hans begripelse av den økonomiske utviklingens marsj går ikke sammen med verditeorien og merverditeorien til Marx. Derfor oppgir Bernstein disse teoriene, og på denne måten hele systemet til Marx.
Men proletariatets kamp kan ikke fortsette uten et gitt endelig mål og uten en økonomisk basis (klassekampen og utvikling mot kapitalismens sammenbrudd) i det eksisterende samfunnet. Derfor oppgir Bernstein klassekampen og snakker om forsoning med borgerlig liberalisme.
Men i et klassesamfunn er klassekampen et naturlig og uunngåelig fenomen. Bernstein stiller derfor til og med spørsmålstegn ved eksistensen av klasser i samfunnet. Arbeiderklassen er for ham en masse ulike individ, delt politisk og intellektuelt, men også økonomisk. Og borgerskapet, i følge ham, grupperer seg ikke politisk i henhold til dets indre økonomiske interesser, men bare på grunn av ytre press ovenfra og nedenfra.
Men dersom det ikke er noen basis for klassekampen, og om følgelig det ikke er noen klasser i samfunnet vårt, ikke bare i framtida, synes selv tidligere tiders kamper til proletariatet mot borgerskapet å ha vært umulige, og sosialdemokratiet og dets suksess synes helt ubegripelig, eller så synes de bare å være resultat av politisk press fra regjeringa.
Etter å ha forkastet den sosialistiske kritikken av det kapitalistiske samfunnet er det lett for Bernstein å finne den nåværende tilstanden tilfredsstillende - i det minste på en generell måte. Bernstein nøler ikke. Han oppdager at på den nåværende tid er ikke reaksjonen svært sterk i Tyskland, at "vi kan ikke snakke om politisk reaksjon i landene i Vest-Europa", og at i alle landene i vest er "holdningen til borgerskapet overfor den sosialistiske bevegelsen i høyden en forsvarsholdning, men ikke en undertrykkelsesholdning". Langt fra å bli verre er arbeidernes situasjon bedre og bedre. Borgerskapet er virkelig politisk progressivt og moralsk sunt.
Bernstein oppgir slik alt som sosialdemokratiet har stått for.
Og slik bryter Bernsteins begrep om sosialisme fullstendig sammen. Den stolte og beundringsverdige symmetriske konstruksjonen av sosialistisk tenkning blir for ham en haug med skrot. Der finner alle sosialistiske tenkere sin plass, på historiens søppeldynge, selv om de alle bidrar med hver sin bit til Bernsteins system. Og det er ingenting merkelig i det, for da han oppga den vitenskapelige sosialismen forsvant også strukturen og logikken i tankene som ga de isolerte fakta deres betydning i et organisk hele og en sammenhengende begripelse av verden.
Doktrinen hans, sammensatt av biter fra alle mulige system, synes ved første øyekast å være helt fri for fordommer. For Bernstein snakker ikke om "partivitenskap" eller om "klassevitenskap" mer enn han snakker om klasseliberalisme eller klassemoral. Han mener at han lykkes i å uttrykke menneskelig, abstrakt vitenskap, abstrakt moral. Men siden virkelighetens samfunn er sammensatt av klasser, som har diametralt motsatte interesser, aspirasjoner og forståelse, er en generell menneskelig vitenskap i sosiale spørsmål, en abstrakt liberalisme, en abstrakt moral, for tiden en ren illusjon, ren utopi. Vitenskapen, demokratiet, moralen som Bernstein vurderer i sin alminnelighet er bare den dominerende vitenskapen, dominerende demokrati og dominerende moral, altså borgerlig vitenskap, borgerlig demokrati, borgerlig moral.
Når Bernstein fornekter den økonomiske doktrinen til Marx bytter han ut den vitenskapelige basisen for arbeiderklassens frigjøring. Når han snakker om liberalismens generelle menneskelige karakter og omformer sosialismen til en form for liberalisme fratar han den sosialistiske bevegelsen dens klassekarakter, og følgelig alt historisk innhold, følgelig alt innhold, og motsatt, anerkjenner den klassen som representerer liberalismen i historien, borgerskapet, som forkjemper for menneskehetens generelle interesser.
Og når han kriger mot å reise de materielle faktorene til første rang som drivkrefter for utvikling, når han protesterer mot den såkalte forakten for idealer som sosialdemokratiet skal ha, når han antar å snakke for idealisme, for moral, og uttaler seg på samme tid mot den eneste kilden til moralsk gjenfødsel for proletariatet, en revolusjonær klassekamp - gjør han ikke mer enn det følgende: preke borgerskapets moral for arbeiderklassen, altså forsoning med den eksisterende sosiale orden og overføring av håpene til proletariatet til glemselens etiske skinn.
Når han retter sine skarpsindigste piler mot vårt dialektiske system angriper han virkelig den spesielle tankemåten som brukes av det bevisste proletariatet i dets kamp for frigjøring. Det er et forsøk på å brekke det sverdet som har hjulpet proletariatet til trenge inn i sin framtids mørke.
Rosa Luxemburg skriver at Bernsteins bok er av stor viktighet for den tyske og den internasjonale arbeiderbevegelsen. Den er det første forsøket på å gi et teoretisk grunnlag for de opportunistiske strømningene som er utbredt i sosialdemokratiet.
Disse strømningene kan sies å ha eksistert lenge i bevegelsen. Men det er bare etter 1890, da de antisosialistiske lovene ble fjernet, at det har oppstått en klart definert opportunisme. Vollmars "Statssosialisme", stemmegivningen for det bayerske budsjettet, agrarsosialismen i Sør-Tyskland, Heines politikk for kompensasjon og Schippel standpunkt angående toll og militarisme, er høgdepunktene i utviklinga av opportunistisk praksis.
Hva er det som synes å karakterisere denne praksisen framfor alt? En viss fiendtlighet overfor teori. Dette er ganske naturlig, for vår teori, prinsippene i den vitenskapelige sosialismen, setter klare begrensninger for den praktiske aktiviteten - så vidt som den angår målene for aktiviteten, midlene brukt for å oppnå målene - og metoden som brukes i aktiviteten. Det er ganske naturlig for folk som løper etter øyeblikkelige praktiske resultat å ønske å fri seg selv fra slike begrensninger og å gjøre sin praksis uavhengig av vår teori.
Imidlertid er dette synet tilbakedrevet av hvert forsøk på å anvende det i virkeligheten. Statssosialisme, agrarsosialisme, etc er nederlag for opportunismen. Det er klart at dersom denne strømningen skal opprettholde seg må den forsøke å ødelegge prinsippene i vår teori og utarbeide en egen teori. Bernsteins bok er nettopp et slikt forsøk. Det er grunnen til at alle de opportunistiske elementene i partiet grupperte seg sammen i Stuttgart under Bernsteins banner. Dersom de opportunistiske strømningene i partiets praktiske aktivitet er et helt naturlig fenomen som kan bli forklart i lys av de spesielle forhold til vår aktivitet og dens utvikling, så er Bernsteins teori ikke desto mindre et naturlig forsøk på å gruppere disse strømningene rundt et generelt teoretisk uttrykk, et forsøk på å utarbeide sine egne teoretiske betingelser og på å bryte med den vitenskapelige sosialismen. Det er grunnen til at det offentliggjorte uttrykket for Bernsteins tanker skulle bli erkjent som en teoretisk test for opportunismen og som dens første vitenskapelige legitimasjon.
Hva var resultatet av denne testen? Vi har sett resultatet. Opportunismen er ikke i stand til å utarbeide en positiv teori som kan stå mot kritikk. Alt den kan gjøre er å angripe ulike isolerte deler av marxismen, og ved det håpe å rive ned hele det marxistiske systemet.
Dette viser at opportunistisk praksis er vesentlig uforsonlig overfor marxismen. Men det beviser også at opportunismen ikke går overens med sosialismen og den sosialistiske bevegelsen i sin alminnelighet, at dens indre tendens er å skyve arbeiderbevegelsen inn i et borgerlige spor, at opportunismen tenderer mot å fullstendig lamme proletariatets klassekamp. Den siste, vurdert historisk, har ingenting å gjøre med marxistiske doktriner. For før Marx, og uavhengig av ham, har det vært arbeiderbevegelser og ulike sosialistiske doktriner som hver på sin måte var teoretiske uttrykk som korresponderte med sin tids forhold for arbeiderklassens kamp for frigjøring. Teorien som består i å basere sosialismen på det moralske begrepet om rettferdighet, på en kamp mot distribusjonsmåten, altså for en mer rettferdig fordeling, framfor å basere den på en kamp mot produksjonsmåten, begripelsen om klassemotsetningen som en motsetning mellom fattig og rik, forsøk på å pode "det kooperative prinsippet" på den kapitalistiske økonomien - alt dette eksisterte før Bernsteins bok. Og disse teoriene var i sin tid effektive teorier i klassekampen. De var barnas sjumilsstøvler, som lærte proletariatet å gå på historiens scene.
Men etter at utviklingen av klassekampen og dens refleks i sine sosiale betingelser hadde ført til oppgivelse av disse teoriene og til utarbeidelse av den vitenskapelige sosialismen, kunne det ikke være noen sosialisme - i det minste i Tyskland - utenfor den marxistiske sosialismen, og det kunne ikke være noen sosialistisk klassekamp utenfor sosialdemokratiet. Fra da av var sosialisme og marxisme, proletariatets kamp for frigjøring og sosialdemokratiet, identiske. Det er grunnen til at å vende tilbake til før-marxistiske sosialistiske teorier i dag ikke betyr en tilbakevending til sjumilsstøvlene fra proletariatets barndom, men til de utslitte slippersene til borgerskapet.
Marx' doktrine kan ikke bare tilbakedrive opportunismen teoretisk, men den kan også forklare opportunismen som et historisk fenomen i partiets utvikling. Den merkverdige karakteren til denne bevegelsen ligger nettopp i det faktum at her, for første gang i historien, vil folkemassene, i motsetning til de herskende klassene, tvinge sin vilje gjennom, men de må gjennomføre dette hinsides det nåværende samfunnet. Massenes vilje kan bare dannes i en stadig kamp mot den eksisterende orden. Samlingen av de brede folkemassene om et mål som når hinsides den eksisterende sosiale orden, den daglige kampens enhet med den store verdensomformingen, det er oppgaven for den sosialdemokratiske bevegelsen, som logisk må la sin vei gå mellom følgende to klipper: på den ene siden faren for å oppgi massekarakteren til partiet, og på den andre siden faren for å oppgi det endelige målet og henfalle til borgerlige reformer eller sekterisme, anarkisme eller opportunisme.
I marxismens teoretiske arsenal finner vi våpen som er effektive mot begge disse to ekstremene. Men fordi vår bevegelse er en massebevegelse, og på grunn av at farene som truer den springer ut fra de sosiale forholdene, kunne ikke de marxistiske doktrinene sikre oss mot anarkistiske og opportunistiske tendenser. De siste kan bare bli overvunnet mens vi passerer fra teoriens domene til praksisens domene, men bare med hjelp av våpnene som Marx leverer til oss.
Marx skrev for et halvt århundre siden at borgerlige revolusjoner er kortvarige. De går fra seier til seier, og så faller samfunnet tilbake til en nervøs fred der samfunnet prøver å finne ut hvordan seierens frukter skal nytes. Proletariatets revolusjoner er derimot langvarige og møter mange tilbakeslag. De er selvkritiske og avbrytes stadig, og må begynne på nytt. De er vanskelige - men til slutt når de situasjonen der det enten er endelig seier eller fullstendig nederlag.
Slik er situasjonen også i dag. Sosialdemokratiets oppslutning vokser stadig, men det kan enda være en lang vei å gå. Det som overrasker nå er ikke at det oppstår en opportunistisk strømning, men at den er så lite handledyktig. Endelige har den vist seg fram i Bernsteins bok, og man kan mene at den har lite å si - og ingenting nytt.
Rosa Luxemburg var aktiv både i det tyske sosialdemokratiet og i den polske arbeiderbevegelsen. Jeg vil bare ta opp det hun er mest kjent for å ha stått for, men vil nevne at Rosa Luxemburg etter hvert fikk ei godt avlønnet stilling i det sosialdemokratiske partiets skole.
Lenker:
Neste kapittel
Første del av denne teksten om Rosa Luxemburg
Oversikt over alle tekstene på europas-historie.net
Kilder for dette kapitlet er: