Inkvisisjonen og utdrivelsen av de vantro.

Andre del

Første del av denne teksten
Oversikt over alle tekstene på europas-historie.net

Skrevet av Tor Førde.

Innholdsoversikt.
  1. Inkvisisjonen 1515-1560.
  2. "Blodets renhet."
  3. Motreformasjonen i Spania.
  4. Kongen av Spania og paven.
  5. Maurenes fordrivelse.


Tweet

Inkvisisjonen 1515-1560.

Så lenge Ferdinand levde ble inkvisisjonen holdt under streng kontroll av monarkene. Men under regentperioden til kardinal Cisneros greide storinkvisitoren å øke sitt virkeområde og å få makt over lokale domstoler. Den økte aktiviteten til inkvisitorene skaffet dem mange fiender som la press på Karl V for å få ham til å gripe inn mot inkvisisjonen. Og Karl fulgte opp med et reformprogram, men Adrian av Utrecht, som var storinkvisitor i Aragon, overtalt ham til å utsette reformene. Og da Karl neste gang kom til Spania hadde Lutherdommen begynt å spre seg i Tyskland, og det var enighet om at det var nødvendig med en sterk og aktiv inkvisisjon for å hindre Lutherdommen i å få fotfeste i Spania. Derfor kom ingen reform som la sterkere tøyler på inkvisisjonen, selv om det stadig var klager i Cortes over inkvisisjonens maktmisbruk.

Inkvisisjonen hadde liten innsikt i reformasjonen og Luthers lære. Derfor konsentrerte de seg om alle avvik fra ortodoksien, og ga den en strengere definisjon enn tidligere, og gikk inn for å utrydde alle avvik fra den ortodokse lære og de gamle tradisjoner.

I Spania fantes det grupper som la vekt på en mer inderlig kristendom enn den vanlige, som la mest vekt på det formelle og seremoniene. Noen ble kalt Alumbrados eller Illuminister, og deres lære hadde innslag av mystisisme, der de gjennom meditasjon søkt enhet med Guddommen. Noen av deres ledere ble i 1524 arrestert og anklaget for kjetteri. Deres lære ble fordømt som kjettersk. Inkvisisjonen mistenkte at det var forbindelse mellom illuministene og Lutherdommen, siden begge la vekt på det indre kristenlivet. Inkvisisjonen hadde ingen problemer med å ta hand om illuministene siden de var enkle mennesker uten forbindelser høyt oppe i samfunnet. De var vergeløse. Inkvisisjonen var så opptatt av å få tak i alle som avvek fra normen at de også arresterte Ignatus Loyola, som grunnla jesuitterordenen. Han ble forhørt i 1526 og 1527, og forbudt å preke i tre år.

Inkvisisjonen ble klar over at Erasmus fra Rotterdam hadde mange tilhengere i Spania. Og mange av dem hørte til høgt oppe i samfunnet, ved hoffet og i kirka. Det er ingenting kjetterske ved Erasmus sine doktriner, men han var ikke spansk, og hørte til en annen tankeverden enn den som var tradisjonell for spanske geistlige, og dermed var han mistenkelig. Nå var storinkvisitoren selv, Alonso Manrique, erkebiskop av Sevilla, tilhenger av Erasmus, og også andre erkebisper var det. Dette hindret i første omgang at tilhengerne av Erasmus ble forfulgt, men inkvisisjonen så med mistanke på dem. Inkvisitorene så Erasmus si lære som beslektet med Lutherdommen siden Erasmus la vekt på et indre liv istedenfor på seremoniene og det formelt riktig utførte kristenliv. Fra 1520 til 1560 ble det utkjempet en kamp mellom tradisjonalisten og de som ville holde Spania åpent for Europeisk åndsliv. Og til slutt vant tradisjonalistene.

Keiser Karl V var tilhenger av Erasmus, og da han reiste til Italia i 1529 begynte en kampanje mot tilhengerne av Erasmus. Storinkvisitoren selv hadde riktignok i 1527 lagt ned forbud mot forfølgelse av tilhengerne av Erasmus. Men inkvisitorene hadde fått tak i en person, Francisca Hernandes, som navnga de ledende tilhengerne av Erasmus. Med oversikt over dem gikk inkvisisjonen til forhør av dem og lenket noen av dem til Lutherdommen, og dermed greide inkvisisjonen å gjøre Erasmus si lære så mistenkelig at den forsvant fra Spania. Erasmus si lære var en tolerant humanisme, som ikke kunne brukes i religionskriger, men heller var motstander av religionskrig, og derfor passet den ikke inn.

Inkvisisjonens arbeidsmetoder.

Inkvisisjonen spredde frykt, og levde av frykt. De fleste som ble domfelt ble ikke dømt til døden. Tortur ble brukt under forhørene, men tortur var vanlig i samfunnet og under forhør på kontinentet, og hverken spesielt for Spania eller for inkvisisjonen. Inkvisisjonen holdt seg til de gamle og forferdelige torturmetodene, og utviklet ikke nye torturmetoder. Spesielt for inkvisisjonen var hemmeligholdet og ventetiden av ubestemt varighet. Luis de Leon ble holdt fengslet i fem år mens han ventet på domsavsigelse. De som ble funnet skyldige mistet all sin eiendom og ble sett på som æresløse. Og inkvisisjonen skapte et angiversamfunn. Den hadde 20.000 angivere og inkvisisjonstjenere spredt rundt om i Spania. Og disse lyttet hele tida etter utsagn som var uortodokse.

Inkvisitorene reiste regelmessig rundt i distriktene og hadde med seg ei liste over kjetterske utsagn og gjerninger. Denne leste de opp til befolkninga, og sa at enhver som visste om noen som mente eller gjorde noe som stod på lista pliktet å melde fra, og de som ikke meldte fra ville bli hardt straffet. Informantene ble holdt anonyme. Siden inkvisisjonens offer aldri fikk vite hvem som anklaget dem, ga den mulighet til at folk kunne dolke andre som de mislikte i ryggen. Folk kunne ikke snakke fritt sammen i det klimaet som oppstod, siden enhver kunne være en hemmelig informant for inkvisisjonen.

"Blodets renhet".

Sammen med den sykelige opptatthet av den rette lære var det en like sterk konsentrasjon om den rette avstamming, "blodets renhet". Begge deler la samfunnet i ei tvangstrøye. Det var bare et tidsspørsmål før conversos ville få den offisielle oppmerksomhet rettet mot seg på en svært ubehagelig måte. De begynte å bli utelukket fra offentlige verv og fra medlemskap i enkelte religiøse ordener. Og "blodets renhet" kom til å bli knyttet til den rette tro. Folk som ikke var av "rent blod" kunne heller ikke stå for den rette lære. Det ble offisielt fastslått og bekreftet av kong Filip i 1556, da han godkjente Toledo forskriftene av 1547 for ansettelse i kirka, som fastslo at "blodets renhet" var ei forutsetning for å få stilling i kirka i Toledo. Kong Filip underskrev forskriftene, og kommenterte dem med at "alt kjetteriet i Tyskland, Frankrike og Spania er sådd av folk som er av jødisk avstamming."

Denne opptattheten av "blodets renhet" lå innebygd i det spanske samfunnet med sine enorme arvelige statusforskjeller og sin enorme forskjell på rik og fattig. Disse forskjellene var arvelige og bestemt gjennom avstamming. Spania var i denne sammenheng et av de aller mest polariserte land i Europa, sammen med Polen. Ære var stikkordet i Spania, og æren ble bestemt av hvordan man ble oppfattet og verdsatt av andre mennesker, og sentralt for hvordan man ble oppfattet i dette statussamfunnet var ens avstamming. Ære fulgte av adel. Prinsippet om "blodets renhet" ga et alternativt grunnlag for ære, i det også småfolk kunne være av rent spansk avstamming, mens adelen oftere hadde vært inngiftet med jøder. Siden det ble et krav om "ren avstamming" for å holde et offentlig verv eller embete ble det gjennomført granskinger av avstamminga til befolkninga. Siden det hadde bodd så mange muslimer og jøder i Spania var det mange mennesker som blant forfedrene sin hadde muslimer og jøder. Disse granskingene var like utmattende og skremmende som inkvisisjonens granskinger.

Motreformasjonen i Spania.

De avgjørende begivenhetene som førte til at Spania lukket døra til framtida og stengte seg inne i sin korstogkristendom skjedde i årene fra 1556 til avslutninga av konsilet i Trent i 1563. En grunn til dette var at storinkvisitor Hernando de Valdes oppnådde svært stor makt. En annen grunn var de religiøse stridene i Europa, som Spania gjennom Imperiet var innblandet i. Og naturligvis var spanske tradisjoner av avgjørende betydning. I 1557 og 1558 trodde inkvisisjonen at den hadde funnet lommer av protestantisme i Sevilla og Valladolid. Det var grupper der som hadde kontakt med Genève, men de var katolikker. De tilhørte sirkelen av humanister som keiseren hadde kontakt med. En av dem var Dr. Constantino Ponce de La Fuente, som hadde vært sjelesørger for keiseren, og en annen var Dr. Agustin Cazalla, en av keiserens favoritt predikanter. Agustin Cazalla ble brent på bålet.

Dette var en voldsom reaksjon. Inkvisisjonen ville utrydde alt kjetteri. Og for å gjøre det måtte den slå voldsomt til. Spania måtte ikke få utsettes for smitte fra omverdenen. For å unngå dette ble import av bøker forbudt. Forbudet ble undertegnet av kong Filips II søster Juana 7. september 1558. Hun var regent for broren mens han var utenlands. Samtidig ble det bestemt at alle bøker som ble trykket i Castilla måtte ha lisens fra Rådet for Castilla. Neste år ble det nedlagt forbud mot at spanske studenter reiste utenlands for å studere. Tidligere hadde det vært et krav om sensur av bøker, men forbudet hadde vært sovende. Isabella hadde bestemt at alle bøker i Castilla skulle godkjennes av kongen og bære en kongelige lisens. Og de katolske monarkene hadde nedlagt forbud mot at Bibelen ble lest på morsmålet. Men først i 1551 kom dette forbudet til å gjelde for alle. I 1545 hadde inkvisisjonen satt opp den første spanske Index - oversikt over forbudte bøker. Denne Index ble fulgt opp av nye indexer tiåret etter, og det ble satt i verk systematiske søk etter forbudte bøker. Bispestolene fikk i oppgave å gå gjennom alle offentlige og private boksamlinger for å fastslå om det var forbudte bøker i dem. Dette var et sjokk for det intellektuelle livet i Spania. Likevel ble det ikke lagt øde, og kontakten mellom Spania og de katolske delene av Imperiet fortsatte, selv om de var blitt begrenset. Tross alt kom Spania til å ha et rikt religiøst liv i andre halvdel av det sekstende århundre.

Kongen av Spania og paven.

Spanias konger hadde et konfliktfylte forhold til mange paver. Spania styrte store deler av Italia, og derfor var muligheten til både konflikt og samarbeid i rikt monn til stede. Under den anti-spanske paven Paul IV var det til og med krig (1555-59) mellom Pavestaten og Spania. En av de viktigste grunnene til konfliktene var at kongen ville styre den spanske kirka også på områder der paven hevdet å ha det avgjørende ord. Karl V hadde hatt distanse til inkvisisjonen. Sønnen Filip II utviklet et mye nærmere forhold til inkvisisjonen. Han så at han i inkvisisjonen hadde et sterkt redskap for kontroll med Spanias befolkning. Og han hevdet at det var inkvisisjonen og ikke paven som skulle kontrollere geistligheten og prelatene. Dette motsatte paven seg. Men han måtte akseptere faktum, som var at kongen styrte med kirka i Spania som det passet ham best.

Det var trolig mer enn 100.000 kirkelig ansatte på femtenhundretallet i Spania. Det varierte sterkt mellom de forskjellige delene av landet hvor stor del av befolkninga som var prester etc. I Catalonia var så mye som 6 prosent av befolkninga prester, mens i Galicia "bare" to prosent av befolkninga var prester etc.


Maurernes fordrivelse.

I 1492 overga det mauriske kongedømmet Granada seg til det spanske monarkiet etter fredsforhandlinger der maurerne hadde oppnådd løfter om betydelig selvstyre. Maurerne skulle få beholde sine våpen og sine eiendommer, og leve etter sin egen religion og sine egne skikker og lover. De skulle ikke betale mer skatt enn de hadde vært vant til, og de skulle bli styrt av sin egen lokale øvrighet. Det spanske monarkiet økte knapt sine inntekter på erobringa av Granada. Da Ferdinand og Isabella forlot Granada i 1492 overlot de styret til Hernando de Zafra og greven av Tendilla, som hørte til av den mektige Mendoza slekta, fra hvilken øverstkommanderende på Granada fronten alltid hadde kommet siden begynnelsen av fjortenhundretallet, og Hernando de Talavera, som var den første erkebiskopen av Granada. Han var tolerant og interessert i arabiske studier, og gjorde mye for å forsone maurerne med det nye styret.

Tvangsomvendelse i 1499.

Hernando de Talavera, erkebiskopen, tok den inngåtte avtalen alvorlig og prøvde ikke å tvinge maurerne til å bli kristne. Men andre høye geistlige tolererte ikke denne politikken. I 1499 kom erkebiskop Cisneros sammen med Ferdinand og Isabella til Granada, og Cisneros ønsket å gå voldsomt fram. Han skjøv den fredsommelige Hernando de Talavera til side, og begynte med tvangsomvendelse og tvungen dåp. I november 1499 gikk maurerne til opprør i Alpujarras, de tett befolkede skråningene oppover Sierra Nevada. Opprøret ble slått ned, og maurerne fikk velge mellom tvangsomvendelse eller å bli drevet ut av landet. De fleste maurerne ble værende som "pseudokristne". De var forbitret over at avtalen fra 1492 var brutt, og ville ikke akseptere avtalebruddet.

Opprør i 1568.

Julaften i 1568 tok noen fredløse muslimer under ledelse av Farax Abenfarax seg inn i Granada. De greide ikke å erobre byen, men de hadde med seg den nyheten at de omvendte muslimene i Granada hadde gjort opprør. Dette opprøret var uventet. Selv om inkvisisjonen jaget kjettere og man var opptatt med å avsløre folk som ikke hadde "rent blod", var likevel ikke de omvendte muslimene blitt utsatt for noen stor interesse tidligere, eller blitt betraktet som alvorlige fiender. Det skyldtes at de bodde isolert på landsbygda, og derfor ble de ikke lagt merke til i offisielle kretser, som foraktet dem.

Etter det første opprøret til Alpujarras i 1499 hadde det vært en fred mellom dem og de kristne. Selv om maurerne i 1508 hadde blitt forbudt å følge sine gamle skikker på mange vis, fortsatt de med det. De aller fleste av dem snakket arabisk, og de brukte arabiske klær og fulgte sine gamle skikker. De spanske myndighetene aksepterte dette, både siden det ikke syntes å være noe alternativ, og siden det var så sterk splittelse mellom sivile og kirkelige myndigheter i Granada at noen samordnet opptreden overfor maurerne ikke var mulig.

Det hadde utviklet seg en maktbalanse som ga maurerne mulighet til å leve sitt tradisjonelle liv. De sivile myndighetene som skulle styre over maurerne hadde utviklet et forhold til dem der de var blitt maurernes beskyttere, mot både kirka og inkvisisjonen. Dette hadde kunnet skje siden embetet som overvåkere over maurerne i realiteten hadde blitt arvelig hos Mendoza familien, der marquiene av Mondejar gjennom tre generasjoner hadde styrt over maurerne. Maurernes stilling var derfor nært knyttet til stillinga til marquien av Mondejar. Men denne hadde mektige fiender. Intrigene mot marquien av Mondejar foregikk både ved hoffet og i Granada gjennom mange år, og de var naturligvis ukjente for maurerne. De hadde vært på gang allerede tidlig på 1540-tallet. Ut på 1550-tallet var det kommet så langt at styret i Granada holdt på å bryte sammen. Dette kom på et svært uheldig tidspunkt for maurerne, siden de var inne i ei økonomisk krise.

Økonomien til maurerne i Granada var i stor grad bygd på silkeindustrien. På 1550-tallet hadde det kommet et eksportforbud for silke, og i 1561 hadde silke fra Granada blitt rammet av sterkt økt beskatning. Samtidig var ikke lenger marquien av Mondejar lenger i stand til å beskytte maurerne mot inkvisisjonen, og den begynte å beslaglegge eiendommene til maurerne. Samtidig med dette begynte kirka å interessere seg for maurerne. Gjennom mange tiår hadde kirka oversett maurerne. Men nå var hadde biskopen i Granada vært på kirkemøtet i Trent, og da han kom tilbake i 1564 ville han reformere kirka i Granada, i tråd med de retningslinjene som var trukket opp på kirkemøtet. Først ville han reformere geistligheten. I et kirkeråd for Granada i 1565 la han fram sine planer. De geistlige likte ikke planene om at de skulle reformeres. Den eneste delen av planene til biskopen som ble godt mottatt var at de skulle reformere maurerne. Som biskopen selv innså var det en dårlig ide å prøve å reformere maurerne uten først å ha reformert den lokale geistligheten, som var arrogant og uvitende. 1. januar 1567 ble reformprogrammet offentliggjort. Blant de tiltak som var foreslått var at maurerne skulle nektes å snakke arabisk og de skulle begynne å bruke samme slag klær som var vanlige i Castilla. Dette hadde vært gjeldende regel svært lenge, men ingen hadde tidligere brydd seg om å tvinge disse reglene gjennom. Men nå var det fare for at massiv tvangsmakt ville bli satt inn for å få reglene gjennomført. Maurerne sendte en delegasjon til Madrid for å be om at det ble sett bort fra dette forslaget. De var støttet av greven av Tendilla, som forutsa at forsøk på å gjennomtvinge disse regelen ville føre til katastrofe. Men myndighetene ville likevel gjennomtvinge denne reformen. Og det ble den direkte årsaken til opprøret.

Hvorfor ble dette reformforsøket satt i verk? I den atmosfæren som hersket i Spania på denne tida var det naturlig at man ikke vil tolerere vantro. Og i motreformasjonens ånd ville man gjennomføre en offensiv for å frelse noen sjeler. Samtidig støttet kongen denne reformen fordi den ville gi bedre kontroll over maurerne som han var redd ville kunne bli en femtekolonne for tyrkerne, som førte krig mot Spania på Middelhavet, og søkte å gjøre det til sitt hav. Og så var det intrigene mot marquien av Mondejar, som foregikk på alle nivå i Spania, og som hadde som årsak både gamle familiefeider og at mange syntes at han var for slapp med maurerne.

Maurernes skjebne.

Opprøret viste seg vanskelig å slå ned. Det kom i 1568. Etter at det var slått ned bestemte kong Filip seg for å spre maurerbefolkninga ut over hele Castilla. Men mange fortsatte å bo i Andalucia, anslagsvis mellom 60.000 og 150.000. Men mange flere ble spredt rundt om i Castilla, mens 60.000 mennesker fra andre deler av landet ble ført inn i Granada for å ta maurernes plass.

Fordrivelsen.

9. april 1609 undertegnet kongen av Spania en ordre om å utvise maurerne fra Spania. Samme dag måtte Spania inngå en våpenhvileavtale med de kjetterske opprørerne i Nederland. Denne våpenhvileavtalen var Spania tvunget til å inngå fordi landet ikke hadde krefter til å føre krigen mot Nederland videre. Men for ikke å stå som tapere i krigen mot de vantro, ville kongen åpne en ny front mot de vantro, der han kunne sikre seg en seier. Utvisninga av maurerne foregikk i årene fra 1608 til 1614. Å spre maurerne over hele Castilla, som det var gjort i 1570, løste ikke "maurerproblemet". Spania hadde fortsatt ei minoritetsbefolkning som landet ikke greide å assimilere. Problemet var mest alvorlig i Valencia. Der bodde det 135.000 maurere i 1609, kanskje en tredel av hele Valencias befolkning. Myndighetene var redde for at maurerne ville gå i allianse med ei fremmed makt, kanskje med tyrkerne eller Frankrike. Adelen som eide jorda som maurerne arbeidet på ville gjerne ha maurerne i Valencia, for de var dyktige jordbruksarbeidere. Dersom spørsmålet om maurerne i Valencia hadde blitt avgjort i Valencia, ville maurerne blitt værende der. Maurerne i Valencia levde på tradisjonelt vis der forfedrene deres hadde levde i mange generasjoner. De var rotfaste. Annerledes med maurerne i Castilla som var blitt spredt rundt omkring. De var rotlause løsarbeidere og handverkere i byene. Siden de var forskjellige fra lokalbefolkninga var de dårlig likt. Det var ikke vanskelig å gi dem skylda for alle problemene og nederlagene Spania hadde hatt, og å reise folks hat mot dem. Da dette var gjort ble det store byråkratiske maskineriet satt i gang og samlet sammen maurere fra hele Spania. De ble fraktet over til Afrika, der mange døde av hunger og utmattelse. Man regner med at omkring 275.000 ble fraktet over til Afrika, av tilsammen 300.000 maurere i Spania. Emigrantene kom fra:

Det førte til en del problem å fylle de hullene som ble igjen etter maurerne. I Sevilla hadde det vært 7.000 mauriske havnearbeidere, og det ble et langvarige problem å få havna til å fungere etter at maurerne var borte. I Aragon ble den fruktbare jorda langs sørbredden av Ebro lagt øde. i Valencia var virkningen av utdrivelsen ødeleggende for økonomien.

Tilbake til forsida


Dette kapitel er skrevet med J. H. Elliotts bok "Imperial Spain 1469-1716" som kilde.