Skrevet av Tor Førde.
Kilder for dette kapitlet er artikler i Geoff Eleys bok
"Society, Culture, and the State in Germany 1870-1930".
Dette underkapitlet bygger på Davis Crews artikkel i Eleys bok. Crew begynner med å peke på Wehler og Kockas tese om tysk feilutvikling, med et dynamisk samfunn og en tilbakeliggende, autoritær stat, som stengte middelklassen ute fra politisk deltakelse, og overtalte middelklassen til å slutte opp om den halvføydale staten. Dette førte til at de demokratiske kreftene stod svakt, til slutt var det bare sosialdemokratene som sluttet opp om demokratiet, og Weimarrepublikken fikk dermed ikke tilstrekkelig støtte til å kunne overleve gjennom den økonomiske krisen som begynte rundt 1930.
Denne forklaringen av tysk historie har etterhvert blitt utsatt for kritikk, blant annet av David Blackbourn og Geoff Eley. De hevder at oppmerksomheten må vendes bort fra forestillinger om føydale og førindustrielle maktforhold i Keiserriket, og mot den spesielle formen for borgerlig samfunn som ble utviklet under Keiserriket. (Jeg håper jeg å kunne skrive egne kapitler om begge disse forestillingene.)
Detlev Peukert har hevdet at nazismen var det patologiske resultatet av en krise i klassisk modernitet. Han går inn for å "normalisere" tysk moderne historie, uten å redusere nazismens betydning. Peukert skriver: "Å fastsette den relative normaliteten til det tyske samfunnet skulle verken trivialisere nasjonalsosialismen eller dens forhistorie. Den står heller som en advarsel mot den feilaktige forståelsen om at normaliteten til industrisamfunnet er harmløs". Peukert hevdet at på 1920-tallet var Tyskland det mest avanserte samfunnet i sin tid.
Den tyske velferdsstaten er forholdsvis lite utforsket, merkelig nok. Forskninga har vært selektiv og lagt opp slik at resultatene har kunnet støtte tesen om den tyske Sonderweg. Historikerne har valgt å rette oppmerksomheten mot trygdesystemet og ikke mot fattighjelpen, (selv om den fordelte større pengesummer). Trygdevesenet har blitt sett på som et uttrykk for paternalistisk velferd. Steinmetz ser derimot det tyske trygdesystemet som klart moderne og borgerlig, med langt sterkere støtte fra industrien enn fra jordbruksinteressene og junkerne.
I slutten av det nittende århundret begynte borgerlige sosialreformatorer å insistere på at den tyske staten måtte gjøre mer for å fremme den tyske befolkningas velferd enn det eksisterende rammeverket for fattiglovene tillot. Dersom Tyskland skulle bli en verdensmakt, og om den politiske orden ikke skulle bli undergravd av spredning av sosialisme blant de fattige og underpriviligerte, måtte velferdsaktiviteten bli fjernet fra skyggen til den gamle fattigloven. Bare ved å fjerne stigmaet som var festet til fattighjelpen kunne den nå større befolkningsgrupper enn "de verdig trengende". Ved siden av fattighjelpen oppstod sentra for barns og mødres helse, kampanjer mot tuberkulose, ungdomsvelferdsarbeidere og husinspektører.
I slutten av det nittende århundret hadde velferd blitt et ambisiøst prosjekt for å reorganisere det sosiale livet i Tyskland. Dette inkluderte opplysning og oppdragelse. Det sosiale problemet ble omformulert som et problem for informasjon og ledelse. Det inkluderte opplysning om helse, hygiene, familieøkonomi, kosthold og oppdragelse. Det oppstod en optimistisk holdning om at ved oppdragelse og statlig intervensjon kunne alle sosiale problem forebygges. Under Weimarrepublikken nådde denne optimismen og denne politikken sitt høgdepunkt. Der havnet denne politikken også i en krise, med massearbeidsløshet som den sosiale velferdspolitikken ikke kunne bøte på.
Da hele samfunn ikke kunne berges fra sykdom og elendighet, måtte de friske skilles fra de syke. Sosiale problem ble oppfattet på en medisinske måte. Nazismen uttrykte dette som å skille det sunne tyske fra de degenererte rasene ved sterilisering og utryddelse.
Rasismen tilbød også en vei ut av den normative krisen som fulgte vitenskapens triumf over religionen. Det nittende århundrets medisin hadde kunnet forlenge livet, men den kunne ikke overkomme døden. Peukert hevdet at rasismen løste dette problemet ved å føre oppmerksomheten over fra individet til "folkekroppen - Volkskörper. Selv om hvert individ må dø kan folket overleve evig. Men da må det syke og svake i folket fjernes, altså de individene som ble oppfattet som syke og svake. Peukert insisterer på at denne sosiale rasismen ikke var et unikt nazistisk fenomen, men allerede var blitt frambrakt av humanvitenskapene selv - normalitet skal fostres, og det som ikke er konformt skal fjernes eller skilles ut og isoleres.
Daniel Crew skriver at Peukert sterkt forenkler kompleksiteten og konfliktene i tysk historie med begrepet "modernitetens patologier". Weimarrepublikkens velferdsstat hentet sin inspirasjon mindre fra en tillitsfull tro på sosial framgang enn fra Tysklands desperate behov for sosial fornyelse og gjenoppbygging etter krigen og nederlaget, revolusjonen og inflasjonen. Samtiden så velferdsstaten under Weimarrepublikken mer som en form for kontroll av ødeleggelsen enn som høydepunktet på et utopisk prosjekt som ble igangsatt i siste del av det nittende århundret. Dette synspunktet har ikke fått den plass det fortjener i Peukerts diskusjon.
Under og umiddelbart etter første verdenskrig gjennomgikk Tyskland en massiv "sosial reproduksjonskrise". Familien syntes ikke lenger å være i stand til å sikre kulturell og biologisk reproduksjon av befolkninga. En kraftfull velferdspolitikk syntes å være en del av svaret. Men det var ikke enighet blant de impliserte om hvordan denne politikken skulle føres. Weimarrepublikkens velferdspolitikk var i beste fall et kompromiss - resultatet av intens konflikt mellom mange interesser. Crew siterer en studie av Paul Weindling:
Til tross for sin pretensjon om rasjonell effektivitet og sosial planlegging var velferdspolitikken et kaos av konkurrerende autoriteter, underfinansierte virksomheter og en sammenblanding av frivillige og offentlige organer. Dens mangfoldighet reflekterte dens opprinnelse i ulike politiske krefter. Sosialister, liberalere inspirert av "en nasjon" ideologien til Friedrich Naumann, og det katolske Sentrumspartiet kombinert for å støtte dens dannelse.
Det ble ikke opprettet et velferdsregime styrt av apolitiske eksperter, men et system der den sosialistiske velferdsorganisasjonen Arbeiterwohlfahrt og de kristne velferdsorganisasjonene (den katolske Caritas og den protestantiske Indremisjonen) kjempet med hverandre om offentlige midler og klienter. Sosialdemokratene forlangte at arbeiderne skulle få delta direkte i administrasjonen av velferdssystemet heller enn bare å være passive objekt for det. Men både Caritas og Indremisjonen ville hindre "gudløs", sosialistisk innflytelse på velferdsarbeidet.
Det var også uenighet om hvorvidt det skulle kunne foregå intervensjon i familien. Sosialistene var mindre tilbakeholdne enn de religiøse organisasjonene. Men sosialistene brydde seg først og fremst om den fysiske velferden og den praktiske livsførselen, mens de kristne organisasjonene gjerne hadde et ønske om å frelse klienten, og siktet med sine intensjoner og sin virksomhet mot å påvirke alle sider ved klientens tilværelse, og mot å integrere klienten i et ideologisk fellesskap.
I Weimarrepublikkens velferdsetablissement inngikk også lokale myndigheter og titusenvis av frivillige. De hadde interesse av å redusere utgiftene med velferdspolitikken, og det kunne gjøres ved å bruke mindre tid på hver klient, og da nazismen kom til makta ble tida som ble brukt per klient sterkt redusert.
Fattighjelpen var fortsatt behovsprøvet under Weimarrepublikken. Og stønadsformer som var behovsprøvet ble mer vanlige under Weimarrepublikken enn de hadde vært under keiser Wilhelm. Tidlig på 1930-tallet ble også arbeidsløshetstrygd behovsprøvet. Trygdeytelsene hadde alltid vært rettigheter, men nå var arbeidsløsheten katastrofalt stor. Crew skriver at trygd og fattighjelp kan bli sett som komplementære ytelser i en større strategi. Trygdene var ment å opprettholde eller gjenopprette den fysiske arbeidskapasiteten til hovedsakelig mannlige arbeidere under sykdom eller arbeidsløshet. Men arbeidsløshetstrygd hadde begrenset varighet. Behovsprøving ville skremme arbeiderne fra å trekke seg tilbake fra arbeidsmarkedet, og behovsprøving kunne gjøre arbeidere som hadde falt ut av arbeidsmarkedet aktuelle for arbeidsmarkedet igjen. De behovsprøvde stønadene hadde under Weimarrepublikken mange kvinner som klienter, i motsetning til trygdeytelsene og også i motsetning til under Keiserriket.
Lokale autoriteter passet på at de prinsippene som gjaldt for trygdeytelsene ikke ble anvendt på ytelsene fra fattighjelpsystemet. Før krigen hadde gravide mødre som var forsikret i trygdesystemet mottatt en trygdeytelse før fødselen og den første tida etter fødselen. Under krigen ble denne ytelsen utvidet. Fra 1924 fikk også kvinner som ikke var forsikret støtte ved svangerskap og fødsel. Men på grunn av finansielle problem ble denne støtten gjort behovsprøvet allerede året etter, i 1925.
Velferdsarbeidet hadde under Keiserriket hatt en tendens til også å være et arbeid for å utøve kontroll av de fattige. Tilhengere av velferdspraksisen under Weimarrepublikken hevdet at dette kontroll og maktutøvelsesaspektet var blitt redusert. Nå var det mer snakk om beskyttelse og omsorg, ble det sagt. Men fortsatt var velferdsarbeidet en kombinasjon av tvang og tilslutning.
Etter å ha sett det som er blitt kalt den første verdenskrigs "sosiale reproduksjonskrise" insisterte velferdseksperter på å gjenopprette det gamle kjønnsregimet, og kvinnene måtte la mennene som vente tilbake fra krigen overta arbeidet i industrien, og andre steder, og kvinnene ble tildelt en begrenset identitet som mødre eller kommende mødre. Det ble gjort under vanskelige forhold, der folket og landet var nedslitt. Og offentlige tiltak og inngrep for å føre landet tilbake til fredstilstand og for å opprette normale forhold ble sett på som nødvendige i mange tilfeller. Dersom kvinner under Weimarrepublikken ble oppfattet å svikte i omsorgen for familien grep velferdsarbeidere inn i familien. Dette var en tvetydig situasjon, der familien nærmest kunne bli satt under administrasjon utenfra, noe som var umyndiggjøring, men dette kunne også medføre fordeler i form av diverse bidrag og hjelp i en situasjon som var for vanskelig.
Under Weimarrepublikken ble det innført lik stemmerett og stemmerett også for kvinner. Denne demokratiseringa førte til at sosialdemokratene, kommunistene og kvinnene også kunne delta i det lokale styret, som tidligere hadde vært forbeholdt menn fra middelklassen og overklassen. Det meste av velferdsarbeidet ble finansiert og administrert på det lokale nivået. Dermed kunne velferdsarbeidet, og debatten om det, bli politisert som aldri før. Men det ble ønsket å gjøre mer enn den svært anstrengte lokale økonomien gjorde det mulig å gjøre. Velferdsstaten strakk derfor ikke til i forhold til de ulike ønskene, og ble hardt kritisert sammen med de styrende politiske partiene. Spesielt ble sosialdemokratene sterkt klandret.
David Crew skriver at den "patologiske vendingen" i tysk sosialpolitikk etter 1933 slett ikke var innskrevet i dens Weimar forhistorie. "Rasehygieniske" forklaringer på sosiale problem fikk større respektabilitet etter 1929 da depresjonen tvang de som utformet sosialpolitikken til å konfrontere "velferdsstaten grenser". Men fram til 1933 ble forslag om å drive "rasehygiene" avslått i Riksdagen. Først etter at nazistene overtok styret ble en slik politikk satt i verk.
Debatten om velferd i Weimarrepublikkens siste tid ble dominert av et økende tilbakeslag for velferdsstatens utopiske ambisjoner, og ikke, som Peukert foreslår, av rasehygienske omformuleringer av denne utopien. Etter 1929 rev depresjonen sund det skjøre kompromisset om velferdspolitikken som hadde eksistert. De religiøse velferdsorganisasjonene krevde privatisering av velferdsarbeidet for å frigjøre seg fra den byråkratisering de hadde måttet pålegge seg i sitt velferdsarbeid. Kravet om privatisering ble fulgt av påstander om at velferdsstaten hadde gjort tyske familier avhengige av velferdsstaten, og fratatt dens medlemmer ansvar for seg selv og sin nære familie.
Disse klagene og påstandene ble brukt til å begrunne kutt i hjelpen til individuelle familier, der det ble sagt at stønadskuttene ville styrke familiebåndene. Dette ble møtt med sterke protester.
Med den nazistiske maktovertakelsen stilnet debatten om velferdsstaten. Nazistene tilbød en velferdspolitikk som ble sagt å tjene folkefellesskapet (Volksgemeinschaft). Velferdsprosjektet ble radikalt og rasistisk omdefinert. Rasehygiene ble inkludert i velferdsprosjektet.
Lenker:
Neste kapittel
Første del av denne teksten om Staten og velferden
Oversikt over alle tekstene på europas-historie.net
Kilder for dette kapitlet er følgende artikler i boka "Society, Culture, and the State in Germany 1870-1930" redigert av Geoff Eley: