Skrevet av Tor Førde.
Kilde for dette kapitlet er:
Perioden fra Polen ble beseiret og til krigen i vest brøt ut i 1940 var preget av håp om at krigen ville bli kortvarig og av en fiendtlig holdning overfor England. Denne fiendtlige holdningen var skapt av en propagandakampanje der det stadig ble påstått at England hadde skylda for at krigen ikke var endelig slutt etter at krigen mot Polen var avsluttet. De antibritiske følelsene nådde et høydepunkt etter at den modige handverkeren Georg Elser hadde utført sitt nesten vellykkede attentat mot Hitler i München da Hitler holdt tale for å markere årsdagen for kuppforsøket i 1923. Tysk propaganda ga England skylda for attentatforsøket. SD rapporterte den 10. november 1939 følgende:
I gå var hele den tyske nasjonen bekymret over forsøket på å drepe Føreren. Hendingen var tema for intense og følelsesladde diskusjoner i alle deler av befolkninga. Hymnen "Nå la oss takke Gud" ble sunget i mange skoler. Ulike arbeidsgivere informerte sine ansatte om drapsforsøket i fabrikkmøter. Folk var spesielt bekymret om morgenen før detaljer om virkningen av drapsforsøket ble kjent. Overalt spredte rykter seg - for eksempel at Føreren hadde blitt alvorlig skadd og at ulike ledende menn i partiet og staten hadde blitt drept. Da det kom mer informasjon i løpet av dagen ble de problemene som oppstod diskutert. Engelskmennene og jødene, som i alminnelighet ble sett på som de som stod bak drapsforsøket, ble utsatt for bitre kommentarer. Noen steder var det demonstrasjoner mot jødene. Vanligvis var håpet at Føreren ikke ville utsette seg for slike farer som han nylig hadde gjort. Det ble videre antatt at ulike gjengjeldelsestiltak ville bli satt i verk mot alle fiender av staten og at det ville komme et plutselig angrep mot Storbritannia. Det er tallrike rapporter om samtaler - spesielt blant arbeidere - der det ble sagt at "ikke en sten skulle bli latt stående i England" eller at Göring skulle bruke det tyske luftvåpenet til å gjøre London til støv og aske. Den gleden som ble uttrykt over at drapsforsøket slo feil demonstrerte en klar og samlende følelse av takknemlighet overfor skjebnen og den styrken i troen på Føreren som eksisterer overalt, selv i sirklene til de tidligere marxistiske arbeiderne.
Kilde: Dokument 1277.
Vinteren 1939/40 var uvanlig hard, og den ble gjort verre at det oppstod mangel på kull siden jernbanene brøt sammen på grunn av mangel på vedlikehold. Mange skoler og fabrikker måtte stenge på grunn av dette.
De militære seirene i vest i 1940 løftet stemningen, siden befolkninga hadde fryktet at skyttergravskrigen ville bli gjentatt. Den 24. juni 1940 stod det i rapporten fra SD om stemninga i folket:
Seire og aktiviteten til opposisjonenMed hensyn til dette spørsmålet er rapporter fra hele Riket samstemmige i å presentere det følgende bildet:
Under inntrykk av de store politiske begivenhetene og trollbundet av den store militære suksessen viser hele den tyske nasjonen en indre enhet og et nært band mellom fronten og fedrelandet som er uovertruffet. Grunnen er ikke lenger fruktbar for opposisjonsgrupper. Alle ser opp til Føreren og til hans væpnede styrker som presser seg fram fra seier til seier med tillit og takknemlighet. Fiendtlige aktiviteter møtes overalt med skarp forkastelse.
Kilde: Dokument 1278.
Den nazistiske propagandaen lyktes i å få befolkninga til å tro at det var England som var skyld i at krigen ikke var slutt, og i å hisse befolkninga opp mot England, som følgende rapport fra SD fra 25. juli 1940 viser:
Virkningen av Førerens tale gjør seg merket i alle deler av befolkninga. I alminnelighet var meningen den at Føreren ikke ville appellere til England på nytt om å vise fornuft, men folk trodde heller at det britiske verdensimperiet ville bli ødelagt straks. Men nå er det alminnelige synet at Føreren kan møte verdensopinionen fri for kritikk og ikke vil lide noen skam for denne striden som er hensiktsløs for England.Det faktum at England har svart med et strikt "nei", som det er klart fra presse og radiorapporter, og framfor alt fra talen til Halifax og det faktum at det vil "kjempe uansett hva det måtte koste", er behandlet med avsky her. Over alt krever folk spontant Englands totale ødeleggelse. Å dømme etter den stemninga som har eksistert siden begynnelsen av krigen så vil ikke folk at England skal akseptere fredsbetingelser. Den propagandaen som har vært rettet mot England siden september 1939 har hatt en slik virkning at nasjonen brenner etter å ødelegge erkefienden.
Folk hilser det faktum at det skjer nå eller vil skje i den overskuelige framtid med fanatisk glede. Dersom man på dette punktet i den endelige fasen av kampen legger seg på sinne den enkle arbeideren som offentlig erklærte sin intensjon om å gi hele vekelønna til det tyske Røde Kors så snart tyske tropper satte sin fot på engelsk jord, så sier det alt som trenger å bli sagt om England. En arbeider handler her som fortolker og uttrykker med sine egne ord stemninga til den store massen av folket. Barometret til den offentlige stemninga har nådd sitt høyeste punkt og nye rapporter om engelske flyangrep mot den sivile befolkninga og mot ikke-militære mål i Tyskland har ført til at selv den mest strie optimist tar til fornuft. Alle her er rede og venter på det store øyeblikket som vil begynne den totale ødeleggelsen av England.
Kilde: Dokument 1279.
I september 1940 hadde oppstemtheten avtatt. Det var blitt klart at Storbritannia ikke ville be om fred, og folk ventet utålmodig på invasjonen av England. At England til og med rettet mindre bombeangrep mot Tyskland gjorde folk enda mer utålmodige på at Storbritannia skulle bli beseiret. Det var i denne stemninga at Hitler holdt den talen der han kunngjorde at den tyske bombeoffensiven mot England skulle gå over fra å bombe engelske flyplasser til å bombe engelske byer, og dermed forsvant muligheten for at Tyskland ville kunne vinne en seier gjennom luftkrigen:
...... Dersom folk i England i dette øyeblikket er svært nysgjerrige og spør: Well, hvorfor kommer han ikke? Så vil jeg si til dem: "Ta det rolig, han kommer!" Man skulle ikke fortsette å være så nysgjerrig.Denne verden vil bli satt fri. En gang for alle må dette tøvet bli stoppet der en nasjon er i stand til å blokkere et kontinent når den ønsker det. Det må bli gjort umulig i framtida for en piratstat å følge et innfall og utsette 450 millioner mennesker for fattigdom og elendighet. Vi tyskere er lei av alltid å bli fortalt av England om å gjøre dette eller ikke å gjøre det, kanskje til å med å bli fortalt om Tyskland kan eller ikke kan drikke kaffe. Dersom det ikke behager England vil kaffeimporten bli stoppet. Det angår ikke meg personlig: jeg drikker ikke kaffe. Men jeg liker ikke at andre ikke skulle få lov til å drikke kaffe.
I hvert fall finner jeg det uholdbart at en nasjon med 83 millioner innbyggere skulle bli straffet fysisk og mentalt av en annen nasjon når det behager en eller annen plutokrat i London. Jeg har holdt handa mi ut til engelskmennene så ofte med et tilbud om enighet. Dere vet selv at det var mitt utenrikspolitiske program. Jeg gjentok det nylig for siste gang. Nå foretrekker jeg å kjempe fram til i det minste en klar avgjørelse er oppnådd. Denne klare avgjørelsen kan bare bli at dette regimet av onde og patetiske krigshissere skal bli eliminert og at det skal bli opprettet en tilstand som i framtida gjør det umulig for en nasjon å tyrannisere hele Europa.....
Det er vidunderlig å se folket vårt i krig, med deres disiplin. Det er spesielt sant nå når Mr Churchill demonstrerer sin oppfinnelse med nattlige bombeangrep. Han gjør det ikke fordi disse flyangrepene er spesielt virkningsfulle, men fordi luftvåpenet hans ikke kan fly over tysk område om dagen. Mens tyske piloter og tyske fly er over engelsk område dag etter dag så kommer ingen engelskmann over i løpet av dagen; de kommer knapt over Nordsjøen. Så de kommer i løpet av natta og, som dere vet, slipper de bomber tilfeldig over sivile boligområder, gårder og landsbyer. Når de ser et lys slipper de ei bombe.
Gjennom tre måneder har jeg unnlatt å reagere på dette i tro på at de ville stoppe dette tøvet. Mr Churchill så i dette et tegn på svakhet. Dere vil forstå at vi svarer nå i økende grad natt etter natt. Og om det britiske luftvåpenet slipper to, tre eller fire tusen kilogram bomber så vil vi slippe et hundre og femtitusen, en million kilogram på ei natt. Om de kunngjør at de vil angripe våre byer i stor skala - vi vil utslette deres byer! Vi skal sette disse nattpiratene på sidelinja, så hjelp oss Gud. Den timen vil komme da en av oss vil knekke, og det vil ikke bli det nasjonalsosialistiske Tyskland. En gang før i mitt liv har jeg utført en slik kamp helt til slutten; og da ble min motstander [demokratiet], som nå sitter i England på den siste øya i Europa, også knust.
Kilde: Dokument 1280.
Men stemninga i befolkninga forandret seg raskt. Allerede høsten 1940 var befolkninga i ferd med å bli lei av den tyske propagandaen, som den følgende rapporten fra SD fra 7. oktober 1940 gir tegn på:
Det er klart fra Gau rapportene fra de siste vekene at store deler av befolkninga inntar en fullstendig utakknemmelig og gjennomført lite samarbeidsvillig holdning som blir uttrykt spesielt ved kommentarer om presse og radio.1. Det er mange rapporter om at oppstemtheten etter inngåelsen av Tremakterspakten [mellom Tyskland, Japan og Italia] allerede er gått over. Bare få personer setter pris på at pressen tok opp viktigheten av begivenheten på en grundig og uttømmende måte. Utålmodighet med det faktum at det "store slaget" mot England enda ikke har kommet dominerer. Folk vender allerede oppmerksomhet over til andre ting. Selv interessen for den militære utviklingen har beklageligvis gått tilbake. Motstrebende og nølende blir befolkninga vant til tanken på en andre krigsvinter, og daglige bekymringer, spesielt om brensel, har kommet til overflaten. Tanken kommer ofte opp om at Tremakterspakten viser at krigen har blitt enormt utvidet......
2. ..... Bildene av ødeleggelsene i England tenkes fortsatt å gjøre betydelig inntrykk, spesielt de som er offentliggjort av Võlkischer Beobachter. Nærbildene av utbombede gater, enkeltblokker etc. var det massene ville se.
Et ekstraordinært stort antall personer har imidlertid klaget over at de daglige rapportene er det samme opp igjen og opp igjen dag etter dag. Folk er blitt vant til å høre at de siste angrepene var hardere enn de tidligere og at de hadde på nytt en ødeleggende virkning. Folk har spurt seg selv utålmodig hvor lenge denne situasjonen med daglige angrep skal vare. Etter Førerens bemerkning, "Ta det rolig, han kommer!", ventet folk at den endelige operasjonen mot England snart skulle begynne. Faktisk ble kampen mot England utkjempet hovedsakelig av pressen og med stor bruk av tøff tale. Men det ble klart at pressen smurte tykt på. Man måtte bare tenke på overskrifter som "Hele London i flammer", "Londons luftforsvar blør i hjel", "Død og ødeleggelse i London". Folk er overrasket over at londonerne likevel holder ut. Tilsynelatende er ikke tingene slik som den tyske pressen hadde hørt fra utenlandske rapporter - at tingene allerede var verre enn i Warszawa og Rotterdam. Noen få mennesker tolket rapporten om at de engelske allerede hadde flyttet flyplassene sine inn i landet som en viktig suksess og en indikasjon på framgangen til den planlagte ødeleggelsen. Oftere kommenterer folk at i følge presserapportene bør det ikke være mye tilbake av den engelske flystyrken. Folk er ofte kyniske overfor informasjon om forholdet mellom fly som blir skutt ned på begge sider........
3. ........ Som med rapportene om evakuering av barn har de muntlige og skriftlige rapportene om virkningene av engelske bombeangrep skapt en psykose som har en ekstremt skadelig virkning på vår propaganda. For eksempel beskriver gjestene ved feriestedet i Baden-Baden, som var "rekonvalesent etter virkningene av nattlige luftangrep", sine "krigserfaringer" med den følge at rapportene i pressen og på radio nå møter betydelig mistillit.......
Kilde: Dokument 1281.
I denne situasjonen var Hitlers rolle som den som kunne blåse opp moralen vital, som det framgår av den følgende rapporten fra SD datert 14. november 1940:
Førerens tale den 8. november fortsetter å bli diskutert blant deler av befolkninga med stor tilslutning. Det var "den rette tingen å si på rett tid", og den har løftet humøret på nytt til et stort antall mennesker som nylig var misfornøyde og skeptiske som følge av personlige og økonomiske bekymringer som ble skapt av utsikten til å gå inn i den andre krigsvinteren, og den har avklaret den atmosfæren av tallrike rykter som hadde en negativ virkning på moralen.
Kilde: Dokument 1282.
Våren 1941 fikk regimet det hardeste slaget mot sin prestisje fram til da da Førerens stedfortreder Rudolf Hess den 10. mai 1941 flyktet til Skottland. SD rapporterte om hvordan ulike deler av befolkninga reagerte på dette, og alle var enige om å fordømme Hess, og også de som utnevnt Hess til høge stillinger ble fordømt for å ha gjort dette. Dømmekraften til hele den tyske toppledelsen ble trukket i tvil.
Samtidig begynte folk å reagere på muligheten for at Tyskland ville gå til krig mot Sovjet. Den 5. mai 1941 kom SD med en rapport som kommenterte dette:
Münster noterer folks kommentarer som uttrykker frykt for at en utvidelse av krigen gradvis vil svekke Tyskland. "Vi må kalle inn alle fordi vi okkuperer alle disse landene. Men menn og kvinner i sekstiårsalderen kan ikke holde landet gående". "Vi kan lett finne ut at vi okkuperer oss selv til døde som Napoleon, som ble ødelagt av splittelsen av styrkene sine." "Vi vil ha tilbake koloniene våre, men vi kan ikke okkupere hele Afrika. Folk kan ikke se hvor dette fører hen; okkupasjonen av England har på nytt blitt skjøvet inn i den fjerne framtida. "Krigen vil vare i mange år. Det er hardere enn vi trodde at det ville bli......"Halle noterer at alle politiske og militære rapporter blir vurdert i lys av om de kunne ha den virkning at de forkorter eller forlenger krigen......
Oppeln noterer liknende fenomen i landsbygdbefolkninga. Framfor alt bemerker bondekoner ofte; de er sterkt bebyrdet med at ektemennene er borte og ved at mannlige gårdsarbeidere blir innkalt til militærtjeneste, og av dårlig vær etc., "Dersom krigen bare var over"...... Om bare den fordømte krigen var over......"
Kilde: Dokument 1284.
Reaksjonene på krigen mot Sovjet den 22. juni 1941 var blandede og usikre, som det framgår av rapporten fra SD fra 26. juni:
Rapportene om krigen med Russland, som har blitt mottatt i mellomtiden, bekrefter enstemmig at den innledende nervøsiteten og sjokket, som spesielt kunne merkes blant kvinner, bare varte noen få timer og, som følge av den omfattende opplysningskampanjen, har gitt plass til en alminnelig holdning av ro og tillit. Stemninga i befolkninga har svinget rundt i en slik utstrekning at de fleste personer nå tenderer mot å ha en svært lav mening om Russland som militær motstander. I noen rapporter er det advarsler om "en tydelig undervurdering av motstanderen".......Mens det gjennom Riket ikke er noen tvil om den militære situasjonen oppstår det her og der frykt for at det vil bli ekstremt vanskelig å administrere og opprettholde sikkerheten i den russiske sfæren. I denne forbindelse refererer folk stadig til mangelen på mannskap overalt. Referanser til Napoleons skjebne, som ble beseiret av Russlands utstrekning, har vært forholdsvis sjeldne så langt.
Kilde: Dokument 1285.
I slutten av juli 1941 hadde det begynt å komme brev fra soldatene på Østfronten om harde kamper, og antallet tapte soldater økte stadig, og folk i Tyskland begynte å bli mer bekymret og misfornøyde. Det framgår av rapporter fra SD, som her fra Stuttgart datert 29. juli 1941:
I innenrikspolitikken er stemninga og holdninga til befolkninga fortsatt nedslått, bekymret, full av mistillit, irritasjon og skuffelse, selv om matforsyninga har blitt noe bedre. Det er heller ikke mangel på høyt uttrykt indignasjon og bitre klager fra befolkninga. Disse fortsetter å være om ulovlig handel, hamstring, "gode kontakter", oppførselen til de bedrestilte og til partikamerater, dovenskapen til feriegjester, ulempene for kvinner i arbeidslivet når det gjelder fordeling av mat og frukt, mangel på tobakksvarer og køene foran tobakksbutikkene.Det er stor misnøye blant familier med barn og med koner i arbeid over mangel på hjelp i heimen, mens de som motsetning kan se at gifte par uten barn og kvinner fra de øvre klasser, som ikke er i arbeid, fortsatt har tjenere, som må gå tur med hunden, mens husets kvinne sitter på kafé eller spiller tennis.
Overalt sier folk at også i denne krigen er det på nytt småfolket som er dummepettere. De må arbeide, de må greie seg uten og holde munn, mens de andre kan få hva som helst de vil ha med sine penger, kontakter, selviskhet og hensynsløshet. "Det er akkurat som i gamle dager: på den ene siden, kaksene, plutokratene, klassestoltheten, krigsprofitørene og, på den andre siden, de godmodige, dumme arbeidsfolkene. Hvordan kan man fortsatt snakke om et nasjonalsamfunn? "Idealistene er nå som alltid de dumme. Penger styrer verden. Disse bemerkningene er ganske typiske og er ikke gjort på en spottende måte, men med en tone av forbauselse og bitterhet.
Kilde: Dokument 1286.
En annen rapport som kom fra SD i Leipzig og var datert 6. august 1941:
1. Hendingene i øst gir folk mye bekymring. Mens ingen tviler på at Sovjet vil bli beseiret hadde de ikke regnet med slik en tøff motstander. Folk venter store tap, inkludert på vår side, og venter utmattelse av våre reserver av mennesker, som i måneder vil gjøre det umulig å oppnå vårt virkelige krigsmål om å få slutt på England. Det er bekymring for en ny krigsvinter som medfører svært hardt arbeid og lite mat.....6. Det store antallet fanger er årsak til bekymring. Folk antar at disse undermenneskene som er infisert med bolsjevisme knapt kan bli satt ut i industrien og jordbruket vårt uten å sette folket vårt i fare. Så de vil måtte få mat uten å arbeide på bekostning av vår befolkning, som det i et hvert tilfelle er sørget dårlig for.
Kilde: Dokument 1287.
Kunngjøringen fra Rikets pressesjef Otto Dietrich den 9. november om at den militære styrken til Sovjet var knekket og at krigen i øst var avgjort, og den pressedekningen som fulgte denne linjen, førte til en midlertidig optimistisk stemning. Men SD noterte at det ikke forekom offentlige gledesutbrudd. Og vekene fortsatte å gå uten at kampene avtok.
Det gikk ei tid før vanlige folk i Tyskland oppfattet hvor stort det militære tilbakeslaget foran Moskva i desember 1941 var. Før de ble oppmerksomme på det kom Hitlers krigserklæring mot USA og det japanske angrepet på USA. I følge en SD rapport fra 15. desember aksepterte befolkninga Hitlers forklaring på krigserklæringa mot USA. Befolkninga hadde ingen ide om hva krigserklæringa mot USA kunne medføre. De ventet en langvarig hovedsakelig defensiv krig på den andre siden av havet.
De første alvorlige tegnene på at noe var alvorlig galt på Østfronten kom da feltmarskalk von Brauchitsch gikk av som øverstkommanderende den 19. desember 1941 og med Goebbels kringkastingsappell den 20. desember om innsamling av klær til Østfronten. I en rapport fra den 5. januar 1942 beskriver SD befolkningas respons på dette:
Kunngjøringen om innsamling av vinterutstyr har skapt stor respons i alle deler av folket og er fortsatt fremst i folks oppmerksomhet. Det er enstemmig rapportert at kunngjøringa vakte stor forbauselse i lys av det faktum at nylig hadde det blitt rapportert gjentatte ganger i pressen om gode og adekvate forsyninger med vinterklær til våre soldater. Kunngjøringen var en klar bekreftelse av beretningene fra soldater på permisjon fra fronten om at det var mangel på utstyr som gjorde det mulig å tåle den russiske vinteren, og av at beretningene ikke var, som man tidligere hadde trodd ut fra propagandaen, utdaterte. I denne forbindelse uttrykte mange mennesker sin forbauselse over at innsamlingen av klær ikke allerede hadde blitt gjennomført på sensommeren. Den nåværende tid for innsamlingen av klær ble betraktet som alt for sen av alle landsmenn og de sluttet fra det at soldatene var dårlig utstyrt for vinteren....... Tiltroen til Føreren er så urokkelig at den første forferdelsen over avgangen til den tidligere øverstkommanderende for hæren snart ble erstattet av en mer tillitsfull vurdering av situasjonen og denne hendelsen har nå kommet mer i bakgrunnen.
Kilde: Dokument 1289.
Det er klart at innsamlinga av klær var en positiv avsporing fra sjokkene i desember og ga folk en følelse av å delta på en positiv måte. Men i en rapport fra SD den 22. januar 1942 kom det fram at de for befolkninga uklare forhold i den militære ledelsen og hærens manglende forberedelse til vinterens krav hadde ført til at befolkninga hadde mistet tillit til ledelsen og også til pressen som tydeligvis ikke hadde gitt et korrekt bilde av situasjonen. Folk prøvde å skaffe seg sitt eget bilde av situasjonen der de brukte all den informasjon de fikk tak i fra soldater på perm og fra personer som var plassert slik at de burde vite noe, og fra rykter, i tillegg til det media fortalte.
Holdningen overfor den offisielle propagandaen ble oppsummert av presidenten i den Hanseatiske delstatsdomstolen i Hamburg i hans rapport av mars 1942 til Rikets justisminister:
I. ...... I alminnelighet er det erkjent at i lys av den nåværende militære situasjonen vil det ikke bli en tidlig slutt på krigen. Folk begynner å innfinne seg med det. Spørsmålet om hvor lenge krigen vil vare blir knapt diskutert nå som folk har innsett at den optimismen som først var vist i denne forbindelsen var uten grunnlag......II 1. Det er hyppige kommentarer fra mine klienter om at i Tyskland er virkningen av vår egen propaganda overdrevet og samtidig er folks evne til å danne seg egne oppfatninger undervurdert. Det er en alminnelig kritikk at rapporter er malt rosenrøde og at det ville være bedre ikke å presentere tingene som om seieren var rett rundt hjørnet. Folk er oppmerksomme på at i tilfelle en slik verdenskrig kan man ikke alltid regne med rask og øyeblikkelig militær og politisk suksess, og at enkelte tilbakeslag bare er helt naturlige. Det ville synes passende å skape erkjennelse av dette der den ikke eksisterer.........
2. Generelt ber folk om mye mer åpenhet. Som eksempel siterer folk tilfellet Brauchitsch. Den eneste grunnen til at dette bidro til ryktene om en alvorlig splittelse mellom Føreren og partiet på den ene siden og generalene og offiserskorpset på den andre var at det var fullstendig mangel på fornuftig forklaring. Folk trodde at en åpen innrømmelse av feil og mangler er beregnet til å styrke deres tillit. Det er til og med noen folk som i denne forbindelsen refererer til våre engelske fiender som, som det framgår av avisene, åpent diskuterer feiltakelser.
Folk uttrykker ofte den oppfatning at propagandaen vår ikke skulle få fienden til å virke for latterlig, ikke alltid framstille dem som mindreverdige og ikke alltid anta en sarkastisk holdning overfor dem. Spesielt soldater og menn på permisjon peker stadig på at de erfarer denne fornedrelsen og latterliggjøringen av fienden som en fornedrelse av Wehrmachts anstrengelser. Mange landsmenn er også ulykkelige over at det stadig gjøres narr av Churchill, Roosevelt og Roosevelts kone etc. Folk sier at man skulle moderere tonen her og at overdrivelser og for hyppige gjentakelser har den motsatte virkning på vanlige landsmenn.
Kilde: Dokument 1291.
Propagandaen ble møtt med stadig større skepsis. Befolkninga sammenliknet det virkelighetsbildet propagandaen prøvde å trekke opp med den virkeligheten folk opplevde, og når det kartet som nazistene prøvde å gi folk ikke stemte overens med terrenget mistet folk tiltroen til kartet. De sovjetiske hærene kjempet med stor utholdenhet og offervilje, og etter hvert også med stadig større dyktighet. Den underlegenheten som nazistene påstod markerte sovjetstyrkene ble det stadig vanskeligere å se. Og mange mennesker fra Sovjet ble sendt til tvangsarbeid i Tyskland, slik møtte mange tyskere mennesker fra Sovjet. Mange tyskere prøvde å danne seg et bilde av russerne uavhengig av propagandaen. Dette tok en rapport fra SD opp den 17. august 1942:
Det har nylig kommet tallrike rapporter fra ulike deler av Riket og fra alle deler av befolkninga som indikerer at befolkninga i økende grad prøver å danne seg et sammenhengende bilde av Sovjetunionen, av landet, dets indre situasjon, og de indre og ytre forholdene til dets folk. Det blir pekt på at i løpet av krigen mot Sovjet har alle de tidligere forestillingene blitt forandret og at det er serier med motsetninger som det ikke er noen tilfredsstillende forklaring på.1. Vår tidligere propaganda mot Sovjet la vekt på at det kommunistisk-bolsjevikiske systemet hadde blitt opprettet av jødene som et system som involverte den overveldende undertrykkelse av og forarming av hele den russiske befolkning......
2. Bildet var et av stort kaos. Folk minnes de virkningsfulle rapportene om uorden i jordbruket og transporten, for eksempel om de feilslåtte femårsplanene for industrien etc., som har blitt skrevet opp gjennom årene. Allerede i de første månedene av krigen mot Sovjet vokste følelsen av at vi hadde blitt offer for en viss feiloppfatning. Den store massen av våpen, deres tekniske kvalitet, den store industrialiseringen var de første overraskende inntrykk som motsa de grunnleggende argumentene som representerte det tidligere bildet av Sovjet.
3. Folket i Sovjet har blitt framstilt som dyr, som beist. Kommissærene og politruk ble betraktet som sammenfatningen av undermenneskelighet. Rapportene om uhyrlighetene i de første månedene av den østlige kampanjen bekreftet oppfatningen av at medlemmene av fiendens hær var beist. Folk var bekymret over hva som kunne gjøres med disse dyrene i framtida. Mange landsmenn tenkte at de skulle bli hensynsløst utslettet. Sett i lys av rapportene om uhyrligheter begått av rømte russiske krigsfanger var det bekymring over at disse typene kunne komme til Riket i store antall og til og med bli satt i arbeid. Men nå setter mange landsmenn denne oppfatninga opp mot de intellektuelle kvalitetene og karakteren til tusenvis av arbeidere fra øst. Spesielt arbeidere legger merke til at disse russerne er ganske intelligente, passer lett inn, er raske til å forstå selv ganske kompliserte mekaniske prosesser. Mange lærer tysk raskt og er ofte på ingen måte dårlig utdannet. Disse erfaringene har undergravd deres tidligere bilde av folket fra øst........
5. Spesielt legger landsmenn merke til kampstyrken til den Røde Armé, som i tillegg til utstrekningen av og kvaliteten til dens forbløffende rustning representerer den andre store overraskelsen. Opp til nå har denne utholdenhet i kamp blitt forklart som redsel for kommissærene.... Men den tanken kommer stadig tilbake at enkel tvang er ikke en adekvat forklaring på slike egenskaper i kamp og på at de viser slik dødsforakt.... I hvert fall har bolsjevismen, uansett på hvilken måte, gjennomtrengt store deler av den russiske befolkninga med hensynsløse resultat. Spesielt soldater bemerker at slik organisert besluttsomhet hadde aldri de russerne som de møtte under Første Verdenskrig. Det var klart at folkene i øst var svært forskjellige fra oss i rase og etnisk, men bak fiendens kampstyrke lå det fortsatt en kjærlighet til fedrelandet, en form for mot og kameratskap og forakt for livet, som hos japanerne, synes merkelig, men må erkjennes.
Kilde: Dokument 1292.
Et annet eksempel på motstand mot ideologisk indoktrinering, skriver Jeremy Noakes, er den folkelige responsen mot pressereportasjer om RAFs angrep mot en dam, som den ble skrevet ned i rapporten fra Gau Brandenburg til Partikansleriet for veka 23-29 mai 1943:
Det er nevnt i presserapportene om de engelske luftangrepene mot dammer at en jøde var ansvarlig for ideen til disse angrepene. Befolkninga er skarpt kritisk til denne rapporten. Den ser det slik at dammen, slusene og andre slike installasjoner er naturlige militære mål, og dersom det ikke har vært rettet angrep mot slike mål i England, fordi vi trengte å vente på den inspirerte ideen til en jøde, så skulle de ansvarlige mennene kreve pengene tilbake fra de som lærte dem yrket. Slik er befolkninga sterkt kritisk mot spesielt to ting:Kilde: Dokument 1293.
- Ødeleggelsen av dammen er en ekstraordinær suksess for de engelske og befolkninga aksepterer ikke at et rettferdig angrep blir omgjort til et rent terrorangrep.
- Framhevelse av rollen til en jøde i forbindelse med dette er helt ubegripelig.
Etter hvert som krigen varte ved ble lojaliteten hos store grupper overfor kirkesamfunnene, som kunne gå på tvers av nazismens krav, tydeligere. Dette var spesielt tydelig på landsbygda, men gjorde seg ikke bare gjeldende der. I en rapport skrev Landrat i Ebermannstadt, som ligger på landsbygda i det nordlige Bayern:
Den store majoriteten av landsbygdbefolkninga holder seg fortsatt trofast til sitt spesielle religiøse samfunn. Alle forsøk på å ryste deres tro møtes av iskaldt avslag; i noen tilfeller fører det til misfornøyelse og hat. Feiringen av Corpus Christi [som hadde vært offisiell helligdag, men var blitt avskaffet som dette] av både protestanter og katolikker var en klar og forenet demonstrasjon mot statens forbud. Avskaffelsen av Corpus Christi, så vel som forbudet mot rogationprosesjonen [i forbindelse med Kristi Himmelfart] og pilegrimsferd på arbeidsdager blir betraktet som ganske enkelt påskudd for gradvis og systematisk å fjerne alle de religiøse helligdagene i sammenheng med fullstendig utslettelse av de kristne religiøse samfunnene. Denne oppfatningen vil få ytterligere bekreftelse når avgjørelsen til den bayerske statsministeren om å fjerne krusifiksene fra skolene i den nære framtid lekker ut til offentligheten.
Kilde: Dokument 1294.
Og faktisk førte forsøket til innenriksminister og gauleiter i München-Øvre Bayern, Adolf Wagner, på å fjerne krusifiksene fra skolene til slik en proteststorm at Hitler ga ordre om at de skulle settes tilbake for ikke å sette moralen på spill. Kirkas økende innflytelse var et konstant tema i rapporter til partiet og SD. I en rapport datert 9. april 1943 skriver lederen for nazistisk indoktrinering i landsbyen Maxfeld nær Nürnberg at kirka har en fordel framfor nazipartiet:
I denne forbindelsen må man nevne det faktum at med den økende hardheten til krigen har kirkene en oppslutning som aldri før. Det er nå tilfelle at det ikke er pastoren som løper etter folket men omvendt er det folket som løper etter pastoren. Den overveldende majoriteten av unge mennesker er konfirmert, i nesten alle avisnotiser om de som er drept i krigen er det referanse til en kirkelig minnemarkering, selv for de som var i Waffen SS og selv for de som var i Leibstandarte SS..... Det har ingen hensikt i å benekte disse fakta. Vi må bli vant til å se enda mer av dette i framtida, for den nylig oppvåknede interessen for kirker har trengt så dypt inn i sirklene til våre støttespillere at vi kan ikke se bort fra det.
Kilde: Dokument 1295.
Høsten 1942 var den tyske befolkninga utmattet av krigen. I den månedlige rapporten datert den 2. november 1942 skrev Landrat i Ebermannstadt:
Lengselen etter at krigen skal ta slutt manifesterte seg nå sist spesielt i den iveren som folk grep tak i ryktene om våpenhvileforhandlinger med russerne med. Det faktum at Østfronten i lang tid hadde vært ubevegelig, at Stalingrad ikke hadde blitt tatt, at nyheter om døde aldri slutter å komme, at kanselleringer av den reserverte statusen til unge bønder øker i en alarmerende fart, og at de yngste aldersklassene allerede blir innkalt blir fortolket som tegn på utmattelse. Taler av Føreren, riksmarskalken [Göring], utenriksministeren, Rikets propagandaminister og de andre propagandatiltakene og lokale propagandakampanjer har ikke lenger varig virkning. Tretthet av krigen er allerede så sterk at alle appeller om å gjøre mer er uten virkning.
Kilde: Dokument 1296.
Selv om de tyske styrkene ved Stalingrad [Den Sjette Armé] var blitt omringet den 22. november 1942 var det først den 16. januar 1943 at et kommunike fra Wehrmacht innrømmet at de tyske styrkene var involvert i en forsvarskamp mot en fiende som "angrep fra alle sider". I rapporten fra 28. januar 1943 kommenterte SD befolkningas respons på situasjonen:
For øyeblikket er hele nasjonen dypt rystet av inntrykket av at skjebnen til den sjette armé allerede er beseglet og av bekymring over den videre utvikling av krigssituasjonen. Blant de mange spørsmål som oppstår på grunn av den endrede situasjonen og som folk stiller er framfor alt spørsmålet om hvorfor Stalingrad ikke ble evakuert eller fikk hjelp, og hvordan det var mulig, bare for få måneder siden, å beskrive den militære situasjonen som sikker og som ikke ugunstig. Spesielt diskuterer folk, med en markert tone av kritikk, undervurderingen av de russiske kampstyrkene som nå for andre gang har utløst en alvorlig krise. I tillegg til dette er våre landsmenn på nytt opptatt av ulike utviklingstrekk i den innenlandske situasjonen som delvis er ansvarlige for dette slaget som treffer oss så ekstremt hardt. Til tross for at de er rede til å underkaste seg innføring av total krig sier mange landsmenn, spesielt de som er politisk pålitelige, at dette steget ble tatt for sent. Selv om hver enkelt var villig til å ekskludere alt fra sitt private og profesjonelle liv som ikke var absolutt nødvendig for å oppnå seier, må det bli spurt om livets store kompleksitet kunne bli redusert til det nødvendige nivå med den hastighet og intensitet som er nødvendig, men også uten å gå for langt. Framfor alt tviler våre landsmenn på om det vil være mulig å fordele krigens byrde likt mellom alle uten forskjeller. Slik frykter folk at med den kommende bruk av kvinners arbeid vil de øvre klasser vite hvordan de skal slippe unna byrdene. Det var beklagelig at Føreren ikke hadde funnet tid til intensiv behandling av situasjonen her heime. I følge alle rapporter venter nasjonen spent på en tale av Føreren den 30. januar og håper at den vil gi svar på alle disse spørsmålene.Med frykt for at en ugunstig slutt på krigen er mulig tenker mange landsmenn alvorlig over virkningene av nederlag. Mens noen folk sier at "kanskje det ikke vil være så ille", er de fleste overbevist om at å tape krigen vil bety utryddelse. Selv om på den ene siden denne alarmerende tanken styrker viljen til å holde ut, så får den på den andre siden mange mennesker til allerede å tenke på muligheten til en vei ut som den siste tilflukt og til å snakke om den endelige kula som fortsatt vil være der når alt var over.
Til tross for at det dårlige humøret er blitt vanlig sammen med akutte symptom på depresjon i noen kretser er holdningen til våre landsmenn styrket, i følge rapporter fra alle deler av Riket. Det er fullt mulig, fastslår disse rapportene, at de indre ressursene til folket, som nå er mobilisert, vil vise seg i løpet av den avgjørende prøven som kommer.
Kilde: Dokument 1297.
Det ble reist kritikk mot pressen for at situasjonen kom på folk uten at de var forberedt på den, og for at pressen hadde vekslet mellom å framstille situasjonen som for lys, for deretter å framstille den som svært mørk, uten å gi noen forklaring på denne endringen:
.......... Den dystre situasjonen i øyeblikket skyldes antakelig først og fremst det faktum at propagandamediene ikke gir noen grunn til denne utviklingen og også at det ikke er noe forsøk på å skape håp om en forandring av situasjonen. Hele det tyske folket deler de skjebnetunge timene til de tyske soldatene på Østfronten. Men de vil erfare en følelse av håpløshet dersom det ikke er noe tegn på en vei ut. Noen få sier allerede at dette er begynnelsen på slutten og drar i noen tilfeller spontant parallell til utviklinga i Første Verdenskrig der vi på liknende vis holdt på å vinne krigen til i 1918 og så tapte krigen til slutt.Pressen og propagandamediene bærer alene ansvaret for denne nåværende stemning. Det tyske folket ville og vil høre sannheten og ha klarhet. De vet at deres eksistens står på spill og at enhver kjemper for livet. De vil ikke blitt gitt et rosenrødt bilde, men de vil også vite hvordan kampen kan bli fortsatt og vil være sikker på at man kan stole på at en fortsettelse av kampen leder til seier.
Kilde: Dokument 1298.
Goebbels sitt forsøk på å mobilisere til total krig i februar 1943 fikk en blandet mottakelse. Forsøket kom på et tidspunkt da befolkninga var deprimert etter nederlaget ved Stalingrad og de sovjetiske offensivene lenger vest der sovjetiske styrker nylig hadde tatt Kharkov tilbake. Befolkninga ønsket en forklaring på situasjonen og den ønsket å vite hva den kunne holde seg til. Og i denne situasjonen ga talen til Goebbels befolkninga noe å holde seg til. Fra ledende kretser i partiet fikk Goebbels kritikk for å ha lagt vekt på at krigens byrder ble ulikt fordelt mellom arbeidere og de bemidlede, der de bemidlede klasser kunne kjøpe seg fri fra å bære mange av krigens byrder og fortsette et liv i luksus.
Mange grupper begynte å tvile på framtida både for Tyskland og for seg selv personlig. De så for seg en svært langvarig krig, for Tyskland var i krig ikke bare mot England og Sovjet, men også mot USA, og det kunne ta lang tid for Tyskland å nedkjempe så mange og sterke motstandere mente selv de som trodde på seier i krigen. Og hvordan skulle det gå med dem? I Tyskland ble partiet og staten og de store bedriftene og sammenslutningen stadig mer dominerende, og de frie yrkene var truet av å bli oppslukt.
Hitler henvendte seg sjeldnere til offentligheten etter at nederlagene hadde begynt å komme. Tilhengerne hans savnet de offentlige opptredenene hans. Men Hitlermyten hadde begynt å tape sin kraft. Det framgår av partikansleriets oppsummering av og kommentarer til rapportene fra Gauene for 7-20 mars 1943:
Ryktesprederne er fortsatt, eller heller mer enn noen gang, i arbeid. Ryktene om en forestående devaluering er fortsatt levende. Det blir snakket om å "skatte bort sparekontoene". De følgende ryktene og politiske vitsene har blitt rapportert fra de følgende Gau: Pommern, Kurhessen, Westfalen Sør og Nord, Moselland, Berlin, Saksen etc.Hva som er spesielt farlig med disse tingene er det faktum at folk nå tør å kritisere Føreren åpent og å angripe ham på den mest ondskapsfulle og spottende måte.......
- .........
- Klokka går tikk takk og viseren går fram; Rommel går bakover og det blir beskrevet som takk tikk.
- Man kan få tyskernes bok Mein Kampf for poeng - på rasjoneringskortet for klær [Spinnstoffkarte. Spinnen betyr å spinne, men kan også bety å fantasere eller prate tull].
- Føreren er mentalt forstyrret og river ned bilder og gardiner i hovedkvarteret sitt.
- Den nåværende framgangen på Østfronten var bare mulig å oppnå fordi Halder og Brauchitsch hadde blitt kalt tilbake av Føreren.
- Vi trenger ikke å frykte bolsjevikene for bare britene og amerikanerne vil komme til Moselland.
- Grunnen til at det er så få luftvernkanoner i Rhinland er at majoriteten av katolikkene bor her og staten er lite interessert i dem.
Kilde: Dokument 1303.
Fire veker senere rapporterte partikansleriet i rapporten for 11-17 april på nytt om dette temaet:
Det er samstemmige rapporter fra mange gauhovedkvarter om at spesielt i det siste har det antallet politiske vitser som inkluderer Føreren økt kraftig. Det følgende er eksempler på det store antallet slike vitser som vi har mottatt:Kilde: Dokument 1303.
- Hva er forskjellen på sola og Hitler? Sola står opp i øst, Hitler går ned i øst.
- Hva er forskjellen på India og Tyskland? I India sulter en mann for alle (Gandi), i Tyskland sulter alle for en mann.
- Sarah Leander er innkalt til Hitlers hovedkvarter. Hvorfor? Hun skal synge "I know there'll be a miracle one day" hver dag.
Moralen ble stadig dårligere ut over sommeren. I slutten av mai 1943 ble det klart at ubåtkrigen ikke lenger gikk Tysklands vei. Den 8. juli rapporterte SD:
Fortelling av vulgære vitser som er nedsettende for staten, til og med om Føreren selv, har økt betydelig siden Stalingrad. I samtaler på kaféer, fabrikker og andre møteplasser forteller folk hverandre de "siste" politiske vitsene og i mange tilfeller skiller de ikke mellom de med harmløst innhold og de som klart er i opposisjon til staten. Selv folk som knapt kjenner hverandre utveksler vitser. De antar klart at vitsene nå kan bli fortalt uten frykt for skarp irettesettelse, og slett ikke at de blir rapportert til politiet. Store deler av befolkninga og til og med en del av partimedlemmene har klart mistet følelsen av at å lytte til og å bringe videre politiske vitser av en viss type er noe som en anstendig tysker slett ikke gjør.
Kilde: Dokument 1305.
Den 27. juli 1943 falt Mussolini i Italia, og den 2. august rapporterte SD om responsen på dette i den tyske befolkninga:
Tanken om at regjeringsformen i Riket, som ble betraktet som uforanderlig, også plutselig kunne bli forandret i Tyskland er utbredt. I denne forbindelsen er det hyppig referanser til individuelle tilfeller av korrupt atferd av partikamerater i ledelsesposisjoner i partiet, staten og økonomien, og det er ofte snakk om et totalt "korrupt system". Samtidig har de ryktene som har versert i noen tid om den påståtte flukten til riksmarskalken, Rikets utenriksminister, eller riksleder von Schirach, på nytt dukket opp. Det er også noen rapporter om spottende vitser, slik som den om at Føreren har trukket seg tilbake for å skrive ei bok med tittel "Min Feiltakelse", eller at Føreren og Rikets minister Dr Goebbels hadde forlist i en ubåt og at det var ikke de to som ble reddet, men det tyske folket som ble reddet.
Kilde: Dokument 1306.
Forakten for ledelsen i Tyskland økte. SD skrev en rapport om dette til partikansleriet. Rapporten hadde tittelen: "Grunnleggende saker angående stemning og atferd til det tyske folket: tillit til ledelsen". Rapporten var datert den 29. november 1943. Kort fortalt gikk den ut på at befolkninga fortsatt hadde tillit til Føreren, mens de var kritiske overfor og hadde mistet mye av tilliten til resten av ledelsen. Befolkninga var blitt oppmerksom på den utstrakte korrupsjonen og på at det var stor forskjell på hva folk kunne tillate seg og på hvordan folk ble behandlet, og dette var med på å rive ned tilliten til regimet:
..........Kilde: Dokument 1307.
- Befolkninga drar et skille mellom Føreren og resten av ledelsen i sin vurdering av profesjonell ytelse og personlig atferd.
- Kritikken av enkelte ledende figurer og av tiltak beordret av ledende myndigheter, som i noen tilfeller ikke bare kommer fra motstandere eller fra vanlige grinebitere, men fra vide kretser i befolkninga, indikerer en viss reduksjon av tilliten til ledelsen.
- Rettferdighet og lik fordeling av krigens byrder vil avgjøre graden av tillit til ledelsen. Tilliten blir framfor alt rystet dersom tiltak ikke er anvendt likt eller totalt og når unntak er gjort og når det er "bakdører" og når det ikke blir handlet uansett hvilken person det angår.
Ut på høsten 1943 ble situasjonen stabilisert. Dette skyldtes at situasjonen i Italia syntes å bli bedre, og enda mer at regimet slo hardt ned på de som snakket om et kommende nederlag og hadde gjort dette offentlig ved å dømme folk til døden og offentliggjøre dommene. Presidenten for den høye domstolen i Bamberg kommenterte dette i sin rapport til Rikets justisdepartement den 27. november 1943:
I tillegg til dette har det i de siste vekene og månedene foregått en markert forandring, kanskje mindre i stemninga selv enn i den måten den blir uttrykt på. Mens det for ei kort tid siden var merkbart at det var stor mangel på hemninger mot å bringe rykter videre og politiske og militære begivenheter ble diskutert offentlig, i puber, jernbanekupeer, butikker etc., så har dette nå blitt erstattet av den største forsiktighet i alle saker som angår krig og politikk, antakelig under inntrykk av det økende antallet dødsdommer mot de som snakket om nederlag. Siden ingen lenger er forberedt på å si det de tenker og, tvert i mot, det overalt er virkelig uvilje mot å engasjere seg i samtaler om noe som helst annet enn de nære og dagligdagse ting, er det knapt mulig lenger å måle den virkelige stemninga til folk, spesielt dens variasjoner. Tydelig nok diskuterer folk det som virkelig opptar dem bare i de mest intime kretser der de kjenner seg trygge på å ikke å bli angitt.Matforsyningene er tilfredsstillende. Folk innser at de matrasjonene som de har rett til er tilgjengelige på regulær basis og uten problemer og at forsyningene til befolkninga er betydelig bedre enn i [Første] Verdenskrigen.
Kilde: Dokument 1308.
Luftangrepene virket sterkt inn på befolkningas stemning. Omkring 305.000 tyskere ble drept av luftangrepene og 780.000 ble skadet og nesten to millioner boliger ble ødelagt. Den første responsen synes å ha vært solidaritet med de som ble rammet og en bestemmelse om å prøve å fortsette livet som før så langt som mulig. Det første store angrepet i kampanjen med massebombardement mot sivile mål var utarbeidet av luftmarsjall Arthur Harris for å knekke den tyske befolkningas moral. Det fant sted natt til 28-9 mars 1942, og målet var Lübeck på Østersjøkysten. Lübeck var en liten by med trange gater og hus der det var brukt mye trevirke, og Lübeck ble nettopp valgt som bombemål fordi gatene var trange og det var mye trevirke i bebyggelsen, og derfor ville en brann kunne spre seg lett. Lübeck skulle bombes med brannbomber. Det ble sluppet omkring åtte tusen brannbomber og i tillegg "veskebomber" som var laget av bensin og gummi med eksplosiver. Den 9. april skrev SD om luftangrepet:
I følge den endelige rapporten fra Lübeck som oppsummerer virkningene av det tunge britiske bombeangrepet som foregikk natt til 28/9 mars 1942 viste befolkninga i Lübeck en virkelig merkverdig fatning, til tross for den ekstreme ødeleggelsen og tapet av liv. Dette var hovedsakelig resultat av at alle deler av befolkninga stod klar til å hjelpe de landsmennene som ble rammet i løpet av atskillige bølger med bombeangrep, og i tillegg arbeidet til Wehrmacht, Rikets jernbaner og liknende enheter, og også den umiddelbare innsetting av handverkere utenfra. HJ, BdM og NSV har blitt spesielt roset av befolkninga for deres utrettelige innsats fri for smålig byråkrati, og for å gi den første praktiske hjelp gjennom å skaffe mat, klær og pleie av de sårede og heimlause. Aldri før har følelsen av samhørighet og tilhørighet blitt så klart demonstrert som i løpet av den natta.Redningsoperasjonene i løpet av angrepet hadde fordel av det faktum at mange medlemmer av Wehrmacht var på helgepermisjon og kom til hjelp uten å vente på ordre og ga aktiv hjelp. Under angrepet var befolkninga rolig og disiplinert på en eksemplarisk måte, selv om det var det første store luftangrepet den ble utsatt for. Det var bare dette faktum som gjorde redningsarbeidet i stand til å redde tallrike landsmenn ved å få dem ut fra kjellerne til de brennende husene som raskt etterpå falt sammen. Imidlertid ble kampen mot brannbombene hindret av det faktum at tallrike beboere ikke var heime på en lørdagskveld og at mange beboere, siden de manglet erfaring, ikke hadde gjennomsøkt husene sine etter brannbomber. Videre var mangelen på brannsprøyter, vann, sand, økser og utstyr for å bryte seg inn i kjellere en ulempe for om disse hadde vært til stede ville tallrike tap kunne ha blitt unngått.
Det var en blandet respons fra befolkninga overfor det som ble gjort av den lokale sikkerhets- og hjelpetjenesten [SHD=Sicherheits und Hilfsdienst, som var ansvarlig for å hjelpe folk i tilfelle luftangrep]. Det ble rapportert at SHD Lübeck hittil ikke hadde noen erfaring og stort sett var sammensatt av eldre menn. Imidlertid arbeidet SHD fra Hamburg, som kom noe senere, svært godt med bakgrunn i tidligere erfaring, og den hjelpen som ble gitt av branningeniører som kom utenfra ble også roset.
Å skaffe vitale nødvendigheter umiddelbart etter luftangrepet viste seg å være spesielt vanskelig siden et stort antall av forretningene og slakteriene og restaurantene etc. hadde blitt ødelagt. Disse problemene ble imidlertid raskt løst ved anskaffelse av matforsyninger fra Hamburg, Kiel, Stettin etc. og ved at kantiner ble satt opp......
Kilde: Dokument 1309.
De verste tilfellene av brannstormer skapt av allierte luftangrep kom i byene Hamburg natt til 27-9 juli 1943, som drepte 35-40.000 mennesker, og Dresden den 13-14 februar 1945, som drepte et liknende antall mennesker. I de sju luftangrepene mot Hamburg fra 25. juli og 3. august der rundt 3.000 britiske og amerikanske fly deltok ble minst 42.000 mennesker drept og mer enn 100.000 skadet; mer enn 40.000 boligblokker med rundt 225.000 leiligheter, 24 sykehus, 277 skoler, 580 industribedrifter og 3.000 andre forretninger ble ødelagt. Det følgende dokumentet inneholder utdrag fra rapporten til politipresidenten i Hamburg om disse luftangrepene:
Inntrykket skapt av den utbrente byen blekner mot brannen selv: hylingen fra ildstormen, skrikene og gråten til de døende og smellene fra de fallende bombene.Grunnen til at skaden var så alvorlig og, framfor alt, til det uvanlige antallet døde sammenliknet med tidligere luftangrep er det faktum at det ble utviklet ildstormer. De, og spesielt den som oppstod etter det andre store angrepet, på natt til 27/8 juli, skapte en situasjon som må bli beskrevet som ny og hittil ubegripelig på alle måter......
Ildstormer og deres karakteristika er etablerte fenomen som er velkjente i historien om bybranner. Den fysiske forklaringen på dem er enkel. Som et resultat av en kombinasjon av et antall branner blir luften over dem opphetet i en slik grad at den utvikler enormt press oppover som skaper et svært sterkt sug på de omgivende luftmassene og drar dem mot sentrum av brannen fra alle kanter. Som følge av ildstormen, og spesielt av det enorme suget, skapes det vinder som er enda sterkere enn de velkjente vindstyrkene [1-12]. Som i tilfelle med meteorologien så blir det også i tilfelle med ildstormene skapt luftbevegelse ved en ombalansering av temperaturforskjeller. Men mens disse temperaturene i meteorologien gjerne er 20-30 grader er det i tilfellet med ildstormene temperaturforskjeller på 600 og til og med 1.000 grader. Dette forklarer den store kraften som skapes av ildstormen som ikke kan sammenliknes med normale meteorologiske prosesser.
Utviklingen av en ildstorm er oppmuntret eller hindret av de arkitektoniske forhold i det berørte området på samme måte som av type, utstrekning og størrelse av den opprinnelige brannen. I Hamburg oppstod ildstormene i områder der bygningene stod tett sammen og var tett bebodd og der, derfor, typen og tettheten av berørte bygninger allerede skapte forutsetninger som var gunstige for utvikling av ildstorm. De berørte områdene i Hamburg var karakterisert av trange gater med store boligblokker med store antall gårdsrom, terrasser etc. I disse åpne rommene kunne ildkuler bli utviklet svært raskt og de ble menneskefeller. De trange gatene ble kanaler for ilden der lange flammer pisket.
Som følge av de konsentriske angrepene fra fienden og den tunge konsentrasjonen av brannbomber ble et stort antall branner utviklet i slike områder i løpet av svært kort tid. Det må bemerkes at det var ikke bare brann i takene, men som følge av fosforbomber og bomber fylt av veske [petroleum og gummi] ble i mange områder hele blokker plutselig satt i fyr fra nederste etasje. Ilden kunne spre seg utrolig fort siden takene hadde blitt revet av, veggene hadde falt sammen, vinduer og dører hadde blitt revet ut av rammene eller blitt knust av konsentrerte angrep med høyeksplosive bomber og miner og slik kunne ilden utvikle seg uten hindringer. Av disse grunnene oppstod ikke det mellomliggende stadiet i brannens utvikling der den ved tidligere angrep hadde kunnet bli bekjempet. For mange steder utviklet det seg utstrakte branner i løpet av svært kort tid. Og på grunn av fysikkens lover oppstod en ildstorm i hvert av disse distriktene der det var utstrakt brann. Ildstormens sugevirkning i de større eller største av disse utstrakte brannområdene hadde den virkning at den dro inn allerede overopphetet luft fra de mindre brannområdene. Slik sugde kjernene i de mest voldsomme ildstormene varme fra de mindre brannene til seg. Som følge av dette ble ilden i de mindre områdene pumpet opp som av en blåsebelg, siden den sentrale sugevirkningen til de største og sterkeste utstrakte brannene dro inn de omgivende friske luftmassene. Følgelig vokste alle brannene til en eneste enorm storbrann........
For å skaffe seg et inntrykk av denne massive ildstormen som var skapt av talløse mindre branner må man huske at det området som ble berørt av det store luftangrepet den 28. juli var omkring 5,5 kilometer langt og 4 kilometer bredt, altså 22 kvadratkilometer i utstrekning....
Den farten som brannen utviklet seg med umuliggjorde alle planer og forsøk fra befolkningas side på å bekjempe brannen. Hus som i tidligere flyangrep hadde kunnet reddes av modig handling fra sivilforsvaret og andre styrker ble flammenes offer. I mange tilfeller ble fluktruter avskåret før behovet for flukt ble klart.
Etter at alarmen hadde gått ventet sivilforsvaret i sine skjul, brannmennene fra det utvidede sivilforsvaret og fabrikkforsvaret var på sine poster og ventet på starten og utviklingen av flyangrepet. Stikker av høyeksplosiver knuste husene ned til fundamentene. Allerede kort tid etter at de første sprengbombene hadde falt hadde et stort antall branner begynt som følge av en massiv mengde brannbomber blandet med sprengbombene. Folk som nå ville forlate sine skjulesteder for å se hva som foregikk eller for å slukke brannen ble møtt av et hav av ild. Alt rundt dem var i flammer. Det var ikke vann, og brannen var allerede så omfattende at det var i utgangspunktet håpløst å prøve å slukke den.......
Det faktum at selv nå blir opp til hundre kropper eller mer funnet og fjernet enkelte dager gir bare et svakt inntrykk av det som skjedde. I det hele var ødeleggelsen så forferdelig at for mange mennesker vedkommende er det bokstavelig talt ingenting tilbake av dem. På grunnlag av et lag aske i et stort tilfluktsrom kunne legene bare gi et omtrentlig anslag av hvor mange mennesker som hadde dødd der, et tall på 250-300. Det vil bare bli mulig å få fram et eksakt tall når alle menneskene som bodde i Hamburg på den tiden og som fortsatt er i live på nytt er blitt registret hos myndighetene.
De grusomme scenene som fant sted i området til ildstormen er ubeskrivelige. Barn ble revet fra hendene til sine foreldre av tornadoen og virvlet inn i flammene. Folk som trodde at de hadde reddet seg falt sammen på få minutter på grunn av styrken til den overveldende ødeleggende heten. Folk som flyktet måtte finne vei over de døde og de døende. De syke og skrøpelige måtte forlates av redningsmannskapene siden de selv stod i fare for å bli drept av ilden......
Og hver av disse nettene av ild og flammer ble fulgt av en dag som åpenbarte skrekken i det bleke og uvirkelige lyset fra en røykdekket himmel. Midtsommerens hete, økt til det uholdbare av glørne etter ildstormen, de fineste støvpartikler fra den oppiskede jorda og ruinene og skrotet fra den ødelagte byen som gjennomtrengte alt, sot og aske regnet ned, og igjen hete og støv, og over alt en pestilens lukt av kropper i oppløsning og rykende ild som drev over befolkninga.
Og disse dagene ble fulgt av nye netter med ny skrekk, enda mer aske og sot, hete og støv, med enda mer død og ødeleggelse. Folk ble ikke gitt tid til hvile eller til å planlegge redning av sine eiendeler eller til å se etter sine slektninger. Fienden drev på med uopphørlige angrep fram til ødeleggelsesarbeidet var fullstendig. Hans hat slo seg løs i ildstormene som nådeløst ødela folk og ting med like stor kraft.
Den tilsynelatende utopiske ødeleggelsen av en storby i rask oppløsning, uten gass, vann, lys og transport, med tidligere blomstrende boområder ble forvandlet til ørkener av sten, hadde blitt virkelighet.
Gatene var dekket med hundrevis av kropper. Mødre med sine barn, menn, gamle mennesker, brente, nakne og påkledde, bleke som voksdukker i et butikkvindu, de lå i alle stillinger, rolige og fredfylte, eller anspente med dødsveene skrevet i ansiktsuttrykket. Situasjonen i tilfluktsrommene var den samme og gjorde et enda mer grusomt inntrykk fordi, i noen tilfeller, viste den den siste desperate kampen som hadde funnet sted mot en nådeløs skjebne. Mens beboerne en plass satt rolige på stolene sine som om de sov og uventet hadde blitt drept av karbonmonoksyd, viste andre steder eksistensen av fragmenter av bein og kranier hvordan beboerne hadde søkt å flykte og finne skjul fra sitt gravkammer.
Det vil være umulig for noen noengang å forestille seg de forferdelige og grusomme scenene som må ha foregått i tallrike tilfluktsrom som var begravd. Ettertiden vil bare være i stand til å opprettholde en respektfull stillhet overfor skjebnen til de uskyldige som ble offer for blodtørsten til en sadistisk fiende.
Atferden til befolkninga, som ingen steder og på intet tidspunkt viste tegn på panikk og var verdig størrelsen på offeret, viste dens besluttsomhet. Den passet den hanseatiske ånd og karakter som, i løpet av luftangrepet, fant sitt fineste uttrykk i kameratskap og hjelp og solidaritet og, etter luftangrepet, demonstrerte ved sine gjerninger en urokkelig bestemthet om å bygge byen opp igjen.
Kilde: Dokument 1310.
De som overlevde prøvde å rømme bort fra den ødelagte byen. Myndighetene prøvde å hjelpe de overlevende med mat og drikke, inkludert ekte kaffe og kakao. Det var myndighetenes politikk å gi de som bodde i byer eller på steder som ble rammet av luftangrep ekstra rasjoner av kjøtt og andre varer som kunne være sjeldne. Dette ble naturligvis gjort for å holde oppe moralen. Etter store luftangrep på Essen fikk for eksempel hver voksen innbygger 50 gram ekte kaffe og ei halv flaske brennevin mens barna fikk 125 gram søtsaker hver.
De som mistet boligene sine fikk mat fra mobile kjøkken, og så måtte de skaffes ny innkvartering. Det ble spesielt vanskelig siden så mye som to millioner boliger ble ødelagt av flyangrepene. Og i tillegg hadde det allerede før krigen vært alvorlig boligmangel i Tyskland. I tillegg måtte de få erstattet ødelagte eiendeler. Det ble standard framgangsmåte at de som ble husløse på grunn av bombeangrep gikk til et samlingssted der de fikk mat og klær og der det ble pekt ut innkvartering for dem. De kunne også reise til slektninger for å bo hos dem dersom de foretrakk det. Folk som ble husløse måtte registrere dette hos myndighetene og fylle ut diverse papirer. Folk som var blitt husløse skulle enten reise til slektninger, etter å ha klarert dette med myndighetene, eller reise til det stedet som ble utpekt for dem, og ikke til andre steder. De som var rammet av bombeangrep fikk nye rasjoneringskort og et forskudd på erstatning for tapte eiendeler og lommepenger.
Under Første Verdenskrig hadde det vært innført huskontroll og husreguleringer, som regulering av husleiene. Disse ordningene hadde vart ved inn i mellomkrigstida. Dette hadde blitt upopulært, og Hitler, som var svært opptatt av ikke å komme med upopulære tiltak i utide, ville ikke innføre denne type kontroll og reguleringer på nytt selv om det var for å skaffe de husløse etter bombeangrep et sted å bo.
Men etter hvert som luftangrepene fortsatte og stadig større deler av boligmassen ble ødelagt ble det umulig å unngå reguleringer av den gjenværende boligmassen. Den 21. juni 1943 innførte myndighetene en forordning om innkvartering som tillot at ledige rom ble konfiskert til bruk for husløse. Systemet for erstatningsutbetalinger ble også etter hvert bedre utarbeidet. De utbombede fikk bare utbetalt en del av hele erstatningen, men løfte om full erstatning etter krigen.
Luftangrepene og alle flyalarmene, som stadig tvang folk ned i tilfluktsrommene, slet på folk og på humøret. Mange mennesker ble iltre og lettere sinte. Det oppstod lett konflikter, og konfliktene utviklet seg lett til bitre konflikter.
De stadige luftangrepene førte også til at regimet ble klandret for situasjonen. Det framgår av en SD rapport fra 17. juni 1943:
De rapportene som er kommet inn fra hele Riket er enstemmige i synet på at byenes befolkning og landsbygdas befolkning i økende grad blir opptatt av og bekymret over luftkrigen og virkningene av de siste terrorraidene utført av det britisk-amerikanske luftvåpenet mot de vesttyske byene og av spørsmålene de reiser. Nesten alle rapportene stadfester at i de områdene som ikke er berørt, spesielt i det sentrale Tyskland og i sør og øst, sirkulerer overdrevne beskrivelser og spesielt tall over hvor mange som er drept og som blir trodd, og som resultat sprer frykten for luftangrep seg til selv de mest fjerntliggende landsbyer. Det har i vide kretser vært uttrykt kameratslige følelser for de landsmennene fra Vest-Tyskland som har blitt berørt av luftangrepene etter at detaljer om raidene mot Wupperthal-Barmen og Düsseldorf, noen forvridde og andre helt korrekte, ble fortalt av evakuerte og øyenvitner i alle deler av Riket. Dette har igjen intensivert hatet mot England og økt kravet om rask gjengjeldelse for disse raidene, som etter erklæringen av Rikets minister Goebbels i hans siste tale i Berlin Sportspalass nå definitivt må bli ventet.......Til tross for den forholdsvis raske responsen til nødtjenestene ble hjelp til de heimlause gjort svært vanskelig av virkningene av katastrofen og av det faktum at antallet heimlause gikk opp i hundretusenvis, spesielt siden mange av samlingspunktene hadde blitt ødelagt av bomber, og landsmennene søkte og fant innkvartering hos bekjente.
Den spesielle tildelingen av forsyninger, som umiddelbart ble kunngjort, hadde en fordelaktig virkning; imidlertid ble det ofte uttrykt ønske om at disse spesielle tildelingene skulle bli gitt til de som hadde blitt utbombet med en gang i førstehjelpssentrene, siden mange fryktet at de på grunn av dokumentasjon ikke ville være i stand til å kreve dem.
Etter angrepene virket befolkninga fullstendig utmattet og apatisk. De fleste landsmennene som hadde blitt fullstendig utbombet var imidlertid lystige og glade for å ha kommet fra det med livet i behold. Antallet individuelle tragedier overskygget først alle andre hensyn.
Mens befolkninga i de berørte områdene i alminnelighet demonstrerer en eksemplarisk holdning og rolig aksepterer den skjebnen som har falt på dem, var det i liten skala tegn på en pragmatisk holdning. Noen få motstandere som stod fram kom med fiendtlige bemerkninger om staten, partiet og ledelsen. Det var hyppige tilfeller der det ble observert at nysgjerrige folk som kom til de utbombede stedene forsøkte å hisse opp de som var blitt rammet av bombeangrep. Det var også tallrike tilfeller der landsmenn som hadde mistet fatningen på grunn av katastrofen kom med negative bemerkninger og tillot seg å bli ledet til å komme med fiendtlige bemerkninger mot staten. Et typisk tilfelle er bemerkningen fra en landsmann i Düsseldorf som sa i nærvær av en SS mann: "Føreren har skylda for dette". Da SS mannen konfronterte ham fysisk forklarte han at nervene var i så dårlig tilstand at han ikke lenger visste hvordan han kunne komme med en slik bemerkning. I Barmen var det et tilfelle med ei mor som ble funnet stående og gråte i sjokk foran sitt ødelagte hus der kroppene av hennes sønn, hennes svigerdatter og hennes to år gamle barnebarn lå. To SA menn gikk for å trøste henne, men kvinnen ropte høyt ut: "De brune kadettene er skyldige i denne krigen. De skulle ha reist til fronten og sikret at engelskmennene ikke var i stand til å komme hit." Det er også slående at den tyske hilsenen (Sieg heil!) bare blir brukt svært sjelden i de byene som er blitt rammet; folk hilser heller hverandre iøynefallende med "god morgen"..... Typisk for denne holdningen er den følgende vitsen som har blitt fortalt i mange deler av Riket i noen tid:
En berliner og en essener sammenlikner ødeleggelsene i hver av de to byene. Berlineren sier at bombingen av Berlin var så ille at selv fem timer etter angrepet falt fortsatt vinduer ut av husene. Esseneren svarte at det var ingenting, for i Essen fløy bilder av Føreren fortsatt ut av vinduene fjorten dager etter angrepet.
.......... For å oppsummere så sier rapportene at bortsett fra slike individuelle tilfeller så oppfører befolkninga i de bombede områdene seg ulastelig og det er bare en følelse av forsvarsløshet og hjelpeløshet overfor luftangrepene, som imidlertid vil forsvinne så snart som motangrepene, som har blitt kunngjort, finner sted.
Kilde: Dokument 1321.
De byene som var mest berørt av disse angrepene lå i Rhinland og i Westfalen, blant dem Køln og Aachen. Livet ble vanskelig i de bombede byene fordi den gjenværende befolkninga manglet vann og elektrisitet og siden mange butikker og bruer og jernbanelinjer var bombet oppstod store forsyningsproblem. Dessuten lå det blindgjengere og bomber med tidsinnstilte sprengladninger rundt om som eksploderte mange dager etter at de var sluppet. Barna var ofte blitt sendt ut til tryggere steder på landet allerede da det ble klart at det var stor fare for bombeangrep.
Det foregikk en demoralisering under krigen i store grupper av folket. Det var blant annet en følge av at livet ble unormalt og farlig og slitsomt og usikkert. Det førte til at tradisjonelle normer begynte å gå i oppløsning. Å se langt framover ble umulig, nåtida ble viktigere. Folk ble mer løsslupne og følelsespregede. I siste del av krigen ble svartebørshandel mer akseptert av befolkninga enn den hadde vært i første del av krigen.
Våren 1944 var stemninga blitt mørkere. Likevel var det mange som ventet på at noe skulle bli gjort for å forandre situasjonen, og det kan ha eksistert en tro på at det kunne være mulig. "Folk visste ikke hva de skulle tro", som det står i en rapport fra SD i mars 1944. Fram til sommeren 1944 holdt propagandaen oppe troen på at nederlaget ikke var sikkert blant mange, selv om det så dystert ut. Men i august ble det klart at de allierte hadde slått seg ut av bruhodet i Normandie og var på vei mot Tyskland samtidig som russerne var kommet nær, og da ble de fleste overbevist om at Tyskland tapte krigen. En SD rapport fra Stuttgart datert den 8. august summerte opp stemningen:
Det er betydelig at for øyeblikket er den saken som diskuteres ikke om vi kan vinne krigen - den store majoriteten er overbevist om at fiendemaktene vil vinne - men heller om hvor lenge krigen vil vare og om vi skal komme under et angloamerikansk eller et sovjetisk protektorat. For øyeblikket tror ingen her på seier med unntak for et veldig lite antall landsmenn og partikamerater, om da ikke et mirakel inntreffer, og folk tror ikke lenger på mirakler.......Den alvorligste siden ved det hele er antakelig det faktum at de fleste landsmenn, selv de som fram til nå har hatt en urokkelig tro på Føreren, har mistet all tro på Føreren. Tidligere rapporter herfra har vært svært forsiktige med å komme med slike kommentarer siden de enda ikke var fullstendig bekreftet av våre observasjoner; men nå må det bli klart fastslått.
Kilde: Dokument 1332.
Men fortsatt var det mange tyskere som lystret ordre fra Hitler og som holdt seg til ham.
Oversikt over alle tekstene på europas-historie.net
Kilde for dette kapitlet er: