Tyskernes forhold til militærvesenet,

1807-1871

Tredje del

Første del av denne teksten
Oversikt over alle tekstene på europas-historie.net

Skrevet av Tor Førde.

Kilder for dette kapitlet er:

Innholdsoversikt

  1. Ute Frevert om tyskernes holdning til militærvesenet
  2. Grunnbegrep i forståelsen av verneplikt i det tidlige nittende århundrets Tyskland
  3. Både borger og Soldat? Preussen under Vormärz (1815-1848)


Tweet

Ute Frevert om

Tyskernes holdning til militærvesenet


Grunnbegrep i forståelse av verneplikten i

det tidlige nittende århundrets Tyskland

Her fortsetter vi med boka til Ute Frevert:

Ute Frevert skriver at alminnelig verneplikt er en moderne ordning som oppstod i de krigene som fulgte den franske revolusjonen. Allerede i 1789 ble det foreslått i den franske nasjonalforsamlinga at hver borger burde være soldat og hver soldat burde være borger. I 1793 opphørte den liberale motstanden mot dette forslaget da tvungen verneplikt virket som den eneste måten å gjennomføre den levée en masse som Frankrike håpet skulle bringe seier over invasjonsstyrkene. I 1798 ble bestemmelser om verneplikt tatt inn i lovverket, og Napoleon kunne reise de hærene som førte krig i det meste av Europa.

Innføring av verneplikt i Preussen møtte motstand fra så godt som alle grupper, og også fra kongen, av mange ulike grunner.

Kritikk av den eksisterende preussiske hærens ordning

I 1806 hadde Napoleons hærer beseiret de preussiske hærene. Ved freden i Tilsit i 1807 måtte Preussen avstå områder der halve befolkninga levde og redusere hæren fra 235.000 til først 63.000 mann, og senere til 42.000 mann. Det ble utviklet reformprogram i Preussen for å få Preussen på fote igjen. De var rettet inn mot å reformere og styrke Preussen både økonomisk og militært, og var til dels svært radikale og ville ha omformet det preussiske samfunnet dersom de hadde blitt gjennomført. Et mål med reformprogrammene var å involvere befolkninga i langt større grad i styringa av samfunnet ved å gjøre samfunnet mer demokratisk og egalitært og ved å opprette demokratiske organ og forsamlinger på mange nivå.

Også hæren skulle reformeres. De preussiske militære reformatorene var dyktige og perspektivrike. Frankrike var inspirasjonskilde for mange av de foreslåtte reformene. Kong Friedrich II hadde innført kadarverdisiplin i den preussiske hæren, og den hadde blitt kritisert allerede før den falt sammen i møtet med Napoleons styrker. Nå ville man ha en mer entusiastisk hær med soldater som var overbeviste om viktigheten av de oppdrag som de skulle utføre. Reformatorene mente at drillen og den kadaverdisiplinen som Friedrich II hadde innført ikke var tilstrekkelig til å skape gode soldater og gode hærstyrker, men bare skapte arrogante offiserer og soldater som var underkuet.

Kongen av Preussen, Friedrich Wilhelm III, var ingen handlingens mann, tvert i mot var han en mann som hadde svært vanskelig for å komme fram til en avgjørelse, spesielt i disse usikre og uoversiktlige tidene. Likevel forstod han at det var nødvendig med forandringer av hæren og av samfunnets struktur dersom Preussen skulle kunne reise seg igjen. I juli i 1807 gjennomgikk han en serie tiltak med vidtgående reformer. Hærens offiserskorps skulle rekrutteres på en ny måte, og også personer som ikke var adelige skulle få mulighet til å bli offiserer. Dette møtte øyeblikkelig motstand fra konservative offiserer.

Gerhard von Scharnhorst ble satt til å lede en reformkommisjon. Han ville ikke bare reformere tekniske og taktiske sider ved hæren, som de konservative mente at han skulle begrense seg til, men han ønsket også å gjennomføre reformer som ville forandre hærens innstilling og "ånd". Scharnhorst ønsket også at den nye hæren skulle få et nærmere og bedre forhold til innbyggerne i landet.

Det preussiske offiserskorpset hadde mange privilegier og mente at det var like overlegent i forhold til den sivile befolkninga som det var i forhold til de menige soldatene siden det var direkte underordnet kongen, og slik stod i direkte forhold til kongen.

De militære levde som en avsondret klasse som holdt seg borte fra resten av samfunnet og mente at de stod over resten av samfunnet. Dette viste seg i ideen om at en offisers ære stod over en sivilpersons ære, og dette ble støttet av kongen. Men ingen behandlet de menige soldatene som personer av ære, verken sivile eller offiserer. De menige måtte regne med å bli mishandlet av offiserene.

Ved denne tida før reformene begynte bestod halvparten av hæren til Preussen av utlendinger. Den andre halvparten var utskrevet fra landsbygda i Preussen etter det systemet som ble innført for utskriving av soldater på 1730-tallet der landsbygda ble delt inn i kantoner som stilte soldater til bestemte regimenter. Frevert skriver at regionale undersøkelser tyder på at bare sju prosent av de som var skrevet inn i kantonenes ruller faktisk ble soldater. Kantonistene måtte i første omgang være to år i hæren, og ble så permittert. De var vanligvis tjenestepliktige til de var førti år gamle, men etter de første to årene var de bare to eller tre måneder i hæren årlig. De hadde da tillatelse til å gifte seg, og dersom de overtok en gård ble de skrevet ut av hæren.

Men fattige kantonister som ikke overtok en gård måtte fortsatt være en del av året i hæren. Frevert skriver at de kunne få et problematisk forhold til befolkninga der heime. Disse kunne mene at livet i hæren bestod av lediggang og det som verre var, og at den brutale disiplinen i hæren kunne skade de som ble rekruttert, noe som vel kunne skje. Men i hæren fikk soldatene uniform og kunne få større selvtillit og frimodighet overfor folk der heime, inkludert overfor kaksene.

Foreldre ville ikke at sønner som skikket seg godt skulle inn i hæren, mens derimot sønner og ektemenn som ikke skikket seg gjerne ble sendt til hæren. Frevert skriver at Landratene som hadde som oppgave å sende kantonistene til hæren fikk en flom av protester fra foreldre som tilbød seg å betale for at sønnene skulle slippe unna militærtjeneste eller oppfordret sønnene til å gjemme seg for å slippe militærtjeneste.

De velstående hadde bedre mulighet til å unngå militærtjeneste. Sønner som skulle arve en gård ble ikke utskrevet til militærtjeneste. Kantonister som kunne skrive skrev og bad om å slippe militærtjeneste, og produserte grunner til dette. Andre flyktet, det var vanlig at folk deserterte. Spesielt langs grensene var det vanlig at de som skulle inn til militærtjeneste reiste over grensen for å unngå militærtjenesten.

Befolkninga i de områdene som ikke var underlagt kantonsystemet satte stor pris på denne friheten. Store deler av de vestlige områdene av Preussen var ikke delt inn i kantoner, og også byer og andre mer urbaniserte områder slapp å stille soldater. Derfor var de soldatene som avtjente militærtjeneste fattigfolks sønner fra landsbygda. I 1792 kom det nye kantonreguleringer og de fritok enda større deler av befolkninga fra militærtjeneste. De fattige som ble tvunget inn i militæret måtte oppleve det som en straff for sin fattigdom.

Verneplikt: Tilbakeslag på veien mot en nasjonal hær

De militære reformatorene ønsket å forandre situasjonen. De ville innføre militær tjenesteplikt for alle menn og fjerne alle muligheter til å bli fritatt fra militærtjeneste, eller i det sette langt strengere krav til begrunnelse for å bli fritatt fra militærtjeneste. Dette ville både gi en større hær og forbedre kvaliteten på hæren siden det ikke bare ville være de mest forkomne fattigfolk som ble soldater.

Blücher var overbevist om at en patriotisk vernepliktig hær kunne se det som en ære, og ikke en byrde, å forsvare landet. Han anbefalte Scharnhorst i begynnelsen av august 1807 å organisere en nasjonal hær. Scharnhorst var leder for den kommisjonen som ga retningslinjer for den nye militære politikken, og han gikk inn for at alle statens borgere burde forsvare staten. I juli 1808 beskrev Scharnhorst innføring av alminnelig verneplikt som et nasjonalt ønske som ble mye debattert og som måtte være ønskverdig for alle de som tidligere hadde avtjent militærtjeneste og velkommen for alle som elsket landet sitt og hatet undertrykkerne; synspunktene til de få som ble værende svake og egoistiske trengte ikke å bli tatt i betraktning.

Men Preussen hadde ikke råd til å innføre alminnelig verneplikt. Dessuten var det også andre betenkeligheter enn de rent økonomiske. Den hæren man kjente i Preussen var ikke en hær som fostret ånd, utdanning, lærdom, vitebegjær, kultur, men som tvert i mot ville ødelegge ønsker og behov som sprang ut fra lengsel etter å kunne dyrke disse kvalitetene. Og mange trodde at å innføre alminnelig verneplikt i Preussen ville forandre Preussen fullstendig til ukultur og ødelegge en hver evne til vitenskap og kunst og kultur i Preussen.

Frevert skriver at på samme måte som Niebuhr, som var en mann med utdanning, kjent seg forulempet av prinsippet om foreskrevet likhet i verneplikten, kjente aristokratiet seg skandalisert av dette revolusjonære prinsippet. I en petisjon til kongen i 1808 protesterte standsherrene i Øst-Preussen mot planer om å gjøre adelsmenn som tidligere hadde vært fritatt fra militærtjeneste vernepliktige. Standsherrene skrev at å inkludere adelen i en alminnelig verneplikt som først oppstod i en revolusjon som ødela alle eksisterende lover i Frankrike, og som i sin natur hvilte på prinsippet om alminnelig likhet, ville føre til den fullstendige ødeleggelse av aristokratiet. Men minister freiherr vom Stein minnet disse adelsmennene om at privilegiene deres tradisjonelt hadde vært begrunnet med at de var rede til å kjempe for kongen.

Frevert nevner at den westfaliske embetsmannen freiherr von Vincke også tenkte på nasjonens ånd da han tok kontakt med vom Stein i slutten av september 1808. Han uttrykte at alminnelig verneplikt ville bli "graven til all kulturen, vitenskap og handel, sivil frihet og hver menneskelig glede". Det ville uunngåelig føre til barbari, til en tilstand der hæren var all tings formål. Vincke var villig til å vurdere alminnelig verneplikt til et Landwehr som var en reserve til hæren der disse fredstidssoldatene bare ville bli brukt i militære øvelser i korte perioder og uten å fjerne dem fra deres sivile yrke. Den lille stående hæren måtte bare bestå av frivillige som var rekruttert fra de lavere sosiale klassene. Kritikerne av verneplikt var enige om at det ville ødelegge samfunnets økonomi å integrere middelklassen i hæren, men de mente også at middelklassen kunne være interessert i å være fredstidssoldater dersom dette ble organisert slik at de samtidig kunne drive med sitt yrke.

Frevert skriver at denne tenkemåten stammer fra tradisjoner i tidlig moderne tid der det sivile samfunnet og militærvesenet var skilt fra hverandre så sterkt som mulig. Det eldre prinsippet som krevde at borgerne deltok i forsvaret av det samfunnet som de levde i hadde fullstendig gått i glemmeboka. Det fortsatte bare å eksistere pro forma i de frie riksbyene som bevarte sin militære suverenitet inn i det tidlige nittende århundret. Selv i det attende århundret ble det der bare gitt borgerskap til menn som viste at de eide de nødvendige våpen eller hadde tillatelse til å eie våpen. Men i virkeligheten, skriver Frevert, eksisterte verneplikt bare på papiret, en hver som hadde penger kunne kjøpe seg fri eller leie en annen til å utføre verneplikten som erstatning.

Og byenes militser ble uten virkelig militær betydning. Det skyldes at byene enten kom til å stole på leiesoldater eller til å bli integrert i de militære systemene til territorialstatene.

Selv om middelklassen mot slutten av det attende århundret høylydt kritiserte de militæres arroganse og privilegier skyldtes dette slett ikke at middelklassen ville fjerne det skarpe skillet mellom militærvesenet og det sivile samfunnet, og åpne adgang til militærvesenet for alle klasser. Middelklassen var opptatt av å fjerne noen eksisterende statusforskjeller og å oppnå likhet mellom offiserer og sivile. Reformatorenes tanke om en hær som var hentet fra folket og vendte tilbake til det møtte ikke begeistring hos folket. Frevert nevner som eksempel på dette den borgergarden som ble opprettet i Berlin etter ordre fra de franske okkupasjonsstyrkene for å sikre ro og orden i byen. Ordren om dette kom i desember 1806, og 2.185 personer fikk beskjed om å delta i borgergarden. Oppgavene deres var vakthold, og de måtte selv sørge for å skaffe seg våpen og uniformer, og de fikk ikke betalt for arbeidet.

De som hadde fått ordre om å delta i denne borgergarden ble svært misfornøyde med dette, og holdt seg ofte borte fra tjenesten, og lot seg ikke skremme med trusler. I byene i Schlesien ble også dette systemet forsøkt innført. Etter få måneder leide velstående personer som hadde fått beskjed om å delta i borgergarden andre personer til å utføre den vakttjenesten de var blitt pålagt.

Denne borgergarden var en politistyrke og ikke en militær styrke. De franske okkupasjonsstyrkene forbød militsstyrker, og kongen av Preussen satte dem heller ikke høyt sammenliknet med den regulære hæren.

Likevel var kongen villig til å la borgergarden få bære kjennemerker i Brandenburgs farger siden han anså borgergarden for å være nyttig. Kongen mente at dette var en ære for borgergarden. Men det var ikke tilstrekkelig belønning til at tjenesten i borgergarden ble populær hos de som måtte utføre den.

Kampen for middelklassene

De militære reformatorene var oppmerksomme på hvor negativt militærtjenesten ble vurdert. Noen mente at verneplikt kunne føre til uro i de høyere klasser. Derfor ble det anbefalte at det ble tillatt at de som var i stand til å leie en annen person, en erstatningsperson, for å avtjene sin militærtjeneste fikk gjøre dette. De hevdet at dette ville bevare kjærligheten til kongen ren og uplettet i de bedrestilte klassene og sørge for at de som faktisk avtjente militærtjeneste var sterke og friske, for unge lærde og folk med utdanning var ubrukelige som soldater, for man visste at "deres intellektuelle anstrengelser gjorde dem ubrukelige til alle slag fysiske anstrengelser, og i de fleste tilfeller hadde de levd et liv i luksus eller blitt forkjælet fra tidlig barndom og av dette gjort ute av stand til militærtjeneste".

Men denne tenkemåten fant liten støtte hos flertallet i reformkommisjonen. Johann August Sack som var rådgiver for innenriksdepartementet som var ansvarlig for politiet, forhandlet med kansler Hardenberg for å få innført alminnelig verneplikt, og gikk mot å tillate muligheten til at velstående mennesker leide erstatningspersoner som avtjente andres verneplikt. I 1809 gikk vom Stein, som da var i eksil, mot at erstatningspersoner ble tillatt og mot at folk slik kunne kjøpe seg fri fra å avtjene verneplikt. Vom Stein mente at et viktig poeng med verneplikten var at den skulle være karakterdannende, den skulle forme en edel og krigersk ånd hos alle klasser i befolkninga. Spesielt mente han at verneplikten ville hindre tendensen til at de kommersielle og akademiske klasser ble kujonaktige og fjernet seg fra staten. Den ville oppmuntre pliktfølelsen og viljen til å ofre livet for å bevare det.

Frevert skriver at etter 1807 var følelsen av personlig plikt sentral i debatten om militærvesenet i Preussen. For Scharnhorst var militærtjeneste både grunnlaget for og beviset på statsborgerskap. Grunnlaget for denne tanken var at innbyggerne i en stat ikke først og fremst var medlemmer i den eller den yrkesgruppa, men statens medlemmer. Yrkesgruppene trengte sivil orden for å kunne utøve sitt yrke, og de burde være personlig forberedt til å støtte og sikre den staten som garanterte den sivile orden. Og denne plikten kunne ikke bli overgitt til en erstatningsperson siden dette ville undergrave systemet og ta fra det dets troverdighet.

Reformatorene gjentok stadig sitt hovedpoeng, at militærtjenesten måtte være alminnelig og altså omfatte alle for å ble effektiv. Når bare bønder og fattigfolk avtjente militærtjeneste måtte militærtjenesten uunngåelig virke som en byrde som slett ikke var ærerik, siden man ikke kan kjøpe seg fra et æresspørsmål. Reformatorene mente at en utbredt følelse av ære og plikt bare kunne bli utviklet når velstående og utdannede menn delte skjebnen til de fattige og mindre utdannede, og ikke før da ville kampen for konge og fedreland bli ansett som noe som var så hellig og viktig at alt annet var underordnet det. Man trodde at de utdannede hadde mindre varme følelser for Preussen, og at militærtjenesten kunne lære dem å tjene Preussen og samtidig utvikle pliktfølelse overfor Preussen.

Frevert spør om hvordan man mente at varme og begeistring for staten kunne bli utviklet og omdannet til støtte for verneplikt? Et svar var å tvinge det på borgerne. Lovforslaget om verneplikt i Preussen fra 1810 foreslo straff for de som ikke møtte opp som rekrutter uten gyldig grunn. De kunne settes i fengsel og de kunne tape borgerretten sin og bli ute av stand til å kjøpe land og å ha egen forretning og å stemme ved valg og å ha offentlige verv.

En annen måte å få de øvre og midlere klassene mer medgjørlige på i spørsmålet om militærtjeneste på var å binde verneplikt og politisk deltakelse sammen med en konstitusjon som forsterket denne forbindelsen. I mars 1808 antydet reformkommisjonen overfor kongen at folk bare ville være beredt til å foreta store offer for hæren og staten dersom de var motivert av kjærlighet til fedrelandet og konstitusjonen. En viss frihet var nødvendig for å skape denne innstillinga.

I august 1808 kom Neithardt von Gneisenau, som var medlem av staben til Scharnhorst, med et memo som gikk inn for å bevæpne befolkninga. Der stod det også at for at folket skulle yte et sterkt og inspirert forsvar av landet sitt er det på sin plass å sørge for at de har et land. Det var vesentlig å ha en fri konstitusjon som ga borgerne stemmerett og ga de som utøvet makt plikt til å svare for seg. En konstitusjon og frihet ville skape grunnlaget for patriotiske følelser og ønske om å påta seg plikter i samfunnet, inkludert forsvar av landet, mente Gneisenau. Men verken kongen eller de konservative folkene som kongen hadde rundt seg ville gå så langt. Kongen var villig til å gjøre hæren noe mer sivilisert for at middelklassen skulle kunne finne den mer spiselig. I 1808 ga kong Friedrich Wilhelm III etter for press fra reformatorene og forbød de mest ydmykende straffemetodene i militæret, som juling med stokkeslag og spissrotgang, og ga løfte om at hver dyktig soldat kunne bli offiser uansett opphav.

Frevert skriver at det var forsatt spørsmål om det var nok å forby pisking og å tilby mulighet til å bli offiser for å vekke lysten til å gå inn i hæren for å forsvare Preussen. Scharnhorst var skeptisk og mente at dette ikke var nok. Dersom Preussen ikke fikk en fri konstitusjon ville da visse privilegier få den øvre utdannede klassen til å velge å avtjene militærtjeneste? Derfor kom reformkommisjonen med et første forslag om at menn som var i stand til å utstyre seg selv med våpen og klær og som lærte seg å bruke våpnene selv på egen kostnad skulle danne en reservehær som bare trengte å være på øvelse fire veker i året. Alle andre måtte derimot avtjene verneplikt gjennom flere år uten avbrudd.

Dette forslaget møtte hard kritikk. Vom Stein advarte mot å degradere den stående hæren. Kongen bifalt heller ikke forslaget. Reformatorene tenkte derfor videre for å finne måter å få overklassen til å akseptere å avtjene alminnelig verneplikt på. Reformatorene kom til overklassene måtte få noen privilegier, som kortere tjenestetid. Om dette mente Scharnhorst at alle rekrutter med høy intelligens som derfor burde være i stand til å bli opplært til soldater raskere enn andre bare skulle trenge å tjene i fire måneder i en totalt tre års periode med militærtjeneste. Dette ville ikke forstyrre unge menns karriere og utdanning, og ville gi dem grunnleggende militær kunnskap.

Frevert skriver at her var det tidligere kriteriet rikdom erstattet med intelligens, og med en kortere tjenesteperiode garantert til alle de som studerte ved universitet eller var i det siste året i en eliteskole. Men man forstod at ingen ville gå inn i militæret frivillig. Og offiserskasten og militærvesenet var så fjernt fra det sivile samfunnet at den sivile befolkninga mente at krig ikke var deres sak. Frevert skriver at majoriteten av befolkninga mente at krig ikke var deres sak og mente at kriger bare var dynastiske strider og militære sammenstøt. I alminnelighet mente de fleste at landets fiende egentlig var fienden til landets hær, og hadde ikke noe ønske om å bli involvert i striden. De preussiske reformatorene mente at denne holdningen bare kunne endres ved lov. En ny vernepliktlov måtte være i stand til å gi nasjonen det rette perspektiv på disse tingene.

Militærtjeneste, krigstjeneste og mandighet

Det tok lang tid å komme fram til denne nye loven. Lovforslaget ble skrevet om flere ganger, og først i 1813 ble det vedtatt, mens Preussen gjorde seg klar til krig mot Napoleons styrker. Frevert skriver at i denne situasjonen var ikke hensyn til innenlandsk og utenlandsk politikk som hadde avholdt kongen fra å gi etter for press for reform av betydning. Det som var av betydning var å opprette en stor hær som var i stand til å drive de utenlandske styrkene ut av Tyskland. Napoleons styrker var preget av nederlaget i Russland. Myndighetene i Preussen organisert en stor propagandakampanje for å samle en hær for å drive Napoleons soldater ut av landet samtidig som kongen kom med mange ordrer våren 1813 som ba folk om å rekruttere seg til hæren. Først var det frivillig for utdannet ungdom å melde seg til hæren, men kort tid etterpå ble det pliktig også for dem, som for alle andre. I mars og april 1813 ble Landwehr og Landsturm kalt inn til hæren. Dermed skulle alle menn som var over 17 år gamle mobiliseres.

Reaksjonene på ordren om mobilisering varierte. Noen steder rømte hundrevis av menn til utlandet for å slippe å gå inn i hæren. I regimentene som omfattet Landwehr ble det vanlig at mange deserterte. I Westfalen ble motstanden mot mobilisering først brutt når foreldrene til de som skulle mobiliseres ble arrestert og det ble truet med å brenne husene deres.

Myndighetene i Breslau ba om at den nedre aldersgrensen for de som skulle mobiliseres fra byene ble satt opp fra 17 år til 20 eller 21 år. Dette ble begrunnet både med at ungdom i byene ikke var vant med et så hardt liv som ungdom på landsbygda og at ungdommene i byene måtte få lov til å fullføre sin utdanning før de ble mobilisert. Kansler Hardenberg avslo dette ønsket, og uttrykte indignasjon over Breslaus mangel på patriotisme. Hardenberg avslo også en forespørsel fra Breslau fra en borger om å få kjøpe den yngste sønnen fri fra mobilisering.

Heller ikke sønner som hjalp sine foreldre i deres virksomhet ble fritatt fra mobilisering. Men det kom mange forespørsler om dette, og mange velstående person sendte legeerklæringer om at sønnene var for syke til å bli mobilisert, og bad om fritak for dem. Landraten i Liegnitz rapporterte i begynnelsen av mars 1813 at velstående handelsmenn hadde kommet med legeerklæringer som støtte for søknader om at sønnene deres ble fritatt for mobilisering. Han ville ikke at disse familiene ble helt fritatt fra å bidra til mobiliseringen, og derfor hadde han krevd 2.100 thaler fra dem som skulle gå til utstyr til unge soldater. Mange borgere tilbød seg å betale utstyr til unge, fattige soldater mot at deres egne sønner slapp å bli mobilisert. Disse tilbudene ble mottatt med takk, skriver Frevert.

En gang i blant ved det tilstrekkelig med et stort pengebidrag og gode kontakter for at rike folks sønner kunne slippe å bli mobilisert, selv om de ikke hadde legeattester for dårlig helse. Landraten i Oranienburg fikk sin eneste sønn fritatt fra militærtjeneste etter at svigersønnen, som var president for den regionale høyesterett i Liegnitz, hadde grepet inn til fordel for ham, og etter at han hadde gitt løfte om å bidra med tusen thaler til utrustning av fattige rekrutter. Hardenberg aksepterte at denne sønnen ble fritatt fra militærtjeneste, siden det også ble sagt at han hadde svak helse, og Hardenberg skrev til Landraten at det ikke var statens vilje å bemektige seg eneste sønn og arving, og påføre familien et tap som kunne være til alvorlig ulempe for dem med hensyn til deres materielle velvære.

Massen av dokumenterte tilfeller gir inntrykk av at det offisielt presenterte inntrykket av at de preussiske undersåttene gikk til krig med begeistring ikke ble reflektert overalt i landet. De klassene som tidligere ikke hadde vært pålagt militærtjeneste foretrakk å betale seg ut fra den framfor å ofre liv og lemmer. I rullene over frivillige fra 1813-14 var bare sju prosent elever ved gymnas eller studenter, litt mindre enn seks prosent var embetsmenn, og elleve prosent var forretningsfolk. Majoriteten, førti prosent, kom fra handverk og handel, og tjue prosent kom fra jordbruk. Frevert skriver at disse i alminnelighet verken hadde utdannelse eller penger og finansierte seg selv ved hjelp av innsamling og støtte som bekreftet de rike borgernes patriotiske innstilling.

Appellen om at folk meldte seg som frivillige var ikke svært vellykket. Omkring 28.000 mann meldte seg som frivillige, og tallet er ikke spesielt stort, spesielt når man tar i betraktning de løftene som ble gitt for å få folk til å melde seg frivillig. Det ble gitt løfte om fordeler i den sivile karrieren til de som meldte seg frivillig, og de ble forespeilt å danne egne militære enheter og å få rask forfremmelse. Og de som ikke meldte seg til militærtjeneste ville verken få ansettelse i det sivile livet eller ære etter krigen.

Dette tyder på at propagandakampanjene for å mobilisere befolkninga i Preussen til krig ikke hadde vært svært vellykket. Stein hadde gitt Ernst Moritz Arndt i oppgave å organisere denne. I en pamflett som ble trykt tjue ganger med et samlet opplag på nesten 100.000 oppfordret Arndt til en hellig nasjonal krig for å frigjøre Preussen og Tyskland fra de franske lenkene. Dette kunne bare skje dersom hele den mannlige befolkninga tok opp våpen. Tyskerne måtte bli like mandige og maskuline som forfedrene hadde vært i forhistorisk tid.

Arndt mente at menn på hans tid var mindre mandige enn i tidligere tider, og at dette skyldtes oppdragelsen som de fikk. Det var vanlig å kritisere oppdragelsen som barn fikk for å skjemme bort barna slik at de ble umandige. Frevert nevner at i 1774 hadde Johann Bernhard Basedow klaget over at den skolen han hadde gått i og veilederne hans ikke hadde gjort ham til en mann. For å sikre at det i framtida ble menn lærte han sine elever i den reformskolen som han drev i Dessau praktisk og nyttig kunnskap som kvinnene ikke hadde, og som derfor imponerte dem. Tidligere, mente Basedow, hadde det blitt neglisjert å undervise for kjønnsforskjellene, og som følge av dette hadde det tidligere så skarpe skillet mellom menn og kvinner i de utdannede og adelige klasser blitt utydelig. Frevert nevner også andre som klaget over at menn hadde blitt feminine, og at sønnene til de tidligere jernharde teutonene hadde blitt pyser.

Kalde bad og hard trening ble anbefalt for å få fram virile og tøffe menn og gjøre dem verdig sine forfedre og å gjøre dem til menn som holdt kvinner på avstand. Fysiske trening var på denne tida ikke rettet inn mot å trene opp soldater, men å forme harmoniske mannlige karakterer. Frevert skriver at det er klart at litteraturen om mannlighet fra slutten av det attende og begynnelsen av det nittende århundret ikke ventet at menn skulle bli soldater eller forberede seg til tjeneste som soldat, men at de skulle være opptatt av sivile beskjeftigelser.

Ved århundreskiftet ble det ikke ventet at militærvesenet kunne gi modeller for mandighet eller maskulin framferd. En mann skulle ha styrke, mot og stødighet, men det nevnes aldri at disse egenskapene kunne bli ervervet i det militære. Dersom hæren i det hele tatt ble nevnt var det i kritiske ordelag. Og den nevnes ikke som et sted der det spesielt kreves mot eller kan vises ære. Konsistorialrat Friedrich Ehrenberg, medlem av administrasjonen av den protestantiske kirka i Preussen, skrev:

på denne måten kan doktoren som utsetter seg for infeksjon ved sykesenga vise større mot enn soldaten som, ansikt til ansikt med døden, risikerer livet i kamp.

Tekster som ble skrevet av menn fra middelklassen om det mannlige selvbildet så ingen spesielle fortjenester ved militærvesenet, og mente på ingen måte at det spesielt fostret mandighet. Tvert i mot var soldaten motsetningen til middelklassemannen. Forfatterne hadde mistillit til det militære miljøet, og de ønsket ikke å gjøre de normene og den oppførselen som hørte til i det miljøet alminnelig. Ved siden av den ideelle husmor, mor og ektefelle, satte de en mann som var opptatt av sine karriere og med sans for familien og felles verdier, men uten den krigerske ånd som Ernst Moritz Arndt hadde lovprist i 1813. Frevert skriver at Arndts oppfordring om å utdanne borgere til soldater var noe nytt som pekte ut et helt nytt spor for diskursen om mandighet. Men det var mange som tenkte i de samme banene som Arndt, og som klaget over at tyske menn ikke var krigerske. Høytstående embetsmenn som var opptatt av å bygge opp og å reformere Preussen etter 1806-1807 oppfordret mennene til å stramme seg opp. Det var ulike oppfatninger av om det var mulig hos samme person å forene militærvesenets innstilling og oppførsel på den ene siden med kultur, vitenskap og krevende sivile oppgaver på den andre siden.

Beyme mente at det var mulig å forene kultur og krigstjeneste. I 1811 gikk Sack, som var rådgiver for staten, inn for at det ville være fordelaktig for hæren dersom den kunne kvitte seg med den ødeleggende kasteånden, og han mente at selv hærens laveste trinn ville tjene på mer utdannelse og intelligens. Raumer, som også var rådgiver for staten, konsentrerte seg mer om at det kunne være fordelaktig for nasjonen om man førte kultur sammen med krigstjeneste. Raumer argumenterte for lik, tidlig og obligatorisk verneplikt for å gjøre den mannlige befolkninga oppmerksom på sine plikter og utvikle nasjonal bevissthet, og for at den skulle kvitte seg med sin bløtaktighet. Dette ville også overvinne motsetningene mellom de militære og de sivile klassene på to måter, først ved å borgerliggjøre offiserskorpset, og for det andre ved gradvis å spre den militære ånd og ordenssans i hele nasjonen. Han så for seg en hær som var reformert ved å ha blitt integrert i det sivile samfunnet og som hadde tatt opp en rolle som nasjonens veileder og overførte viktige sosiale og politiske verdier til de mannlige borgerne, som nasjonal bevissthet og underordning og ære. Siden hæren tok inn alle unge menn kunne den binde dem til hverandre innenfor hele statens territorium og på den måten, i Scharnhorsts ord fra 1810, overskride klasseskiller og forsterke "samfunnets indre harmoni".

Freiherr vom Stein og andre militære reformatorer hadde i 1807 gått inn for at fysisk trening, og øvelser som fekting, svømming og trening innrettet mot krigsformål og mot å gi sterke kropper og bedre helse skulle inngå i skolenes undervisning. Også andre kom med liknende tanker. I 1811 foreslo Friedrich Ludwig Jahn å stifte gymnastikklubber for å holde ungdommen beskjeftiget og for å gjøre den robuste og skikket til kamp for fedrelandet. Arndt foreslo konkurranser i våpenøvelser om søndagene om sommeren for all ungdom mellom 14 og 22 år. Slike fysiske øvelser ville, mente ham, holde ungdommen borte fra lidderlige tanker og lyster og opptatt av høyere mål, og gjøre dem fysisk sterkere.

Mens Raumer og Jahn mente at fysisk trening for ungdommen skulle forberede den til militærtjeneste, mente Arndt at treningen i stor grad kunne erstatte militærtjeneste, og at tre veker årlig i hæren ville være nok til å gjøre menn mellom 16 og 45 år som var i god fysisk form til soldater som var klare til kamp. På denne måten var det både mulig å spare penger og å styrke kulturlivet siden en stående hær var som en dam med råttent vann som spredte sykdom. All lediggangen i militæret overlot ungdommen til alle slags onde lyster.

Frevert skriver at dette stemmer overens med det inntrykket Niebuhr i 1808 hadde av det militære livet. Han beskrev det som en "dum fredstidstjeneste". I likhet med Arndt ville han begrense bevæpning av befolkninga til tilfeller av krig.

Frevert gir eksempler på at krigen ble forestilt og framstilt som et opplevelsesrikt eventyr som det var friskt og spennende å delta i. Deltakelse i krig ble forbundet med frihet og mandighet, mens derimot militærtjeneste i fredstid ofte ble sterkt nedvurdert, som en kombinasjon av slaveri, drill og lediggang og ørkesløs kjedsomhet.

Kvinnelig patriotisme

Frevert skriver at mange kvinner synes å ha funnet menn med kamperfaring tiltrekkende, spesielt dersom de hadde deltatt i seiersrike kampanjer. Frevert spør om Jahns antakelse om at "hvem som enn viser seg i uniform, bærer våpen, vil snart finne seg elsket; soldaten erobrer hennes hjerte med den største letthet" stemte?

I det tidlige nittende århundret ble det vist liten respekt for den vanlige soldat selv om han var i uniform og med våpen, og selv om offiserene stod seg bedre er det tvilsom at dette skyldtes deres militære status og krigerske karakter. Unge kvinner fra middelklassen og aristokratiet kan vel ha funnet offiserer interessante på grunn av deres aristokratiske opphav og nærhet til makten og selvsikre opptreden og ferdigheter på dansegulvet.

Frevert skriver at erfaringene fra 1813-15 viste at krigen hadde alt annet enn erotisk virkning på kvinner. Svært få mødre, koner og forloveder satte pris på å høre at sønnene, ektemennene eller forlovedene skulle inn i hæren. Frevert følger i boka personer som levde på denne tida og forteller hvordan de opplevde begivenhetene og reagerte på dem. Hun forteller om Eleonore von Vincke som prøvde å holde mannen sin fra å melde seg frivillig til hæren. Eleonora sa til mannen sin at han var av langt større nytte heime enn i hæren, blant annet siden han ikke hadde den minste militære erfaring, og siden han hadde familie å forsørge. Eleonore så ikke sine forsøk på å overtale mannen sin til å holde seg heime som upatriotiske. Og det gjorde heller ikke noen andre.

Frevert sier at det ville ha vært sympati for reaksjonene til Louise Henriette Funcke fra Westfalen som da hun i 1813 hørte at området som hun bodde i på nytt ble integrert i Preussen sa at hun fryktet at sønnene hennes ville bli tatt fra henne, siden de var det beste Gud hadde gitt henne. Hun sa videre at hjertet hennes var tynget av bekymring, selv om hun ellers var glad for på nytt å bli undersått av den preussiske kongen. Søster hennes, Helena Teschemacher, skrev at hun ikke var forberedt på å gi slipp på verken stesønnen eller svigersønnen sin, og foreslo å bruke bestikkelser for å holde dem ute av hæren.

Frevert skriver at det varierte hvordan kvinnene reagerte på en krig der det ble ventet at alle menn skulle delta. Noen satte seg mot at deres kjære skulle mobiliseres til krig, og prøvde å holde dem borte fra deltakelse i krigen, mens andre aksepterte dette, og kanskje til og med støttet det. Men det var ingen alminnelig akseptert måte for patriotiske kvinner å reagere på. At alle menn ble mobilisert til krig var helt nytt, og det fantes ingen tradisjonsrik måte for kvinnene å reagere på.

Frevert skriver at de ulike reaksjonene til kvinnene viste til den historisk nye erfaringen med en patriotisk folkets eller nasjonens krig, og tyder på ulike former for nasjonal eller politisk identitet. Om de aksepterte å la ektemennene, sønnene eller sine forlovede bli innrullert i hæren kunne være avhengig av om de kjente seg som preussiske, som Louis Funcke, eller som tilhørende storhertugdømmet Berg, som Helena Teschemacher. Men også blant de som var født og oppvokst i Preussen var det svært ulike reaksjoner blant kvinnene, fra helt å nekte mennene sine å bli mobilisert til å støtte at de reiste ut i krigen.

De som organiserte krigen var oppmerksomme på at massemobiliseringen var noe helt nytt, og derfor gjorde de utstrakt bruk av propaganda for å forklare og overbevise befolkninga om at det var nødvendig med dens aktive støtte. Men ingen del av denne propagandaen ble rettet inn mot kvinnene.

Frevert skriver at dette også var en ny situasjon for kvinnene. Landsomfattende mobilisering av sivile menn til å delta i krig var nytt, og det fantes knapt modeller eller mønstre for hvordan kvinnene skulle forholde seg i en slik situasjon. Frevert skriver at i litteraturen var Goethes verk "Herman og Dorothea" det som lå nærmest til å gi modeller. Frevert skriver at Dorothea stod fram for å forsvare en gruppe jenter på en gård mot en bande røvere. Uten hjelp fra menn, siden alle mennene hadde gått inn i hæren, hindret Dorothea røverne i å plyndre gården. Frevert skriver at Herman på to måter ble omformet til en mann av hennes kjærlighet til ham. Først ble han som ektemann forandret fra å være en avhengig ungdom til å bli en uavhengig borger og far, og deretter ble han til kriger. Selv om Herman hadde søkt om å bli fritatt fra militærtjeneste for å ta seg av sin fars forretning så inspirerte Dorotheas eksempel og kjærlighet ham til motet og styrken til å konfrontere angriperne.

Dette verket ble først offentliggjort i 1797, og fikk et stort publikum. Den historien som ble fortalt var satt til å foregå i året 1795 under den første koalisjonskrigen, og fienden var fransk, som tyskerne skulle kjempe mot. Frevert skriver at mennene kunne identifisere seg med Hermans beslutning om å delta i krigen, og kvinnene kunne identifisere seg med bildet av Dorothea. Frevert skriver at hun viste seg på mange måter å være overlegen Herman. Og budskapet var at kvinner kunne gi menn mot og styrke, og gi dem våpen.

Denne patriotismen til kvinnene kunne vise seg ved at de fikk mennene til å innrullere seg i hæren når "æren kaller". Frevert skriver at kvinnene kunne så se fram til å bli rikt belønnet ved at mennene deres ble mer maskuline og mandige, og at kjærligheten ble hetere. Jahn i det minste var overbevist om at kvinnene bare begjærte en viril og mandig mann. Frevert nevner andre skikkelser fra litteraturen, krigere og deres kvinner i den antikke verden og blant de gamle germanerne, som var kjente i Tyskland.

Disse antikke og gammelgermanske skikkelsene var hedenske, men det fantes også kristne tradisjoner som kunne være aktuelle. Frevert nevner at dramaturgien i kirkeprosesjoner ble gjenspeilt i scener der unge kvinner kledd i hvitt stod langs gatene mens seiersrike soldater marsjerte forbi. De hvite klærne minnet om ekteskapsritualene: de kvinnene som hadde fått sin ære beskyttet av krigerens heroiske dåder når han kjempet mot utenlandske inntrengere presenterte seg som mulige ektefeller for de seiersrike mennene. Mer abstrakt kunne det være alliansen mellom en nasjon som var berget med ære og de mennene som hadde berget den.

Mellom 1813 og 1815 stiftet kvinnene i mange byer foreninger for å vise "takknemlighet for at fedrelandet var blitt befridd fra fremmed undertrykkelse ved å uttrykke sin aktive omsorg for de tapre menn og ungdommer som hadde dedisert sitt blod og liv til dette høyere formål". Eksistensen av omkring 600 slike foreninger er dokumentert. De ble oppmuntret fra høyeste hold. Bare få dager etter at kongen av Preussen hadde appellert til folket i mars 1813 om å redde landet appellerte flere fyrster av huset Hohenzollern til kvinnene i Preussen om å støtte avskjeden til mennene, og ba om en mobilisering av kvinnene som omfattet ikke bare gaver, men også at de tok opp annet arbeid. Blant annet laget kvinnene klær til soldatene. Dette skapte kontakt mellom livet ved fronten og heime, skriver Frevert, og styrket mennenes kampmoral.

Disse kvinneforeningene ble ledet av høytstående kvinner. I Berlin var det kongelige prinsesser som ledet Berliner Frauen-Verein, og ute i distriktene var det vanlig at konene til framstående menn var ledere. Provinsguvernørene måtte samle inn informasjon om kvinner som utmerket seg ved patriotisme og sende lister over dem inn til kongen. Frevert skriver at disse listene liknet på lister over de lokale og provinsielle notabilitetenes koner, og framfor alt konene og døtrene til embetsmennene.

En annen gruppe kvinner som var spesielt aktive kom fra middelklassens jødiske miljø. Frevert skriver at i denne forbindelse er skriftene til Rahel Levin spesielt imponerende. Hun hadde flyktet fra Berlin til Praha og der tok hun seg av soldater. Hun samlet inn penger fra kjente og kjøpte mat og klær og organiserte varme måltider og sydde skjorter. Mens hun tidligere alltid hadde kjent seg dårlig ble hun nå sterk og hadde en uuttømmelig energi. Frevert skriver at hun skrev til sin forlovede Varnhagen, som var kaptein i den russiske hæren, at hun var lykkelig over å være i stand til å tjene soldatene, og, skriver Frevert, for henne hadde dette de to sidene å være både kvinnelig og jødisk patriotisme.

I et brev til Varnhagen skrev hun: "Når jeg kjenner meg skamfull fordi du er helt involvert i kampen trøster jeg meg for min egen skyld med tanken på at jeg også er aktivt med og hjelper og helbreder". Frevert skriver at det var minst like viktig å vise at hun som en jødisk kvinne tok sin nasjonale plikt alvorlig og ga så mye hjelp som hun kunne. Hun led under sin bakgrunn hele livet og klaget over at hun levde som en sosial paria. I 1813 identifiserte hun seg med Preussen og kalte folket der for "vårt folk", som hun var stolt over. Hun satte stor pris på å bli bedt om å hjelpe, og stor pris på å gi hjelp. Den preussiske regjeringa la merke til patriotismen hennes og anerkjente innsatsen hennes offentlig.

Fra krigens første dag hadde en ordre fra regjeringa sikret at alle donorer ble æret ved at de ble nevnt i avisene og i offisielle meddelelser. Men ikke alle mente at det var riktig å gjøre offentlig ære på kvinners innsats. Mange hadde vanskelig for å tåle at kvinner på denne måten kom inn i offentligheten, og at de slik opptrådte selvstendig og selvsikkert. De offentlige rapportene som nevnte kvinnenes innsats var bevisst denne reaksjonen, og det ble derfor framhevet at kvinnenes arbeid foregikk ganske upretensiøst, enkelt og stille og utenfor offentligheten.

Kvinnene som deltok i disse patriotiske foreningene synes også å ha hatt inntrykk av at de trengte å rettferdiggjøre sin innsats. De kunne begrunne innsatsen med at siden landet var i fare måtte alle trå til og gjøre det de var i stand til for å gi hjelp til de som beskyttet fedrelandet.

Det ble ventet at soldatene som var ute i felten uttrykte takk for det arbeidet som kvinnene gjorde for å hjelpe dem. Og Frevert nevner eksempler på at dette også skjedde. Og hun skriver at dette kunne skje fordi krigen ikke ble sett på som en krig mellom fyrster eller mellom dynastier, men en krig mellom folk, i det minste en krig der et folk var krigførende part, og der krigen angikk alle. Frevert skriver at selv om mange menn og kvinner var motstandere av krigen gjorde den mange nye forbindelser og opplevelser mulig, og utvidet betraktelig tradisjonelt aksepterte handlingsfelt og horisonter.

For det første samarbeidet mennesker ut over de distriktene de tidligere hadde vært vant til å holde seg innenfor. Kvinnene samarbeidet også med andre gjennom sine foreninger i større områder enn de hadde vært vant til. Dette ga dem følelse av å ha tilhørighet i et større område enn det lokalsamfunnet eller distriktet der de bodde, og kunne gi en nasjonalfølelse. Frevert gir eksempler på dette.

Og for det andre samarbeidet mennesker over religiøse grenser, jøder samarbeidet i stor utstrekning med protestanter. Jødiske menn meldte seg frivillig og deltok i hæren og jødiske kvinner arbeidet i patriotiske foreninger. Frevert skriver at dette representerte en dramatisk økt integrasjon og sosial anerkjennelse.

Og for det tredje ble tidligere grenser for kvinner overskredet ved innsatsen til kvinnene, fra middelklassen og fra aristokratiske kvinner, kristne og jødiske, for de mannlige krigerne, organisert lokalt men likevel i virksomhet ut over lokalnivået og ut over regionene. Her kom kvinner sammen i sine egne foreninger og med sine egne spesielle aktiviteter, som de voktet mot inngrep, og kvinnene hadde ingen tidligere modell å bygge på. Frevert skriver at innsatsen til kvinnene ble verdsatt så lenge krigen varte. Etter krigen ble de fleste foreningene oppløst, men noen fortsatte å være virksomme og ble veldedige foreninger.

Minnet om dette foreningsarbeidet og om kvinnenes innsats ble bevart. Det gjelder både innsamlingsarbeidet og de kvinnelige pleierne av sårede soldater, og også de kvinnene som hadde deltatt som soldater og som derved så og si hadde krysset grensen mellom kjønnene og gått inn i det rent mannlige territoriet. Det ble reist monumenter over disse kvinnelige soldatene, og de ble husket lenge både av veteranorganisasjoner og av hæren.

Frevert skriver at under napoleonskrigene viste menn sin patriotisme ved å gå inn i hæren. Dette var et av de revolusjonære prinsippene som påla hver frisk mann plikten å bære våpen uansett religiøs tilknytning eller sosial tilhørighet eller region.

Men bare få satte pris på denne nye forpliktelsen. Det var ikke en alminnelig oppfatning at for å bli respektert som mann måtte man ikke bare være i stand til å bruke sverd, men faktisk også ønske å bruke det. Oppfordringen om tjeneste i fredstid ble dårligere mottatt enn plikten til militærtjeneste. De preussiske reformatorenes plan om å gi alle unge menn kontinuerlig og grundig grunnleggende militær trening slapp løs en storm av motstand, skriver Frevert.

Forkastelsen reflekterte middelklassens dype mistillit til hæren, den ble fortsatt forbundet med livegenskap og ufrihet, selv om Preussens hær hadde avskaffet fysisk avstraffelse i 1806. Middelklassen foretrakk at dens sønner fikk fysisk trening i sivile klubber. Men hæren motsatte seg at sivile organisasjoner skulle gi opplæring med militært tilsnitt som skulle erstatte hærens opplæring, og dette fikk hæren støtte for fra regjeringa.

I september 1814 kom en lov om militær verneplikt.

Både borger og soldat?

Preussen under Vormärz (1815-1848)

Frevert skriver at selv om Preussen fikk en lov om verneplikt så svekket det ikke motstanden mot å sende sønner til militærtjeneste. Da Napoleon hadde tapt kunne Preussen selv bestemme størrelsen på hæren sin. Kongen ga slett ikke noen helhjertet støtte til det nye rekrutteringssystemet til hæren. Frevert siterer uttalelser fra kongen som han kom med fem år etter at vernepliktloven ble vedtatt der kongen kritiserte det nye rekrutteringssystemet som upraktisk, og uttalte at det var en alvorlig sak å gjøre alle til soldater, for ingen annen stat gikk så strengt fram. Og innbyggerne i Preussen satte slett ikke pris på systemet.

Frevert sier at hun vil skrive om hvordan motstanden mot verneplikt kom til uttrykk, hvilke interesser som var involvert og hvordan regjeringa gikk fram stilt overfor denne motstanden. Videre vil hun se på hvordan militærtjenesten og kravet om å utføre den ble erfart av de som gjennomførte den. Etter hvert ble den akseptert, og det ble funnet enkelte fordeler ved systemet.

Loven om krigstjeneste

Frevert skriver at loven om verneplikt i sin endelige form var produktet til Hermann von Boyen. Han bygde loven på lovutkast som ble laget av reformatorene rundt Scharnhorst. Preussen ønsket en hær som var så sterk at den var av internasjonal betydning, og hæren måtte passes inn i samfunnet og de autoritetsforholdene som man ønsket å opprettholde. Preussen fikk en viktig stilling i den Tyske konføderasjonen, som var etterfølger etter det Hellige romerske keiserriket av den tyske nasjon. Innenlands i Preussen tok den lovgivende forsamlinga initiativ til tallrike økonomiske og sosiale reformer. Kongens løfte om å anerkjenne en konstitusjon og å la hele befolkninga delta i styret av landet ble fortsatt debattert.

Loven ble satt i kraft og den krevde at hver mann som var født i Preussen avtjente militærtjeneste. Alminnelig skulle hver mann når han fylte tjue år begynne å avtjene tre år verneplikt i den stående hæren for deretter å være to år i armereserven. Til slutt skulle han tilhøre Landwehrs første reserver i seks år og deretter Landwehrs andre reserver. Landwehr var først og fremst aktiv i krigstid. I fredstid var det tilstrekkelig for Landwehr med korte oppfriskningskurs for å holde de militære ferdighetene levende.

Frevert skriver at på denne måten ble Preussens militære organisasjon grunnlagt på de to pillarene som Boyen ønsket skulle eksistere uavhengig av hverandre: tjeneste i linjehæren og i Landwehr. Landwehr var i stor grad en uavhengig organisasjon, med egne inspektører og kommandanter og offiserer fra middelklassen. Men spesielt i de første årene var det uklarhet om fordeling av oppgaver og ansvar mellom linjehæren og Landwehr. Boyen hadde gått ut fra at alle ville gjennomgå tre år militærtjeneste i den stående hæren, og der få sin grunnleggende militære opplæring. Men lovens tekst og organisatoriske problem tillot at menn utelukkende tjente i Landwehr. Økonomien tillot at bare 40.000 rekrutter ble tatt inn hvert år, og derfor utdannet ikke hæren alle de mannskapene som Landwehr trengte. Derfor tok Landwehr inn mange rekrutter som ikke hadde vært i hæren fram til 1833.

I prinsippet var det bare kriminelle og andre som hadde mistet sin ære som ikke skulle avtjene militærtjeneste. Alle tidligere unntaksbestemmelser ble fjernet - alle menn av ære skulle i prinsippet, og uten unntak, avtjene militærtjeneste. I alle distrikt ble det satt opp lister over unge som var født i distriktet, og også unge som flyttet til distriktet ble listeført. Hvert år ble de som var tjue år gamle kalt inn til rekrutteringskommisjoner som undersøkte tjueåringene for å se om de var skikket til militærtjeneste. Dersom de hadde god nok helse og det ellers ikke var noen grunn til å avvise dem ble de skrevet inn i hæren. Hvert armekorps hadde sitt distrikt som det rekrutterte fra. Siden det var flere menn som var tjue år gamle enn hæren trengte kunne bare et utvalg av tjueåringene bli tatt inn i hæren. Fra 1825 ble hærens nye rekrutter valgt ut ved loddtrekning.

Hærens leger hadde detaljerte lister over de svakhetene som var av betydning for evnen til å avtjene militærtjeneste, og omfattende instruksjoner om kravene for å være skikket til militærtjeneste. Rekruttene måtte være over en bestemt høyde. De som ikke var høye eller sterke nok måtte vente i opptil tre år for at man skulle vente og se om de vokste til tilstrekkelig høyde og styrke, og dersom de ikke hadde gjort det i løpet av tre år fikk de ikke avtjene militærtjeneste. Det var detaljerte regler for hvordan søknader om fritak skulle behandles, og som regel var det bare menn som var eneforsørger for den familien de var vokst opp i som ble fritatt fra å avtjene militærtjeneste. Rekrutteringskommisjonene var instruert til ikke å gi inntrykk av å favorisere de rike og mektige. Tiltak som at det ble offentliggjort hvem som ble fritatt fra militærtjeneste var ment å gjøre avgjørelsene tillitvekkende og mulige å kontrollere.

Frevert skriver at selv om vernepliktloven og reglene for anvendelsen av den søkte å handheve likhet for loven, så var det også forskrifter som sto i motsetning til prinsippet om likhet for loven. Framfor alt var dette bestemmelsen som sørget for at unge menn som kom fra de utdannede klassene og som var i stand til å væpne og kle seg selv bare trengte å tjene et år i hæren, og antok at disse unge mennene ble offiserer i Landwehr. Frevert skriver at dette privilegiet ble rettferdiggjort på tre måter. Først ble det begrunnet med den sosiale og kulturelle respekt man skyldte den utdannede og velstående middelklassen, som tradisjonelt stod fjernt fra militærvesenet. Det var i statens interesse at disse studentene ikke ble holdt borte fra sine studier i for lang tid. For det andre var disse rekruttene framtidige offiserer i Landwehr, og der ville de få langvarige oppgaver som ville veie opp den kortere verneplikten de fikk. Og for det tredje reduserte de statens utgifter siden de selv betalte egne våpen og utrustning.

Siden den stående hæren ble holdt forholdsvis liten og siden Landwehr ikke brukte store midler og de som avtjente et års verneplikt praktisk talt betalte sine egne utgifter kunne krigsministeren snakke om den nye hæren som et røverkjøp. Den nye hæren syntes også å kunne gi tilstrekkelig krigersk trening samtidig som den syntes å være økonomisk og kulturelt tilpasset samfunnets behov. Den nye stående hæren var også så liten at den ikke utgjorde noen trussel mot andre makter eller mot maktbalansen i Europa. I 1826 var den stående hæren bare på 124.000 mann av ei befolkninga på 11 millioner mennesker. Landwehr ble betraktet som en ren forsvarsstyrke. Førstereserven dens var på 180.000 mann, men den hadde ikke offensivt potensial, og truet derfor ikke andre makter.

Likevel ble den nye ordningen møtt med skarp kritikk. For mange i middelklassen var den stående hæren for stor og kostbar. Godseiere klaget også over militærtjeneste i fredstid, selv om de anerkjente plikten til å forsvare landet. Det var mange som bad om å bli fritatt fra militærtjeneste. Mange bedriftseiere bad om at arbeiderne deres slapp å avtjene verneplikt. Slike forespørsler var nesten alltid begrunnet med gamle privilegier, skriver Frevert, og de ble ofte fulgt av påstander om økonomisk ruin for bedriftene dersom arbeiderne måtte avtjene verneplikt.

Men disse bedriftseierne greide ikke å få arbeiderne fritatt fra verneplikt. Landsbygdas befolkninga fant seg i sin skjebne uten å klage. Den var også vant til å avtjene militærtjeneste. Embetsmenn ute i provinsene ble overtalt av bedriftseierne til å støtte deres sak, men regjeringa lot seg ikke overtale til å gi fritak fra verneplikten til bestemte bedrifters arbeidere. Regjeringa stod fast på prinsippet om at militærtjeneste ikke var en byrde, men en ære som alle statsborgere skulle dele.

Spesielt i de territoriene som var blitt tildelt Preussen etter napoleonskrigene var det sterk motstand mot verneplikten - det gjelder både områdene med polsk befolkning i øst og områdene i Rhinland. I Aachen ved det i 1817 nesten fem hundre unge menn som ble tjue år gamle, og som altså nådde vernepliktsalderen. Men rekrutteringsmyndighetene kunne ikke finne så mange som hundre blant dem som var skikket til militærtjeneste. Nesten halvparten - 233 stykker - ble erklært å være fysisk uskikket til militærtjeneste, og nesten like mange ble erklært uunnværlige heime siden de bidro til å forsørge familiene som de tilhørte. Til slutt kunne bare en sjuendedel av de som i utgangspunktet var vernepliktige bli rullert inn i hæren.

Frevert skriver at her gjorde foreldrene og arbeidsgiverne til de som nådde vernepliktsalderen alt som var mulig for å holde de unge borte fra militærtjeneste, og det er tvilsomt at alle som ble fritatt hadde gyldig grunn til å bli fritatt. Og ikke bare foreldre og arbeidsgivere var aktive for å holde de unge borte fra militærtjenesten, men de unge selv anstrengte seg for å unngå den. Politimyndighetene etterforsket mange tilfeller der leger hadde blitt betalt for å skriver at unge menn var fysisk ute av stand til å avtjene militærtjeneste. Allerede i 1818 anbefalte provinsguvernøren i Koblenz at bare militære leger fikk avgjøre om unge menn var fysisk skikket, eller uskikket, for militærtjeneste.

Det var sivile rekrutteringskommisjoner som hadde som oppgave å undersøke de unge mennene som kom opp i vernepliktig alder og velge ut de som var i stand til å gjennomføre militærtjeneste. De behandlet også klager og kunne gi fritak fra militærtjeneste. De stod ganske fritt i anvendelsen av kriteriene som ble brukt ved vurdering av skikkethet for militærtjeneste. De kunne derfor, skriver Frevert, ta lokale behov med i vurderingen. Kommisjonene bestod av landraten og fire jordeiere fra by eller bygd, og notabilitetene med stemmerett tenderte mot å favorisere sine bekjente. Derfor, noterte kongen seg, ble rekruttene bare hentet fra de lavere klassene. I 1818 konkluderte bystyret i Køln med at de mennene som fikk utsatt militærtjenesten med et år på grunn av familieforhold kom fra de rike klassene. Blant dem var sønnene til bedriftseiere som greide å overbevise kommisjonene om at bedriftene ville gå konkurs om sønnene avtjente militærtjeneste.

Frevert skriver at det viser hvor upopulær hæren var at det var akkurat de som allerede hadde fått privilegier av den lovgivende forsamlinga som forsøkte å unngå å avtjene militærtjeneste. De ville ikke en gang tjene et års militærtjeneste for så å bli offiser i Landwehr, men prøvde å bli fullstendig fritatt for verneplikt. Disse kom fra rike og utdannede familier.

Loven fra 1814 ga to kriterier som kunne være grunn til at tjenesten ble redusert for menn som meldte seg frivillig. Menn fra de utdannede klasser, og de som var i stand til å holde seg selv med våpen og klær, kunne nøye seg med et års militærtjeneste. I 1816 var de totale utgiftene til utstyr for en som avtjente ett års militærtjeneste mellom 40 og 214 thaler avhengig av hvor den frivillige avtjente militærtjenesten. Til sammenlikning tjente en folkeskolelærer i Preussen årlig 107 thaler.

I 1816 definerte regjeringa utdannelseskravet for de som skulle ha adgang til å velge ettårig militærtjeneste slik at alle som hadde kvalifisert seg til å gå de siste årene på gymnas, altså hadde fullført middelskole, hadde tilstrekkelig utdannelse til å velge ettårig militærtjeneste framfor treårig, så sant de kunne betale sine egne våpen og annen utrustning. Dette førte til at søkningen til disse skolene økte betraktelig. Og det ble betydelig misnøye med disse kravene, og de virket for lite presise. Det kunne virke som om grensene for de privilegerte gruppene i samfunnet var flytende og at stadig flere kunne kjøpe seg inn i de privilegerte gruppene med å skaffe seg noen få års skolegang. Dette ville føre til at det bare var de fattige som måtte avtjene treårs militærtjeneste. Bekymring over dette førte til at det ble nedsatt en kommisjon på 1820-tallet for å klargjøre og standardisere prosedyrene som ble brukt for å definere privilegerte grupper. Alle som ikke kunne legge fram skoleeksamener ble testet, og eksamener og sertifikat fra andre enn godkjente skoler ble ikke lenger akseptert. Men antallet skoler som ble godkjent ble økt. Fra 1836 var ikke bare Gymnasium men også Realschulen og liknende skoler akseptert blant skolene som kvalifiserte til ettårig militærtjeneste, og andre privilegier som de utdannede klassene hadde.

Selv om stadig flere fikk mulighet til å avtjene ettårig militærtjeneste var det forholdsvis få som faktisk gjorde dette. Mellom 1838 og 1848 var det årlig bare rundt 800 som avtjente et års militærtjeneste mens 40.000 årlig begynte den treårige militærtjenesten. Frevert skriver at dette både skyldtes uviljen til å begynne militærtjeneste og offiserenes motvilje mot å skrive inn rekrutter til ettårig militærtjeneste. Mange offiserer hadde motvilje mot de utdannede korttids rekruttene, og krigsministeriets bønn om å ta på dem med silkehansker møtte latterliggjøring blant de regulære offiserene. De var upopulære i hæren, og de ville heller ikke inn i hæren, og resultatet var at de hadde svært lett for å bli fritatt fra militærtjeneste.

Antallet soldater økte ikke i takt med befolkningsveksten. I 1820 ble 40.888 soldater rekruttert fra ei befolkning på 11 millioner; i 1837 ble 35.512 soldater rekruttert fra ei befolkning på 13 millioner; og i 1846 ble 40.363 soldater rekruttert fra ei befolkning på 15,5 millioner. Dette betydde at stadig flere ble fritatt fra å avtjene militærtjeneste. Selv personer som ble funnet å være i stand til å avtjene militærtjeneste kunne bli fritatt siden soldatene ble valgt ut ved loddtrekning mellom de som var skikket til militærtjeneste. Frevert skriver at rekrutter fra de utdannede gruppene meldte seg i utgangspunktet ikke frivillige til ettårig militærtjeneste, men ventet for å se om de ble fritatt under loddtrekninga. Dersom de ikke ble fritatt kunne de melde seg frivillig til ett års militærtjeneste, og slik unngå den treårige militærtjenesten. Denne muligheten til sen registrering hadde ikke blitt forutsett, og den ble etter hvert forbudt.

Både protestantiske og katolske teologer slapp militærtjeneste så lenge det var mangel på dem, altså ubesatte prestestillinger. Lærere var til å begynne med fritatt fra militærtjeneste, og fra 1827 trengte de bare å være seks veker i militæret dersom de kunne bevise at de hadde lærerskole. Dette gjaldt til å begynne med både for lærere i folkeskolen og i gymnaset. Men gymnaslærerne mistet denne fordelen i 1837 da det ble regelen at alle som var kandidater til høyere stillinger avtjente ettårig militærtjeneste.

I 1833 ble militærtjenesten redusert fra å vare tre år til to år. Denne regulære militærtjenesten ble først og fremst avtjent av menn fra de lavere klassene i samfunnet. Det var mulig å melde seg frivillig før man var tjue år gammel. Det hadde noen fordeler, som at frivillige kunne velge den militære avdelingen de ville tjene ved. Og de fikk lønn og noen karrieremuligheter.

I Preussen i 1830- og 1840-årene unnlot gjennomsnittlig mellom fire og seks prosent av de som skulle møte opp til militærtjeneste å møte opp. Av de som møtte opp ble mellom 66 og 76 vurdert som for svake eller små til å avtjene militærtjeneste. Og av de som ble funnet skikket til militærtjeneste var det en del som ble overflødige siden hæren ikke trengte så mange rekrutter.

Landwehr som en borgermilits?

Frevert skriver at den aversjonen som mange preussiske borgere følte mot å avtjene verneplikt ikke bare rettet seg mot den regulære hæren, men også mot Landwehr. Til å begynne med var motstanden mot å tjene i Landwehr til og med sterkere enn mot å tjene i den regulære hæren. I 1818 rapporterte nesten alle distriktsadministratorene i preussisk Rhinland om betydelig motstand i befolkninga. I 1817 hadde de preussiske provinsguvernørene samstemt klaget over at "en institusjon som etter sin natur var tenkt å utvikle en alminnelig følelse av mot og gjødsle patriotiske følelser og feste disse som varige karaktertrekk degenererer til en byrde for landet".

Tjeneste i Landwehr var lettere og kortere enn tjeneste i den regulære hæren. Soldater i Landwehr måtte bare trekke i uniform en gang i blant. De tapte ikke arbeidsdager siden øvelsene foregikk på søndager i heimetraktene, og Landwehrsoldatene bodde heime. Større øvelser som medførte lenger tid heimefra forekom bare med flere års mellomrom, og varte mindre enn en måned.

Men tjeneste i Landwehr ble kritisert av alle som kom i kontakt med den. Loven om militærtjeneste fra 1814 sørget for at alle som hadde avtjent militærtjeneste skulle tjene i Landwehr til de var 32 år gamle. Og fram til 1833 måtte også de som ble funnet skikket til militærtjeneste men som likevel ikke ble tatt inn i hæren tjene i Landwehr. Disse var da uten militær trening. I 1832 kom mer enn 50% av Landwehr fra denne gruppa, og det ser ut til at det var de som protesterte mest høylytt mot tjenesten. Mange oppfattet verneplikten som et alvorlig overgrep mot sine borgerrettigheter.

Frevert skriver at organiseringen av Landwehr foregikk i større grad på grasrotnivå enn for hærens vedkommende, og åpnet derfor i større grad for kollektive protester. Hun nevner et tilfelle fra Breslau fra 1817. Da 396 vernepliktige skulle avlegge ed til flagget møtte 110 av dem ikke opp. Og 222 av de som møtte opp sa, og fikk protokollert, at "siden de allerede hadde avlagt en borgered var de ikke villig til å avlegge en ny". Bare åtti borgere avla ed, og de som avla ed fikk kommentarer fra de som ikke avla ed som at de [som avla ed] ikke ville bli respektert mer der i byen. Etter at de som kom med denne typen kommentarer var blitt arrestert stormet tre til fire hundre mann rådhuset og andre offentlige bygninger og kastet dokumenter ut av vinduene og ødela kontorer og offentlige boliger. Det kom til kamp mellom garnisonen og de urolige, og en mann ble drept og sju ble såret og tretti ble arrestert. Motstanden ble slik slått ned, og de som var vernepliktige gikk etter overtalelser med på å avlegge ed. Det var altså nødvendig å bruke våpen og okkupere byen for å overtale borgerne til å avtjene sin verneplikt i Landwehr.

Frevert skriver at selv når det ikke var kollektiv motstand kom det til uroligheter. Landwehrs motto var "hver soldat en borger, hver borger en soldat", og det var synlig overalt. Men dette prinsippet fikk liten støtte. Offiserene så med mistenksomhet på det, og offiserene i Landwehr tok ikke til orde for å forsvare Landwehr. Etter deres oppfatning var det et brudd på preussiske militære prinsipp å gjøre menn uten militær trening til Landwehrsoldater. Menige soldater i Landwehr fikk ingen kompensasjon for at de måtte være borte fra arbeidet sitt for å delta i øvelser. Fattige familieforsørgere kom i en svært vanskelig situasjon på grunn av dette. Verken soldatene eller familiene deres hadde rett til noen form for støtte.

Frevert skriver at det kom søknader fra alle grupper om fritak fra tjeneste i Landwehr, og det gikk igjen i søknadene at Landwehr ble betraktet som unyttig og overflødig i fredstid. Også offentlige myndigheter støttet sine ansatte når de søkte om fritak fra Landwehr, og dette reagerte kongen mot og nektet offentlige myndigheter å støtte offentlig ansattes søknader om fritak fra tjeneste i Landwehr. Kongen skrev at han heller vil vente at offentlige myndigheter gikk foran som et eksempel som strengt utførte sine plikter ved å delta i øvelsene til Landwehr.

Her gikk myndighetene i Frankfurt an der Oder foran med et eksempel da de i 1817 ga ordre til sine ansatte om at de skulle delta både i de store øvelsene og i frivillige øvelser om søndagene. Det kom mange tilskuere til øvelsene som ble holdt om søndagene. Noen steder ble øvelsene som festlige begivenheter der både menn og kvinner og barn var til stede, og de kunne også delta i øvelsene og sørge for mat og drikke til soldatene, og gi dem beundrende kommentarer.

Det hendte at distrikt der det ble avviklet store øvelser holdt festivaler der soldatene fikk spandert mat og drikke. Folk ga mat og drikke til disse festivalene. De kunne også gi utstyr til soldatene, spesielt utstyr som pyntet uniformene til Landwehr, siden disse var enklere enn den regulære hærens uniformer.

Frevert skriver at slike gaver tyder på at middelklassen etter hvert aksepterte Landwehr og prøvde å få et godt forhold til organisasjonen.

Frevert skriver at det ser ut til at også de lavere klassene begynte å finne seg mer til rette med Landwehr. Spesielt kan uniformene ha vært tiltrekkende. Fattige mennesker fikk her klær som var av bedre kvalitet enn de vanligvis hadde, og uten å betale for klærne. Fattige folk hadde ofte ikke de klærne som det ble krevd at de skulle stille med når de skulle inn til militærtjeneste, og lokalsamfunnet måtte skaffe dem klærne. Derfor er det ikke merkelig at mange også brukte uniformene i det sivile livet.

Men uniformen var ikke bare et plagg, den symboliserte også æren av å tilhøre en klasse som stod spesielt nær monarken. Krigsminister von Hake la i 1825 vekt på at dersom soldatene bar uniform som sivilister så presenterte de seg som soldater, og måtte da oppføre seg som soldater og følge eventuelle ordrer fra offiserer.

Landwehrsoldater som ikke var i tjeneste kunne likevel ha nytte av å gå i uniform fordi de da kunne ha den militære autoriteten i ryggen i konflikter i det sivile samfunnet i forhold til autoriteter. Dette var noe kongen uttrykte bekymring over. Soldatene krevde en viss respekt siden de var soldater og kongens menn.

Kongen krevde at hæren tok hensyn til den spesielle posisjonen til reservistene, og sørget for at de ikke ble unødvendig plaget. Før soldater ble straffet burde kommandanten av Landwehr vurdere soldatenes personlige situasjon, og konferere med de sivile myndighetene som soldatene var underlagt som sivilister om disse soldatenes forhold i det sivile livet medførte formildende omstendigheter.

I 1808 hadde fysisk straff blitt forbudt brukt i hæren. Likevel fortsatte militær lov å være strengere enn sivil lov. Forskjellen var så stor at det gjentatte ganger førte til konflikter og protester. De harde militære straffene ble mer synlige siden kontakten mellom den sivile befolkninga og militærvesenet ble tettere med den nye hærordninga og verneplikten. Og det gjorde militærtjenesten enda mindre populær. Og situasjonen ble forverret ved at det ble gjort forsøk på å gjøre militære dommer gjeldende i det sivile livet. Berlins politiminister mente at en hver som var utvist fra militærvesenet på grunn av brudd på de bestemmelsene som gjaldt der burde være nektet offentlige stillinger og verv og byborgerskap. Men verken bystyret i Køln eller kommunestyrene ville bøye seg for dette, og i 1838 hadde de greid å hindre at militære dommer fikk så store virkninger i det sivile samfunnet. De militære myndighetene overlot til byene og kommunale myndigheter å avgjøre hvordan og til hvem byborgerskap skulle tildeles, men krigsministeren stod fast på at personer som var vist ut av militæret på grunn av brudd på de bestemmelsene som gjaldt der ikke skulle kunne ha offentlige verv eller stillinger.

I konflikter mellom sivile og militære personer søkte hæren å kreve forrang for sitt personell. Og det hendte også at hæren prøvde å tvinge gjennom bestemmelser av militær karakter i det sivile livet, men da møtte den tydelig og klar motstand. Dette viser at grensene mellom militærvesenet og det sivile samfunnet var flytende og uklare og et stridsspørsmål. Det hendte at militære myndigheter prøvde å styre offiserer i Landwehr i deres sivile liv, og landwehroffiserer var først og fremst sivile siden beskjeftigelsen som offiser bare var en bigeskjeft. Dette motsatte offiserene seg bestemt.

I årene 1815-48 var det få fra middelklassen som valgte å bli offiserer. Bare 40% av de som avtjente ett års militærtjeneste skaffet seg de kvalifikasjonene som var nødvendige for å bli offiser. Myndighetene klaget stadig over at de som avtjente ett års militærtjeneste avslo å bli utnevnt som offiser.

De som hadde vært soldater i 1813-15 beholdt en viss lojalitet overfor hæren gjennom resten av livet, og stiftet veteranorganisasjoner og arrangerte minnehøytideligheter. Men den unge middelklassen som vokste opp mens disse veteranene ble gamle var mer tilbakeholdne overfor militærvesenet og overfor å bli offiserer i Landwehr. Derimot støttet de liberale kretsene, som denne unge middelklassen gjerne tilhørte, Landwehr offentlig, og lovpriste Landwehr sammenliknet med den regulære hæren. David Hansemann framhevet Landwehrs sivile manerer og ikke-voldelige holdning, og i 1839 priste Carl Welcker, medlem av landdagen i Baden og utgiver av et leksikon, det preussiske Landwehr som den mest ærerike og velsignede institusjon til staten som tillot at hæren og folket kom sammen i et gjensidig forhold.

Carl Welcker hadde aldri selv avtjent militærtjeneste, men han hadde fra sitt vindu sett militære avdelinger som marsjerte. De sønnene til borgerne av Preussen som måtte inn til militærtjeneste var av en annen oppfatning enn Welcker. De mente at Landwehr var en byrde som brøt inn i forretningene og familielivet deres, og de protesterte høylydt mot Landwehr. Men etter hvert som årene gikk stilnet protestene inn, eller tok nye former. Frevert skriver at det ikke er mulig å snakke om iver eller å tjene, eller om begeistring for det.

Borgerskap og maskulinitet: Den jødiske befolkninga krever deltakelse

Frevert skriver at menn fra den jødiske befolkninga ser ut til å ha hatt få innvendinger mot den nye armestrukturen i Preussen. De militære myndighetene uttrykte at jødene konstant viste god vilje og oppmerksomt oppfylte sine plikter. Jødiske menn presenterte seg som ideelle soldater, og de så militærtjenesten som en måte å komme inn i Preussens sivile samfunn på, skriver Frevert - som grunnsteinen i politisk og sosial frigjøring, og komplementær til frigjøringen.

Et standpunkt som ble støttet av Moses Mendelssohn, som var talsmenn for jødene i Berlin, var at jødene ville være villige for å dø i forsvar av Tyskland dersom de fikk fulle borgerretter, og på den måten ville de vise at de fortjente fulle borgerretter. Christian Wilhelm Dohm uttrykte i 1783 at jødene måtte vise at de var villige til å gjøre militærtjeneste for å kunne kreve like rettigheter med resten av samfunnet.

Tankebaner som dette var viktige i diskusjonen om å forbedre jødenes kår på 1780-tallet. Ikke-jødiske borgere feiret fritak fra militærtjeneste dersom de oppnådde det, og forsvarte voldsomt de privilegiene som ga dem fritak fra militærtjenesten. Jødenes diskusjon om emansipasjon og rettigheter var derimot ikke opptatt av privilegier, men av allmenne rettigheter.

I reformperioden under Stein og Hardenberg var man opptatt av sammenhengen mellom verneplikt og sivile rettigheter, eller statsborgerlige rettigheter. I 1808 pekte justisminister Carl Wilhelm Schroetter på at jødene måtte få verneplikt for å få utvidet sine rettigheter. Steins forordning fra oktober 1807 hadde reflektert dette synspunktet, og forordningen ekskludert de innbyggerne som hadde slike religiøse forestillinger at de ikke kunne oppfylle alle samfunnspliktene fra å delta fullt ut i det økonomiske livet. Myndighetene trodde tydeligvis at jødene ville motsette seg å avtjene militærtjeneste av religiøse grunner. Men jødiske talsmenn gikk mot dette og mente at majoriteten av utdannede jøder erkjente at det var av større betydning å bidra til monarkens og fedrelandets velferd enn å respektere sabbaten, og de kunne også si at de selv var villige til også å avtjene verneplikt på lik linje med kristne. Men til gjengjeld ville de vente å få alle sivile rettigheter, og spesielt full eiendomsrett. I 1810 kom jødene i Berlin med en felles uttalelse der de aksepterte alle samfunnets plikter og spurte om til gjengjeld å få alle samfunnets rettigheter.

Forordningen om emansipasjon fra 1812 unngikk å gi klare og generelt bindende bestemmelser om militærtjeneste og adgang til offentlige verv og stillinger. I 1813 fikk denne mangelen på klarhet rekrutteringsmyndighetene til å nøle i spørsmålet om forordningen opphevet all rett til fritak fra militærtjeneste for jøder, og hvordan dette stilte seg for Landwehr. I Mark Brandenburg ble jøder skrevet inn i hæren, men i de østlige militærdistriktene fikk jødene kjøpe seg fri fra militærtjeneste. I 1814 så derimot de militære myndighetene i områdene mellom Elben og Oder det som skadelig å behandle jødene på en annen måte enn andre i denne saken. De militære myndighetene uttrykte at erfaringen fra krigen hadde vist om jødene at de opptrådte resolutt og at mange frivillige av dem hadde utmerket seg.

Frevert skriver at selv om mange jøder hadde meldt seg frivillige til krigen og hadde utmerket seg så førte det likevel ikke til at de fikk like rettigheter i samfunnet. Myndighetene kom til at mot og offervilje ikke var nok. Andre kvaliteter var like viktige, som "sosial ære og ubestridelig lojalitet overfor det politiske systemet; med jøder kan man imidlertid aldri vite om de ville sette sin nasjonale (jødiske) identitet over tjenesten for det felles beste." I 1817 kunngjorde innenriksministeriet at jødiske menn skulle avtjene militærtjeneste som andre borgere, men at dette ikke ville berøre andre personlige rettigheter og plikter. Tillatelsen til å ha stilling ved universitet og i undervisning som var blitt gitt i forordningen av 1812 ble trukket tilbake i 1822, og et år senere ble alle jødiske offentlige juridiske embetsmenn i de nylig ervervede delene av Rhinland oppsagt.

Frevert skriver at mens reformatorer som Gneisenau og Scharnhorst hadde hellet mot å se militærtjeneste som et logisk resultat av borgerskap, altså først politisk emansipasjon og deretter militærtjeneste, så nektet Preussen under Vormärzperioden at det kunne være direkte sammenheng mellom disse to. Man mente at det var tilstrekkelig å sørge for at borgerne hadde "beskyttelse under loven".

I 1842, to år etter at Friedrich Wilhelm IV overtok som konge, hadde jødiske borgere i fellesskap protestert mot planene hans om å frita jøder fra militær tjenesteplikt og bare gi dem mulighet til å melde seg som frivillige til hæren. Jødiske intellektuelle og ledere så dem som et forsøk på å holde jødene utenfor samfunnet. De hevdet at i Preussen der hæren og folket var identiske måtte man tjene i hæren for å tilhøre folket, og jødene ville ikke være fullstendig preussiske dersom de ikke avtjente militærtjeneste, og derfor krevde jødene å få avtjene militærtjeneste. De som undertegnet kravet ønsket fullstendig likhet, selv om det under Friedrich Wilhelm IV og hans begrep om en kristen stat ikke så ut til å være mulig.

En annen argumentasjonsrekke ble ført fram av Ludwig Philippson som var rabbiner og redaktør av en liberal avis i Magdeburg. Han skrev en petisjon som ble undertegnet av mer enn åtti jødiske menigheter der det stod at hæren var et avgjørende utdanningsmiddel, som underviste i ordenssans, punktlighet og respekt for loven og en korrekt forståelse av det sosiale livet. At "hæren var den viktigste skolen for hele folket" var en tanke som stammet fra vernepliktloven fra 1814. Dette ble skrevet av krigsminister Hermann von Boyen, og med det mente han at soldatene ikke bare skulle lære militære ferdigheter mens de var i hæren, men også det som de "absolutt måtte vite for å bli gode borgere".

Frevert skriver at krav om dette utdanningsprogrammet først ble satt fram da militærtjeneste for jødene ble en sak, og hun gir eksempler på det.

Tanken om dette utdanningsprogrammet ble tatt fram flere ganger i forslag om militærtjeneste for jøder fra ulike hold, og som en grunn til å pålegge jødene alminnelig verneplikt. Dette stod i motsetning til kongens tanker.

I debattene om jødisk militærtjeneste ble jødene kalt for kujoner - man mente at jødene av natur var redde, selv om jødene hadde kjempet tappert i krigen mot Napoleon. Alle som ikke avtjente militærtjeneste ble sett på som feige, og jødene så det blant annet derfor som viktig at de fikk avtjene militærtjeneste.

Jødene som gikk inn i hæren ble dårlig behandlet. De hadde knapt sjanse til å bli forfremmet, og garderegimentene nektet å ta inn jøder. Rekrutteringskommisjonene ønsket ikke å rullere jøder inn i hæren, og motsatte seg derfor ofte å ta inn jøder som var skikket til å avtjene militærtjeneste. Blant annet derfor utgjorde jødene langt mindre andel av soldatene enn de utgjorde av hele befolkninga. En annen grunn til dette var at jødene helst bodde i byene, og byenes befolkning ble i mindre grad rekruttert til hæren enn befolkninga på landsbygda.

Hæren som øvingsskole for krig og fred

Avtjent militærtjeneste ble oppgradert til et krav for å få adgang til ulike rettigheter både i samfunnet og staten. Kongen instruerte lokale myndigheter om at de bare skulle gi borgerrett i kommunene til personer som kunne bevise at de hadde vært på sesjon. Og alle som søkte om arbeid i det offentlige måtte også vise at de hadde vært på sesjon og at den avgjørelsen som der ble fattet om dem var satt i verk.

Helst skulle unge menn ikke gifte seg før etter at de hadde avtjent verneplikten. I det attende århundret hadde det vært mange gifte soldater, men i det nittende århundret skulle soldatene være enslige og uten forsørgelsesbyrde, men ekteskap var ikke grunn til fritak. Reformatorene hadde fjernet den finansielle støtten som tidligere hadde blitt gitt til soldatenes koner og barn.

Frevert skriver at en grunn til at soldatene skulle være ugifte var en ny oppfatning om at militærtjenesten var en overgang fra ungdom til voksen. Ekteskap og uavhengighet ble oppfattet som to sider av samme sak, for man skulle være i stand til å forsørge en familie før man stiftet familie.

Soldatens fremste plikt var den som han avla ed på: Å tjene hans kongelige majestet og fedrelandet lojalt. Det ble også ventet at hver soldat viste militære ferdigheter og tapperhet og mot i utøvelse av pliktene og i kamp og lydighet overfor overordnede og ærlig og rettfram oppførsel. Før soldatene avla ed ble de delt inn etter religiøs konfesjon, og prester som tilhørte samme konfesjon som soldaten forberedte ham på seremonien. Etter denne forberedelsen ble soldatene samlet der seremonien skulle foregå. Her forklarte offiserer betydningen av eden og leste soldatens plikter for soldatene, og så avla soldatene eden.

Først når denne seremonien var gjennomført ble soldaten tatt inn i den militære avdelinga som han skulle tilhøre. Der gjennomgikk han en ny medisinsk undersøkelse siden hæren ville være helt sikker på at soldatene ikke led av smittsomme sykdommer, og at han var sterk nok til å tåle tjenesten. Kravene til fysisk standard var høye.

Svært mange ungdommer som møtte på sesjon ble vraket. Gjennomsnittlig ble mer enn to tredjedeler av de som møtte opp på sesjon i Preussen på 1830- og 1840-tallet funnet å være uskikket til å avtjene militærtjeneste. En noe større andel var uskikket i byene enn på landsbygda. Derfor ble de sterkeste og friskeste unge mennene i landet skrevet inn i hæren. Frevert skriver at det ser ut til å være klart at mange unge menn heller ville bli betraktet som svake og sykelige for å slippe hæren enn å bli betraktet som sterke og friske.

Hæren prøvde å skape stolthet hos de som ble skrevet inn i hæren over den sterke fysikken deres. Siden de var sterkere enn de som ble funnet uskikket til hæren var de kvalifisert til utføre en ærerik plikt, og de kunne derfor kjenne seg overlegne de som var uskikket. Hæren skulle trene den sterke kroppen videre med drill og fysiske øvelser og utmarsjer. Drillen og øvelsene skulle skape den rette militære holdning. Soldatene ble drillet til de utførte ordrer om å marsjere og å lade og skyte etc helt automatisk. Stegfrekvensen under marsj var fastsatt på forhånd, og også de grepene og den takten de skulle utføres i ved lading og skyting var standardisert.

Rekruttene skulle drilles og trenes til å ble nye personer med andre vaner enn i det sivile livet. De offiserene som kommanderte de menige soldatene ble belært av sine overordnede om at de skulle behandle de nye soldatene som om de var disse rekruttenes fedre, og vise omsorg for dem, for å vinne rekruttenes tillit og binde dem til seg personlig. Frevert skriver at mange offiserer fant at det var en prøvelse å være drillsersjant. Det kom stadig inn nye ferske rekrutter som måtte drilles fra bunnen av, og dette klaget offiserene over, at de stadig måtte begynne på nytt. Offiserene ville ha foretrukket å ha en vervet hær av soldater som tjente i mange år slik at de slapp å drille ferske rekrutter kontinuerlig.

Frevert skriver at mange offiserer ikke forstod de utdanningsoppgavene hæren fikk. For offiserene var hæren kongens redskap og forsvar, og de forstod ikke at det stadig skulle komme en strøm av ferske rekrutter uten militære ferdigheter inn i hæren. De mente at det ikke var deres oppgave å stadig måtte drille og undervise ungdommen i Preussen ikke bare i militære ferdigheter, men også i orden, oppførsel, renslighet, punktlighet og hvordan man kler seg etc. Mange offiserer ønsket slett ikke denne stadige strømmen av sivilister gjennom hæren, og ville heller ha hatt hæren som en lukket kaste.

Denne strømmen av sivilister inn i hæren satte sitt preg på hæren. Regimentene og bataljonene måtte undersøke rekruttenes skoleferdigheter og sikre at de som skrev eller leste tysk dårlig fikk ekstra opplæring i lesing og skriving. Avholdsbevegelsen arbeidet mot hæren i 1840-årene og ville gjøre den avholdende. Og avholdsbevegelsen lyktes i å få gjennom at de brennevinsdrammene som soldatene før hadde fått under øvelser ble erstattet av pengeutbetalinger.

Frevert skriver at hærens øvelsesprogram kan ha satt krav om at soldatene daglig skulle bli informert om hvorfor de måtte gjennomføre de bestemte øvelsene, og gitt politisk eller samfunnsmessig begrunnelse siden hæren skulle være folkets skole, men de fleste offiserene var ikke interessert i eller i stand til å gi disse forklaringene. De hadde heller ikke det nødvendige undervisningsmaterialet for å gjennomføre denne undervisninga.

Gjennom indretjenesten lærte soldatene renhold og hygiene og å holde klærne sine i orden. I det sivile livet var dette vanligvis ikke arbeid for menn, menn sydde ikke i knapper og reparerte og vasket klær og vasket hus, men i militæret måtte soldatene gjøre dette. Alt arbeid i militærleirene ble utført av menn, og ingen motsatte seg det eller stilte spørsmål ved det.

Frevert skriver at det hendte i denne tida at kvinners rettigheter ble diskutert i forbindelse med de krav som militærtjenesten stilte. Man mente at dersom kvinner skulle utføre alle pliktene som undersåttene hadde måtte de belønnes med alle rettighetene. I 1838 hevdet Carl Welcker at siden kvinner ikke var i stand til å utføre militærtjeneste var det helt utelukket at de kunne få fulle borgerretter. Han hevdet at stemmerett og retten til å ta avgjørelser i samfunnet forutsatte at man var i stand til å forsvare samfunnet "til døden". Dette var kvinnene ikke i stand til siden de var for svake og avhengige til å delta i samfunnet på like fot med menn.

Man visste at dette ikke var helt sant, blant annet siden kvinner hadde deltatt som soldater i krigene i 1813-1815. Og alle visste at det var kvinner som ikke fant seg i å være underordnet menn bare fordi de var kvinner.

Man visste også at slett ikke alle menn var modige. Trening, drill og disiplin og trusler om straff skulle få menn til å handle som om de var modige. Spørsmålet om hvordan man kunne lære mot ble stadig tatt opp i militære publikasjoner i det nittende århundret. Frevert skriver at i en artikkel som ble trykt i 1829 hevdet forfatteren at lidenskap var den grunnleggende kilden til mot, og skilte mellom fire typer: religiøs fanatisme, ambisjoner, fedrelandskjærlighet, og håp om å gjøre inntrykk på en kvinne ved modige handlinger. Den militære treningen skulle oppflamme slike lidenskaper hos troppene. Men tida for religiøs fanatisme var over, og siden lidenskap for en kvinne bare er effektiv for enkeltpersoner, og ikke for militære avdelinger og hærer, var de gjenværende lidenskapene ambisjoner og fedrelandskjærlighet. De antikke byrepublikkene og Sveits hadde vist at fedrelandskjærlighet var bundet til frihet og stolthet over borgerskap. I monarkiene derimot var lidenskap bundet til ære. Ser man bort fra dette stod soldatenes mot i forhold til oppmerksomhet på fysisk styrke og riktig bruk av våpen. Derfor ble det trent spesielt intenst på våpenbruk i første del av militærtjenesten.

I fredstid var soldatene og offiserene alltid bevæpnet når de opptrådte offentlig, selv om det hendte at andre ble sjenert av dette. Hæren hevdet at soldatene hadde rett til å bære våpen, og at det stimulerte og vedlikeholdt deres mandighet og krigerske følelser og innstilling.

For soldaten skulle sverdet stadig minne ham på at hans kall var å kjempe og å vinne kriger. Det skulle også holde sivilister som kritiserte militære i sjakk. Sabelen markerte at dens bærer var militær, en forsvarer av forsvarsløse sivile. Og det minnet de sivile på at de skulle vise respekt for de militære. Soldaten kunne bruke sverdet for å kreve respekt. Og det skjedde ofte. Kvinner var ofte grunn til sammenstøt mellom soldater og sivile. Og i sammenstøtene ble ofte mange mennesker blandet inn.

Frevert skriver at soldater var svært mobile, og de kom stadig til nye steder der de prøvde å bli kjent med stedets damer, og dette førte til stadighet til sammenstøt. Mange av soldatene ble innkvartert privat siden hæren hadde for få brakker. Blant annet av denne grunnen ble det opplevd som viktig å binde soldatene tett sammen. I det attende århundret var soldatene vanligvis bare noen få veker om året i hæren, men etter 1814 var soldatene sammen i det militære først i tre år, senere i to år, med korte permisjoner. Man prøvde å få soldatene til å kjenne seg heime i hæren i denne tida. Hæren og garnisonen var en ny og fremmed verden for soldatene.

De fleste soldatene ble stasjonert i kort avstand fra det stedet der de bodde. Hvert regiment ble rekruttert fra et bestemt område, og sønner tjente i samme regiment som deres fedre hadde tjent i. Garnisonene i Øst-Preussen, Øvre Schlesien og Posen skilte seg ut ved at troppene ble rekruttert fra flere ulike distrikt. I andre provinser hendte det at troppene ble forflyttet for at de ikke skulle gro for sterkt fast.

Krigsminister Boyen hadde ønsket at soldater fra mange ulike steder i Preussen skulle bli blandet sammen, men han fikk ikke gjennomslag for denne tanken. Boyen hadde ønsket å gjøre hæren til en nasjonal organisasjon der hver militær avdeling avspeilte befolkninga i hele Preussen.

Denne sammenblandinga av soldater fra mange ulike områder ble gjennomført mest systematisk i garderegimentene i Berlin og Potsdam. De hentet rekrutter fra alle de preussiske provinsene.

Det var både protestantiske og katolske feltprester. Soldatene ble oppfordret til å gå i kirka minst en gang i måneden, og soldatene måtte be daglig. Kong Friedrich Wilhelm III ga ordre om at de katolske soldatene skulle være til stede under en protestantisk gudstjeneste der presten hadde ordre om ikke å opptre eller si noe som diskriminerte eller nedverdiget katolikkene eller deres konfesjon. Hensikten med dette var å få katolikkene til å respektere protestantismen og se at den også bygde på det nye testamentet, og å fremme enhet både i hæren og i nasjonen.

Hæren skulle ikke bare fremme toleranse mellom konfesjonene, men også mellom de sosiale klassene. Frevert skriver at det bare var den preussiske hæren som hadde rekrutter fra velstående middelklassefamilier. I andre tyske og europeiske stater kom rekruttene fra de fattige lagene i samfunnet. I Preussen var det i hvert kompani noen sønner av velstående forretningsmenn og embetsmenn. Men de velstående sønnene som var rekrutter levde under andre forhold enn rekruttene som kom fra fattige forhold. De velstående sønnene avtjente ett års militærtjeneste, og holdt seg selv med utrustning og våpen. De hadde uniformer som skilte dem ut fra de fattige rekruttene, og de spiste ikke sammen med de fattige rekruttene, og bodde heller ikke sammen med dem. De var mindre utsatt for militær drill, og dersom de var skikket fikk de lederoppgaver.

Men overordnede offiserer satte ikke spesiell pris på ett års rekruttene, og ga dem ikke fordelaktig behandling. De kunne bli sett på som et fremmedelement, og derfor behandlet hardt. Men de hadde mer fritid og større materielle ressurser enn rekruttene fra fattige forhold.

Selv om det var et prinsipp at hæren prøvde å oppnå likhet, og å fremme enhet og likhet, var det tydelige forskjeller mellom rekruttene og deres forhold. Men de var underlagt den samme militære loven, og den behandlet dem på samme måte uansett sosial bakgrunn, og krevde den samme strenge disiplin av alle og ga den samme straff for regelbrudd.

Frevert skriver at plikten til ubetinget lydighet og kameratskap var sentral for den oppførselen som ble ventet av den militære loven. En ordre fra en overordnet skulle følges prompt. Soldatene skulle leve sammen i fred og harmoni og hjelpe hverandre. Kravet om kameratskap gjaldt bare innenfor samme rang - de menige skulle være kamerater med hverandre, men de var ikke kamerater med offiserene, eller omvendt. En menig soldat kunne ikke forsvare sin ære med å utfordre en person som hadde fornærmet ham til duell, men det kunne en offiser.

Soldater og sivile - Soldater som statsborgere?

Frevert skriver at hæren hadde spesiell gunst hos kongen, og derfor rangerte kongen soldatene og offiserene høyere enn sivile personer. Dette kom i liten grad menige soldater og underoffiserer til del, og menige soldater måtte ofte sloss for å bli anerkjente, og det var ofte uroligheter og bråk i forbindelse med deres nærvær.

Vanlige borgere klaget ofte over de unge mennenes oppførsel. Allerede mens rekruttene var på vei for å bli innrullert i hæren begynte urolighetene. De forsynte seg av frukt og grønnsaker fra hagene som de passerte, og rev ned gjerdene og laget bråk. Rekrutter som ble innkvartert hos sivile kunne vise dårlig oppførsel. De motsatte seg å bli irettesatt av andre enn offiserene sine.

Frevert skriver at militær status ga soldatene mulighet til å unngå å respektere de hierarkiene som fantes i det sivile samfunnet. Men det sivile samfunnets medlemmer fant seg ikke lett i dette. Hæren ble kritisert, og det satte den slett ikke pris på. Frevert skriver at den grunnleggende ideen bak korpsånden til hæren var ubetinget lojalitet og intern solidaritet, med innkapsling fra det sivile samfunnet som grunnlag. Hæren ønsket ikke at det sivile samfunnet skulle ha innflytelse i eller over hæren. Militæret skulle følge sine egne lover og regler, og dette måtte det sivile samfunnet akseptere.

Hæren krevde å være selvstyrt. For offiserskorpset var dette svært viktig siden offiserene mente at inngrep utenfra ville kunne svekke hærens kontroll over troppene og dens evne til å gjøre rekruttene om til effektive militære styrker. Offiserene mente at den militære disiplinen måtte være streng og hvile på trusselen om harde avstraffelser ved disiplinære brudd. Spesielt i en vernepliktig hær var disiplinen viktig siden det hvert år kom inn tusenvis av ferske rekrutter som ble utstyrt med våpen og lærte å bruke dem. Soldatene bar også sabel når de ikke var i tjeneste. Det ga dem en mulighet til å utøve vold som måtte kontrolleres. En potensielt farlig side ved dette var, som David Hansemann sa i 1840, at den preussiske hærens vedtekter medførte at de lavere klasser etter hvert ble oppmerksomme på sin makt, og følgelig var de en demokratisk kraft. I det sørlige Tyskland der troppene ble rekruttert blant samfunnets bunnfall fryktet samtidige observatører at de fattige som kunne bruke våpen ville gjøre opprør mot de rike, som ikke kunne bruke våpen. Bare disiplin kunne beherske denne situasjonen, og en korpsånd som var spesiell for hæren og som isolert den fra den sivile befolkning og dens ambisjoner.

Hærens ledelse lyktes å isolere soldatene fra sivilbefolkningas ambisjoner. Dette framgår av at soldatene ikke nølte med å lystre ordre når de ble satt inn for å slå ned politisk og sosial uro. Det var ikke tegn til solidaritet mellom soldatene og den sivile befolkninga selv om soldatene ofte kom fra de samme sosiale lagene som de ble satt inn mot, skriver Frevert. I 1848 sa Leue som var representant fra Køln i nasjonalforsamlinga i Frankfurt at folket "hadde lært gjennom de siste 33 årene at hæren i stedet for å beskytte dem mot ytre fiender hyppige har blitt brukt til å undertrykke sivile friheter og har blitt satt inn mot borgerne selv".

I 1848-49 prøvde noen revolusjonære å oppnå kontakt med soldatene for å få dem som allierte, eller i det minste å få dem til å avholde seg fra å rette våpen mot sivile. Men dette lyktes ikke selv om demokrater førte en kampanje med avisartikler og flygeblad rettet mot soldatene. Offiserene og krigsministeriet førte en motkampanje som var effektiv, og som brukte slagordet "bare soldater hjelper mot demokrater".

Dette betyr ikke at soldatene var som umælende dyr som aksepterte alt. I 1848 var det ønsker om bedre mat, bedre betaling, flere permisjoner og lettere tjeneste. Soldatene hadde ikke lov til å holde politiske møter, men de fant måter å gjøre ønskene sine kjent på, og i 1848 kom ønskene fra soldatene fram i offentligheten. Men de svekket ikke hæren, den fortsatte å lystre ordre.

Troppene ble ikke påvirket av de kravene som ble reist i 1848 om forandringer av den militære politikken. De fremmet ingen av de kravene som de nasjonale forsamlingene i Frankfurt og Berlin fremmet, som at soldatene skulle sverge troskap til konstitusjonen og ikke til kongen.

Frevert skriver at selv om det finnes mye materiale fra 1848-49 revolusjonen som viser hvor lydig hæren var, sier dette ingenting om hvor effektiv den militære disiplineringen var i det lange løp. Dette kan man kanskje se bedre hos Landwehrreservene som ofte hadde vært flere år i hæren før de vendte tilbake til det sivile samfunnet, og som i 1848 på nytt ble innkalt. Deres oppførsel gir ikke et enhetlig bilde. I 1848 ble det i store byer som Berlin og Breslau stiftet både demokratiske og konservative Landwehrforeninger. De første ba om at offiserene skulle velges og soldatene tiltales på en mer respektfull måte. Mange Landwehrbataljoner som ble mobilisert i Posen, Saksen, Brandenburg, Pommern og Schlesien i 1848 var lydige, og kongen takket dem. Men det var tilfeller av politisk motstand under mobiliseringen i november 1848 og våren 1849, spesielt i Rhinland og Westfalen. I mai 1849 ble tropper fra den stående hæren satt inn mot reserver i Landwehr som nektet "å bruke sine våpen mot slektninger og kamp for frihet".

Frevert skriver at i den samme perioden måtte major Kayser som var kommandant over en Landwehrbataljon fra Westfalen, bruke rå makt for å få troppene til å trekke i uniform og i marsj sørover der de skulle settes inn for å slå ned opprørske soldater i Baden og Pfalz som forsvarte det nye republikanske regimet mot tropper fra Preussen og Østerrike som fyrstene som hadde flyktet hadde bedt komme til hjelp. Kaysers Landwehrtropper deserterte og ville i utgangspunktet ikke marsjere sørover, men de ble tvunget avgårde, og var lydige og disiplinerte i trefninger. Frevert skriver at dette mer skyldtes at de var fremmede enn politiske uenigheter. Den beste måten å få bukt med løs disiplin på var å fjerne troppene fra heimedistriktet, for den beste måten å få slutt på farlig fraternisering mellom troppene og sivilbefolkninga på var å ta troppene til et område med en annen religiøs konfesjon, og kom det så noen sammenstøt mellom troppene og sivilbefolkninga kunne man være helt trygg på troppenes pålitelighet.

I 1848-49 var reservistene i Landwehr ofte nølende til å lystre mobiliseringsordre mens de var heime og omgitt av det sivile samfunnets påvirkning. Hæren hadde mistet taket på dem. De måtte sendes bort til fremmede områder for at de skulle begynne å lystre den militære disiplinen igjen.

Friedrich Engels avtjente et års militærtjeneste i et garderegiment i Berlin i 1841-42. Frevert forteller ganske inngående om det som Engels selv har skrevet om dette året. Han trivdes godt, og hadde det fritt. Han var sønn av en fabrikkeier i Wuppertal, og hadde råd til å ha egen tjenere mens han avtjente militærtjenesten, og han hadde mye fritid i Berlin, og der var det mye adspredelse for en ung mann. Engels hadde fått seg ei flott uniform som han satte pris på å bære også i fritida. Han hadde den på seg når han gikk i teater, på konsert eller fulgte forelesninger ved universitetet i Berlin.

Frevert forteller også om hva andre har skrevet om sin militærtjeneste på denne tida. De som har skrevet om dette tilhørte de utdannede klasser, og de hadde liten kontakt med soldatene fra de fattige delene av befolkninga, og ble ikke kjent med noen av dem.

Frevert kommenterer disse erfaringene fra militærtjenesten med å skrive at i 1840-årene trodde fortsatt mange borgere i Preussen at de og deres sønner ikke hadde noe nyttig å gjøre i hæren. De tvilte på om utgiftene til hæren hadde noen berettigelse, og de kunne mene at det var bortkastet tid for dem selv å avtjene militærtjeneste.

Standpunktet at hæren skulle være, eller bli, hele nasjonens skole var et standpunkt som mange offiserer var skeptiske overfor. Forsøk fra noen militære reformatorer på å gjøre militærtjenesten til grunnlaget for statsborgerskap hadde ikke ført fram. Det var vanlig å mene at plikten til å tjene i hæren ble krevd fra undersåttere, ikke fra statsborgere. Det var bare jødiske menn som betraktet militærtjenesten som en nasjonal plikt og et bevis på aktivt statsborgerskap, og protesterte mot forsøk på å ekskludere dem fra militærtjeneste.

Da det ble klart at myndighetene ikke ville oppgi prinsippet om alminnelig verneplikt, som i utgangspunktet hadde møtt sterk motstand, nøyde folk seg med å se på hvert enkelt tilfelle og prøvde ofte gjerne å unngå militærtjenesten. Det ble færre tilfeller av kollektiv militærnekt, blant annet siden mulighetene til å unngå militærtjeneste for de som absolutt ikke ville avtjene den var store. Frevert skriver at i 1830- og 1840-årene hadde en ung mann i Preussen mindre enn ti prosent sjanse for faktisk å avtjene verneplikt.

Bare en liten del av befolkninga avtjente altså militærtjeneste, og derfor var ikke prinsippet om likhet virkeliggjort. Det kom protester til kongen mot at den byrden som militærtjenesten representert var så ulikt fordelt. Frevert skriver at tilsynelatende hadde prinsippet i vernepliktloven om likhet slått rot, og mange mente at bare maksimal inklusjon kunne rette opp situasjonen og gjøre militærtjenesten til den ubestridte plikten til hver mann av ære, som det hadde blitt hevdet at den skulle være.

Lenker:
Første del av denne teksten
Neste del av denne teksten
Oversikt over alle tekstene på europas-historie.net


Kilder for dette kapitlet er: