Skrevet av Tor Førde.
Kilde for dette kapitlet er David Blackbourn og Geoff Eley:
"The Peculiarities of German History - Bourgeois Society and Politics in Nineteenth-Century Germany."
Herfra refererer jeg David Blackbourns del av boka.
Historikerne har ofte vært opptatt av det som ikke skjedde i Tyskland - den manglende borgerlige liberaldemokratiske revolusjonen. Grunnen til denne mangelen er blitt funnet ulike steder. To av tilnærmingsmåtene kan særlig nevnes. Den ene er å lete etter årsaker til at den liberaldemokratiske revolusjonen ikke ble gjennomført i en spesiell tysk tenkemåte. I denne spesielle tyske tenkemåten mente man at tyske verdier var overlegne vestlige liberale verdier. De innebar et nærmere forhold til naturen og foretrakk "organiske" framfor "mekaniske" samfunn. Denne tenkemåten var fiendtlig overfor moderniteten og heller kulturelt pessimistisk, og trakk seg gjerne tilbake til en innadvendt og privat verden og engasjerte seg mindre gjerne i politiske og sosiale saker.
Argument av dette slaget har noen ganger blitt inkorporert i en annen tilnærmingsmåte som er opptatt av forholdet mellom økonomisk, sosial og politisk utvikling i Tyskland. Her er forholdet mellom klasse, status og makt i sentrum for oppmerksomheten. Forholdet mellom disse tre har blitt sett som å ha vært ute av takt. Derfor ble Tysklands sosiale og politiske modernisering ikke ordentlig gjennomført, siden Tyskland ikke hadde en ordentlig gjennomført borgerlig revolusjon. Borgerskapet fikk det det ønsket ovenfra, fra staten, og det samarbeidet med adelen, og vant aldri en kamp om makten mot adelen.
Borgerskapet har ofte blitt framstilt som svært selvhevdende og omstyrtende. Det skal ha skapt en ny verden, bare les "Det kommunistiske manifest" av Marx:
... det første til å vise hva menneskets aktivitet kan frambringe. Det har utrettet underverk som langt overskrider Egypts pyramider, Roms viadukter og gotiske katedraler; det har konstruert ekspedisjoner som setter alle tidligere utvandringer og korstog i skyggen..... Det har skapt enorme byer, har enormt økt bybefolkninger sammenliknet med landsbygdbefolkninger, og har slik reddet en betraktelig del av befolkninga fra landsbygdlivets idioti.
Også for Max Weber var borgerskapets entreprenørånd viktig som drivkraft og skaper av nye økonomiske organisasjonsformer. Men alle land førte i sin tid en merkantilistisk politikk; det gjelder ikke minst England, med sterk statlig støtte, monopol og store subsidier til deler av næringslivet; slik bar staten og fyrstene borgerskapet fram. Tyskland hadde sin kameralisme, som var Tysklands spesielle form for merkantilisme, og England hadde blant annet sine private statlig garanterte monopol. Borgerskapet var minst like mye et produkt av kapitalismen enn dens skaper. Blackbourn skriver at engelske og franske historikere har funnet at i deres land foregikk ikke noen borgerlig sosial omforming av samfunnet i det syttende og attende århundret. Det er knapt noe igjen av ideen om at det fantes et borgerskap som gjennomførte sin egen borgerlige politikk. Etter hvert som borgerskapet både i England og Frankrike blir grundigere studert blir det funnet å være stadig mer fragmentert og beskjedent i forhold til adelen, og mest opptatt av lokale forretninger. R.S. Neale skriver at i det minste før 1850 fantes det engelske borgerskapet ikke som en klasse verken for seg selv eller som en klasse i seg selv.
Hvorfor skulle man vente en borgerlig revolusjon i Tyskland, gjennomført av borgerskapet selv, når man ikke finner noe slikt i andre land? Fordi man har trodd at dette har vært en normal forekomst i andre land. Historikerne har arbeidet med en modell for normal historisk utvikling som er feilaktig. Borgerskapet har i virkeligheten spillet en beskjeden politisk rolle. Det har overalt manglet evnen til politisk ledelse. Dersom vi ser på det nittende århundret er det vanskelig å finne noe land i Europa der borgerskapet klart og tydelig har regjert på egen hand, og det er enda vanskeligere å finne borgerlige revolusjoner noe sted og på noe tidspunkt.
Selv om borgerskapet i flere land ble dominerende i det nittende århundret ble det likevel ikke herskende politisk. Heller enn å se etter en borgerlig revolusjon, som ikke fant sted, skulle vi studere langvarige prosesser og langvarige økonomiske og sosiale forandringer, heller det enn dramatiske episoder. Borgerskapets makt steg ut fra den kapitalistiske produksjonen, og ikke fra statsapparatet.
I den borgerlige revolusjonen som fant sted i Tyskland i det nittende århundret foregikk forandringer på mange nivå, i lovverket, i omgangsformer og dannelsen av en offentlighet. Men grunnfjellet under disse forandringene var oppkomsten og konsolideringen av det kapitalistiske økonomiske systemet, basert på ukrenkelighet og den frie disposisjon av den private eiendom.
I Tyskland, som andre steder, ble kapitalismen i betydelig utstrekning opprettet av staten. Et økonomisk progressivt byråkrati virket nesten som et surrogatborgerskap og jevnet både grunnen for den kapitalistiske orden og påbegynte utviklinga av kapitalismen. Sekularisering fjernet eiendom fra kirkas "døde hand", bøndenes tilknytning til jorda ble løsnet og jord ble i større grad omsettelig, laugsrestriksjoner ble fjernet og indre tollmurer ble nedbygd, mest kjent gjennom Zollverein. Mange tyske delstater satte opp program for teknisk utdanning i første del av det nittende århundret og kjøpte de nyeste maskiner fra England og gjorde dem og deres bruk kjent i Tyskland, og arbeidet slik for å spre industrialismen til Tyskland. Det var stor interesse for alt dette.
I 1850 og 1860-årene var industriherrene blitt rikere og mektigere, men fortsatt var det viktige områder der det var delstatene som drev fram den økonomiske utviklinga, og der borgerskapet ikke var annet enn passasjerer i den kapitalistiske utviklinga. Dette fortsatte også på nasjonalt plan ut over i 1870-årene, da tysk industri og næringsliv mottok mange betingelser for videre utvikling ovenfra, som et nasjonalt marked, Riksbanken, begynnelsen på et nasjonalt kommunikasjonssystem, gode forhold for å opprette aksjeselskap, enhetlig mynt, mål og vekt og patentlover. Statens rolle var avgjørende. Gjennom institusjonelle reformer og forandringer i kommunikasjoner og utdanning hjalp staten til med å opprette muligheten og ønskeligheten for en ny type homo oeconomicus.
De nye aksjeselskapene i gruvedrift og jern og stålindustriene gjennomgikk en imponerende vekst fra 1850-tallet av. Den andre industrialiseringsbølgen, inkludert kjemisk, elektrisk og optisk industri, som ble utviklet fra 1875 vokste også svært raskt.
Ralf Dahrendorf har skrevet at Tyskland utviklet seg til et industrisamfunn, men ikke til et kapitalistisk samfunn, men dette er feil. Den tyske kapitalismen kom før industrialismen, og den strakte seg videre enn industrialiseringen. Den tidligere protoindustrien, der produksjonen foregikk heime hos produsentene, var avhengig av handelsmenn som kjøpte produktene og skaffet råvarer og utstyr og kapital og kreditt. Den nye framvoksende industrien i Tyskland fortsatte lenge å bruke uavhengige småprodusenter om underleverandører, som en fortsettelse av den protoindustrielle tradisjonen.
Områder som tidligere hadde levd i en overlevelsesøkonomi, der man produserte for å dekke egne umiddelbare behov, ble oversvømmet av nye produkt. Den sirkulerende pengemengden økte sterkt, og småbøndenes produksjon for markedet økte, både absolutt og som andel av deres totale produksjon.
Om jordbrukets utvikling gjennom lang tid fram til 1800-tallet kan man lese i kapitlet "Jordbrukskonjunkturer 1500-1800".
I kapitlet "Bøndene i Preussen 1760-1811" kan man lese om trekk ved utviklinga i jordbruket i Preussen.
Og kapitlet "Junkerne og bøndene" forteller om junkerne og deres forhold til bøndene.
Junkerne og godseiere hadde i mange hundre år drevet produksjon for markedet, men for småbøndenes vedkommende hadde produksjon av matvarer tradisjonelt først og fremst vært til eget forbruk. Småbøndenes produksjonen ble raskt, spesielt fra 1850-årene, mer markedsorientert.
Max Weber la etter en undersøkelse av hvordan jordbruket ble drevet øst for Elben tidlig på 1890-tallet vekt på at tidligere tiders patriarkalske forhold var undergravd. Allerede før år 1800 hadde junkerne omsatt sine gods og hatt en svært markedsrettet atferd, som det framgår av de kapitlene som jeg ovenfor har vist til. I 1859 var 57% av de prøyssiske riddergodsene eid av personer som ikke var adelige, og i 1880-årene var to tredjedeler av godsene i selv de østligste delene av Preussen eid av personer som ikke var adelige.
Rikdom, utdanning og prestasjoner ble viktigere for å bestemme en persons status enn nedarvet standstilhørighet. Mange konservative var motstandere av at gamle verdier og standarder ble oppløst. De var motstandere av kommersialisering og bondefrigjøringen og oppløsningen av laugene og de gamle formene, og også den nye effektiviteten. De mente at en gammel kultur gikk under, og betraktet den framvoksende arbeiderbevegelsen som en stor fare.
Likevel ble det vanlig å se den tekniske utvikling, jernbane, dampskip og telegraf, som symbol på en framgang som strakte seg ut over det rent økonomiske. Den underbygde en tro på den frigjørende kraften til materiell framgang, som en seier over overtro og begrensninger. Og borgerskapet ble forbundet med denne framgangen. Hele den nye verden av materiell framgang som oppstod ble betraktet som borgerskapets nye verden, som innledningen til borgerskapets epoke, der de andre stendene, og hele standssamfunnet, gikk under. Og borgerskapet selv forstod den nye epoken som sin epoke, og det var svært optimistisk, både siden den økonomiske utviklinga gikk svært raskt og siden borgerskapet tradisjonelt hadde hatt en beskjeden og underordnet stilling i de tyske statene, selv om det gjerne hadde vært dominerende i byene. Borgerskapets stilling i nasjonen ble sterkt forandret. Borgerskapet begynte for første gang å hevde at det representerte de felles interessene i samfunnet og nasjonen, og ikke bare i heimbyene.
Etter hvert ble normene til den kapitalistiske økonomien, og borgerskapet, sett på som naturlige. Dette skjedde ganske stille, og var en viktig seier for borgerskapet. Styre ved lov kom til å bli sett på som en naturlig tingenes tilstand, og styre ved lov er en nødvendig del av grunnlaget for et borgerlig samfunn. Det foregikk helt fra slutten av det attende århundret en overgang fra den gamle standsbaserte staten til en ny borgerlig rettsstat.
Begrepet om statsborgernes likhet for loven var et brudd med den standsbaserte staten, der medlemmene av de ulike stendene hadde ulike rettigheter og ble dømt etter ulike lover, hver etter sin stand. Full likhet for loven ble riktignok ikke gjennomført før etter at keiserriket hadde brutt sammen og Weimarrepublikken var opprettet. Men innføring av Den Alminnelige Landsloven i Preussen fra 1794 var et viktig steg på veien mot lik behandling av alle. Under napoleonstida foregikk reformer av lovverket i alle de tyske staten som medførte større likhet for loven i de fleste tilfeller. (I Tyskland hadde det allerede vært større likhet mellom kvinner og menn enn i Frankrike, og lover med "Code Napoleon" som modell var et tilbakeskritt for likestillinga mellom kjønnene i Tyskland.) I 1860-årene ble reformene av lovverket sterkt framskyndet, selv om reformene foregikk ujevnt. Begrepet om lik rett for loven ble nedfelt i konstitusjonen til både den Nordtyske føderasjonen av 1867 og i konstitusjonen til det Tyske rikets føderasjon av 1871.
Sammenknyttet med overgangen til en rettsstat var to andre forhold. Det ene var prinsippet om at byråkratiet ble rettslig ansvarlig for det som det foretok seg, som ble endelig gjort gjeldende i Preussen i 1870-årene. Det andre var utvikling av en offentlig sfære som var atskilt fra og uavhengig av staten. Det var en sfære for informasjonsspredning, debatt og forsamling, beskyttet av lover som garanterte pressefrihet, tale og trykkefrihet og forsamlingsfrihet.
Det ble utviklet et lovverk som beskyttet den private eiendomsretten, med frihet til å kjøpe og selge eiendom uten restriksjoner. Straffeloven ble modellert etter den prøyssiske straffeloven av 1851, og den var basert på den borgerlige eiendomsrett.
Styre ved lov ble gjennomført stille og rolig i Tyskland, men det var av avgjørende betydning for å innføre et borgerlig samfunn. Den borgerlige dominans i samfunnet ble blant annet uttrykt av profesjonene. De hadde i stendersamfunnet vært knyttet til domstolene, kirka, hoffene og laugene. Profesjonene hadde allerede i utgangspunktet ei borgerlig sammensetning. Også i de mer spesialiserte sfærene av det sivile samfunnet, som rettsvesenet, utdanning, vitenskap, kunst, musikk, medisin og i pressen var personer med borgerlig bakgrunn i flertall. De fastsatte de reglene som det omgivende samfunnets kontakt med profesjonene foregikk etter, og utformet reglene for profesjonenes arbeidsmåter. Vitenskap og medisin ble inngitt den optimismen og troen på framgang som besjelet borgerskapet, og som ble alminnelige verdier.
Borgerlige verdier spredte seg trolig enda mer gjennom det nettverket av frivillige sammenslutninger, foreninger, som vokste fram. Foreningene ble en del av den offentligheten som oppstod mellom privatsfæren, familien, og staten. Foreningslivet hadde begynt å vokse fram i siste del av det attende århundret, for eksempel leseforeninger, musikkforeninger og samtaleselskap. I begynnelsen av det nittende århundret kom de første sportsklubbene. Fra 1830 og 1840-årene kom foreninger som var opptatte av sosiale spørsmål. Noen ville hjelpe fattige, andre arbeidet for måtehold med alkohol, økt potetdyrking eller andre gode formål av mange slag. På lokalplanet ble det dannet foreninger for å støtte eller danne barnehjem eller sykehus. Det vokste fram svært mange ulike foreninger og frivillige organisasjoner rundt midten av det nittende århundret. Det var foreninger for mange ulike grupper deltakere og med svært ulike formål, kulturelle, sportslige, filantropiske, politiske, religiøse og med henblikk på utdannelse.
De frivillige foreningene var en ny måte å uttrykke meninger på og en ny form for deltakelse i samfunnet. De vokste fram samtidig med at familiene ble mer avsondret, og samtidig med at det offentlige livet, samfunnet, trakk seg ut av familiekretsen. De ble en ny måte for likemenn og likesinnede å komme sammen på. Foreningene var en av de viktigste måtene borgerskapet kom sammen som en klasse på. Thomas Nipperdey har overbevisende argumentert for at veksten i foreningslivet i Tyskland var symptomatisk for framveksten av det borgerlige samfunnet i Tyskland. Foreningene var viktige middel for å løfte borgerskapet opp til sosialt lederskap. Det fantes ofte et humanistisk formål for foreningene, som navnet på foreningene ofte viste, siden det var vanlig at de hadde et formål som var til det felles beste. Det prinsippet om offentlighet som ble gjort gjeldende i foreningslivet var ulikt omgangsformene i standssamfunnet.
I mange ulike sfærer kom en virkelig, men anonym, borgerlig dominans til å gjøre seg gjeldende. Det gjelder for eksempel for forfatteren som kom til å bli avhengig av et anonymt marked av lesende person, og ikke lenger trengte til adelige velyndere, selv om mange fyrster fortsatte å understøtte forfattere. Men stadig flere forfattere ble i stand til å leve av sitt forfatterskap. Det lesende publikum ble stadig større, og det var et borgerlig lesende publikum.
Bystyrer opprettet offentlige parker og offentlige galleri og bibliotek. Tidligere hadde offentlige steder som dette vært eid av fyrster, som velvillig kunne tillate at offentligheten beundret den fyrstelige prakt. Men i det nittende århundret ble det vanlig at borgerlig dominerte institusjoner, som bystyrene, opprettet offentlige arenaer av ulike slag. Dessuten ble store hotell og feriesteder og restauranter bygd, og de kommer i samme kategori som offentlige steder som borgerskapet kunne dra seg tilbake til, og der de kunne møtes og også kunne møte adelen.
De nye reglene for offentlig atferd gjorde seg gjeldende på de nye offentlige arenaene. Men uttrykte ikke private følelser, og kom ikke med utbrudd grunnet i private smak og behag, men holdt seg til saken og fulgte regler for saklighet og for møteorden. Disse nye reglene og den nye sakligheten som ble gjeldende var uttrykk for det borgerlige samfunnet og dets offentlighet. Det ga seg også uttrykk i smak og behag og i moter og klesdrakt, der det borgerlige samfunnet satte tonen. Stenderstaten hadde hatt sine regler for klesdrakt, som hadde vært gjeldende i kirka, hos hoffene og i laugene. Denne Kleiderordnungen kom til å bli erstattet av markedets moter. Motene ble gjort kjent gjennom motemagasiner, og motene ble forskjellige fra adelens klesdrakt. Men det var frivillig å følge de nye motene, i motsetning til det som hadde vært gyldig som stendersamfunnets klesdrakt.
I standssamfunnet hadde hver stand hatt sine foreskrevne typer klær, som de var pliktige til å bruke, og sine foreskrevne måter. Men i det borgerlige samfunnet ble disse foreskriftene fjernet. Det oppstod en større individuell frihet, og en ny type ikke foreskrevet disiplin, der man forholdt seg i forhold til markedet og i forhold til den nye offentlighetens saklighet.
Borgerskapet okkuperte en dominerende posisjon i det nye samfunnet. Der denne dominansen var minst synlig, der den ble oppfattet som naturlig, stod den sterkest. Der den var synlig var den mer utsatt for å bli utfordret.
Det foregående viser hvordan borgerskapet kom til å sette sitt stempel på det tyske samfunnet på en stillferdig måte. Det har ofte blitt hevdet at borgerskapet ikke greide å modernisere det tyske samfunnet og den tyske staten og å innta en plass i samfunnet som stod i stil med dets økonomiske makt og betydning, men foretrakk å holde seg til sine forretninger, og sank ned i pessimisme og kulturell desperasjon. Det utviklet ikke et ansvarlig sosialt engasjement, men lot samfunnet bli føydalisert. Dette er bare halvveis sant. Problemet med det tyske borgerskapet var dets halvhjertethet, dets tvetydighet.
Dens fremste bedriften til det tyske borgerskapet var den tyske industrialismen og den tyske kapitalismen. Den var langt mer effektiv og produktiv enn det næringslivet som den trengte bort. Den skapte større muligheter og større velstand enn Tyskland hadde sett tidligere. Det fulgte også ustabilitet og skiftende konjunkturer med det nye næringslivet. Mellom 1873 og 1896 var det en langvarig depresjon. Det var også mer kortvarige lavkonjunkturer, i 1857, 1901-2 og 1907-09. Lavkonjunkturene fikk store foretak til å gå sammen i ulike former for samarbeid, som kunne bli som monopol. Det ble dannet både horisontale karteller, der bedrifter i samme forretningsgren gikk sammen, og vertikale kartell, der bedrifter gikk sammen med sine råstoffprodusenter og underleverandører, i begge tilfeller for å sikre en dominerende stilling i markedet og stabile forhold. Det foregikk altså en sterk konsentrasjon i næringslivet. Dette utelukket mange mindre bedrifter og fratok dem utviklingsmuligheter.
Ikke bare den framvoksende arbeiderbevegelsen, men også småbedriftene, var fiendtlig innstilte overfor den monopolistiske storkapitalen og måten den fungerte på.
Det økonomiske borgerskapet ønsket etter hvert å holde seg borte fra offentlighetens lys. Styrene og lederne for de store kartellene foretrakk å holde seg så anonyme som mulig. De søkte stadig større effektivitet, og dette ble den målestokken som de arbeidet etter. De arbeidet i forhold til de offentlige myndigheten ved direkte kontakt og stillferdig lobbyvirksomhet.
Storbedriftene og staten vokste nærmest sammen og utviklet et svært nært samarbeid mot slutten av det nittende århundret. En grunn til at dette nære samarbeidet ble utviklet var at man søkte å unngå å bli sterkt påvirket av konjunktursvingninger, ved å få statlige kontrakter og ved å opprette beskyttelsestoll som skulle hindre at svingninger i verdensmarkedet slo for sterkt inn i tysk økonomi. En annen grunn var at storindustrien ønsket å begrense/beherske sosiale konflikter med hjelp fra staten. Både storindustriens tilbaketrekning fra det offentlige søkelyset og dens nære samarbeid med staten steg ut fra en sosial angst. Når forretningsmennene fjernet seg fra parlamentene, kom de tilbake i regjeringskommisjoner. Handelskamrene var delvis interessegrupper for næringslivet og delvis offentlige organ.
Denne kombinasjonen av angst og trange horisonter setter kulturpessimismen i en sammenheng. Sammen med kulturpessimismen gikk et svermeri for det organiske, naturlige samfunnet, og en reaksjon, til dels forkastelse, av vestlig modernitet. Dette har blitt undersøkt av for eksempel Fritz Stern.
Men vi kan finne paralleller til dette i andre europeiske land. Svermeri, kulturpessimisme og gjenoppdaging av naturen fantes i flere europeiske land, som i Frankrike, Østerrike og Spania. Og i England ble det hevdet at det fantes en spesiell engelsk, harmonisk levemåte.
Mange av de klagene som ble satt fram i Tyskland mot industrialismens umenneskelige sider hadde tidligere blitt satt fram i England, av Coleridge og Carlyle og andre. Og klagene var temmelig like, det ble sagt at det oppstod en ny kulturløs, mekanisk sivilisasjon. Det er feil å se på det sene nittende århundrets tyske kulturpessimismen som noe spesielt tysk, kulturpessemismen var felleseuropeisk.
Mens borgerskapet ved midten av århundret var optimistisk, var det i slutten av århundret preget av kulturpessismisme, og det var nettopp borgerskapet som var preget av denne kulturpessimismen, som James Sheehan har pekt på. Dette var et uttrykk for en mer generell angst. Den raske, men ustabile utviklinga, med skarpe konjunktursvingninger, skapte usikkerhet. Man var på vei inn i en ukjent verden som skapte store motsetninger i samfunnet. Både håp og frykt ble næret av denne utviklinga. Blackbourn gir eksempler på dette. Den voksende arbeiderbevegelsen skapte utrygghet hos borgerskapet, og reduserte troen på harmonisk sosial framgang.
Kulturell desperasjon var ikke et spesielt tysk fenomen på denne tida. I Tyskland gikk denne kulturpessimismen sammen med en tro på fortsatt industriell framgang og bekreftelse av det urbane og det kunstige. Det var stolthet over de nye industriene, over den elektriske og kjemiske industrien og over naturvitenskapene og deres anvendelse i industrien.
Den optimismen som hadde hersket ved midten av århundret hadde ikke veket for pessimisme, optimismen og framtidstroen fantes fortsatt, men den ble i slutten av århundret møtt med større skepsis. Man trodde ikke at den materielle og tekniske framgangen automatisk førte til et bedre liv og et bedre samfunn. Men interessen for fortsatt teknisk framgang og effektivisering var ikke redusert, selv om mange mente at et bedre liv måtte søkes utenfor den tekniske sfæren, eller kanskje til og med ble gjort umulig av den tekniske framgang og av at alt ble underlagt teknikken.
Max Weber nevnes som en uvanlig person som både så verdien av teknisk framgang, men også så faren ved at livet ble byråkratisert og effektivisert i så stor grad at all spontanitet og umiddelbarhet ble rasjonalisert bort:
"Nøkkelspørsmålet er ikke hvordan man fremmer og stimulerer denne tendensen, men hvordan man motsetter seg denne maskinmentaliteten og holder en del av menneskeligheten fri fra slik fragmentering av sjela, fra ultimat dominans av den byråkratiske livsformen", skrev Weber.Den tvetydigheten, der man både omfavnet den tekniske rasjonaliteten og samtidig så dens mulige skadevirkninger, er mer typisk for det tyske borgerskapet enn ensidig kulturell desperasjon og pessimisme. Man ønsket både et liv tilbake i naturen og teknisk framgang.
Også framgang på andre områder skapte ubehag og angst. Det gjelder styre ved lov, framveksten av et aktivt foreningsliv og oppkomsten av nye offentlige institusjoner og skikker. Felles for disse var at de i økende grad ble rituelle og formaliserte.
Prinsippene om likhet for loven og eiendomsrettens ukrenkelighet var grunnleggende for det borgerlige samfunnet. Men forholdet mellom disse to prinsippene var ikke uproblematisk, for selv om det fantes formell likhet var det stor reell ulikhet, som bunnet i store ulikheter i rikdom. Og i Tyskland hadde forskjellene mellom fattig og rik vært økende. Loven og dens fortolkning ble en arena for strid mellom ulike sosiale interesser. Gierke hevdet at store reelle ulikheter undergravde prinsippet om likhet for loven. Også jurister som var sympatiske til arbeiderbevegelsen, og andre, viste til hvordan rettssystemet hadde en tendens til å forfordele bestemte parter.
For å unngå konflikter omkring lovverket trakk man seg tilbake til en svært formell og konservativ tolkning av lovene, legal positivisme ble den kalt. Spørsmål der loven ble anvendt ble tatt opp i den mest begrensede og trange forstand, der det ble sett bort fra alle hensyn til den større sosiale og økonomiske sammenheng, og andre forhold av moralsk betydning. Loven ble anvendt på en svært formell måte der man egentlig så bort fra spørsmål om rettferdighet. Loven ble redusert til å være et middel for å opprettholde ro og orden.
Det er markert likhet mellom dette og forandringer i hvordan borgerskapet involverte seg i foreningslivet i Tyskland. Det tyske borgerskapet er blitt kritisert for ikke å involvere seg tilstrekkelig i samfunnslivet. Denne kritikken er uberettiget dersom vi sammenlikner med angelsaksiske samfunn, og enda mer feilaktig sammenliknet med Frankrike. Problemet i Tyskland var ikke mangel på borgerlig aktivitet i det offentlige liv, men de endringer i formen for aktivitet som foregikk i løpet av det nittende århundret.
Foreningene var prinsipielt åpne for alle og med formål som var til det felles beste. Dette ble ikke godt fulgt opp i praksis. Foreningene tenderte til å bli dominert av en liten elite. Man burde ha utdannelse, og det kunne være medlemskontingent å betale som var for høg for svært mange. Mange foreninger ble derfor lukkede selskap som utviklet egne ritualer og hierarki. På denne måten kom de til å like på de profesjonene som medlemmene kom fra. I slutten av århundret kom profesjonene selv til å likne på de gamle lukkede laugene, med utdanning som adgangstegn. Denne eksklusive strukturen kan spesielt bli sett i de større urbane foreningene. Og foreningslivet i mange byer kom til å dreie seg rundt en spesiell forening, som ble den ledende, og til denne ble nye medlemmer nøye kontrollert før de fikk medlemsskap.
Grupper som ikke fikk delta i det borgerlige foreningslivet stiftet gjerne sine egne foreninger. Det gjelder både for den katolske kirka og for arbeiderklassen, som hver for seg skapte et levende foreningsliv. Også aristokratiet og etter hvert småborgerskapet stiftet sine egne foreninger.
Foreningslivet gjenskapte derfor et bilde av yrkeslivet, og personer fra ulike samfunnsklasser hadde ikke omgang med hverandre i foreningene. Tvertimot tjente foreningene til å opprettholde og forsterke de sosiale skillelinjene som allerede fantes. Hver spesialiserte seg på sitt trange felt på stadig mer ritualiserte måter. Foreningene ble samlingssteder for spesielle personer, og viste liten interesse for resten av samfunnet.
Dette var en generell trend i samfunnet, man trakk seg inn i sine spesielle organisasjoner som ikke hadde interesse for noe utenfor sitt spesielle formål, som ble mer og mer snevert oppfattet, uten hensyn til det større samfunn, en stadig sterkere spesialisering i alle forhold. Man ble mer eksklusiv, og kledde og førte seg standsmessig.
Det er i denne sammenhengen at argumenter om føydalisering av borgerskapet er på sin plass. Det nevnes ofte i litteratur om denne tida at borgerskapet kjøpte adelsgods og prøvde å overta en adelig livsstil. Borgerskapet stoppet ikke med å kjøpe gods, men søkte også å skaffe seg adelstitler og ordener og å komme inn i sosiale sammenhenger der adelen vanket. Gjennom reserveoffiserskorpset og duellklubbene ble aristokratiske verdier overført til borgerskapet.
Denne borgerskapets etteraping etter aristokratiet var ikke noe spesielt tysk. Dette hadde vært på gang i England gjennom lange tider. Richard Cobden skrev om England i 1860-tallet at "føydalismen er hver dag mer og mer oppstigende i politisk og sosialt liv". Borgerskapet tilstreber stadig mer føydale rikdommer. Det engelske borgerskapet vendte seg til det aristokratiske livet på landet, og det samme skjedde i andre europeiske land.
Den nye dominerende klassen, borgerskapet, begynte å gå inn i den gamle dominerende klassen, aristokratiet. En ny styrende elite ble dannet, og borgerlig-aristokratiske dynastier oppstod. De søkte aristokratiets pomp og prakt, og oppdro barna sine på måter som aristokratiet hadde gjort, og sendte barna til de gamle eliteskolene som aristokratiet søkte. De kjøpte eiendommer på landet og gikk på jakt som aristokratiet hadde gjort gjennom århundrer.
Det vellykkede borgerskapet var mer på offensiven enn i ferd med å bli underlagt adelen; det var i større grad borgerskapet som erobret adelens enemerker enn det var borgerskapet som tilpasset seg og underkastet seg adelen. Junkerne var på defensiven, og mange junkere måtte selge sine eiendommer på grunn av økonomiske problem.
Den nye eliten som ble dannet i siste del av det nittende århundret fortsatte å ha et sterkt aristokratisk innslag både i Tyskland og i England. Men det som foregikk var ikke rett og slett at det vellykkede borgerskapet overtok aristokratiets stil og væremåter. Det var en tosidig prosess der borgerskapet også erobret aristokratiet og overtok dets eiendommer.
En av grunnene til at det er blitt hevdet at borgerskapet ble føydalisert i siste del av det nittende århundret er den økende avstand som oppstod mellom det mest vellykkede borgerskapet og klassene under denne delen av borgerskapet. Fra 1860-årene av var også en økende avstand mellom borgerskapet og arbeiderklassen tydelig. Og borgerskapet utviklet redsel for arbeiderklassen.
Denne redselen for arbeiderklassen ble nesten et definerende trekk ved borgerskapet. Den ble ofte fulgt av et ønske om å beherske arbeiderklassen, og tilnærming til aristokratiet. Men dette trengte ikke å skje. Det ser man tydelig hos de tyske katolikkene der den borgerlige katolske eliten hadde et klart ønske om å holde seg nær den katolske arbeiderklassen og være dens ledere, samtidig som den katolske borgerlige eliten forkastet det katolske aristokratiet som ledere. Det ble stiftet mange katolske foreninger som var mer inklusive enn foreningene hos den ikke-katolske delen av befolkninga. Denne holdningen finner man ofte hos det katolske Sentrumspartiet. Også Max Weber forkastet aristokratiet som ledere. Denne holdningen som forkastet aristokratiske utskeielser og arroganse, var preget av sosial pliktfølelse og ære.
Og naturligvis finner man mye borgerlig snobberi som produserte en følelse av borgerlig eksklusivitet, en kastementalitet. Denne kunne opprette avstand både til aristokratiet og til arbeiderklassen.
Konklusjonene her er at vi bør legge merke til tvetydigheten i "føydaliseringsprosessen". Den var bare en form for sosial konservatisme, akkurat som den kulturelle desperasjonen bare var en spesiell variant av en bredere sosial angst.
Hva med staten? Hvordan står tanken om en grunnleggende uoverensstemmelse mellom staten og det sosiale og politiske systemet på den ene siden og den dynamiske økonomien på den andre siden? De ulike systemene som tilsammen utgjorde samfunnet utviklet seg i ulik takt, men dette kan sies også om andre samfunn enn det tyske. Ernst Bloch skrev om "Gleichzeitigkeit der Ungleichzeitigen", at siden ulike sider ved samfunnet utviklet seg ulikt oppstår muligheten for raske, kanskje eksplosive, justeringer eller omstillinger av det gamle i forhold til det nye, eller omvendt. Den økende spesialisering og oppsplitting av samfunnet skaper disharmonier og ulik utvikling siden helheten tapes av syne og ikke blir tatt hensyn til. Det er et universelt problem.
I slutten av det attende århundret ble det klaget over at økonomien var blitt et mål i seg selv, og at det bare ble lagt vekt på å utvikle denne siden ved samfunnet, og at snevre økonomiske hensyn ble overordnet alle andre hensyn. Fra midten av det nittende århundret tok denne kritikken ofte utgangspunkt i tenkningen til Marx, siden uoverensstemmelsen mellom det økonomiske og det sosiale er sentral i hans tenkning.
Disse uoverensstemmelsene er ikke spesielle for Tyskland, men de fikk sin egen spesielle form i Tyskland. Uoverensstemmelsene mellom det økonomiske, det sosiale og det politiske var store i Tyskland, og større enn i mange andre land. Borgerskapet dominerte en økonomi som utviklet seg svært sterkt, og borgerskapets dominans over denne sterke økonomien gjorde det mindre viktig for borgerskapet å oppnå politisk dominans. Staten kunne som en nøytral instans ta seg av problem som økonomien skapte, men som ikke ble løst innenfor den økonomiske sfæren.
Friedrich Dahlmann beskrev en gang Preussen som en stat som hadde "Det magiske spyd som helbreder så vel som sårer". Dette uttrykket fanger inn muligheten både for reform og for undertrykkelse. Dette vil vi se på her.
Det har vært vanlig å se på Preussen som en overmektig byråkratisk stat. Før 1848 var hæren det tydeligste tegnet på dette. I 1840 levde mer enn halvparten av Preussens bybefolkning i byer som var garnisonsbyer. Da var sensur, overvåkning av innbyggerne og restriksjoner på foreningsfriheten og kontroll av mange av livets områder vanlig.
Mange av de undertrykkende trekkene ved staten overlevde ikke inn i den siste tredjedelen av det nittende århundret. I 1860-årene ble forsamlingsfrihet og foreningsfrihet stort sett anerkjent, og det følgende tiåret ble byråkratiet rettslig ansvarlig for det som det foretok seg. Etter 1890 foregikk det ei utvikling der borgerrettene ble utvidet, inkludert pressefrihet og retten til å stå streikevakt. Samtidig ble forslag om å innskrenke de borgerlige rettigheten slått tilbake i Riksdagen. Det er derfor mulig å hevde at Tyskland ble en rettsstat.
Men staten opptrådte undertrykkende overfor katolikkene under Kulturkampftiden og mot sosialdemokratene og fagforeninger mens sosialistlovene gjaldt fra 1878 til 1890. Også etter denne tiden ble sosialdemokrater og katolikker og jøder diskriminert, for eksempel ved ansettelser i staten. Byråkratiet så seg selv som å stå over samfunnet. Spesielt hadde hæren en privilegert og mektig posisjon etter de krigene som hadde vært med på å skape staten.
Den gamle eliten var svært godt representert i statens ledelse og i de høge stillingene. I 1914 var det i utenrikstjenesten åtte fyrster, tjueni grever, tjue baroner, femtifire andre adelsmenn og bare elleve personer uten adelskap. Også i de andre høge stillingene var det ofte en overvekt av adelsmenn. Men andelen borgerlige offiserer i hæren hadde økt sterkt etter samlingen av Tyskland, selv om fortsatt over halvparten av alle generaler og oberster var adelige i 1914. Men dette året var det bare i kavaleriet og i garderegimentene at de adelige offiserene var i flertall. Det var spesielt i kavaleriet, garderegimentene, utenrikstjenesten og i den prøyssiske lokaladministrasjonen at adelen var dominerende. Ellers var byråkratiet i stor grad bemannet av borgerlige personer.
Aristokratiet hadde maktposisjoner i det offentlige apparatet som ikke stod i forhold til aristokratiets størrelse. Men det offentlige apparatet vokste svært sterkt i denne tida der den tyske økonomien vokste så sterkt, og den nye rekrutteringa bestod først og fremst av utdannede menn fra de borgerlige samfunnslagene. Viktigere enn byråkratenes bakgrunn var deres funksjon, og et sterkt motiv for statens virksomhet var å fremme samfunnets økonomiske effektivitet og modernisering, som igjen betydde å fremme den kapitalistiske utviklinga.
Selv om staten beholdt en relativ selvstendighet og foretok sine egne vurderinger, og gjerne var sterk nok til å følge sine vurderinger, identifiserte den gjerne industrien med staten, og staten med industrien. Det var en hovedoppgave for staten å opprettholde og utvikle hele den bestående sosial orden. Dette var å beskytte eiendomsretten og også å utvikle utdanningssystemet og lovverket og aktivt å gripe inn i samfunnet for å løse konflikter og fjerne flaskehalser. Mot slutten av århundret ble det lagt mer vekt på å opprettholde samfunnet, på lov og orden og sosial sikkerhet, enn på å omforme samfunnet i borgerlig retning (siden dette var en allerede utført oppgave).
Borgerskapet trengte ikke lenger å prøve å reformere staten. De hadde fått den staten de trengte.
Men å bli tatt hensyn til av staten og bli gitt høy prioritet i statens politikk tilfredsstilte ikke helt ut borgerskapets politiske behov. I de liberale delene av borgerskapet var det et ønske om også å delta i politikken og spille en aktiv politisk rolle. Dette ønsket gjorde seg mest tydelig gjeldende rundt midten av århundret. På denne tida gikk nasjonale og borgerlig-liberale aspirasjoner hand i hand. Det tyske liberale borgerskapet krevde at det ble dannet et nasjonalt offentlig liv. Den nasjonale forening uttalte i 1861 at "Preussen må for å oppfylle sin tyske misjon bli fri fra alle føydale lenker. Bare en borgerlig stat kan vinne det tyske borgerskapet".
I 1870-årene var en tydelig borgerlig politikk og et borgerlig offentlig liv dannet i Tyskland. Den formen for notabilitetspolitikk (Honoratiorenpolitik) som ble utviklet mellom 1850 og 1870 skyldte sin eksistens opprettelsen av nasjonale kommunikasjonsnettverk som jernbane, telegraf og presse. Samtidig var viktige lovendringer gjennomført som sikret likhet for loven i mange tilfeller, og forsamlingsfrihet og foreningsfrihet, som var betingelser for at en offentlighet kunne dannes. Lederne for den liberale politikken var ofte de samme notabilitetene som også dominerte foreningslivet. Hendelsene mellom 1866 og 1871 opprettet en permanent nasjonal arena for nasjonal politikk og notabilitetspolitikk.
Notabilitetspolitikken hadde klare grenser. Den var begrenset av den begrensede myndighet som representative forsamlinger hadde. Det var ikke Riksdagen som valgte kansler og regjering, og regjeringa var ikke ansvarlig overfor Riksdagen. Riksdagen kunne nekte å vedta lover og å bevilge penger, men den hadde bare begrenset myndighet i forhold til bevilgninger til militærvesenet. Riksdagen kunne heller ikke ta initiativ til at lover og lovforslag ble utformet. Det var Forbundsrådet, Bundesrat, som tok initiativ til lovgivning. Medlemmene av Bundesrat kom fra de ulike delstatene i keiserdømmet, og var utpekt av deres regjeringer. Bundesrat hadde også veto overfor beslutninger tatt i Riksdagen. Preussen som den dominerende delstaten kontrollerte beslutningene i Bundesrat. Og i Preussen var parlamentarisk demokrati mindre utviklet enn i riket som helhet, blant annet på grunn av valgsystemet i Preussen.
Selv om det var et klart flertall i Riksdagen for videre demokratisering og mer makt til Riksdagen, betydde dette ikke svært mye siden Riksdagens makt var så begrenset. Dessuten gjennomførte Bismarck en politikk som på mange felt stemte overens med liberalernes ønsker. Han gjennomførte samlingen av Tyskland, og førte en nasjonal politikk med "revolusjonen ovenfra" som de kunne støtte, selv om de hadde vært motstandere av militarisme.
Det tyske keiserriket hadde, i motsetningen til England, ikke en parlamentarisk ansvarlig regjering, men det hadde, også i motsetning til England, alminnelig stemmerett for menn til det nasjonale parlamentet. Dette var også en begrensning for notabilitetspolitikken, og spesielt for den liberale notabilitetspolitikken. Direkte, lik og universell stemmerett for menn over 25 år hadde blitt innført av Bismarck, først for den nordtyske konføderasjonen i 1866, og så for det nye riket. Et mål var å presse liberalerne. Bismarck trodde at de store massene av befolkninga til slutt ville følge autoritetene, og ikke følge liberalerne.
Folkeflertallet var et problem for liberalerne. Fra det tidlige nittende århundret hadde liberalerne mistenkt de brede lag av befolkninga for ikke å være uavhengige og i stand til å foreta selvstendige vurderinger, men for å ville følge sine reaksjonære herrer, eller for å kunne bli oppildnet av revolusjonære. Liberalerne mente at de hadde større oversyn og var bedre i stand til å ta allmenngyldige standpunkt enn de brede lag. De liberale var splittet med hensyn til hvordan de skulle forholde seg til spørsmål om allmenn stemmerett.
Notabilitetspolitikken i samlingstida begrenset seg i to retninger, både oppover og nedover, i forhold til staten og i forhold til folket.
Den sterke staten hadde midler som kunne nøytralisere mange økonomiske og sosiale konflikter. Og den offentlige arena kunne la disse konfliktene komme åpent fram. Derfor kom mange av problemene til det borgerlige samfunnet til uttrykk på det politiske planet. De gevinstene som borgerskapet hadde oppnådd med hensyn til økonomien og de forholdene som økonomien arbeidet under var store og varige, mens det borgerskapet hadde oppnådd på det politiske planet var mer begrenset og sårbart. Den første typen gevinster forente borgerskapet, mens de politiske gevinstene splittet det. De økonomiske gevinstene gjorde at borgerskapet kunne framsette sine krav som allmenne krav, men på det politiske planet kunne borgerskapets krav bli utfordret. På det økonomiske planet anerkjente staten borgerskapets styrke, og på det politiske planet aksepterte borgerskapet behovet for en sterk stat. Borgerskapet var mer sårbart på det politiske planet enn på det økonomiske planet.
Det tyske borgerskapet var splittet, i likhet med borgerskapet i andre land. Det var splittet i økonomiske, yrkesmessige, regional og religiøse identiteter. På det politiske planet var denne splittelse svært synlig, selv om det var enighet om grunnleggende spørsmål som eiendomsrettens ukrenkelighet og styre ved lov. Den delen av borgerskapet som led mest under denne splittelsen innen borgerskapet var den delen som ville være både liberal og nasjonal. Den var dominerende ved midten av århundret, og hevdet å representere de allmenne interessene til både borgerskapet og hele samfunnet. Det viste seg at katolikkenes institusjoner ble rammet av borgerlig-liberal framgang. Nasjonalliberalerne og deres venstreliberale allierte støttet Bismarcks Kulturkampf. Katolske liberalere fant at de ble stemplet som "riksfiender" og pariaer av både keiseren og Bismarck gjennom deres Kulturkampf. Sosialt stod de katolske liberalerne nærmere de nasjonalliberale enn de stod de katolske bøndene og den katolske adelen. Likevel stillet de katolske liberalerne seg sammen med de katolske bøndene på det politiske planet. På den måten fikk den politiske katolisismen mange dyktige, borgerlige ledere i Tyskland, mens den borgerlige liberalismen ble svekket og splittet. Et liknende politisk landskap fantes i Belgia, Østerrike og Sveits.
Den liberal-nasjonale enigheten ble også svekket gjennom andre splittelser. De nasjonalliberale ble utfordret av borgerlige motstandere fra venstre som ikke var fornøyd med deres liberalisme, og av borgerlige motstandere til høyre som ikke var fornøyd med deres nasjonalisme. Etter 1871 ble nasjonalismen forstått på ulike måter. Tidligere hadde alle liberalere kunnet være enige om en nasjonalistisk politikk, men etter 1871 ble det slutt på denne enigheten. Katolikkene utviklet sin form for nasjonalisme, og angrep måten de nasjonalliberale søkte å monopolisere nasjonalisme på. De venstreliberale utviklet sin nasjonalisme, og kritiserte de nasjonalliberale for deres fiksering på Bismarcks løsninger. Og det oppstod en mer radikal nasjonalisme som ble organisert og uttrykt gjennom organisasjoner som den Pangermanske ligaen og Flåteforeningen. Medlemmene av disse foreningene var ofte tidligere nasjonalliberalere. Mens nasjonalismen ved midten av århundret hadde vært samlende (og relativt demokratisk) for de borgerlige politikerne, var den ved slutten av århundret en splittelsesfaktor, og ikke lenger liberal og demokratisk. Denne nye nasjonalismen virker splittende blant borgerlige politikere, og på 1890-tallet var nasjonalismen en kilde til konflikt blant borgerlige politikere, og ikke lenger samlende for dem.
Politisk handling eksponerte både borgerskapets splittelse og dets sårbarhet på det politiske planet overfor de lavere klasser. Selv om borgerskapet ville tale på vegne av hele samfunnet, var den politikken de førte farget av de ulike gruppenes egne ståsted i samfunnet. Motstanden mot notabilitetspolitikken økte i de siste tiårene av århundret. Skarpe økonomiske og sosiale motsetninger stod fram på den politiske scenen. Og flere grupper gjorde seg gjeldende og deltok i politikken, noe som også viste seg gjennom sterkt økende valgdeltakelse.
De viktigste utfordrerne til notabilitetspolitikken var arbeiderklassen, småborgerskapet og bøndene. Hver av disse motsatte seg at borgerskapet talte på vegne av felles interesser. Den politiske scenen ble ustabil og splittet, og det var fremfor alt liberalismen som tapte på dette.
Sosialdemokratiets sterke vekst førte til at andre politiske parti mistet oppslutning i arbeiderklassen. Ledelsen for det katolske Sentrumspartiet, som ble stadig mer borgerlig, innså denne faren, og prøvde å møte den. Katolske fagforeninger og andre organisasjoner som skulle samle katolikker også fra arbeiderklassen ble stiftet. Likevel fortsatte Sentrumspartiet å miste katolske velgere fra arbeiderklassen.
For de liberale partiene var det alvorligere at de mistet den oppslutningen de hadde hatt i arbeiderklassen. Allerede i 1860-årene ble det tydelig at de liberale ikke greide å bli politiske ledere for arbeiderne. De manglet den nødvendige retorikken fra en felles revolusjonær fortid som borgerlige politiske parti i Frankrike hadde, og kunne ikke dra fordel fra den begrensede stemmeretten som de liberale i England dro fordel av. Den liberale formen for politisk organisering var for eksklusiv da alminnelig stemmerett for menn ble innført. De venstreliberale arbeidet for å holde et fotfeste i arbeiderbevegelsen.
Men en stor del av arbeiderklassen sluttet likevel opp om sosialdemokratiet. Den tyske kapitalismen var den mest dynamiske i Europa, og den mest effektive i å begrense den organiserte arbeiderbevegelsen krav på produksjonsstedene ved hjelp av svartelisting av fagorganiserte, gule fagforeninger og på andre måter. Dette førte til at en svært stor del av arbeidernes krav ble overført til det politiske planet, og der ble de framført av SPD.
Tysklands økonomiske utvikling undergravde muligheten til at de liberale partiene kunne finne støtte i arbeiderklassen. Den sterke økonomiske utviklinga i Tyskland førte til at deler av borgerskapet ble rike, mens store deler av småborgerskapet slet hardt for i det hele tatt å greie seg. Småborgerskapet dannet sine egne foreninger for å forsvare sine interesser, og organiserte seg også politisk. På denne måten krevde småborgerskapet at staten skulle gripe inn for å støtte dem.
Småborgerskapet krevde økonomisk beskyttelse, og angrep med det den økonomiske liberalismen. De hadde tydelige og svært konkrete krav som ble satt fram, og med dette angrep de den mer generelle borgerlige politikken, som ofte bare hevdet generelle og universelle prinsipp. De liberale politikerne og sentrumspolitikerne møtte ofte kravene fra småborgerskapet ved bare å gjenta eller omformulere sine generelle prinsipp om harmoni og fellesskap.
Junkernes politiske representasjon brukte småborgerskapets utilfredshet og dets antikapitalistiske retorikk for å hente støtte fra småborgerskapet til junkernes og godseiernes krav. På den måten moderniserte junkerne sin politiske stil for å overleve som en politisk kraft. Alle de borgerlige partiene ble i større eller mindre grad drevet til denne retorikken om Mittelstandspolitik, som var mer eller mindre antikapitalistisk, og som om den hadde blitt gjennomført ville ha undergravd den tyske storindustrien og Tysklands avanserte kapitalistiske orden. Småborgerskapets klager avslørte motsetningene i den alminnelige borgerlige posisjonen.
Et liknende mønster finnes for bøndenes forhold til politikken. Det var stor misnøye blant bøndene. De ble stadig mer avhengige av markedsøkonomien og mindre selvforsynte, og de kjente seg økonomisk utnyttet. Bøndene forsøkte å organisere seg, mest vanlig gjennom kooperativer. Men det var ofte vanskelig å opprettholde dem, med unntak for meieridrift. Bøndenes misnøye ble derfor overført til det politiske nivået. Bøndene var i større grad motstandere av notabilitetene enn av liberalismen og den moderne tid. De klaget over de store jordeierne, både junkere og andre, og over jurister og aksjespekulanter og veterinærer og kornhandlere etc.
Agrarligaen greide ved hjelp av en del demagogiske knep å kanalisere en god del av bøndenes misnøye til godseiernes fordel, og dette var en viktig grunn til at junkerne fortsatt greide å være en politisk kraft. Også de ulike liberale partiene utviklet politikk som tok sikte på et fotfeste blant bøndene, og prøvde å overbevise bøndene om at de hadde en politikk som var fordelaktig for bøndene. De liberale holdt fortsatt fast på sine forestillinger om et harmonisk samfunn, på tross av alle konfliktene som tydelig utfoldet seg, og deres retorikk hadde fortsatt forestillingen om det harmoniske samfunnet som utgangspunkt.
Fra 1890-årene av skiftet det politiske livet i Tyskland tempo. Blackbourn nevner tre hovedgrunner til dette. Den ene er at økonomiske og sosiale konflikter ble flyttet over på det politiske planet med større intensitet enn i andre land. Og for det andre gjorde den universelle stemmeretten sammen med foreningsfrihet og forsamlingsfrihet at hele befolkninga hadde mulighet til å uttrykke sine problem og føre den inn i politiske fora. Valgdeltakelsen var stor ved Riksdagsvalgene, både i 1907 og i 1912 var den på hele 84%. Ved enkelte landdagsvalg i sørlige delstater var valgdeltakelsen enda større. Det var stor interesse for politikken på alle nivå. Men regjeringene stod ikke til ansvar overfor Riksdagen, og dette er den tredje grunnen som Blackbourn nevner til at politikken utviklet den formen som den fikk. Partiene og partilederne fikk ikke det ansvaret som de fikk i land med et parlamentarisk demokrati, de ble aldri annet enn opinionsledere og meklere, i større og mindre grad.
Det formelle konstitusjonelle arrangementet som ble innført i Tyskland i 1871 stod uendret til krigen, men måten ting foregikk på, og politikkens innhold, forandret seg mye i løpet av denne tida. Det komplekse systemet som Bismarck hadde fått på plass viste seg å være elastisk og tillate betydelige forandringer. To viktige forandringer er blitt nevnt, den ene er den økende legitimiteten til styre ved lov, og den andre er framveksten av en vital politikk med stor deltakelse fra befolkninga. En annen utvikling var at Riket ble mer enhetlig og mindre føderalt. I 1870-årene ble ulike konstitusjonelle saker, om forholdet mellom stat og kirke, og om de enkelte delstatenes stilling, ofte diskutert i Riksdagen, mens debattene i Riksdagen fra 1890-årene av mest dreide seg om økonomiske og sosiale spørsmål. Fra 1870-årene vant den parlamentariske politikken stadig større legitimitet. Det ble symbolisert ved åpning av ny Riksdagsbygning i 1890-årene og ved at riksdagsrepresentantene fikk betalt, noe Bismarck ikke ville være med på. Riksdagens autoritet i forhold til Forbundsrådet økte stadig, og Riksdagens virksomhet vokste og antall saker som den behandlet økte. Lederne til de største politiske partiene fikk større innflytelse over statens politikk, og kanslerne brukte i økende grad partienes forslag og utregninger som grunnlag for beslutninger.
Men regjeringene og kanslerne stod fortsatt ansvarlige overfor keiseren, og ikke overfor Riksdagen. Og keiseren gjorde bruk av sin makt.
Reformistisk politikk siktet ikke entydig mot å gjøre regjeringene parlamentarisk ansvarlige. Det fantes andre mål, som å gjøre den utøvende makt mer effektiv og stabil. I mange borgerlige kretser ønsket man å trekke seg og sine saker bort fra den politiske scenen. Det gjaldt spesielt de store forretningsmennene, som gjerne og ofte samarbeidet med staten, men helst ikke i full offentlighet.
Det foregikk mye viktig politisk arbeid på lågere nivå, som i bystyrene. Byene utviklet svært dyktige og kreative administrasjoner som bygde vannforsyning og kloakk og skoler, og la planer for bebyggelse og utvikling og sosial omsorg og svært mange ulike saksområder på en svært dyktig og nyskapende måte. De som valgte å bli politikere i byene framfor å gå inn i rikspolitikken fikk mulighet til å ta initiativ og å utøve direkte makt i sterkere grad enn rikspolitikerne.
Den sterke veksten i befolkningas deltakelse i og interesse for politikk førte på den ene siden til at mange notabiliteter og teknokrater fant at lokalpolitikken og politikken i byene passet best for dem, siden den ofte var både mer stillferdig og mer praktisk, og tydeligere førte fram til resultat. Og på den andre siden til at demagoger prøvde å ri på massepolitikken. Det gjaldt radikale nasjonalister og agrarligaens strateger som gjerne ville ha en folkelig politikk som gjorde parlamenter irrelevante. Det var et resultat av borgerlig post-liberal forakt for den gamle notabilitetspolitikken og for datidens hestehandelspolitikk og for den parlamentariske politikken som de så for seg i framtida. Denne politikken var ofte en utfordring til de etablerte autoritetene, og ikke en støtte for dem.
Reform trengte derfor ikke å bety reform i retning av parlamentarisk demokrati, men kunne bety det motsatte. Partilederne var redde for at dersom de presset for hardt på for reformer kunne det føre til statskupp ovenfra. Bismarck hadde gjentatte ganger truet med statskupp, Staatsstreich. Partiene var utsatt for manipulasjoner ovenfra, og det fantes dype og reelle splittelser mellom dem som gjorde samarbeid vanskelig.
Både Sentrumspartiet og de liberale partiene var villige til å støtte, og til og med kreve, politisk undertrykkende tiltak rettet mot hverandres støttespillere. Sentrumspartiet støttet antiliberal lovgivning mot umoral, som kunne ramme liberale personer, og liberale støttet Bismarcks Kulturkampf som rammet katolikkene hardt. Liberalerne var også villig til å ta i bruk hard lovgivning for å "fortyske" polakkene. Det fantes altså en dyp splittelse mellom de ulike borgerlige partiene, og mellom dem og sosialdemokratene. Og dette førte til et en felles front for reformer knapt kunne oppstår.
Ulike parti ønsket ulike reformer. Det framgår for eksempel når grensene for valgdistriktene skulle reguleres og når stemmerettsordninger ble diskutert. Her var partiene ofte så opportunistiske at det prinsippet de valgte å gå inn for i en delstat kunne de gå mot i en annen delstat dersom det ikke var til deres fordel også der.
Alle nasjoners historie er særegen og har sine myter som studeres av historikere. Tysk historie har blitt studert ut fra mange ulike tilnærmingsmåter, men dens særegenhet, dens avvik fra "normalen", har svært ofte vært tema. En slik tilnærming har vært å undersøke eller å prøve å finne den særegne tyske mentaliteten. En annen har vært å prøve å stille diagnose for den autoritære feilutvikling til det tyske politiske liv, som i hvert fall kan tilbakeføres til samlingen, og som lot førindustrielle og tradisjonelle institusjoner og verdier bestå.
Disse tilnærmingsmåtene har ført til at mange interessante og verdifulle studier av tysk historie er blitt skrevet. Disse tilnærmingsmåtene er så forskjellige at til dels er resultatene de kommer fram til ikke forenlige. Men de har noen felles utgangspunkt. De ser på 1933 som det endelige resultatet av en særskilt tysk utvikling og sammenheng, og de ser den sammenhengen som skapt av den tyske egenarten, og de ser et avgjørende element i den egenarten i atferden til det tyske borgerskapet. Det som er felles for disse tilnærmingsmåtene er at det fantes en tyske særegenhet, et avvik, og sentralt i dette er at det tyske borgerskapet ikke oppførte seg som et "riktig" borgerskap.
Et problem er at historikere ofte har tatt i bruk en begrenset ide om hva som utgjør et vellykket borgerlig program. I dette skjemaet hevder et økonomisk vellykket og sosialt selvbevisst borgerskap seg og bærer fram representative institusjoner og moderne verdier i vellykket kamp mot tradisjonelle krefter. Etter disse standardene var det tyske borgerskapet mislykket. Borgerskapet fikk gode arbeidsforhold som ble gitt det ovenfra, og lot de førindustrielle elementene beholde den politiske makten. Men dette blir forandret dersom man ser dette på en mindre begrenset måte. Man kan se den borgerlige revolusjonen som innføring av de institusjonene og forholdene som er nødvendige for at et borgerlig samfunn skal kunne utvikles, som styre ved lov, en markedsøkonomi, eiendomsrettens ukrenkelighet, foreningsfrihet og foreningsliv og begrep om respektabilitet etc. Det sivile samfunnet er nøkkelen.
Blackbourn skriver at han har undersøkt hvilken plass politikken inntok i det tyske borgerlige samfunnet. Forandringer i det sivile samfunnet hadde langtrekkende politiske følger. De var forutsetningene for at en offentlig sfære kunne opprettes.
Blackbourn summerer opp flere av de tingene som han har undersøkt, og skriver at han ikke har forsøkt å benekte at det finnes en kontinuitet gjennom Weimarrepublikken mellom det Andre og det Tredje Riket, selv det har vært historikerne som har ønsket å framstille nazismens maktovertakelse som et "uhell". Det virkelige spørsmålet om kontinuitet er ikke om det var en kontinuitet, men om hvilken kontinuitet. Dersom man vil studere hvilke kontinuiteter som fantes må man først og fremst studere det som fantes og som foregikk, og mindre det som ikke fantes og det som ikke foregikk.
Dersom man insisterer for hardt på en form for tysk særegenhet løper man en fare for å bli for selvtilfreds, både moralsk og historisk - man insisterer på at det ikke kan skje her. Dette kan føre til at det Tredje Riket blir framstilt som et redselskabinett, og Holocaust som noe enestående - et skrekkens Disneyland. Denne selvtilfredsheten ("Vi er ikke slik") beskyttes av krav om at Holocaust og det Tredje Riket ikke må trivialiseres. Blackbourn skriver at historikerne kanskje mest står i fare for å trivialisere moderne tysk historie (og det Tredje Riket) ved å legge overdreven vekt på at tysk historie var absolutt særegen, og dermed indirekte bolstre den morbide mystikken til tysk historie.
På mange måter er tysk historie en intensivert versjon av det som foregikk i andre land. Dette er sant for den dynamiske tyske kapitalismen, og for de sosiale og politiske følgene som den skapte. Det er sant for det komplekse blanding av offentlige og private dyder og laster som var karakteristiske for det tyske borgerlige samfunnet. Dette er sant for en utbredt stemning som kulturell desperasjon, og for den krasse materialismen som forsterket den. Det som særmerker Tyskland er den ujevne utviklingen og kombinasjonen av elementene. Men denne ujevne økonomiske, sosiale og politiske utvikling var ikke særegen for Tyskland. Tyskland var langt mer en intensivert versjon av normen enn et avvik fra normen.
Vi skulle være åpen for den fulle mening av uttrykket "Tyskland som det tragiske land i det tjuende århundret". Vår historiske og moralske forståelse for den tragedien er skjerpet dersom vi ikke bare ser den som den endelige kulminasjonen av den tyske særegenhet.
Lenker:
Første del av denne teksten om Tysk histories egenart
Oversikt over alle tekstene på europas-historie.net
Kilde for dette kapitlet er: