Til første del av denne teksten
Oversikt over alle tekstene på europas-historie.net
Skrevet av Tor Førde.
Kilder for dette kapitlet er:
Schlieffen og hans etterfølger som tysk generalstabssjef, Moltke, var begge overbeviste om at det ville gå førti dager fra Russland begynte å mobilisere og fram til store russiske hærstyrker ville være klare til å angripe Tyskland. Dette var grunnen til at det ble bestemt at de tyske hærstyrkene i første omgang skulle settes inn i vest, og så kunne man ta seg av Russland når Frankrike var beseiret.
De enorme avstandene i Russland og det forholdsvis sparsomme jernbanenettet ville føre til at mobilisering og hærbevegelser ville foregå mye langsommere i Russland enn lenger vest. Men Russland holdt to femtedeler av fredshæren rundt Warszawa. Tyskland hadde bare satt av en av sine åtte armeer til forsvaret av grensen i øst. Den var kommandert av general Max von Prittwitz und Gaffron.
Russland hadde satt opp to armeer, den ene kommandert av Rennenkampf og den andre av Samsonov, mot Tyskland. Og disse to armeene var hver betydelig større enn den tyske armeen. Russerne hadde spesielt mye mer kavaleri enn andre land, men dette var ikke bare en fordel, for hestene trengte store forsyninger, og russerne hadde så mange hester at forsyningene var et stort problem for russiske hærstyrker.
Russland hadde langt større hærstyrker enn Tyskland og Østerrike-Ungarn tilsammen. Russerne burde vært overlegne, dersom Rennenkampf og Samsonov hadde vært i stand til å bevege seg sammen og kjempe koordinert. De skulle da ha vært i stand til å omringe den tyske åttende armeen og tvinge den til enten å overgi seg eller til å flykte, og dermed åpne rom for videre russisk inntrenging vestover. Men geografien gjorde det vanskelig å bevege seg koordinert. Det fantes skoger og mange innsjøer som gjorde det vanskelig for en arme å bevege seg som en enhetlig arme. Kommandør for nordvestfronten, general Y. Zhilinsky, besluttet å skille armeene til Rennenkampf og Samsonov og ba dem passere hver for seg, den ene nord for innsjøene og den andre sør for innsjøene. Russerne gjorde den feilen at de lot fiendene beseire hæren bit for bit til hele hæren var beseiret. De var klare over den faren som de utsatte hæren for, men tok ikke de riktige forholdsreglene for å unngå faren.
Enda verre var det at de to armeene kom til sine startlinjer på ulike tidspunkt, med fem dagers mellomrom. Den første arme krysset grensen til Tyskland den 15. august, og den andre arme krysset grensen fem dager senere, den 20. august. De to armene var skilt fra hverandre med 80 kilometer land fullt av innsjøer som det tok tre dager å marsjere gjennom, og de ville derfor ikke være i stand til å hjelpe hverandre dersom en av dem kom i akutte vanskeligheter.
Russerne visste at de var flere enn tyskerne, men de var ikke i stand til å finne tyskerne. Russerne hadde det nest største luftvåpenet i Europa, men det greide likevel ikke å finne de tyske styrkene. Det store russiske kavaleriet trengte ikke langt inn i ukjent og fiendtlig terreng, men steg ned av hestene for å skyte når det møtte motstand. Tyskerne fulgte derimot nøye med i alle de russiske bevegelsene fra 9. august av fra lufta, altså fra ei veke før de krysset grensen. Og fly og luftskip ga hele tiden viktig informasjon om de russiske troppebevegelsene.
General Prittwitz visste altså at russerne ville komme inn i Tyskland på ulike steder med mange dagers mellomrom. Derfor kunne han trygt legge hovedtyngden av den åttende arme nord for de Masuriske sjøer. Da hovedtyngden av russernes første arme kom til Gumbinnen den 20. august gikk det tyske første korps til angrep. Men russerne hadde i løpet av natta bygd forskansninger og gravd grøfter, og den best trente delen av de russiske styrkene var artilleriet, som var blitt satt opp i gode posisjoner. Derfor led de tyske styrkene store tap. Det tyske første korpset ble ledet av von François, som var av hugenott avstamming. Det tyske syttende korps angrep også russerne i posisjoner som russerne hadde befestet, og led store tap. Situasjonen så dårlig ut for de tyske styrkene, og i hovedkvarteret til den tyske åttende arme mente Prittwitz at det var mulig at hele Øst-Preussen måtte oppgis og hele hæren trekkes vestfor Visla.
I overkommandoens hovedkvarter ble Moltke oppgitt over rapportene fra øst. Man hadde ikke ventet betydelig og farlig militær aktivitet fra russerne de første førti dagene av krigen, og det var nå fare for at de planene som ble fulgt måtte legges bort. Moltke mistet tilliten til Prittwitz, og bestemt at noen som hadde vist bedre handlingsevne i trengte situasjoner burde lede de militære operasjonene i øst. Og han valgt Ludendorff som hadde utmerket seg i vest. Moltke mente at det at Prittwitz hadde vurdert å trekke styrkene vest for Visla var et tegn på at Prittwitz var knust, og ville derfor erstatte Prittwitz med Paul von Beneckendorf und Hindenburg, en pensjonert offiser som var kjent for sin solide karakter. Hindenburg og Ludendorff kom til å bli en drepende kombinasjon.
Den 23. august kom Ludendorff og Hindenburg til den åttende armes hovedkvarter. Da hadde Prittwitz kommet seg etter sjokket og blitt klar over at til tross for de store tapene som de tyske styrkene hadde vært utsatt for så hadde de drevet russerne tilbake, og stod derfor fritt til å engasjere seg andre steder. Prittwitz visste at den etablerte oppfatninga var at den riktige strategien for å forsvare den østprøyssiske grensen var å nedkjempe en russisk arme på den ene siden av innsjøene, og deretter å bruke jernbanen for å overføre styrkene bak innsjøene til den andre siden og nedkjempe de russiske styrkene som var der. Prittwitz kom fram til at Rennenkampfs første arme i det minste foreløpig var uskadeliggjort. Og allerede før Ludendorff og Hindenburg kom hadde Prittwitz etter råd fra sin stabssjef Max Hoffmann besluttet at første og syttende korps skulle overflyttes for å møte Samsonovs andre arme på den sørlige delen av fronten. Prittwitz hadde allerede før Ludendorff og Hindenburg kom satt i gang den prosessen og tatt de avgjørelsene som skulle føre til seier.
Rennenkampf la merke til at de tyske styrkene som han hadde stått overfor dro seg tilbake, men han trodde at de dro seg tilbake til festningene ved Königsberg. Rennenkampf trodde at han måtte beleire Königsberg, og da trengte han mer infanteri og tungt artilleri, som det ville ta tid å samle. I mens var russernes andre arme under Samsonov i bevegelse sør for innsjøene. Den russiske overkommandoen mente at de tyske styrkene måtte omringes mellom Rennenkampfs og Samsonovs styrker og hindres i å slippe unna vestover. Derfor fikk Samsonov ordre om å holde styrkene sine enda mer mot vest enn opprinnelig planlagt, og dermed lenger borte fra Rennenkampfs styrker.
Om morgenen den 25. august fikk Hindenburg en utskrift av den fullstendige ordren til den russiske første arme. Både russerne og tyskerne sendte ordrer og informasjon over radio uten å kode informasjonen. I ordren ble den første arme beordret til å gå fram for å beleire Königsberg, og ordren fortalte at de russiske styrkene ville stanse et stykke fra byen den 26. august, i en posisjon der den ville være ute av stand til å hjelpe den andre arme. Dermed visste Hindenburg at han trygt kunne bruke alle tilgjengelige styrker i kampen mot Samsonov, siden Rennenkampf ble plassert på sidelinja. Dersom Rennenkampf hadde blitt presset til å marsjere for å møte Samsonov ville Rennenkampfs arme kunnet kjempe sammen med Samsonov.
François, kommandør av det første korpset, var sta og egenrådig, og lystret ikke gjerne ordrer som han ikke ønsket å lystre. Planen var at det første korpset, det syttende korpset og det tjuende korpset etter hverandre skulle angripe Samsonovs flanke. Men François var sen med å angripe den 25. august, og sa at han ventet på artilleri som enda ikke var ankommet. Ludendorff kom for å få offensiven i gang. Men François' nøling lot nye muligheter bli utfoldet. Samsonov, som ikke møtte motstand i marsjen framover, sendte sentrum fram mot Visla, og flankene ble derfor sårbare overfor angrep fra alle de tre tyske korpsene. François var nå sør for Samsonov, og de to andre tyske korpsene nærmet seg fra nord. François fulgte nå etter Samsonov og var bak Samsonov, som marsjerte mot vest. Den 28. august støtte Samsonovs styrker på noen tyske avdelinger som ble nedkjempet, og Samsonov brøt deretter gjennom til nesten åpent land. Ludendorff beordret François til å hjelpe de nevnte tyske avdelingene som etterhvert ble nedkjempet, men François gjorde ikke dette, men sendte korpset sitt østover. Samsonovs hær gikk vestover på ulike veier og stier. François' styrker møtte den 29. august soldater fra det syttende korpset. Det ble klart at Samsonov nå var omringet.
I slaget som fulgte ble 92.000 russere tatt til fange, og 50.000 ble drept eller såret. Slaget ble kalt for slaget ved Tannenberg. Det ble for tyskerne stående som den fremste seieren under første verdenskrig. Den hadde både hindret at Preussen ble okkupert og hindret offensive bevegelser mot Schlesien og mot Berlin. Tannenberg var derfor en befrielse, og ble feiret som det.
Stakkars Samsonov slapp så vidt unna med livet i behold. Han var så nedbrutt at han skjøt seg selv kort tid etterpå. Men selv om Samsonovs styrker var nedkjempet nektet Rennenkampf å gi opp. De tyske styrkene var nå større enn Rennenkampfs styrker. Slaget mot Rennenkampfs styrker kom til å bli kalt for slaget ved de Masuriske sjøer. Rennenkampf tok godt vare på hærstyrkene sine, og tyskerne greide ikke å omringe dem. Tyskerne angrep den sjuende september. Rennenkampf kjempet seg bakover. Den trettende september krysset han grensen til Russland, og den 25. september hadde Rennenkampf organisert styrkene sine til et motangrep, der han greide å drive tyskerne tilbake.
De største russiske styrkene ble satt opp mot Østerrike, mot Karpatene. De viktigste forsvarslinjene til Østerrike gikk i denne fjellkjeden, og på den andre siden av den lå det ungarske slettelandet som var åpent til Donau og til de østerrikske kjerneområdene. Dette var en svært lang front, omkring 500 kilometer lang, som var forsvart av store festninger. Den russiske krigsplanen satte ved mobilisering opp fire armeer mot denne fronten. Disse skulle angripe så snart de var satt opp. Også østerrikerne ville angripe på denne fronten så snart de hadde mobilisert. Men Østerrike konsentrerte styrker senere på denne fronten enn russerne siden de var usikre på om den skulle konsentrere seg mot Serbia eller mot Russland. I slutten av august hadde russerne 53 infanteridivisjoner og 18 kavaleridivisjoner på plass på den østerrikske fronten, mens østerrikerne bare hadde 37 infanteridivisjoner og 10 kavaleridivisjoner på plass mot de russiske divisjonene. Og de russiske divisjonene var større enn de østerrikske.
Østerrikerne var mest opptatt av å straffe Serbia. Og de sendte derfor styrker for å angripe Serbia, mens de største styrkene ble sendt mot russerne. Serberne ble betraktet som tilbakestående barbarer, men de var iherdige krigere, og terrenget i Serbia var vanskelig å ta seg fram i, med dype daler og fjell og få veier.
Serbia var militært sett ikke tilbakestående. De hadde et mobiliseringssystem som mobiliserte en større del av befolkninga enn noe annet land, og serberne var krigerske, og de hadde mange moderne våpen.
Østerrikerne gikk inn i Serbia fra Bosnia den 12. august. Serberne hadde ventet et angrep fra nord, og grensen mot Bosnia var derfor ikke godt forsvart, så østerrikerne kunne først rykke fram uten å møte sterk motstand. Serberne opprettet en forsvarslinje langs elva Vardar og i høydene bakom. Etter harde kamper ble østerrikerne stoppet og den 24. august var de drevet ut av Serbia.
Den sjette september angrep serberne inn i østerrikske områder, men ble drevet tilbake. Senere på høsten var det harde kamper og angrep fra begge sider. Den andre desember erobret østerrikerne Beograd, men ble drevet ut av Serbia på nytt. Først høsten 1915 innledet Østerrike nye offensiver mot Serbia.
Kampanjen mot Serbia var aldri den viktigste kampen. De viktigste kampene var mot Russland på fronten mot Polen. Her gikk både Østerrike og Russland til offensiv. De første kampene i Galicia endte uten noen avgjørelse, selv om østerrikerne greide seg godt. Terrenget passet best for de store formasjonene til russerne og deres store mengder kavaleri.
Det var åtte ulike språk i den østerrikske hæren. 28% snakket tysk, 18% snakket ungarsk, 44% snakket slaviske språk (tsjekkisk, slovakisk, kroatisk, serbisk, slovensk, polsk, bosnisk muslimsk og ruthenisk), 8% romansk og 2% italiensk. Tyskerne var pålitelige soldater, det samme var ungarerne. Blant de slaviske folkene var kroatene, polakkene og bosnierne også pålitelige, men italienerne, tsjekkerne, serberne og de andre slaviske folkene var svært motvillige overfor deltakelse i krigen.
Da kamphandlingene begynte på den karpatiske fronten hadde Østerrike gruppert 37 infanteridivisjoner på en 400 kilometer lang front og delt dem inn i første, andre og tredje arme. Foran dem var en skjerm av ti kavaleridivisjoner. Russerne kom mot den med 53 infanteridivisjoner og 18 kavaleridivisjoner gruppert i fire armeer. Til tross for den russiske overlegenheten lyktes de første østerrikske angrepene. Den østerrikske hærens venstre fløy angrep den russiske hærens høyrefløy ved Krasnik den 23. august. Kampen varte i tre dager og russerne ble tvunget til å trekke seg tilbake. Den 26. august hadde de trukket seg mer enn tretti kilometer tilbake mot Lublin, og samme dag støtte østerrikske styrker sammen med russiske i nærheten av elva Bug. Her ble russerne nesten omringet etter ei vekes kamp, og de var slått.
Men så kom østerrikske nederlag. Den svakeste av de østerrikske armeene, den tredje, skulle holde defensive posisjoner bak fronten, ved elva Gnita Lipa, og holde seg der. Men da kommandøren, Brudermann, hørte at russiske styrker nærmet seg fra Tarnopol bestemte han seg for å gå offensivt til verks. Hæren hans bestod av romanske, slovenske, italienske og lokale tropper. De russiske styrkene som kom mot dem var mer enn dobbelt så store. I løpet av tre dager kamp ble den tredje armeen slått på flukt.
Russerne stoppet opp for å omgruppere styrkene og for å motta store forsterkninger. Den østerrikske hærledelsen trodde at nederlaget til den tredje armeen var et lokalt tilbakeslag og sendt store forsterkninger til den, først og fremst styrker som kom fra felttoget på Balkan. Den 29. og 30. august ble den østerrikske offensiven til den tredje arme satt i gang igjen, nå med støtte fra den andre arme. Men russerne hadde mottatt så store forsterkninger at de fortsatt var svært overlegne. Og det østerrikske angrepet endte med en katastrofe for dem. Russerne var fortsatt dobbelt så sterke som østerrikerne, og 20.000 østerrikere ble tatt til fange, og tusenere ble drept og såret.
Den østerrikske hærledelsen feilbedømte fullstendig situasjonen, og trodde at den var i ferd med å vinne. Han ville dra andre og tredje arme tilbake bak Lemberg for å dra russerne etter, og så få fjerde arme til å angripe russerne i flanken. Men russernes materielle overlegenhet økte hver dag etter som det stadig strømmet på med nye styrker. Østerrikerne ble klar at de var nødt til å dra seg langt tilbake. De etterlot 150.000 soldater i det store festningsanlegget Przemysl. Den østerrikske hæren hadde tapt 400.000 mann av de 1.800.000 som var blitt mobilisert, inkludert 300.000 som var tatt til fange. det var tap som ikke kunne erstattes.
Det østerrikske sammenbruddet førte til en av de første strategiske krisene i krigen. Ungarn ble truet av invasjon, og Tyskland var truet av en mulig russisk innmarsj i Schlesien. Den siste dagen Moltke var tysk stabssjef ringte han til Ludendorff og ga ordre om at en ny arme ble dannet for forsvare Schlesien. Falkenhayn overtok som leder for generalstaben den 15. september, og dagen etter ga han ordre om at det meste av den åttende arme skulle forlate Øst-Preussen for å slutte seg til denne nye armeen, som ble den niende arme, med Ludendorff som stabssjef og Hindenburg som kommandør. Den niende arme skulle ikke stå på defensiven, men angripe mot Warszawa, som var det militære sentret for de russiske operasjonene.
Russerne hadde mange ulike planer. Den 23. september var russerne klar over at tyskerne bygde opp en arme i Schlesien, og at de ville angripe mot Warszawa. Russerne bestemte seg for å dra seg tilbake og vente på den tyske innmarsjen. I mens skulle Brusilov foreta operasjoner i de østlige Karpatene og russernes tiende arme skulle foreta en ny offensiv mot Øst-Preussen. Når Hindenburgs og Ludendorffs niende arme gikk mot Warszawa skulle den russiske fjerde og niende arme møte den tyske frammarsjen, og den andre, femte og første arme skulle angripe den i flanken.
Dette var en krig som i deltakelse var like omfattende som krigen i vest, og langt større når det gjaldt det rommet den foregikk i og størrelsen på slagmarkene. Russerne fikk fortsatt nye forsterkninger fra den pågående mobilisering, og forsterkningene ble overført til Warszawa området. Også de russiske styrkene som hadde vært engasjert i Karpatene ble overført til Warszawa området for å kunne settes inn mot tyskerne. Da Østerrikerne ble klar over at de stod overfor færre russiske tropper avanserte de, uten å vinne stort på det.
Tidlig i oktober var det fire fronter i øst, nordligst en front på grensen mot Øst-Preussen, en front der tyskerne og østerrikerne stod mot russerne ved Visla, en russisk-østerriksk front ved San og en russisk-østerriksk front i de østlige Karpatene. Denne strekninga var nesten 800 kilometer lang, men med et gap på 150 kilometer mellom Warszawa og Øst-Preussen der det bare var en tynn skjerm av kavaleri. I Warszawaområdet var den største bevegelseskrigen Europa hadde sett siden Napoleonskrigene i ferd med å utfolde seg. Der var to offensiver på gang, som begge forsøkte å utflanke motstanderen. Den tyske niende arme marsjerte langs vestbredden av Visla. Hindenburg og Ludendorff trodde at russernes styrker ved Warszawa ikke var større enn at de kunne omringes fra nord. Russerne forberedte seg til å krysse Visla fra øst nedenfor Ivangorod, som østerrikerne hadde avansert til, og til å marsjere opp ovenfor Warszawa, for derfra å begynne en offensiv mot flanken til Hindenburg og Ludendorff.
Russerne var materielt fullstendig overlegne. Fra Warszawa og sørover til Karpatene hadde de 55 infanteridivisjoner, mens tyskerne bare hadde 13 og østerrikerne hadde 31. Da Ludendorff den 18. oktober ble klar over hvilken farlig situasjon styrkene hans var i, og at de stod i umiddelbar fare for å bli nedkjempet dersom de fortsatte mot Warszawa, bestemte han seg for å dra dem tilbake. Østerrike, som hadde fulgt etter den russiske tilbaketrekkinga, var mindre forsiktige. De forsøkte å angripe mot Ivangorod den 22. oktober, men ble beseiret, og var den 26. nødt til å trekke seg tilbake til Krakow.
Slaget om Warszawa var en russisk seier, selv om russerne ikke nedkjempet tyskerne. Russerne hadde forflyttet sine tropper raskt og effektivt og vært i stand til å møte den tyske framrykkinga på en effektiv måte. Og nå ville russerne gå over på offensiven. Og det strømmet stadig til nye forsterkninger til russerne. De ville marsjere inn i Schlesien og gå gjennom Breslau og Posen og fortsette mot Berlin. De sørlige armeene ville i mens gå på offensiven mot Østerrike for å nedkjempe de østerrikske styrkene i Karpatene og Galicia.
I de russiske militære bevegelsene mot Warszawa hadde jernbanene blitt brukt for å flytte de militære styrkene, men lenger vest var jernbanenettet sparsomt utbygd. Derfor ville de militære forflytningene måtte foregå langsommere. Og tyskerne hadde ødelagt jernbanelinjer da de trakk seg tilbake. Dessuten planla Ludendorff en ny offensiv for å angripe russiske styrker vest for Warszawa i flanken og avskjære dem fra forbindelse med Warszawa. Ludendorff hadde den 10. november fått overført den tyske niende arme til den gamle festningsbyen Torun (Thorn) ved Visla. Den bestod av elleve divisjoner, inkludert forsterkninger fra vestfronten.
Den niende arme angrep dagen etterpå det sibirske femte korps, og isolerte det fra resten av den andre russiske arme som det tilhørte, og som var på vei vestover. Selv om tyskerne var materielt underlegne hadde de initiativet og presset på. Den fjerde dagen etter at den tyske offensiven hadde begynt, noen ganger kalt det andre slaget om Warszawa, ble den russiske overkommandoen klar over at de russiske styrkene var i en akutt farlig situasjon. Russerne ble klar over at de måtte trekke seg tilbake for å redde situasjonen. Tilbaketrekkinga foregikk raskt og ordnet til Lodz, som er et jernbaneknutepunkt med store lagre av forsyninger. Russerne gikk nå inn for å angripe de tyske styrkene i flankene fra både nord og sør. Tre tyske reservedivisjoner var på et tidspunkt omringet av russiske styrker, men uten å bli tatt til fange.
Slaget om Lodz sluttet uten at noen av partene led nederlag. Ludendorff greide likevel å presentere det som en seier, og greide å få overført forsterkninger fra vest. Forsterkningene ble i desember satt inn i angrep som førte til at Lodz ble erobret 6. desember, men angrepet trengte ikke særlig lenger østover, og da vinteren kom gravde styrkene seg ned, og i løpet av vinteren og våren var det ingen militære operasjoner i dette sentrale frontavsnittet.
I november hadde østerrikerne satt i gang nye angrep rundt Krakow. Deler av tyskernes niende arme støttet østerrikerne. Østerrikerne greide med store tap å erobre land. Men russerne mønstret store styrker, og østerrikerne ble drevet tilbake til posisjoner bak utgangsstillingene for angrepet. Sør for Krakow ble tingene verre. Østerrikere hadde overført styrkene i Karpatene til offensiven, og fem viktige pass gjennom fjellene stod utsatt til for erobring av russerne. Brusilovs styrker erobret Lupkowpasset den 20. november og Boroevicpasset den 29. november. Østerrikerne fryktet at russerne ville gå mot Budapest.
Men russerne greide ikke å bestemme seg for hvilket videre initiativ de skulle ta. Derimot greide østerrikerne å ta et vellykket initiativ. De hadde oppdaget et svakt punkt sør for Krakow mellom russernes tredje arme og Brusilovs åttende arme. Der var et ubeskyttet mellomrom på førti kilometer. Der ble det samlet både tyske og østerrikske troppestyrker, og den tredje desember slo de til. De drev russerne seksti kilometer tilbake i løpet av fire dager. Den tiende desember var offensiven over, men østerrikerne kunne gå over på offensiven i Karpatene, og sikre nye og sterkere posisjoner der som kunne hindre at russerne trengte gjennom Karpatene.
Etter dette skulle ikke østerrikerne alene være i stand til å gjennomføre vellykkede militære initiativ av strategisk betydning. Både i kampen mot Russland og mot Italia ble alle vellykkede initiativ som østerrikerne kom til å delta i gjennomført ved hjelp av tyskerne og overvåket av tyskerne. Østerrikerne kom videre framover til å være tyskernes juniorpartner. Østerrike hadde ikke lenger store nok styrker til å føre en vellykket krig på egen hand. Tapene i løpet av 1914 hadde vært svært store for alle krigførende. Den russiske felthæren hadde blitt redusert fra 3.500.000 mann ved mobiliseringen til 2.000.000 mann, men Russland hadde fortsatt ei svært stor befolkning å dra nye rekrutter fra. Østerrike-Ungarn hadde tapt 1.268.000 mann av 3.350.000 mann som var blitt mobilisert, og hadde ikke så mange nye rekrutter å hente inn.
I løpet av vinteren prøvde den østerrikske overkommandoen å gjenta suksessen med nye offensiver i de østlige Karpatene. De østerrikske styrkene ble også denne gang forsterket med tyske tropper. Men de var dårlig utstyrt for vinterkrig. Offensiven begynte 23, januar, men hadde liten framgang. En ny offensiv som begynte 27. februar ble raskt stanset av russerne, og førte til at østerrikerne tapte 90.000 mann. I mars angrep russerne når det var mulig, og de tysk-østerrikske styrkene ble utslitte. General von Kralowitz, stabssjef for det østerrikske tiende korps rapporterte om
"menn allerede kuttet i stykker og forsvarsløse.... Hver dag fryser hundrevis i hjel; de sårede som ikke kan slepe seg avgårde var nødt til å dø...... det var ikke mulig å bekjempe apatien og likegyldigheten som grep mennene."
Moralen til de svært store østerrikske garnisonene i Przemysl, som hadde vært omringet for andre gang siden i oktober, brøt sammen. Å befri dem hadde vært det viktigste målet for operasjonene i januar. Da den og de nye forsøkene i februar slo feil ødela kommandøren av festningsanlegget så mye av det som mulig, og også våpen og forsyninger, og 22. februar overga han festningsanlegget til russerne. 2.400 offiserer og 117.000 soldater gikk i russisk fangenskap. Offiserene ble tatt gått vare på, og levde ganske godt og fritt som krigsfanger. De fikk gå på byens restauranter der de var fanger.
Østerrike tapte 800.000 mann på kampene i Karpatene de første tre månedene av 1915. I begynnelsen av april dominerte russerne den karpatiske fronten, og truet med å bryte gjennom fjellene til de ungarske slettene. Bare massiv tysk hjelp kunne redde Østerrike fra å bryte sammen.
I Masuria ønsket tyskerne å gå til offensiv. De ville drive russerne helt ut av Øst-Preussen og omringe den russiske tiende arme. Tyskerne ønsket også å omringe de russiske styrkene i Polen. De østerriksk initierte offensivene i Karpatene hadde Falkenhayn ikke ønsket, men Hindenburg støttet dem, og Hindenburg hadde etter Tannenberg stor nok prestisje til å tvinge gjennom tysk deltakelse i offensivene i Karpatene på tross av generalstabssjef Falkenhayns ønske, siden Hindenburg hadde fått direkte adgang til keiseren. Falkenhayn ville heller ha brukt alle de tyske styrkene til offensiven som hadde Masuria som utgangspunkt.
Tyskerne skaffet seg nye militære enheter først og fremst ved å dele opp allerede eksisterende enheter, i motsetning til russerne og østerrikerne som skaffet seg nye militære enheter ved å sette opp nye avdelinger av utrente rekrutter. På denne måten skaffet tyskerne seg åtte nye divisjoner til vinterkrigen i Masurien, selv om de bare bestod av ni bataljoner, og ikke tolv som var standard, men de var like godt utrustet med artilleri som standard divisjoner. Tyskerne brukte i tillegg naturligvis også de samme framgangsmåtene som russerne og østerrikerne brukte for å reise nye hærstyrker.
Vinterkampene i Masuria begynte 9. februar 1915. Den åttende og en ny tiende arme angrep nord for og sør for innsjøene. Det var et fælt vær, men raskt truet tyskerne med å omringe russerne. Den 21. februar overga Bulgakov seg med 12.000 mann, men de fleste russerne som overlevde kampene rømte gjennom skogene.
Lenker:
Neste kapittel av denne teksten
Første del av denne teksten om Første Verdenskrig
Oversikt over alle tekstene på europas-historie.net
Kilder for dette kapitlet er:
Kilder for dette kapitlet er: