Herders filosofi.

Andre del

Første del av denne teksten
Oversikt over alle tekstene på europas-historie.net

Skrevet av Tor Førde.


Kilder for dette kapitlet er:

Tweet

Innholdsoversikt.

  1. Tidlig politikk.
  2. Framveksten av en radikaler.
  3. Historisismens politikk.
  4. Den modne politiske teorien.
  5. Herder og den franske revolusjon.
  6. Herders språkfilosofi.
  7. Om sprogets opprinnelse.


Tidlig politikk.

I november 1764 forlot Herder Königsberg. Han skulle til Riga. Der fikk Herder de lykkeligste dagene i sitt liv. Han hadde fått tilbud om ei lærerstilling. Fra 1764 til 1769 var han lærer ved domskolen der han underviste i naturhistorie, fransk og komposisjon, og han preket i to lutherske kirker. Han lyktes godt i begge stillingene. Hans pedagogiske evner ble raskt anerkjente, og seremoniene som han ledet ble høgt verdsatt. Han deltok i det sosiale livet i byen og ble sekretær i frimurerordenen. Herder kom til å se på Riga som sitt andre hjem.

Herder hadde vokst opp i Mohrungen i Øst-Preussen, og derfra kjente han bare Friedrich II's og junkernes despotisme, som han avskydde. Riga ble styrt på en helt annen måte. Siden det trettende århundret hadde Riga vært en fri by som styrte seg selv. Den hadde vært medlem av den tyske Hansaen. Riga var fortsatt en fri by mens Herder var der. Da Peter I erobret byen fra Sverige garanterte han byen de gamle rettighetene til selvstyre som byene hadde hatt gjenom århundrer. Riga ble styrt av et råd på fjorten personer som stort sett kom fra de rikeste familiene. Rådsmedlemmene ble valgt av sammenslutninger og laug. Å bli laugsmedlem krevde status og penger. Riga var kjent som en republikk. Borgerne var stolte over at byene var selvstyrt, og det var en ære å bli valgt inn i byens styre.

Herder kom til å beundre Rigas styre. Han sammenliknet Riga med Genève, som var rosende for Riga. I Riga lærte Herder å verdsette selvstyre, og han kom alltid til å gå inn for lokalt selvstyre og mot sentral kontroll. Herder var ikke blind for svakhetene med styret i Riga. Det var temmelig korrupt og ganske paralysert av indre stridigheter, men i området rundt Riga var situasjonen mye verre. Der hersket en grådig og grusom adel, som hadde slavebundet bøndene. Forholdene i provinsen var ganske forferdelige.

Herder ønsket å reformere provinsen. Han ville spre opplysningstida der og vekke opp en ekte bypatriotisme i Riga. Herder mente at han kunne bruke prekestolen som politisk plattform. Undervisningsvesenet i Riga måtte reformeres. Herder mente at god utdanning var nødvendig for at grunnleggende forandringer skulle kunne gjennomføres og bli varige. Folket måtte gjennom utdanning settes i stand til å hevde og å bruke gode lover. Herder utviklet detaljerte planer for skolevesenet. Målet var å utvikle elevenes autonomi. De skulle øves i å oppdage ting på egen hand og i å gjøre seg opp sin egen mening. Selvstendig tanke, følelse og oppfattelse skulle oppøves. Skolen hans skulle bli en annen republikk. For å skaffe midler til skolen måtte Herder vinne regjeringa og hoffet for planen.

Herder gikk ikke inn for at Riga skulle ble et demokrati med alminnelig stemmerett. Men det skulle være en republikk som var selvstyrt, og ikke styrt av det russiske byråkratiet. Grunnen til at Herder trodde at han kunne få støtte til disse forslagene var at han var blitt en avholdt person i Riga med kontakter i de ledende kretsene.

Den unge Herder var ingen radikaler. Selv om han avskydde livegenskapet og de enorme forskjellene i rikdom som fantes rundt Riga, aksepterte han det sosiale hierarkiet. Han var heller ingen motstander av det opplyste eneveldet. Herder mente at mange forskjellige styringsformer kunne være gode og riktige, alt etter omstendighetene.

Framveksten av en radikaler.

Etter at Herder hadde forlatt Riga i 1769 reiste han i to år rundt om i Tyskland, Nederland og Frankrike. Vagabondeårene sluttet i 1771 da han ble Konsistorialrat i det lille fyrstedømmet Bückberg i Westfalen. Der kom han til å leve i de neste fem årene. Regjeringa der var det motsatte av regjeringa i Riga. I Bückenberg hersket et opplyst enevelde. Herskeren, grev von Schaumburg-Lippe, var en beundrer av Friedrich II og prøvde å etterligne ham. Greven avskaffet all pomp og prakt ved hoffet og viet seg til forbedringer av handel, landbruk og industri. Dessuten var greven like militaristisk som Friedrich II, og prøvde å bygge opp en liten hær. Greven tillot samvittighetsfrihet og trykkefrihet, men var likevel en autoritær hersker. Herder fikk det ondt i den undertrykkende miljøet. Arbeidet til Herder bestod av papirarbeid, og han hadde liten innflytelse i forhold til menighet og skole. I Bückenberg mistet Herder troen på det opplyste eneveldet.

Mens Herder var i Bückenberg skrev han Auch eine Philosophie der Geschichte der Menschheit. Arbeidet ble utgitt anonymt i 1774, og er et bittert angrep på den tids politiske orden. Det viktigste målet for Herders angrep var den sentrale kontrollen og absolutte makta til den moderne monarken. Han angrep "maskinstaten" til den opplyste despoten som regulerte alt og reduserte undersåttene til "levende døde". Det er bedre å leve med et ineffektivt styre og aktive borgere enn med et effektivt styre og passive borgere. Herder angrep monarkiet for å skaffe seg absolutt kontroll over alt på bekostning av alle former for selvstyre.

Herder angrep også de moderne europeiske statene sin imperialisme. Han avslørte hykleriet bak den imperialistiske politikken. Europeerne lot som om de brakte sivilisasjon til de primitive folkeslagene. Det de brakte med var våpen, brennevin og tvangsomvendelse. Europeerne skryter av at de har avskaffet slaveriet. Men hvorfor har de gjort det? Fordi slaver koster mer enn billig arbeidskraft. I handelens, samarbeidets og sivilisasjonens navn har europeerne lykkes i å undertvinge to tredjedeler av verden. De har nådeløst utbyttet de innfødte i Afrika, Amerika og på sydhavsøyene.

Herders kritikk av det opplyste eneveldet og imperialismen er bare del av et mye bredere angrep på "Opplysningen" i sin alminnelighet. Den hadde støttet den opplyste despoten ved å lovprise den sentraliserte administrasjonens effektivitet og ved å smigre den opplyste, men autoritære, despoten. Og det var opplysningstidas bærere som rettferdiggjorde imperialismen ved å oppfatte europeiske verdier som sivilisasjonens kjerne, og ved å anbefale at disse verdiene ble spredd til de primitive folkeslagene. En viktig grunn til Herders misfornøyelse med opplysningstida var at han trodde at den rettferdiggjorde undertrykkelse. Opplysningens tenkere er allierte med imperialistene i deres kampanjer for å utrydde lokalt selvstyre og å utbytte de innfødte i Afrika, Amerika og Asia.

Det var i dette arbeidet fra 1774 at Herders kritikk av opplysningstida nådde sitt maksimum. Hans viktigste angrep mot opplysningstenkerne var at grunnleggende ideal som Bildung ikke ble virkeliggjort. Det var svært langt mellom teori og praksis, tanke og handling, hos opplysningstidas tenkere, mente Herder. De hadde ingen måte å sette sine ideer ut i livet på, og heller ingen teori om hvordan de skulle virkeliggjøres. Det holdt ikke bare å spre ideene.

Opplysningstenkerne kritiserte folkediktninga, mytene og folkemusikken som overtro og vulgaritet, og de løftet det kunstige franske hoffdramaet til norm for den gode smak. Ved å preke budskapet om den kosmopolitiske identitet gjorde de vanlige folk med en lokal eller nasjonal identitet skamfulle over seg selv. Alt dette angrep Herder sterkt. Det gjorde folk fremmede for deres levende røtter og kildene til deres egen kultur, språk, tradisjoner og historie. Opplysningstenkerne preker toleranse fordi de tror alle er delaktige i en abstrakt menneskelighet. De verdsetter ikke kulturelle forskjeller for kulturens egen skyld.

Herder forkastet ikke opplysningstidas mål og grunnleggende verdier, selv om han angrep det han så på som utvekster. Han trodde at opplysningstidas mål skulle være å utdanne folk til å kunne styre seg selv. Men han mente at opplysningstenkerne forrådte dette målet ved å alliere seg med fyrstene eller ved å trekke seg inn i en snobbet elitekultur. Utdanningens mål er ikke å opplyse folk, men å utvikle autonomi og tilstrekkelig kraft hos folk til at de kan styre seg selv. Herder kritiserte opplysningstenkerne ut fra deres egne ideal.

Herders skrift har blitt sett på som en forkastelse av opplysningstidas tanker siden det kom samtidig med hans våknende religiøse interesse. Men Herder ble ingen motstander av opplysningstidas ideal. Kristendommens mål er å skape en menneskelighetens religion, skrev Herder. Han holdt alle overnaturlige årsaker borte fra sin historieforståelse. Mens Herder var i Bückeburg skrev han Vom Empfinden und Erkennen der menschlichen Seele, et forsvar for en vital materialisme der sinnet bare er den høgste form for organisasjon av kroppens livskrefter. Herders religiøse forståelse er i den mystiske og panteistiske tradisjonen til Weiger, Böhme, Edelmann og Lessing. Denne tradisjonen er vitalistisk, humanistisk og panteistisk. Den legger vekt på religiøse opplevelser, men disse opplevelsene er ikke overnaturlige åpenbaringer, men opplevelse av at Gud er til stede i hele naturen.

Historisismens politikk.

Auch eine Philosophie der Geschichte der Menschheit regnes som et av de grunnleggende verkene for moderne historisme. Og med noen rett.

Herder var irritert over sin tids historieskriving og også over opplysningstidas tenkeres historieforståelse. Deres forståelse var vanligvis besjelet av en naiv optimisme og bekreftet status quo. Forfatterne så opplysningstida som historiens ende og mål, og de fant framgang i historien bare der deres verdier hadde framgang. De lovpriste vekst i handelen, vitenskapenes framgang, avskaffelse av slaveriet og økende velstand, men overså despotiet og militarismen og den framvoksende imperialismen.

Et annet mål for Herders historisme var å forsvare nasjonale kulturer og kulturelt mangfold. Han mente at hver kultur skulle utvikle en litteratur for å uttrykke sine spesielle verdier, trosforestillinger og tradisjoner. Herders tidlige skrifter prøvde å vise at hver tids litteratur er produkt av sin tids språk, tradisjoner og forestillinger. Denne tesen ville både oppmuntre utvikling av en nasjonallitteratur og også underminere forsøkene på å stille noen klassiske verker opp som evig norm som all litteratur skulle vurderes mot. Herder gikk videre til å utvide dette synet til ikke bare å gjelde for litteratur, men for all kultur. Det som hører til i en kultur må først og fremst dømmes etter denne kulturens målestokker. Å prøve å holde fram målestokker som hevdes å være universelle er å gjøre sin egen tids og sin egen kulturs målestokker til evige og universelle. Og dette kan brukes til å undertrykke andre kulturer. Herder skrev at: "Filosofiens og filantropiens universelle drakt kan skjule undertrykkelse, overgrep mot personlig, menneskelig, lokal, sivil og nasjonal frihet, slik som Cesare Borgia ville ha likt det".

Et annet mål for Herders historisme var å bekjempe religiøs ortodoksi. Historismen kunne underminere krav om autoritet basert på overnaturlige åpenbaringer. Den kunne vise at det tilsynelatende evige og overnaturlige hadde sitt menneskelige opphav i historien. Herder nølte ikke for å bruke historismen sin på denne måten. I 1764/65 i Fragmente zu einer Archäologie des Morgenlandes argumenterte Herder for at Bibelen skulle, i likhet med alle andre dokumenter, undersøkes i forhold til de omstendigheter som den oppstod under. Lest i sin historiske sammenheng ville den vise seg å være et produkt av språket, tradisjonene og forestillingene til de gamle jødene. På denne måten framstår Bibelen som folkediktning, det kraftige litterære uttrykket for de gamle jødenes oppfatning av tilværelsen. Herder satte stor pris på alle former for folkediktning. Med dette ville han beskytte Bibelen mot fritenkere som sa at den var et eksempel på dårlig fysikk. Dette var også rettet mot ortodokse teologer som mente at Bibelen var et resultat av overnaturlige åpenbaringer.

Herders historisme forsvarer sosiale og politiske institusjoner som historiske produkt og fornekter abstrakte moralske prinsipper. Herder hadde opprinnelig tenkt historismen sin som et middel til sosial, kulturell og politisk kritikk.

Ender historismen opp i relativisme? Dersom vi hevder at moralske, rettslige og estetiske standarder bare er de universaliserte verdiene til en spesiell kultur, kan vi ikke kritisere noen kultur, synes det, annet enn etter dens egne standarder. Dette ville være ødeleggende for Herder, som ønsket å forsvare kulturell toleranse og mangfold. Han måtte ha noen universelle standarder, i det minste for å kunne kritisere handlingene til intolerante og imperialistiske kulturer. Dette problemet var Herder klar over. Og det var et viktig mål for ham å unngå relativisme. Herder forklarte at det var et mål for ham å finne veien mellom to ekstremer, på den ene siden opplysningsfilosofene som bare så framskritt i historien ved å bruke sine egne standarder på det som hadde foregått, og skeptikerne som bare så forandringer, og ingen framskritt eller universelle verdier. Han måtte styre mellom ekstremene etnosentrisme og relativisme. Herder mente at det var framskritt, og det var en hensikt med verket fra 1774 å vise dette.

Herders strategi for å unngå relativisme og etnosentrisme bestod i å bruke en organisk analogi til historien. Alle tidligere kulturer er faser av vekst, faser av menneskehetens utdanning av seg selv. De tidlige hebreerne var menneskenes spedbarns stadium, egypterne barndommen, grekerne ungdommen og romerne menneskehetens voksne tid. Denne organiske metaforen tillot Herder både å se framgang i historien og å se hver enkelt kulturs egenart. Herder la vekt på autonomien og egenarten til hver kultur siden han mente at hver kultur var bærer av menneskehetens verdier på det stadiet og tidspunktet da den blomstret. De verdiene som er høvelige og gjeldende verdier på et stadium trenger ikke å være det på et annet stadium. De standardene som gjelder for en kultur som er menneskenes barndom gjelder ikke og høver ikke for menneskenes voksne stadium. På denne måten fikk Herder både sagt at ulike kulturer er inkommensurable og at forskjellige kulturer og standarder likevel hører til den samme menneskeslekt.

Herders løsning løser ikke alle problem og svarer ikke på alle spørsmål. Hva fører de forskjellige stadiene fram mot? I 1774-arbeidet sitt svarte han ikke på dette. I det senere Ideen zur Philosophie der Geschichte der Menschheit utviklet Herder et svar på spørsmålet. Han definerte historiens mål som den selvstendige utvikling av alle fysiske, sanselige, aktive og intellektuelle krefter i mennesket. Definisjonen unngår farene ved etnosentrisme og relativisme. Herder trodde at selv om alle nasjoner utvikler de samme evner eller krefter, gjør de det likevel på forskjellige og inkommensurable måter. Det er likevel et problem at dersom ulike kulturer velger helt ulike måter å oppnå selvrealisering på blir dette bare et tomt ord.

Dette viser også i hvor stor grad Herder likevel hørte til opplysningstida. Han kunne ikke unngå å kjenne dens optimisme og framgangstro, selv om han la vekt på hver kulturs enestående kvaliteter. Herder var villig til å se alle kulturer på en skala av framgang og perfeksjon i henhold til en universell lov.

Den modne politiske teorien.

I 1776 flyttet Herder til Weimar, der han hadde fått arbeid som Generalsuperintendant og Oberpfarrer ved byens kirke. I Weimar kom Herder til å være resten av livet. Han håpet at miljøet i Weimar ville være mindre undertrykkende enn i Bückeberg, men det var det ikke. Weimar ble også regjert som et opplyst enevelde. Hoffet var like elitistisk og autoritært som i Bückenberg. Herder led under en smålig fyrste, Herzog Karl August von Sachsen-Weimar. I 1781 skrev Herder i et brev til Hamann: "Her er ingenting, ingenting, utenom den mest miserable undertrykkelse og forfølgelse av ånden, et despotisk anarki og et anarkisk despoti."

Til sin venn Georg Müller sa Herder i 1781 at menneskeheten overalt led under undertrykkelse og at overalt ble de helligste menneskerettene trampet på. Selv i det opplyste Preussen er det verste slaveri. Menneskeheten kjemper forgjeves for å stå på føttene, og tuseners sukk er sjelden hørt. I 1780 utga Herder et essay om gjensidig innflytelse mellom vitenskapene og regjeringene: Vom Einfluss der Regierung auf die Wissenschaft und die Wissenschaft auf die Regierung. Den sentrale tesen i dette korte essayet er at kunsten og vitenskapen blomstrer best der folk er gitt den største frihet til å tenke og til å uttrykke det tenkte. Den beste regjeringsform for kulturen er derfor republikansk. I likhet med Kant, Fichte, Forster og andre liberalere forsvarte Herder lidenskapelig tankefrihet, og insisterte på at ikke noen statsmakt kunne ha monopol på sannheten. Selv om Herder beklaget sensuren, gikk han med på at det kunne være nødvendig å sette grenser for ytringsfriheten av selvbevarelsesgrunner. Disse grensene varierte med omstendighetene.

Det viktigste verket til Herder mens han var i Weimar var Ideen zur Philosophie der Geschichte der Menschheit. De første tre delene kom i 1784-1787. Med dette verket ble Herders politiske filosofi ferdig utformet. Grunnlaget for hans senere forsvar av den franske revolusjon var lagt. Herder satte fram en ny teori om grunnlaget for regjering og politiske sammenslutninger. En teori som brøt med det meste av tenkinga i det attende århundret. I følge Herder skulle grunnlaget for en politisk orden være en felles kultur eller nasjonal karakter, ikke en sentralisert, byråkratisk stat. Det som binder et folk sammen er ikke staten, men et felles språk, historie og religion. Dette var et skarpt brudd med mye attenhundretalls tenkning siden Herder tenkte at politiske enheter skulle være nasjonale eller kulturelle, ikke moralske eller bygd på felles lover. Verken den absolutistiske eller den republikanske tradisjonen på attenhundretallet delte denne forestillingen. Begge betraktet staten som bindende, uansett dens undersåtteres kulturtilhørighet.

Herder var misfornøyd med de eneveldige statene som fantes på hans tid. Både Preussen, Russland og Østerrike prøvde å holde folk med ulike kulturer sammen ved hjelp av maktmidler. Disse statene minnet Herder om en skikkelse i en drøm profeten Johannes hadde: et monster med løvehode, dragehale, ørnevinger og bjørneføtter. Det største problemet med slike stater var i følge Herder at de undertrykket de skapende evnene til innbyggerne. De fikk ikke lov til å leve etter sine tradisjoner, men etter lover som ble påtvunget dem. Herders modell for en politisk sammenslutning er mer folkelig og demokratisk. En sammenslutning basert på felles kultur uttrykker viljen til folket, siden alle deler kulturens tradisjoner og forestillinger. Regjeringa skulle ha medlemmer fra alle grupper i befolkninga, ikke bare fra aristokratiet og borgerskapet, men også bønder og arbeidere.

Det er i denne folkelige sammenhengen at Herders tradisjonalisme må plasseres. Denne tradisjonalismen er ikke en kilde til konservatisme. Tradisjonen er ikke bindende eller tvingende hos Herder, men grunnlaget for skapende energi og forventninger. Den var derfor ikke, i følge Herder, en støtte for det gamle regimet, men et våpen mot det.

Herders teori om politiske sammenslutninger er blitt sett på som en av hjørnesteinen for den moderne nasjonalismen. Det kan ha noe for seg. Men Herder skiller klart mellom nasjonen og staten. Herder ønsket at staten skulle visne bort. Herder var kulturell pluralist, og mente at alle folks kultur var like mye verdt. Det finnes ikke tysk sjåvinisme hos Herder. Han satte ikke spørsmålstegn ved den politiske oppdelinga av Imperiet. Han ønsket seg en tysk nasjonal litteratur, på samme måte som han ønsket en latvisk kultur da han var i Riga.

I håpet om å erstatte staten med nasjonen som grunnlag for politiske sammenslutninger ble Herder i sin politiske teori anarkist. Han lengtet etter den dag da staten ville forsvinne som en sentralisert og suveren makt. Derfor tok han i åttende bok av Ideen et oppgjør med Kants bemerkning om at historiens formål var å komme fram til den perfekte stat. Herder skrev at det var mange mennesker som levde i statsløse samfunn, og de var mye lykkeligere enn de korsfestede mottakerne av statens velgjørenhet. Historiens formål er ikke skapelsen av, men avskaffelsen av staten. Ideen ble sensurert og bare deler av verket ble tillatt utgitt. I en av de delene som ble strøket av sensuren skrev Herder: "Folket trenger bare en herre så lenge som det ikke har noen egen forståelse. Etter hvert som det oppnår større forståelse må staten forandre sine metoder og forsvinne. Den edleste slutten på regjeringa er å bli unødvendig slik at alle må styre seg selv."

Selv om Herders anarkisme synes å likne på den berømte kampen mot vindmøllene, er den basert på gode grunner. Et premiss er troen på kulturens sosialiserende innflytelse. I følge Herder er det som gjør en person til et sosialt vesen ikke lovens tvang, men utdanning i en kulturell tradisjon. Denne disiplinen trenger ikke å tvinges inn på folk. Et annet premiss er Herders optimistiske syn på menneskenes natur. Herder mente at menneskene av naturen er sosiale skapninger som har glede av å glede andre og av å delta i samfunnets liv. Bare mennesker som trenger en herre er dyr.

Siden menneskene er sosiale skapninger utvikler de felles saker, og har forskjellige fellesvesen som må koordineres. Det er behov for regjering for felles styre av felles saker. Behovet for regjering mente for Herder minst to ting: Det må være skrevne lover og det må være valgte, representative organ for å ta beslutninger om saker som angår samfunnets velferd. Makta burde i størst mulig grad desentraliseres og utøves med lokalnivået som basis, som i Riga. Statsapparatet virker fremmedgjørende, mente Herder, siden vi må overlate en del av vår selvstendighet til det.

Mens Herder var i Weimar formulerte han sitt etiske ideal om humanitet, som er grunnlaget for hans senere politiske tenkning. Begrepet gir uttrykk for alle hans utdanningsideal og alle hans politiske håp helt siden Riga perioden. Det nærmeste han kom til å uttrykke dem var i bok 1 av Ideen: "Jeg ønsker at jeg i ordet humanitet kunne sammenfatte alt som jeg har sagt hittil om menneskehetens utvikling mot fornuft og frihet, mot finere sanser og begjær, mot mer delikat og robust helse, mot overtakelse og dominering av jorda." Etter dette er ikke menneskenes mål verken selvisk søken etter nytelser eller uegennyttige utførelse av moralske plikter. Det er heller selvrealisering, perfeksjon av alle menneskets evner og krefter, intellektuelle, moralske, følelsesmessige og fysiske. For å virkeliggjøre vår menneskelighet må vi streve for å virkeliggjøre alle våre evner og krefter og bli harmoniske skapninger.

I seg selv er det ingenting radikalt ved Herders ideal om humanitet. Det har i seg selv ingen politiske implikasjoner. Likevel viste det seg å ha radikale følger, for Herder insisterte på, i motsetning til konservative tenkere, at alle mennesker skulle ha mulighet til å virkeliggjøre idealene om humanitet og menneskelig utvikling. Og det krevde et helt annet samfunn. Det radikale potensialet til Herder skyldes at han la så stor vekt på likhet.

Herder mente også at myndighetene hadde et ansvar for å legge til rette for at alle mennesker fikk mulighet til menneskelig utvikling. Mange mennesker er for fattige til å være opptatt av annet enn det daglige matstrevet. Eller for undertrykket til å ha mulighet til å bry seg om menneskelig utvikling. Myndighetene må også sikre innbyggernes fysiske velferd slik at ingen trenger å fryse eller sulte.


Herder og den franske revolusjon.

Herder var begeistret over den franske revolusjonen. Menneskerettighetserklæringen, avskaffelsen av føydalismen og slutten på det absolutte monarkiet betydde slutten på det gamle styret som han hadde kommet til å avsky. Prinsippene om frihet og likhet var nøklene til menneskelighet for alle. Herder uttalte seg så friskt om revolusjonen at han skremte sine venner. Schiller ble satt i forlegenhet over Herders oppførsel under en bankett en kveld i september 1789. Schiller fortalte sin venn Körner "Ved bordet til hertuginnen snakket Herder om hoffet og kalte hoffet et skabbhode og hoffolkene lusene som kravlet på skabbhodet. Dette skjedde ved bordet og på en slik måte at mange mennesker hørte det. Hertuginne Louise klaget over seremonien til Herder, som lastet et korrupt aristokrati."

Herders radikale meninger førte ham i konflikt med den konservative regjeringa i Weimar. Det ble umulig for Herder å uttrykke sin mening offentlig, både i tale og skriftlig. Han måtte revidere kapitlet om regjering tre ganger i Ideen for at sensuren skulle tillate det utgitt. Samtalene og seremoniene hans fornærmet aristokratiet så kraftig at han måtte la være å snakke om politikk med hertuginne Louise. Det undertrykkende miljøet i Weimar gjorde det umulig å snakke om politikk, spesielt hendingene i Frankrike. Herder ble stadig mer isolert.

Herders offisielle plikter tvang ham til å handle mot sin politiske overbevisning. I august 1790 nådde ringvirkningene av bondeopprøret i Saksen Weimar. Studentene i Weimar truet med å følge eksemplet til bøndene i Saksen. Som den fremste geistlige tjenestemann i Weimar ble Herder beordret til å sende et sirkulære til geistligheten med advarsel om å tale slik at det kunne oppmuntre til oppstand. Herder var nødt til å sende ut sirkulæret, men han gjorde det ytterst nølende. Han hadde ingen spesiell sympati med studentene, men han mente at prestene måtte ha frihet til å preke som de ønsket og fryktet at de bare ville bli myndighetenes talerør.

Tidlig i 1792 bestemte Herder seg for å skrive ei bok der han ville undersøke de spørsmålene som revolusjonen reiste. For å omgå sensuren ville han skrive boka som ei brevveksling, for at hans egne meninger ikke skulle kunne identifiseres. Herder skrev de første 24 brevene høsten 1792. Tittelen på verket ble Briefe, die Fortschritte der Humanität betreffend. I forordet skrev han at brevene var skrevet i revolusjonens tidlige dager, for å skjule sympatien for dens senere mer radikale forløp. Henrettelsen av kongen og videre begivenheter gjorde det umulig å utgi boka i dens opprinnelige form. Til slutt ble den ei samling artikler om litteratur og filosofi og historie.

I den opprinnelige versjonen av boka er det vanskelig å se hvilken av brevskriverne som representerer Herder. Formålet med boka var ikke å forsvare bestemte standpunkt, men å drøfte ulike standpunkt og undersøke revolusjonens prinsipp. Mens han beundret revolusjonens grunnleggende prinsipp hadde han alltid advart mot å kopiere Frankrike kritikkløst. Det gjaldt å finne ut hva som var å lære fra Frankrike. Herder skrev at gjennom århundrer hadde Frankrike ikke gjort annet enn ondt mot Tyskland. Det skulle ikke være en slange som bringer oss en rose. Likevel kunne ikke Herder skjule sin sympati for revolusjonen.

Herder begynte den opprinnelige boka med å reise mange spørsmål om fransk politikk. "Hva er den beste konstitusjonen for Frankrike? Det kunne ikke være et begrenset monarki, som er ei ustabil blanding av republikanisme og despotisme. Det er bedre med en full republikk. Kan den være vellykket i et så stort og mangfoldig land som Frankrike? Det er ingen grunn til at den ikke skulle være det, gitt Aristoteles og Rousseau. Om despotismen lykkes i å styre et så stort land må også republikken lykkes. Hvordan vil Frankrike gå overens med andre europeiske land som republikk? Det ligger inn i framtida å se. Dersom andre land setter seg mot det nye styresettet i Frankrike? En forsvarskrig til forsvar av den nye konstitusjonen ville være det beste eksempel på en rettferdig krig.

I det sekstende brevet kom den konservative talsmannen L til ordet og skrev at siden all humanitet hviler på utdanning og formidling av kulturelle tradisjoner, hvordan er disse fremmet av en revolusjon som avbryter, og kanskje ødelegger, tradisjoner? Hvordan kan vi vite at det vil oppstå en ny orden ut av kaoset? Disse spørsmålene ble ofte reist av konservative skribenter. I neste brev svarte Herder på disse spørsmålene. Svaret viste at troen hans på revolusjonen hvilte på metafysiske prinsipp. Han innrømmet at revolusjonens konsekvenser var usikre, men han var lojal mot revolusjonen fordi "vi lever under en høyere styrelse som vet hvordan man skiller godt fra ondt, og ofte det beste fra det verste." Dette var også Herders egen mening.

Herder mente at de grunnleggende lover som styrer det fysiske universet også styrer den sosiale orden siden menneskene er en del av naturen og derfor underlagt naturens lover. Herder argumenterte ut fra Kants Allgemeine Naturgeschichte at det er en grunnleggende lov at orden oppstår ut fra kaos. I følge gravitasjonsloven prøver alt i naturen å finne en likevektstilstand, et stabiliserende sentrum mellom de tiltrekkende og de frastøtende kreftene. Det beste eksemplet på hvordan disse lovene skaper orden ut av kaos er solsystemet som oppstod fra en opphavlig masse som lovene om tiltrekning og frastøtelse virket på. Kan vi gå ut fra, spurte Herder, at de samme lovene virker i historien? Kan vi unnta menneskene fra naturlovene? Herder fant dette lite plausibelt, og fortsatte med å skissere opp hvordan naturlovene virker i historien. Det er en historiens naturlov at orden oppstår fra kaos, argumenterte Herder. Hvert samfunn må finne en likevekt mellom individenes særinteresser og samfunnets felles interesser. Dette likevektspunktet utgjøres av lover om rettferdighet, som sikrer den størst mulige frihet som den sosiale orden kan tillate. Det er derfor en naturlov at det vil foregå framgang, og at ethvert samfunn vil forsøke å styre sine saker etter fornuft og rettferdighet.
Dette var grunnlaget for Herders tro på revolusjonen, og også for hans historiefilosofi. Kant tok til motmæle mot Herders analogier. Men Herders visjon var en fruktbar nytenkning over det gamle begrepet om naturlig lov. I stedet for å se den som en abstrakt norm som overskrider historien, som var vanlig, så Herder den som historiens indre logikk. Verdier og rettferdighet blir dermed nødvendige.

Herders sympati med revolusjonen varte ikke ved. Han ble frastøtt av henrettelsen av kong Ludvik XVI og av terroren. Det franske styret så ut til å bli et mobbens diktatur. Han begynte å tvile på om en voldsom omveltning var veien å gå. Selv om han aldri tvilte på at folket hadde rett til å gjøre opprør mot et undertrykkende regime, kom han til å mene at evolusjon var bedre enn revolusjon.

Herder kom til å mene at terroren skyldtes at folk ikke var blitt forberedt på å styre selv. Undertrykkelsen ble fjernet uten at folk hadde mulighet til å sette noe annet i stedet for det undertrykkende systemet. Herder ble likevel aldri en fiende av revolusjonen. han forble trofast mot revolusjonens prinsipper, og fordømte den utenlandske intervensjonen i Frankrike. Han var motstander av all voldsbruk.



Herders språkfilosofi.

Jeg vil vise at Herders språkfilosofi på mange måter er aktuell også i dag. Først vil jeg referer noen hovedpunkter fra Herders bok: "Om sprogets opprinnelse", utgitt på norsk i Thorleif Dahls kulturbibliotek, Aschehoug. Den kom ut første gang i 1772, altså for 230 år siden. Herder var da 28 år gammel.
Deretter vil jeg, etterhvert som vi går fram, sammenlikne dette med en tekst vi finner på en Ftp server ved Princeton universitet - (ftp://ftp.princeton.edu/pub/harnad/BBS/bbs.donald) - og som tar opp en del av de samme problemstillingene som Herder tok opp for 230 år siden, og som viser at Herder hadde svært god intuisjon. Det nettopp nevnte dokumentet er kladden til følgende artikkel:
Donald, M. (1997). Precis of Origins of the modern mind: Three stages in the evolution of culture and cognition. Behavioral and Brain Sciences 16 (4): 737-791.
Denne artikkelen er et sammendrag av ei bok som forsøker å syntetisere ulike kilder, nevrobiologi, psykologi, arkeologi og antropologi, for å oppnå en forståelse av menneskesinnets utvikling. Jeg viser ellers til artikkelen og sitater fra den som jeg gir nedenfor.


Om sprogets opprinnelse.

Dette er som sagt ikke en gjennomgang av hele boka til Herder, jeg vil bare peke på noen punkter hos Herder som jeg mener er viktige.

Herder begynner bokas første avsnitt slik:

"Allerede som dyr har mennesket sprog. Alle dets legemes heftige fornemmelser, også de heftigste blant de heftige, nemlig de smertelige, alle dets sjels sterke lidenskaper ytrer seg umiddelbart i skrik, toner og ville uartikulerte lyder.
. . . . . .
Så lite har naturen skapt oss som adskilte stenblokker, som egoistiske monader! Selv den dyriske følelses fineste strenger, selv de strenger hvis klang og stramhet slett ikke skyldes vilkårlighet og langdryg betenksomhet, ja, hvis natur all forskende fornuft fremdeles ikke har kunnet utforske, selv de er i hele sitt spill også uten bevissthet om fremmed sympati innrettet på meddelelse til andre vesener.
. . . . . .
La dette fenomen i det hele fremstå som en klar naturlov: "Her er et fornemmende vesen som ikke kan inneslutte noen av sine livlige fornemmelser i seg, som i det første overraskende øyeblikk selv uten vilkårlighet og hensikt må uttrykke enhver fornemmelse høyt." Det var liksom det siste moderlige trykk av naturens skaperhånd at den ga alle loven med til verden: "Fornem ikke for deg selv alene, men måtte din følelse tone.""

Mennesket er grunnleggende et kommuniserende vesen, skriver Herder. Kommunikasjonen er medfødt og var med menneskene enda før menneskene var mennesker. Kommunikasjonen var der før språket ble utviklet, skriver Herder.

Og dette stemmer overens med moderne forskning. Menneskene har ikke et medfødt språk, men menneskene har en medfødt mimikk som allerede fra fødselen av brukes til kommunikasjon. (Se professor Stein Braathens doktoravhandling i psykologi fra universitetet i Oslo.) Men over til det ovenfor nevnte arbeidet av Merlin Donald. Han deler utviklinga av den moderne hjernen og det moderne sinnet inn i tre hovedstadier:

" The first transition introduced two fundamentally new cognitive features: a supramodal, motor-modelling capacity called mimesis, which created representations that had the critical property of voluntary retrievability.
The second transition added two more features: a capacity for lexical invention, and a high-speed phonological apparatus, the latter being a specialized mimetic subsystem.
The third transition introduced external memory storage and retrieval, and a new working memory architecture."

Mimikken er en nødvendig, men ikke tilstrekkelig, forutsetning for språket, skriver Merlin Donald.
Om den første overgangen summerer Donald opp disse punktene:

"First transition: mimetic skill and autocueing

The rationale for the first transition is based on several premises: (a) the first truly human cognitive breakthrough was a revolution in motor skill--mimetic skill--which enabled hominids to use the whole body as a representational device;
(b) this mimetic adaptation had two critical features: it was a multimodal modelling system, and it had a self-triggered rehearsal loop (that is, it could voluntarily access and retrieve its own outputs);
(c) the sociocultural implications of mimetic skill are considerable, and could explain the documented achievements of Homo erectus;
(d) in modern humans, mimetic skill in its broadest definition is dissociable from language-based skills, and retains its own realm of cultural usefulness; and
(e) the mimetic motor adaptation set the stage for the later evolution of language."

Merlin Donald går nærmere inn på disse punktene. Om punkt e) skriver han:

" Phonetic skill has been called "articulatory gesture" by various investigators (Brownman & Goldstein, 1989); the whole higher apparatus of speech depends on the basically mimetic ability of individuals to create rehearsable and retrievable vocal acts, usually in close connection with other mimetic acts. In a word, language per se is layered on top of a mimetically-skilled phonological system."

Språket utvikles altså ut fra den medfødte evnen til mimetisk kommunikasjon. Dette betyr ikke at de mimetiske ferdighetene blir borte eller mister sin betydning. Fra naturens side uttrykker mennesket sin tilstand og sine følelser spontant og uvilkårlig gjennom sin mimikk, som Herder skriver. Dette opphører ofte senere på grunn av den disiplinering som menneskene utsettes for.

Herder skriver at språket var fra først av et kontakt middel, menneskene kommuniserte i utgangspunktet sin tilstand til hverandre. Språket var ikke et redskap for planlegging eller kunnskapsformidling. Det ble naturligvis også dette, men denne redskapsfunksjonen er i utgangspunktet sekundær. Primært kommuniserer menneskene seg selv og sin følelsesmessige tilstand, i følge Herder. Ikke bare språket ble utviklet ut fra de mimiske ferdighetene, men også for eksempel dans og sang og musikk.

Herder skriver om felles uttrykk for følelser og stemninger:

"Da våre naturtoner er bestemt til å være utrykk for lidenskap, så er det også naturlig at de også blir uttrykk for all rørelse! Hvem er det som overfor et skjelvende, klynkende og plaget menneske, overfor en døendes ralling, ja selv overfor stønnende kveg når hele deres maskin lider, ikke føler denne klage trenge inn i hjertet? Hvem er en følelsesløs barbar? Jo mer harmonisk det følsomme strengespill er sammenvevd selv hos dyrene seg imellom; desto mer føler selv disse med hverandre; deres nerver settes i ensartet spenning, deres sjel i en ensartet tone, de lider virkelig mekanisk med.
. . . . . . . . .
Og sågar hos oss, hvor fornuften ofte detroniserer fornemmelsen og samfunnets kunstige sprog forjager naturens toner, - kommer ikke fremdeles veltalenhetens høyeste torden, diktekunstens mektige slag og handlingens trolldomsøyeblikk dette naturens sprog nær ved efterligning?
. . . . . . . . .
Ingen eftertanke, ingen overlegning, men den blotte naturlov lå til grunn: "Fornemmelsens tone skal hensette den medfølende skapning i den samme tone!"
Hvis vi altså vil kalle disse fornemmelsens umiddelbare lyder sprog, finner jeg ganske visst dets opprinnelse såre naturlig. Ikke bare er den ikke overmenneskelig, men åpenbart dyrisk: Sprogets opprinnelse er en fornemmende maskins naturlov." (side 50-51)

Herder skriver her igjen at språket utvikles fra et felles uttrykk, fra et samfunn i følelsesmessig samspill, der dette følelsesmessige samspillet er vesentlig og grunnleggende for kommunikasjonen, ja det er selve kommunikasjonen. Og denne kommunikasjonen av følelser skaper fellesskap og er fellesskap. William H. McNeill, en av de fremste nålevende historikere, skrev for få år siden ei bok som han kalte for "Keeping together in time", der han beskrev betydningen av dette i historien. Nærmere bestemt skrev McNeill om hvordan samordnede bevegelser, rytmiske bevegelser, gjerne fulgt av musikk, sveiser folk sammen. I det første kapitlet viser McNeill til bruken av militær drill; hvordan den skaper fellesskap, samhold og disiplin og hvordan den skapte mer effektive og lydige hærer. Men McNeill stopper ikke med å beskrive militær drill, han skriver også om den arketypiske dansen, der hele samfunnet deltar ved festlige anledninger. Slike anledninger finner man i så godt som alle små uavhengige samfunn. Den felles dansen skaper følelser og høyner følelses- eller stemningsnivået, og deltakerne opplever et fellesskap der de har det godt og setter pris på hverandre. Delte følelser og stemninger av denne typen binder samfunnet nærmere sammen og gjør det lettere å løse oppgaver i fellesskap.

Herder skrev om de forhold språk ble utviklet under. Dyr og insekter som er svært spesialiserte er også sterkt instinktstyrte og er bare er aktive innen ei lita nisje. De har mindre bruk for språk enn skapninger som er lite spesialisert og i mindre grad instinktstyrte, og som er aktive over et stort og vidt felt.

Herder skriver om mennesket:

"Dets sanser og organisasjon er ikke skarpt innstilt på bare en ting: Det har sanser for alt og altså naturligvis svakere og sløvere sanser for hver enkeltting.
Dets sjelekrefter er bredt ut over verden, ikke i noen retning retter dets forestillinger seg bare mot det ene; det har altså ikke slike medfødte ferdigheter som dyrene og - viktigst i denne sammenheng - intet dyresprog.
Jo snevrere sfære, desto mindre behov har dyrene for sprog."

Merlin Donald skriver også om utviklinga, eller avviklinga, av menneskenes instinkter. Det er sammenheng mellom utviklinga av språket og reduksjonen i instinktenes makt og styring over skapningen. Mennesket har, som den eneste skapning på jorda, utviklet evnen til selv viljemessig å framkalle hukommelsesinntrykk. Andre skapninger, selv de mest høgtstående apene, har en episodisk hukommelse.
Merlin Donald skriver:

" I agree with Olton's (1984) suggestion that apes have episodic memory, that is the ability to store their perceptions of specific episodes (a position that Tulving (1984) evidently agrees with). However, they have very poor episodic recall, because they cannot self-trigger their memories: that is, they have great difficulty in gaining voluntarily access to the contents of their own episodic memories independently of environmental cues. Thus they are largely environmentally- driven, or conditioned, in their behavior, and show very little independent thought that is not directly related to specific episodes. I have called their style of thought and culture "episodic."

Dette betyr slett ikke at Donald mener at apene er dumme. Han skriver i avsnittet rett foran det siterte at de har utmerkede evner til å oppfatte sine omgivelser, og det som skjer i omgivelsene. Men den evnen til selv fritt å kunne framkalle hukommelsesinntrykk som apene, og alle andre skapninger med unntak for menneskene, mangler, er nødvendig for å kunne utvikle et avansert språk. Et avansert språk krever en hjerne som er så sterkt utviklet at det er mulig å ta fram hukommelsesinntrykk, og ord og begrep, uten at den foreliggende situasjonen styrer denne handlinga. Dyrene er primært reaktive, fanget i sin situasjon, der de reagerer på de stimuli som dukker opp. Dette trenger ikke menneskene å være. I sitt fangenskap i situasjonen blir dyrene styrt av instinkter, mens menneskene, som kan gå ut over den situasjonen de befinner seg i på grunn av den måten hukommelsen arbeider på, dermed også overstyrer instinktene.

Det er mulig at Herder kan tolkes slik at han kommer inn på dette. Herder skriver at skapninger som er sterkt spesialiserte for en snever situasjon og et snevert miljø ikke har behov for språk, men er sterkt instinktstyrte. De er fanget inn i en situasjon som de ikke kan overskride på noen måte. Menneskene derimot er lite spesialiserte skapninger, "Dets sjelekrefter er bredt ut over verden, ikke i noen retning retter dets forestillinger seg bare mot det ene;" skriver Herder om mennesket. Det er ikke fanget inn i en bestemt situasjon. Mennesket er mindre fanget inn i en situasjon, eller type situasjon, enn noen annen skapning. Derfor har det større behov for språk enn noen annen skapning. Å være mindre fanget inn av situasjonen er det samme som å være mindre instinktstyrt. Og kort, Herder om spesialiserte dyr: "Jo snevrere sfære, desto mindre behov har dyrene for sprog." Menneskene trenger språk siden det ikke er fanget inn av situasjonen. Det betyr ikke bare at det kan tenke seg alternativ som ikke ligger umiddelbart i situasjonen, men at det også kan bli løsrevet fra de andre menneskene som er i situasjonen, for siden situasjonen kan oppfattes ulikt av ulike mennesker, fører det til at menneskegruppa står i større fare for å gå i oppløsning enn ei gruppe dyr. Derfor er kontinuerlig kommunikasjon nødvendig for at gruppa ikke skal gå i oppløsning. Språket er også nødvendig for koordinering på andre måter, blant annet siden den svake instinktstyringa blant mennesker gjør at situasjonen er mindre gitt en bestemt forståelse på forhand for mennesker enn blant dyr.

Og når jeg skriver om situasjonsforståelse og kommunikasjon (ved hjelp av gester og mimikk) og å være fanget i en situasjon, er det naturlig å nevne G. H. Mead som har vist hvordan mennesker gjennom kommunikasjon lærer å forstå andre menneskers situasjon og dermed blir i stand til å se verden, og situasjoner, fra mange vinkler, og også kan utvikle seg dithen at de kan se situasjoner utenfra, og dermed utvikler valgmuligheter og frihet. (Mest kjent er G. H. Meads "Mind, Self & Society", som kan hentes fra Internett ved den linken til G. H. Mead jeg har gitt ovenfor.)

På Herders tid var det forfattere som hevdet at Gud hadde gitt menneskene språket. Dette gikk Herder mot, og mente at språket var skapt av menneskene.

Oversikt over alle tekstene på europas-historie.net


Kilde for dette kapitlet er: