Den rasistiske staten 1933-45

Tredje del

Forfølgelse av sigøynere og andre etniske minoriteter

Til første del av denne teksten
Oversikt over alle tekstene på europas-historie.net

Skrevet av Tor Førde.


Kilder for dette kapitlet er:

Innhold:

  1. Forfølgelse av sigøynere og andre etniske minoriteter
  2. Forfølgelse av arvelig syke, asosiale og homoseksuelle


Forfølgelsen av sigøynere og andre etniske minoriteter

Sigøynerne kom til Tyskland seint i det femtende århundret. De kom opprinnelig fra Punjab i India. Selv om Weimarkonstitusjonen ga likhet for loven fantes det likevel lokale lover som diskriminerte sigøynerne. I Bayern ble sigøynerne registrert hos sikkerhetspolitiet, og fra 1926 kunne sigøynere og omstreifere som ikke hadde fast arbeid settes i arbeidshus i to år. Siden sigøynerne stadig ble jaget fra sted til sted var det vanskelig for dem å skaffe seg fast arbeid.

I 1933 ble det politiet som arbeidet i forhold til sigøynerne sentralisert. I 1936 ble det opprettet et "Rikets sentralkontor for kamp mot sigøynerplagen" ved hovedkvarteret til Rikets kriminalpoliti i Berlin. Dette overtok de metodene og det materialet som allerede fantes rundt om i Tyskland angående sigøynerne.

En forutsetning for å kunne forfølge en gruppe systematisk var at den ble klassifisert og registrert. Dr Robert Ritter var spesialist på "kriminalbiologi" og ble leder for den nazistiske forskninga på sigøynerne. I en søknad om forskningsmidler i 1935 skrev han at forskninga hans ville være av avgjørende viktighet for statens rasehygieniske tiltak overfor sigøynerne. I 1936 ble Ritter direktør for en forskningsstasjon i helseministeriet. Oppgaven var å registrere og klassifisere Tysklands 30.000 sigøynere.

Ritters hypotese var at sigøynerne hadde kommet fra India, og at de hadde vært et ariske folk. Men på reisen fra India hadde de blitt blandet med andre og mindreverdige raser. De fleste sigøynerne, 90%, var en mindreverdige blandingsrase, hevdet Ritter, som hadde tendenser som førte dem mot en asosial og kriminell livsførsel. Ritter var villig til å tillate at de "renrasede" sigøynerne fikk leve videre i sin tilvante livsstil under kontrollerte forhold, men anbefalte at sigøynerne av "blandingsrase" ble tvunget til å slå seg ned i lukkede kolonier og at de farligste blandingssigøynerne ble sterilisert.

Ritters forskning ble en viktig del av grunnlaget for den politikken som de sentrale myndighetene førte overfor sigøynerne. Ritters forskningsenhet ble en del av SS innenfor "Rikets sentralkontor for kamp mot sigøynerplagen". Himmler ba 16. juli 1937 "Rikets sentralkontor for kamp mot sigøynerplagen" om å vurdere forskningen om sigøynerne. Ritters ideer ble tatt i bruk og influerte Himmlers tenkning omkring sigøynere. De renrasede sigøynerne var mindre kriminelle enn blandingssigøynerne, men de hadde en sterkere nedarvet vandringslyst. Det var derfor nødvendig å skille mellom de renrasede sigøynerne og sigøynerne av blandingsrase, mente Himmler. Som en hovedregel burde sigøynere ikke få lov til å gifte seg.

En konferanse om rasepolitikk arrangert av Heydrich ble holdt i Berlin 21. september 1939. Der kan det ha blitt tatt en avgjørelse om "den endelige løsning på sigøynerspørsmålet". Det ble blant annet bestemt at jødene skulle konsentreres i byene og at de 30.000 tyske sigøynerne skulle sendes til Polen; også jødene skulle sendes til Polen. Sigøynerne begynte å bli samlet sammen. Noen sigøynere ble sendt til konsentrasjonsleire. Eichmann foreslo at sigøynerspørsmålet ble løst sammen med jødespørsmålet ved både å sende jødene og sigøynerne til Generalguvernementet i Polen. Noen sigøynere fra Wien og andre byer ble sendt, men Hans Frank, som styrte Generalguvernementet, satte seg mot at Generalguvernementet ble fylt opp med mennesker som det ikke fantes underhold til eller muligheter for å ta mot. Da utryddelsesleirene i Polen kom i full drift ble utryddelsen av jødene prioritert framfor utryddelsen av sigøynerne, og sigøynerne ble derfor værende i de midlertidige leirene som var satt opp for dem i Tyskland. Forholdene i disse leirene var naturligvis elendige.

Som for jødene markerte invasjonen av Sovjet en overgang fra forfølgelse til utryddelse av sigøynerne. SS Einsatzgruppen og enheter fra hæren skjøt sigøynere i Sovjet, Polen og på Balkan. 250.000 sigøynere kan ha blitt drept i disse aksjonene. Men Himmler ønsket å la noen "renrasede" sigøynere overleve i et reservat. Martin Bormann ville drepe alle sigøynerne, og han uttalte seg på vegne av Hitler og nazipartiet. 16. desember 1942 undertegnet Himmler ordren om å sende sigøynerne, med noen unntak som var nevnt i ordren, til Auschwitz. Disse unntakene ble ignorert av de som satte ordren i verk. Dette fikk Rudolf Hoess, kommandant i Auschwitz, til å si at det ble arrestert mange soldater med høge utmerkelser som var på permisjon fra fronten, men som hadde forfedre som hadde vært sigøynere. Det var også personer som i lang tid hadde vært partimedlemmer som ble arrestert. Blant dem var en som hadde en bestefar som hadde slått seg ned i Leipzig og som selv hadde stor forretningsvirksomhet der, og som hadde høge utmerkelser fra første verdenskrig.

B II e leiren i Auschwitz var omkring 1000 meter ganger 80 meter stor, en serie trebrakker på vannsyk jord. Dit ble 23.000 sigøynere sendt, og 20.078 av dem ble drept. Hele utryddelseskomplekset i Auschwitz var 12 kilometer ganger 8 kilometer med plass til 135.000 mennesker.

Det ble ikke utstedt noen lov om hvordan sigøynerne skulle behandles. Det førte til at det ikke var noen konsistent behandling av dem. En del sigøynere fikk leve i frihet, forfølgelsen av dem ble ikke altomfattende. Men det ble forsøkt ført samme politikk overfor sigøynerne som overfor jødene.

Forfølgelsen av arvelig syke, asosiale og homoseksuelle

Umiddelbart etter nazistenes maktovertakelse i 1933 gjorde nazistene det klart at de ville gjøre noe for å drive avl på mennesker. Den 28. juni 1933 opprettet innenriksminister Frick en komité av eksperter på befolknings og rasepolitikk. Denne skulle forberede en lov om sterilisering. Resultatet ble loven av 14. juli 1933 om forhindring av at arvelige sykdommer skulle fortsette å bli nedarvet. Tvangsmessig sterilisering kunne ble foretatt av personer som lider av:

  1. Medfødt evneveikhet
  2. Schizofreni
  3. Manisk depresjon
  4. Arvelig epilepsi
  5. Huntingtons chorea
  6. Arvelig blindhet
  7. Arvelig døvhet
  8. Alvorlige fysiske deformiteter
I tillegg kunne kroniske alkoholikere bli sterilisert. Avgjørelse om tvungen sterilisering ble truffet av egne helsedomstoler. Et dekret fra 5. desember 1933 gjorde det pliktig for leger ved sykehus og asyl å rapportere om personer legene trodde led av noen de nevnte svakhetene. Intelligenstester som skulle undersøke moralske og sosiale oppfatninger ble tatt i bruk for å fastslå svakheter. Avvikende holdninger ble kategorisert som evneveikhet. Mellom 320.000 og 350.000 personer ble utsatt for tvungen sterilisering av disse helsedomstolene. Tvungen abort ble også innført overfor kvinner der enten hun eller partneren led av de overfornevnte svakhetene.

I en tale til partimøtet i Nürnberg 5. august 1929 hadde Hitler sagt at "dersom Tyskland kom til å få en million barn årlig og fjernet 700.000-800.000 av de svakeste personene så ville det endelige resultatet kunne være en økning av styrken". Her er det klart at Hitler snakket om å drepe mennesker.

Et program av denne typen ble framskyndet vinteren 1938-39. En mann som het Knauer bad om at hans deformerte barn, som var i en klinikk ved universitetet i Leipzig, ble drept. Hitler sendt legen sin, Brandt, for å undersøke barnet og ga ham myndighet til å drepe det dersom han fant at det var riktig. Brandt og lederen for førerens kanselli, Philipp Bouhler, ble autorisert til å avgjøre liknende saker i framtida. Brandt og Bouhler dannet ad hoc gruppen "Rikets komité for vitenskapelig registrering av alvorlige arvelige og medfødte sykdommer". De fikk rapporter om medfødte deformiteter hos barn og ungdom. De som ble valgt ut til å dø ble sendt til spesielle klinikker der de enten fikk en dødelig sprøyte eller ble sultet i hjel.

Sommeren 1939 ga Hitler dr. Leonardo Conti instruksjon om å organisere et "euthanasia" - "barmhjertighetsdrap" - program for voksne. Bouhler og hans stedfortreder Viktor Brack gikk inn dette oppdraget og overtok kontrollen over det. Dette programmet hadde ingen som helst lovlig bakgrunn. Men argumentet om at ekstra sykehussenger som var nødvendige i den kommende krigen ville bli ledige, var et argument som tilsynelatende fikk universitetsbaserte vitenskapsmenn til å akseptere programmet. Deres deltakelse ga en "vitenskapelig" respektabilitet til programmet.

Leder for rikets kriminalpoliti, Arthur Nebe, satte det kriminaltekniske instituttet i gang med å utarbeide den mest effektive drapsmetoden. Styringsgruppa kom fram til at 65-70.000 mennesker ville bli berørt av "rasjonaliseringene" som skulle foretas, altså som skulle drepes. Tallet kom man fram til etter følgende beregning:

Tallet er man kommet fram til ved en kalkulasjon på grunnlag av et forhold av 1000:10:5:1. Det betyr at av 1.000 personer krever 10 psykiatrisk behandling, og av disse 5 på institusjon. Av disse vil 1 bli involvert i programmet. Dersom man anvender dette på befolkningen i det stortyske riket (Tyskland + Østerrike) må man regne med 65.000-70.000 tilfeller.
Innenriksministeriet sendte formularer, som skulle utfylles for hver pasient, til alle asyl og klinikker. Det ble spurt om rase, helse og arbeidskapasitet. De utfylte formularene ble inndelt i grupper på 150 og sendt til eksperter for bedømmelse. De som foretok utvelgelsene traff aldri de personene som ble bedømt, og som de besluttet om liv og død for.

I retningslinjene for bedømmelse, som ble utstedt av Bouhler og Brandt for bedømmelse av de "arvelig syke" i mars 1941, stod det blant annet at de som ikke engang var i stand til å utføre produktivt arbeid i asylet skulle elimineres selv om de ikke var mentalt døde. Krigsveteraner som hadde utmerket seg ved fronten eller hadde blitt såret eller hadde mottatt medalje skulle ikke tilintetgjøres. Senilitet var i seg selv ikke grunn til å tilintetgjøre personer. Denne aksjonen gjaldt bare rikstyskere. Polakker og andre ville bli behandlet i egne program.

I oktober 1939 ble dette "barmhjertighetsdrap" programmet autorisert av Hitler som en uformell, skriftlig note. Denne noten var tilbakedatert til 1. september 1939. Allerede før denne datoen hadde SS begynt å skyte og å gasse pasienter ved polske sinnssykehus.

Det offisielle "barmhjertighetsdrap" programmet som begynte kort tid senere krevde en organisasjon som skulle holde det mest mulig skjult, og som spesielt skulle skjule forbindelsen til Hitler. Programmet fikk kodenavnet "Aktion T-4" etter sitt hovedkvarter fra april 1940 i Tiergartenstrasse 4. Flere av hovedmennene opererte under falskt navn, og for å skjule transporter ble blant annet biler som var identiske med postverkets biler brukt.

Utvalgte pasienter ble ført fra asylene til spesialasyl der de ble undersøkt, fotografert og gasset i hjel i gasskammer som liknet på dusjer, eller i vogner som ble fylt med karbonmonoksyd. Likene ble brent i krematorier. Slektninger fikk beskjed om at pasienten var overflyttet, og senere om at vedkommende var død. Det ble gjort forsøk på å skjule det som foregikk overfor pårørende ved at det kunne bli gitt opplysninger til dem som skulle sannsynliggjøre at dødsfallet skyldtes sykdom. Dødssertifikatene ble forfalsket.

Likevel ble det som foregikk raskt en offentlig hemmelighet. En grunn var at det forekom rot i tilbakemeldingene til pårørendes familier. Personer som allerede hadde fått blindtarmen fjernet ble for eksempel meldt døde av blindtarmbetennelse, og ansatte ved asylene betrodde seg om det som foregikk. Pårørende som fikk tydelig feilaktige opplysninger kontaktet myndighetene for å få vite hva som skjedde. Det hendte at ansatte ved asyl prøvde å beskytte pasienter mot de som kom for å hente pasienter, og det hendte at det kom til oppløp.

Komplikasjonene ble større etter hvert som programmet ble mer kjent. Pårørende kontaktet prester og rettsvesenet og nazipartiet. En dommer - Lothar Kreyssig - satte i gang etterforskning av Bouhler der Bouhler ble mistenkt for mord. Kreyssig ble vist Hitlers autorisering av drapene, men nektet å akseptere denne som legalt grunnlag for drapene. Det førte til at Kreyssig ble avsatt. Enkelte prester og biskoper protesterte, men samtidig samarbeidet asyl som ble drevet både av den katolske og den lutherske kirka om drapene. Biskop av Münster, Clemens August greve av Galen, holdt 3. august 1941 en preken der han svært skarpt angrep drapene. Han sa at under ingen omstendigheter måtte et menneske drepe et uskyldig menneske med unntak for i krig og i selvforsvar. Han sa videre:

Dersom du etablerer og anvender det prinsippet at du kan drepe "uproduktive" medmennesker så ve oss alle når vi blir gamle og skrøpelige! Dersom en av oss tillater å drepe uproduktive mennesker så ve de invalide som har brukt opp, ofret og mistet sin helse og styrke i den produktive prosessen. Dersom en av oss er tillatt med makt å fjerne sitt uproduktive medmenneske så ve de lojale soldatene som vender tilbake til fedrelandet alvorlig varig skadet, som krøplinger, som invalide. Dersom man aksepterer at folk har rett til å drepe "uproduktive" medmennesker - og selv om det i utgangspunktet bare rammer stakkars forsvarsløse syke - så er som prinsipp mord tillatt på alle uproduktive mennesker, med andre ord på uhelbredelig syke, personer som har blitt invalide på grunn av arbeid og krig, for oss alle når vi blir gamle, skrøpelige og derfor uproduktive.

Da trengs det bare at et hemmelig edikt beordrer at metoden som er utviklet for de mentalt syke blir utvidet til bruk på andre "uproduktive" mennesker, at den brukes mot de som lider av uhelbredelige lungesykdommer, mot de gamle som er skrøpelige eller invalide, mot de hardt skadde soldatene. Da er ikke livene til noen av oss trygge lenger. En kommisjon kan sette opp en liste over uproduktive, som de mener er blitt verdiløse liv. Og ingen politistyrke vil beskytte oss og ingen domstol vil etterforske mordet på oss og gi morderen fortjent straff. Hvem vil være i stand til å stole på legen etter dette? Han kan rapportere pasienten sin inn som uproduktiv og få instruksjon om å drepe ham.........

Prekenen ble spredt skriftlig i mange kopi. Flere andre prester fulgte Galen. den 24. august 1941 ga Hitler beskjed om at programmet skulle avsluttes. Da var allerede det målet som var satt for programmet oppnådd. De som var ansvarlige for å utføre programmet regnet med at fram til 1. september 1941 var 70.273 mennesker "desinfiserte". Statistikk som også tok med de som var drept ved andre metoder enn gassing regnet med at 93.251 sykesenger var blitt frigjort gjennom programmet av de tilsammen 282.696 sykesengene som fantes for personer som hadde mentale lidelser.

Regimet arbeidet på ulike måter for å få oppslutning om drapene på folk med mentale lidelser. I regnebøker brukt i skolen ble det brukt regnestykker der elevene regnet på hvor mye pasienter ved sinnssykehusene kostet, og hva pengene alternativt kunne vært anvendt til. Det ble laget film som "forklarte" og begrunnet drap av uhelbredelig syke og av personer med mentale lidelser.

Den teknologien som var utviklet for drap og de personene som var opplært til å bruke denne drapsteknologien i forbindelse med " Aktion T-4" programmet ble tatt i bruk i utryddelsesleirene i Polen og av Einsatzgruppen i Sovjet. Christian Wirth, kommandant i Belzec, kom fra "Aktion T-4" programmet. Det samme gjelder Franz Stangl, som ble kommandant i Treblinka og Sobibor, og som også kom fra dette programmet, og Franz Reichleitner, som også var kommandant i Sobibor, og som kom fra dette programmet, for bare å nevne noen få av de som drev utryddelsesleirene og som hadde lært massedrap under "Aktion T-4" programmet. Allerede tidlig i 1941 hadde de asylene som hadde spesialisert seg på drap begynt å motta konsentrasjonsleirfanger som skulle tilintetgjøres på grunn av sykdom. Leger fra asylene reiste til konsentrasjonsleirene og deltok sammen med SS i utvelgelsen av de som skulle drepes.

Etter at Hitler hadde gitt beskjed om at drapene på sinnssyke skulle slutte fortsatte de likevel, men nå ved at man lot de som skulle drepes sulte i hjel. Krigen førte til så mange sårede som trengte sykehussenger at asylene ble oppfordret til å drepe pasienter uorganisert og desentralisert for å frigjøre sykehussenger.

Forfølgelsen av de "asosiale"

De "asosiale" er personer som ikke glatt og konfliktfritt glir inn i samfunnet. Etter nazistenes verdensoppfatning skyldtes asosial og kriminell atferd ikke individuelle valg eller sosiale omstendigheter, men arv. Disse karakterene kunne følgelig ikke korrigeres. De måtte fjernes, og måtte ikke få lov til å reprodusere seg. De måtte altså steriliseres eller kastreres. Og nazistene begynte raskt etter maktovertakelsen tvangsmessig å sterilisere personer etter loven om forhindring av forplanting av arvelige sykdommer. Dette ble ikke klart tillatt av denne loven, men "evneveik" ble tolket som også å bety "sosialt evneveik", som ble brukt som betegnelse på sosialt mistilpassede personer. Dermed kunne personer som greide alle intelligenstestene likevel regnes blant de evneveike som skulle steriliseres. De som ble anklaget for å avvike fra "folkets sunne instinkter" kunne steriliseres.

Tiggere og omstreifere ble utsatt for denne lovanvendelsen. Både politiet og rettsvesenet begynte å bruke rasebiologiske tenkemåter. Loven mot vanemessig farlig kriminalitet av 24. november 1933 tillot at politiet holdt personer som hadde blitt dømt minst to ganger i varetekt av ubegrenset lengde. En kriminalbiologisk ekspert bestemte hvem som skulle holdes fengslet, og om vedkommende skulle kastreres. Domsavsigelser kom derved til å avhenge av kriminalbiologisk (rasemessig) bedømmelse. Fra 1935 måtte alle fengsel i Preussen utføre kriminalbiologisk undersøkelse av alle innsatte. Det samme kom til å gjelde for ungdomsforbrytere i hele riket fra 1937.

Da Himmler ble utnevnte til innenriksministeriets rikspolitisjef 17. juni 1936 gikk han inn for å fjerne ansvaret for asosiale fra rettsvesenet. De asosiale skulle kunne arresteres og holdes i varetekt i konsentrasjonsleir og tvangsarbeid uten lov og dom eller rettsforhandlinger.

I et sirkulær fra innenriksministeriet av 14. desember 1937 om kampen for å forebygge kriminalitet stor det:

De som betraktes som asosiale er personer som demonstrerer ved sine handlinger mot samfunnet, som ikke trenger å være kriminell, at de ikke vil tilpasse seg samfunnet.
Denne definisjonen ble fulgt av eksempler på asosial atferd. Dermed kunne personer som ikke hadde begått kriminelle handlinger fengsles og sendes i konsentrasjonsleir. Det var tilstrekkelig, som et dekret fastslo, at en person ikke ville "underkaste seg den nasjonalsosialistiske statens naturlige disiplin." Personer som kunne fengsles eller sendes i konsentrasjonsleir var personer som i minst to tilfeller uten god grunn hadde avslått å ta mot arbeid som de var blitt tilbudt. Eller som etter å ha begynt i arbeid har sluttet uten gyldig grunn. Disse personene ble betegnet som arbeidsskye. Personer kunne sendes i konsentrasjonsleir uten å være kriminelle, dersom de på noen måte vakte offentlig forargelse. De asosiale var blitt kriminaliserte.

Gestapo foretok den første arrestasjonsbølgen av asosiale mellom 21. og 30. april. De fikk den informasjonen som de trengte til dette fra arbeidskontorene. Personer som var mer enn 30% arbeidsuføre og som var medlemmer av nazipartiet, SA eller SS ble holdt utenfor. De arresterte ble sendt til Buchenwald konsentrasjonsleir. I juni var det nylig sentraliserte rikets kriminalpoliti klar til å gjennomføre en mer omfattende plan for innbringelse av alle arbeidsføre asosiale menn. Heydrich beordret at hvert politidistrikt skulle foreta minst 200 arrestasjoner. De arresterte ble sendt til Sachsenhausen, Buchenwald eller Dachau. Arrestasjonene begynte 13, juni. Antagelig ble omkring 11.000 menn arrestert. Blant disse var sigøynere og tidligere domfelte jøder.

Den viktigste grunnen til denne kampanjen var økonomisk - det var mangel på arbeidskraft, og SS var i ferd med å utvikle industrielle foretak i tilknytning til sitt kompleks av konsentrasjonsleire. I konsentrasjonsleirene ble mange av de innsatte drevet inn i døden. Dette skulle være avskrekkende for de som måtte tenke på å droppe ut av arbeidsstyrken.

En formell lov om de asosiale ble aldri vedtatt. Men det ble forsøkt å få gjennom en "lov om fellesskapsfremmede" - Gemeinschaftsfremdengesetz. Men justisministeriet motsatte seg Himmlers forsøk på å trenge inn på justisministeriets enemerker.

Forfølgelsen av homoseksuelle

I det meste av middelalderen og tidlig moderne tid var det dødsstraff for homoseksuelle handlinger. Noen av de tyske statene lettet på straffene som følge av Opplysningstidas tenkning, og Bayern avkriminaliserte homoseksualitet i 1813. Det gjorde ikke Preussen, og det ble den prøyssisk lovgivningen som ble toneangivende i riket i 1871.

Under Weimarrepublikken ble lovgivninga vedrørende homoseksualitet behandlet i 1929, og i et kommitemøte 16. oktober hevdet konservative representanter at seksualitet ikke var en privatsak, og at lovgivingas oppgaver var å opprettholde nasjonens fruktbarhetsevne. SPD (sosialdemokratene), KPD (kommunistene) og DDP (det tyske demokratiske partiet) fikk sammen et flertall som legaliserte homoseksuelle forbindelser mellom samtykkende voksne. Men naziregimet forandret denne lovgivinga.

SS gikk inn for dødsstraff for homoseksualitet. Antallet homoseksuelle som ble dømt til straffer økte, fra 766 menn i 1934 til mer enn 4.000 i 1936 og videre til 8.000 i 1938. Fra 1937 ble mange sendt til konsentrasjonsleir etter å ha sonet den idømte straffen i fengsel. I en tale Himmler holdt i februar 1937 framførte han de rasistiske argumentene for homofobi. De homoseksuelle sviktet sin plikt til å forplante seg for å opprettholde rasen og nasjonen. Tyskland hadde mistet to millioner menn under krigen, og trengte at alle menn ble fedre til barn. Et folk av god rase kunne ikke være med på at noen trakk seg bort fra denne plikten. Seksualitet var ikke en sak for individet, for den involverte liv og død for folket, verdensmakt eller å bli som Sveits.

Tweet

Lenker:
Neste kapittel av denne teksten
Den rasistiske staten
Oversikt over alle tekstene på europas-historie.net


Kilder for dette kapitlet er: