Skrevet av Tor Førde.
Kilde for dette kapitlet er:
Et av de mest synlige og kontroversielle trekkene ved overgangen fra heimeindustri til fabrikkindustri var den stadige tilstrømningen av kvinnelige arbeidere til fabrikkene. Kathleen Canning presenterer studier av fire tekstilbransjer ved nedre Rhinen og Westfalen der feminisering stod sentralt. Studiene analyserer hvordan kjønn var en bestemmende faktor i struktureringen av ansettelsesmuligheter fra begynnelsen av omformingen til moderne industriell organisering. De understreker også betydningen av ikke-økonomiske faktorer, av ideologiske begrep om kjønn og riktig arbeid for menn og kvinner i formingen av tekstilproduksjonen, spesielt etter hvert som tekstilindustriens kvinnelige arbeidsstyrke ble utvidet mellom 1870 og 1914. Det er vanskelig å se et mønster for feminisering som gjelder for hele den tyske tekstilindustrien og som kan generaliseres til å gjelde for alle bransjer og regioner. De studiene som presenteres om betydningen av kjønn i overgangen fra hushold til fabrikkveving i bomullsbyene ved Mönchen-Gladbach, den ullproduserende regionen ved Aachen, linfabrikkene i Bielefeld i Westfalen og silke- og fløyelregionen ved Krefeld og Kempen, gir ikke paradigmer eller mønstre med alminnelig gyldighet, som kan overføres til studier av andre regioner eller industrier. De er derimot historiske øyeblikksbilder av bestemte, konkrete situasjoner.
Overgangen til fabrikkindustri begynte i bomullsbransjen med at det første bomullsspinneriet på kontinentet ble grunnlagt i 1784. Det var J. G. Brügelmanns Cromford fabrikk i Ratingen ved Düsseldorf. En serie nye bomullsfabrikker ble opprettet over Rhinland i de følgende tjue årene, de fleste i Wupperthal. Sentrum for bomullsindustrien gikk varig over fra dens opprinnelsessted i Wupperthal til vestbredden av Rhinen (også kjent som nedre Rhinen) i løpet av Napoleons okkupasjon av Tyskland. Der vokste bomullsvirksomheten raskt i det franskdominerte frihandelsområdet. Den trengte bort både den lokale linproduksjonen og bomullsfabrikkene i Wupperthal. Sistnevnte møtte tollbarrierer ved Rhinen som bomullsfabrikkene ved nedre Rhinen unngikk. Mellom 1800 og 1812 ble antallet bomullsspinneri ved nedre Rhinen (der produksjonen var sentralisert men ikke fullt ut mekanisert) firedoblet, fra ni til trettisju, mens sju av de femten spinneriene i Wupperthal måtte legges ned. Mekaniseringen av bomullsspinning i Rhinland fortsatte mellom 1835 og til midt på 1860-tallet, da mekaniske spinnemaskiner hadde erstattet så godt som alle handdrevne spinnemaskiner. I motsetning til i veving, der tusenvis av handvever ble erstattet av mekaniske vevstoler, hadde bomullsspinning primært vært en manufaktur og ikke en heimeindustri. Siden få handspinnere ble erstattet av nye maskiner i Rhinland synes denne overgangen å ha ført til liten motstand fra bomullsspinnerne.
Den økende produktiviteten i bomullsspinningen slapp raskt løs en tilsvarende prosess i veving etter som bomullsentreprenører i Rhinland introduserte mange mekaniske vevstoler i sentraliserte fabrikker mellom 1860 og 1880. Bomullsveving, i likhet med spinning, var svært konsentrert i distriktet omkring Düsseldorf i Rhinland: byene omkring Mönchen-Gladbach og Rheydt, Kempen og Grevenbroich i Nedre Rhinen, og de femten kilometerne av landlige bomullsutposter som forbandt dem utgjorde den største konsentrasjonen av bomullsproduksjon i Preussen. Industrialiseringen av bomullsveving, mer enn av spinning, omformet det sosiale landskapet i disse byene ikke bare gjennom konstruksjon av nye industribygninger, men også ved at tusenvis av arbeidsløse vevere flyttet til disse byene, og også mange andre som kom fra andre områder og søkte arbeid i bomullsbyene.
I motsetning til handspinning hadde førindustriell bomullsveving vært en blomstrende heimeindustri i Nedre Rhinen. Det hadde vært organisert som en forlagsindustri der handelsmenn leverte garn til veverne som arbeidet heime med sine egne vever. Bomullsveverne i Nedre Rhinen hadde ikke laugstradisjoner eller et formelt opplæringssystem med lærlinger og svenner og handverksmestre. Ferdighetene ble overført uformelt ved deltakelse i arbeidet - fra far til sønn. Bomullsveving hadde hovedsakelig vært en familiebasert aktivitet. En undersøkelse fra Rheydt i 1841 viste at både kvinner og barn utgjorde en vital arbeidsstyrke for denne heimeindustrien: av de 5.694 personene som var sysselsatt var 1.661 (29%) voksne kvinner, og barn utgjorde også omkring en tredjedel av arbeiderne.
Sosial og økonomisk omgruppering foregikk ikke umiddelbart etter at de mekaniske vevstolene var innført i den rhinske bomullsproduksjonen. Handveverne opplevde en gradvis tilbakegang for sin virksomhet. Fra 1860 til 1880 så handveving et kortvarig oppsving, siden den økende produktiviteten til bomullsspinningen og god tilgang på garn ga den nytt liv. I 1861 var det 5.250 handvevstoler for bomull og 1.200 mekaniske vevstoler for bomull i virksomhet i tekstildistriktet Mönchen-Gladbach. Men i 1880 var forholdet blitt omvendt, og det var bare 1.000 handvever tilbake mot 7.000 mekaniske vevstoler for bomull. I 1894 fant en offentlig undersøkelse ingen handvevere for bomull tilbake i Mönchen-Gladbach.
Ved århundreskiftet var det omkring 16.000 mekaniske vevstoler i bomullsfabrikkene i Mönchen-Gladbach, noe som betegnet en raskere og mer fullstendig overgang enn tilsvarende i tekstilregionene i Saksen og Thüringen. En serie kriser - akutt mangel på råbomull under den amerikanske borgerkrigen og økonomisk krise 1861-65 - ble et tiår senere fulgt av depresjonen i midten av 1870-årene. Dette tvang overgangen videre etter hvert som ny teknologi ble tatt i bruk og lønningene i perioder ble redusert.
Overgangen fra heimeproduksjon til fabrikkproduksjon av bomullsgarn og bomullsklær var også avhengig av en betydelig kvinnelig arbeidsstyrke. Den var først og fremst rekruttert fra heimeindustrien. I 1846 utgjorde kvinner 43% av arbeidsstyrken i Rhinlands første mekaniserte spinneri, og i 1858 hadde det økt til 48%. Selv om det er få protester mot kvinnelige fabrikkarbeidere fra mannlige fabrikkarbeidere å finne i overleverte dokumenter, ble ansettelsen av det store antallet kvinner kontroversielt på minst en måte. Ankomsten av store antall unge kvinner - så mange som fem hundre samtidig, både fra nabolandsbyer og fra fjerne områder, for å arbeide i de nye fabrikkene i Nedre Rhinen var et nytt fenomen, og en sjokkerende følge av det nye fabrikksystemet. Fabrikker som Aktienspinnerei i Mönchen-Gladbach, som sysselsatte 1.000 arbeidere i 1859, og linspinnefabrikken i Viersen som var grunnlagt i 1864, var tilsynelatende ute av stand til å skaffe mange nok arbeidere fra de distriktene der fabrikkene lå. Dessuten var det spesielt i det første året eller de første årene fabrikkene var i drift så stor mangel på kvalifiserte arbeidere at fabrikkene måtte hente kvalifiserte arbeidere fra Irland og England, for at disse skulle lære opp de første tyske arbeiderne.
De mange fremmede kvinnene som kom strømmende til fabrikkbyene for å søke arbeid ble av noen oppfattet som en fare som den nylig stiftede katolske forening for kvinnelige arbeidere søkte å fange opp gjennom moralsk undervisning og trening i huslige sysler. Disse reformatorene så byen som en fare for de unge kvinnene, en fare for "fullstendig sosial og økonomisk undergang", med "seksuelle utskeielser, og lønningene skuslet bort på moter, dans, spill og alkohol". Slik ble de unge kvinnelige spinnerskene sett på som et tegn på en "skrekk" i industristaten, spesielt når de ble satt opp mot sin motsetning, den gamle Weberstamm som var dypt rotfestet i familie og lokalsamfunn - "de sobre og arbeidsomme overhodene for husholdningene som planla for harde tider og skaffet seg hus og heim, hage og grunn." De store og ofte urolige samfunnene av unge kvinnelige spinnere representerte en blanding av dialekter og heimbyer, hvorav noen var ganske fremmede for Rhinland, som i denne fortellinga om overgangen framsto alternativt som offer eller som de som innførte industrisamfunnet. De ble ofte bosatt i bedriftenes boliger og sovesaler der de skulle opplæres i moralske og huslige verdier, og de ble utsatt for bedriftenes paternalistiske omsorg og moralske reformatorers moralske glød. Det ble imperativt både for at fabrikkene skulle fungere effektivt og for samfunnets harmoni at de ble opplært og disiplinert av arbeidsgiverne og av lokale velferdsorganisasjoner, der kirkesamfunnene hadde en viktig rolle. De unge kvinnelige arbeiderne ble oppfattet som forsvarsløse og utsatt for fare for misbruk, og derfor i behov av beskyttelse fra statens side. Slik ble de unge kvinnelige fabrikkarbeiderne oppfattet som å representere en annen form for fare for den seksuelle og sosiale orden enn de gifte kvinnene som hadde tatt arbeid i fabrikkene, og som det ble sagt ved dette neglisjerte familiene sine.
De fleste kvinnelige arbeiderne i bomullsindustrien arbeidet i spinneriene, men noen arbeidet også i veveriene der de utførte forberedende arbeid og avsluttende arbeid, som det ble sagt var typisk kvinnearbeid. Men i de to siste tiårene av det nittende århundret trengte kvinnene i betydelig grad også inn i veveriene. I Cromford veveriet var for eksempel i 1880 tre fjerdedeler av veverne menn, men i 1890 utgjorde menn bare halve arbeidsstyrken. Men ansettelse av kvinner i de mekaniserte veveriene i Rhinland ser ikke ut til å ha blitt det brennende sosiale spørsmålet som det ble i andre tekstilproduserende områder. Det ser ut til at kvinnene ble akseptert i ververiene av alle parter, og at det ble oppfattet som naturlig at de arbeidet der.
Selv om bomullsveverne ved Rhinen ofte uttrykte misnøye med de nye veveriene, ser de ikke ut til å ha brukt samme språk om handverket for å protestere som ull, silke og fløyelsveverne, eller å rette protestene mot kvinnelige vevere eller mot den gradvise feminisering av arbeidet. I motsetning til reaksjonene til silkeveverne i Krefeld og ullveverne i Aachen og Lennep, som grep til å knuse maskiner når de protesterte mot fabrikkene, foregikk overgangen til bomullsproduksjon i fabrikker uten å provosere fram liknende motstand fra bomullsveverne i Rhinland. Bomullsveverne ser ut til å ha tilpasset seg forandringen til nye produksjonsforhold, etter som noen tok opp den enda blomstrende handveving av silke, mens andre viste stor fleksibilitet ved å greie å både veve silke heime når det var gode tider for dette handverket, og arbeide i fabrikkene når dette ga best utbytte. Spredt ut over landsbygda i Nedre Rhinen bodde mange bomullsvevere som eide sine hus og var en del av den lokale jordbruksøkonomien og det lokale samfunnet, og som greide å tilpasse seg den endrede situasjonen. Men etter 1880-årene forsvant langsomt disse veverne etter som barna deres ikke overtok deres yrke, og bomullsveving opphørte å være en heimeindustri.
De to viktigste sentra for ullindustrien i Rhinland var Aachen ved grensen mot Belgia og Lennep midt i Bergisches Land, som grenset mot Wupperthal. I motsetning til bomullsindustrien var nittenhundretallets ullindustri preget av arven etter laugene som hadde vært hjørnesteinen i økonomien i Aachen og Lennep siden Middelalderen. Oppkomsten av protoindustriell ullindustri i småbyene langs grensen til Belgia og Nederland ved Aachen, og som var grunnlagt av protestanter som hadde flyktet fra Aachen midt på sekstenhundretallet, hadde undergravd laugsmonopolet til ullindustrien i Aachen. Etter en serie opprør blant håndverkersvenner i løpet av den franske okkupasjonen av Rhinland hadde vevernes laug blitt oppløst i 1798. Slik ble den moderne ullindustrien skapt av to tradisjoner: De tradisjonene som fortsatt levde etter laugene og de gamle handverkertradisjonene og den familiebaserte organisasjonen av det protoindustrielle arbeidet.
Ullhandlere som ikke var i stand til å konkurrere med britisk garn og klær etter 1815 ga støtet til mekanisering av spinning av ull. Selv om de første dampmaskinene ble tatt i bruk i Aachen i 1817-18, kom de første mekaniserte vevstolene for ull først på 1840-tallet i Rhinland og Württemberg. Til forskjell fra bomullsspinneriene, som i utgangspunktet var ganske store, var de første ullgarnfabrikkene små og mellomstore verksteder som sysselsatte fra ti til femti arbeidere. Ullgarn ble også spunnet i Lohnspinnereien, en type sentralisert forlagssystem som ble ledet av flere handelsmenn eller handverksmestere i fellesskap. Arbeidsstyrken i manufakturene på landsbygda var i hovedsak kvinner og barn som arbeidet deltid og i sesonger, og som organiserte arbeidet sitt i forhold til arbeidsbehovet i jordbruket. Størrelsen på og lokaliseringa av manufakturene favoriserte en gradvis integrasjon av tidligere handspinnere heller enn den brå avbrytelsen som karakteriserte denne overgangen i bomullsindustrien.
Samtidig gjorde tendensen mot sentralisering av alle sider av fabrikasjonen i ullvarefabrikkene seg gjeldende. Heller enn at de enkelte prosessene, som spinning og veving, ble modernisert hver for seg, samlet de nye ullvarefabrikkene alle operasjonene og prosessene som ullråstoffet gjennomgikk fram til det var ferdige produkter under et tak. Slik var overgangen til sentralisert, om ikke fullt ut mekanisert, ullvareproduksjon rask, sammenliknet med bomull. I 1829 omfattet for eksempel de fire største ullvarefabrikkene i Düren ved Aachen verksteder for spinning, rengjøring, veving, farging og andre operasjoner under framstillinga av ullvarer.
Veving av ullklær, der treningen og samvittighetsfullheten til handverkerne var av størst betydning, var den siste bransjen innen ullvareproduksjonen som ble inkorporert i de nye fabrikkene. Selv om mekanisering av vevingen selv begynte i løpet av det andre tiåret av det nittende århundret, var de første mekaniske vevstolene bare litt mer effektive enn handvevstolene. De ble derfor ikke tatt i bruk i stor målestokk. Handvevstolene for ull ble forbedret så mye at de lenge var konkurransedyktige i forhold til de mekaniske vevstolene, helt inn i andre halvdel av det nittende århundret. Slik var det mellom 1840 og 1870 samtidig tre ulike system for veving av ullklær: protoindustriell klesproduksjon i husholdningene på landsbygda og i landsbyene, og verkstedene til handverkerveverne i ullsentrene Aachen og Lennep, og de sentraliserte manufakturene der spinningen vanligvis var mekanisert, men der vevingen fortsatt foregikk for hand.
Overgangen fra førindustriell og protoindustriell veving til mekanisert veving i sentraliserte fabrikker foregikk tidligere i Aachendistriktet enn i andre ullvareproduserende regioner i Tyskland. Selv om husholdsproduksjon av ullvarer hadde tatt slutt i Düren i 1876, hadde handelskammeret i Aachen året etter opplyst at 2.000 arbeidere var opptatt med husholdbasert ullvareproduksjon, mens mekaniserte ullfabrikker sysselsatte 10.000 arbeidere. Overgangen i Lennep synes å ha foregått mer gradvis. De offentlige myndighetene i Düsseldorf rapporterte i 1883 at det var 851 handvever og 1.042 mekaniske vever i ullindustrien der. Etter 1880 økte både antallet klesfabrikker og størrelsen på fabrikkene sterkt. Mellom 1887 og 1889 økte for eksempel antallet klesfabrikker i Aachen-Burtscheid fra 115 til 151 og antallet arbeidere fra 10.700 til 13.700. Uforutsigbare moter og utvidelse av klesindustrien var viktige faktorer i utviklinga av store ullvarefabrikker i siste del av 1870-årene. Ullklær som krevde dyrere og mer komplisert produksjonsutstyr ble moderne, og dette favoriserte store fabrikker som sysselsatte hundrevis av arbeidere. Dette ble en dynamisk sektor som fikk fart i ullindustrien etter krisen på 1870-tallet.
De nye fabrikkene som ble bygd i Aachen og Düren i løpet av 1880-tallet var svært moderne i måten de brukte elektrisitet og dampmaskiner på, og i måten som de organiserte arbeidet på, og i forsøkene på å holde seg til gjeldende standarder for helse og sikkerhet. Mange entreprenører bygde nye fabrikker utenfor byene for å utnytte vannkraft bedre og for å kunne dra undersysselsatte befolkningsgrupper på landsbygda inn i produksjonen. Mens ullvareproduksjonen ekspanderte raskest opplevde den stadig mangel på arbeidere. Etter hvert som klesfabrikkene vokste i antall og størrelse gjorde utbygginga av jernbanenettverket fabrikkene i stand til å rekruttere en kjerne av "Stammarbeiter" fra et stort område rundt tekstilbyene. Denne stammen, eller kjernen, av arbeidere kom fra gamle tekstilmiljø også i landsbyene og på landsbygda, og de ble høgt verdsatt for sine tradisjoner og nedarvede ferdigheter.
Enestående for ullveverne i Aachen var en sosial identitet som stammet fra tida da laugene blomstret i byen, som Bürgerarbeiter - borgerarbeider, atskilt fra de ufaglærte arbeiderne som strømmet inn i bomullsfabrikkene i Rhinland. Lokale historiske fortellinger konstruerer den mannlige ullveveren som en "høgt faglært elitearbeider" som var bundet til tradisjoner og formet av sin historie, og som bar i seg generasjoners erfaring. Etter disse fortellingene var denne elitearbeideren ingen proletar, men en person som var bevisst gamle handverksmestertradisjoner, og som så seg som en etterfølger og i noen grad en bærer av disse tradisjonene. Denne handverkeridentiteten ble uttrykt under en streik som ullveverne i Lennep gjennomførte i 1850. De streikende arbeiderne var fabrikkarbeidere, men kravene som de satte fram var uttrykt i språket og terminologien til handverkere og understreket identiteten som borgerarbeidere. De streikende arbeiderne skrev i en petisjon at "maskinen er ikke et redskap for arbeideren, men arbeideren er et redskap for maskinen, en slave av det mest påtrengende mekaniske systemet. Maskinen gjør alle ferdigheter overflødige og krever bare en rutinemessige mekanisk overvåking."
Denne elitearbeideridentiteten var en mannlig identitet. Den stilte krav om faglig dyktighet, arbeidsomhet og respektabilitet til den som bar identiteten. Til gjengjeld ga den bæreren av identiteten en følt rett til å kreve skikkelig og rettferdig behandling i alle forhold. Bæreren av denne identiteten ville behandles som et myndig menneske. Slik var det en identitet som de tyske sosialdemokratene bygde arbeiderbevegelsen på.
Men dersom man studerer statistikk over ansatte viser den at også kvinner må ha tilhørt denne stabile kjernen av faglærte elitearbeiderne. Mellom de to folketellingene i 1882 og 1895 økte antallet kvinnelige vevere i de mekaniserte ullvarefabrikkene i Tyskland raskere enn antallet menn. Selv om arven og fagkunnskapen etter de gamle handverksfagene satte sitt merke på lokalhistorien og fortellingene om de første sosialistiske og katolske fagforeningene, så var de nye mekaniserte ullvarefabrikkene like avhengige av en erfaren kvinnelig arbeidsstyrke av faglærte kvinnelige arbeidere som var uunnværlige for produksjonen av ullklær. I 1914 arbeidet flere kvinner enn menn i tekstilfabrikkene i Aachen: 7.059 kvinner og 5.420 menn. De ulike arbeidsoppgavene var fordelt mellom kjønnene, spinning var forbeholdt kvinnene, mens menn overvåket produksjonen. De avsluttende oppgavene som brukte kjemikalier, som farging, var forbeholdt menn, mens de avsluttende oppgavene som avgjorde utseendet av klærne, som stopping og flossing, var forbeholdt kvinnene og ble utført utenfor fabrikken som heimeindustri.
Om vevingen av ull var det konkurranse mellom kvinner og menn. Ved utbruddet av første verdenskrig var nesten 40% av veverne i Aachens fabrikker kvinner. I de sentra for ullvareproduksjon som hadde lange tradisjoner med ullveving, som Aachen, Düren og Lennep, bestod kjernearbeidsstyrken i stor grad av tekstilarbeidende familier. Fabrikkeierne i Düren framholdt i 1870-årene at fabrikkarbeidet til de kvinnelige arbeiderne var vesentlig ikke bare for industrien, men også for stabiliteten til arbeiderklassefamiliene og deres økonomi.
Mannlige vevere krevde ofte at kvinnene ikke måtte få arbeide som vevere, selv om kvinnene trolig hadde arbeidet som vevere i protoindustrien. Man mente ofte at kvinnene presset lønnene ned siden de var villige til å arbeide for lavere lønn enn menn. Selv om mennene ikke greide å holde kvinnene borte fra veveryrket så greide de å sørge for at kvinnene bare fikk arbeide med de minste vevstolene.
Den tyske linindustrien var lokalisert i Schlesien, Minden-Ravensberg og Württemberg i løpet av første halvdel av det nittende århundret. Til tross for den nasjonale tilbakegangen til industrien etter krisen i den på 1840-tallet forble byen Bielefeld i Minden-Ravensberg et viktig sentrum for linindustrien. Som ellers i Tyskland dyrket mange linspinnere og linvevere i området rundt Bielefeld den linen som de selv bearbeidet som et tilskudd til det jordbruket de drev. Omkring 20.000 mennesker var sysselsatt med protoindustriell linproduksjon i og rundt Bielefeld på 1840-tallet. Lokale særegenheter, som den høge kvaliteten og det gode ryktet til linprodukter fra Bielefeld, så vel som økende etterspørsel etter lin blant lokale klesprodusenter er med på å forklare vitaliteten i linindustrien rundt Bielefeld. En alvorlig krise for linproduksjonen forekom på 1840-tallet etter som billig bomull begynte å trenge inn i tradisjonelle eksportmarkeder for Ravensbergers linprodukter, og også siden de britiske produsentene utvidet produksjonen av linprodukter av høg kvalitet i løpet av 1830- og 1840-årene, basert på mekanisert produksjon. Dette gjorde det nødvendig å modernisere linproduksjonen.
Linhandlerne i Bielefeld opprettet de første mekaniserte linspinneriene på 1850-tallet rett utenfor byportene der tradisjonelle handspinnere hadde store vanskeligheter. Moderniseringen av spinning av lin omfattet ikke bare en forandring av produksjonssted fra husholdet til fabrikken, men også et skifte fra rural husholdningsindustri til produksjon i byen. Grunnleggelsen av Spinnerei Vorwärts i 1852 og Ravensberger Spinnerei i 1853 markerte begynnelsen på den første bølgen av Bielefelds industrielle omforming. Ravensberger Spinnerei ble det største spinneriet i Preussen med mer enn tusen arbeidere og 20.000 spindler få år etter at det var opprettet. Til tross for den høge tekniske standarden var bedriftene plaget av mangel på arbeidskraft. Spinneriene ble nødt til å søke etter uerfaren arbeidskraft over hele Tyskland og også i Øst-Europa.
Den økende tilgjengeligheten av lin av høg kvalitet førte til at veving av lin som husholdsindustri i første omgang økte. Denne protoindustrien fortsatte å blomstre på landsbygda rundt Bielefeld helt til århundreskiftet, da den begynte å gå tilbake. Bielefelds første veveri - Mechanische Weberei - ble grunnlagt i 1863 av eierne av Ravensberger Spinnerei. Da det nye veveriet søkte etter arbeidere framgikk det av utlysningene at de så for seg en kvinnelig arbeidsstyrke som var ledet av mannlige tekstilhandverkere. Men de eierne av veveriet oppdaget at de lokale handverkerne ikke kjente den nye teknologien ble de nødt til å importere en mestervever og tretti kvinner fra Irland som kjente den nye teknologien og som kunne lære de lokale arbeiderne å bruke den nye teknologien. Ved slutten av det første året var 140 mekaniske vevstoler i bruk og hundre lokale vevere hadde vist seg i stand til å tilegne seg de nødvendige ferdighetene, slik at arbeiderne fra Irland kunne reise heim sommeren 1865.
Innføring av mekanisk veving ser i utgangspunktet ikke ut til å ha møtt motstand fra handveverne. Veverne var vant til lønnsarbeid, og forholdene for linproduksjon og for linprodukter og for produsentene rundt Bielefeld var ganske gode da den mekaniske vevingen ble introdusert. De mekaniske vevstolene ble derfor ikke oppfattet som farlige konkurrenter til handveving. De tradisjonell veverne var i stand til å fortsette med sin virksomhet, eller de kunne velge å arbeide med de nye mekaniske vevstolene i fabrikkene. Introduksjonen av de mekaniske vevstolene synes ikke å ha blitt oppfattet som et brudd med de gamle tradisjonene innen veving, men som en fortsettelse av disse, for "hver mekaniske vevstol trengte en egen vever for å kjøre den, akkurat som handvevene."
En rapport om en streik fra midten av 1860-tallet bekrefter denne følelsen av kontinuitet mellom den gamle og den nye teknologien. Kort tid etter at Mechanische Weberei begynte sin virksomhet gikk veverne til streik mot kravet om at hver vever måtte drive to vevstoler. "Arbeidet ved to vevstoler ble øyensynlig oppfattet som en overtredelse av handverks og heimeindustritradisjoner og slik som en uakseptabel byrde. For når en handvever hadde mer enn en vevstol ansatte han ifølge handverkstradisjonen en handverkersvenn eller et familiemedlem."
I Bielefeld kom det til å foregå rask og sterk utvikling av ulike typer industri, som metallproduksjon. Og den heimeindustrien som produserte klær var fortsatt vital. Den sterke tekstilindustrien ved Bielefeld ble et viktig marked som inspirerte den lokale metallindustrien til å utvikle nye produkter, maskineri og redskaper til tekstilindustrien, spesielt symaskiner og mekaniske spindler og vevstoler til de lokale verkstedene som produserte klær og til tekstilfabrikkene. Mellom 1881 og 1900 økte for eksempel antallet ansatte i Bielefelds metallfabrikker fra 1.708 til 5.547, altså en tredobling, mens antallet ansatte i den lokale klesproduksjonen (som stort sett produserte undertøy) nesten ble firedoblet fra 744 arbeidere til 2.921 arbeidere. Tekstilarbeidsstyrken økte mindre, fra 2.279 til 3.238 arbeidere mellom 1881 og 1900. Utviklinga akselererte mellom 1900 og 1913, da klesindustrien ansatte mer enn 6.000 arbeidere og metallindustrien ekspanderte til å sysselsette nesten 13.000 arbeidere, mens antallet tekstilarbeidere sank litt til 3.106 arbeidere.
Omdannelsen av Bielefelds industrielle profil forandret også det lokale arbeidsmarkedet, og tvang linfabrikkene inn i hard konkurranse med metall- og klesindustrien om arbeidskraft. Det førte til sterkt segmenterte arbeidsmarkeder for menn i metallindustrien og kvinner i tekstil- og klesindustrien. Den kjønnsmessige oppdelingen av arbeidsmarkedet er tydeligst mellom industriene, og ikke innen dem. Metallindustrien betalte godt og arbeidsplassene der hadde høg status. Arbeidsstyrken i Mechanische Weberei bestod av 57% kvinner allerede kort tid etter at veveriet var startet midt på 1860-tallet, og rundt 1890 var det 70% kvinner blant de ansatte, og i 1900 var kvinneandelen økt til 76%. Mennene som arbeidet i Mechanische Weberei var oppsynsmenn, faglærte mekanikere og kontorarbeidere. I 1864 utgjorde kvinner 55% av arbeidsstyrken i Ravensberger Spinnerei.
Selv om andelen kvinnelige arbeidere i tekstilfabrikkene stadig økte gikk det ikke ut over den mannlige sysselsettingen. Sterk vekst i metallindustrien og kronisk mangel på arbeidskraft i all industri betydde at de mannlige arbeiderne hadde stor valgfrihet med hensyn til hvor de ville arbeide. Men den sterke konsentrasjonen av kvinner i tekstilindustrien, og de lavere lønningene som ble betalt der, ga den et rykte om å bestå av kvinnearbeidsplasser, og den var derfor mindre søkt av mannlige arbeidere. En mannlig tekstilarbeider hadde en tendens til å ha lavere status enn en mannlig metallarbeider.
Med oppkomsten av det segmenterte lokale arbeidsmarkedet kom et hierarki av mer eller mindre ettertraktede arbeidsplasser i fabrikkene i Bielefeld. Tekstilindustrien hadde fra 1870-tallet av vanskeligheter med å holde på arbeiderne, og klaget over dette. Det var vanskelig for veveriene, men enda vanskeligere for spinneriene. De som arbeidet i spinneriene ville heller arbeide i veveriene eller i klesindustrien. Lønningene var låge, temperaturen var høg og arbeidsforholdene ble ofte oppfattet som skitne og nedverdigende, og det førte til at linspinnernes arbeidsplasser kom på bunnen av arbeidsplassenes hierarki i Bielefeld. Spinneriene måtte streve for å hente arbeidere fra landsbygda og fra steder som lå langt fra Bielefeld. Ravensberger Spinnerei bygde moderne leiligheter til sine ansatte for bedre å kunne holde på arbeiderne. Likevel måtte Ravensberger Spinnerei ansette mange unge kvinner fra Schlesien, Böhmen, Øst-Preussen og til og med fra Irland. I 1895 var mer enn 70% av arbeiderne i Ravensberger Spinnerei fra andre områder. Den konstante mangelen på arbeidere i Bielefeld førte til at bedrifter forlot Bielefeld og flyttet til landsbyene og småbyene rundt Bielefeld. Selv om markedet for lin ble mindre greide de bedriftene i Bielefeld som arbeidet med lin seg bra, siden de greide å spesialisere seg på nisjer med bedre utvikling, og Bielefeld beholdt sin stilling som et av de ledende sentra for lin i Tyskland ut gjennom det nittende århundret.
Linveveriene hadde høgere status, og ga bedre lønn, i arbeidsmarkedet for kvinner enn spinneriene. Også arbeid i klesproduksjonen ble av gifte kvinner foretrukket framfor arbeid i spinneriene. Lokale veverieiere klaget over at de mistet mange av sine mest erfarne arbeidere til klesindustrien utover i 1880- og 1890-årene. Veveriene kunne derfor ikke hente de arbeiderne de trengte lokalt, men måtte ut for å rekruttere arbeidere fra fjerntliggende steder. Mellom 1890 og 1910 gikk andelen arbeidere som arbeidet i Mechanische Weberei og som var av lokal avstamning ned fra 63% til 42%, mens andelen som kom fra landsbygda økte fra 37% til 58% av den totale arbeidsstyrken. Til tross for den store mangelen på kvalifisert arbeidskraft ble Mechanische Weberei det største linveveriet i Tyskland i løpet av 1890-årene, med en arbeidsstyrke på nesten tusen arbeidere på det meste, inkludert flere hundre kjernearbeidere - Stammarbeiter. Tekstilarbeid var ofte arvelig, slik at datter fulgte etter mor som tekstilarbeider. Uformelle familienettverk hadde betydning for hvem som ble ansatt og avsatt.
På 1880-tallet begynte silke, plysj og damask å bli produsert i Bielefeld. Det gjorde at byens arbeidsmarked ble enda strammere. Noe mer enn tusen handvevere hadde produsert silke på handvever i protoindustrielle hushold i Ravensberg siden tidlig på 1860-tallet, og silke ble et stadig mer tiltrekkende alternativ for mange linhandlere. Et antall mekaniske silkeveveri ble etablert i og rundt Bielefeld etter inspirasjon fra silkevevetradisjonene i Krefeld. De første silkeveveriene ble opprettet ved hjelp fra erfarne silkevevere fra Krefeld. Ved århundreskiftet var det godt og vel 1.500 mekaniske silkevevstoler i fabrikkene i Bielefeld, og i tillegg var det 600 handvevstoler for silke som fortsatte å veve silkeklær i landsbyene rundt Bielefeld. De som ble ansatt i de nye silkeveveriene var vanligvis de dyktigste og mest erfarne veverne fra de lokale linveveriene, og de fleste var kvinner. Silkeveving ble sett på som renere og mindre fysisk anstrengende enn arbeid med lin, og silkeveving var betydelig bedre betalt enn arbeid med lin, og silkeveving ble derfor det foretrukne tekstilarbeidet blant kvinner i løpet av 1890-årene.
I slutten av århundret var arbeidsmarkedet i Bielefeld enda mer segmentert etter kjønn enn da de første mekaniske linspinneriene og linveveriene ble opprettet. Derfor var utviklinga av silkeveveriene mer avhengig av en kvinnelig arbeidsstyrke enn linindustrien i utgangspunktet hadde vært. Beslutningen til familien Delius, som lenge hadde vært tekstilentreprenører, om å grunnlegge en silkefabrikk i 1913 i landsbyen Augustdorf i Lippe, var influert av mange faktorer som gjorde denne utposten til et spesielt favorabelt sted, ikke minst konkurransen blant lokale arbeidsgivere om kvalifiserte kvinnelige arbeidere. Siden Augustdorf ikke hadde jernbaneforbindelse hadde befolkninga i Augustdorf få alternative arbeidsplasser å velge mellom. Og siden menn ikke stod mer enn få veker i arbeidet i veveriene, og heller foretrakk sesongarbeid i mursteinsfabrikken, ble konene deres til kjernearbeiderne.
Kvinnene ble den dominerende arbeidsstyrken i og rundt Bielefeld, men ingen oppfattet dette som et sosialt problem, i motsetning til det som var tilfelle andre steder.
Silke og fløyelsveving var de bransjene innen tekstilindustrien der heimeindustrien viste seg å være mest utholdende, og der overgangen til fabrikkindustri kom senest. Selv om 1880-årene var "kampens tiår" for fløyelsveverne i Rhinland, varte silkevevernes kamp på liv og død fra midten av 1880-årene og gjennom det meste av 1890-årene. Omkring 1870 var det knapt ei fabrikkpipe å se i landsbyene og blant de spredte gårdene til silkeveverne i det flate landskapet i Nedre Rhinen, eller over den blomstrende byen Krefeld, som var sentrum for regionens silkeindustri. Ødeleggelsen av handvevernes livsmåte i og rundt Krefeld og Kempen ble en liknelse om industristatens farer. Denne ødeleggelsen og kampen ble viet stor oppmerksomhet i Riksdagen og i de nasjonale debattene om sosial reform. Slik hadde debatten om denne utviklinga ringvirkninger som nådde langt utenfor konfliktene i Nedre Rhinen. Dette til forskjell fra tilsvarende overgang i bomull, ull og linveving.
Den uvanlige synligheten til vevernes desperasjon kan delvis bli forklart ved deres forsøk på offentliggjøre sine lidelser, deres petisjoner til Riksdagen og deres forsøk på å sende en delegasjon til industriministeren i Berlin, og endelig til deres forespørsel om audiens hos keiseren. Deres appeller, selv om de var forgjeves, viser hvordan oppfatningen om den tyske staten var blitt forandret i løpet av de to siste tiårene av det nittende århundret, hvordan veverne i Rhinland håpet at de kunne få hjelp fra staten på grunn av dens nye interesse for "arbeiderspørsmålet". Vevernes bestemte motstand mot feminisering av silke og fløyelsvevingen ga gjenlyd i de avgjørende debattene om lovgivning, der kvinnelig fabrikkarbeid kom til å bli sett på som et sosialt problem som det hastet å gjøre noe med, og som var en hovedsak i statens sosialpolitikk. Alfons Thuns sosiale undersøkelse av industrien i Nedre Rhinen og dens arbeidere hadde alarmert sosiale reformatorer om farene ved kvinnelig fabrikkarbeid så tidlig som i 1879. De senere studiene til Robert Wilbrandt og Heinrich Brauns gjorde kampen til silke- og fløyelsveverne i Krefeld og Kempen til symbol for problemet til kvinnenes arbeid under kapitalismen - for feminiseringen av fabrikkarbeidet og fortrengselen av mannlige arbeidere.
Disse tekstene, så vel som noen av vevernes klager, forteller om en massiv inntrenging av kvinner i fabrikkene, og dette ble opplevd som et kraftig brudd med vaner og praksis for familiearbeidet i den protoindustrielle silkeproduksjonen. Likevel er det kritiske bruddet framstilt på en utydelig måte, siden den tradisjonelle arbeidsdelinga mellom kvinner og menn og barn ikke er godt nok kjent. Men kvinnene deltok utvilsomt i produksjonen i tidligere tider. Foregikk bruddet i det kvinner ble ansatt som vevere, som de fleste fortellingene framstiller som et eksklusivt mannlig domene? Eller forekom det da kvinnelige vevere flyttet sitt arbeid fra husholdsøkonomien til den nye fabrikken? Disse spørsmålene gir rammene for den endrede betydning av kvinners arbeid i løpet av overgangen fra husholdsproduksjon til fabrikk i de silke og fløyelsproduserende områdene i Nedre Rhinen.
Industriell topografi
I løpet av det syttende århundret hadde mennonitiske bosettere omformet den lille byen Krefeld til en travel hovedstad for linhandelen. Men bare femten år etter at familien Leyen grunnla den første silkebedriften i 1720 begynte silkeproduksjonen å overta etter linproduksjonen, og silkeproduksjonen omfattet dobbelt så mange handvever som linproduksjonen i 1735. I slutten av det attende århundret hadde Krefeld blitt et travelt sentrum for silkeproduksjonen, og linproduksjonen hadde visnet hen i byen og den omliggende landsbygda. Selv om von der Leyen hadde sikret seg monopol på silkemanufakturen innenfor bygrensene hadde konkurrentene deres fremmet vekst av silkeproduksjonen i utkantene av byen og på landsbygda ved byen Kempen. Da familiens arvinger oppløste bedriften ved midten av århundret var 93% av silkevevstolene som var virksomme i Rhinprovinsen å finne i Düsseldorf regjeringsdistrikt, og en videre geografisk arbeidsdeling hadde blitt utviklet innen Krefeld silkeregion. Fabrikasjonen av fløyelsklær og band var konsentrert i de landlige byene i Kempendistriktet - Hüls, Anrath, Grefrath, Lobberich, Oedt, Süchteln - der veverne ofte bare arbeidet deltid eller i de sesongene der de ikke var opptatt av jordbruksarbeidet. Produksjonen av mer spesialiserte mønstre og fasjonable silkestoffer og bånd forble under handelsdistriktets direkte kontroll i selve Krefeld. Ved midten av århundret dominerte arbeidet med silke og fløyel arbeidsmarkedet i Rhinland, og omfattet 40% av alle tekstilarbeiderne i provinsen i 1849.
Forlagssystemet overlevde i silke og fløyelsveving til sent i 1880- og 1890-årene, da silkehandlerne opprettet de første mekaniserte fabrikkene, med fløyel som forløper. I løpet av de tidlige 1870-årene ble mekaniske vevstoler tilgjengelige for produksjon av fløyelsbånd. Dette inspirerte fløyelshandleren (senere fabrikkeier) Niedieck fra Lobberich ved Kempen til å forhandle i kommisjon designet til en mekanisk vevstol for fløyelstøyproduksjon og til å introdusere den første vellykkede versjonen av et verksted i 1877. Fløyelshandlere fortsatte å utarbeide og forbedre effektiviteten og produktiviteten til vevstolene, slik at tidlig i 1880-årene hadde fullt mekaniserte fløyelsfabrikker begynt å operere i landsbyene rundt Kempen. I 1884 var det mer enn tusen mekaniske vevstoler i fløyelsfabrikkene i Lobberich, mens 250 handvever var i aktivitet i husholdningene til handveverne. Antallet handvever for fløyelsproduksjon gikk markert ned fra 17.446 i 1880 til 6.902 i 1890, og i 1895 var det bare 1.758 handvever som fortsatt arbeidet i Krefelddistriktet. En sammenlikning av den sterke nedgangen i antallet handvever med den moderate økning av mekaniske vevstoler forteller ikke bare at de mekaniske vevstolene var mer produktive enn handvevene, men også at de mekaniserte veveriene bare var i stand til å gi arbeid til en liten del av de arbeiderne som mistet arbeidet på grunn av mekanisering av veverivirksomheten. Av de 51.000 arbeiderne som produserte fløyel i 1880 var færre enn 9.000 i arbeid i 1906. En enkelt vever med mekanisk vev kunne produsere like mye som åtte til tolv vevere med handvev, og derfor produserte 9.000 vevere med mekaniske vevstoler betydelig mer enn de 51.000 handveverne hadde gjort i 1880.
Selv om mekanisering av fløyelsproduksjonen gikk fort forble silkehandlerne skeptiske med hensyn til produksjonskapasiteten til de første mekaniske vevstolene. At mekanisering av silkeveving gikk langsommere enn mekanisering av veving av andre stoff skyldtes de tekniske egenskapene til silkegarn, for det viste seg å være svært vanskelig å konstruere mekaniske vevstoler som kunne veve det fine garnet til et tøy av jevn og ensartet kvalitet raskere enn handvevene kunne. Og så lenge silkehandlerne i Krefeld hadde monopol på mange ulike kvaliteter silke kunne de koste på seg å la silke bli vevet på handvever. Det var faren for at de kunne miste dette monopolet til billigere typer stoff som fikk dem til i 1880-årene å gå i gang med mekanisering av silkevevingen i Rhinland. Da hadde mekanisk produsert silke fra Frankrike begynt å oppnå godt salg. En representant fra Schiller-Crous i Krefeld sa at mekanisering av silkevevingen var et spørsmål om liv eller død for hele industrien.
Tross dette gikk mekanisering av silkevevingen gradvis fram, og saktere enn mekanisering av fløyelsvevingen, som foregikk samtidig. I 1882 var bare 400 av de 16.855 silkevevene i Nedre Rhinen mekaniske, og i 1890 var det omkring 2.500 mekaniske vevstoler og 14.260 handvever i virksomhet. Konkurransen mellom handveving og mekanisk veving ble mer intens etter hvert som mekaniseringen gikk raskere ut gjennom 1890-årene. Ved slutten av tiåret hadde antallet handvever blitt redusert til 5.834, mens antallet mekaniske vevstoler hadde økt til 7.151. På denne tiden var arbeidsstyrken i silkeproduksjonen blitt redusert med to tredjedeler, fra 33.000 i 1880 til 11.000 i 1906. De handveverne som fortsatte å veve etter århundreskiftet hadde vanligvis spesialisert seg på stoff eller oppgaver som de mekaniske vevene ikke maktet. I 1913 var det 1.722 handvever for silke i aktivitet i Krefeldområdet, og av disse var 99 fortsatt aktive etter krigen.
Kjønn og organisasjonen av arbeidet i silke- og fløyelveverns hushold.
En viktig side ved arven etter forlagssystemet var at det ikke fantes noe laugssystem innenfor forlagssystemet. Forlagssystemet var organisert av handelsmenn. Det fantes derfor ikke laugstradisjoner innenfor silke og fløyelsvevingen. Den produktive enheten i handvevingen var det husholdet som den foregikk i, og husholdet bestod vanligvis av et ektepar og deres barn, og kanskje noen andre slektninger. Barna lærte å veve ved å se på at foreldrene arbeidet, og ved å delta i arbeidet. De kunne lære å spole mens de var 5-6 år gamle, og begynne å hjelpe til i arbeidet med veven når de var tolv eller tretten år gamle.
Da Alfons Thun reiste rundt oppholdt han seg lenge nok i Krefeld til å danne seg oppfatninger om vevernes forhold, som han skrev ned:
De for tidlige ekteskapene til foreldrene, det svært tidlige arbeidet til barna i en krumbøyd stilling i et overfylt rom, de unge mennenes konsum av whisky, har skapt en arvelig veverstand [Weberstand] med sine karakteristiske trekk i alle av vevernes samfunn. En vever som har arbeidet siden tidligste barndom er lett gjenkjent: Ansiktet hans er voksaktig, blekt, og trett, øynene hans er livlige, beina er tynne, armene er tynne som hos barn, hendene delikate og hvite; hele kroppen hans utsondrer mer smidighet enn styrke, mannen er en svekling, utslitt og utbrukt når han er femti år gammel. Ikke rart at i 1872 var bare 15% av veverne i Kempen godkjente som skikket til militærtjeneste ved første gangs undersøkelse! Krokete bein og tendens til tuberkulose var den vanligste grunnen [til at de ble avvist]. Og dette er bare de voksne veverne! Selv ikke et barn i mors liv er spart,
Peter Krietde ser et grunnleggende skille mellom handverk og husindustri å være at i handverket deltok ikke familiemedlemmene, men i husindustrien derimot deltok hele familien og husstanden i arbeidet. Mannlige vevere giftet seg vanligvis med døtre av vevere, slik at de fikk koner som hadde lært vevekunsten og kunne hjelpe til med arbeidet.
Det er sjelden å finne spor etter kvinnenes arbeid i veverhusholdene i gamle arkiv og dokumenter. Men Kathleen Canning gir noen eksempler på at kvinner ikke sjelden var selvstendige vevere.
I 1913 var det bare rester igjen etter den førindustrielle vevingen i silke og fløyelsregionene Krefeld og Kempen. Det som var igjen ble drevet av kvinner. De utgjorde 90,5% av de 4.442 heimevevarbeiderne i området i 1913. Og de fleste av disse kvinnene var eldre kvinner, siden de yngre kvinnene foretrakk det bedre betalte og lettere arbeidet ved de mekaniske vevstolene.
Kjønn i krisen ved overgangen fra heimeindustri til fabrikkindustri
Den første akutte krisen for fløyelsveverne i overgangen fra overgangen fra heimeindustri til fabrikkindustri kom i 1880-81. Da ble mekaniske fløyelsesvevstoler introdusert i Nedre Rhinen og dette skjedde samtidig med at en motesvingning paralyserte fløyelsbåndproduksjonen og sendte veverne som hadde arbeidet med dette til klesvevernes verksteder i desperat søken etter arbeid. Som følge av dette sammenfallet - mekanisering og sammentrekning av markedet for fløyelsbånd - ble nesten alle av de 13.000 handvevene for fløyelsproduksjon i landsbyene rundt Kempen stående tomme i 1881. I det foregående tiåret hadde det vært et sterkt oppsving for både silke og fløyelsproduksjonen, med boom både for handel og produksjon av disse stoffene, og en mangel på kvalifisert arbeidskraft som hadde ført til at ukvalifisert arbeidskraft var blitt satt inn i produksjonen.
Både veverne, entreprenørene og de offentlige myndighetene i byene så denne krisen i 1881 som en innledende kamp i konkurransen mellom heimeveverne og deres arbeidsgivere, både handelsmenn og fabrikkeiere, en konflikt som var spesielt bitter i de små byene og landsbyene rundt Krefeld der de var få andre arbeidsmuligheter.
Levin Indenklef, en trettitre år gammel ugift fløyelsvever, som arbeidet sammen med sin mor og tre søsken i deres hushold i Oedt, en liten landsby ved Kempen, tok det modige skrittet å sette opp et brev til keiser Wilhelm I i 1882 om elendigheten til veverne i Nedre Rhinen:
Deres Majestet!
Tusenvis av silkevevere i Krefeld og Kempen distriktene er nå uten arbeid og uten brød, og lider under den bitreste nød, og sulter faktisk! I mange år har lønningene til de stakkars veverne blitt forhandlet og vilkårlig redusert. De slueste spekulantene reduserte lønningene med noen få penninger. Og de andre? Med få unntak fulgte de etter. ....... Lønningene har blitt redusert til et slikt lågt nivå at selv de veverne som har arbeid ikke kan forsørge seg.
Dette brevet ble kjent vidt omkring, og skapte mye debatt der framstående personer deltok. Man var enige om at situasjonen var alvorlig. Offentlige myndigheter og entreprenører satt opp suppekjøkken og arbeidet for å finne annet arbeid, og opprettet fond for å hjelpe arbeidsløse og gamle vevere. Offentlige myndigheter prøvde å skape insentiv til entreprenører for å få dem til å opprette nye bedrifter der det var stor arbeidsledighet.
Massearbeidsledigheten i fløyelsdistriktene varte bare noen få måneder i 1881, men ved midten av tiåret ble den kronisk, etter hvert som konjunkturene for handveverne i og rundt Krefeld kom i en stadig nedadgående trend, og bare en mindre del av dem var i stand til å finne annet arbeid. En liknende krise rammet silkeindustrien i 1884 da mer enn en fjerdedel av de nesten 33.000 handvevene for silke og fløyel i Nedre Rhinen stod tomme på grunn av nedgang i det internasjonale markedet for silke- og fløyelsklær. Etter denne nedgangen kom en midlertidig oppgang for silkehandveving der antallet virksomme handvever økte fra 11.062 i 1885 til 14.263 etter 1890. Men ved slutten av århundret var de mekaniske silkevevstolens seier fullstendig. Handveverne innså dette og lærte ikke barna sine opp til å bruke handvever, men sørget for at de lærte andre ferdigheter som sikret dem høgere lønn og bedre forhold.
Selv om både silke og fløyelsmanufakturen var feminisert ved slutten av det nittende århundret var følgene av dette ulike for de to produksjonsgrenene. De fleste arbeidsløse fløyelsveverne var blitt utkonkurrert av de mekaniske vevstolene, og ikke av kvinnelig arbeidskraft. De nye fløyelsveveriene ansatte forholdsvis få kvinner som vevere, selv om kvinner ofte ble satt til å utføre andre arbeidsoppgaver. Det ble forklart med at fløyelsveving krevde betydelig muskelkraft. I det betydelige Gimnes fløyelsveveriet i Oedt var for eksempel arbeidsoppgavene klart fordelt mellom kjønnene: de 412 mannlige arbeiderne, som utgjorde 63,5% av arbeidsstyrken, var vevere, fargere, maskinister og formenn, mens de 237 kvinnene hadde andre arbeidsoppgaver. I silkeveving derimot utgjorde kvinnene en tredjedel til halvparten av fabrikkveverne ved slutten av 1890-tallet. I 1901 var det 110 silkefabrikker i Düsseldorfdistriktet, medregnet produksjon av klær og bånd, og de ga arbeid til 10.926 arbeidere, hvorav 5.800 (53%) kvinner. Blant de kvinnelige arbeiderne i silkeindustrien var det et økende antall gifte kvinner: I 1899 var 19% av de kvinnelige arbeiderne i Krefelds silkeindustri gifte kvinner, og i 1904 var dette 21,4%.
Etter hvert som fabrikkene ble mer sentrale for veverne i Rhinland, ble det flere vevere som uttrykte ønske om at kvinnene skulle ut av fabrikkene og tilbake til heimene, men ikke at de skulle bort fra lønnet arbeid. Silke og fløyelsesveverne i Rhinland organiserte seg i løpet av 1880-årene for å stoppe framgangen til fabrikkene og feminiseringen av tekstilarbeidet. Veverne søkte å gjenopplive laugene og deres tradisjoner i løpet av krisen i 1881. De ville både ha fastsatt den prisen den fikk betalt for bestemte mengder tøy av forskjellige kvaliteter, og laugsrestriksjoner for kvinners arbeid. Forhandlinger om dette førte til en avtale som ble godkjent av borgermesteren i Krefeld, bystyret, handelskammeret og arbeidsdomstolen. Et hovedpunkt i denne avtalen var at en arbeidsgiver bare måtte ansette menn som mestervevere, med unntak for døtre av døde mestervevere. Disse døtrene kunne være mestervevere så lenge de var ugifte. Avtalen ble feiret med en parade der flere tusen mennesker deltok.
Denne laugsbevegelsen omfattet 4.500 silke og fløyelsvevere på 1880-tallet, omkring an fjerdedel av veverne i regionen, og de var fordelt på førti lokale laug i Nedre Rhinen. I 1883 ble disse lokale laugene konsolidert i Niederrheinischer Weberbund - Nedre Rhinens veverforbund. I 1881 kom en nye laugslov - "Innungsgesetz" - som oppmuntret til at uavhengige handverkere organiserte seg i laug for å beskytte sine ferdigheter og sin status. Regjeringas mål med denne loven var at laugene skulle "forhindre utbytting av nød gjennom samlet inngripen mot arbeidsgiveres utskeielser; å oppnå gode arbeidsforhold og adekvate og, der det er mulig, stabile lønninger som varierer så lite som mulig; og å forbedre opplæringen av lærlinger og svenner ved å fastsette faste treningsperioder..." Også nye handverkmestres kvalifikasjoner skulle eksamineres og sikres. Og det skulle opprettes fond for syke medlemmer og til medlemmers begravelse. Medlemmene søkte å gjenopprette handverkernes laugstradisjoner, og å bli handverkere i denne tradisjonen. Vevere i fabrikkene kunne være medlemmer dersom de hadde gjennomgått den opplæringen laugene fastsatte for handverksmestre.
Det primære målet til laugsbevegelsen var å stoppe den degraderingen som var i gang av uavhengige mestervevere til å bli fabrikkarbeidere, og oppnå enighet med lokale arbeidsgivere angående arbeidstid og inntekt for uavhengige mestervevere. En nøkkel til oppnåelse av dette var forbud mot "unabhängige Frauenarbeit" - uavhengig arbeid av kvinner i heimeveving, med unntak for enker etter mestervevere. Kvinner skulle heller ikke få tilgang til offisiell opplæring - læretid. Laugene krevde også ofte at kvinnene ble fjernet fra fabrikkenes vevstoler.
Selv om laugene ikke kunne stoppe mekaniseringen eller feminiseringen, så greide de å mobilisere den offentlige mening lokalt til fordel for sin kamp for å begrense de arbeidsoppgavene kvinnene fikk utføre både i fabrikkene og i heimeindustrien. En borgermester rapporterte for eksempel i 1883 at arbeidsgivere etter press fra laugene hadde begrenset seg til bare å sette ut arbeid til kvinnelige vevere som hadde de tre års opplæring som laugene krevde. Og ingen lærlinger eller svenner hos kvinnelige vevere fikk arbeid. Dette skapte debatt også blant laugsmedlemmene, og det var laugsmedlemmer som gikk inn for at kvinnelige vevere måtte få sysselsette sine slektninger.
Retorikken til laugene satte nye grenser for kvinners arbeid i silke og fløyelsvevernes samfunn, der gamle laugstradisjoner og tradisjoner fra protoindustrien ble tatt fram for å dra i tvil kvinnenes rett til å veve i fabrikkene. Veverlaugene i Nedre Rhinen bad vinteren 1886 staten om å gripe inn med restriksjoner på fabrikkveving av silke og fløyel, og om å forby at kvinner arbeidet som vevere ved de mekaniske vevstolene i fabrikkene eller som uavhengige vevere i heimeindustrien, og om statlig sanksjonerte lønnsavtaler mellom veverne og arbeidsgiverne. Laugene sendte en delegasjon fra Krefeld til Berlin med denne anmodningen, som hadde 9.000 underskrifter. Delegasjonen fikk treffe keiser Wilhelm I og kronprinsen.
Men etter hvert som den mekaniske vevstolens seiersmarsj fortsatte i Nedre Rhinen ut gjennom 1880-årene og i de tidlige 1890-årene, gikk det tilbake med laugsbevegelsen. I 1892 begynte borgermestre i de små byene rundt Kempen å oppløse de lokale laugene, som i praksis hadde opphørt å eksistere. Selv om kampen for å gjenopprette laugene var tapt, hadde kampen for å kjønnsbestemme arbeidsoppgavene i fabrikkene bare begynt. For mentaliteten fra laugene levde videre. I løpet av den massive streiken til fløyelsveverne i området ved Kempen i 1899, satte de mannlige streikende arbeiderne fram krav om restriksjoner på kvinners arbeid: "Vi vil ikke lenger se våre koner og våre mødre bli tvunget til å gå inn i fabrikkene sammen med oss og måtte holde ut kampen for å forsørge sine familier". De to tusen streikende arbeiderne motsatte seg også at bedriftene prøvde å trene opp kvinner til å arbeide som vevere under streiken. Den sosialdemokratiske fagforeningen for tekstilarbeidere hadde mange kvinnelige medlemmer. Men de ville først ikke gi de kvinnelige medlemmen streikebidrag, men da det viste seg at de dermed ville bli tvunget til å være streikebrytere fikk de likevel streikebidrag.
Laugsbevegelsens kamp og krav satte også sitt merke på lokale notabiliteter og reformatorer. Disse så det som en oppgave å hjelpe veverne i deres nød. Hausten 1896 tok den sosiale kommisjonen til byen Krefeld opp handvevernes situasjon. Denne kommisjonen bestod stort sett av bystyremedlemmer. Handvevernes var plaget av fattigdom og arbeidsløshet. Kommisjonen konkluderte med at den viktigste grunnen til krisen var:
å finne i den pågående overgangen fra handproduksjon til fabrikkproduksjon og at gjentakelse av slike kalamiteter ikke vil opphøre før de som bli satt til side av overgangen til mekanisk produksjon enten finner arbeid i disse fabrikkene eller er gitt arbeid i andre typer produksjon. ..... Muligheten for at de arbeidsløse handveverne vil finne arbeid er belemret med det faktum at så mange kvinner, inkludert gifte kvinner, er ansatt i de lokale mekaniserte veveriene, spesielt de som produserer silketøy. Selv om den sosiale kommisjonen innser at vår viktigste industri ikke greier seg uten kvinnens hand til spesielle oppgaver, avholder vi oss ikke fra å observere at det synes utilrådelig å ansette kvinner som vevere, og at gifte kvinner skulle bli holdt borte fra ansettelse i mekaniserte fabrikker. Dersom dette kunne virkeliggjøres, ville vi ikke bare oppfylle det sosiale imperativet om å sende kvinnene tilbake til heimen, og redde henne for familien, men framfor alt - og det synes å være mest påtrengende for øyeblikket - de ledige handveverne kunne bli gitt arbeid ved de vevstolene som ble ledige.
Videre dro den sosiale kommisjonen opp et memorandum som bad eierne av regionens silke og fløyelsfabrikker om å lette de harde forholdene blant handveverne ved å avslå ansettelse av kvinnelige vevere til fordel for vevermestre som var kronisk arbeidsløse.
Selv om laugenes kamp mot fabrikkene og kvinnenes arbeid var forgjeves, forandret vevernes "retoriske selvskapelse" som handverkere forståelsen av borgerskap, stand og klasse ved Nedre Rhinen. Handverkernes forsvar av det de så som sine rettigheter og sin uavhengighet mot inntrenging av kvinnelige arbeidere ville bli en kjerne i både den sosialdemokratiske tekstilarbeiderfagforeningen, som var betydelig i Rhinland etter midten av 1890-tallet, og ha betydelig tilstedeværelse i den katolske kristne fagbevegelsen, som oppstod i 1901 med mange små katolske veverforeninger som grunnlag. I det møtet som stiftet den sosialdemokratiske tekstilarbeidernes fagforening i Kettwig i 1895, refererte talerne for eksempel til utvidelsen av kvinnelig arbeid i tekstilfabrikkene som en feil siden kvinnene hørte til i heimene, men de elendige lønningene til mennene deres tvang dem ut i fabrikkene. En konferanse av silkearbeiderne vedtok enstemmig en resolusjon som oppfordret til at alt industriarbeid for gifte kvinner ble forbudt, og som krevde reformer som tjente familien, samfunnet og staten, som instruksjon av unge kvinner om deres framtidige kall som koner og mødre.
Laugsbevegelsen hadde gitt silke og fløyelsveverne i Rhinland et språk og en identitet som varte ut over de årene med krise og overgang der denne identiteten hadde oppstått. Den holdt oppe ideal om ærefullt mannlig arbeid omgitt av begrep om uavhengighet, respektabilitet og dyktighet. Ved å forsøke å gjenoppvekke laugenes retorikk og struktur prøvde de arbeidsløse veverne å mestre skillet mellom hushold og fabrikkarbeid og den forandrede mening med det arbeidet både de og kvinnene utførte i en tid med store forandringer. Laugsmedlemmene prøvde å omskrive fortellinga om kvinnenes arbeid og prøvde å gjøre det til et midlertidig overgangsfenomen og ta fra det generasjoners oppsamlede erfaring og tradisjon.
De første arbeiderne som utholdt overgangen fra heimeindustri til fabrikkindustri, de første mennene som ble kastet ut i gata av framgangen til kvinnelige arbeidere - silke og fløyelsveverne i Nedre Rhinen, ble hørt helt på toppen av samfunnet i 1886 - og ble et nasjonalt symbol for "feminisering" og "fortrengning", for oppløsning av den sosial og seksuelle orden som fulgte overgangen til industrisamfunnet. På denne måten satte deres nød sitt merke på den debatten som opptok den sosialpolitiske arenaen mellom 1890 og den første verdenskrig, og fikk sosiale reformatorer som Brauns og Wilbrandt til å konkludere at ekspansjonen til kvinnelig arbeid var den værste siden ved fabrikksystemet.
Kathleen Canning skriver i konklusjonen på dette kapitlet at denne studien av overgangen til fabrikksystemet i Rhinland viser hvordan og hvorfor det kvinnelige fabrikkarbeidet ble et nytt sosial spørsmål i mange tekstilproduserende regioner i siste del av det nittende århundrets Tyskland. Selv om opprinnelsen og resultatet av feminiseringen var ulikt i hvert av de fire tilfellene som er gjennomgått her, viser de at kjønnsdelingen av arbeid i fabrikkene ikke bare ble skapt av de forholdene og betingelsene som produksjonen satte. Produksjonsstrukturen og arbeidsdelinga var resultat av konkurranse og konflikt mellom ulike parter. Arbeidsgivere søkte etter kvinnelige arbeidere, og organiserte arbeidet etter deres spesielle kvaliteter, og oppmuntret til utvikling av en langsiktig kjerne av kvinnelige "Stammarbeiterschaft", til tross for sterke protester fra mannlige arbeidere i noen regioner. Den første generasjonen av mannlige fabrikkarbeidere kjempet kraftig for å definere en plass for seg selv i de første tekstilfabrikkene i Rhinland, der de utfordret både arbeidsgiverne og de kvinnelige arbeiderne og appellerte til staten om å stoppe feminiseringen av den nye industrielle arbeidsstyrken. Kvinnene skapte også fabrikkarbeidet i det de gikk inn i de omstridte områdene og tok opp omstridte arbeidsoppgaver.
Det er viktig å skille mellom fløyelsproduksjonen, der mannlige handvevere ble erstattet av den økte produktiviteten til de mekaniske vevstolene, og altså behovet for arbeidskraft ble redusert på grunn av økt produktivitet, og tilfeller som i silkeproduksjonen der den økende etterspørselen etter kvinnelige arbeidere førte til en ny type konkurranse mellom menn og kvinner, selv om det er vanskelig å dokumentere at kvinner faktisk fortrengte mannlige arbeidere. Det er også viktig å skille mellom på den ene siden regioner og bransjer der feminisering foregikk uten at det oppstod konflikter, og på den andre siden de der arven fra de engang så sterke laugene, som i Aachen, eller de der laugenes gjenoppvekking og gjenoppfinnelse, som av silke og fløyelsesveverne i Krefeld og Kempen, var med på å skape motstand mot kvinners arbeid. Terminologien om feminisering tåkelegger ofte mer enn den opplyser, for den synes å forutsette at kvinnene var nye og inntrengere i arbeidet med tekstiler, mens historiske studier peker på at kvinnene hadde vært aktive i protoindustrien så lenge den hadde eksistert.
Fraværet av kontroverser om feminiseringen av arbeidet i og rundt Mönchen-Gladbach, skyldtes både et livlig arbeidsmarked som vokste sterkt under industrialiseringa, og også at bomullsindustrien synes å ha gitt arbeid til de fleste handveverne som ble fortrengt gjennom mekanisering. I Bielefeld utgjorde på samme måte det kjønnsdelte arbeidsmarkedet i byens komplekse industri nøkkelområdet for undersøkelse, heller enn inndelingen av arbeid innen tekstilindustrien selv. Konkurransen innen byen om mannlig og kvinnelig arbeidskraft, metallindustriens sterke vekst, som falt sammen med mekaniseringen av linveving, fremmet feminisering av spinning og veving av lin, etter som mennene søkte seg til metallindustrien, der de ble foretrukket som arbeidskraft. Den skarpe todelingen av arbeid i linveveriene, der bare mennene var maskinister, formenn og fargere, betydde at feminiseringen ikke ble kontroversiell i Bielefeld.
Silke og fløyelsveveregionene rundt Krefeld og Kempen har en spesiell plass i denne analyse, både på grunn av det rike materialet som finnes om kjønn i striden i tekstilindustrien i dette området, og på grunn av at den traumatiske overgangen fra heimeindustri til fabrikkindustri som foregikk her falt sammen med den økende interessen til sosiale reformatorer og statlig politikk for det sosiale problemet med kvinnelig fabrikkarbeid.
Som en umiddelbar følge av bruddet mellom husholdsveving og mekanisert veving kom fabrikken til å stå som et synlig og offentlig sted der menn og kvinner, gifte og ugifte, ble samlet og blandet på nye og uforutsigelige måter; og dette nødvendiggjorde at grensene mellom hushold og marked, familie og stat, seksuell og sosial orden, ble reforhandlet.
Lenker:
Neste kapittel av denne teksten
Første del av denne teksten om Industrialisering og kvinners arbeid
Oversikt over alle tekstene på europas-historie.net
Kilde for dette kapitlet er: