Tysk historie fra 1815 til 1848.

Niende del

Vekst i politisk deltakelse 1830-48

Første del av denne teksten
Oversikt over alle tekstene på europas-historie.net

Skrevet av Tor Førde.


Kilder for dette kapitlet er:


Innholdsoversikt:
  1. Vekst i politisk deltakelse 1830-48


Tweet

Vekst i politisk deltakelse 1830-48

Gjennom 1830 og 1840-årene økte tyskernes interesse for offentlige saker. Politiske nyheter, utvannet, men ikke ødelagt, av sensuren, ble trykt i avisene. Teorier og meninger om politiske saker ble uttrykt i bøker og forelesninger, tidsskrifter og offentlige møter. De sosiale, litterære og lærde institusjonene som opprettholdt den offentlige sfæren ble mer omfattende og nådde større deler av befolkninga.

Statene ble stadig mer involvert i samfunnet, gjennom kontroll, tilrettelegging og igangsetting av virksomhet, og gjennom skatteinnkreving. Derfor fikk det stadig større og mer påtrengende betydning for alle grupper å kunne påvirke eller kommunisere med staten. Forretningsmenn og lokalpolitikere som ville ha bygd jernbanelinjer måtte kontakte staten, lærere og handverkere som ville klargjøre og sikre sin sosiale posisjon måtte gjøre dette i samarbeid med staten.

Folk knyttet slik nødvendigvis sin personlige stilling sammen med statens politikk, og for å bedre eller utvikle sin egen muligheter måtte de opprette kontakt med staten og påvirke dens politikk. Folk måtte forstå sine egne konkrete liv i en større sammenheng som også staten inngikk i. Denne forståelsen kunne lede deres handlinger. Men den var ikke enkel å bygge opp. Statens sensur søkte å hindre at folk fikk den innsikt og det kontaktnett som kunne gjøre dem i stand til å handle politisk. Sensuren greide ikke å hindre utviklinga av nettverk der praktisk handlingsrelevant informasjon og mer teoretiske betraktninger ble utvekslet. Dermed ble det offentlige livet forandret. Politikken dreide seg ikke lenger bare om forholdet mellom Herrschaft og Verwaltung, og deltakelsen var ikke begrenset til bare de gamle elitene. Nye former for organisasjoner ble utviklet, nye typer saker ble tatt opp av nye eliter.

Konservatisme og liberalisme

Det var klart for de fleste mennesker at det foregikk forandringer som gjorde at det ikke var mulig å vende tilbake til det gamle standssamfunnet og å rekonstruere fortida. Andre alternativer måtte klargjøres. Naturligvis inngikk fortidas samfunn på ulike måter i disse alternativene, i det minste siden fortidas samfunn var utgangspunktet som framtida måtte utvikles ut fra. Hvor sterkt skulle framtida bestemmes av fortida, og hvilke deler av fortida var det verdt å ta vare på? Ideene til det attende århundrets tenkere var fortsatt av betydning, og måtte nødvendigvis være det både siden de var de sterkeste og klareste som fantes, og siden de omhandlet samfunn og spørsmål som ikke var svært ulikt det menneskene i 1830- og 1840-årene var stilt overfor.

Ideologier fører moralske verdier, materielle interesser og politiske overbevisninger sammen på en måte som peker mot framtidige mål og handlinger.

Konservatisme
Den viktigste konservative tenkeren rett etter 1815 var Carl Ludwig von Haller. Han var født i 1768 i en patrisierfamilie i Bern. Da han var atten år gammel begynte han å arbeide som offentlig tjenestemann. Og allerede mens han var i tjueårsalderen var han en betydelig politiker i Bern. Bern fant seg da i en vanskelig situasjon preget av den franske revolusjonen og krigene som fulgte den. Fransk erobring av Sveits avbrøt karrieren til Haller. Haller motarbeidet den franske revolusjonen videre, og etter at den var over levde Haller som en lærde mann utenfor institusjonene.

Hallers rykte og innflytelse stammer fra hans seks binds verk Die Restauration der Staatswissenschaften fra 1812-1822. Haller ville uttrykke et syn på samfunnet som var et alternativ til de revolusjonæres sosiale kontrakt teori. Haller gikk ut fra at alle sosiale forhold er grunnleggende ulike. Dette er naturens orden og noe man kan se hver dag. At man kan se det hele tida var Hallers bevis for at denne ulikheten var naturens orden skapt av Gud. Overalt er den svake dominert og avhengig av den sterke. I staten er undersåttene avhengige av fyrsten, som ikke er avhengig av noen annen. Fyrstens makt tilhørte fyrsten og var ikke begrenset av noe kontraktmessig forhold. Staten var på mange måter fyrstens eiendom. Den var et samfunn av samme slag som den patriarkalske familien der husfaderen hadde den endelige myndighet og kunne bestemme som han ønsket over alt og alle.

Fra sin oppvekst i Bern hadde Haller idealer om små og uavhengige samfunn, og også om retten til å gjøre motstand mot en urettferdig hersker. Dette førte til at habsburgerne aldri stolte på ham.

Den tyske konservatismen var motstander både av demokratiet og av det moderne byråkratiet. Begge ble betraktet som fiender av de gamle elitenes dominans i sine lokalsamfunn. Konservative mente at også deres sak var frihet, friheten for aristokratiet til å styre og dominere de samfunn og provinser de bodde i. De stod også for autonomi for provinsene og andre mindre enheter, en autonomi som ble forvaltet av stenderforsamlingene og aristokratene. Dette var en helt annen frihet og autonomi enn den opplysningstidas tenkere hadde stått for. De konservative stod for personlig dominans og aristokratens personlig herredømme, ansikt til ansikt, over bonden. Frihet for den konservative var adelsmannens frihet til å behandle bonden som det passet adelsmannen.

Friedrich Julius Stahl formulerte det konservative standpunktet på en måte som tok hensyn til den moderne tid. Stahl var jøde født i München i 1802. Han gikk over til protestantismen sytten år gammel og ble tysk patriot. Han underviste i jus i München i 1820-årene, og flyttet til universitetet i Erlangen i 1832. På 1840-tallet var han en av de konservative som flyttet til Berlin for å bekjempe innflytelsen til hegelianismen. Stahl bidro til formulering av den første protestantiske versjon av konservativ ideologi.

Stahl mente at politikk og religion hørte sammen. Å være politisk konservativ betydde at en måtte være religiøst ortodoks. Stahl prøvde å forme et religiøst livssyn der også staten hadde sin plass. "Evangelisk frihet binder ubetinget en person til Guds lov, men den frigjør ham gjennom nåde i det lydighet til loven er resultat av hans egen vilje".

Stahl var klar over at politikk var en menneskelig og historisk aktivitet. Fortida kan ikke beholdes uendret. Også nye ideer kunne ha sin berettigelse i forhold til gamle. I 1845 utga Stahl Das monarchische Princip. Stahl innledet med å skrive at "tidas innerste drivkraft .... er framgang fra korporativ partikularisme til nasjonal enhet, fra et patriarkalsk til et statlig eller konstitusjonelt system". Denne bevegelsen kunne ikke snus. Hver representativ institusjon må representere både nasjonal enhet og korporativt hierarki, både Land og Volk. Oppgaven for de konservative var å unngå at denne utviklinga ledet til demokrati og revolusjon; man måtte unngå og bekjempe utvikling av parlamentarisk demokrati. Stahl var først og fremst opptatt av maktas virkelighet. Fyrsten måtte ikke bli avhengig av representative organ, selv om det var plass både for representative organ og konstitusjonelt styre hos Stahl, men fyrsten måtte stå fritt til å velge sine ministre og rådgivere og til å fastsette statens budsjett. Fyrstens makt måtte utøves gjennom et effektivt og lojalt byråkrati. Siden dette fantes i Tyskland var et effektivt monarkisk styresett mulig.

Stahl var mye av en realpolitiker. Han satte monarkiet inn i et system med konstitusjoner, parlamenter og byråkrati, og utvidet derfor betraktelig den konservative diskurs og gjorde den mer relevant og virkelighetsnær. Men to trekk holdt ham nært opp til tradisjonell konservatisme. Den religiøse orienteringen hans førte til nærhet til de fromme rådgiverne til Friedrich Wilhelm IV. Og Stahl så kampen mot opprør og vantro som svært viktig, og han så både liberale konstitusjonalister, radikale demokrater, moderate reformatorer og revolusjonære som farlige fiender.

Liberale
De liberale så seg en bevegelse fram mot framtida i en historisk kamp mot reaksjonære krefter. Få liberale hadde sympati for agitasjon for demokrati og/eller revolusjon, selv om de på sin måte stod for frihet, likhet og brorskap. De var like sterke motstandere av jakobinsk terror som de konservative. Holdninga deres til både demokrati og byråkratisk absolutisme var ambivalent. De fordømte statlig despoti og tilfeldig autoritetsutøvelse. Men de innså at statens utvidete myndighet hadde ført til framskritt og opplysning, og kunne føre denne utviklinga videre.

Det fantes ikke og ble ikke utviklet noen klar definisjon av liberalismen, og derfor ikke helt klare forestillinger om hvem som var liberale eller hva det innebar å være liberal. Alle liberale var tilhengere av frihet fra sensur og politisk undertrykkelse og avskaffelse av gamle privilegier. Men med hensyn til mange andre viktige spørsmål var det ikke enighet mellom de liberale.

De liberale mente de representerte hele folket, nasjonen, og ikke særinteresser, som de konservative som så Tyskland som bestående av stender og korporasjoner og provinser etc gjorde. Folket skulle være aktivt i den politiske prosessen og politisk representert. Alle liberale var tilhengere av en eller annen form for representativt styre. Den offentlige sfæren skulle være åpen for alle. Det var ulike meninger om hvordan avstemming skulle foregå, og om alle stemmer skulle telle likt og om hvilke grupper som skulle ha stemmerett.

De fleste liberale var enige om at "folket" var middelstanden, eller i det minste ble representert av middelstanden. For å tilhøre middelstanden måtte man være uavhengig, og det krevde en viss velstand og selvstendighet. Dessuten måtte man være et rasjonelt vesen og ikke være for sterkt bundet opp i det som ble oppfattet som særinteresser.

Middelstanden befant seg mellom de svært rike og de fattige, mellom aristokratiet og massene, og som moralsk kategori representerte middelstanden universelle verdier, selv om bare personer med utdannelse og eiendom kunne tilhøre middelstanden.

Få liberale trodde at kvinner kunne være aktive i politikken, blant annet siden de ikke var uavhengige. Rotteck så stemmerettsspørsmålet - hvem skulle ha stemmerett? - som det vanskeligste de liberale stod overfor. I sin artikkel i Staatslexikon om stemmerett forsøkte Rotteck å komme fram til hvordan politiske rettigheter skulle begrenses til de gruppene som kunne bruke disse rettighetene på fornuftige måter. Bare grupper kunne bli inkludert og ekskludert. Oppfatningene var ulike blant liberale om stemmerettsspørsmålet, og mange ville ekskludere mesteparten av befolkninga fra politisk deltakelse gjennom krav om stor formue.

Representasjon var et grunnleggende element i liberal politisk teori. For å kunne kalle seg fritt, mente Heinrich von Gagern, måtte folket kunne lage sine egne lover ved hjelp av representanter i enighet med regjeringa. Et slik system ville muliggjøre at fellesviljen ble virkeliggjort. Men knapt noen liberale trodde på denne tida at folkets representanter ville kunne være i stand til å diktere karakteren og kursen til regjeringa. Når liberale snakket om "ministeransvarlighet" tenkte de på ministre som var ansvarlige overfor landets lover, ikke politisk ansvarlige overfor en majoritet av de folkevalgte. Liberalerne ønsket at regjering og representanter for folket kom fram til en felles visjon om framtida, og sammen arbeidet mot dette. Hva som skulle skje dersom dette ikke var mulig hadde de ingen bestemt mening om.

Tyske liberaleres politiske teori ble sterkt komplisert ved at den både måtte ha en innenriks og en utenriks dimensjon. Man ønsket innenriks frihet og utenriks uavhengighet. Men bak dette utsagnet ligger det mange spørsmål. Et svært viktig spørsmål var spørsmålet om nasjonal forening, som førte til mange andre spørsmål.

Men knapt noen liberalere så for seg en form for nasjonal forening som ville fjerne de eksisterende statsapparatene, eller statlige strukturene. De fleste så for seg en todeling mellom stat og nasjon som kunne sammenliknes med todelinga av statsmakten mellom konge og parlament. Welcker foreslo for eksempel at tyskerne opprettet et nasjonalt parlament og en nasjonal hær i tillegg til statenes riksdager. Noen få liberalere innså at nasjonen måtte skapes ovenfra, av en stat.

Og dermed er vi inne på spørsmålet om hvordan nasjonal enhet kunne oppnås. Mange liberalere ønsket dette. Og mange kom til å mene at de mange frie statene ikke selv var i stand til å oppnå den enigheten som var nødvendig for å gjennomføre en nasjonal enhet. Den måtte gjennomføres med makt, og bare Preussen kunne ha makt til å gjennomføre dette. Selv om Preussen ikke var noen liberale stat kunne Preussen slik bli et håp for mange liberalere.

Få liberalere i 1830- og 1840-årene så at de kunne få et valg mellom Østerrike og Preussen, og ingen trodde at det kunne bli et valg mellom frihet og enhet. De mente at friheten ville komme, den historiske prosessen fram mot frihet hadde så stort moment at den var uavvendelig, og friheten var en framtidas nødvendighet.

Liberalerne trodde sjelden på retten til å gjøre opprør, og de hadde ofte ikke tiltro til demokratiet, og visste ikke hvordan det kunne være mulig å virkeliggjøre den ønskede framtida. Det var for mange ukjente og uberegnelige faktorer til at det var greit å planlegge eller handle overfor ei nasjonale framtid. Liberalerne fordømte ofte massene, majoriteten av befolkninga, som de kalte for "mobb".

Venstreliberalerne følte seg stadig mer forpliktet overfor folket, og mer nølende overfor å arbeide innenfor de bestående statlige strukturene. Julius Fröbel skrev for eksempel i 1843 at "vår tids bevegelse peker stadig mer mot den endelige virkeliggjøring av sant demokrati". Han ville sette folket i statens sentrum som den legitime kilden til makt. Venstreliberalerne tok også større deler av befolkninga med i sin forståelse av folket. De fleste demokratene ville ha en eller annen form for universell stemmerett. Demokratene, i motsetning til liberalerne, så for seg en mer fullstendig omveltning av den gamle orden.

Skillet mellom liberalere og demokrater var ikke så klart, i hverfall fram til midten av 1840-årene. Begge gruppene led under den samme undertrykkelsen, som hindret at alternativ ble klart formulert. Begge grupper ville avskaffe status quo. Etter 1830 ble den politiske deltakelsen økt, men de foregikk på lokalt nivå og på provins nivå, og bygging av frie politiske organisasjoner var umulig, slik at den politiske deltakelsen var fragmentert og rettet mot praktiske lokale saker.


Lenker:
Neste kapittel av denne teksten
Første del av denne Oversikten over Tysklands historie 1815-1848
Oversikt over alle tekstene på europas-historie.net


Kilder for dette kapitlet er: